Svein Helgesen

Alder: 71
  RSS

Om Svein

Seniorrådgjevar som driv mest med prosjektbasert utviklingsarbeid på oppdrag frå kommunar og andre instansar. Hovudområde: barnehage og skole, organisasjons- og leiarutvikling. Samfunnsengasjert, tidlegare politisk aktiv i KrF både lokalt, regionalt og sentralt.

Følgere

Takk for barnetrua!

Publisert rundt 2 år siden

Undervegs på trusreisa vår kan strevet etter å tru rett og sant gjera oss slitne. Eg er takksam og glad for at eg har fått los til å finna tilbake til den enkle barnetrua der det er guds- og Kristusrelasjonen som står i fokus, ikkje kva eg meiner om små og store teologiske stridsspørsmål.

Eg les alltid Sofie Brauts livssynsrefleksjonar i Vårt Land med stor interesse. Ho skriv godt og utfordrar slik at få kan forholda seg likegyldig til bodskapen. Det er bra. Vi treng alle å bli utfordra til å sjå verda frå ein annan stad enn vår eigen. Det gjeld også den som utfordrar.   

Brauts refleksjonar i VL 15.06. handlar om barnetru, mest i betydninga «ei vakker omskriving av omgrepet åndeleg latskap». Innvendinga mot frasen «barnetru» er mellom anna dette, skriv ho: «ei slags allmenn orsaking for at ein ikkje har teke seg bryet med å konfrontera dei store spørsmåla som livet stiller. At vi ikkje gidd komma til rette med kva som er sant, men prioriterer det som fungerer.»

Brauts refleksjonar er interessante. Eg skal innrømma eg kjenner at utfordringa hennar til tider glir over i provokasjon. Det skjer ofte når vi opplever å bli tatt i skule og belært av folk som kan gi inntrykk av å forstå langt betre. Men mest av alt vekkjer ho til live hos meg spennande og erfaringsbasert refleksjon omkring mi eiga trusreise, som både barn og vaksen.

Eg har reist i snart sytti år. Undervegs har eg lært å kjenna både det folkekyrkjelege og frikyrkjelege landskapet godt – gjennom livslang trusopplæring i søndagsskule, barne- og ungdomsarbeid, skulelag, gudstenester og møte, bibelgrupper, gammal og god kristendomsundervisning i skulen, høgskulestudium i kristendom osb. Eg har med frimot formidla trua mi vidare til andre frå mange talarstolar i bedehus og kyrkjerom, og eg har hatt sentrale posisjonar i kyrkjelege rådsorgan. Slik sett tenkjer eg at eg har reist så mange mil i mi eiga trusutvikling at Sofie Brauts uttrykk «åndeleg latskap» er lite treffande.

Men kva har eg så lært undervegs? Kor er eg med trua mi i dag? Eg trur det mest treffande uttrykket og svaret er dette: Mi lange trusreise har tatt meg tilbake dit eg starta - til mi enkle og trygge barnetru. Eg har hatt fasar då fokuset mitt var å argumentera og slåst for dei rette standpunkta, å utfordra åndeleg latskap og knefallet for tidsånda og å avsløra og gå i rette med ulike former for liberal vranglære.

Men over tid gjorde eg erfaringar som tvinga meg til å skifta perspektiv. Trusutvikling blei etter kvart mindre leit og strev etter å erobra stadig nye teologiske  nutar og sterkare opplevingar, meir å søkja tilbake til den ro og tryggleik som finst i trua på den nådige Gud og ta inn over meg utfordringa til Kristusetterfølging gjennom på ulike måtar å vera hans hender og føter i verda.

Dei krevjande og stigmatiserande debattane om kva som er sant og ikkje sant, kven som trur rett og lærer vrangt, har over tid gjort meg sliten. Frimotet til å gå på talarstolen og dela tankar og erfaringar frå mi eiga trusreise, har skranta. For kven har tru som held mål og gjer ein verdig til ei slik rolle? I staden for å oppsøkja dei store teologiske debattromma er eg heller blitt ein slags vår tids Nikodemus som har søkt å finna svar og trygg grunn for mi eiga modne tru i nattlege rom der kravet for å sleppa inn ikkje er trusstyrke og –kvalitet målt etter menneskegitte teologiske standardar, men at eg kjem for å lytta audmjukt til og kjenna pusten frå han som er den einaste som til alle tider kan skapa tru og gi nåde.

Barnetrua mi var enkel og trygg, eg levde og trudde med stor tillit og låge skuldrer. Undervegs på trusreisa blei skuldrene til tider høge. Strevet etter å tru rett og sant, slåst mot all vranglære og halda avstand til alle som kan utfordra den etablerte sanninga, gjorde i periodar vaksentrua mi sliten. Men etter kvart har eg heldigvis fått los til å finna tilbake til den enkle barnetrua der det er guds- og Kristusrelasjonen som står i fokus, ikkje kva eg meiner om små og store teologiske stridsspørsmål.

Det kan vel henda at både Sofie Braut og andre meiner at mi private trusfortelling er eit bevis på korleis det kan gå når det blir for mykje morsmelk og for lite fast føde undervegs. Det stemmer dårleg; eg har smakt på det meste gjennom ei lang, spennande, erfarings- og kunnskapsrik og spenningsfylt trusreise.

Mest takksam og glad er eg for at eg fann vegen tilbake til sjølve kjernen i barnetrua mi. Først då opplevde eg å koma verkeleg nær kjærleikens og nådens mysterium. Det har gitt meg ei trygg tru, slik eg hadde som liten. Eg trur også ein slik ståstad, uansett korleis Sofie Braut og andre vil karakterisere den, er det beste utgangspunktet for å få til opne og respektfulle samtalar som kan gi ny næring til både barne- og vaksentru og hjelpa oss til å forholda oss til at vi alle er undervegs og ser og forstår stykkevis.

Eg takkar Gud for barnetrua mi!

        

 

Gå til innlegget

Erna og Jonas må gå gjennom sentrum

Publisert nesten 3 år siden

Både det raudgrøne og det blåblå prosjektet har vist seg å vere skjøre konstellasjonar. Båe har flytta det politiske tyngdepunktet mot ytterkantane og auka avstanden til sentrum.

Politisk journalistikk har sjeldan lengre tidsperspektiv enn fram til neste­
val. Det pregar også mange kommentarar om KrFs balansegang fram mot komande stortingsval.

Men kva med dei lange linjene? Knut Arild Hareides samarbeidssignal peikar utover 2017. KrF er eit verdi- og sentrumsparti som ikkje vil bidra til faste partiblokker. Hareide slår fast at den tradi­sjonelle todelinga i ei borgarleg og ei sosialistisk blokk på ingen måte speglar dei reelle politiske skillelinjene i Norge.

Sentrum. Ingen har dei siste ­tiåra vunne regjeringsmakt i Norge utan på ein eller annan måte å gå gjennom sentrum. Slik vil det truleg også bli på 20- og 30-­talet. Frå 2005 har Ap og H rett nok styrt i koalisjon med fløyparti. Men erfaringane har vist kor skjøre slike konstella­sjonar er over tid. Både det rødgrøne og det blåblå prosjektet har flytta det politiske tyngdepunktet mot ytterkantane og auka avstanden til nøkkelparti i sentrum.

KrFs premissar for politisk samarbeid representerer derfor ei utfordring for både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Når Hareide peikar på Erna Solberg som førsteval, gir han Jonas Gahr Støre klar melding om at det må langt meir til enn venleg verbal invitasjon frå Ap si side før KrF er klar for dialog om meir forpliktande politisk samarbeid. Når han set opp ein tydeleg ­gjerdestolpe mot FrPs politikk og distanserer seg frå ei blokktenking som er sjølve berebjelken i arbeidet for borgarleg samling, torpederer han samtidig Solbergs prestisjeprosjekt.

Til slutt. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre vil nok på kort sikt ta Hareides signal til etterretning og halde fram som planlagt fram mot 2017. Sterk oppslutning om H og FrP og støtte frå eit meir borgarleg orientert Venstre kan gi Erna von om fleirtal til å styra vidare. Ho kan også håpa på at det til slutt vil få KrF på plass i falden.

Jonas Gahr Støre kan på si side satsa på sjansen for rødgrønt fleirtal utan KrF si støtte. Det kan gi ny politisk dynamikk og von om at Knut Arild Hareide etter kvart kjem på gli frå høgre mot venstre. Dessutan kan det jo skje at spådommar om at KrFs tid som nøkkel- og vippeparti går mot slutten, kan slå til.

Inst inne ser nok likevel Erna Solberg og Jonas Gahr Støre lengre­ fram enn til 2017. Parti­ med ambisjonar om å sitja i førar­setet i norsk politikk på 2020- og 2030-talet, må vera opptatt av dei lange linjene. Både Erna

Solberg og Jonas Gahr Støre veit at Norge står framfor store behov for omstilling, eit kraftfullt grønt skifte, krevjande ­eutfordringar knytta til inkludering og økonomisk nyorientering og omprioritering.
Mot. Det vil krevja politisk leiarskap med evne og mot til å løfta blikket, tenkja nytt og vera meir opptatt av verdiar og lange linjer enn av neste val. Det vil krevja styringsgrunnlag som er berekraftig over tid

Berekraftig styring handlar ikkje minst om å finna farbare samarbeidsstrategiar også i tider når det ikkje er mogleg å byggja fleirtalskonstellasjonar. ­Sidan samarbeid med fløyparti er så skjørt, vil kampen om sentrum bli avgjerande. Erna og ­Jonas skal ikkje sjå bort frå at også Sp og V etter kvart vil bli meir ­tydelege på at partiet ikkje vil bidra til permanent sementering av blokkene.

Korleis vil Erna Solberg og ­Jonas Gahr Støre skapa berekraftig styringsgrunnlag i norsk ­politikk i eit lengre tidsperspektiv? Dette er av langt større interesse enn kortsiktig strategi for å vinna flertalet i 2017. Den som er mest opptatt av å følgja dagens spor og vegrar seg mot å justera­ kursen, vil truleg ha det dår­legaste utgangspunktet over tid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.11.2016

Gå til innlegget

Blir ­Hareide historisk?

Publisert nesten 3 år siden

Knut Arild Hareide kan bli den første partileiaren som forpliktar KrF i ­regjering saman med Frp. Men han kan også bli den første KrF-leiaren som går inn i ein ministerpost i ei ­regjering av Ap og sentrum.

I september 2017 kan Knut Arild Hareide få nøkkelmakt til å bestemma kva slags regjering landet skal få dei neste åra. Trykket mot partiet aukar både innanfrå og utanfrå. Fleirtalet i KrFrår til at partiet går mot høgre. Vebjørn Selbekk i Dagen gir stemme til konservative og borgarleg innstilte kristne som vil at Hareide skal gå i regjering med H, Frp og V for å demma opp mot eit avkristningsivrig Ap.

Vårt Land åtvarar derimot partiet mot å gi opp sin blokk­uavhengige ståstad og hevdar at «hvis KrF bestemmer seg for å ha en ideologisk binding til en av sidene i overskuelig framtid, kan partiets politiske menighet krympe.»

Krevjande. Då KrF i 2012 forplikta seg til å arbeida for ei ny borgarleg regjering, var Hareide nøye med å poengtera at konklusjonen var situasjonsbestemt, ikkje eit politisk linjeskifte.

Etter åtte år på «tribunen» ­under rødgrønt styre ønskte partiet igjen å bli ein del av regjeringsløysinga. Samtidig slo parti­leiaren fast at KrF som verdi- og sentrumsparti ikkje ønskjer å bidra til faste partiblokker, og at partiet til ei kvar tid vil søkja­ samarbeid med andre parti «når det ikke kolliderer med vår ­ideologi og profil, men samlet sett kan gi økt gjennomslag og forståelse for partiets politikk.»

Utgangspunktet i dag er på fleire vis annleis enn i 2013. KrF har gjort nyttige erfaringar gjennom tre utfordrande år som samarbeidsparti for ei blåblå ­regjering. Erna Solberg har sytt for at draumen om ei regjering utgått av H, KrF og V er så godt som død. Jonas Gahr Støre har skapt ein ny situasjon gjennom å invitera KrF inn i ei Ap-sentrumsregjering. Dermed er den interne prosessen i KrF blitt både meir open og krevjande enn for fire år sidan.

Sjølvforståing i spel. Samtidig som Knut Arild Hareide ser at partiet kan koma i ein ønske­posisjon, erfarer han at utfordringa er enormt krevjande. I samarbeidsdebatten vil sentrale­ aktørar at KrF ideologisk og politisk skal bli eit meir tydeleg konservativt og borgarleg kristeleg parti og dempa ned reservasjonane mot regjeringssamarbeid med eit liberalt og populistisk Frp.

Ein slik argumentasjon set i ­realiteten partiet si sentrumspolitiske sjølvforståing i spel og gjer KrF smalare – og dermed også mindre gjenkjenneleg for mange.

Situasjonen krev klok balanse­kunst på slakk linje. Realpolitikaren Hareide ser at tre år som samarbeidsparti for Solberg-­regjeringa har gitt resultat og veit at nøklar til regjeringskontor gir meir politisk makt.

Men den reflekterte idépolitikaren er samtidig på vakt mot faren for å trø over «kompromissets grense» slik at den ideologiske og politiske integriteten til partiet blir sett på spel. Samarbeidet med H og Frp har lært han at store­ ideologiske og politiske spenningar kan gi skade og smerte både på kort og lengre sikt.

Langt frå Frp. Partileiaren er i dag tydeleg på at det i 2017 igjen bør vera tid for KrF i regjering, men er førebels taus om linjeval. Så langt tar han både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre på alvor og styrer ein intern prosess som skal sikra at partiet ikkje konkluderer berre på «refleks» og ut frå gammal erfaring. Dei to «friarane» skal testast ut så langt det er råd ut frå KrFs politiske prioriteringar. Det krev tid og seriøs vurdering.

KrF står svært langt frå Frp i spørsmål som mellom anna ­internasjonal solidaritet, asyl- og flyktningpolitikk, alkoholpolitikk, klima og miljø, skatt, landbruk og distrikt. I ein eventuell brei borgarleg koalisjon vil det vera viktig for KrF at statsminister Erna Solberg viser vilje til å justera den politiske kursen lengre inn mot sentrum enn idag. Vil ho det? Og kva med spørsmål som søndagshandel, fedrekvote og nivået på oljepengebruken i ein slik koalisjon?

Verbal velvilje. Jonas Gahr Støre snakkar raust om dialog­ med KrF om verdipolitiske spørsmål som betyr mykje for partiet: bioteknologi, barn og familie, kyrkje- og livssyns­politikk og så bortetter. Men vil verbal velvilje bli følgd opp i praksis?

For KrF er det vidare viktig å få positive Ap-signal om vilje­ til å stimulera frivillig sektor og styrkja partnarskapen mellom staten og ideelle organisasjonar. Ikkje minst bør Jonas Gahr Støre kunne forplikta seg til at Ap i ­regjering vil gi større konsesjonar­ til samarbeidsparti i sentrum i spørsmål som gjeld klima/miljø og flyktning-/ asylpolitikk enn kva dei vil oppnå i koalisjon med H og Frp.

Historiske Hareide. Knut Arild Hareide står framfor sitt kanskje aller mest utfordrande vegval som partileiar.

Ved å følgja råda om å låsa Ap-døra fortare enn svint og binda partiet fast til den borgarlege «masta» for lang tid, vil han gjera sitt til å endra KrF si sjølvforståing som kristendemokratisk sentrumsparti.

Ved å ta både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre på alvor og halda­ døra open for samarbeid med den av «friarane» som samla­ sett kjem KrF lengst i møte, vil han flytta trykket over på desse og signalisera at ingen kan lena seg tilbake og ta KrF for gitt.

Dersom KrF i 2017 på nytt kjem i posisjon, vil Hareide uansett bli historisk. Han kan bli den første partileiaren som forpliktar KrF i regjering saman med Frp. Men Hareide kan også bli den første KrF-leiaren som går inn i ein ministerpost i ei Ap-­sentrumsregjering.

Raus Støre? Vi er mange som ønskjer oss det siste. Men det ­føreset ikkje minst at ein raus Jonas Gahr Støre gjer jobben sin.

Først publisert i Vårt Land 2.9.2016

Gå til innlegget

Sentrumsblokka KrF, V og Sp skapte frustrasjon og sjokkbølgjer i dei største partia i 1997. Kan Knut Arild Hareide og Hilde Frafjord Johnson ta dei første stega for noko tilsvarande 20 år etterpå?

I 2017 er det 20 år sidan vi hadde sentrumsregjering. Vil dette i historia bli omtala som berre ein interessant parentes i norsk politikk? Eller gir det fortsatt meining å snakka om det politiske sentrum som meir enn ein «samlekategori» for parti i ein eller annan slags mellomposisjon i det politiske landskapet.

Når KrF, Sp, V og MDG i 2012 skal gå opp løypa fram mot 2017, vil dei bli følgde med stor interesse. Vårt Lands Berit Aalborg forklarar kvifor i sin artikkel i boka Røtter og vinger: «I nyere tid er ingen blitt statsminister i Norge uten støtte fra sentrum. Det gir sentrumspartiene en unik makt. Kun tiden vil vise om norsk politikk går mot en sterkere todeling eller en mer markert tredeling.»

Tyngdepunkt. Statistikk og analyse dokumenterer at det politiske tyngdepunktet, slik det kjem fram gjennom val, ligg nokså konstant ein stad mellom Ap og H. Sjølv når fløypartia SV og FrP har hatt sine glansperiodar, har aldri mindre enn 70 prosent av veljarane plassert seg frå Ap til H.

I NRK si første meiningsmåling i 2016 svarar ca. 76 prosent at dei i dag ville ha stemt Ap, H eller eitt av fire sentrumspartia. Det er vidare slik at sjølv om dei fire nemnde sentrumspartia kvar for seg er små, har dei som «blokk» betydeleg styrke. Ved valet i 2015 hadde dei fire til saman like høg oppslutning som H. I NRK si siste måling blir dei støtta av 21,4 prosent, med ei statistisk øvre grense for oppslutning på ca. 28 prosent.

I lys av slike fakta kunne ein ha venta større sentrumspolitisk tyngde enn det vi har sett så langt på 2000-talet. Sidan 2005 har vi hatt regjeringar med eit fløyparti i posisjon og eit sentrum som samla sett har hatt relativt lite makt. I 2005-13 var Sp rett nok representert i regjeringa, men KrF og V var parkert på «tribunen». I dag er Sp og MDG i opposisjon. KrF og V har som samarbeidsparti for ei H-FrP-regjering, skaffa seg eit visst handlingsrom til i beste fall å gjera politikken noko mindre blå.

Klassisk todeling. Då KrF, Sp og V valde ulike løyper etter 2000, fekk Ap og H sjansen til å gjenerobra den hovudregien dei mista i 1997, og driva tilbake trusselen mot klassisk todeling i norsk politikk. KrF har heilt sidan 80-talet utfordra den tradisjonelle blokktenkinga. På strategikonferansen i 2012 slo KrF-leiar Knut Arild Hareide fast at KrF som verdi- og sentrumsparti ikkje ønskjer å bidra til faste partiblokker i norsk politikk. Leiar av Kristendemokratisk forum, Erik Lunde, poengterer i Røtter og vinger at «et parti som vil representere en tredje vei, må holde muligheten åpen for samarbeid i begge retninger. .. For KrF bør det uansett være viktig at et fremtidig regjeringssamarbeid har et tyngdepunkt i sentrum.»

Eit sterkast mogleg tyngdepunkt i sentrum er avhengig av god stemmefangst helst til både  KrF, Sp, V og MDG. Det er derfor klok strategisk vurdering når KrFs nye generalsekretær, Hilde Frafjord Johnsen, løftar fram fornyingsprosess og organisasjonsbygging som sin jobb nummer ein fram mot neste års stortingsval. Slike strategiske vurderingar gjer nok også dei andre semntrumspartia.

Samla kraft. Samtidig trur eg betydeleg auka sentrumspolitisk tyngde føreset at partia også i aukande grad  framstår som sterke saman og kan forhandla med Ap og/eller H med grunnlag i samla kraft og strategi.

For å greia ut og vurdera om ei gjenreising av sentrum som eit tredje tyngdepunkt er realistisk, må partia kvar for seg ha ein fordomsfri diskusjon av strategiske og ideologiske spørsmål rundt temaet. Dersom konklusjonen blir positiv, må partileiinga setja seg ned for å meisla ut ein slagkraftig felles sentrumsstrategi. Den må vere forankra i klar vilje til å forplikta kvarandre og samtidig ha gjensidig tillit og respekt for politiske og ideologiske forskjellar.

Norsk politikk fram mot og inn på 2020-talet skal handtera krevjande utfordringar knytta til mellom anna «det grøne skiftet», menneske på flukt, integrering basert på respekt for både fellesverdiar og kulturelle og religiøse forskjellar, aktiv innsats for å redusera forskjellar, solidarisk medansvar for dei fattigaste i verda og behov for berekraftige omstillingsprosessar i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Populistisk. I denne situasjonen er vi mange som ønskjer oss tydeleg og kraftfull sentrumspolitisk korreksjon til både H og Ap. H bør ikkje også etter 2017 få støtte til å prioritera allianse med eit liberalistisk og populistisk parti på høgre fløy framfor sentrum. KrF og V bør ikkje over tid stå som garantist for ein retorikk og praksis som har som mål å gjera Norge til eitt av dei strengaste land i verda i asylpolitikken.

Jonas Gahr Støre og Ap må konfronterast i sak etter sak – med diffuse og uforpliktande signal i miljø- og klimaspørsmål, tvetydig profilering på asyl- og  flyktningområdet, asylbarnproblematikken osb.

I kommentaren til Aalborgs artikkel i Røtter og vinger skriv KrFs Erik Lunde: «Partiet kan ikke ta ansvar for å sikre makten til ytterfløyene i norsk politikk. Over tid blir det uholdbart for et kristendemokratisk KrF å garantere for at et liberalistisk, populistisk høyre-parti sitter trygt i regjeringskontorene. Det er svært vanskelig å få øye på hva slags langsiktig politisk prosjekt Knut Arild Hareide og Siv Jensen skal kunne ha sammen.»

Felles strategi.  Eg trur personleg at ei eller anna form for felles sentrumsstrategi over tid vil vera den mest kraftfulle måten å utfordra både H og Ap på og bidra til å flytta det politiske tyngdepunktet frå ytterfløy til sentrum.

At KrF, Sp og V i 1997 framstod som «sentrumsblokk», skapte både frustrasjon og sjokkbølgjer i dei to største partia. Hvis noko tilsvarande skal skje igjen, må nokon ta initiativ og gå dei første stega.

Sett frå mi side vil Knut Arild Hareide vera rette mannen – i kompaniskap med ein ny generalsekretær som sjølv var ein av dei mest sentrale aktørane i arbeidet med å skapa sentrumssuksessen i 1997. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.01.2016

Gå til innlegget

Kyrkjevalet - er eg verdig eller uverdig?

Publisert nesten 4 år siden

Det eg er mest redd for, er å bli som dei lærde på Jesu tid: Å vera meir opptatt av å testa om folk meiner det rette, enn av å visa dei veg til han som tok imot og hadde tid for alle - utan å spørja om dei trudde rett og sterkt nok.

Eg står som kandidat til Stavanger bispedømeråd og Kyrkjemøte 2015-19, nominert av nominasjonskomiteen si liste i Stavanger (berre ei liste).  Når eg les innlegget av Geir Magnus Nyborg i Vårt Land og kronikken av Espen Ottosen i Aftenposten, lurer eg ein augneblink på om eg eigentleg burde kjenna meg uverdig til nominasjon - og om eg kanskje aller helst burde sitja heime og la vera å delta i eit folkekykjeval som eigentleg berre er tenkt for dei få, ikkje for heile den døypte kyrkjelyden.

Men eg står likevel oppreist med stort frimot, skal gå og stemma og oppfordrar alle eg treff til å gjera det same.   

Noko er me einige om: Sjølvsagt skal kyrkja vera kyrkje - ikkje forening der folks synsing bestemmer! Sjølvsagt skal Bibelens tekstar vera rettesnor for lære og liv. Samtidig skal og må skriftene - i dag som alltid før - lesast og forståast inn i vår tid. Heller ikkje Espen Ottesen og Geir Magnus Nyborg les og forstår alt i Bibelen slik dei gjorde for fem hundre år sidan.

Men det er grunn til å spørja: Er det ei bestemt gruppering som har monopol på den rette skrifttolkinga ? Å hevda at dei konservative held seg til skrifta mens vi som forstår Bibelen annleis, berre held oss til folkemeininga, er ganske arrogant. Seier ikkje Bibelen nettopp at me alle kjenner og forstår stykkevis og delt?

Eg har lytta, lest og snakka med teologar og vanlege folk. Eg høyrer med interesse på korleis Ottosen og Nyborg - og Stålsett og Byfuglien - forklarer og grunngir synspunkta sine i homofilisaka - begge med Bibelen som grunnlag. Som "fotfolk" prøver me etter beste evne å finna ut kven me har mest tillit til - kven som er mest overbevisande i si forståing av kva Skrifta seier. Då handlar det ikkje berre om enkelte skriftord, men om ei samla bibelforståing.

Også på Jesus si tid var det skriftlærde som meinte dei forvalta heile sanninga og var opptatt av å setja opp stengsel for dei som tenkte annleis og var usamde med dei. Vi hugsar sikkert alle korleis Jesus reagerte på det. Det eg er mest redd for, er å bli som dei: Å vera meir opptatt av å testa om folk meiner det rette enn av å visa dei veg til han som tok imot og hadde tid for alle - utan å spørja om dei trudde rett og sterkt nok.

Også mitt kyrkjeengasjement er forankra i det eg les i Bibelen, framfor alt Jesu liv og ord. Det forventar eg respekt for - ikkje påstandar om at eg har erstatta skrifta med lettvint synsing frå folk flest. Samtidig er det mi plikt å visa djup respekt for at det finst andre måtar å forstå desse spørsmåla på - og at mellom anna Ottosen og Nyborg er djupt overtydd om sitt syn ut frå korleis han les Bibelen.

Så kjempar eg for mi overtyding - og han skal kjempa like frimodig for si. Men vi har eit felles ansvar for å medverka til at kyrkja kan koma ut av denne krevjande prosessen med større evne og vilje til gjensidig respekt. Vi kan sjølvsagt velja skyttargraver og kyrkjesplitting. Spørsmålet er: Vil det vera til gode for både folk og kyrkje? Eg trur ikkje det; derfor oppfordrar eg til kyrkjebygging på tvers av meiningsforskjellar om enkeltsaker.

Eit kyrkjeval med låg deltaking, der det kan verka som om Ottosen og Nyborg berre meiner at ein del av kyrkjemedlemene burde få delta, er ein trussel mot folkekyrkja sitt fundament. Ei livskraftig folkekyrkje treng eit folk som verkeleg stiller opp om kyrkja si, ikkje minst når det skal veljast kvinner og menn med stor tillit til å bestemma i lokale og nasjonale styringsorgan.

Derfor bør vi ikke håpa på LÅG valdeltaking, men arbeida for REKORDDELTAKING!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere