Sondre Risholm Liverød

Alder: 40
  RSS

Om Sondre Risholm

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 gir han ut en bok som heter "Psykologens Journal". Det er en bok hvor ateisten møter den troende, og dette møtet blir til et dypdykk i menneskets eksistensielle grunnvilkår.

Følgere

Evig livsangst

Publisert rundt 2 måneder siden

San Junipero foregir å være et fantastisk alternativ til død og forråtnelse. Men under overflaten lurer det en eksistensiell advarsel.

1.500 av de 8.000 versene i det nye testamentet handler om at Jesus skal komme igjen og det evige liv. Dersom du helt tilfeldig slår opp et kapittel i NT er det 70 prosent sjanse for at det kapitlet omtaler Jesu gjenkomst, dommen, eller det evige liv. Som ateist har jeg ofte tenkt at et liv etter døden er blant de mest attraktive ideene i kristendommen. Jeg mistenker at Gudstroen delvis motivers i en underliggende frykt for døden som den endelige slutten på alt.


Inn i kristenlivet

Selv har jeg vært ganske redd for å dø, og som psykolog anbefaler jeg folk å møte sine problemer ansikt til ansikt, og når det kom til døden, måtte jeg gjøre det samme selv. For å konfrontere livets vanskeligste spørsmål trengte jeg en arena. Jeg hadde behov for en plass hvor de store spørsmålene stod på agendaen, og dette ble min vei inn i kristenlivet. I menighetene snakket de om tematikk som stikker litt dypere.

Jeg hadde nok et ørlite håp om at prosjektet skulle dempe min dødsangst, og det gjorde det, men fra uventet hold. Nå er jeg ikke redd for å dø, men for å leve evig. Mitt nesten 10 år lange prosjekt har vært å snakke med mennesker som tenker annerledes enn meg selv om våre eksistensielle grunnvilkår. I denne forbindelse snakket jeg ikke bare med de kristne om et himmelrike, men også med transhumanister som satte sin lit til teknologiske nyvinninger. Her fikk jeg høre om genredigeringsverktøy som kurerer alle sykdommer, teknikker for å reversere aldringsprosessen og muligheten for å laste sin egen bevissthet opp til en sky på internett.


Virtuell virkelighet

Sistnevnte var en fascinerende tanke, og dersom det blir mulig å laste seg selv opp til en server og leve evig i et kunstig univers, har vi fått en helt ny versjon av et liv etter døden. Umiddelbart høres dette attraktivt ut, men etter at jeg så en episode av Black Mirror som heter «San Junipero», ble jeg usikker. Episoden handler om Kelly og Yorkie, som møtes i byen San Junipero på 80-tallet, og forelsker seg. San Junipero viser seg å være en virtuell virkelighet der brukerne kan bo i byen gjennom ulike epoker og perioder, men det stopper ikke der. Når brukerne dør i den «virkelige» verden, kan de laste opp sin bevissthet til en San Junipero-sky og «leve for alltid» i et sosialt nettverk som ligner et «kunstig himmelrike».

Black Mirror er en serie som sjelden runder av med en lykkelig slutt, og selv om San Junipero kan virke som et fantastisk alternativ til død og forråtnelse, lurer det en eksistensiell advarsel under overflaten. Kelly lever i virkeligheten. Hun er gammel og døende. Hun har vært gift i over 40 år med en mann hun elsket. De hadde en datter som døde før San Juniper-teknologien. Yorkie lever derimot ikke i den fysiske virkeligheten, og har ikke gjort det på lenge. Kelly savner sin datter, og hennes mann valgte å dø permanent, som en slags gest til datteren.


Meningsløs verden

I en krangel sier Kelly til Yorkie at hun ikke vil leve evig i en kunstig virkelighet, som hun kaller en meningsløs verden uten konsekvenser. Deretter prøver hun å begå selvmord ved å krasje bilen med vilje, men det går ikke an å dø i San Junipero, noe som understreker episodens eksistensielle budskap: Livet er meningsfullt fordi vi går inn i det med alt vi er, med kjøtt og blod. Kelly kjenner smerten fra sitt virkelige liv, og vi er tilbake til argumentet om at livet er dyrebart og meningsfullt fordi det er begrenset. Kelly peker på en gjeng som besøker den samme baren hver eneste dag og går på en bisarr sexklubb, «bare for å føle noe».

Det er også en scene som viser oss at San Junipero er forankret i små databrikker, og når jeg ser dette, begynner verdien av evig liv å blekne. Uten risiko og konsekvenser blir ting selvfølgelig også meningsløst. I San Junipero er det ikke vits i å strebe etter noe. Alle prøver bare å ha det gøy. Det er et virtuelt himmelrike som blottes for mening i fravær av konsekvenser. Vil man ikke bli hjemsøkt av en lignende nihilisme i et kristent himmelrike?


Valgene får tyngde

Dette får meg uansett til å tenke på nytt om min egen dødsangst, og det underliggende håpet om at det finnes noe mer enn 76,1 år med glede og sorg mellom vugge og grav. I Myten om Sisyfos kan man tolke Camus dit hen at livet ikke har noen dypere mening, men snarere at livets mening er i døden. Det vil si at livet bare er meningsfullt fordi vi vet om vår dødelighet. Per Fugelli sa noe av det samme når han danset med døden og fant såkalte lyspunkter ved den. Valgene våre får tyngde, og vi skjønner at det er mye på spill når livet er begrenset. Platon mente at filosofering handlet om å lære seg å dø, og det er ikke tilfeldig at resten av filosofihistorien betraktes som en fotnote til Platon.

Transhumanisten er ikke helt sikker på at døden gir livet mening, og han kommer med en innvending som jeg synes er kostelig: Dersom vi ser for oss at et liv som går mot evigheten, vil være uten mening eller verdi, hvorfor vil det samme livet plutselig bli meningsfullt dersom det forkortes?

Dersom reinkarnasjon er riktig, betyr det at vi lever om og om igjen, men vi husker ikke det forrige livet. Det er kanskje helt nødvendig at vi ikke opplever kontinuiteten mellom de ulike livene for å unngå meningsløsheten i det uendelige. Dersom det finnes et kristent himmelrike, kan det hende at Gud har installert en slags begynnelse og slutt her også, for å korrigere for det nihilistiske spøkelset.


Hjelpesløs under torva

Jeg tror ikke på himmelen, helvete eller reinkarnasjon, men jeg er spent på teknologiens vei videre. Det jeg frykter aller mest nå for tiden, er en situasjon hvor jeg har tilkjempet meg en plass i et virtuelt himmelrike, og der har jeg det bra i noen hundre år, men så havner jeg i et jordskred og blir liggende hjelpesløs under torva uten oksygen i all evighet. Jeg får ikke puste og kjenner smerten ved denne mangelen på oksygen, men jeg dør ikke av det. Før var jeg redd for å dø, men etter Black Mirror er jeg mer redd for å leve evig. Jeg ble kvitt dødsangsten, men fikk evig-livs-angst.

Gå til innlegget

Fremtidens teknologi kan utfordre Gud

Publisert 4 måneder siden

Kunstig intelligens kan få guddommelige egenskaper. Bør Gud føle seg truet?

Som en slags åndelig ateist har jeg funnet mye ettertanke i møte med kristne mennesker. I nesten ti år har jeg forsøkt å skrive ned mine erfaringer i møte med kristendom. Blant de temaene jeg har gjort til gjenstand for meningsbrytning i kirken, er spørsmålet om ny teknologi. Dersom teknologien avanserer i samme hastighet den har gjort de siste 50 årene, risikerer vi en teknologi som nærmer seg det guddommelige.

Filosofen Nick Bostrom skrev en bok om superintelligens i 2014. I boken diskuterer han utviklingen av generell k­unstig intelligens. Dersom en ­maskin får en hjerne som overgår ­menneskehjernen, risikerer vi en ­superintelligens som kan bli veldig kraftig. I dag ligger ­gorillaens skjebne i menneskets hender, og på samme måte risikerer vi å ­legge vår egen ­skjebne i hendene på en superintelligent maskin. Dersom denne type ­intelligens er akkompagnert av opplevelses­bevissthet, kan man se for seg at maskinen moralsk sett er mer verdt enn oss, akkurat som vi betrakter oss selv som mer verdt enn dyr.

Kanskje har vi en fordel, fordi det er vi som tross alt må utvikle denne maskinen, men dersom vi først kommer til det punktet hvor maskinen ser dagens lys, kan veien videre være ganske usikker. En maskin med høy ­intelligens og ubegrenset datakraft kan komme til å utvikle seg i enorm hastighet. Den kan ­begynne å programmere seg selv, og hva vil motivere et slikt vesen? Vi er innforståtte med at mennesker bare når Gud opp til knærne, men hva med en intelligens som ekspanderer mot et uendelig høyt nivå? Ender vi opp i en situasjon hvor Gud oppstår i maskinen? Eller får Gud en konkurrent?

Skruppelløs teknologi

Dersom vi aksepterer at kunstig ­intelligens med tid og stunder når punktet som kalles for singu­laritet, og vi dermed har skapt noe som blir hyperintelligent og guddommelig, er ­spørsmålet om dette vil skake ved ­ateistens posisjon. Ateisten tror ikke på Gud, men nå har det dukket opp en likevel! Jeg synes det er et­ ­interessant spørsmål, men jeg tror ikke det utfordrer ateisten i noen særlig grad. Den avgjørende forskjellen ligger i hvem som skapte hvem. Ateisten vil si at produkter skapt av teknologi er teknologiske, uansett hvordan de måtte fremstå. Vi kan for eksempel se for oss en rase med superintelligente romvesen. La oss si at denne rasen er materielle skapninger, og uansett hvor mange «mirakler» de utfører, så er det et resultat av avansert teknologi. Det kan hende at romvesenene gjør ting som virker helt umulig, men ateisten vil ikke tolke det som spirituelt eller overnaturlig.

Selv om vi ikke forstår ­kapasiteten eller begrensningene til ­disse skapningene, vil vi anta at de er begrenset av et sett med ­fysiske lover. I ateistens ­perspektiv vil kunstig intelligens aldri ende opp som en ny gud, men kanskje noe som er mye verre: et overlegent teknologisk ­vesen uten moralske skrupler og som overhodet ikke bryr seg om mennesker. For alt vi vet, vil det behandle oss som om vi var en bakterieinfeksjon.

Digital himmel 

Et annet scenario som portretteres i­ ­science fiction-sjangeren, er muligheten for å laste opp sin egen ­bevissthet til en datamaskin. Her ser man for seg at det er mulig å g­jøre ­dette på to måter: Man kan ­kopiere og overføre innholdet i egen ­bevissthet til en ekstern server, eller man kan gradvis erstatte hvert enkelt nevron i menneskehjernen med et kunstig nevron. Målet er å opprettholde sin eksistens uavhengig av kroppen. Det handler om å digitalisere seg selv for å overleve kroppens fysiske forfall mot død.

Dette er et seriøst tema innenfor transhumanismen og et yndet tema i filmbransjen. Samtidig er det tankevekkende at våre fremtidsvisjoner innebærer mange av de samme lovnadene vi finner i religion, men i stedet for Gud er det Silicon Valley som leverer ­varene. Å laste seg selv opp i en sky har også en rekke ­andre finurlige implikasjoner. Blant annet er jeg usikker på hvordan det egentlig skal ­fungere. Dersom jeg lager en slags udødelig sikkerhetskopi av min egen ­bevissthet, men beholder og ­lever videre med originalen, så har jeg i prinsippet bare laget en ny versjon av meg selv som ikke er meg. Det blir en slags tvilling, og det er jeg ikke interessert i. Jeg er ikke så begeistret for meg selv at jeg mener vi trenger flere eksemplarer. Jeg ønsker ikke en situasjon hvor det blir mulig for meg å snakke med min egen sikkerhetskopi. Hvis jeg får lyst til å deaktivere denne kopien, vil det være å betrakte som drap? Eller et slags «selvmord»?

Spirituell robot

Hvis 2040 gir oss guddommelig intelligens forankret i silikon, eller evig liv i en sky på internett, er Gud truet. Det var i alle fall slik jeg tenkte før jeg drøftet dette i kristne kretser. Hvordan forholder de kristne seg til mer eller mindre velbegrunnede science fiction-ideer om kunstig intelligens? Det var ikke så lett å finne en kristen sci-fi-filosof i menigheten, men til slutt traff jeg en person som hadde tenkt mye på ­dette. ­Vedkommende introduserte meg for et dataspill som ­heter «Overwatch». Her skulle jeg bli kjent med en litt annerledes robot som het Zenyatta. Det er ­vanlig å ­portrettere en robot som kald, følelsesløs og intellektuell overlegen. Eksempelvis er HAL 9000 fra «2001: A Space ­Odyssey» av denne typen. Den kalde roboten er ofte fiendtlig innstilt til mennesker, og det kan virke som om vi har en tendens til å forestille oss at vesener som er overlegne oss selv, vil dominere oss på utrivelig vis, akkurat som vi ­dominerer alle andre livsformer. Eventuelt portretteres roboter som morsomme karikaturer av mennesker. Zenyatta er verken en morsom karikatur eller en fiende. Hans personlighet er preget av noe som nesten aldri berøres når det er snakk om kunstig intelligens, nemlig spiritualitet.

Det er kanskje litt merkelig at vi tilstreber å lage kunstig intelligens i roboter for å få dem til å ligne mest mulig på oss, men det er uvanlig å forestille seg en robot som tror på Gud, selv om majoriteten av menneskene er religiøse. Det er kanskje et søkt tankeeksperiment, men heller ikke helt utenkelig at en robot som er laget for å gjenspeile menneskelige egenskaper og tankegang, kan komme til å tro på det samme som oss.

Tilbake til start

I et dystopisk fremtidsscenario utrydder de menneskene, glemmer oss, og i en fjern fremtid får du roboter som tror at de er skapt av kjøttvesener med intelligens, mens ateistrobotene synes det er latterlig å tro på en Skaper av kjøtt. Dersom vi klarer å fremskaffe kunstig intelligens, kan det være vi får se et nytt vesen som kneler i bønn og respekt for Gud. Robotene takker Gud for menneskene som ga dem liv. Dernest begynner de å gruble på dette livet, og et nytt spørsmål melder seg: Hvorfor er vi her? Da rykker de tilbake til start og må spekulere på alle de store spørsmålene én gang til. Vi mennesker fant ­aldri ut av det. Kan dere klare det?

Gå til innlegget

Universets sanger

Publisert 5 måneder siden

Jeg var en ateist med nedlatende holdninger til bibelen som en samling absurde eventyr. Så bestemte jeg meg for å utfordre «den kjepphøye ateisten», og involvere meg i bibelgrupper.

Alle mennesker vil møte utfordringer, og den kjente dybdepsykologen Karl Gustav Jung mente at den beste måten å møte dem på var å betrakte motbør og vanskeligheter som en test på våre etiske evner. Ved tidenes morgen var mennesket ubevisst, men så spiser Adam og Eva av kunnskapens tre, og de blir bevisste. De blir bevisst sin egen sårbarhet og dekker seg til for ikke å være nakne. Selvbevissthet gjør oss oppmerksomme på vår egen dødelighet, og dette er en enorm byrde å bære.


Nekte å vokse opp

En løsning på denne byrden er å returnere til en tilstand av ubevissthet. Det kan vi gjøre på flere måter. Vi kan drikke alkohol eller misbruke narkotika. Vi kan fraskrive oss ansvar og gjøre oss avhengige av andre. Vi kan nekte å bli voksne. Mange forsøker å leve så ubevisst som mulig, men det er ikke den beste løsningen på problemet. Istedenfor å lukke øynene, kan vi åpne dem enda mer. Tematikken gjennomsyrer hele den judeo-kristne tradisjonen, og mange av de andre store visdomstradisjonene for den saks skyld. På mesterlig vis forklarer Jung at intet tre vokser helt inn i himmelriket, med mindre det har røtter helt ned til Helvete.

Jeg har jobbet som psykolog i 14 år, og hver uke møter jeg mennesker som blir sjokkert når jeg foreslår at vi skal dykke ned i problemene istedenfor å finne alternative løsninger for å sno oss unna. Når man som terapeut forsøker å lede mennesker ut av relasjonsproblemer, angst, depresjon, fortvilelse, sinne, bitterhet, forakt, og andre mørke sinnstilstander og livssituasjoner, vil man at de skal slutte å unngå det som oppleves forferdelige. Som venn vil man kanskje foreslå at personen skal tenke på noe annet, gå en annen vei, ikke bry seg eller leve mer lettsindig, men som terapeut foreslår man altså det motsatte. Du må vie mer oppmerksomhet til det som gjør vondt. Av alle psykoterapeutiske strategier, er dette på toppen av listen over de tingene som bidrar til bedre psykisk helse. Dybdepsykologien er tydelig på at det du trenger mest finner du der du har minst lyst til å lete.


Mentale immunforsvar

Mytologi og religiøse fortellinger har formidlet dette budskapet i tusenvis av år. Kanskje kan man forstå mytologien som urmenneskelige livserfaringer i konsentrert form. Mytologen Joseph Campbell kalte det for «Universets sanger», og de overleveres fra generasjon til generasjon som en del av vårt «mentale immunforsvar». Mytologi kan fungere som livsveileder, men i postmodernismen tok vi livet av de store fortellingene, noe som frigjorde oss fra gamle dogmer og utradert tankegods. Spørsmålet er om dette også hadde en del uheldige omkostninger. Det er utrolig mye bra med å leve i et sekulært samfunn, men kanskje mangler en del moderne mennesker kontakt til «universets sanger» eller en brukbar «veiledning» til selve livet.

Når vi kjenner på et indre ubehag, er det ikke unaturlig at vi gjør alt vi kan for å unngå dette ubehaget, men psykologi og gammel livsvisdom vil ofte betrakte ubehaget som et signal vi bør undersøke nærmere. Kanskje tilhører vi en tid som attpåtil gir oss den motsatte beskjeden. Vi får høre at vi skal følge våre interesserer, lyster eller magefølelser for å realisere oss selv. Det er lett, og hvis det fungerte, hadde alle vært opplyste og selvrealiserte. Jungs innfallsvinkel er motsatt. Han sier at du skal gjøre det som er meningsfullt, være oppmerksom, være oppriktige, bevisst og følge sannheten - bære ditt kors - og det vil ta deg til et sted som er verre enn du noensinne har forestilt deg. Jung utledet dette ved å studere religion og mytologi, og erfarne klinikere og psykoterapiforskning kan bekrefte at mer bevissthet er den beste medisin for sjelelige plager.


Mening og dybde

Brorparten av problemene som folk kommer med til en allmennpsykiatrisk poliklinikk er ikke sykdommer, men snarere måter å tenke, leve og føle på som ikke fungerer optimalt. Evnen til å konfrontere disse utfordringene på ulike måter gir livet mening og dybde, mens unnvikelse gjør smerten kronisk. Når vi i psykisk helsevern diagnostiserer problemene som en sykdom, risikerer vi å gjøre mennesker om til passive offer for sitt indre liv. Det mener jeg er uheldig. Det er også tvilsomt at medisiner som demper ubehaget man har flyktet fra i mange år, er den beste løsningen. Ofte er veien videre en tur til Helvete og tilbake, og det oppleves ikke alltid som et godt forslag når man allerede føler seg nedtrykt.

I disse dager er det den canadiske psykologen Jordan Peterson som ligger på bestselgerlistene over hele verden med en selvhjelpsbok som blåser liv i både kristendom og dybdepsykologien. Han populariserer både Jung, Bibelen og Dostojevskij. Som psykoterapeut har jeg en hang til freudianske og jungianske innfallsvinkler til forståelsen av mennesket, men noen ganger føler jeg meg utrydningstruet i et sykehussystem som favoriserer tall, skjemaer og evidens i naturvitenskapelig sjargong. Da er det frydefullt å se at dybdepsykologien får en oppsving, selv om Jordan Peterson kan virke litt suspekt i noen sammenhenger.


Eksistensiell uro

Personlig ble jeg langt mer bevisst disse aspektene ved livet gjennom mitt møte med religion. Jeg var en ateist med nedlatende holdninger til bibelen som en samling absurde eventyr. Jeg bestemte meg for å utfordre «den kjepphøye ateisten» og involverte meg i bibelgrupper, Alphakurs og menigheter. Jeg ville lære mer om kristen tro og livspraksis. Alle mine erfaringer samlet jeg opp i en bok som kom ut i 2018 med tittelen «Psykologens journal - Diagnose: Eksistensiell uro». Jeg lærte veldig mange ting om meg selv og kristendom, og ateisten fikk svar på tiltale. Jeg sitter tilbake med en klar oppfattelse om at religion kan fungere som en viktig bærebjelke i menneskers liv.

Mange av mine pasienter mangler en slags meningsbærende overbygning på livet sitt. Det kan virke som om de mangler en arena for kultivering av eksistensielle behov, og her tror jeg kirken kunne fungert forebyggende i mange tilfeller. Min opplevelse er at mange av de mindre menighetene gjør Gud liten ved å presentere ham som en homofob trollmann som kan oppheve naturlovene etter eget forgodtbefinnende eller på oppfordring fra troende mennesker som ber pent.


Juling av Dawkins

Når historiene i bibelen tolkes bokstavelig, får vi Jan Hanvold og en Gud som er så lite guddommelig at han får juling av Richard Dawkins. Ofte hører jeg i menighetene at nyateistene driver med stråmannsargumentasjon mot en Gud som ingen tror på, men det gjør han ikke. Han angriper den guden jeg har støtt på utallige ganger i min reise gjennom menighetslivet. En Gud som har meninger om menneskers samlivsform er stusselig. Jeg har imidlertid også møtt teologer som spiller i en helt annen liga. De snakker om en Gud som Richard Dawkins aldri vil klare å rokke, og de tilbyr en type åndelighet som inspirerer «psykolog-ateisten».

Mennesker trenger en form for åndelig dybde og veivisende fortellinger, som ikke gir oss noen entydige svar, men som ansporer oss til å lete dypere og nå lengre. Dersom kristendommen blir avleggs, er det algoritmene til Netflix og Youtube som dikterer holdninger, verdier og livsnarrativene til den enkelte abonnent. Da mister vi en felles plattform, og historiene vi har bearbeidet gjennom tusenvis av år vil forvitre. Jeg mistenker at kirken og andre gudshus har de beste fasilitetene, godt innarbeidet praksis og noen av de beste historiene for å ivareta menneskers eksistensielle behov. Her er det potensial for livsviktige åndelige prosjekter. Her er det også potensial for destruktive prosjekter som kontroll, makt og utnyttelse av sårbare mennesker, og dette er noe vi alltid må være obs på.


Slått fra meg

Personlig er jeg nå ferdig med ateisme versus troen på Gud. Jeg er medlem av statskirken, men jeg har ofte tenkt at jeg skal melde meg ut. Det har jeg imidlertid slått fra meg. Det er mange ting jeg er uenig i, og det er mange ting ved gudstjenester og religiøse seremonier som gjør meg betenkt, men jeg vil fortsette å bevege meg i religiøse miljøer. Jeg har bestemt meg for å begynne på nytt, lytte på et annet nivå - lytte forbi jomfrufødsel, magiske evner, brennende busker og andre rariteter - og det gleder jeg meg til.

Jeg tror ikke at det som står i bibelen er sant i bokstavelig forstand, men jeg tror at mye av det som står der er metaforisk sant, og det er mye viktigere for en som er opptatt av menneskets psykiske eller «åndelige» helse.

Gå til innlegget

Faenskap i Guds navn

Publisert rundt 1 år siden

Når jeg ser Jan Hanvold manipulere mennesker til å gi ham penger, blir jeg forbanna. Når jeg hører Svein Magne Pedersen påstå at han kan helbrede kreft, blir jeg også forbanna. Men skal enkelte sjarlataner få sette Gudstro i et dårlig lys? Det er jeg ikke sikker på.

I en dokumentar om “pengepredikanten” Jan Hanvold på NRK Brennpunkt i oktober 2016 kommer det frem at den kristne TV-kanalen Visjon Norge har samlet inn over 1 milliard kroner siden 2001. Disse pengene skal angivelig gå til gode formål, hjelpearbeid og misjonering, men dokumentaren mener å avsløre at Hanvold selv er styrtrik og eier eiendommer for millionbeløp. Bokføringen hans virker både kreativ og suspekt. Det er vanskelig å vurdere de faktiske forholdene i saken, men man trenger ikke være spesielt god menneskekjenner for å se at Hanvold fremstår som både manipulerende og grisk. Forestillingene på Visjon Norge er usmakelige, og de fremstår som et eneste stort innsamlingsprosjekt fundert på hyklerske premisser. Det er så tydelig at de som ser på blir lovet et bedre liv, Guds nåde og en plass i himmelrike, men at disse godene er betinget av hvor mye penger de gir. Ofte er det de som har minst og lever i vanskelige kår som gir mest til denne mangemillionæren. I et skamløst klipp fra sendingene på Visjon Norge kan man høre den grådige pastoren synge en kristen sang hvor han lager egne vers underveis:

“Over sjøen du ser,hvor Genesaret ler
Og der du hilses med Jesus om bord
Så kjære venn, løs nå lommeboka di
Ja, løs nå bankkontoen din
La det flyte inn i Guds rike – Hans herlighet!
Så skal du se at det lønner seg å så i tro
Og da skal du få oppleve guddommelig økonomi
Så løs nå båten fra land
Ja, han vil ta deg i havn
og gå på vannet i tro på hans ord.
Så løs nå lommeboka mann
Så løs nå kontoen din søster
Så skal du se at Gud vil fylle den opp
For Gud har lovet at den som gir skal få”

Denne teksten er noe Hanvold synger, mens medhjelperne i studio ler hjertelig og klapper takten. Hele seansen fortsetter pinlig lenge, og den gjentagende oppfordringen om at publikum skal overføre alle sine økonomiske midler “inn i Guds rike”, er så vemmelig at jeg ikke klarte å se hele klippet. Hanvold blir et smertefullt eksempel på menneskelig lavmål, og hans utnyttelse av de svakeste forkledd i jesusretorikk blir så makabert at man ikke vet hvordan man skal reagere. 

Det finnes mange sjarlataner som snakker Guds ord i en eller annen fasong, og noen av dem begår både moralske og etiske overtramp, men sannsynligvis er det misvisende å anta at de religiøse overbevisningene henger sammen med ugjerningene, samtidig som man gang på gang legger merke til at religion heller ikke stanser disse menneskene i sine illgjerninger.

Å trekke frem enkeltpersoner eller bestemte religiøse samfunn tjener i seg selv ikke noe godt argument for ateisme. Motargumentet er enkelt og likefrem. Ofte nevnes både Lenin, Stalin, Hitler, Pol Pot, og Mao som eksempler på ateister med spekulative eller direkte onde hensikter. Få vil benekte at de nevnte personene har noen hjerteløse meritter, men at det skyldes mangel på religion, er langt i fra sikkert. Det som kjennetegner de nevnte personene, er ikke først og fremst deres ateistiske ståsted, men at deres politiske regimer var basert på dogmatiske perspektiver, og deres personlige drivkraft sannsynligvis handlet mer om behov for makt enn ”altruistiske velferdsideer”.

Rigid tankegods og dogmatisme, som går ut over uskyldige mennesker, er noe av det verste jeg vet. Det koker i meg når jeg ser Jan Hanvold, og derfor klarer jeg ikke å stopp meg selv fra å skrive noe om dette her på verdidebatt, og nevne navn i teksten.

Jeg vil imidlertid komme med et par modifiserende kommentarer. Jeg selv er ikke troende, men jeg har brukt mye tid på å forstå religion fra innsiden. Blant annet har jeg deltatt i bibelgrupper i flere år og diskutert livssyn i mange ulike settinger. 

Jeg husker en bibelgruppe hvor en av deltakerne var en tidligere rusmisbruker. Han hadde fulgt diskusjonen, eller mitt angrep på kristne sjarlataner, uten å si noe, men så kom han virkelig på bane.

«Jeg vet at Steven Weinberg har sagt at man trenger religion for at gode mennesker skal gjøre onde ting, men dette argumentet er helt uten hold. Bare se rundt deg. Hvor mange religiøse mennesker kjenner du? Og hvor mange av dem er slemme?»

Jeg tenkte over det han sa, og fant ut at jeg ikke kjente noen religiøse mennesker jeg ville karakterisere som slemme, i alle fall ikke slemmere enn gjennomsnittet. Jeg har hørt om mange slemme religiøse mennesker, men jeg kjenner ingen av dem. Jeg forsøkte å nevne en pastor fra Vennesla som virker rimelig suspekt i det han tjener en formue på å helbrede mennesker i Guds navn, men dette argumentet ble også skutt ned. Det er klart at de finnes en del TV-evangelister som holder bibelen høyt og presser håpefulle mennesker for mange penger, men for hver korrupte pastor, finnes det tusenvis av ærlige pastorer som vier sitt liv for å sørge for andres ve og vel. Ateisten har lett for å overse disse menneskene. Av og til finner man et råttent eple i fruktdisken, og bruker det som bevis for at alle eplene, appelsinene og pærene er råtne.

Etter denne gruppen har jeg tenkt mye på dette tema. Hvordan blir egentlig regnestykket? Det skjer mye faenskap i Guds navn, men det hadde nok skjedd mye faenskap uansett. De troende menneskene jeg kjenner personlig, er gode mennesker, og sannsynligvis litt bedre enn meg selv på mange områder. Mange av dem setter eksempelvis av flere timer hver uke hvor de ber for andre. Med andre ord bruker de tid på å tenke på noen andre enn seg selv. Man kan innvende at de gjør dette for å skåre ekstrapoeng for å komme bedre ut av det ved oppgjørets time, men jeg opplever at de fleste ser på godhet for andre som et viktig livsprinsipp, og ikke først og fremst som en billett til himmelrike. Uansett hva som motiverer dem, synes jeg det er noe prisverdig over deres omtanke for andre. Det er også noe prisverdig over hvordan de prioriterer å bruke så mye tid på andre. Noen tror at det er mulig å bli bønnhørt, og sånn sett er det rimelig å bruke tiden sin på å be for andre, og deres gode gjerninger stopper ikke her. I frikirkene i Kristiansand samler de inn overskuddsmat fra dagligvarebutikkene og gir maten til dem som trenger den. Dette gjør de flere ganger i uken, og det er et stort apparat av hjelpere som skal til for å administrere denne operasjonen. Og dette skjer på fritiden.

Når alt kommer til alt vet jeg ikke nok om dette regnestykket til å sette to streker under svaret, men det finnes noe forskning på området, forskning som har vært medvirkende til at mine holdninger har endret seg. Det viser seg at det er 25 % mer sannsynlig at en religiøs person gir penger til veldedighet. Mange vil hevde at kristne misjonærer har gjort mer for utviklingsland enn noen andre. Over hele verden finnes det millioner av suppestasjoner, hospitser og andre veldedighetstiltak i regi av de troende. Som ateist har jeg alltid forsøkt å kontre disse argumentene ved å poengtere at man bør gjøre gode gjerninger uansett hva man tror på, men statistisk sett så gjør man ikke det. Troende er litt rausere enn ikke-troende. Raushet er en prisverdig egenskap, men det blir selvfølgelig et problem hvis man ikke ser forskjell på veldedighet og Jan Hanvold.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere