Svein Helgesen

Alder: 71
  RSS

Om Svein

Seniorrådgjevar som driv mest med prosjektbasert utviklingsarbeid på oppdrag frå kommunar og andre instansar. Hovudområde: barnehage og skole, organisasjons- og leiarutvikling. Samfunnsengasjert, tidlegare politisk aktiv i KrF både lokalt, regionalt og sentralt.

Følgere

Sentrumsblokka KrF, V og Sp skapte frustrasjon og sjokkbølgjer i dei største partia i 1997. Kan Knut Arild Hareide og Hilde Frafjord Johnson ta dei første stega for noko tilsvarande 20 år etterpå?

I 2017 er det 20 år sidan vi hadde sentrumsregjering. Vil dette i historia bli omtala som berre ein interessant parentes i norsk politikk? Eller gir det fortsatt meining å snakka om det politiske sentrum som meir enn ein «samlekategori» for parti i ein eller annan slags mellomposisjon i det politiske landskapet.

Når KrF, Sp, V og MDG i 2012 skal gå opp løypa fram mot 2017, vil dei bli følgde med stor interesse. Vårt Lands Berit Aalborg forklarar kvifor i sin artikkel i boka Røtter og vinger: «I nyere tid er ingen blitt statsminister i Norge uten støtte fra sentrum. Det gir sentrumspartiene en unik makt. Kun tiden vil vise om norsk politikk går mot en sterkere todeling eller en mer markert tredeling.»

Tyngdepunkt. Statistikk og analyse dokumenterer at det politiske tyngdepunktet, slik det kjem fram gjennom val, ligg nokså konstant ein stad mellom Ap og H. Sjølv når fløypartia SV og FrP har hatt sine glansperiodar, har aldri mindre enn 70 prosent av veljarane plassert seg frå Ap til H.

I NRK si første meiningsmåling i 2016 svarar ca. 76 prosent at dei i dag ville ha stemt Ap, H eller eitt av fire sentrumspartia. Det er vidare slik at sjølv om dei fire nemnde sentrumspartia kvar for seg er små, har dei som «blokk» betydeleg styrke. Ved valet i 2015 hadde dei fire til saman like høg oppslutning som H. I NRK si siste måling blir dei støtta av 21,4 prosent, med ei statistisk øvre grense for oppslutning på ca. 28 prosent.

I lys av slike fakta kunne ein ha venta større sentrumspolitisk tyngde enn det vi har sett så langt på 2000-talet. Sidan 2005 har vi hatt regjeringar med eit fløyparti i posisjon og eit sentrum som samla sett har hatt relativt lite makt. I 2005-13 var Sp rett nok representert i regjeringa, men KrF og V var parkert på «tribunen». I dag er Sp og MDG i opposisjon. KrF og V har som samarbeidsparti for ei H-FrP-regjering, skaffa seg eit visst handlingsrom til i beste fall å gjera politikken noko mindre blå.

Klassisk todeling. Då KrF, Sp og V valde ulike løyper etter 2000, fekk Ap og H sjansen til å gjenerobra den hovudregien dei mista i 1997, og driva tilbake trusselen mot klassisk todeling i norsk politikk. KrF har heilt sidan 80-talet utfordra den tradisjonelle blokktenkinga. På strategikonferansen i 2012 slo KrF-leiar Knut Arild Hareide fast at KrF som verdi- og sentrumsparti ikkje ønskjer å bidra til faste partiblokker i norsk politikk. Leiar av Kristendemokratisk forum, Erik Lunde, poengterer i Røtter og vinger at «et parti som vil representere en tredje vei, må holde muligheten åpen for samarbeid i begge retninger. .. For KrF bør det uansett være viktig at et fremtidig regjeringssamarbeid har et tyngdepunkt i sentrum.»

Eit sterkast mogleg tyngdepunkt i sentrum er avhengig av god stemmefangst helst til både  KrF, Sp, V og MDG. Det er derfor klok strategisk vurdering når KrFs nye generalsekretær, Hilde Frafjord Johnsen, løftar fram fornyingsprosess og organisasjonsbygging som sin jobb nummer ein fram mot neste års stortingsval. Slike strategiske vurderingar gjer nok også dei andre semntrumspartia.

Samla kraft. Samtidig trur eg betydeleg auka sentrumspolitisk tyngde føreset at partia også i aukande grad  framstår som sterke saman og kan forhandla med Ap og/eller H med grunnlag i samla kraft og strategi.

For å greia ut og vurdera om ei gjenreising av sentrum som eit tredje tyngdepunkt er realistisk, må partia kvar for seg ha ein fordomsfri diskusjon av strategiske og ideologiske spørsmål rundt temaet. Dersom konklusjonen blir positiv, må partileiinga setja seg ned for å meisla ut ein slagkraftig felles sentrumsstrategi. Den må vere forankra i klar vilje til å forplikta kvarandre og samtidig ha gjensidig tillit og respekt for politiske og ideologiske forskjellar.

Norsk politikk fram mot og inn på 2020-talet skal handtera krevjande utfordringar knytta til mellom anna «det grøne skiftet», menneske på flukt, integrering basert på respekt for både fellesverdiar og kulturelle og religiøse forskjellar, aktiv innsats for å redusera forskjellar, solidarisk medansvar for dei fattigaste i verda og behov for berekraftige omstillingsprosessar i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Populistisk. I denne situasjonen er vi mange som ønskjer oss tydeleg og kraftfull sentrumspolitisk korreksjon til både H og Ap. H bør ikkje også etter 2017 få støtte til å prioritera allianse med eit liberalistisk og populistisk parti på høgre fløy framfor sentrum. KrF og V bør ikkje over tid stå som garantist for ein retorikk og praksis som har som mål å gjera Norge til eitt av dei strengaste land i verda i asylpolitikken.

Jonas Gahr Støre og Ap må konfronterast i sak etter sak – med diffuse og uforpliktande signal i miljø- og klimaspørsmål, tvetydig profilering på asyl- og  flyktningområdet, asylbarnproblematikken osb.

I kommentaren til Aalborgs artikkel i Røtter og vinger skriv KrFs Erik Lunde: «Partiet kan ikke ta ansvar for å sikre makten til ytterfløyene i norsk politikk. Over tid blir det uholdbart for et kristendemokratisk KrF å garantere for at et liberalistisk, populistisk høyre-parti sitter trygt i regjeringskontorene. Det er svært vanskelig å få øye på hva slags langsiktig politisk prosjekt Knut Arild Hareide og Siv Jensen skal kunne ha sammen.»

Felles strategi.  Eg trur personleg at ei eller anna form for felles sentrumsstrategi over tid vil vera den mest kraftfulle måten å utfordra både H og Ap på og bidra til å flytta det politiske tyngdepunktet frå ytterfløy til sentrum.

At KrF, Sp og V i 1997 framstod som «sentrumsblokk», skapte både frustrasjon og sjokkbølgjer i dei to største partia. Hvis noko tilsvarande skal skje igjen, må nokon ta initiativ og gå dei første stega.

Sett frå mi side vil Knut Arild Hareide vera rette mannen – i kompaniskap med ein ny generalsekretær som sjølv var ein av dei mest sentrale aktørane i arbeidet med å skapa sentrumssuksessen i 1997. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.01.2016

Gå til innlegget

Kyrkjevalet - er eg verdig eller uverdig?

Publisert over 4 år siden

Det eg er mest redd for, er å bli som dei lærde på Jesu tid: Å vera meir opptatt av å testa om folk meiner det rette, enn av å visa dei veg til han som tok imot og hadde tid for alle - utan å spørja om dei trudde rett og sterkt nok.

Eg står som kandidat til Stavanger bispedømeråd og Kyrkjemøte 2015-19, nominert av nominasjonskomiteen si liste i Stavanger (berre ei liste).  Når eg les innlegget av Geir Magnus Nyborg i Vårt Land og kronikken av Espen Ottosen i Aftenposten, lurer eg ein augneblink på om eg eigentleg burde kjenna meg uverdig til nominasjon - og om eg kanskje aller helst burde sitja heime og la vera å delta i eit folkekykjeval som eigentleg berre er tenkt for dei få, ikkje for heile den døypte kyrkjelyden.

Men eg står likevel oppreist med stort frimot, skal gå og stemma og oppfordrar alle eg treff til å gjera det same.   

Noko er me einige om: Sjølvsagt skal kyrkja vera kyrkje - ikkje forening der folks synsing bestemmer! Sjølvsagt skal Bibelens tekstar vera rettesnor for lære og liv. Samtidig skal og må skriftene - i dag som alltid før - lesast og forståast inn i vår tid. Heller ikkje Espen Ottesen og Geir Magnus Nyborg les og forstår alt i Bibelen slik dei gjorde for fem hundre år sidan.

Men det er grunn til å spørja: Er det ei bestemt gruppering som har monopol på den rette skrifttolkinga ? Å hevda at dei konservative held seg til skrifta mens vi som forstår Bibelen annleis, berre held oss til folkemeininga, er ganske arrogant. Seier ikkje Bibelen nettopp at me alle kjenner og forstår stykkevis og delt?

Eg har lytta, lest og snakka med teologar og vanlege folk. Eg høyrer med interesse på korleis Ottosen og Nyborg - og Stålsett og Byfuglien - forklarer og grunngir synspunkta sine i homofilisaka - begge med Bibelen som grunnlag. Som "fotfolk" prøver me etter beste evne å finna ut kven me har mest tillit til - kven som er mest overbevisande i si forståing av kva Skrifta seier. Då handlar det ikkje berre om enkelte skriftord, men om ei samla bibelforståing.

Også på Jesus si tid var det skriftlærde som meinte dei forvalta heile sanninga og var opptatt av å setja opp stengsel for dei som tenkte annleis og var usamde med dei. Vi hugsar sikkert alle korleis Jesus reagerte på det. Det eg er mest redd for, er å bli som dei: Å vera meir opptatt av å testa om folk meiner det rette enn av å visa dei veg til han som tok imot og hadde tid for alle - utan å spørja om dei trudde rett og sterkt nok.

Også mitt kyrkjeengasjement er forankra i det eg les i Bibelen, framfor alt Jesu liv og ord. Det forventar eg respekt for - ikkje påstandar om at eg har erstatta skrifta med lettvint synsing frå folk flest. Samtidig er det mi plikt å visa djup respekt for at det finst andre måtar å forstå desse spørsmåla på - og at mellom anna Ottosen og Nyborg er djupt overtydd om sitt syn ut frå korleis han les Bibelen.

Så kjempar eg for mi overtyding - og han skal kjempa like frimodig for si. Men vi har eit felles ansvar for å medverka til at kyrkja kan koma ut av denne krevjande prosessen med større evne og vilje til gjensidig respekt. Vi kan sjølvsagt velja skyttargraver og kyrkjesplitting. Spørsmålet er: Vil det vera til gode for både folk og kyrkje? Eg trur ikkje det; derfor oppfordrar eg til kyrkjebygging på tvers av meiningsforskjellar om enkeltsaker.

Eit kyrkjeval med låg deltaking, der det kan verka som om Ottosen og Nyborg berre meiner at ein del av kyrkjemedlemene burde få delta, er ein trussel mot folkekyrkja sitt fundament. Ei livskraftig folkekyrkje treng eit folk som verkeleg stiller opp om kyrkja si, ikkje minst når det skal veljast kvinner og menn med stor tillit til å bestemma i lokale og nasjonale styringsorgan.

Derfor bør vi ikke håpa på LÅG valdeltaking, men arbeida for REKORDDELTAKING!

Gå til innlegget

Kor skal tyngdepunktet liggje?

Publisert over 6 år siden

Ca. 55% av veljarane har stemt for ein politikk til venstre for det blå og blåblå. Kva bør dette ha å seie for Erna, Siv, Knut Arild og Trine når dei skal prøve å hamre ut ein politisk plattform for fire nye år?

Veljarane har sagt sitt, og ballen er spela tilbake til politikarane. Det store demokratiske oppdraget er no å finne politiske løysingar som i hovudsak samsvarar med det folk ønskjer.

Det mest sikre vi kan seie om resultatet, er at eit klart fleirtal har stemt for ny regjering. Dei fire partia som har gått til val med eit klart løfte om skifte, har fått støtte frå opp mot 55% av veljarane. Derfor er det tid for Erna – anten vi likar det eller ikkje.

Om politisk retning og tyngdepunkt er signala derimot langt mindre eintydige. Tolkinga avheng av kva slags briller vi har på, kva slags perspektiv vi ønskjer å ha. Vi kan velje å ha fokus på at blå og blåblå politikk aldri har hatt så mange veljarar bak seg: 43-44%. Men det er samtidig grunn til å minne om at eit klart fleirtal, opp mot 55%, har stemt for ein politikk som på høgre-venstre-skalaen ligg ein plass frå sentrum til ytre venstre.

Opposisjonspartia har dei siste åra vore kjempefrustrerte for at det rødgrøne fleirtalet ikkje har vist respekt for eit stort mindretal på Stortinget. Kritikken har avgjort vore på sin plass. Den feilen bør  Erna for all del unngå. Ei regjering er ei regjering for alle, ikkje berre for halve folket.  

Med bakgrunn i at ca. 55% av veljarane har stemt for ein politikk til venstre for det blå og blåblå, er det nærliggjande å spørje: Kor bør det politiske tyngdepunktet liggje? Kanskje har KrF og Venstre betydeleg sterkare politiske kort på handa enn kva oppslutningstala isolert sett skulle tilseie? Også denne gongen har nemleg eit klart  fleirtal i folket sett foten ned og gitt tydeleg melding om at dei ikkje ønskjer å endre politisk hovudretning lenger enn til sentrum-høgre. Det er altså på ingen måte eit folkekrav å endre Norge radikalt, slik FrP signaliserer ønske om. Snarare tvert om.

Korleis handterer Erna, Siv, Knut Arild og Trine denne utfordringa?

Gå til innlegget

Sentrum mot sentrum

Publisert over 6 år siden

Er det ved å jakte kvarandre at sentrum skal samle styrke ved det komande valet?

Valkamp er snodige greier. For å hauste stemmer jaktar partia ofte på veljarar hos dei konkurrentane som står dei nærmast. Eit godt eksempel er krangelen mellom SP og KrF om alkoholpolitikk, starta av Magnhild Meltveit Kleppa og følgt opp av mange i KrF. Å få fram skillelinjene er viktig. Men det blir paradoksalt når dei to partia med minst liberalistisk politikk bruker mest energi på å angripe kvarandre. I denne jakta på sentrumsstemmer får både høgre- og venstresida vere i fred med sine meir eller mindre lunkne og liberale haldningar til eitt av dei mest sjukdomsskapande problema i samfunnet. Det største problemet i dagens politiske situasjon er at dei store partia får dominere og ikkje blir utfordra av eit kraftfullt sentrum. Korleis vil KrF, SP og V gjere noko med det? Er det ved å jakte kvarandre at sentrum skal samle ny styrke ved det komande valet? Forstå det den som kan. For min del trur eg i alle fall det er feilslått strategi.
Gå til innlegget

Jon Lilletuns valkamp-appell

Publisert over 7 år siden

No er det i sør kampen for velferd og utvikling står. Det er dette den komande stortingsvalgkampen burde handle om.

På seksårsdagen for Jon Lilletuns død blar eg i Eyvind Skeies spennande biografi om ein av vårt tids mest profilerte og folkekjære politikarar. Jon Lilletun var meir enn dei fleste i stand til å treffa folk flest heime - og hadde samtidig evne og vilje til å løfta blikket utover det trivielle og skilja mellom det vesentlege og det mindre vesentlege.

På denne dagen kan vi æra Jon Lilletuns minne gjennom å lytta og reflektera over noko av det han hadde på hjarta eitt års tid før den siste valkampen han fekk oppleva. Forfattaren Eyvind Skeie fortel det slik:

"Sammen med sine rådgivere arbeider han på en avisartikkel som han kaller "Den lengste valgkampen". Det er en kamp som strekker seg mye lenger enn til folks kjøpekraft i Norge. Den kampen står om rettferdighet for verdens fattige. Jon har reflektert mye rundt dette i det siste. Av en eller annen grunn har han begynt å se litt tilbake på livet, kanskje er det fordi han neste år skal fylle 60. Han har sett hvordan Norge har maktet å bygge seg opp etter krigen, med helse, utdanning og velferd for alle. Han har fått være en del av det også, i mye større grad enn han kunne ane da faren Lars og han satt hjemme i det lille huset på Humlebrekk, mens de leste aviser og diskuterte. "No er det i sør kampen for velferd og utvikling står", skriver Jon. "Det er dette den komande stortingsvalgkampen burde handle om."

Eyvind Skeie reflekterer rundt dette: "Tror han på dette når han skriver det? Neppe i 2005. Og sikkert ikke i 2009 heller. Det er derfor den valgkampen blir så lang. Sannsynligvis lengre enn hans politiske liv."

Eyvind Skeie fekk rett. Ein valkamp med dette fokuset har vi enno ikkje opplevd. På denne dagen, seks år etter at meldinga om Jon Lilletuns død berørte eit heilt folk, er det grunn for å stilla spørsmåla: Kan vi våga å håpa på at dette livsviktige spørsmålet kan koma høgre på vår politiske dagsorden i 2013? Eller vil det også i denne runden bli krangla mest om mindre vesentlege spørsmål i verda sitt rikaste land - og vera lite tid og tanke for tema som handlar om liv eller død for dei som til no knapt har fått smaka smular av det festbordet vi har dekka i vårt hjørne av verda?

Kanskje bør KrF si viktigaste sak fram mot september 2013 vera å følgja Jon Lilletuns appell for "den lengste valgkampen" - og utfordra på tvers av tradisjonelle blokkpolitiske skillelinjer til meir  radikal innsats og skikkeleg opprioritering av kampen for dei fattigaste av dei fattige? Kanskje er det slik KrF verkeleg kan vitalisera oppdraget sitt i norsk politikk og visa at partiet utgjer ein radikal forskjell, både i forhold til høgre- og venstresida?

Jon Lilletuns tankar for "den lengste valgkampen" vil nok ikkje gi kortsiktig gevinst i form av regjeringstaburettar. Slik sett vil oppskrifta vera dristig. Men den som vil vera sann mot det ein ser som rett, må alltid ha dristig mot. Mange etterlyser tydelegare signal om at det finst viktigare spørsmål å vera opptatt av enn dei som får mest plass i tradisjonell norsk valkamp. Utan at nokon verkeleg vågar å løfta desse spørsmåla høgt, vil vi kanskje alle døy før vi får oppleva det Lilletun ønskte å bidra til.

Vil det også i 2013 bli lite snakk om kampen for velferd og utvikling i sør - fordi altfor mange har altfor mange innvendingar, og fordi det finst så mange viktigare spørsmål å krangla om? Ein ting veit vi i alle fall: Mens graset gror i nord og vest, døyr fortsatt altfor mange barn, unge og vaksne framleis som fluer. Fordi vi som kunne ha gjort meir, ikkje gjer det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5555 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1342 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1202 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1109 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1098 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1032 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere