Steinar Larssen

Alder: 69
  RSS

Om Steinar

Følgere

Ifølge Dagsavisen 13. januar 2017 skulle 126 av politiets tjenestesteder legges ned og sju nye opprettes. Den endelige kuttlista viser at disse lensmannskontorene er nedlagt i Innlandet: Gausdal, Øyer, Skjåk, Vågå, Sør-Aurdal, Etnedal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Søndre Land, Vestre Toten, Østre Toten, Nord-Odal, Sør-Odal, Eidskog, Engerdal, Tolga og Os, Alvdal og Folldal, Rendalen og Løten. Ifølge seksjonssjef Hans Bakke i politidirektoratets strategistab 29. mai 2020 er oversikten fra 2017 fortsatt korrekt.

Tidligere lensmann i Ringsaker, Terje Krogstad, representerer nå Innlandet politidistrikt. Han bekrefter at politiet som selv har fastsatt sin egen responstid, innfrir hva de selv har lagt opp til. 5. mai 2020 skriver Krogstad ifølge et oppslag hos gd.no: «Innlandet politidistrikt er i en krevende økonomisk situasjon og må spare 49 millioner kroner. Dette får konsekvenser for alle enheter og vil kunne føre til at politistasjoner og lensmannskontor til tider må gå med enkelte ledige stillinger, også Nord-Gudbrandsdal lensmannsdistrikt.» Politiet i Innlandet har etablert sin sentralarrest på Hamar. Arrestanter fra Nord-Østerdal, Nord-Gudbrandsdal og Valdres transporteres nå pr. bil til mjøsbyen. Ifølge NAFs reiseplanlegger er kjøretiden fra Tolga til Hamar 3 timer og femten minutt med en kjørelengde på 239 kilometer samt 209 kroner i bompenger, fra Vågå til Hamar 2 timer og 47 minutt, kjørelengden 198 kilometer og 173 kroner i bompenger. Reisetiden fra Beitostølen til Hamar er ifølge reiseplanleggeren 2 timer og femtiåtte minutt, kjørelengden 186 kilometer. I tillegg utgjør bompenger 163 kroner.

I en kronikk hos politiforum.no 5. desember 2018 skrev de to politiforskerne ved Politihøgskolen, førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli og professor Paul Larsson at «politianalysen 2013 begrunnet behovet for en ny reform i et ønske om større enheter, sentralisering og omorganisering av politiets virksomhet. Den kastet i prinsippet politiets nedfelte idealer, som politiets 10 grunnprinsipper, ut døra. "De passer ikke lenger", som en av utvalgets medlemmer i ærlighet sa. Idealene sier nemlig at politiet skal være desentralisert, prioritere forebygging, være fysisk til stede i lokalmiljøene og omgås befolkningen.» Politiforskerne påpeker dessuten at kriminalitetsbildet ikke gir svar på hva slags politi vi skal ha eller hvilke metoder som er best egnet til å løse problemene vi står overfor: «Det er det forskning, politifag, etiske og politiske vurderinger som må gjøre. Dagens reform ligger i spagaten mellom politisk og byråkratisk ønsketenking. Skal man i det hele tatt lykkes med å skape noe som med en viss grad av verdighet kan kalles nærpoliti, må det ansettes langt flere i politiet. To politifolk per 1000 innbyggere er i europeisk sammenheng få, og ikke nok til at politiet skal kunne levere. Om vi skal ha et nærpoliti eller ikke, er i bunn og grunn uansett et politisk spørsmål om hva slags politi man mener befolkningen trenger.»

Endringene av politiet ble vedtatt av Stortinget i 2015. Utgangspunktet for vedtaket var Gjørv-utvalgets «Rapport fra 22. juli-kommisjonen» etter attentatet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Kommisjonen beskriver politiets innsats som elendig. Politiet holdt kort og godt ikke forsvarlige faglige mål. Selv spydspissen i norsk politi – beredskapstroppen -latterliggjorde seg selv. Daværende justisminister Grete Faremo konkluderte allerede i desember 2012 med at norsk politi ikke besto prøven: " Vi klarte ikke politioperasjonen og vi klarte ikke evalueringen i etterkant. Dette er en knusende dom over beredskapen i Norge. Det gjør alvorlig inntrykk på en justis- og beredskapsminister at mye kunne vært forhindret," sa Faremo ifølge vg.no 15. august 2012.

Snart åtte år senere viser publikums reaksjoner at politiet ikke oppfyller deres behov. Politifolk jeg har snakket med, bekrefter at de mottar mange klager fordi de ikke er tilgjengelige. Vanlige folk klager også fordi politiet ikke kommer eller kommer for sent.  Tidligere lensmann Terje Krogstad bekrefter at ledelsen i politidistriktet har fastsatt sin egen responstid etter nedleggelsen av lensmannskontorene i Innlandet. Ingen behøver å være overrasket over at politiet innfrir egne krav. Krogstad forsvarer i tillegg distriktsledelsens budsjettkutt i mangemillionersklassen.

Mer enn noen gang er det viktig å stille dette spørsmålet: Er det de styrende eller de styrte som har rett?

Gå til innlegget

Solidariteten – til heder og verdighet igjen?

Publisert rundt 2 måneder siden

Den demokratiske kjeden – velgerne, politikerne, embetsverket – har en ubetinget forpliktelse til å holde fast på demokratiperspektivet med vekt på kunnskap og substans også under pandemien. De får hjelp av fagøkonomene, de tidligere høyrepolitikerne og professorene Victor D. Normann og Christine Meyer ved Norges Handelshøyskole. De utga nylig boka «Ikke for å konkurrere. Strategi for fellesskapets tjenere» hvor de gjenreiser samfunnsoppdraget. I kjølvannet av pandemien er det all grunn til å notere seg hva de skriver.

Norman og Meyer slår alarm om at velferdsstaten er i ferd med å bli rasert. De refser den ukritiske bruken av markedsøkonomiske begrep og styringsverktøy i offentlig sektor og som har rammet oss de siste årene. Med deres bakgrunn er dette uventet, og det gjør derfor inntrykk.

De to økonomene påpeker samfunnsoppdragets verdi i skarp kontrast til markedets annerledeskrav. De hevder at markedet mangler forståelsen for fellesskapets samfunnsoppdrag i offentlig sektor. De gjengir sogar den svenske politikeren, arbeidersønnen og sosialdemokraten Per Albin Hansson som i 1928 i den svenske Riksdagen meislet ut visjonene for det svenske «folkhemmet». I hans visjon av «folkhemmet» eksisterer verken priviligerte eller tilbakesatte eller noen som forsøker å skaffe seg fordeler på andres bekostning. I det gode «folkhemmet» rår likhet, omtanke, samarbeid og hjelpsomhet.

I likhet med nabolandet Sverige fanget de politiske og sosiale endringene også i Norge opp de svakeste i samfunnet. Dette la grunnlaget for den skandinaviske velferdsmodellen basert på ideen om fellesskapet der pengene sirkulerte. Dette fellesskapet var utgangspunktet for gjenreisningen i 1945. Også den gangen hastet det med å komme i gang igjen. Norske myndigheter sto overfor en meget vanskelig situasjon med et forbigående sysselsettingsproblem. Imidlertid kunne de bruke krigsøkonomien for å få fart på virksomhetene igjen fordi innbyggerne manglet alt. Under pandemien står husene våre som før, vi har alt vi trenger. Vi skal helst bare ikke være for nær hverandre.

En av dem som rammes nå er investoren og «hotellkongen» Petter Stordalen. Ifølge kapital.no 9. desember. 2019 var han registrert med en nettoformue på 26 milliarder. Hos Lindmo på NRK1 1. mai 2020 forteller Stordalen hvordan en utenkelig pest har stanset hverdagslige hendelser som overnatting på hotell. I løpet av dager har han gått fra milliardær til et helt annet perspektiv. I Stordalens nye perspektiv står alt stille. Ingenting av det Stordalen har lagt vekt på har dreid seg om det uvirkelig virkelige; en helsekrise som utløser en økonomisk krise og en påfølgende sosial krise. Kapitalen sirkulerer ikke, gjestene uteblir, hans tusener av ansatte mister jobben. Nå har vi med ett behov for et annet fellesskap.

Hvilket perspektiv har Stordalen i sendingen hos Lindmo? På andre siden av havet stormet demonstranter med automatvåpen delstatsforsamlingen i Michigan da den skulle stemme over om de skulle forlenge guvernør Gretchen Whitmers utvidede makt under coronakrisen. På twitter skrev deres egen president at: – Dette er gode folk, men de er sinte. De vil ha livene sine tilbake, trygt! Se dem, snakk med dem, gjør en avtale, skrev han på Twitter. Tilfeldigvis inntrer hendelsene i Michigan og hos Lindmo 1. mai, en dag som innrammes av politisk historie.

Her i landet er det lenge siden Erna Solberg sluttet å snakke om velferdsstaten. Hun har istedet snakket om velferdssamfunnet, men 12. mars 2020 slo pandemien til. Da snakket hun igjen om velferdsstaten, den aktive staten. Forskjellen på «staten» og «samfunnet» er helt vesentlig. Staten som institusjon, altså velferdsstaten, tar ansvar for innbyggerne. Velferdssamfunnet har sluppet inn markedet på innbyggernes arena på bekostning av «folkhemmet». Derfor har innbyggerne lenge gått under begrepet konsumenter. Nå forsvinner konsumentene fra hotell, butikker, de har vært utestengt fra kinosaler og konserter.

12. mars i år forlot Erna Solberg nattvekterstaten – den tilbaketrukne staten – med avgrensede oppgaver. Mange spør kanskje: Hvorfor og når mistet vi interessen for den aktive staten, res publica – den offentlige sak, fellesskapet? Hvorfor er institusjonen «staten» tilbake nå?

Økonomene Meyer og Normans betraktninger om offentlig sektor er interessante når vi opplever konsekvensene av pandemien våren 2020. Ikke minst for dem som har avlyst staten som institusjon og hardnakket etablert myten om markedets fortreffelighet. Christine Meyer og Victor D. Normans advarsler kunne ikke kommet på et mer beleilig tidspunkt.

Gå til innlegget

Den lille h

Publisert 3 måneder siden

I vår tid er Gud og Djevel redusert til gud og djevel. Nå skriver vi korrekt norsk med små bokstaver. På Norsk språkråds hjemmeside finner du følgende eksempel i så måte: «I den kristne kirken…» der institusjonen Kirken eller Den norske kirke, er redusert til kirke selv om dette henspiller på det enkelte kirkebygget. Med endrede krav til korrekt, skriftlig norsk har vi forlatt de store bokstaver.

Plassen til viktige begrep er redusert i vår bevissthet.

I 1973 kom boka «Når språk er makt» der språkpsykologen Rolv Mikkel Blakar påpekte nettopp språkets makt til å påvirke vår oppfatning av verden. Fordi vi nå skriver gud og djevel med små bokstaver bryr vi oss etter hvert mindre om disse åndsmaktene. Kirkebesøket og oppslutningen om kristendommen er redusert selv om Fan etter min mening fortsatt hører Helvete til, og både fan og helvete nå skrives med små bokstaver. Slik brukes språket til å endre syn og oppfatning uten at vi egentlig er klar over det. Slik som det har skjedd med Holocaust. I flere år er massedrapene på seks millioner jøder utført av de tyske nazistenes Holocaust, ganske konsekvent skrevet med liten h hos NRK, i norske papiraviser og nettaviser. I fjor høst utga historikeren og journalisten Bjørn Westlie boka «Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen». Westlie kopler denne propagandaen til de tyske nazistenes aksjoner mot de norske jødene. Jeg stiller meg bak spørsmålet: Kunne norske redaktører handlet annerledes enn de gjorde? Og hvorfor ble det ikke tatt et oppgjør med denne hatretorikken etter krigen da Holocaust fortsatt ble beskrevet med stor H?  

Så - hva viser den lille h oss i vår tid og hva er begrunnelsen for at vi skal skrive holocaust? Hos Norsk språkråd – sprakrad.no - finner vi dette om hvordan massedrapene på jødene skal skrives:

holocaust m1 (hål´låkåst; opphavlig av gresk og latin holocaustum 'brennoffer (som brennes helt opp)', i nyere språk fra engelsk) herjing og drap (av bestemte folkegrupper) i stort omfang, over lang tid

særlig: den nazistiske masseutryddelsen av jøder og andre befolkningsgrupper under den andre verdenskrigen.

Hos blant annet NRK ligger Det Norske Akademis Ordbok på desken som språklig veileder for journalistene– ja, tittelen skrives med fire store forbokstaver – og denne ordboka viser dette om Holocaust:

BØYNING en; holocausten  

UTTALE[hå´l:okåst], [hå´l:åkåst] 

ETYMOLOGI 

 

via eldre fransk holocauste, fra latin holocaustum, til gresk holos 'hel' og kaustos 'brent'; grunnbetydning 'brennoffer'

 

BETYDNING OG BRUK

 

 

massakre, massedrap (ut fra politiske eller etniske motiver)

EKSEMPLER

  • siden 1700-tallet har engelsktalende brukt betegnelsen holocaust om massakrer
  • folkemordet på armenerne under første verdenskrig blir av mange kalt holocaust

Verken hos sprakrad.no eller hos Det Norske Akademis Ordbok er Holocaust satt i en kontekst der forfatterne av språkrådene forklarer bakgrunnen for den nazistisk ideologiens  mål om å utslette alle jøder. Historiens største og mest konsekvente folkemord. De fagspråklige forklaringene er gjennomført rene tekniske beskrivelser. Hva slags betydning har dette for vår hva vi ser av skrift og det tankene våre leder til– det vi kaller denotasjon og konnotasjon?

For meg markerer den lille en neglisjering som i sammenheng med historisk kunnskapsløshet danner en sammenheng: Hvorfor er det så få som reagerer på dette? Jeg vil belyse spørsmålet med henvisning til debatten om ordet «neger». Denne språkdebatten har tvunget frem endringer i undervisningen av norske barn, i barnesanger og barnefortellinger fordi vi skal bruke språket til å vise avstand overfor kolonitiden og umenneskelighet. Ingen kan unnlate å bli berørt av scenene som rulles opp for oss i boka «Onkel Toms hytte». På den annen side viser selvsensuren hvilken kraft den har i humanismens tjeneste. Velmenende lærere og foreldre som skriver Holocaust med den lille h, snakker ikke om negrer og ser vekk i sin iver etter fortielse og kunnskapsløshet. Journalister støtter seg til sprakrad.no og Det Norske Akademis Ordbok.

Har de glemt Holocaust?

Gå til innlegget

Fra «kinotelefon» til hjemmekontor

Publisert 3 måneder siden

I uke 13 fra og med 23. mars til og med 27. mars ble det på global basis gjennomført 900 millioner videomøter, forteller HeltDigitalt.no.Dette er resultat av pandemien. Her til lands har hjemmekontor og karantene etablert nye arbeidsformer, men videokonferanser er ikke noe nytt fenomen. Artikkelen nedenfor har jeg hentet fra min egen hovedfagsoppgave "Bildetelefon og samhandlingsmønster" i medievitenskap fra universitetet i Bergen i 1996. Hensikten med artikkelen er å spre bakgrunnskunnskap om en teknologi som i 2020 viser seg å ha stor betydning for ulike samfunnsfunksjoner.


Våren 1993 introduserte Statens utdanningskontor i Oppland og daværende Televerkets Forskningsinstitutt bildetelefonen Tandberg Vison 2000 for ansatte i PP-tjenesten i Oppland. Introduksjonen markerte starten på "Bildetelefon-prosjektet i Opplands pedagogisk-psykologiske tjeneste", heretter forkortet BINOPP. BINOPP ble regnet som et sosialt forsøk. Begrepet "sosiale forsøk med informasjonsteknologi" oppsto i Frankrike i begynnelsen av 1980-årene. Den gangen refererte begrepet til forsknings- og utviklingsaktiviteter som teledata-forsøket Teletel 3V i Paris' forsteder Velizy, Versailles og Val-de-Bievre, System-CLAIRE i Grenoble, og TELEM-Nantes samt til det planlagte forsøket med toveis integrert bredbåndsnett til abonnentene i Biarritz.

BINOPP hadde som mål å prøve ut bildetelefon innenfor utviklingen av et regionalt kompetansenettverk for barn, unge og voksne med særskilte behov. Takket være OL-utbyggingen i Oppland lå teknikken klar for slike prosjekt som BINOPP. PP-tjenesten i Oppland skulle i prosjektperioden fra 1.9. 1993 til 1.12. 1994, bruke bildetelefonen for å løse faglige spørsmål i tilknytning til sine klienter. I tillegg skulle BINOPP klarlegge hvorvidt bildetelefon kunne føre til redusert ressursbruk i fylkets PP-tjeneste. Man ønsket dessuten å avklare hvorvidt den nye teknologien kunne skape forutsetninger for nye arbeids- og samarbeidsformer. For å gjennomføre bildetelefonprosjektet i Oppland plasserte daværende Televerkets Forskningsinstitutt 47 bildetelefoner på kontorene til PP tjenesten i fylket, samt nære samarbeidspartnere. Medarbeiderene i PP-tjenesten fikk fri adgang til bildetelefoner på arbeidsplassene sine. På enkelte PP-kontor sto apparatene klare til bruk i særskilte rom, mens andre valgte å plassere dem inne hos enkeltmedarbeidere. I BINOPP forente Televerket, Statens utdanningskontor i Oppland og fylkets PP-tjeneste  sine krefter. I et lengre tidsperspektiv ble BINOPP en milepæl med tanke på bruk av moderne telekommunikasjons-teknologi. I tillegg utgjorde prosjektet et viktig sosialt forsøk med ny teknikk. For prosjektets initiativtakere og viktige samarbeidspartnere, sto ønsket om å forbedre habiliteringssektorens kost/nytte forhold sentralt. De ønsket også å undersøke hvorvidt bildetelefon er et hensiktsmessig redskap for å oppnå en slik bedring. Prosjektets hovedmål omfattet utvikling av informasjonssystem, kompetanseheving, utvikling av faglig nettverk og kvalitetsheving for den enkelte brukeren.  BINOPP kan også ses på som et "technology push"-prosjekt.

Utviklingen av bildetelefon har gått gradvis. I novellen "The Day of An American Journalist in 2889" fra før århundre-skiftet, skildret Jules Verne "kinotelefonen"; en forløper til bildetelefon. I 1882 viste den franske tegneren Albert Robida hvordan det var mulig å motta blant annet undervisning via et lerret i hjemmet, i 1880-årene tok Paul Nipkow patent på et apparat som skulle legge grunnlaget for både fjernsyn og bildetelefon.

I 1926 demonstrerte den skotske oppfinneren John Logie Baird for første gang bildeoverføring med et system for fjernsyn via radio mellom to rom for the Royal Institution. I 1927 fant det sted tre viktige begivenheter i tilknytning til utviklingen av bildetelefonen: John Logie Baird demonstrerte en fjernsyns-sending fra London til Glasgow. Samme året viste Herbert I. Ives fra Bell Laboratories en samtale med bildetelefon mellom Washington DC og New York City. Bildene ble overført en vei, mens lyden ble overført begge veier. Tre år senere fant den første toveis bildesamtalen sted via kabel i New York City.

I tiden 1936-1940 etablerte det tyske televerket den første praktiske og offentlig benyttede bildetelefontjenesten i og mellom Berlin, Leipzig, Nurnberg og Hamburg. I 1961 ble et tilsvarende system innført i åtte sovjet-russiske byer. I 1950-årene utviklet det amerikanske telefonselskapet AT&T et moderne system for bildetelefon. Selskapet startet prøvedrift mellom Chicago, New York og Washington DC i første halvdel av 60-årene. I 1970-årene fulgte en videreutvikling av PICTUREPHONE. Det ble tilbudt abonnentene i BELL Systems. Tjenesten ble ingen suksess og ble lagt til side, men satsingen tilførte selskapet verdifull innsikt i brukerenes behov. Flere steder i Europa og Japan ble tilsvarende system også prøvd ut.

I 1960-årene utforsket de fleste store telekommunikasjons-selskapene verden over tekniske og økonomiske muligheter for en kommersiell tjeneste basert på bildetelefon. Suksessen uteble fordi utstyret var for dyrt og krevde helt nye telenett. Og så lenge et fåtall hadde tilgang til tjenesten, ble kostnadene uforholdsmessig store og fordelene relativt små.

Datateknologiens framvekst i 70-årene gjorde at man igjen så muligheter for å kunne overføre bilder hurtig via telenettet og påny fattet interesse for bildetelefoni. Gjennombruddet hang sammen med muligheter for digital overføring i telenettene, og kom omtrent samtidig i USA og i Europa. En internasjonal televerksstandard for videokonferanser og utviklingen av avansert komprimeringsutstyr for bilder bidro sterkt til at utviklingen skjøt fart. Finnene var først ute med å produsere utstyr i bildetelefonklasse, men bildekvaliteten var for dårlig. Og utstyret fenget ikke da firmaet Vistacom lanserte det på markedet. Magister Tove Kristiansen ved daværende Televerkets forskningsinstitutt påpekte at om få år «ventes bildetelefonen å bli så billig at den også blir aktuell for husholdningsmarkedet.» I likhet med dagens telefoner blir også bildetelefonen mindre og enklere med en flora av ulike farger og fasonger. Forventningene til bildetelefon er store i europeisk sammenheng når telekommunikasjonene om noen få år er digitalisert ble det påpekt

Internasjonalt lå Norge i tet ved utviklingen av bildetelefonen, eller videophone som den ble kalt på engelsk. Telenor venter et gjennombrudd for bildetelefon som tjeneste om «relativt kort tid.» En begrunner det med at videotelefonen representerte et gjennombrudd i menneskelig kommunikasjon  Er så bildetelefon et nytt massemedium? Massekommunikasjon kan vi forsøksvis avgrense som en sosial organisasjon samt en formidlingsteknologi som gjør det mulig å nå et stort og geografisk spredt publikum samtidig - eller innen korte tidsfrister, skrev Svennik Høyer i 1982.  

Bildetelefon vil trolig gjøre det mulig å spre viten og kompetanse raskere enn før, men på den annen side vil bildetelefon først og fremst være et medium for dem som vet hvem de skal kommunisere med.   Etter mitt syn kunne bildetelefon ut fra en slik helhets-betraktning på 1990-tallet neppe karakteriseres som et massemedium. Men den kunne bli et interessant medium til bruk i kommunikasjon, slik kommunikasjon ble definert i Maktutredningens rapport om massemedier i 1982:

"Kommunikasjon oppfatter vi her som den virksomhet som går ut på å oppfatte og å endre opplevelser av meninger og følelser mellom mennesker. Opprinnelig har kommunikasjon betydninger som det å dele noe med noen, enten det som gjøres felles er informasjoner, ideer, følelser, ferdigheter o.s.v. Å kommunisere er å gjøre andre delaktige i opplevelser som i utgangspunktet er ensidige eller forbeholdt noen få." (Høyer 1982: 23).

Og det er nettopp det kommunikative aspektet med kombinasjon lyd og bilde, som kan gjøre bildetelefon til et effektivt medium. I dag har disse antagelsene slått til for fullt som en følge av pandemien.

"... the world is our market"

Utviklingen av teknologien fra starten med bildetelefonen Tandberg Vison 2000 kan i 2020 brukes til langt mer enn bare lyd- og bildebaserte samtaler. Til bildetelefonen er det mulig å kople både en datamaskin, en egen monitor og et kamera som viser bilder av dokument. For dem som skal undervise elever mest mulig likt i et klasserom, er dette vesentlig utstyr  med tanke på blant annet fjernundervisning, påpekte forskeren Tove Kristiansen i 1993.

Men før dagens bildetelefon kunne tas i bruk for fullt, måtte telenettet oppgraderes til ISDN-nivå. Denne teknikken er basert på digitale signaler. Lyd og bilde via den norske bildetelefon Tandberg Vision var basert på 64 000 bits i sekundet. Denne norske bildetelefonen ble utviklet gjennom et årelangt samarbeid mellom tidligere Televerkets Forskningsinstitutt (senere Telenor Forskning og Utvikling) og Tandberg A/S. Ifølge Bjørn Møllerbråten ved Telenor Forskning og Utvikling, nådde denne satsingen et gjennombrudd i 1984. I 1986 gikk daværende Televerkets Forskningsinstitutt og Tandberg A/S sammen om å arbeide videre med bildetelefon. Da prototypen ble vist under den internasjonale utstillingen "Telekom'87" i Sveits, hadde man tatt et langt skritt fremover.

Året etter bestemte Televerkets Forskningsinstitutt seg for å satse videre på den nye teknikken "ISDN 1988". Målet var ambisiøst: Bildetelefon skulle være klar til bruk for publikum i 1993. Dette målet ble ikke nådd. Først våren 1994 startet markedsføringen.

Utenom dem som deltok i BINOPP var bildetelefon foreløpig lite utbredt i Norge. Men de som produserer bildetelefon, tilpasset den til europeiske standarder. I mai 1991 gikk seks europeiske telekommunikasjons-selskap sammen for å utvikle en felles europeisk bildetelefontjeneste basert på internasjonale standarder i regi av "European Videotelephony"-programmets første del, hvor noen av de største og dristigste telekommunikasjons-selskapene i Europa er med. I del to av dette europeiske samarbeidet mellom British Telecom, Deutsche Bundespost Telecom, France Telecom, Televerket i Norge, PTT Telecom Netherlands og det italienske Societa Italiana per l' Esercizio delle Telecomunicazioni p.a. satte man markedsstrukturer og brukerenes behov i fokus. Hensikten var først og fremst å komme i posisjon for å utvikle en suksessfull strategi med tanke på introduksjon av bildetelefon. ("European Video-telephony": 3.)Utstyrsleverandørene hadde forlengst startet utviklingen av bildetelefoner på størrelse med bærbare mobiltelefoner.

Frem til BINOPP kom igang var reiser og møter nødvendig for å tilfredsstille sosial og faglig kontakt. Men en rapport fra det såkalte "Framtids-barometern" i Televerkets framtidsrum på Nordiska museet i Stockholm basert på i alt 8 000 svar, viste i 1993 at tre av ti brukere var forberedt å redusere sin reisevirksomhet med mer enn en fjerdedel ved hjelp av telefon, telefax og bildetelefon.  Overslag gjort av Telenor Forskning og Utvikling, vister at det i 1992 fant sted om lag 34 millioner møtereiser pr. år i Norge. En rimelig antakelse synes å være ca. 10 millioner møter pr.år som kunnn erstattes med videokonferanser, ble det hevdet den gang.

Potensiale ble anslått til 2,2 millioner videokonferanser pr. år. Regneeksempler viste at møter via telenettet kunne spare arbeidsgivere for milliardutgifter i kjøregodtgjørelse. Møter via telenettet kunne redusere lønnskostnadene for den tiden som gikk med til selve reisen, med inntil 9,4 milliarder kroner pr.år avhengig av reiselengde og om de reisende bruker bil eller fly).

Antakelsene om at bruk av bildetelefon kan redusere reise-, oppholds- og diettutgiftene var noe av årsaken til at det tidlig på 1990-tallet var stor interesse for bildetelefon. Deler av norsk næringsliv innså hva slags muligheter bruk av bildetelefon innebar. Daværende Televerket innledet et omfattende samarbeide med Aker-konsernet for å få ned selskapets samlede reiseutgifter. Ifølge konsernsjef Tom Ruud i Aker lå  det  store muligheter for Aker og Televerket og for norsk næringsliv totalt. Akerkonsernet hadde 17 000 ansatte i selskap på fire kontinent og var en av Norges største brukere av telekommunikasjoner. Konsernets årlige reiseutgifter er 179 millioner kroner. Dette tilsvarer ett fullt passasjerfly daglig mellom Oslo og Stavanger, ifølge Aftenposten i 1994.

Utviklingen av bildetelefon i Norge bygget i sin  på konkrete prosjekt i tilknytning til fjernundervisning og kunnskapsoverføring.  I løpet av få år ble det satset betydelig for å prøve nye medier innen kunnskapsoverføring og kompetansebygging på det indre Østlandet, det vil si i Valdres i Oppland og i Trysil i Hedmark. Prosjektene i henholdsvis Valdres og Trysil ble gjennomført som videomøter. Videomøter er i nær slekt med bildetelefon. Men de var vesentlig dyrere enn bildetelefon. Ytterligere utbygging av telenettet "gjør bildetelefonen interessant i fjernundervisning fordi bruken av den vil bli vesentlig billigere enn videokonferanser og tilgjengeligheten mye større", het det i 1992.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere