Stein Ingar Solberg

Alder: 66
  RSS

Om Stein Ingar

Følgere

Kjønnsforskning og ideologi

Publisert 30 dager siden - 225 visninger

Vårt Lands kommentator Mai Lene Fløysvik Hæåk har igjen visitert meg (Vårt Land 12. november). Også denne gangen tillegger hun meg synspunkter jeg ikke kjenner meg igjen i.

Hun skriver i sin artikkel om østeuropeiske statsledere og populister som forsøker å strupe kjønnsforskingen i sine respektive land, etter sigende på grunn av mangelfull vitenskapelighet. I halen av denne berettigede kritikk velger hun meg som eksempel på en som problematiserer kjønnsforsking fra religiøst hold. Ganske utrolig! Dessuten rubriseres jeg som «anti-intellektuell». Er det også en «vitenskapelig» vurdering?

Utgangspunktet til Fløysvik Hæåk er en artikkel jeg har skrevet om homofili på nettstedet Foross.no, der hun hevder at jeg her innrømmer at «det er lite vitenskapelig belegg for synspunktene» mine. Hvor har hun hentet det fra? Ingensteds og ikke fra meg! Tvert imot er det mange internasjonale terapikollegaer som deler mitt syn. At de ikke er i flertall er ikke ensbetydende med at de ikke er vitenskapelige.

Vårt Lands kommentator gjør også et nummer av mitt utsagn om at «synet på dokumentasjon på dette området (om årsaksforhold og hvorvidt kjønnsidentitet kan endres) styres mer av ideologi enn vilje til å vurdere objektive fakta.» Dette gjaldt altså homofiliområdet. Jeg skrev ikke her generelt om kjønnsforsking. Naturligvis setter jeg pris på forskere som bedriver størst mulig faktabasert og objektiv forsking om mann-kvinne, maskulinitet-femininitet, kjønnsidentitet og seksualitet. Forskingen må være fri.

For det er ikke bare i Øst-Europa at kjønnsforskere erfarer statskontrollerte inngrep. Også her i Vest møter vi det jeg vil kalle forskingssensur og meningskontroll overfor de som ikke har «det riktige synet». Snart får vi kanskje et forbud mot å utøve sjelesorg overfor mennesker som søker endring av sin seksuelle identitet også? Kjønnsforsking er viktig. – Et bibelteologisk perspektiv i tillegg, er slett ikke av veien.

Gå til innlegget

Oppstandelse og himmelfart – bare i troen?

Publisert 7 måneder siden - 134 visninger

En takk til professor Halvor Moxnes for måten han møter mine innvendinger på. Hans siste innlegg (Vårt Land 14. mai) reiser dog noen spørsmål: Er troen årsak til himmelfarten, eller omvendt? Teologer, Moxnes inkludert, har en lei tendens til å uttrykke seg som om oppstandelses- og himmelfartshendelsene er avhengig av «forkynnelsen» eller «troens øye». Kristentroen har sitt startpunkt i disse hendelser. Det er meningsløst å hevde at vi kan bevare troen uavhengig av om noe har skjedd eller ikke.

Muntlige overleveringer. Men kan vi tro på Lukas’ beretning om himmelfarten, da teksten har gjennomgått en lang prosess av «muntlige overleveringer og kanskje nedskrevne kilder», ifølge Moxnes? Her overdriver professoren. Det gikk neppe mer enn cirka 40-50 år fra Jesu himmelfart til den ble skrevet ned. Og Lukas hadde ikke råd til å være unøyaktig på grunn av alle som kjente til hendelsen. Tiden mellom nedskriving og de yngste papyriene fra Acta 1 (p18) og Luk 22 (p75), er også kort, trolig cirka 130 år. Vi kan derfor slutte at Lukasversjonen er helt tett på originalen. Hvis så ikke er tilfelle, ender all historieforskning i kaos. Det yngste manuskript vi har av Platon er for eksempel skrevet 1.300 år etter forfatterens død.

Men er beretningen troverdig? Er ikke dette «romfart»? Naturligvis ikke. Det at Herren hevet seg opp fra jorden er uproblematisk hvis vi tror at Jesus er Gud selv, den Oppstandne, som vandret med disiplene til Betania den dagen. Moxnes benekter at himmelfarten er «et fysisk fenomen». Hva er det da? Det eneste sted i verdenslitteraturen som beskriver Jesu himmelfart er Lukas’ to beretninger. Hvis den ikke skjedde som beskrevet, bør vi i redelighetens navn la være å si noe som helst. Alt annet vi konstruerer blir svada og subjektive filosoferinger. Moxnes tror jeg mener at Jesus er i himmelen «der oppe» med «en fysisk kropp». Nei da. For det første er det en kristologisk hovedsannhet at Kristi herliggjorte menneskenatur nå er ett med den allmektige guddomsnatur, og dermed til stede overalt. For det andre sitter Han ikke i en fysisk himmel. «Himmelen» er i Skriften Guds trontilværelse, der Treenigheten er.

Krysset Rubicon. Moxnes antyder at jeg ikke tar hensyn til forandring i historieforståelse og virkelighetsbilde. Jeg er naturligvis klar over endringer innen historiografi og historiefilosofi, men måten en analyserer historien på, har ikke forandret seg radikalt. Enten det gjelder Hannibals ferd over Alpene eller hvorvidt Cæsar krysset Rubicon. Også de bibelske forfattere skjønte forskjellen på historie og myte: «Det var ikke kløktige myter vi fulgte … vi hadde vært øyenvitner». 2 Pet 1,16.

Moxnes avslutter med å si at evangeliene ikke kan gi oss noe som moderne historikere regner som bevis, men «ekte bevis» gis bare innen matematikk og formal logikk, noe historieforskning ikke er. Det historikere og jurister kan gi er evidenser, det vil si sterke sannsynlighetsgrunner for å tro historiske hendelser. Her stiller evangeliene meget sterkt. Kristen­troen baseres ikke på evidenser, men på personlig tilegnelse av Kristi person og verk. Men troen bygger på sandgrunn hvis den ikke har historiske sannheter og objektive hendelser å bygge på.

Stein Solberg, teolog, forkynner, forfatter

Gå til innlegget

Himmelfarten, oppstandelsen og øyenvitnene

Publisert 8 måneder siden - 523 visninger

Det handler ikke om verdensbilder, men om øyenvitner som er i stand til å gjenfortelle en hendelse de har sett.

Det er ikke overraskende at mange tviler på Kristi himmelfart og har samme innvendinger mot den som mot oppstandelsen. Himmelfarten er jo avslutningen på oppstandelsen.

Historisk skildring av øyenvitner  
3 professorer har nylig skrevet om himmelfarten i VL. M. Mjaaland vil avmytologisere den, H. Moxnes plasserer den utenfor vanlige historiefortellinger, mens N. Thelle er opptatt av symbolkraften i datidens verdensbilde.

Lukas skriver at hans evangelium og Apostelgjerningene er basert på en nøye gjennomgang av pålitelige øyenvitnekilder (Luk 1,1-4). Selve fortellingen om himmelfarten, liksom skildringene av Jesu oppstandelse, insisterer på at det hele handler om historiske hendelser og ikke om noe som er hentet fra en viss sjanger og et kjent mønster fra samtiden, slik Moxnes hevder. Heller ikke at Lukas var inspirert av Enok-Elia hendelsene i GT, og plukket litt herfra og derfra for så å konstruere denne beretningen.  Moxnes er såpass freidig at han hevder vi er nødt til å avvise en fysisk oppstigning gjennom sfærene. Dette fordi beretningen er preget av datidens verdensbilde.  – Vel, hele Bibelen er preget av fortidens verdensbilder. Vi kan kanskje dermed konkludere at ikke noe i Bibelen bør anses som historisk holdbart?

Her handler det ikke om verdensbilder, men om øyenvitner som er i stand til å gjenfortelle en hendelse de har sett. Jesu disipler har samme standard som oss når det gjelder å bedømme om en person som var død, er blitt levende, og om samme person som de kjente godt, beveget seg opp fra bakken.

Diskvalifiserer disse vitner

Spørsmålet er ikke om vi står overfor et irrasjonelt under, og om det er analogt med andre beretninger, men om øyenvitnene var troverdige og pålitelige. Moxnes og Mjåland diskvalifiserer disse vitner. Er de å betrakte som upålitelige, primitive og enkle?  Eller er de bevisste historieforfalskere og løgnere? Til det må sies: Hvis de visste at Jesus ikke stod opp fysisk og heller ikke løftet seg opp fra jorden fysisk, hvordan kunne de da være villig til å dø for en usannhet de selv hadde produsert? Vi vet at mennesker kan dø for noe som er falskt, men som de tror er sant, men ikke for noe de vet er falskt.

Beretningene gir oss heller ingen grunn til å tro at det dreier om hallusinasjoner. Hvis så mange samtidig skulle få felles og detaljerte syner om oppstandelse og himmelfart, må det betraktes som et psykologisk mirakel, som er vanskeligere å tro enn et fysisk.

Teologien og kirken har lenge vært i en epistemologisk, erkjennelsesteoretisk, krise. Hvordan vet vi at vi vet? Hvordan vet Mjaaland at Lukas ikke beskriver en historisk hendelse, men en eksistensiell visjon av at Jesus steg opp fra jord, når Lukas rent faktisk beskriver hendelsen som historie? Hvordan verifiserer teologer slike påstander? Er det noe i Lukas’ beretninger som tyder på at alt sammen bygger på myter og forestillinger lånt annetstedsfra? De som hevder det, men ikke kan verifisere det de hevder, trenger Wittgensteins ord: Det man ikke kan si noe om, må man forbli taus om.

Inkarnasjon og himmelfart
Vi «glemmer» så lett, og særlig rasjonalisten i oss, at det var Gud selv, Skaperen, den Oppstandne, som vandret sammen med disiplene ut til Betania den dagen. Er det noe problem for Gud å oppheve en fysisk lov og lette fra jorden? Å tvile på det, er rett og slett vantro. For øvrig er skyen i beretningen ikke noe problem. Hvis Herren hadde fart høyere og høyere opp og inn i uendeligheten, hvordan skulle disiplene da kunne tro på Hans nærvær? Skyen er trolig Guds pedagogiske middel til å stole på nærværet.

Det viktigste ved himmelfarten er at Kristi menneskenatur nå er helt forenet med guddommen. Gjennom Kristus har menneskenaturen blitt løftet opp til Guds trone. Mennesket   er igjen forenet med Allmakten! Kristi menneskenatur er ikke lenger lokalisert ett sted. På grunn av den personlige foreningen mellom guddom og menneske, er Kristus som menneske nå overalt. Himmelfarten er ingen myte, men fullførelsen av inkarnasjonen, og må ikke fjernes som helligdag. Det ville være å fjerne en av de viktigste og dypeste sider av selve Kristusmysteriet.

Vår personlige himmelfart
Det er sant: Himmelfarten har en personlig og eksistensiell side. Den kristne dåp forkynner en forening med Kristus (Rom 6,3-8). Det gjelder også Hans himmelfart. Den gamle lutherske kirke – særlig på 1600-tallet – understreket denne side ved Kristusmystikken og oppfordret troende til daglig å holde himmelfart i sitt hjerte, som professor H. Müller i Rostock ofte sa.

Mediterer vi over denne virkelighet? Da tenker jeg ikke bare på det å få åndelige opplevelser, men i troen daglig fare med Kristus opp til Guds trone. Den personlige foreningen med Kristus – og alt hva det medfører av nytt liv – er en inderlig forening med historisk-reelle hendelser, som himmelfarten og Kristus selv. Det er ikke en forening med alle slags tradisjoner, myter og symboler. Slike ideer må en kristen kirke avvise.

Gå til innlegget

Om Luther hadde visitert oss

Publisert rundt 1 år siden - 366 visninger

Den norske kirke, de lutherske organisasjoner og frikirker har utvilsomt bevart mange reformatoriske anliggender. Noe er også borte. Vi kunne trengt en visitas av Luther. Og kanskje flere teser?

Tese I

Kirken dør uten 
omvendelse.

Luther var ikke beskjeden i sin forkynnelse om synd. Synd var for ham er en totalsak: fiendskap mot Gud, vantro, begjær, kjød. Vi skal ikke lese mye i hans postiller før vi hører om vår åndelige fattigdom, elendighet og fortapthet. Og han inkluderte seg selv. Det vil for øvrig være klokt av prester, biskoper og andre forkynnere jevnlig å lese hans postiller og kjerneskrifter. Ikke til forberedelse av prekener, men til ­berikelse av eget trosliv.

Luthers syn på synd kan oppleves provoserende i en tid da mennesker i stadig større grad søker selvaksept og selvrealisering. Er Luther bare en tidlig-­utgave av den baktalte pietismen?

Luther levde innfor den ­Hellige Gud. Også vi trenger å møte den samme hellighet. Jeg tenker ikke da på de kloke studier av hans vesen, de objektive og intellektuelle møter med Gud. Nei, vi trenger dype, eksistensielle og personlige møter. Da er ikke Luthers uttrykksform lenger så fremmed, da blir sannheten påtrengende: Jeg elsker ikke Herren og min neste av hjertet! Jeg stoler ikke på ham i alt og over alt! Det er saken.

Innfor Majesteten. Den store reformator kjente seg liten og bøyd innfor Majesteten: Intet er fullkomment. Vi synder selv i de beste gjerninger! Luther kjente vreden i Gud, ikke bare som kjempende munk, men ­livet igjennom. Det drev ham til bot (omvendelse), det vil si anger og sorg over synden og tro på en annen enn seg selv: Jesus Kristus og hans verk. Uten bot, ingen tilgivelse.

Hvor står vi i dag? Også lutherske organisasjoner har mistet gamle kjennetegn: Den klare botsforkynnelse, det vil si lov-evangelium-forkynnelse som skaper sorg og anger over synd og tro og glede over Kristus. En slik forkynnelse er fullt forenlig med og nødvendig sammen med forkynnelsen av vår storhet og verdi som Guds skapninger. Vi blir aldri ferdig med slik forkynnelse.

Tese II

Rettferdiggjørelse og 
Kristusforening (Kristus-
mystikk) kan ikke skilles.

Luther har en juridisk forståelse av rettferdiggjørelsen, der synderen står for Guds domstol og erklæres rettferdig for Jesu skyld ved tro. Luther inkluderer samtidig en annen dimensjon: en «personal» side. Vi får ikke alene del i Jesu verk i rettferdiggjørelsen, men også Jesu person. Allerede i frelsesøyeblikket – dåpen – får og forenes vi med Kristus. Vi blir hellige og herlige!

Var Luther «mystiker»? Dette diskuteres i mange teologiske kretser. Men å benekte at Luther var påvirket av Kristus-­mystikk, er useriøst. Hans åndsliv ånder av Kristusmystikk. Selv en katolsk autoritet på området, Bernard McGinn, er tydelig her. Luther var preget av Paulus’ mystikk (i Kristus – Kristus i oss), Oldkirken, Augustin, Bernard av Clairvaux og ikke minst «den tyske mystikk», særlig representert av Johannes Tauler.

Men Luther repeterer ikke bare gammelt stoff. Nyoppdagelsen av evangeliet gjorde ham til en nydanare av reformatorisk mystikk, som erkebiskop N. Söderblom sa. Luthers medarbeider Melanchton fremhevet av sjelesørgeriske grunner syndsforlatelsen og det juridiske i frelsen. Fra ham og senere skolelutherdom fløt det lite Kristusmystikk. Kristi verk og person ble skilt fra hverandre, rettferdiggjørelse og Kristusforening (unio) likeså.

Teoretiseringen. Her ligger en vesentlig årsak til mye av objektiviseringen og teoretiseringen i vår forkynnelse, langt inn i våre bedehus – med store konsekvenser for liv og lære. Den rike strøm fra Luther tørket gradvis ut, om enn ikke i kirkens liturgier.

Reformatorisk Kristusmystikk har nøye sammenheng med én hovedsak, det salige byttet: Alt Hans er mitt, alt mitt er Hans. Allerede i Luthers programskrift, «Et kristenmenneskes frihet», beskrives Kristusmystikken i lys av brudemystikken. Og i hans «Store Galaterbrevkommentar» står brudemystikken i sentrum av rettferdiggjørelsen.

Brudemystikken for Luther er ikke billedlig å forstå slik prest og organisasjonsfolk tror. I sin «Salmekommentar» sier han: «Relasjonen mellom Kristus og kirken er reell, i det fysiske ekteskapet finner vi bare bilder og representasjoner av det åndelige ekteskap hvor Kristus er brudgom.»

Våre ekteskap er bilder, Kristus og kirken er originalen! Hvorfor står vi imot Luther her? Brudemystikken går i strupen på mye innarbeidet ideologi og teologi og kunne påvirke både kjønns- og ekteskapssyn. Den er et klenodium i kristenheten. Dessverre går mange glipp av rikdommen!

Tese III

Troen er en guddommelig gjerning som forandrer oss og gjør at vi fødes på ny av Gud.

Kristentroen er en levende. virksom, aktiv, mektig ting. Hvorfor? Fordi Kristus er reelt til stede i troen, noe finske lutherforskere fremhever. Andre kirkesamfunn misforstår Luther når han taler om tro uten gjerninger, mens vår egen kirke utvanner trosforståelsen i kognitiv retning.

Luther talte skarp mot den døde og historiske tro. En tro som tror på historien om Kristus, uten nytt liv og nye gjerninger. ­Kristentroen er levende fordi den er forenet med den Oppstandne. Ikke bare symbolsk, men reelt får vi Kristus som klær i dåpen og mat og drikke i nattverden. Like reelt er han til stede i troen.

Uvirksom tro. Den døde tro er for Luther en falsk drøm, en uvirksom tro, et skall og en falsk tro.

Den er uten bot, uten Ånd og oppstandelseskraft. En slik tro fant han hos antinomistene som forsøkte å kombinere et liv i evangeliet med et liv i strid med Guds bud og vilje, i hor og gjerrighet. De har fått en annen Kristus, den rette Kristus er det ikke, om enn alle engler skrek «Kristus, Kristus» så må de være fordømt med denne sin nye Kristus («Konsiliene og kirken»). Dette Luther-ord høres nok ikke ofte fra våre talestoler!

Én ting er å mangle Luthers frodige uttrykksmåte. Viktigere er det å få del i det liv og den Åndskraft han fikk gjennom bot og Kristusforening ved tro. Her ligger den lutherske kirkes væren eller ikke-væren.


Gå til innlegget

Genus, kjønnsroller og karikaturer

Publisert rundt 2 år siden - 284 visninger

Ja, jeg tror det er forskjeller mellom mannen og kvinnen, men dette har ikke med kjønnsroller å gjøre.

I oktober hadde jeg et seminar i Bergen, blant annet om maskulinitet og femininitet. I forkant ga jeg et knapt (og ufullstendig) intervju som er blitt misforstått og karikert, blant annet av Mai L. F. Hæåk (i innlegget «Smalt syn på kjønn», Vårt Land 7. november) og til dels noen kristne ledere (Vårt Land 8. november). De tror jeg snakker om kjønnsroller.

• Les også Hæåks oppfølgende innlegg

Til det må jeg si:
1. Maskulinitet og femininitet, dvs. genus, (=opphav), eng. gender, er ikke det samme som kjønnsroller.

2. Maskulinitet og femininitet er heller ikke det samme som mann og kvinne, men noe videre og dypere enn kjønn. Jeg deler her synet til en størrelse som professor C. S. Lewis. Han skriver: «Det mannlige og kvinnelige… er bare en svak og uklar refleks av det maskuline og feminine.»

3. Maskulinitet og femininitet er dimensjoner som primært tilhører Gud. 

Jeg tror ikke at Guds bilde i oss, jamfør 1 Mos 1,27, bare handler om at mannen og kvinnen i sin fysiske og seksuelle form avbilder Gud. Som om vi likner på en Gud med mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, en guddommelig manne-kvinne.

En bås. Jeg tror imidlertid at Gud rommer både en maskulin og feminin dimensjon, og at begge kjønn har begge disse genussider i seg.
Samtidig har mannen primært sin identitet i det maskuline i balanse med det ­feminine i seg. Og motsatt for kvinnen. Er dette synet smalt og flatt, som Hæåk påstår? Dagens kjønnsideologi passer bedre i den båsen.

Fra den franske revolusjon av, via Lenin og til oppkomsten av moderne feminist-bevegelser, har ordet «lik» om kjønnene blitt forandret til å være det «det samme». Utsagn om at det er forskjeller i genus (maskulint og feminint) og mellom mann og kvinne har blitt klubbet ned fordi det er «diskriminerende».

Det er ingen konsensus om hva en gutt og hva ei jente er. Bare det å reise spørsmålet får temperaturen til å koke i mange.

 Ja, jeg tror det er forskjeller mellom mannen og kvinnen, men dette har ikke med kjønnsroller å gjøre. Den jødekristne psykiater og filosof dr. Karl Stern skriver:«Det er et syn som er like gammelt som historien at måten vi her utfyller hverandre på, ikke begrenser seg til det fysiske, men avspeiles også i mannens og kvinnens karakter.»

Utfyller hverandre. Skapelsesberetningen får fram hvordan Adam og Eva utfyller hverandre. Enda tydeligere viser Det nye testamentet at det både er likhet og utfylling mellom mannen og kvinnen i lys av vårt største forbilde, nemlig Kristus som brudgom og menigheten som brud, hans nye Eva. Ingen våger vel å si at menigheten er fullstendig lik Kristus? Med nøyaktig samme ansvar og oppgave i frelsesdramaet?
Forholdet mellom Kristus og menigheten er et mysterium, sier Paulus i Efes 5. Det samme gjelder forholdet mellom de to genus og mellom kjønnene. Men hvilken forklaringsmodell stemmer best med realitetene? Utvisking av kjønnsforskjeller gir ingen mening – verken for å forstå skapelses- og Paradisberetningen, ­Høysangen og Brudgommen/bruden i Efes 5. Ei heller hjerneforskning og anatomiske undersøkelser av mannen og kvinnen.

De som strever med sin kjønnsidentitet, får heller ingen hjelp av en slik forståelse, et område jeg er mye involvert i. 

Jeg deler ønsket om en større bevisstgjøring rundt disse spørsmålene, selv om Mai L. F. Hæåk diskuterer ut fra et annet premissgrunnlag enn meg.

Fra Den norske kirke venter jeg ikke noe. Den er nærmest genus- og kjønnstom. Noen organisasjoner har fokus på tjenesteforskjeller og står for et syn jeg i hovedsak deler. Men fordi spørsmålet om genus og kjønn i liten grad blir berørt i denne sammenheng, mangler det en god del premisser for konklusjonene angående tjenestedeling.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.11.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77593 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43576 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34901 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27894 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22467 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22168 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20080 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19083 visninger

Lesetips

Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 19 timer siden / 91 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 19 timer siden / 139 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 19 timer siden / 129 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
2 dager siden / 196 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
2 dager siden / 136 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
2 dager siden / 197 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
3 dager siden / 198 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
4 dager siden / 423 visninger
Les flere

Siste innlegg

Makt, privilegier og julens budskap
av
Jarle Haugland
rundt 17 timer siden / 94 visninger
Jødenes rett til landet Israel
av
Svein Grav
rundt 17 timer siden / 169 visninger
Angående "Statsfinansiert hatblogg"
av
Robin Tande
rundt 17 timer siden / 181 visninger
Identitet og miljø
av
Leif Halvard Silli
rundt 17 timer siden / 56 visninger
Stemmerett for 6-åringer?
av
J.K. Baltzersen
rundt 17 timer siden / 155 visninger
På lag med Listhaug
av
Vårt Land
rundt 19 timer siden / 292 visninger
Våpen og verdier i Jemen
av
Hilde Frafjord Johnson
rundt 19 timer siden / 348 visninger
Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 19 timer siden / 91 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 19 timer siden / 139 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 19 timer siden / 129 visninger
Les flere