Lise Knudsen

Alder: 55
  RSS

Om Lise

Følgere

Her inne

Publisert 4 måneder siden - 570 visninger

Her inne, kan jeg være. Den enkle, kroppslige handlingen; å gå inn i et kirkerom, kjenne etter om det er mulig å være der, uten å reflektere over om det er mulig å være her, i kirken. Bare trekke pusten, hvile og kanskje sette seg ned, på en hard trekirkebenk, med en tynn skumgummipute over.

Her inne, kan jeg være

Den enkle, kroppslige handlingen; å gå inn i et kirkerom, kjenne etter om det er mulig å være der, uten å reflektere over om det er mulig å være her, i kirken. Bare trekke pusten, hvile og kanskje sette seg ned, på en hard trekirkebenk, med en tynn skumgummipute over.

Mange, kanskje de fleste, liker å være i kirker. I Syden går vi inn i fremmede kirker og tenner lys, later som om vi er turister, og ikke Knut fra Hamar, Rita fra Bodø og Jeanette fra Rykkin. Vi suger stjålent til oss atmosfæren i dunkelt belyste katolske kirker, ser grådige på Maria'er, Andreas'er, Markus'er og Kristus'er - vakkert malt, kjærlig utskåret, og bekjenner oss for et kort øyeblikk til noe mer. Kjenner kanskje at det drar, har kraft, men vi har motkrefter i oss, som svarer strengt: Jeg er ikke kristen, jeg bare ...

Her inne, kan jeg være, uten angst

Så hender det at jeg setter meg ned, slik Knut og Rita også setter seg ned - og får ro. Et stund i væren. En opplevelse av ikke-tanker. Et friminutt. Tida merkes ikke, sekundene strekkes ut i erkjennelse som stuper gjennom atmosfærer, eller de ti minuttene føles som et fnugg, som om jeg nesten ikke kjenner tyngden av egen kropp mot trebenken.

Uten angst. Er det ikke det det dypest sett handler om? Disse stundene uten angst, disse møtene mellom kropp, kirkerom, lys, kirkebenk, bilde, ikke-tid og pust, en påkobling til den store kulturveggen, bakveggen i samfunnet, som heter kirke...

Her inne, kan jeg være, uten angst for andres skarpe blikk

Eller handler det om flukt? Flukten fra det store øyet, de andres blikk, og mitt internaliserte andres blikk. Det som gjør at jeg krymper meg, for meg selv, for andre, mens jeg trassig slår med nakken for å dekke over skammen, skammen som alltid våkner når andres blikk hviler på meg? Det blikket som gjør meg nesten blind. Jeg kan knapt se selv, observerer bare gjennom brillene av alle-de-andre-blikket. Og skammer meg enda mer, for jeg burde vært fritt-seende! Burde vært selvstendig! Jeg gjennomskuer meg selv der jeg sitter, så konform, kua av blikket, usterk og skamfull - er det mer det jeg flykter fra?

Flykter inn i en passiv plass på kirkebenken, inn i ro, inn i væren. Er ikke det usselt, da? Å være så trengende, at jeg får noe ut av å sitte på en ukul kirkebenk noen øyeblikk? Enda stusseligere i Den norske folkekirken her hjemme, med fattigere utsmykninger og mer opplyste rom. Rundt meg, alle disse gamle. Mye eldre enn meg. Ikke som meg. De trenger det sikkert på en helt annen måte. For de tror på gamlemåten, rett fram: på Herren din Gud, Jesus Kristus og Den heilage Anden. De tror kanskje at jeg er nyfrelst? Eller at jeg er en taper, en som ikke har noe annet sted å gå, en som hører til helt nederst på samfunnsstigen, så venneløs at jeg må gå i kirken for å oppleve fellesskap.

Her inne, kan jeg synge, uten frykt for tankeløs kritikk

Jeg synger med den stemmen jeg har. Ikke det at jeg går i kirken på søndager, kunne gjerne gjort det, men vi er ikke oppdratt til det. Vi var i kirken julaften, til dåp og gravferd, og så har det blitt med det. Men det skal de ha, de moderne prestene, de driver ikke med dommedagsprofetier. Det skjer bare på film. De jeg har hørt er på den tilgivende sida; ikke døm andre, vær et godt medmenneske, ikke skam deg for at du sliter, for det gjør vi alle. Det er i grunnen godt å bli minnet på sånt. Frigjørende å kjenne på at jeg er grei nok sånn som jeg er. Så kan jeg være med å synge med det nebbet jeg har!

Glemme alt jeg ikke vet

Når jeg går i kirken, må jeg nullstille meg - ellers er det ingen vits i å gå. Jeg må glemme alt om Big Bang, om jomfrufødsel og Guds sønn. Det er ikke mulig å forene moderne vitenskap og kristen dogmatikk! Jeg sletter harddisken før jeg går inn. Gjør meg blank. Det er et eksperiment. Jeg veit ikke om jeg tror, men jeg har tenkt at hvis jeg går i kirken, hver søndag, i to, tre år - så kan det hende at det skjer noe med meg. At Gud gir meg et tegn. Eller forvandler tanken min på mystisk vis. Så jeg går inn, tar imot, er med i sangen og har det godt. Jeg prøver å leve med to forståelsesformer i meg, eller; én forståelsesform og en ikke-forståelse.

Huske: størst av alt er kjærlighet!

Gud er kjærlighet. Livet kan håndteres ved tro, håp og kjærlighet - men størst blant dem er kjærligheten. Hva var vi uten! Og Guds Skaperverk er gjort i kjærlighet. Jeg forstår ikke hvordan, men mange fysikere er kristne, og har ikke problemer med Big Bang og Skapelsen. De sier at det er to fortellinger om det samme. Big Bang er tross alt en spekulativ teori, og skapelseshistorien en oppsummerende mytologi over hvordan utviklingen kan ha foregått. Vi veit egentlig ikke, og vi husker alle hvordan det gikk med dem som skulle kjenne på noe varmt, levende med bind for øynene. Én tok omkring et bein, én om en hale, én kjente på en bred flanke og den siste holdt hardt i en snabel. Ingen av dem hadde sett en elefant før.

I sangen, og i svaret, kan jeg legge tro og håp og savn

Jeg trenger trøst. Det tok lang tid å innrømme det. Jeg gikk gjennom en vanskelig tid, og det var ventelister hos psykologene. Litt tilfeldig ble jeg med ei venninne på et møte. Hun visste jo at jeg sleit. Og der inne var det tre ord som brant seg fast: De skal trøstes. Jeg gikk hjemover, og skrittene mine sa: de skal trøst-es, de skal trøst-es. Ja, ja, ja! Jeg trenger rett og slett trøst. For jeg er i sorg. Jeg trenger ingen psykolog til å fortelle meg at jeg har det vondt. Jeg trenger trøst. Ikke rødvinstrøst, ikke ny-kjole-trøst, ikke så-fin-du-er-trøst. Det er hyggelig det, omtanke tar jeg imot, men jeg trenger TRØST.

Kyrie eleison, Gud Fader miskunne deg, over oss, over meg. Min sorg er så stor, mye større enn meg, og av og til klarer jeg å si; ta denne sorg ifra meg. Og noen ganger blir det en lettelse i kroppen, som om noen uhørlig sier: Ja, barnet mitt.

I Ordet, og i takken, kan jeg hvile i en fredfull havn

Jeg takker mest. Har så mye å takke for; mann, barn, fravær av ulykker, trygg økonomi, fred. Tenk at vi lever i et land med lover som håndheves og folk du kan stole på. Jeg takker hver dag. Jeg har erfart at det ikke hjelper å bekymre seg, gjør det likevel. Det er de små tingene; kjøring i dårlig vær, sjukdom som kan bli alvorlig, at vi skal få mus på hytta. Ja, det er latterlige, små bekymringer. Men sånn er vi mennesker. Godt at vi kan takke, takke sammen, hvile i at det gode finnes. Vi må ikke være dumme og tro at ondskap ikke truer i egoisme, i overforbruk og hovmodighet. Men hvis vi takker, holder flammen levende, takker og heier på de gode gjerningene, det gode som finnes, ja, da kan vi forsvare oss mot ondskapen som omskaper seg og flyter amøbeaktig inn under våre dører og inn i våre hjem.

Jeg gjenkjenner den alminnelige grådigheten i annonsene: Vil ikke du også ha en stor, fin hytte med utsikt? Lån hos oss. Uten sikkerhet! Som om alle er misfornøyde med det de har, og stadig strever etter noe mer, bedre, dyrere. Vi har ikke utsikt fra hytta, og den er bare på femti kvadrat. Nok for oss. Dessuten blir du glad i det du omgir deg med lenge. Vanens makt er enorm. Så jeg takker mest.

Se, lyset faller skrått mot oss

Det er et liv i gråtoner. Å tro på den opplyste herlighet er barnefantasi. Det er en ganske vond erkjennelse, så hvorfor ikke nyte det en kan, leve det en klarer! Ta fargene ut her, og håpe på evigheten. For denne gjentagelsen av oppvåkning, oppståing, gjennomføring, spising og så innsovning - det er ikke særlig glamorøst. Bortsett fra når jeg går tur i fjellet. Da er det som et indre lys blafrer i meg, som om et lys i alt dette vide, store, grenseløse tenner en gnist i meg. Det blafrer i vinden på vidda, og det er som om det brenner kraftigere i motvind. Jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare det, det er noe med det å kjenne på livskreftene, mine og elementenes. Noe med å bli vekt, ja, bli blåst liv i, eller ånde i.

Vi er nære det som skinner

Og så er jeg i pakt med livskreftene. Jeg svetter, strever og sliter, og det er så vidunderlig å komme fram! Å mestre fjellet, kroppen, psyken! Å bevise for meg sjøl at jeg ikke gir opp. At jeg ikke er en person som gir opp! Det gir styrke. Jeg kan stole på meg sjøl. Men det rare er; at når jeg er der, i fokk og kav, så er jeg mest på lag med kreftene. Du kan ikke kjempe imot, det er det bare de uerfarne som gjør. Du må være med vinden, i lyset, sammen med snøen, ja, sammen med Vår Herre sjøl! Da lever jeg!

Her inne, kan jeg være, den jeg er for Herrens gode blikk

Jeg hadde gått lange veier i universitetsfagenes sorteringskompetanse. Verden var ordnet. Høy og lav, struktur og innhold, logos og mytos, og hadde kommet fram til at lys både var bølger og stråler, punkter og blaff. Lys kommer, og forsvinner. Lys har ikke masse, og omgår Einsteins teorem om at masse ikke kan forsvinne, bare omdannes til energi. Lys, foton, er masseløs. Uorden i systemet, altså. Og det åpner for at en ikke må velge mellom tilsynelatende gjensidig utelukkende forestillinger. Selvfølgelig kan Gud være innenfor og utenfor, selvfølgelig kan Gud være i skaperverket og bak skaperverket. Men altfor store tankekonstruksjoner fjerner meg fra dilemmaet om tro, så jeg må gjøre det enkelt. Selv om det egentlig var mannen min som så det, og sa: Du må slutte å dømme deg sjøl så hardt! Se på deg sjøl sånn som du ser på ungene! Dem gir du nye sjanser, dem har du alltid tro på!

Tross irritasjonen i stemmen hans, så kjente jeg kjærligheten fra han som en stor, stø kraft. Og den gikk opp i en høyere enhet med alle mødres og fedres kjærlige blikk, der vi alltid ser potensialet i våre barn, deres muligheter til det gode, og til det som er ondt. Og vi vil rettlede dem, og vi vil gå i døden for dem - for størst av alt er kjærligheten.

Her inne, kan jeg falle, og bli reist opp av nåden som vi fikk

Nåden finnes. Det mest uforståelige, mystiske og nødvendige i tilværelsen. Om det var et før, eller etter? Om nåden er kjærlighetens ytterste ansikt eller innerste kraft, så finnes den evig i tid og rom. Ikke noe før. Ikke noe etter. Men vi kan feire den. Vi kan til og med tidfeste den, så vi får en fortelling vi kanskje kan få litt innsikt av. For at kjærligheten skal leve i tusener av år, for at ikke mørket skal overvinne lyset, skal jeg synge, fra den enkle kirkebenken, med den tynne skumgummiputa på:         

            Her inne, kan jeg være,

            uten angst for andres skarpe blikk.

            Her inne, kan jeg synge,

            uten frykt for tankeløs kritikk.

            Glemme alt jeg ikke vet.

            Huske: størst av alt er kjærlighet!

 

            I sangen, og i svaret,

            kan jeg legge tro og håp og savn.

            I ordet, og i takken,

            kan jeg hvile i en fredfull havn.

            Glemme alt jeg ikke vet.

            Huske: størst av alt er kjærlighet!

 

            Se, lyset faller skrått mot oss.

            Vi er nære det som skinner,

            over alle menn og kvinner.

            Men langsomt brenner våre vokslys ned,

            inntil dagen livet vender,

            og det nye lyset tenner.

 

            Her inne, kan jeg være,

            den jeg er for Herrens gode blikk.

            Her inne, kan jeg falle,

            og bli reist opp av nåden som vi fikk.

            Glemme alt jeg ikke vet.

            Huske: størst av alt er kjærlighet!

 

            Her inne, kan vi sammen,

            synge ut vårt savn og håp og tro.

            Her inne, kan vi sammen,

            lytte til de ord som bygger bro.

            Glemme alt vi ikke vet.

            Huske: størst av alt er kjærlighet!

 

            Se, lyset faller skrått mot oss.

            Vi er nære det som skinner,

            over alle menn og kvinner.

            Men langsomt brenner våre vokslys ned,

            inntil dagen livet vender,

            og det nye lyset tenner!

 

            Her inne, kan jeg være

            den jeg er for Herrens gode blikk.

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Faktafundamentalisme
av
Erlend Waade
rundt 8 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Døden i livet
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 16 timer siden / 110 visninger
0 kommentarer
VARSLAREN
av
Rita Esperø Hansen
rundt 18 timer siden / 300 visninger
0 kommentarer
Dropp 50 årsregelen
av
Martin Enstad
rundt 20 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Skattebetaling som krav
av
Hans Morten Haugen
rundt 21 timer siden / 78 visninger
0 kommentarer
Forstandig teknologi
av
Vårt Land
rundt 22 timer siden / 71 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 4 timer siden / 2515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 5 timer siden / 2515 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 6 timer siden / 6880 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
rundt 6 timer siden / 520 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 6 timer siden / 2515 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 6 timer siden / 2515 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
rundt 7 timer siden / 520 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Faktafundamentalisme
rundt 7 timer siden / 125 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 8 timer siden / 2515 visninger
Roald Øye kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 8 timer siden / 285 visninger
Les flere