Roald Andreas Sandøy

Alder: 68
  RSS

Om Roald Andreas

Pensjonert lærer og fortsatt praktiserende grafisk formgiver, utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole Oslo. Gift med Tove Brit, tre barn og fire barnebarn. Aktiv i Kristiansand Domkirke, medlem i Ekumeniska kommuniteten Bjärka-Säby, tenor i Kristiansand Operakor og Christian Consort. Tror på et liv både nå og etter døden.

Følgere

De enkle løsningene

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er fristende for meg å skape en Gud i mitt eget bilde. Det er så mye enklere, da går alt opp. Det er lettere å snakke om en intelligent skaper som driver avansert ingeniørkunst, enn å undre seg over noe jeg med min ytterst begrensede forestillingsevne ikke er i stand til å fatte fragmenter av.

I en artikkel i Vårt Land 22. oktober leser jeg at «Verden ble til gjennom ingeniørkunst, ikke evolusjon» og at «- verden er satt sammen med et formål, og ikke gjennom evolusjon, slik Charles Darwin hevder i sin evolusjonsteori. Teorien sier at naturen er så finstemt at verden ikke kan ha blitt til gjennom tilfeldige mutasjoner, men derimot må være et resultat av ingeniørkunst.» (- Steinar Thorvaldsen, informatikk-professor fra Universitetet i Tromsø og styreleder for stiftelsen BioCosmos), og videre: «– Jeg ønsker å være med på å utfordre det darwinistiske hegemoniet, fordi jeg tror det holder unge mennesker borte fra kristen tro» (- tidligere Ungdom i Oppdrag-leder Alv Magnus).

Sitatene mener jeg er med på å peke mot det ene ytterpunktet når det gjelder synet på hvordan liv har oppstått. I den aller ytterste enden befinner de seg som leser skapelsesberetningen i 1. Mosebok som kokeboka til Ingrid Espelid Hovig, og som fornekter både dinosaurer og alt annet som eventuelt måtte finnes før 6000 år f.Kr. I den andre enden befinner de hardbarka materialistene seg som mener at livet og vår eksistens var og er et gigantisk lottospill. «Intelligent design» mener jeg befinner seg relativt langt mot det første ytterpunktet i denne aksen, og minner ikke så rent lite om de såkalte «vitenskapelige begrunnelsene» til klimafornekterne, teorier og påstander som lettvint og tilforlatelig legitimeres av et antall akademikere, og som skaper et skinn av troverdighet. Hvor disse akademikerne kommer fra sies det lite om.

De enkle løsningene

Noen av oss har en hang til å velge de enkle løsningene, og vi velger dem fremfor spørsmålene. Jeg har hatt glede av å lese Spørsmålenes bok av den fransk-jødiske forfatteren Edmond Jabès, en tekst som «sender leseren i alle spørsmålenes himmelretninger», iflg. oversetteren Wera Sæther. Poenget mitt er at spørsmålene ofte kan være viktigere enn svarene. Eller sagt på en annen måte, undringen kan være viktigere enn løsningene.

Det er fristende for meg å skape en Gud i mitt eget bilde. Det er så mye enklere, da går alt opp. Det er lettere å snakke om en intelligent skaper som driver avansert ingeniørkunst, enn å undre seg over noe jeg med min ytterst begrensede forestillingsevne ikke er i stand til å fatte fragmenter av. Kreasjonismen og intelligent design mener jeg nettopp er et forsøk på å skape en gud i sitt eget bilde, en gud jeg kan forstå meg litt mer på. Paradokset er at selve begrepet "ingeniørkunst" etter min mening er med på å underbygge et svært så materialistisk grunnsyn.

De enkle løsningene er så besnærende, så nærliggende, og jeg forsyner meg med god apetitt. Det var vel strengt tatt det som var historien bak gullkalven også. Aaron fant en enkel og kjekk løsning på noe ingen skjønte seg helt på da Moses var i et viktig møte med Gud der oppe på fjellet.

Gud er ingen magiker

«– Når vi leser om skapelsen i 1. Mosebok, risikerer vi å fremstille Gud som en magiker, med en tryllestav som er i stand til å gjøre hva som helst. Slik er det ikke, sa paven i sin tale» (- sitat fra Vårt Land 29.10 2014.) Å skape er med andre ord ikke det samme som å trylle. Noen kunstnere kunne muligens tenkt seg et slikt verktøy, en enkel løsning som ville spare masse tid og arbeid. Men meg bekjent finnes det ikke enkle løsninger for kunstnere, å skape er en prosess uten snarveier.

Komponisten skriver note for note, kunstmaleren legger lag på lag med farge, nye dimensjoner skapes, liv oppstår. Noen ganger fjernes flere dager og ukers arbeid, males over eller skrapes bort, noen ganger begynner kunstneren helt på nytt, og kunstverket blir vel egentlig aldri ferdig. Det fullkomne er uoppnåelig for oss mennesker.

Gud som skaper og kunstner blir her i tiden aldri ferdig med sitt skaperverk. Han blir aldri ferdig med meg en gang, et mikroskopisk lite fragment i det store bildet. Jeg lever i en kontinuerlig forandring og utvikling som troende. Nettopp derfor har jeg sansen for gode gamle Darwin, jeg tror han så mer av skaperverket enn de salige kreasjonistene liker å tenke på. 

Gud i og utenfor tid og rom

For meg som troende kristen er Gud utenfor tid og rom en grunnleggende forutsetning. Jeg forutsetter videre at Gud har skapt tid og rom. Det skapte, det jeg erfarer og oppfatter som min virkelighet er her innenfor tid og rom. Gud er både utenfor og innenfor tid og rom. Han skapte og han skaper. At Han for 6000 år siden eller mer hang kunstverket sitt opp på en vegg for siden å ikke røre det blir for enkelt, jeg tror han skaper hele tiden. 

Jeg ser ingen motsetning mellom evolusjon og skapelse, tvert om. Gud er i tid og rom og skaper fortsatt. Men Gud ser også på sitt skaperverk utenfor tid og rom, fra begynnelsen til enden, og Han er såre fornøyd, fordi han ser det fullendt og fullkomment. Ikke for 6000 år siden, men når tid og rom endelig rulles sammen og evigheten åpnes for hele skapelsen. Da får vi møte kunstneren selv, noe jeg ser frem til med utilslørt forventning. Jeg har mye å spørre ham om.

Gå til innlegget

Om stillhet

Publisert 3 måneder siden

Det hender at jeg møter mennesker som opplever stillhet som en utfordring, noe som det er litt vanskelig å snakke om og krevende å forholde seg til. Jeg er ikke ukjent med det selv heller, langt i fra. Jeg prøver litt for ofte å unngå nettopp stillhet, både sammen med andre og alene for meg selv.

Vi sitter sammen i et hyggelig lag, gode venner, vi prater om ting som ligger oss på hjertet, deler med hverandre, diskuterer masse. Så blir det tyst, ingen finner på noe mer å snakke om, ingen sier noe. Erfaringsmessig tar det under ett minutt før jeg føler at nå jeg si noe.

Jeg er vel egentlig litt redd for stillheten, lider muligens av stillhetsangst. Men for all del, det kan jo være ganske trykkende når ingen sier noe, rett og slett pinlig. Det oppleves mye tryggere å la skravla gå.

Stillheten sammen

I klosteret er stillhet pålagt, i varierende omfang og til ulike tider. På retreat gjelder det samme, under hele eller deler av tiden. Stillhet, i bønn og refleksjon, sammen og i ensomhet, er enkelt sagt en forutsetning under et retreatAlle er innforstått med det, og det oppleves verken som pinlig eller skremmende.

I kirken søndag morgen er det litt mer variabelt. Støynivået  er til tider ganske merkbart før gudstjenesten begynner, og for den som har behov for stillhet og en smule meditasjon er det ikke greit i det hele tatt. Jeg har ofte tenkt at noen burde henge opp en plakat med “Vennligst vær stille før gudstjenesten begynner”. Gudstjenesten er hellig, kirkerommet er hellig, så kan jeg vente med praten til gudstjenesten er over.

Men så kan det jo hende at det rett og slett ikke er naturlig å være stille sammen. Vi er jo sosiale vesener, og de gode samtalene er dessuten både viktige og nødvendige, bortsett fra før gudstjenesten vel og merke. På den annen side mener jeg, - og jeg har erfart, at stillhet er noe jeg må øve meg i og smake på sammen med andre. Etter hvert kan det gi mersmak.

Kanskje kan vi, når vi sitter sammen i det hyggelige laget med gode venner, bli enige om å sette av en stund til stillhet, lytte til klassisk musikk uten å måtte si noe, bare kjenne på stillheten og nyte tonene. Jeg tror helt sikkert at det blir en fin erfaring å ta med seg hjem. Ingen stillhetsangst den kvelden.

Stillhet alene

Stillheten alene kan være vel så besværlig som stillheten sammen med andre. Jeg for min del har noen effektive metoder her: mobilen i lomma og proppene i ørene, med musikk, podcaster, lydbøker og hva det måtte være. Dermed er jeg sikret, enten jeg går på tur eller sitter på bussen. I bilen er det radioen som redder meg, P2 hele veien.

Stillhet alene er liksom ikke min greie, jeg opplever så ofte at jeg ikke får det til, at det alltid er noe som lokker og distraherer. Men på tross av innebygd motstand vet jeg at trenger det, kanskje mer enn noen gang. Jeg tror vi alle trenger det, mer enn noen gang.

Min fineste og kanskje viktigste opplevelse av stillhet var i Cattedrale di San Feliciano i Foligno, Italia. Jeg møtte Gud der, etter mange års fravær. Jeg lå på kne foran det gamle alteret i sidekapellet og ba, stille. Jeg var alene, det eneste jeg hørte var ekkoet av skritt langt borte et sted, i en annen del av katedralen. Livet i verden utenfor hørte jeg ikke noe til i det hele tatt. Så stille var det.

Den indre stillheten kom til meg der, jeg kjente den i hvert fiber i kroppen, som en lindrende, velsignet hvile. Gud kom til meg der i stillheten, og jeg til Ham. Jeg var ikke den samme da jeg kom ut til livet utenfor, noe skjedde med meg i sidekapellet i Cattedrale di San Feliciano, alene og i stillhet sammen med Gud.

Det hender også at jeg møter mennesker som hjelper meg på veien til å søke og erfare stillhet, vi sammen og jeg i ensomhet, uten at jeg trenger å gjøre det til et problem, uten at jeg trenger å sette ord på det. Jeg er sikker på at vi er flere som trenger disse menneskene.

Gå til innlegget

Om å leve langsommere

Publisert 3 måneder siden

Det begynte med spinal stenose. Ikke en ny scififilm på Netflix, men en særdeles brysom ryggplage

Sykdommen gjør at jeg ikke kan gå mer enn et par hundre meter før det gjør så vondt at jeg helst vil krype videre på alle fire. Og jeg som elsker å gå, gjerne en time eller to, nesten uansett vær. Nå klarer jeg stort sett verken å gå eller stå. Jeg prøver å holde meg sånn noenlunde i form, hjemmeøvelser med strikk som skal få meg til å tro at jeg ikke behøver å svette på treningssenteret. Innbilningskraften skal ikke undervurderes.

Parkert liv 

Jeg ble dessuten pensjonist i fjor høst, og nå sitter jeg her hjemme en formiddag og skriver mens jeg kjenner at livet ikke bare går i slow motion, men at det rett og slett er parkert. I en busslomme, vel og merke. Den siste parkeringsplassen, hvor det måtte bli, har jeg tenkt å holde meg unna foreløpig.

Å bli pensjonist er et stort tema i seg selv, og for mitt vedkommende har det gitt meg noen utfordringer. Som for eksempel at den tiden jeg for et år siden brukte til lønnet arbeid, nå går til å tenke på alt jeg burde gjøre eller kunne ha gjort. Jeg føler at jeg sløser med tiden når jeg ikke er i sving med noe. En sann selvplager, med andre ord.

Det som for alvor fikk meg i gang med å fundere over det å leve langsommere enn det jeg var vant med, var da jeg og kona byttet ut tøfftøff-bilen med en elbil. Ikke en Tesla, men en sånn type der vi må ha med oss en minst én god bok når vi er på tur og må lade underveis, og som vi har gode muligheter for å lese ut før vi er hjemme igjen. Og nå kjører vi dessuten aldri over 96 km i timen, selv på motorveier med fartsgrense på 120 km/t. Før kjørte vi aldri under fartsgrensa, nå kjører vi i «ECO-modus» for å spare strøm. Vi prøvde det ut da vi reiste i Sverige i sommer, og det gikk faktisk forbausende bra. Vi slapp å bli tauet av Viking til nærmeste ladestasjon, vi oppdaget at det gikk an å ta seg noen lange, gode pauser underveis, og vi oppdaget at vi kan leve langsommere, helt bokstavelig.

Lærerike kloster 

Vi drar til Italia ganske ofte, min kone og jeg, minst én gang i året. Det er absolutt ikke landet der man lærer å leve langsomt. Men vi besøker gjerne et par klostre mens vi er der, et ganske stort i Piemonte-området i nord og et lite i Assisi, like ved den pittoreske lille byen Spello i Umbria-dalen. Disse klostrene tilhører Bose-kommuniteten, et økumenisk klosterfellesskap for både kvinner og menn, åpne for alle besøkende uansett tilhørighet.

Jeg har noe å lære av mine klosterbrødre og -søstre. Noe med at livet kan fungere aldeles utmerket i 95 km/t og langsommere. Noe med å legge av meg at jeg hele tiden må gjøre noe, eller være i bevegelse.

Jeg tror at jeg har noe å lære ved å innstille meg på at det faktisk er et privilegium å kunne rase rundt og gjøre alt mulig. Det være seg å gå på tur i skauen, å traske rundt i byen og shoppe et par timer, gå på trening eller å vaske ned huset. Ja, det er en tid for alt, men ikke nødvendigvis i løpet av tre dager. Og når det ikke er tid for alt, på grunn av helsa, så må jeg endre på saker og ting.

I klostrene er livet basert på bønn, kontemplasjon og arbeid i en rigid ordning der alt har sin plass i løpet av døgnet. Å avlegge klosterløftet er å gi opp et liv der en kan gjøre som en vil til enhver tid, men det er også å se at livet ikke blir mindre selv om rammene er trangere og mulighetene færre.

Ny topografi 

Jeg tenker at jeg som vanlig lekmann og medlem i den norske folkekirken kan lære noe her, noe med å innstille meg på at slik er livet mitt nå. Ikke slik jeg skulle ønske det var, men slik det er. Det er å innse at topografien har endret seg, at jeg ikke er yrkesaktiv lenger, at helsa setter grenser for meg, at jeg må finne meg i at alle kjører forbi meg på motorveien. At jeg må leve livet langsommere.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere