Rune Andreassen

Alder: 65
  RSS

Om Rune

Professor i pedagogikk ved Høgskolen i Østfold, med literacy og spesialpedagogikk som et av sine undervisnings- og forskningsområder.

Følgere

Om å forstå dagens situasjon i lys av noen sanger skrevet på 1960-tallet.

Året var 1962 og Cubakrisen og trusselen om atomkrig hang som en tung sky over verden. Hos 21 år gamle Bob Dylan, ennå ukjent, fikk frykten og desperasjonen utløp i sangen A Hard Rain’s a’gonna fall. Om sangen har han senere fortalt: «Når jeg skrev den tenkte jeg at jeg ikke hadde nok tid igjen å leve til å skrive alle disse sangene, så jeg puttet alt jeg kunne inn i denne ene». Sangen er blitt omtalt som en katalysator for hvordan særlig ungdom opplevde den globale situasjonen på den tiden.

Siden den gang har Hard Rain fulgt Dylan gjennom utallige konsertturneer gjennom fem desennier. Med en sangkatalog på over 400 sanger å velge i, må det bety at han mener denne sangen har noe viktig å si utover 1960-tallet og den kalde krigen. 

La oss se nærmere på sangen og hvordan den kan knyttes til Greta Thunberg og dagens ungdomsopprør for miljøet. Sangen er utformet som en dialog mellom en voksen, øyensynlig en far eller mor, og en ungdom, som med sitt åpne, fordomsfrie blikk har sett inn i en verden som barn og ungdom burde være forskånet for. Gjennom de fire første versene som alle starter med at den voksne stiller et spørsmål til sin «blue-eyed son, my darling young one», hvor han har vært, hva han har sett, hva han har hørt og hvem han har møtt, rulles det ut en bildestrøm av en verden i krise. Den unge har sett både «sad forests» og «dead oceans» og hørt «the roar of a wave that could drown the whole world». Møtt mennesker som sultet og gråt og noen som lo. Hvert vers avsluttes med å hamre inn et varsko om hva som er i ferd med å skje: «And it’s a hard, and it’s a hard, it’s a hard, and it’s a hard, And it’s a hard rain’s a’gonna fall».

Så i det femte og siste verset spør den voksne hva gutten vil gjøre nå:

«I’m a-going back out ‘fore the rain starts a-falling”, dra tilbake til den katastroferammede verden og varsle med all sin ungdommelige kraft før det er for sent:

“And I’ll tell it and think it and speak it and breathe it / And reflect it from the mountain so all souls can see it / Then I’ll stand on the ocean until I start sinkin’ / But I’ll know my song well before I start singin’”.

Det er tydelig i sangen at den voksne ikke har sett alvoret. Men barnet har sett, og går til handling i den urovekkende situasjonen som voksengenerasjonen har skapt. Fortvilelse og sinne høres gjennom ordene som er lagt i den unges munn: «I’ll stand on the ocean until I start sinkin’».

Sikkert uten kjennskap til Dylans sang fra 1962, men inspirert av en engasjert tenåringsjente fra Sverige, reiser barn og unge seg i dag i en verdensomspennende protest mot voksengenerasjonen og verdens ledere som ikke har lykkes i å ta tak i den eskalerende klimatrusselen. I dagens opprør er de unge blitt yngre og protesten mer verdensomspennende enn tilfellet var under atomvåpenprotestene på 1960-tallet. At det nettopp er de yngste som reiser seg til kamp, er i tråd med det Dylan ser for seg i Hard Rain, der han nettopp gir stemme til «the blue-eyed son, my darling young one». Kjærlige tiltalemåter som lett kan vendes til ironi.

Som i sangen er det en voldsom kontrast mellom hvordan de unge blir omtalt eller tiltalt på og det eksistensielle alvoret i opprøret. Det at de unge i dagens protestgenerasjon er blitt yngre, gjør dem spesielt utsatt for å bli kalt naive og blåøyde, og motivene deres trekkes i tvil. Det gjelder ikke minst for opprørets frontfigur, 16-åringen Greta Thunberg, som utsettes for aggressiv hets og mistro, fordi hun skal være styrt av andre. Eller hun diskrediteres fordi hun er syk. Den konservative amerikanske TV-kanalen Fox News har poengtert at hun er «et mentalt sykt barn (hun har Aspergers syndrom) … som blir utnyttet av sine foreldre». Vi ser norske og utenlandske skribenter i seriøse nyhetsmedier som er mer bekymret for hennes helsetilstand enn for budskapet hun formidler. Og selvsagt unnlater ikke president Trump å komme med et stikk. Etter å ha hørt deler av hennes svært emosjonelle tale under FNs klimatoppmøte nylig, skriver han ironisk på Twitter: «She seems like a very happy young girl looking forward to a bright and wonderful future. So nice to see!»

Til tross for mistro og motstand fra mange i voksengenerasjonen har vi sett et tiltagende masseopprør der barn og unge over store deler av verden engasjerer seg gjennom skolestreik og demonstrasjonstog for miljøet. Fredag 20. september i år var det ifølge ledende nyhetsbyråer mer enn fire millioner unge fra alle verdenshjørner som tok til gatene. “There’s a battle outside and it is raging. It’ll soon shake your windows and rattle your walls. For the times they are a’changing”, heter det i en annen kjent Dylan-sang fra 1960-tallet. Greta Thunbergs tale i FN 20. september gir innhold til ordene i sangen. Hun avslutter slik: «We will not let you get away with this. Right here, right now is where we draw the line. The world is waking up. And change is coming, whether you like it or not!»

Provosert av budskapet fra de unge tyr noen til hat og trusler, andre til latterliggjøring og ironi. Norske skoleledere og landets øverste myndigheter ber dem indirekte om å jekke seg ned og forbyr dem å engasjere seg i skoletiden.

Bob Dylan skrev på slutten av 1960-tallet sangen The Wicked Messenger, den onde budbæreren. Men «wicked» kan ha dobbelt betydning på engelsk, både som noe ondsinnet, men også som noe positivt. Sangen handler trolig om poetens (og dermed Dylans egen) ukomfortable rolle som en som bringer til torgs sanne, men upopulære budskap, og derfor kommer i miskreditt: "If you cannot bring good news, don't bring any", som det lakonisk heter i siste strofe.

Dylan kan altså oppfattes som en budbærer, av noen som en ondsinnet sådan, gjennom det han formidlet i sangene sine fra snart 60 år tilbake i tid. I dagens situasjon har budskapet fra den gang fått en urovekkende ny mening når han advarer om at vannet stiger og tiden er knapp: «And admit that the waters around you have grown. And accept it that soon you’ll be drenched to the bone, if your time to you is worth savin’.” Gjennom de harmdirrende, og nærmest poetiske ordene i Greta Thunbergs tale i FN, gjenkjenner vi en påfallende parallell til den unge Dylan på 60-tallet, The Wicked Messenger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere