Steinar Larssen

Alder: 69
  RSS

Om Steinar

Følgere

Jakten på allmennkringkasterne

Publisert rundt 1 måned siden

I flere ti-år har den skandinaviske velferdsmodellen med sin konsekvente velferdspolitikk vært ensbetydende med velfungerende allmennkringkastere i Danmark, Sverige og Norge. Den finske allmennkringkasteren Yle har hatt samme rolle.

Men i løpet av fire år, fra 2016 og frem til 2020, er forbindelsen brutt mellom den skandinaviske velferdsmodellen og den konsekvente velferdspolitikken med velfungerende allmennkringkastere. Mediene er dermed blitt en ideologisk kampplass mellom konservative markedsliberalister som mener at markedet kan styre alt, og de som forsvarer de statlige allmennkringkasterne. For mediemarkedet i Norge er enormt. Norges mest renommerte konsulentselskap, daværende TNS Gallup, anslo i 2015 at norske husstanders mediebruk med kjøp av medieabonnement og medietjenester, utgjorde 78 milliarder kroner. I 2017 ble husstandenes mediebruk anslått til 80 milliarder kroner. Ut fra dette kan en anta at norske husholdninger i 2018 trolig brukte et sted mellom 85 og 90 milliarder kroner til kjøp av medieabonnement og medietjenester. I 2020 kan dette anslagsvis utgjøre 100 milliarder kroner. Dette er noe av bakgrunnen for markedskampen som pågår mellom private medieaktører i Norge og NRK. NRK sørger for full tilgang til tre TV kanaler som formidler barne-TV, internasjonale sportsarrangement og kultur, 17 radiokanaler samt døgnkontinuerlig nyhetsoppfølging på nettavis på alle tilgjengelige plattformer. Ingen private medieaktører vil kunne erstatte dette tilbudet dersom NRK tvinges til innskrenkninger. Og det kan godt skje.

De ikke-kommersielle allmennkringkasterne Danmarks Radio, NRK og finske Yle er allerede bedt om å begrense virksomheten sin av hensyn til de private medieselskapene. I Finland skjer dette helt konkret ved at regjeringen etter klage fra private medier vil komme med et lovforslag som begrenser Yles nyhetsdekning og i mindre grad lar Yle konkurrere med private mediers innhold, ifølge danske Mediawatch 26. 6. 2020.

NRK og Danmarks Radio har fått endret finansieringen fra lisens til skatt. Omleggingen fra lisens til skatt påførte NRK i 2019 et underskudd på 206 millioner kroner, ifølge kampanje.com 8. mai i år. Også i Sverige er allmennkringkasteren dradd inn i ny mediepolitisk politisk situasjon. Ifølge  Roger Aarli-Grøndalen i fagbladet journalisten.no la den svenske regjeringen i fjor frem «Regeringens proposition 2018/19:136» med tittelen «Ett modernt public service nära publiken. Villkor 2020-2025». Her står det på side 72: «(...) Sveriges Radio och Sveriges Television bör bedriva sin nyhetsverksamhet med fokus på ljud respektive rörlig bild.» 

Det danske medieforliket som daværende kulturminister Mette Bock fikk gjennomført, treffer allmennkringkasteren Danmarks Radio (DR) hardt med 20 prosent budsjettkutt. 382 medarbeidere mister jobben. DR skal i alt kutte 420 millioner danske kroner frem til 2021. Men mandag 30.8. 2020 melder mediawatch.dk at den sosialdemokratiske mindretallsregjeringen ikke vil gjennomføre de planlagte budsjettkuttene fra 2022-2023 på ytterligere 250 millioner.

10. april i 2018 leverte Medietilsynet en 190 siders rapport om NRKs bidrag til mediemangfoldet. Bakgrunnen for Medietilsynets rapport var bestillingen fra daværende kulturminister Linda Hofstad. Hun begrunnet bestillingen slik: «Vi må vite hvordan NRKs gratistilbud (min uthevelse) påvirker de andre medienes mulighet til å selge digitale abonnement og sikre gode forretningsmodeller». Men ingen anerkjente norske medieforskere fant grunnlag for å kritisere NRK for  bidraget til mediemangfoldet.


Gå til innlegget

- Vi får de lærerne vi betaler for

Publisert 3 måneder siden

Debatten om læreryrket og lærerutdanningene er i gang igjen etter at søkertallene til høyere utdanning ble klare 20. juli. For oss som har lang erfaring fra undervisningsstillinger i skolen, er ikke utviklingen uventet. Tvertom. For sammenliknet med tallene fra 2019 har antallet førstevalgsøkere til lærerutdanningene for 1.-7. trinn og 5.-10. trinn og de integrerte lektorutdanningene i 2020, gått ned med henholdsvis 5, 13 og 9 prosent. Fordi søkningen til høyere utdanning totalt sett har økt med 9 prosent, kan en med en viss rett si at lærerutdanningene har sunket med henholdsvis 14, 22 og 18 prosent Hva skyldes det når det generelt er en klar økning i antall studenter som søker høyere utdanning?

Følgende enkle faktum: Kommende studenter har innsett at norsk skole er nitid detaljstyrt, bedriver en kritikkverdig personalpolitikk preget av elendige arbeidsforhold der flere lærere er kontorplassert i små fellesrom. Og at årslønnen ligger i alle fall 50 000 kroner for lavt, ifølge utdanningsnytt.no 26. juni 2020 som omtaler en nylig avgitt felles rapport fra LO kommune, Unio kommune, Akademikerne og YS. Denne underbetalingen er en av faktorene som bidrar til å svekke anseelsen til lærere.

Kommende studenter vil vel også ha registrert hva lærere som daglig møter problemene i klasserommene, har fortalt om hvordan de har det. Lektor Simon Malkenes sørget for at problemet ble satt på dagsorden i mars 2018 da han i Dagsnytt 18 beskrev sin hverdag ved Ulsrud videregående skole i Oslo. Astrid Søgnen var på dette tidspunktet direktør for utdanningsetaten der. Rektor ved skolen startet en resultatløs prosess mot Malkenes. Malkenes ble deretter sykmeldt, men senere tildelt Fritt Ords honnørpris fordi han tok bladet fra munnen: – Han har mer enn de aller fleste gjort en stor innsats for å skape en kritisk debatt om norsk skole og Oslo-skolen spesielt. De siste månedene vi har hatt en sjelden og viktig diskusjon om ytringskulturen i Oslo-skolen, sa Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord ifølge nrk.no 14. mai 2018. 11.  desember 2019 publiserte nrk.no en kronikk underskrevet av 28 lærere ved Lofsrud skole hvor de blant annet fortalte at: «Grensene for hva som anses som normaladferd i klasserommet har blitt dramatisk forflytta: Høylytt og obskøn omtale av lærere og medelever, trusler, filming i klasserommet, hinsides språkbruk og voldsepisoder, som også filmes og spres på sosiale medier.» Her må det legges til at mye av utviklingen skyldes innføringen og skjerpingen av kravene i opplæringslovens paragraf 9 a, slik lektor og hovedtilltsvalgt for Utdanningsforbundet i Bergen, lektor Roar Ulvestad, påpekte hos utdanningsnytt.no 18. april 2018. Denne omstridte paragrafen har i praksis fratatt lærere muligheter for å gripe inn overfor elevene fordi lærere som griper inn, risikerer påtale og lavere lønn når lønnspotten fordeles lokalt og skjønnsmessig av rektor i videregående skole. Resultatet er en passivisering og en økning i «uønsket adferd» slik lærere ved Lofsrud skole beskriver situasjonen. En skal også merke seg at lærere er fraværende i den offentlige debatten om skoleverket fordi de ikke tør å si eller skrive hva de mener. Malkenes-saken skremmer.  

Derfor har kommende studenter valgt andre utdanningsveier enn dem som leder inn i skoleverket.  I alle fall de som har karakteren 4 og 5 fra videregående skole og kan konkurrere om studieplasser for sivilingeniører og jurister. For disse yrkesgruppene er lønnsnivået vesentlig høyere enn i skoleverket. Professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Karl Øyvind Jordell, påpeker at karakter-kravene for å komme inn ved lærerutdanningene er gjennomsnittlig 3,5 med krav til 3 i norsk og 3 i matematikk som ble hevet til 4 i 2016.

- Det var daværende skoleminister Kristin Clemet som innførte karakterkravene for norsk lærerutdanning, ifølge Jordell. Han påpeker at en kan ikke heve karakterkravene for inntak til lærerutdanningene uten å øke årslønnen. Han legger til «at vi får de lærerne vi betaler for». Jordell er særlig bekymret for rekrutteringen til lærerutdanningen for trinn 1-7, som er den eneste lærergruppen som har kompetanse for den første lese- og skriveopplæringen.

- Denne opplæringen krever kompetanse i den spesielle metodikken som skal til for at barna «knekker» lesekoden, sier han.     

Gå til innlegget

To utviklingstrekk er sentrale nå

Publisert 4 måneder siden

Kombinasjonen av selvledelse og nettbaserte møter har revolusjonert arbeidslivet. Og selvledelse er blitt et helt sentralt begrep i arbeidslivet etter at vi ble rammet av covid 19 den 12. mars 2020. Selv det lukkede, detaljstyrte skoleverket som er kjent for å bruke år på endringer, er trukket inn i den strukturendringen som har pågått siden mars. Revolusjonen i arbeidslivet utfordrer den tradisjonelle rolledelingen mellom sjefen og den ansatte fordi pandemien har tvunget dem til å holde seg hjemme.

Kontroll er avløst av selvledelse fra hjemmekontorene. Myndiggjørende ledelse har vokst fram som en av de nyeste teoriene innen relasjonelt og demokratisk lederskap, og er i vesentlig grad tilpasset de muligheter og utfordringer som eksisterer i dagens moderne arbeidsliv. Førsteamanuensis Stein Amundsen ved Høgskolen i Innlandet påviser følgende i doktorgradsavhandlingen sin om betydningen av å la ansatte lede seg selv (Empowering leadership leading employees to lead themselves) : Ansatte myndiggjør seg selv gjennom selvledelse. En leder som er dyktig i myndiggjørende ledelse, vil bidra til å utvikle selvledelse hos sine medarbeidere.

Selvledelse påvirker jobbtilfredshet, arbeidsinnsats og kreativitet.

I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at den raske og konsekvente digitaliseringen ikke bare dreier seg om hjemmekontor og digitale møter. Forskjellen er tydeligst på engelsk der en bruker «digitization» og «digitalization». Digitalization handler derimot om mer enn bare å sette strøm på papiret. Det innebærer å bruke ny teknologi til å gjøre hverdagen fundamentalt enklere.

Dette var også noe av visjonen for Telenor ASA. Einar Flydal, telekomstrateg og tidligere forsker innen fjernarbeid og fjernundervisning hos Telenor påpeker at anslagene allerede på 1990-tallet viste at det ble holdt 2,1 millioner møter i Norge per dag, og at svært mange av dem kunne erstattes med «telekonferanser». Men det var først fra og med 12. mars 2020 at teknologien som ble drevet frem av tidligere Televerket og senere Telenor, slo igjennom. Også tidligere har konsernet gått nye veier i norsk arbeidsliv. Høsten 2001 flyttet Telenorvirksomheten til det nye hovedkontoret på Fornebu. Da ble det slutt med at de ansatte hadde faste kontorplasser. Sjefen kunne ikke lenger bruke den røde lampen på veggen med «Opptatt», «Ledig» og kontorstol med høy rygg for å vise sin posisjon. Lederposisjonen ble nå basert på kompetanse, evnen til å lede og løse oppgavene. Under pandemien gjennomførte Telenor nylig en endring som også vil påvirke norsk arbeidsliv. 3. juni 2020 konstaterte nemlig Telenors konsernsjef Sigve Brekke ifølge nrk.no at Telenors 20 000 ansatte i fremtiden ikke trenger å møte fysisk på jobb. Nå kan de selv velge hvor de vil jobbe fra. Jobben er ikke lenger knyttet til kontorplassen, men til oppgavene. Dette betyr at selvledelse forblir et vesentlig innslag i den måten ansatte organiserer arbeidsdagen sin på. Samtidig bidrar dette til å forstyrre det tradisjonelle bedriftshierarkiet. Telenors ordning med hjemmekontor har vist seg å ha flere fordeler: Løsningen kopler flere mennesker sammen og bryter med det klassiske bedrifts-hierarkiet der kontroll og detaljstyring er basis. I Sverige er det meget omfattende arbeidet med tittelen "Tillitsdelegationen" samt "Ny syntese" i Danmark igangsatt for å bekjempe særlig detaljstyringen i offentlig sektor. I Danmark regnes endringen som det mest omfattende paradigmeskiftet i offentlig sektor på 20 år. Her til lands runger stillheten på dette feltet. Spørsmålet er om pandemien i kombinasjon med videomøter og selvledelse reduserer slik kontroll og detaljstyring.

Gå til innlegget

Ifølge Dagsavisen 13. januar 2017 skulle 126 av politiets tjenestesteder legges ned og sju nye opprettes. Den endelige kuttlista viser at disse lensmannskontorene er nedlagt i Innlandet: Gausdal, Øyer, Skjåk, Vågå, Sør-Aurdal, Etnedal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Søndre Land, Vestre Toten, Østre Toten, Nord-Odal, Sør-Odal, Eidskog, Engerdal, Tolga og Os, Alvdal og Folldal, Rendalen og Løten. Ifølge seksjonssjef Hans Bakke i politidirektoratets strategistab 29. mai 2020 er oversikten fra 2017 fortsatt korrekt.

Tidligere lensmann i Ringsaker, Terje Krogstad, representerer nå Innlandet politidistrikt. Han bekrefter at politiet som selv har fastsatt sin egen responstid, innfrir hva de selv har lagt opp til. 5. mai 2020 skriver Krogstad ifølge et oppslag hos gd.no: «Innlandet politidistrikt er i en krevende økonomisk situasjon og må spare 49 millioner kroner. Dette får konsekvenser for alle enheter og vil kunne føre til at politistasjoner og lensmannskontor til tider må gå med enkelte ledige stillinger, også Nord-Gudbrandsdal lensmannsdistrikt.» Politiet i Innlandet har etablert sin sentralarrest på Hamar. Arrestanter fra Nord-Østerdal, Nord-Gudbrandsdal og Valdres transporteres nå pr. bil til mjøsbyen. Ifølge NAFs reiseplanlegger er kjøretiden fra Tolga til Hamar 3 timer og femten minutt med en kjørelengde på 239 kilometer samt 209 kroner i bompenger, fra Vågå til Hamar 2 timer og 47 minutt, kjørelengden 198 kilometer og 173 kroner i bompenger. Reisetiden fra Beitostølen til Hamar er ifølge reiseplanleggeren 2 timer og femtiåtte minutt, kjørelengden 186 kilometer. I tillegg utgjør bompenger 163 kroner.

I en kronikk hos politiforum.no 5. desember 2018 skrev de to politiforskerne ved Politihøgskolen, førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli og professor Paul Larsson at «politianalysen 2013 begrunnet behovet for en ny reform i et ønske om større enheter, sentralisering og omorganisering av politiets virksomhet. Den kastet i prinsippet politiets nedfelte idealer, som politiets 10 grunnprinsipper, ut døra. "De passer ikke lenger", som en av utvalgets medlemmer i ærlighet sa. Idealene sier nemlig at politiet skal være desentralisert, prioritere forebygging, være fysisk til stede i lokalmiljøene og omgås befolkningen.» Politiforskerne påpeker dessuten at kriminalitetsbildet ikke gir svar på hva slags politi vi skal ha eller hvilke metoder som er best egnet til å løse problemene vi står overfor: «Det er det forskning, politifag, etiske og politiske vurderinger som må gjøre. Dagens reform ligger i spagaten mellom politisk og byråkratisk ønsketenking. Skal man i det hele tatt lykkes med å skape noe som med en viss grad av verdighet kan kalles nærpoliti, må det ansettes langt flere i politiet. To politifolk per 1000 innbyggere er i europeisk sammenheng få, og ikke nok til at politiet skal kunne levere. Om vi skal ha et nærpoliti eller ikke, er i bunn og grunn uansett et politisk spørsmål om hva slags politi man mener befolkningen trenger.»

Endringene av politiet ble vedtatt av Stortinget i 2015. Utgangspunktet for vedtaket var Gjørv-utvalgets «Rapport fra 22. juli-kommisjonen» etter attentatet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Kommisjonen beskriver politiets innsats som elendig. Politiet holdt kort og godt ikke forsvarlige faglige mål. Selv spydspissen i norsk politi – beredskapstroppen -latterliggjorde seg selv. Daværende justisminister Grete Faremo konkluderte allerede i desember 2012 med at norsk politi ikke besto prøven: " Vi klarte ikke politioperasjonen og vi klarte ikke evalueringen i etterkant. Dette er en knusende dom over beredskapen i Norge. Det gjør alvorlig inntrykk på en justis- og beredskapsminister at mye kunne vært forhindret," sa Faremo ifølge vg.no 15. august 2012.

Snart åtte år senere viser publikums reaksjoner at politiet ikke oppfyller deres behov. Politifolk jeg har snakket med, bekrefter at de mottar mange klager fordi de ikke er tilgjengelige. Vanlige folk klager også fordi politiet ikke kommer eller kommer for sent.  Tidligere lensmann Terje Krogstad bekrefter at ledelsen i politidistriktet har fastsatt sin egen responstid etter nedleggelsen av lensmannskontorene i Innlandet. Ingen behøver å være overrasket over at politiet innfrir egne krav. Krogstad forsvarer i tillegg distriktsledelsens budsjettkutt i mangemillionersklassen.

Mer enn noen gang er det viktig å stille dette spørsmålet: Er det de styrende eller de styrte som har rett?

Gå til innlegget

Den demokratiske kjeden – velgerne, politikerne, embetsverket – har en ubetinget forpliktelse til å holde fast på demokratiperspektivet med vekt på kunnskap og substans også under pandemien. De får hjelp av fagøkonomene, de tidligere høyrepolitikerne og professorene Victor D. Normann og Christine Meyer ved Norges Handelshøyskole. De utga nylig boka «Ikke for å konkurrere. Strategi for fellesskapets tjenere» hvor de gjenreiser samfunnsoppdraget. I kjølvannet av pandemien er det all grunn til å notere seg hva de skriver.

Norman og Meyer slår alarm om at velferdsstaten er i ferd med å bli rasert. De refser den ukritiske bruken av markedsøkonomiske begrep og styringsverktøy i offentlig sektor og som har rammet oss de siste årene. Med deres bakgrunn er dette uventet, og det gjør derfor inntrykk.

De to økonomene påpeker samfunnsoppdragets verdi i skarp kontrast til markedets annerledeskrav. De hevder at markedet mangler forståelsen for fellesskapets samfunnsoppdrag i offentlig sektor. De gjengir sogar den svenske politikeren, arbeidersønnen og sosialdemokraten Per Albin Hansson som i 1928 i den svenske Riksdagen meislet ut visjonene for det svenske «folkhemmet». I hans visjon av «folkhemmet» eksisterer verken priviligerte eller tilbakesatte eller noen som forsøker å skaffe seg fordeler på andres bekostning. I det gode «folkhemmet» rår likhet, omtanke, samarbeid og hjelpsomhet.

I likhet med nabolandet Sverige fanget de politiske og sosiale endringene også i Norge opp de svakeste i samfunnet. Dette la grunnlaget for den skandinaviske velferdsmodellen basert på ideen om fellesskapet der pengene sirkulerte. Dette fellesskapet var utgangspunktet for gjenreisningen i 1945. Også den gangen hastet det med å komme i gang igjen. Norske myndigheter sto overfor en meget vanskelig situasjon med et forbigående sysselsettingsproblem. Imidlertid kunne de bruke krigsøkonomien for å få fart på virksomhetene igjen fordi innbyggerne manglet alt. Under pandemien står husene våre som før, vi har alt vi trenger. Vi skal helst bare ikke være for nær hverandre.

En av dem som rammes nå er investoren og «hotellkongen» Petter Stordalen. Ifølge kapital.no 9. desember. 2019 var han registrert med en nettoformue på 26 milliarder. Hos Lindmo på NRK1 1. mai 2020 forteller Stordalen hvordan en utenkelig pest har stanset hverdagslige hendelser som overnatting på hotell. I løpet av dager har han gått fra milliardær til et helt annet perspektiv. I Stordalens nye perspektiv står alt stille. Ingenting av det Stordalen har lagt vekt på har dreid seg om det uvirkelig virkelige; en helsekrise som utløser en økonomisk krise og en påfølgende sosial krise. Kapitalen sirkulerer ikke, gjestene uteblir, hans tusener av ansatte mister jobben. Nå har vi med ett behov for et annet fellesskap.

Hvilket perspektiv har Stordalen i sendingen hos Lindmo? På andre siden av havet stormet demonstranter med automatvåpen delstatsforsamlingen i Michigan da den skulle stemme over om de skulle forlenge guvernør Gretchen Whitmers utvidede makt under coronakrisen. På twitter skrev deres egen president at: – Dette er gode folk, men de er sinte. De vil ha livene sine tilbake, trygt! Se dem, snakk med dem, gjør en avtale, skrev han på Twitter. Tilfeldigvis inntrer hendelsene i Michigan og hos Lindmo 1. mai, en dag som innrammes av politisk historie.

Her i landet er det lenge siden Erna Solberg sluttet å snakke om velferdsstaten. Hun har istedet snakket om velferdssamfunnet, men 12. mars 2020 slo pandemien til. Da snakket hun igjen om velferdsstaten, den aktive staten. Forskjellen på «staten» og «samfunnet» er helt vesentlig. Staten som institusjon, altså velferdsstaten, tar ansvar for innbyggerne. Velferdssamfunnet har sluppet inn markedet på innbyggernes arena på bekostning av «folkhemmet». Derfor har innbyggerne lenge gått under begrepet konsumenter. Nå forsvinner konsumentene fra hotell, butikker, de har vært utestengt fra kinosaler og konserter.

12. mars i år forlot Erna Solberg nattvekterstaten – den tilbaketrukne staten – med avgrensede oppgaver. Mange spør kanskje: Hvorfor og når mistet vi interessen for den aktive staten, res publica – den offentlige sak, fellesskapet? Hvorfor er institusjonen «staten» tilbake nå?

Økonomene Meyer og Normans betraktninger om offentlig sektor er interessante når vi opplever konsekvensene av pandemien våren 2020. Ikke minst for dem som har avlyst staten som institusjon og hardnakket etablert myten om markedets fortreffelighet. Christine Meyer og Victor D. Normans advarsler kunne ikke kommet på et mer beleilig tidspunkt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere