Steinar Larssen

Alder: 68
  RSS

Om Steinar

Følgere

Fra «kinotelefon» til hjemmekontor

Publisert 2 dager siden

I uke 13 fra og med 23. mars til og med 27. mars ble det på global basis gjennomført 900 millioner videomøter, forteller HeltDigitalt.no.Dette er resultat av pandemien. Her til lands har hjemmekontor og karantene etablert nye arbeidsformer, men videokonferanser er ikke noe nytt fenomen. Artikkelen nedenfor har jeg hentet fra min egen hovedfagsoppgave "Bildetelefon og samhandlingsmønster" i medievitenskap fra universitetet i Bergen i 1996. Hensikten med artikkelen er å spre bakgrunnskunnskap om en teknologi som i 2020 viser seg å ha stor betydning for ulike samfunnsfunksjoner.


Våren 1993 introduserte Statens utdanningskontor i Oppland og daværende Televerkets Forskningsinstitutt bildetelefonen Tandberg Vison 2000 for ansatte i PP-tjenesten i Oppland. Introduksjonen markerte starten på "Bildetelefon-prosjektet i Opplands pedagogisk-psykologiske tjeneste", heretter forkortet BINOPP. BINOPP ble regnet som et sosialt forsøk. Begrepet "sosiale forsøk med informasjonsteknologi" oppsto i Frankrike i begynnelsen av 1980-årene. Den gangen refererte begrepet til forsknings- og utviklingsaktiviteter som teledata-forsøket Teletel 3V i Paris' forsteder Velizy, Versailles og Val-de-Bievre, System-CLAIRE i Grenoble, og TELEM-Nantes samt til det planlagte forsøket med toveis integrert bredbåndsnett til abonnentene i Biarritz.

BINOPP hadde som mål å prøve ut bildetelefon innenfor utviklingen av et regionalt kompetansenettverk for barn, unge og voksne med særskilte behov. Takket være OL-utbyggingen i Oppland lå teknikken klar for slike prosjekt som BINOPP. PP-tjenesten i Oppland skulle i prosjektperioden fra 1.9. 1993 til 1.12. 1994, bruke bildetelefonen for å løse faglige spørsmål i tilknytning til sine klienter. I tillegg skulle BINOPP klarlegge hvorvidt bildetelefon kunne føre til redusert ressursbruk i fylkets PP-tjeneste. Man ønsket dessuten å avklare hvorvidt den nye teknologien kunne skape forutsetninger for nye arbeids- og samarbeidsformer. For å gjennomføre bildetelefonprosjektet i Oppland plasserte daværende Televerkets Forskningsinstitutt 47 bildetelefoner på kontorene til PP tjenesten i fylket, samt nære samarbeidspartnere. Medarbeiderene i PP-tjenesten fikk fri adgang til bildetelefoner på arbeidsplassene sine. På enkelte PP-kontor sto apparatene klare til bruk i særskilte rom, mens andre valgte å plassere dem inne hos enkeltmedarbeidere. I BINOPP forente Televerket, Statens utdanningskontor i Oppland og fylkets PP-tjeneste  sine krefter. I et lengre tidsperspektiv ble BINOPP en milepæl med tanke på bruk av moderne telekommunikasjons-teknologi. I tillegg utgjorde prosjektet et viktig sosialt forsøk med ny teknikk. For prosjektets initiativtakere og viktige samarbeidspartnere, sto ønsket om å forbedre habiliteringssektorens kost/nytte forhold sentralt. De ønsket også å undersøke hvorvidt bildetelefon er et hensiktsmessig redskap for å oppnå en slik bedring. Prosjektets hovedmål omfattet utvikling av informasjonssystem, kompetanseheving, utvikling av faglig nettverk og kvalitetsheving for den enkelte brukeren.  BINOPP kan også ses på som et "technology push"-prosjekt.

Utviklingen av bildetelefon har gått gradvis. I novellen "The Day of An American Journalist in 2889" fra før århundre-skiftet, skildret Jules Verne "kinotelefonen"; en forløper til bildetelefon. I 1882 viste den franske tegneren Albert Robida hvordan det var mulig å motta blant annet undervisning via et lerret i hjemmet, i 1880-årene tok Paul Nipkow patent på et apparat som skulle legge grunnlaget for både fjernsyn og bildetelefon.

I 1926 demonstrerte den skotske oppfinneren John Logie Baird for første gang bildeoverføring med et system for fjernsyn via radio mellom to rom for the Royal Institution. I 1927 fant det sted tre viktige begivenheter i tilknytning til utviklingen av bildetelefonen: John Logie Baird demonstrerte en fjernsyns-sending fra London til Glasgow. Samme året viste Herbert I. Ives fra Bell Laboratories en samtale med bildetelefon mellom Washington DC og New York City. Bildene ble overført en vei, mens lyden ble overført begge veier. Tre år senere fant den første toveis bildesamtalen sted via kabel i New York City.

I tiden 1936-1940 etablerte det tyske televerket den første praktiske og offentlig benyttede bildetelefontjenesten i og mellom Berlin, Leipzig, Nurnberg og Hamburg. I 1961 ble et tilsvarende system innført i åtte sovjet-russiske byer. I 1950-årene utviklet det amerikanske telefonselskapet AT&T et moderne system for bildetelefon. Selskapet startet prøvedrift mellom Chicago, New York og Washington DC i første halvdel av 60-årene. I 1970-årene fulgte en videreutvikling av PICTUREPHONE. Det ble tilbudt abonnentene i BELL Systems. Tjenesten ble ingen suksess og ble lagt til side, men satsingen tilførte selskapet verdifull innsikt i brukerenes behov. Flere steder i Europa og Japan ble tilsvarende system også prøvd ut.

I 1960-årene utforsket de fleste store telekommunikasjons-selskapene verden over tekniske og økonomiske muligheter for en kommersiell tjeneste basert på bildetelefon. Suksessen uteble fordi utstyret var for dyrt og krevde helt nye telenett. Og så lenge et fåtall hadde tilgang til tjenesten, ble kostnadene uforholdsmessig store og fordelene relativt små.

Datateknologiens framvekst i 70-årene gjorde at man igjen så muligheter for å kunne overføre bilder hurtig via telenettet og påny fattet interesse for bildetelefoni. Gjennombruddet hang sammen med muligheter for digital overføring i telenettene, og kom omtrent samtidig i USA og i Europa. En internasjonal televerksstandard for videokonferanser og utviklingen av avansert komprimeringsutstyr for bilder bidro sterkt til at utviklingen skjøt fart. Finnene var først ute med å produsere utstyr i bildetelefonklasse, men bildekvaliteten var for dårlig. Og utstyret fenget ikke da firmaet Vistacom lanserte det på markedet. Magister Tove Kristiansen ved daværende Televerkets forskningsinstitutt påpekte at om få år «ventes bildetelefonen å bli så billig at den også blir aktuell for husholdningsmarkedet.» I likhet med dagens telefoner blir også bildetelefonen mindre og enklere med en flora av ulike farger og fasonger. Forventningene til bildetelefon er store i europeisk sammenheng når telekommunikasjonene om noen få år er digitalisert ble det påpekt

Internasjonalt lå Norge i tet ved utviklingen av bildetelefonen, eller videophone som den ble kalt på engelsk. Telenor venter et gjennombrudd for bildetelefon som tjeneste om «relativt kort tid.» En begrunner det med at videotelefonen representerte et gjennombrudd i menneskelig kommunikasjon  Er så bildetelefon et nytt massemedium? Massekommunikasjon kan vi forsøksvis avgrense som en sosial organisasjon samt en formidlingsteknologi som gjør det mulig å nå et stort og geografisk spredt publikum samtidig - eller innen korte tidsfrister, skrev Svennik Høyer i 1982.  

Bildetelefon vil trolig gjøre det mulig å spre viten og kompetanse raskere enn før, men på den annen side vil bildetelefon først og fremst være et medium for dem som vet hvem de skal kommunisere med.   Etter mitt syn kunne bildetelefon ut fra en slik helhets-betraktning på 1990-tallet neppe karakteriseres som et massemedium. Men den kunne bli et interessant medium til bruk i kommunikasjon, slik kommunikasjon ble definert i Maktutredningens rapport om massemedier i 1982:

"Kommunikasjon oppfatter vi her som den virksomhet som går ut på å oppfatte og å endre opplevelser av meninger og følelser mellom mennesker. Opprinnelig har kommunikasjon betydninger som det å dele noe med noen, enten det som gjøres felles er informasjoner, ideer, følelser, ferdigheter o.s.v. Å kommunisere er å gjøre andre delaktige i opplevelser som i utgangspunktet er ensidige eller forbeholdt noen få." (Høyer 1982: 23).

Og det er nettopp det kommunikative aspektet med kombinasjon lyd og bilde, som kan gjøre bildetelefon til et effektivt medium. I dag har disse antagelsene slått til for fullt som en følge av pandemien.

"... the world is our market"

Utviklingen av teknologien fra starten med bildetelefonen Tandberg Vison 2000 kan i 2020 brukes til langt mer enn bare lyd- og bildebaserte samtaler. Til bildetelefonen er det mulig å kople både en datamaskin, en egen monitor og et kamera som viser bilder av dokument. For dem som skal undervise elever mest mulig likt i et klasserom, er dette vesentlig utstyr  med tanke på blant annet fjernundervisning, påpekte forskeren Tove Kristiansen i 1993.

Men før dagens bildetelefon kunne tas i bruk for fullt, måtte telenettet oppgraderes til ISDN-nivå. Denne teknikken er basert på digitale signaler. Lyd og bilde via den norske bildetelefon Tandberg Vision var basert på 64 000 bits i sekundet. Denne norske bildetelefonen ble utviklet gjennom et årelangt samarbeid mellom tidligere Televerkets Forskningsinstitutt (senere Telenor Forskning og Utvikling) og Tandberg A/S. Ifølge Bjørn Møllerbråten ved Telenor Forskning og Utvikling, nådde denne satsingen et gjennombrudd i 1984. I 1986 gikk daværende Televerkets Forskningsinstitutt og Tandberg A/S sammen om å arbeide videre med bildetelefon. Da prototypen ble vist under den internasjonale utstillingen "Telekom'87" i Sveits, hadde man tatt et langt skritt fremover.

Året etter bestemte Televerkets Forskningsinstitutt seg for å satse videre på den nye teknikken "ISDN 1988". Målet var ambisiøst: Bildetelefon skulle være klar til bruk for publikum i 1993. Dette målet ble ikke nådd. Først våren 1994 startet markedsføringen.

Utenom dem som deltok i BINOPP var bildetelefon foreløpig lite utbredt i Norge. Men de som produserer bildetelefon, tilpasset den til europeiske standarder. I mai 1991 gikk seks europeiske telekommunikasjons-selskap sammen for å utvikle en felles europeisk bildetelefontjeneste basert på internasjonale standarder i regi av "European Videotelephony"-programmets første del, hvor noen av de største og dristigste telekommunikasjons-selskapene i Europa er med. I del to av dette europeiske samarbeidet mellom British Telecom, Deutsche Bundespost Telecom, France Telecom, Televerket i Norge, PTT Telecom Netherlands og det italienske Societa Italiana per l' Esercizio delle Telecomunicazioni p.a. satte man markedsstrukturer og brukerenes behov i fokus. Hensikten var først og fremst å komme i posisjon for å utvikle en suksessfull strategi med tanke på introduksjon av bildetelefon. ("European Video-telephony": 3.)Utstyrsleverandørene hadde forlengst startet utviklingen av bildetelefoner på størrelse med bærbare mobiltelefoner.

Frem til BINOPP kom igang var reiser og møter nødvendig for å tilfredsstille sosial og faglig kontakt. Men en rapport fra det såkalte "Framtids-barometern" i Televerkets framtidsrum på Nordiska museet i Stockholm basert på i alt 8 000 svar, viste i 1993 at tre av ti brukere var forberedt å redusere sin reisevirksomhet med mer enn en fjerdedel ved hjelp av telefon, telefax og bildetelefon.  Overslag gjort av Telenor Forskning og Utvikling, vister at det i 1992 fant sted om lag 34 millioner møtereiser pr. år i Norge. En rimelig antakelse synes å være ca. 10 millioner møter pr.år som kunnn erstattes med videokonferanser, ble det hevdet den gang.

Potensiale ble anslått til 2,2 millioner videokonferanser pr. år. Regneeksempler viste at møter via telenettet kunne spare arbeidsgivere for milliardutgifter i kjøregodtgjørelse. Møter via telenettet kunne redusere lønnskostnadene for den tiden som gikk med til selve reisen, med inntil 9,4 milliarder kroner pr.år avhengig av reiselengde og om de reisende bruker bil eller fly).

Antakelsene om at bruk av bildetelefon kan redusere reise-, oppholds- og diettutgiftene var noe av årsaken til at det tidlig på 1990-tallet var stor interesse for bildetelefon. Deler av norsk næringsliv innså hva slags muligheter bruk av bildetelefon innebar. Daværende Televerket innledet et omfattende samarbeide med Aker-konsernet for å få ned selskapets samlede reiseutgifter. Ifølge konsernsjef Tom Ruud i Aker lå  det  store muligheter for Aker og Televerket og for norsk næringsliv totalt. Akerkonsernet hadde 17 000 ansatte i selskap på fire kontinent og var en av Norges største brukere av telekommunikasjoner. Konsernets årlige reiseutgifter er 179 millioner kroner. Dette tilsvarer ett fullt passasjerfly daglig mellom Oslo og Stavanger, ifølge Aftenposten i 1994.

Utviklingen av bildetelefon i Norge bygget i sin  på konkrete prosjekt i tilknytning til fjernundervisning og kunnskapsoverføring.  I løpet av få år ble det satset betydelig for å prøve nye medier innen kunnskapsoverføring og kompetansebygging på det indre Østlandet, det vil si i Valdres i Oppland og i Trysil i Hedmark. Prosjektene i henholdsvis Valdres og Trysil ble gjennomført som videomøter. Videomøter er i nær slekt med bildetelefon. Men de var vesentlig dyrere enn bildetelefon. Ytterligere utbygging av telenettet "gjør bildetelefonen interessant i fjernundervisning fordi bruken av den vil bli vesentlig billigere enn videokonferanser og tilgjengeligheten mye større", het det i 1992.

Gå til innlegget

Corona-TV

Publisert 11 dager siden

Torsdag 12. mars 2020 er en merkestein i norsk politikk og samfunnsliv. Den dagen innfører Folkehelseinstituttet sine dagsrapporter med oversikt over alle nye coronasmittede inludert en oppdateringen om den nordiske globale utviklingen. Denne dagen markerer også endringen hos Erna Solberg. Fra nå av snakker hun om den aktive, omsorgsfulle staten. Dette er nytt.

Men torsdag 12. mars er også interessant med tanke på mediedekningen. Fra og med 12. mars og frem til torsdag 26. mars har NRK inkludert Dagsnytt 18, Nyhetsmorgen, Dagsrevyen og Debatten sendt i hovedsak nærmere 200 timer med direkte-TV om pandemien, ifølge analysesjef Kristian Tollonen i NRKs analyseavdeling.

Medietilsynet har undersøkt befolkningens tillit til mediene fire ganger det siste året. Medietilsynets undersøkelse som ble lagt fram tirsdag 24. mars 2020 for perioden mars 2019 til mars 2020, viser ifølge journalisten.no  at 83 prosent av befolkningen stoler på NRK 1s nyheter. For TV2 er tallene i samme periode 70 prosent.

– Tallene kan indikere at nasjonale tv-kanaler oppleves viktigere under en krise som den vi opplever nå, sier Mari Velsand, direktør i Medietilsynet, ifølge en pressemelding fra tilsynet. Sagt på en annen måte: De klassiske mediene og ikke minst institusjonen NRK som ble etablert i 1933 som et radioselskap, har en unik posisjon hos mange av oss. Men

coronautbruddet i Norge markerer ikke bare en  annerledes nyhetsprioritering hos NRK. I sin bestrebelse etter å knytte til seg unge og lojale mediekonsumenter, er NRKs Dagsrevyen over år tømt for vesentlig innhold. Dette må ses i sammenheng med at de ikke-kommersielle allmennkringkasterne både i Sverige og Danmark og blant annet i Stobritannia, er presset av markedsliberale politikere som ønsker å svekke dette medietilbudet. Derfor er popsangere og popgrupper blitt prioritert i Dagsrevyen. Dagsrevyen er blitt overfladisk og uinteressant for mange, ikke minst fordi journalistene i redaksjonen er unnvikende overfor våre sentrale politikere og lar dem fremføre sine budskap uten kritiske oppfølgingsspørsmål.

Frem til 12. mars 2020 har dette vært så alvorlig at det nærmer seg et demokratisk problem. Slik jeg har sett endringen, består den nå i at NRKs journalister i sin dekning av pandemien stiller engasjerte, konkrete og relevante spørsmål. Og politikerne svarer direkte, konkret uten å ty til lettvint retorikk. Dagsrevyens journalistikk og innhold er altså endret. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi NRK som nevnt er den kanalen vi stoler mest på. NRKs journalistiske praksis er viktig for at vi skal vite og ikke minst forstå sammenhengen i hendelsene. Et annet interessant trekk er reaksjonene på den massive mediedekningen av pandemien, ikke bare hos NRK. Befolkningen får råd om å beskytte seg mot den omfattende corona-dekningen for å beskytte sin mentale helse. Opinionen er iferd med å trekke den lærdommen at nyheter skaper engstelse. Professor i psykisk helsearbeid ved Nord universitet, Ottar Bjerkeset, sier ifølge nrk.no 25.3. 2020 at «vi trenger avbrekk for å få tankene bort fra noe annet enn koronakrisen som har endret hverdagen til alle – over hele verden». Han bekrefter at de som er bekymret og tenker mye vil ha en tendens til å overtenke. For den gruppa er det veldig viktig å ta pause fra media. Jo mer vi tenker på det og jo mer vi følger med på nyhetene, jo mer skremmende blir det for oss, forklarer psykiateren.

Filosofiprofessoren Einar Øverenget skriver i ytringen sin hos nkr.no 30. mars 2020 om hvordan lovgrunnlaget og tenkningen er endret dramatisk etter pandemiutbruddet. Han har også et viktig poeng når han i fortsettelsen av resonnement sitt skriver at (…) «umerkelig begynner et litt annet samfunn å ta form». Jeg vil hevde at dette blant annet skyldes at  journalister arbeider på en annerledes måte enn frem til 12. mars 2020. Med bakgrunn i den tilliten vi har til ikke minst NRK, er det viktig at journalistikken i de nasjonale mediene ikke bare har inntatt en ny, offensiv posisjon. Slik sett er journalistikken vesentlig for den resosialiseringen vi gjennomlever nå, den revitaliserte bevisstheten om fellesskapets betydning. Slik Erna Solberg – og Dagsrevyen - markerte 12. mars 2020. 

Gå til innlegget

Pandemien – en oppvåkning?

Publisert 22 dager siden

Koronaviruset ble påvist i Norge onsdag kveld 26. februar 2020, ifølge journalisten.no 5. mars. Ingen aner de fulle konsekvensene eller varigheten av pandemien. Spørsmålet nå er om pandemien resulterer i at regjeringsapparatet innser behovet for å prioritere annerledes enn det gjorde før pandemien kom til Norge. En ting er sikkert – nå må alle endre sin egen adferd. Denne mentale endringen er verste delen av den omstillingen som pågår. Den krever at vi som innbyggere har tillit til regjeringen.

For pandemien viser at Norge fremstår som et sårbart samfunn der fellesskapsfunksjoner er redusert. Alt som ikke lønner seg bedriftsøkonomisk er nedprioritert. Et aktuelt eksempel på dette er det faktum at færre ansatte jobber med smittevern i Folkehelseinstituttet enn tidligere. I perioden 2016 til 2018 kuttet Folkehelseinstituttet 140 årsverk, og instituttet ble pålagt å kutte cirka 18 prosent av bevilgningen fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Det utgjorde 165 millioner kroner, skrev Dagens Medisin høsten 2018. I tillegg er sykehuskapasiteten målrettet nedbygget. Politikere har ikke prioritert langsiktige behov. Dette rammer selvsagt samfunnssikkerheten og beredskapen. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) viser hvordan de svikter i rapporten «Risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning» i januar 2017: «DSB har gjennom analysene ikke indentifisert hendelser med høy risiko for norsk matforsyning.(…). En viktig forutsetning her er at fungerende internasjonale handelssystemer gjør det mulig å importere mat.» Men importen gjennom de internasjonale handelskjedene der alt henger sammen, er jo akilleshælen når det inntreffer en global krise – som den pågående pandemien.

Pandemien er nå den verste trusselen siden 2. verdenskrig. Hendelsene i 1940 er en del av vår nære historie. Er det historiske likhetstrekk med det som skjer nå i et teknologisamfunn– i fredstid? Og hva kan vi lære av det? Kommisjonen som vurderte felttoget i 1940 og ikke minst kommisjonen nedsatt av Stortinget 1945 som skulle vurdere myndighetenes disposisjoner før og etter 1940, påviste fatal mangel på planlegging og forberedelse. Dette preget også den nasjonale terroren 11. juli 2011. Som i 1940, i 2011 og 2020 er beredskapsnivået kritikkverdig. Resultatet er et beredskapsnivå som etter 22. juli-terroren i 2011 fortsatt er innrettet på snøbrøyting og fjerning av steinras på Vestlandet. Dette understrekes ved at justisminister Monica Mæland har bedt politidirektoratet om å ansette 300-400 ekstra politifolk. — Dette blir gjort for at politiet skal være i stand til å ivareta ro og orden, sa Mæland. Er statsråden grepet av panikk?

Ifølge sikkerhetsloven som trådte i kraft 1. januar 2019, er det enkelte departementet tillagt ansvar og myndighet for det forebyggende sikkerhetsarbeidet innenfor sine ansvarsområder. Mer enn noen gang mangler vi et innenriksdepartement som samordner og styrer de ulike samfunnssektorene – blant annet helsesektoren, politiet, forsvaret og sivilforsvaret. For finnes det et samordnet, sektorovergripende lovverk som er gjennomdrøftet for å klarlegge mulige virkninger av ulike scenarier, deriblant pandemi? Et gjennomdrøftet lovgrunnlag med fastsatte lovhjemler gjør det mulig å reagere mye raskere med direkte styring enn det vi har sett nå.

Uten planlagt og forberedt politisk styring ved samfunnskriser styrter sivilbefolkningen av sted uten annet mål enn å sørge for seg selv. Det utløser hamstring og i verste fall matmangel. Tusener av nordmenn trosset nylig beskjeden om ikke å reise ut av landet da de valfartet til Sverige for å hamstre mat. Mangelen på entydig politisk ledelse i den pågående pandemien viser seg også i måten Erna Solberg prøvde å styre en liten del av befolkningen – hytteturistene - med forsiktige hentydninger. Mandag 16. mars 2020 var situasjonen at Hol kommune ba Heimevernet jage folk hjem fra hyttene sine på Geilo og andre hyttegrender

Styringsmangelen her til lands blir tydelig når en sammenlikner med hva Folketinget i Danmark allerede har vedtatt som midlertidige hastelovsvedtak. Danske helsemyndigheter gis mulighet til å tvangsundersøke, tvangsvaksinere, tvangsbehandle eller sette folk i tvangskarantene hvis det er mistanke om smitte av coronavirus. I Danmark har myndighetene dessuten gitt adgang til å fravike hvile- og kjøretidsbestemmelsene for yrkessjåfører i en periode på 10 dager for å sikre rask levering til matbutikker, ifølge dr/dk 13. mars 2020.

Her til lands er det løypekjørere som på nasjonens vegne skulle gi hytteturistene et vink ved å la snøen ligge i løypene når de trosser statsadministrasjonens vage henstillinger om å reise hjem. Først mandag 16. mars skulle det avgjøres om hytteturistene skulle tvinges hjem med loven i hånd. Da kom også riksadvokatens beskjed om at brudd på hjemmekarantene medfører 20 000 kroner i bot.

Gå til innlegget

Dagen Erna fjernet nattvekterstaten

Publisert 28 dager siden

Innslagene i NRKs Dagsrevyen 12. mars 2020 er samfunnspolitisk interessante på flere måter enn at den timeslange sendingen er viet coronaviruset. Her er ikke utspill og råd fra helsemyndighetene tema, men hvordan Dagsrevyen denne kvelden avspeiler viktige, ideologiske endringer i norsk politikk fremtvunget av den pågående pandemien.

Staten i en annen kontekst

Kåre Willochs og Gro Harlem Brundtlands innføring av liberalismen og markedstenkningen i norsk forvaltning fra og med midten 1980-tallet, henger nøye sammen med at statens rolle skulle endres fra en aktiv stat med omsorg for innbyggerne, til en «nattvekterstat». Nattvekterstaten er en stat som påtar seg minimum av offentlige oppgaver. Vanligvis begrenser oppgavene seg til politi, rettsvesen, utdanning og forsvar. Men i løpet av denne torsdagen og nettopp i Dagsrevyen 12. mars fremstår «staten» i en annen ideologisk kontekst. Det er særlig Høyres statsminister Erna Solberg som på bakgrunn av coronautbruddet og i løpet av dagen, omdefinerer statens rolle. Dette er en historisk endring fordi staten nå fremtrer synlig. Nattvekterstaten «fordunster» som en direkte konsekvens av pandemien. Pandemien er ifølge videnskab.dk 11. mars 2020 knyttet til at: « Coronavirus er mere smitsom og har en reproduktionsrate på 2,5. Det vil sige, at en person med coronavirus i gennemsnit smitter 2,5 andre mennesker. Den nye coronavirus smitter ligesom influenza gennem luften. Men den er over dobbelt så smitsom. Forskerne regner med, at dødeligheden ved den nye coronavirus er omkring seks gange højere end ved en almindelig sæsoninfluenza. Den nye coronavirus ser ud til at gøre mange flere alvorligt syge. Coronavirus er altså en lungebetændelse, som kan påvirke evnen til at trække vejret og ilte blodet. Det er nok derfor, at flere dør af den end af influenzavirus (...) Ingen er immune over for COVID-19».

Solidaritet og dugnad

Pandemien som er skapt ved utbruddet av coronaviruset, krever offentlig styrt innsats. Nattvekterstaten omfatter ikke så omfattende statlig engasjement. Denne innsatsen som er igangsatt, er knyttet til omsorgen for innbyggernes liv og helse, vår privatøkonomi og sysselsetting. Næringslivet omfattes også av en langt mer aktiv stat. Pandemiens konsekvenser rokker altså ved en etablert ideologi som har dominert i godt og vel 35 år. Statsministerens ordvalg er svært viktig. «Solidaritet» er et begrep som tradisjonelt er brukt av sosialister, kommunister, sosialdemokrater og fagbevegelsen. Den 12. mars bruker Erna Solberg samme begrepet når hun ber innbyggerne avstå fra egoistisk hamstring av egg og mel. Men hun og helseminister Bent Høie snakker også om «dugnad». Dugnad er velkjent som frivillig, ubetalt arbeid som blir utført i og av et fellesskap.  Også bruken av dette begrepet er bevisst fordi dugnad er positivt ladet. Nå skal vi – dugnadsfolket – bidra til å bekjempe pandemien i solidaritet med hverandre. Derfor passer det godt at også LO-lederen Hans Christian Gabrielsen opptrer i sendingen denne torsdagen. Men også innslaget med ham markerer et skille fordi LO stadig vekk er fraværende fra all annen samfunnsdebatt utenom de tradisjonelle lønnsoppgjørene.

Denne skjellsettende Dagsrevyen rommer imidlertid et moment til: Erna Solberg omdefinerer også rollen sin som rasjonell, taktisk politiker som unnlater å besvare journalisters spørsmål: Hun trer inn i  Landsmoderens rolle der hun i overført betydning plasserer befolkningen i den byssende, romslige armkroken. Det bidrar ikke minst dramaturgien i denne sendingen til når en av Dagsrevyen-reporterene har rukket å tilkalle en psykolog. Hensikten med dette intervjuet er å berolige alle dem som nå opplever at nyheter skaper engstelse. Det skyldes norsk journalistikks klassiske konfliktorientering der nyanser og kunnskaper neglisjeres. Mer enn noen gang er det på sin plass å skille skarpt mellom informasjonsspredning og engstelse. Derfor er det meget vesentlig når en Høyre-politiker endrer statens rolle med sin bevisste ordbruk. En sak er det faktum at nyheter skaper engstelse. Like vesentlig er det når språk har slik makt. 

Gå til innlegget

Hvordan påvirker medienes coronadekning oss?

Publisert rundt 1 måned siden

Nyheter er selve hjørnesteinen i norske medier. Den pågående dekning av coronaviruset viser med all tydelighet dette. Det er for lengst dokumentert at folks bekymring kan ha sammenheng med nyhetsformidlingen.

Min tidligere undersøkelse om mediepåvirkning utført av Kantar TNS, viser at 40 prosent i stor eller noen grad er bekymret av hva som kan skje med seg. Tretten prosent svarer i stor grad og 27 prosent svarer i noen grad. Dette er et høyt tall. Kvinner er mer bekymret enn menn, og blant personer med grunnskoleutdanning er hele 50 prosent bekymret, mens blant folk med universitetsutdannelse er denne andelen sunket til 32 prosent, slik jeg omtalte dette i boka «Når nyheter skaper engstelse».

Med bakgrunn i mitt eget datamateriale mener jeg det er liten tvil om at folks bekymring har sammenheng med nyhetsformidlingen. En ting er å studere hva folk leser, ser og hører i mediene. En helt annen sak er hvilken innvirkning dette har på den enkelte. Hendelsesnyheter knyttet til kriminalitet, ulykker, terror og krig gjør inntrykk på alle, men i særlig grad gjør de inntrykk på personer som i utgangspunktet er engstelige.

Professor Karin Wahl-Jørgensen ved School of Journalism, Cardiff University påpeker at frykt spiller en særlig avgjørende rolle i medienes dekning av utbruddet av coronavirus. Hun har helt fra de første rapporteringer begynte å sirkulere om den nye mystiske sykdommen 12. januar 2020, fulgt verdens største engelskspråklige avisers rapporteringer ved hjelp av Storbritannias LexisNexis database. Databasen som omfatter i underkant 100 aviser, viser at det er publisert 9387 saker om utbruddet. Av de 9387 artiklene nevnes ordet «frykt» eller  «redd» i 1066 av dem, ifølge det danske nettstedet forskerzonen.dk. 24. februar 2020. I oppslagene er språket «skræmmende, frygtindgydende sprog - for eksempel bruges termen 'dræbervirus' i 50 artikler», ifølge nettstedet. Karin Wahl-Jørgensen påpeker at: «..frygt spiller en særlig afgørende rolle i mediernes dækning af udbruddet af coronavirus. En artikel i den britiske avis The Telegraph er et typisk eksempel på en frygtindgydende sprogbrug. Artiklen beskriver scener i Wuhan delt på de sociale medier: Maskebærende patienter besvimer i gaderne. Hundredevis af skræmte borgere står tæt lige op og ned ad hinanden med risiko for smitte, mens de venter på at blive behandlet af læger iført ildevarslende hvide beskyttelsesdragter. En ængstelig læge skriger af fortvivlelse.Min egen forskning indikerer, at frygt spiller en særlig afgørende rolle i mediernes dækning af udbruddet af coronavirus.»

Professor i medisinsk mikrobiologi ved universitetet i Tromsø, Ørjan Olsvik, påpeker i en ytring på nrk.no 26. februar 2020 at problemet for folk flest oppstår når myndigheter begynner å opptre hysterisk. Da tar vi etter, skriver han og fortsetter: «For vi har alle lært lite, og glemmer fort at dette har vi vært gjennom mange ganger før uten de store farene. I 2009 startet et utbrudd med svineinfluensa. Viruset spredte seg over det meste av verden, Norge inkludert. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen fortalte at 1,2 millioner kunne bli syke, og at 13.000 kunne dødd. En enorm nasjonal vaksinekampanje ble startet med «Pandemrix», som ikke var godt nok testet på forhånd. Neste 550 mennesker fikk alvorlige bivirkninger og mulige livsvarige skader, som narkolepsi. Staten har betalt over 230 millioner i erstatning til ofrene. Altså, vi har nærmest en tradisjon for å overreagere når et nytt virus kommer. Vi er historieløse og menneskelige, vi følger frykten, selv når den ikke er reell. La oss ikke gjøre den samme feilen enda en gang. La oss ikke skape unødig frykt og i verste fall en vaksine som friske folk blir syke av for resten av livet.» I et ettermiddagsoppslag på vg.no 26.2. 2020 som typisk nok har tittelen «Folkehelseinstituttet: 70 prosent kan bli corona-smittet i Norge», skriver den erfarne journalisten Sven Arne Buggeland : «100 er testet for coronasmitte i Norge, men ingen er hittil rammet. De fleste som smittes, får en mild luftveisinfeksjon. Et mindretall får lungebetennelse. Risikoen for å dø av lungesvikt utløst av viruset, antas å være under én prosent.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere