Shoshana Ohana

Alder: 34
  RSS

Om Shoshana

BA i religionsvitenskap, interessert i musikk, mat, kunst, kultur og alt som har med religion å gjøre. Skriver om jødedom og jødisk kultur på Facebooksiden Jødiskhet i mitt hjerte.

Følgere

Balak og jødehatet

Publisert 30 dager siden

Siste ukes debatt om jødesvin-sketsjen til ”Norske Grønnsaker” vekker til live følelser av sinne, frykt og avmakt hos mange av oss norske jøder. Vi stiller spørsmålstegn ved vår identitet, hvordan vi oppfattes og blir sett på av andre og ikke minst vår rolle i det norske samfunnet. Hvor hører vi hjemme i alt dette her? Naturlig nok ønsker vi å protestere og avvise de forferdelige stereotypene som promoteres under et dårlig dekke av såkalt ”satire”, der alt er ok og jødene er fritt vilt. Flere av oss har stått opp mot NRK´s apati, manglende forståelse og handlekraft i denne saken. Heldigvis har vi mange venner som har steppet inn og sendt inn klager både til NRK og Kringkastingsrådet. Vi er ikke alene.  

Nylig hørte jeg om en Rabbiner som nektet å kalle slike fordomsfulle uttrykk for antisemittisme. Han mente at nettopp dette begrepet foretrekkes av overgriperne fordi betegnelsen semitt er vag og skjuler deres egentlige intensjoner. I stedet for å snakke om antisemittisme så kan vi kalle det hva det egentlig er, nemlig jødehat.

Jødedommen har mye å si om akkurat dette her, men jeg skal ikke kjede dere med for mange sitater. Kanskje bare noen få. Men en ting er sikkert og det er at vi har måttet konfrontere denne typen hat og fordommer så lenge vi har eksistert. Heldigvis lever vi i beste velgående til tross for dette. Det første og eneste møtet mellom hele det jødiske folk og G-d fant sted ved Sinaifjellet. En av grunnene til at fjellet heter Sinaifjellet er at navnet Sinai deler slektskap med det hebraiske ordet for hat, Sinah. Jødehatet begynte med andre ord da jødedommen oppstod. I går leste vi i synagogen ukens Torahavsnitt som heter Balak. Det eneste Torahavsnittet som er oppkalt etter en jødehater. Balak var en monark i Moab som allerede i jødedommens spede begynnelse følte seg truet av jødene. Balak hyrte inn Bilaam som var datidens aller fremste ikke-jødiske profet, til å forbanne det jødiske folket. Når forbannelsene mislyktes prøvde han andre metoder for å få has på jødene. Avg-dsdyrkelse og kjødelige fristelser ble satt på dagsordenen. 

Det hele endte med at Bilaam aldri klarte å kaste en forbannelse over det jødiske folket. Han prøvde om og om igjen, men det var bare ros og velsignelser som kom ut av hans munn. En av disse velsignelsene er veldig treffende og relevant for hva vi ser utspiller seg nå med NRK. Bilaam beskriver den jødiske nasjonen som ”… Her er et folk som bor for seg selv, det blir ikke regnet blant andre folkeslag.” (4. MB 23:9) Vår identitet som jøder er kvalitativt annerledes (legg merke til jeg sier annerledes, ikke bedre) og derfor assimileres vi aldri fullstendig i våre vertsland.

Denne annerledesheten oppfattet Balak som en trussel og da han innså at han ikke kunne utslette dem med en forbannelse prøvde han å omvende dem til avg-dsdyrkelse og en hedonistisk livsstil. På den måten håpet han at annerledesheten skulle uttynnes og at de dermed ville fremstå som mindre truende.

Noen vil kanskje si at det disse jødehaterne finner aller mest truende er vårt budskap og historier om moral. Ved å skape og fremme stereotyper som undergraver mennesker av jødisk herkomst så begraver de også vårt budskap under en haug med møkk. Vi er så mye mer enn hva de forteller omverdenen om oss. De kjenner ikke oss, men vi vet hvem vi er. Vi trenger ikke å legge bånd på oss selv fordi jødehaterne føler seg truet av vår eksistens.  Hvem vi er og hvordan vi lever livene våre burde forbli det samme selv om det er noen høylytte bråkmakere der ute. Våre kritikere benytter seg av ondsinnede klisjeer som blinder deres virkelighetsforståelse, men vi vet hva som er vår sannhet - så la oss leve i tråd med den!   

Gå til innlegget

Når vi snakker om religion i det moderne samfunn er det enkelte ting jeg har lyst til å sette fingeren på. Hvert av poengene kan stå for seg selv, men summen av dem alle er at religion fremdeles har et relevant budskap og at tiden vi lever i må påvirke hvordan vi lever ut vår religiøsitet. Som en ung norsk-jødisk kvinne faller det seg naturlig for meg å snakke om dette fra et jødiske ståsted. Det betyr ikke at jødedommen utelukkende og overordnet adresserer spørsmålet om religionens plass i det moderne samfunn. Det er kun for å vise noe av jødedommens bidrag og syn på saken sett fra mitt eget perspektiv.  

Først så tror jeg det er viktig å anerkjenne at selv om jødedommen historisk sett blir oppfattet som kilden til de monoteistiske religionene vi praktiserer i dag, så krever ikke jødedommen monopol på religiøsitet. Jødisk tro og overbevisning er med andre ord ikke den eneste veien til himmelen. Tvert i mot så anerkjenner jødedommen at det finnes mange gode, moralske mennesker med en annen religiøs overbevisning (eller uten et spesielt livssyn overhodet) og at disse inkluderes og har en plass i den kommende verdenen. (Se Maimonides, Misneh Torah, Laws of Kings 8:10). Derfor er det å gi plass til andre og deres religiøse praksis, egenartede kultur og tro er en viktig tanke i jødedommen. Dette er også grunnen til at jødedommen ikke er på utkikk etter potensielle konvertitter. Når det er sagt så er det "å være en god person" muligens ikke tilstrekkelig for å tilfredsstille menneskets søken etter mening og behov for åndelig oppfyllelse. Bare se på den gjennomgripende trenden av apati, depresjon og forfengelighet i samfunnet vårt. Mange av oss er mer eller mindre alltid på utkikk etter dypere mening.

Jødisk visdom forteller oss (Fedrenes Ord 3:14) ”Mennesket er elsket fordi det ble skapt i G-ds bilde”. Våre lærde sier at vår kjennskap til dette gjør oss enda mer elsket og det står ”..for Gud laget mennesket i sitt bilde”. (1. Mosebok 9:6) Anerkjennelse av dette er meget viktig med tanke på hvordan vi ser på andre mennesker. Til tross for at deres tro og religiøse tradisjoner er annerledes enn våre egne så representer de også, med hele seg, en del av det guddommelige. Jeg tror det er et grunnleggende, men også vakkert utgangspunkt for hvordan vi kan imøtegå mennesker som lever i religiøse krysningspunkter og hvordan vi kan bedre håndterer gnisninger som oppstår mellom ulike religiøse grupperinger i samfunnet. 

Den tidligere overrabbineren i England, Rabbiner Jonathan Sacks uttrykker dette så fint. ”Avraham ønsket selv å kunne være en velsignelse for andre, uavhengig av deres tro. Denne ideen har blitt ignorert i århundrene som fulgte, men er allikevel den enkleste definisjonen av Avrahamittisk religion. Det er ikke vår oppgave å erobre eller konvertere verden eller å påtvinge en ensartet tro. Det er vår oppgave å være en velsignelse for verden. Bruken av religion for politiske formål er ikke rettferdighet og godhet, men avgudsdyrkelse. . . Å påkalle G-ds støtte for å rettferdiggjøre vold mot uskyldige er ikke en hellig handling, men snarere det motsatte”. (http://rabbisacks.org/books/not-on-gods-name-confronting-religious-violence/)

Hva som foreslås her er mer enn bare en oppskrift på hvordan ulike religioner kan både eksistere sammen og blomstre ved siden av hverandre. Selv i moderne sekulær kultur må vi læres opp til å sette pris på det som er annerledes. I Talmud, et gigantisk verk som har til hensikt å utbrodere den praktiske doktrinen av jødisk lov, finnes det et hav av ulike meninger om hvordan man tolker situasjoner og hvordan man skal anvende loven. Etter en lang og vanskelig uoverensstemmelse som pågikk i mange år, ble det bestemt at man til syvende og sist må velge én av de mange rabbinske uttalelsene for å forholde seg til ulike situasjoner. Allikevel er fremgangsmåtene likestilt og regnes som ”ordet til den levende G-d”. I samfunnsdebatten tror jeg det er rom for å ta lærdom av denne måten å se verden på. Enten temaet er politikk, sport eller kjønnsspørsmål så må vi lære å lytte til andre og ikke minst prøve å forbedre vår forståelse av våre egne standpunkt sett i lyset av andres. Det går an å vise respekt og anerkjennelse selv om folk har et annet ståsted enn vårt eget. Dette fremheves i Fedrenes Ord (4:1) ”Ben Zoma pleide å si; Hvem er vis? Den, som lærer av alle mennesker... Hvem er hedret? Den, som hedrer sine medmennesker”.

I det norsk samfunnet føler jeg at det religiøse livet er til tider dårlig integrert i folks hverdagsliv. Religion har havnet i bakevja og har kanskje hatt litt vansker med å tilpasse seg det moderne samfunn. Et fåtall av for eksempel folk som bekjenner seg til kristendommen deltar på ukentlige gudstjenester. I den sammenheng tror jeg at en annen jødisk verdi kan være veldig relevant i det norske samfunnet. Det å helliggjøre det hverdagslige. Det å finne åndelig og spirituell mening i dagligdagse aktiviteter. Om vår religiøse tilhørighet står og faller på gudstjenester og opplevelser knyttet til et gudshus, så betyr bortfall av dette en nedgang i det religiøse fotavtrykket. Om vi gir religionen plass til å manifestere og utfolde seg på andre områder i livene våre som for eksempel å gjenkjenne at alt det gode vi besitter kommer fra G-d, bordbønn, integritet og etisk mellommenneskelig oppførsel, familieverdier også videre får vi flere ben å stå på. Disse ideene bygger videre på en sentral jødisk tanke om Tikkun Olam, reparere og gjøre vår verden fullkommen. For mange betyr det å gi penger til veldedige formål, frivillighetsarbeide, vise empati overfor andre mennesker, dyrevelferd, minoritetsrettigheter og besøke de gamle og syke. I bunn og grunn sette seg selv på sidelinjen for et lite øyeblikk og fokusere på samfunnet og menneskene rundt oss. I jødedommen har alle disse aktivitetene og måten å leve på en sentral plass og regnes som mitzvot, gode gjerninger. Ved å utføre disse gode handlingene styrker vi vårt bånd til både G-d og med menneskene rundt oss. Denne anerkjennelsen gjør at alt vi foretar oss blir litt ekstra, noe spesielt, men også en viktig religiøs handling. På den måten forblir det religiøse evig relevant og en naturlig del av min hverdag, selv i dagens moderne verden.

Ikke misforstå meg, jødedommen har mer enn nok av dogmer og intoleranse. Men det er nettopp på disse områdene det moderne samfunn kan være med på å forme religionene. Religion per definisjon representerer verdier som er absolutte, en slags almen aksept for evige sannheter med tanke på ideer og moral. Som resten av samfunnet utvikler og forandrer også religioner seg. Vi ser heldigvis at i mange tilfeller ønsker de ulike trossamfunnene velkommen de hurtige forandringene som oppstår i samfunnet. Verden er blitt mer effektiv, global og  bevisst og religionene kan dra nytte av disse fremskrittene. Ikke kun for å fremdeles fremstå som relevante, men for å heve den religiøse plattformen til et høyere nivå enn tidligere. Vi må anerkjenne friksjonen mellom moderne verdier og religion, men også vise andre perspektiver. Vi må fortsette å kontinuerlig lete etter løsninger på problemene som oppstår. Løsningene finnes! For å gjøre det kan ikke religionene drive med enveiskommunikasjon til samfunnet, men heller ved å lytte nøye og ta til seg de nye budskapene som driver vårt moderne samfunn fremover. 


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3370 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2454 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2452 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
30 dager siden / 2366 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1826 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1661 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1504 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1401 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere