Stig Lægdene

Alder:
  RSS

Om Stig

Følgere

Når Norge går til krig

Publisert 2 måneder siden - 205 visninger

Bombingen i Libya bør føre til en dyp politisk, militær og moralsk bearbeiding.

Å føre et land i krig er den mest alvorlige moralske beslutning en politiker kan gjøre. Krig handler bokstavelig talt om liv og død. Men vi vet også at beslutning om krig strekker seg langt inn i framtiden på ulike måter; ved at barn vil vokse opp uten foreldre, ved at skadede personer vil leve hele liv med konsekvensene av krigen, ved at gjenoppbygning tar tid, og ikke minst ved at krig kan eskalere hat i generasjoner.

Eksepsjonelt alvorlig. 

Mange krigshandlinger fører også til mer ustabilitet, kaos og vold. Krig er ikke slutt ved krigen. Den fortsetter i menneskers sinn, noe som kan gi grobunn for nye voldshandlinger og i verste fall nye kriger. Av den grunn er avgjørelsen om å gå til krig eksepsjonelt alvorlig.

Fra slutten av mars til 1. august 2011 bombet Norge Libya med 588 bomber. Det utgjorde mellom 15 og 18 prosent av den totale bombingen i denne perioden. 13. september i år ble evalueringen av Norges bombing av Libya lagt fram. Utvalget bak rapporten ble ledet av tidligere utenriksminister for Høyre, Jan Petersen.

Funnene er svært alvorlige: Norske politikere bestemte via SMS at Norge skulle være spydspissen i en krig mot Libya. Resultatet ble borgerkrig, kaos og flyktningstrøm. Videre manglet Norge eget informasjonsgrunnlag for å gå til krig. Forsker ved Institutt for fredsforskning (Prio), Kristian Berg Harpviken, sier i et intervju med Klassekampen 15. september at «vi stikk i strid med norsk tradisjon var ekstremt framoverlente, gikk inn med tunge våpensystemer og tidligere enn nesten noen andre». Han framholder at Norge ville vise at vi var best i klassen.

Fortsatte bombingen. 

Andre har gått langt i å antyde at bombingen var et ledd i å styrke kandidaturet til Jens Stoltenberg som ny generalsekretær i NATO, eller i alle fall å styrke forholdet til USA og NATO. Det reises diskusjon om Norge brøt folkeretten, i alle fall etter tre måneder da det var klart at Gaddafi-regimet var kraftig svekket. 17. juni 2011 valgte likevel den norske regjeringen å fortsette bombingen i fem uker. Fra andre kilder har det kommet fram at pilotene i stor grad måtte operere på egen hånd og finne målene selv i område på større av Sør-Norge. Det sier seg selv at muligheten for å treffe sivile mål er svært stor.

Det er verdt å sette Libya-rapporten i sammenheng med rapporten om Norges krigføring i Afghanistan i perioden 2001-2014 som ble lagt fram i juni 2016, ledet av tidligere utenriksminister, Jan Tore Godal fra Arbeiderpartiet. Også den rapporten var meget kritisk. Målene det internasjonale samfunnet satte seg var totalt urealistiske. Afghanistan hadde gått fra vondt til verre både sikkerhetsmessig og økonomisk få år etter at de fleste internasjonale styrkene hadde trukket seg ut. Norge brukte om lag 20 milliarder kroner, ti norske soldater ble drept, og mange hardt skadde. Bare ett av målene med deltakelsen i Afghanistan ble nådd fullt ut: Norge var en god NATO-alliert – et land USA kunne stole på.

Livet på spill. 

Det må være hard lesning for unge kvinner og menn som har deltatt i disse krigene. De har satt livet på spill, men verden ble ikke noe bedre sted. Trolig er det motsatte tilfelle. Det bør føre til en dyp politisk, militær og moralsk bearbeiding.

Jeg skjønner uroen som har kommet fram fra militære som var aktive i Libya: Å ta liv til ingen nytte er noe som er ytterst alvorlig å bære, selv om det var andre som tok de overordnede beslutningene. Enda mer alvorlig er det om mange av de drepte er sivile.

Jeg er ingen militær ekspert. Men hvordan etterretning og militære faglige vurderinger kunne være så svake både i Afghanistan og Libya må vi komme til bunns i. Vi ser at noe av den samme kritikken er rettet mot invasjonen i Irak, ikke minst britisk deltagelse: mangelfull etterretning og manglende planer for hva en skulle gjøre når diktatoren var styrtet. Eller var det slik jeg har fornemmet i flere sammenhenger; at det militære var langt mer tilbakeholdne til krig enn politikere? Militære vet hva krig er. De kjenner til begrensningene i hva som kan oppnås ved krig. Det er ikke alltid politikere gjør det.

Alvorlig etterspill. 

Om jeg ikke er militær ekspert, vet jeg noe om etikk og moral: Jeg kan ikke skjønne annet enn at rapportene må få alvorlige etterspill. Hva var beveggrunnen til at politikere kom til beslutningene om å gå til krig? Hva tenker disse politikerne nå? Hvordan var det mulig å starte krig per SMS? Hva har disse politikerne å si til unge mennesker som har satt livet på spill eller som har bombet sivile til døde? Hvilken hjelp skal vi gi dem som deltok?

Ved begge krigene hadde antageligvis politikerne ryggdekning i internasjonale mandat, selv om dette problematiseres. De hadde i alle fall politisk legitimitet overfor det norske statssystemet. Men i refleksjonen etter krigene bør vi stille spørsmål om det er for enkelt for politikere å ta så fatale beslutninger med så store konsekvenser. Det ser ut til at Norge gjennom to kriger er skyldig i mye lidelse, uten at verden ble et bedre sted. Derfor må vi stille spørsmål ved den moralske legitimiteten ved krigene. Ikke minst må vi sikre en helt annen etisk gjennomtenkning om Norge skulle vurdere deltagelse i nye kriger utenfor Norges grenser.

Trykket i Vårt Land 18. september 2018.

Gå til innlegget

Et uregelmessig verb

Publisert 9 måneder siden - 276 visninger

Rettstaten vår trenger et uregelmessig verb som kirkeasylet er.

Stig Lægdene, Domprost i Tromsø

Hanne Stenvaag, Leder av støttegruppa i Tromsø

I Vårt lands spalter blir det med jevne mellomrom hevdet at kirkeasylet er gått ut på dato, senest tirsdag 6. mars, skrevet av Torgeir Tønnesen. La oss derfor komme med en kommentar fra byen det moderne kirkeasylet i Norge startet.

Det var i Tromsø det moderne kirkeasylet tok til i Norge. 12. februar 1993 søkte 14 kosovoalbanere vern i Elverhøy kirke. De ville ikke vende tilbake til Kosovo etter avslag på asylsøknadene. Grunnen var redsel for etnisk forfølgelse i Kosovo.


Kirkefreden. Ut over 1993 søkte en rekke mennesker tilflukt i kirker over hele Norge. 648 personer var på det meste i kirkeasyl i 134 kirker og bedehus. Daværende justisminister Grete Faremo sendte ut en instruks sommeren 1993 om at politiet skulle «respektere kirkefreden», det betød at en ikke skulle gå inn i kirker og bedehus og hente ut asylanter med endelig avslag. Dette gjaldt kirkebygg både innenfor og utenfor Den norske kirke.

Retningslinjene ble videreført i 1999 av justisminister Dagfinn Høybråten. Ingen senere regjeringer har vist vilje til å endre dette med unntak av Solberg 1-regjeringen som hadde et punkt i regjeringsplattformen som lød slik: «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl». På bakgrunn av dette forsøkte justisminister Anders Anundsen gjennom Politidirektoratet å føre samtaler med ledelsen i Den norske kirke for å avslutte kirkeasylet. Det endte med at justisministeren skrev et brev til menighetene om at kirkeasylet ikke lenger var nødvendig.


Droppet punktet. Men praksisen med kirkeasyl ble ikke stoppet. Vår nåværende regjering har droppet punktet om kirkeasyl.

I Tromsø har det vært en rekke kirkeasyl fra 1993, både i Den norske kirkes kirker og i andre kirker. De siste årene har det bare vært en håndfull mennesker som har sittet i kirkeasyl i Norge. Det foreløpig siste kirkeasylet i Tromsø ble avsluttet i Grønnåsen kirke i fjor. Da var det en syrisk mann som var på flukt fra å sendes tilbake til Russland. Der hadde han hatt oppholdstillatelse som student, men kunne søke om asyl, fordi Russland ikke har et fungerende asylsystem.

Han fikk, som svært mange andre som har sittet i kirkeasyl, opphold i Norge. Når det argumenteres med at asylsystemet i Norge er så godt at det ikke lenger er behov for kirkeasyl, er dette et tankevekkende eksempel. En syrisk flyktning måtte bo ti måneder i kirkeasyl for å slippe å risikere å sendes tilbake til krigen i Syria. Her, i Tromsø.


Et sted for tilflukt. Kirkeasylet har en lang historisk bakgrunn. Og vi finner moderne kirkeasyl over hele verden, ikke minst i Tyskland, Canada og USA. Allerede i Det gamle testamentet ble helligstedet sett på som et sted for tilflukt. I kirkene i Norge er det første rommet en kommer til i en kirke et våpenhus. Der skal våpen legges ned. I kirken gjelder fred. Kirken er et fristed, tradisjonelt sett.

Har så dette relevans i dag i et demokrati og i en rettstat? Et kirkeasyl er ikke hemmelig. Myndighetene kontaktes når et asyl startes opp. Det skjer i full åpenhet. Det er derfor heller ikke ulovlig. Men når mennesker søker kirkeasyl, er de ofte i en helt desperat situasjon. De er redde for sitt liv om de blir sendt tilbake, og de opplever svært ofte at de ikke er hørt eller forstått av myndighetene.

Kirkeasylet gir fortvilte mennesker på flukt noe ekstra tid til å framskaffe mer dokumentasjon og få fram flere fakta i saken sin. I asylsaker kan feil beslutninger fra myndighetene i verste fall førte til forfølgelse, tortur og til og med død. Det er med andre ord mye i spill i disse sakene.


Ny informasjon. Saken med Leila Bayat, som ble tvangsreturnert til Iran og utsatt for pisking, er et aktuelt eksempel på nettopp dette. Interessant nok har mange av menneskene som har sittet i asyl etter hvert fått oppholdstillatelse i Norge. Det har vist seg at det har vært mulig å arbeide med saken fra asylet i samarbeid med hjelpere og støttegrupper. Gjennom ny informasjon i saken, eller at situasjonen i hjemlandet har blitt forverret, har en fått endret saken. En del kirkeasylanter har fått opphold på humanitært grunnlag.

Men det er også eksempler på at kirkeasylanter har fått beskyttelse i Norge, noe som utvilsomt betyr at vedtakene om avslag var gale. Det er også viktig at enkeltsaker kommer fram i media, enten gjennom kirkeasyl eller annet støttearbeid for asylsøkere. Engasjementet i Tromsø har bidratt til endring i praksis for lengeværende barn (Yalda-saken) og for de lengeværende kurderne fra Nord-Irak (Bilal og Hawre, bussjåføren og skredderen).

Når vi argumenterer for kirkeasylet, er det fordi det representerer en form for nødrett, en sikkerhetsventil i vårt demokratiske samfunn. Det er ytterst krevende å sitte i kirkeasyl. Kirkene er ikke bygd for å huse mennesker. Det er en svært stor påkjenning å være i asyl, selv om støttegrupper og menigheter stiller opp så godt de kan. Uvissheten og redselen er nok det tøffeste for asylantene.


Varsomme. Vi er ikke i tvil om at hjemsendelse for mange kirkeasylanter ville vært livsfarlig. Det er likevel slik at kirkene, og vi som er i kontakt med flyktninger, er varsomme med å foreslå kirkeasyl. Det er bare når en tror at saken er mangelfullt behandlet, at det er misforståelser eller feil rettsanvendelse og at konsekvensene av hjemsendelse er fatale, at kirkeasylet vanligvis vurderes.

At kirkeasylet er gått ut på dato? Dessverre tror vi ikke det. Og bør ikke Norge, når selv det gjennomregulerte Tyskland tillater kirkeasyl, fortsette å ha kirkeasylet som en siste nødløsning? Vi vet at kirkeasyl i Tromsø har reddet liv. Vi er stolte av at Tromsø har vært en foregangsby.

Kirkeasylet undergraver ikke en moderne og demokratisk rettsstat. Vår rettsstat tåler et uregelmessig verb som kirkeasylet er.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roger Christensen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 5 timer siden / 7245 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1507 visninger
Ben Økland kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 6 timer siden / 7245 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Kaster du avfall i toalettet?
rundt 7 timer siden / 55 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 7 timer siden / 7245 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 8 timer siden / 1507 visninger
Monica Karlsen kommenterte på
Kollektiv oppreisning
rundt 8 timer siden / 91 visninger
Les flere