Sissel Aarak

Alder: 0
  RSS

Om Sissel

Programsjef for SOS-barnebyer

Følgere

Psykisk helse på utviklingsagendaen

Publisert 10 dager siden

Hvert 40. sekund tar noen sitt eget liv i verden. 86 prosent av alle disse skjer i lav og mellominntektsland. Vi må tørre å løfte psykisk helse internasjonalt.

Norge har blitt en stormakt på global helse. Siden 2000-årsskiftet er helsebistanden doblet. Norge bruker nå nesten fire milliarder kroner årlig på dette internasjonalt. Vaksinering, tiltak mot ikke-smittsomme sykdommer og seksuell og reproduktiv helse er prioritert. Regjeringen mener i statsbudsjettet for 2020 at de fører em  «helhetlig og aktiv norsk politikk for global helse» Men det som gir størst helsetap i verden, psykisk helse, er neglisjert.

Viktigste ressurs. 10 oktober er verdensdagen for psykisk helse. Verdens helseorganisasjon (WHO) har valgt forebygging av selvmord som årets tema. Dette er viktig. Et større fokus på sykdommer av psykisk art er viktig. Psykisk helse er tross alt et lands viktigste ressurs. Befolkningens evne til å regulere følelser, tenke fornuftig, styre sin atferd og møte utfordringer er grunnleggende for et samfunns utvikling og evne til å utnytte de andre ressursene optimalt.

Ingen norsk prioritert. Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein holdt sin første utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget før sommeren . Psykisk helse får lite oppmerksomhet, sa han. «85 prosent av personer med psykiske lidelser i utviklingsland får ingen behandling overhodet». Så var det sagt, men heller ikke med Ulstein som sjef for utviklingsarbeidet vil Norge prioritere fattige lands viktigste ressurs.

Verdens helsetap. World Economic Forum estimerer at inntektstapet globalt de neste 20 årene (2016-2036) på grunn av psykisk sykdom vil være ufattelige 150 trillioner norske kroner. Det er mer enn én prosent av verdens samlede BNP. Mer enn 800 millioner mennesker lever i dag med forebyggbare psykiske lidelser. Global Burden of Disease Study regner at i 2030 vil depresjon være den ledende årsaken til tapte friske leveår i verden. Blant dem under 44 år er psykiske lidelser allerede den største årsaken til verdens helsetap. Mens en tredel av helsetapet i verden skyldes psykiske lidelser, brukes kun 0,4 % av verdens helsebistand på psykisk helse

Foreldreskap. I mange utviklingsland ses psykisk lidende som en trussel. De fratas borgerrettigheter, fengsles, legges i jern, bindes til trestammer, jages ut i skogen eller befris for onde ånder med vold og bønn. Dette er grove menneskerettighetsbrudd. Vi kan bidra med kunnskap til avstigmatisering og alminneliggjøring av psykiske helseutfordringer. Få land har større åpenhet om psykiske helseutfordringer enn Norge.

I fattige land er dårlig psykisk helse hos mor en alvorlig risikofaktor for barnets overlevelse, fysiske, kognitive og emosjonelle utvikling. Muligheten til å reparere slike skader reduseres med barnets økende alder og avhenger av mors psykiske helse. SOS-barnebyer har erfaring for at mange foreldre mangler grunnleggende kunnskap om foreldreskapet - mange steder fordi de selv ble foreldreløse under HIV/AIDS-epidemien på 80 og 90-tallet. Konsekvensene blir ofte fatale for dem selv og barna.

Én stemme hjemme og en annen ute. Nasjonalt har regjeringen løftet utfordringene knyttet til psykisk helse. Regjeringens strategi for god psykisk helse sier sju departementer at psykisk og fysisk helse skal være likeverdige deler av folkehelsearbeidet. I arbeidet mot fattige land gjelder ikke dette. Da Stoltenberg-regjeringen la frem den første stortingsmeldingen om helse i utviklingspolitikken i 2012, ble psykisk helse neglisjert. Stortinget reagerte og utenriksminister Støre lovte at Norge skulle gjøre en forskjell også her. Siden ble ingenting gjort. Regjeringen Solberg hadde likedan ingenting om psykisk helse i deres nye utviklingsmelding Likeså med Norads egenevaluering av innsatsen på helse siden årtusenskiftet har man ignorert psykisk helse.

Mulighetene. Utviklingsminister Ulstein må løfte psykisk helse inn i bistandspolitikken og med det gjøre den forskjellen som ingen statsråd før ham har klart. Han må spørre: Hvordan kan vi bidra til at flere barn i fattige land ikke bare overlever, men også får gode liv og blir produktive samfunnsborgere? Hvorfor og hvordan bør Norge gå foran? Her er noen muligheter:

Tre av fire med psykiske lidelser bor i verdens lav- og mellominntektsland. Mye av dette kunne vært hindret om vi satset på forebygging. Folkehelseinstituttet (FHI) har 90 års erfaring med forebygging og vært med å lage folkehelseinstitutt i Palestina og Malawi. Men så langt har ikke psykisk helse vært inkludert i dette arbeidet. Utdanning av sosialarbeidere og arbeid opp mot lokale ledere er svært viktig skal vi bidra til den sårt trengte avstigmatiseringen av personer med psykiske utfordringer! I tillegg må vi innrette på helsebistanden og utdanningsbistanden slik at den blir mer effektiv

 

Norske myndigheter er stolte av sin støtte til utdanning globalt. Men hva hjelper det når barna er så emosjonelt og kognitivt skadet at de ikke klarer å ta til seg læring? 200 millioner barn i dag har ikke utviklet sitt fulle hjernepotensial når begynner på skolen. Tidlig mor-barn-støtte og foreldretrening kan være et effektivt bidrag inn mot utdanningsløpet. Norge har lang erfaring med tidlig mor-barn-støtte i bistandsarbeidet. Fremover må det inkludere tung satsing på mødres psykiske helse og styrket mor-barn-relasjon. På den måten er barnet moden for læring ved skolestart. Psykisk helse og utdanning må spille sammen for å øke fattige lands viktigste ressurs - deres mentale kapital. Oppmerksomheten om dette er mildt sagt fraværende.

Gå til innlegget

Heller handling enn mimring i kampen mot slaveriet

Publisert rundt 2 måneder siden

FNs egen dag for å minnes den transatlantiske slavehandelen burde heller brukes på å fremheve at slaveriet dessverre ikke hører fortiden til.

Sist uke ble den internasjonale dagen til minne om slavehandelen markert. I regi av FN fremstår dette for å markere noe som tilhører fortiden. Selv om land etter land de siste tohundre årene har avskaffet slaveri ved lov eksisterer dette i beste velgående. Faktisk estimerer den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILO at mer enn 40 millioner mennesker lever under slaverilignende forhold i verden i 2018 i ulike former for grovt tvangsarbeid Det er mer enn tre ganger så mange som antallet under den såkalte slavetiden i det attende og nittende århundre.

 

Verdens raskest voksende industri

Over 1 av 4 slaver er i dag barn. De kan jobbe i kobbergruver i Kongo for å utvinne ressurser som brukes til våre telefoner. Eller så kan det våre barneprostituerte eller barnesoldater som blir frarøvet sin barndom for voksnes vinning. FNs høykommissær for menneskerettigheter påpeker at slaverindustrien er verdens raskest voksende industri, og at den reelle prisen på et menneske er mye lavere nå enn for to hundre år siden. Mens kuler, krutt eller narkotika bare kan brukes en gang, kan et menneske bli brukt igjen og igjen. Vi må få på plass sterkere beskyttelsesstrukturer for disse potensielle ofrene, selv om dette også er vanskelig

 

Er du papirløs er du ofte i fare

Vi vet svært lite om hvem som ender opp i slaveriet eller hva som driver mennesker dit. Av og til er foreldrene i den grusomme situasjonen at man ikke har råd til å fø alle barna, og godtar en lovnad fra en menneskehandler om at det finnes bedre framtidsutsikter andre steder. Men en viktig første beskyttelse er et offentlig identitetspapir. Ifølge UNICEF finnes det omtrent 230 millioner barn som aldri har blitt registrert. Å jobbe med at alle barn skal fødselsregistrenes er viktig. Da er de en del av statistikken og da har myndighetene bedre kontroll over landets befolkning, og mulighet til å iverksette tiltak. Menneskehandlere utnytter at barn ikke finnes i statistikken. Mange som kommer til våre programmer i SOS-barnebyer mangler skikkelige ID-papirer, noe vi hjelper dem med å skaffe seg.

 

Større oppmerksomhet internasjonalt

Heldigvis er oppmerksomheten knyttet til denne problematikken økende. Folk bryr seg stadig mer om hvor sjokoladen man spiser, klærne man har på seg eller telefonen man bruker faktisk kommer fra. Flere land, som Frankrike, Storbritannia og Australia har allerede lover som skal treffe den moderne slaverikjeden. I Norge skal Stortinget behandle et slikt forslag i høst. I tillegg er regjeringen i ferd med å etablere et eget bistandsprogram mot moderne slaveri. Det er viktig at dette programmet fokuserer på hvordan man forebygger at barn ender opp i denne industrien og særlig knyttet til barneprostitusjon. Et fellestrekk er at de ofte kommer fra familier som har brutt fullstendig sammen der omsorgspersonene er blitt borte. Et annet fellestrekk er at de mangler grunnleggende identifikasjon.

Uansett er det viktig å få frem at slaveriet ikke tilhører historiens skraphaug, men er en mye tettere del av hverdagen i Norge og andre land enn det mange er klar over. Det må også FN få bedre frem i lyset.

Gå til innlegget

Regjeringen har satt psykisk helse høyt på agendaen i Norge. Flott! Men den taler samtidig med to tunger.

Skrevet av Sissel Aarak, programsjef i SOS Barnebyer og Arne Holte, professor i helsepsykologi, UiO. Tidl. ass. direktør i Folkehelseinstituttet

Norge har blitt en stormakt på global helse. Siden 2000-årsskiftet er helsebistanden doblet. Norge bruker nå nesten fire milliarder kroner årlig på dette internasjonalt. Vaksinering, tiltak mot ikke-smittsomme sykdommer og seksuell og reproduktiv helse er prioritert. Regjeringen skryter av å ha en «helhetlig og aktiv norsk politikk for global helse». Men det som gir størst helsetap i verden, psykisk helse, er neglisjert.

Psykisk helse er et lands viktigste ressurs. Befolkningens evne til å regulere følelser, tenke fornuftig, styre sin atferd og møte utfordringer er grunnleggende for et samfunns utvikling og evne til å utnytte de andre ressursene optimalt. Vår nye utviklingsminister Dag-Inge Ulstein holdt sin første utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget i slutten av mai. Psykisk helse får lite oppmerksomhet, sa han. «85 prosent av personer med psykiske lidelser i utviklingsland får ingen behandling overhodet». Så var det sagt, men heller ikke med Ulstein som sjef for utviklingsarbeidet, vil Norge prioritere fattige lands viktigste ressurs.

Økonomisk tap 

World Economic Forum estimerer at inntektstapet globalt de neste 20 årene (2016-2036) vil være ufattelige 150 trillioner norske kroner på grunn av psykisk sykdom. Det er mer enn én prosent av verdens samlede BNP. Mer enn 800 millioner mennesker lever i dag med forebyggbare psykiske lidelser. Global Burden of Disease Study regner at i 2030 vil depresjon være den ledende årsaken til tapte friske leveår i verden. Blant dem under 44 år er psykiske lidelser allerede den største årsaken til verdens helsetap. Mens en tredel av helsetapet i verden skyldes psykiske lidelser, brukes kun 0,4 % av verdens helsebistand på psykisk helse (Inst Health Metrics & Evaluation, 2015).

I mange utviklingsland ses psykisk lidende som en trussel. De fratas borgerrettigheter, fengsles, legges i jern, bindes til trestammer, jages ut i skogen eller befris for onde ånder med vold og bønn. Dette er grove menneskerettighetsbrudd. Vi kan bidra med kunnskap til avstigmatisering og alminneliggjøring av psykiske helseutfordringer. Få land har større åpenhet om psykiske helseutfordringer enn Norge.

Alvorlig risikofaktor 

I fattige land er dårlig psykisk helse hos mor en alvorlig risikofaktor for barnets overlevelse, fysiske, kognitive og emosjonelle utvikling. Muligheten til å reparere slike skader reduseres med barnets økende alder og avhenger av mors psykiske helse. SOS-barnebyer har erfaring for at mange foreldre mangler grunnleggende kunnskap om foreldreskapet - mange steder fordi de selv ble foreldreløse under HIV/AIDS-epidemien på 80- og 90-tallet. Konsekvensene blir ofte fatale for dem selv og barna.

Nasjonalt har regjeringen løftet utfordringene knyttet til psykisk helse. I regjeringens strategi for god psykisk helse sier sju departementer at psykisk og fysisk helse skal være likeverdige deler av folkehelsearbeidet. I arbeidet mot fattige land gjelder ikke dette. Da Stoltenberg-regjeringen la frem den første stortingsmeldingen om helse i utviklingspolitikken i 2012, ble psykisk helse neglisjert. Stortinget reagerte og utenriksminister Støre lovte at Norge skulle gjøre en forskjell også her. Siden ble ingenting gjort. Regjeringen Solberg inkluderte ikke temaet i sin nye utviklingsmelding. Det gjorde heller ikke Norad i sin egenevaluering av innsatsen på helse siden årtusenskiftet.

Forebyggende bistand 

Utviklingsminister Ulstein må løfte psykisk helse inn i bistandspolitikken og med det gjøre den forskjellen som ingen statsråd før ham har klart. Han må spørre: Hvordan kan vi bidra til at flere barn i fattige land ikke bare overlever, men også får gode liv og blir produktive samfunnsborgere? Hvorfor og hvordan bør Norge gå foran? Her er noen muligheter:

Tre av fire med psykiske lidelser bor i verdens lav- og mellominntektsland. Om lag 86 % av verdens nær en million årlige selvmord skjer i utviklingsland. Mye av dette kunne vært hindret om vi satset på forebygging. Folkehelseinstituttet (FHI) har 90 års erfaring med forebygging og har vært med å lage folkehelseinstitutt i Palestina og Malawi. Men så langt har ikke psykisk helse vært inkludert i dette arbeidet. Utdanning av sosialarbeidere og arbeid opp mot lokale ledere er svært viktig skal vi bidra til den sårt trengte avstigmatiseringen av personer med psykiske utfordringer. I tillegg må vi innrette på helsebistanden og utdanningsbistanden slik at den blir mer effektiv

Norske myndigheter er stolte av sin støtte til utdanning globalt. Men hva hjelper det når barna er så emosjonelt og kognitivt skadet at de ikke klarer å ta til seg læring? 200 millioner barn i dag har ikke utviklet sitt fulle hjernepotensial når de begynner på skolen. Tidlig mor-barn-støtte og foreldretrening kan være et effektivt bidrag inn mot utdanningsløpet. Norge har lang erfaring med tidlig dette i bistandsarbeidet. Fremover må det inkludere tung satsing på mødres psykiske helse og styrket mor-barn-relasjon. På den måten er barnet moden for læring ved skolestart.

Samspill 

Psykisk helse og utdanning må spille sammen for å øke fattige lands viktigste ressurs - deres mentale kapital. Dette er fremdeles i blindsonen hos utviklingsministeren.

Gå til innlegget

Familien er barnas viktigste sikkerhetsnett

Publisert 5 måneder siden

Minst 10 millioner barn er ofre for en kynisk industri som utnytter dem som sexslaver, barnesoldater og arbeidskraft.

Vi kaller dette vår tids moderne slaveri. Hele 40 millioner mennesker er ofre for denne industrien. En fjerdedel er barn. Dette er en viktig påminnelse på FNs verdensdag mot barnearbeid. Derfor er vi glade for at Norge løfter fanen for disse menneskene i verdenssammenheng med et bistandsprogram som skal motarbeide denne industrien. SOS-barnebyer er tilstede i de lokalsamfunn hvor moderne slaveri finner sted og vi erfarer at dette er samfunn som er preget av svake eller ikke eksisterende beskyttelsesmekanismer.

I alle samfunn er familien den viktigste beskyttelsesmekanismen for barn. Når familier bryter sammen øker risikoen for at barn blir utnyttet til tvangsarbeid, tvangsekteskap og seksuelle overgrep. SOS-barnebyer mener derfor at bistandsprogrammet må ha en helhetlig tilnærming, og i størst mulig grad innrettes mot å forebygge at barn blir utnyttet i moderne slaveri og vi har tre forslag.


1. Vi må jobbe målrettet med familier i høy risiko 

Barn blir sårbare når familien har høy risiko for å bryte sammen. Foreldres død er et eksempel på en slik risiko. En av få studier som er gjort på dette er fra Malawi på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp. Denne rapporten fra to områder i landet viser at sannsynligheten for at barn blir utnyttet er svært avhengig av hvem de lever sammen med. 7,5 % av barn som ble offer for moderne slaveri bodde med begge foreldrene de de ble traffickert, mens over halvparten av barna i denne studien bodde med familier ledet av besteforeldre eller eldre søsken. Dette viser at hvordan et barn bor er av avgjørende betydning.

SOS-barnebyer har erfart at å jobbe med å styrke familier slik at de holder sammen, er viktig for beskyttelse av barn, og virker svært preventivt.  Mange foreldre kjenner ikke til barns rettigheter og vet ikke hvordan de skal ta vare på egne barn. I noen familier er det nettopp foreldrene som utsetter barn for det moderne slaveri, ved å gifte dem bort mens de ennå er barn eller tvinge dem til å jobbe eller krige under forferdelige forhold, gjerne langt fra hjemmet. SOS-barnebyer gir nødvendig rettighetsopplæring og foreldreferdigheter til de viktigste omsorgspersonene et barn. Sammen med foreldrene og barna legger vi en plan for barnas utdanningsløp, identifiserer hvor familien kan oppsøke helsetjenester, gir opplæring i hvordan arbeidsløse foreldre kan få en jobb, og dermed hvordan familiene på sikt kan klare seg på egen hånd og barna kan ha trygge oppvekstsvilkår.


2. Hvert enkelt land må innføre lover og regler som forebygger at barn blir utsatt for slaveri 

De aller fleste foreldre er villige til å strekke seg langt for å ta vare på barna, på tross av egne helse- og fattigdomsproblemer. Med vårt bidrag ser vi at foreldrene blir robuste mot å la barna jobbe for å styrke familiens inntekt, overlate barna til kyniske menneskehandlere, barne-prostitusjon og barneekteskap. Vår erfaring er utvilsomt at styrking av familier også forebygger «barnehjemslaveri». Dette er institusjoner som lokker foreldre med en bedre fremtid for barna, eller institusjonaliserer eksempelvis funksjonshemmede barn fordi foreldre opplever dette som eneste alternativ.

I kombinasjon med programmer på bakken må man også få politikere, og innflytelsesrike personer, til å bekjempe moderne slaveri på et strukturelt nivå. Det vil si gjennom lovgivning og regelverk. Manglende barnevernsturkturer, holdninger og Det er også et stort behov for å styrke myndigheters prioritering av alternativ omsorg for barn. Dermed trenger vi en bred innsats og et godt samarbeid mellom myndigheter, organisasjoner og lokalbefolkning. SOS-barnebyer kan bidra med vår 70 års lange erfaring på dette feltet, men det kreves stor politisk vilje for å få til en endring. Barneperspektivet bør alltid være høyt på agendaen i dialoger utviklingsminister Dag-Inge Ulstein og andre i regjeringen har med andre lands myndigheter.


3. Registrere barn når de blir født

Det siste tiltaket er å sørge for at det finnes god og beskyttende data om det enkelte barn. Uregistrerte barn er lettere å kidnappe uten at de blir etterlyst. Uten fødselsattest er det vanskelig å dokumentere barns alder, noe bakmenn for sex-trafficking utnytter. Innsamling av data av et lands innbyggere starter allerede med å registrere hvert nyfødt barn med et fødselsnummer. Dette er et viktig førstevern mot overgrep. Organiserte menneskehandlere vet å utnytte barns sårbarhet.  Et bistandsprogram mot moderne slaveri bør derfor bidra til at antall uregistrerte fødsler reduseres fra dagens nivå, hvor man i dag estimerer at hvert fjerde barn ikke blir offentlig registrert. 


Vi forventer at disse forslagene blir prioritert i bistandsprogrammet da de til sammen kan bidra til å forebygge at barn blir utsatt for det moderne slaveriet.

Gå til innlegget

Beskytt sårbare barn mot slaveri

Publisert 8 måneder siden

Barn i sårbare omsorgssituasjoner er særlig utsatt for å bli utnyttet av den raskest voksende kriminelle virksomheten i verden. Vi har fire råd til utviklingsministeren for å forhindre nettopp dette.

På skolen lærer vi at slaveriet ble avskaffet på 1800-tallet. Det er riktig at de fleste land forbyr handel med mennesker, men i praksis selges mennesker og utnyttes som slaver mange steder i verden. Derfor er vi glade for at regjeringen har signalisert et nytt bistandsprogram der formålet er å bekjempe det moderne slaveri.

Estimater gjort av FN-organisasjonene for arbeid og migrasjon viser at 40 millioner mennesker er slaver i dag, og at én av fire av disse er barn. Eksemplene er mange og de er grusomme; det er ufrivillig salg av organer, barnesoldater, tvangstigging, prostitusjon, overgrep over internett og salg av barn for noen få dollar. Kun 1 prosent av ofrene antas å reddes ut av slaveriet. Det moderne slaveri blomstrer der det er fattigdom og konflikt. Derfor er kampen mot dette inkludert i et av FNs Bærekraftsmål.

Foreløpig er det uklart hvordan regjeringens bistandsprogram vil se ut. Vi har fire forslag til hvordan dette bør gjøres.


1. Tette de hullene i lovverket som menneskehandlerne utnytter.

Folk som utnytter barn må straffes. Likevel har mange land et utilstrekkelig lovverk som beskytter barn. Norge alene kan ikke redde ofre, men man må ha en politikk som spiller på lag med myndighetene i disse landene. Derfor er et første, viktig skritt at KrFs utviklingsminister Dag Inge Ulstein går i dialog med de 16 partnerlandene Norge har valgt ut, for å tette hull lovverket som menneskehandlere utnytter.

Norge fikk verdens første barnevernslov i 1900 som etablerte et offentlig ansvar for barn uten forsvarlig omsorg. Selv om vår lov er unik kan det hentes elementer i denne også for andre land.


2. Forhindre at useriøse aktører får omsorg for barn.

For det andre må man få oversikt over og stenge useriøse aktører som har omsorg for barn. Manglende beskyttelsesstrukturer og svake rettigheter øker sjansen for at barn utnyttes. Barn som mangler trygge omsorgspersoner – eller befinner seg på institusjoner, er spesielt utsatt.

Et problem som blir stadig synligere er såkalt «barnehjemstraffickere». Disse reiser til landsbyer, ofte rammet av krig, katastrofer og fattigdom, og henter barn fra nødstilte familier til barnehjem. Familiene tror de sender barna til en bedre fremtid, men i realiteten blir barna utnyttet for å skaffe donorpenger. Mange useriøse barnehjem er ulovlig drevet nettopp med denne hensikt. Å få oversikt over dette er mildt sagt livsviktig.


3. Støtte utsatte familier.

Samtidig kan mye gjøres før barn ender på barnehjem, også fra Norges side. For å forebygge moderne slaveri i utviklingsland er det viktigste man kan gjøre å støtte utsatte familier. Når foreldre er stand til å ta vare på sine egne barn, reduseres antall sårbare barn som kan utnyttes til slaveri.

Svært mange land mangler gode systemer for å støtte familier som befinner seg i krise. Gjennom målrettete programmer mot sårbare familier i høyrisikoområder, kan Norge være med og forhindre at barn blir rekruttert av menneskehandlere.


4. Registrere alle barn ved fødsel.

Til slutt bør også Norge og den nye utviklingsministeren hjelpe lokale myndigheter til å samle inn og registrere data om sine egne innbyggere. Å registrere at en ny verdensborger med et fødselsnummer er faktisk et viktig første vern mot overgrep, og Unicef anslår at nesten hver fjerde fødsel aldri blir offentlig registrert. Slik blir disse menneskene usynlige i statistikken.

Hvis myndigheten ikke vet om et barn, er det mye vanskeligere å avdekke overgrep og tilby beskyttelse. Derfor er data og statistikkarbeid en viktig del av forebyggingen slik at barn ikke blir offer for menneskehandel.

SOS-barnebyer forventer handling fra den nye utviklingsministeren og at barn uten omsorg prioriteres i kampen mot det moderne slaveri.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere