Rita Abrahamsen

Alder: 55
  RSS

Om Rita

Styreleder i Det Jødiske Samfunn i Trondheim

Følgere

Ubehagelig, men nødvendig

Publisert 4 måneder siden

Ingen er bare gode eller bare onde. Boken til Marte Michelet er en påminnelse for vår tid.

Det er viktig å stille de ubehagelige, men nødvendige spørsmålene. Marte Michelets bok gir god anledning til nettopp det. Noe Marte Michelet også gjør. Og hun tør å være politisk ukorrekt. Hun snakker om det som få eller ingen har berørt fra krigsårene i Norge og jødeforfølgelsene. Alle burde være takknemlige for at alle sider av de norske jødenes situasjon i Norge under krigen nå kommer til overflaten.

Jeg kjenner flere ikke-jøder som lenge trodde at nazismen og jødeforfølgelsene var noe som skjedde i Tyskland.

Sammensatte mennesker. 

Det finnes sjelden eller aldri én sannhet. De fleste historier er mangefasetterte. Jeg kan ikke skjønne at det skulle være så ­farlig å belyse at «gutta på skauen» – som har blitt framstilt som et eneste stort glansbilde – faktisk også var sammensatte mennesker. Og gjorde sine prioriteringer. Ingen er bare gode eller bare onde. Og det er på tide at noen setter fokus på dette. Og det er viktig – for vi trenger et nyansert bilde.

Sitatet fra Gunnar Sønsteby om at han visste om at jødene skulle deporteres blir brått trukket i tvil. Han må ha husket feil eller kanskje han til og med løy. Aldri tidligere har tilsvarende blitt ­uttalt om Norges mest dekorerte soldat gjennom tidene.

Var Gunnar Sønsteby en mann som hadde en lemfeldig omgang med sannheten, som stadig løy, diktet og ikke minst var kjent for å ha dårlig hukommelse? Har en fullstendig upålitelig kilde blitt brukt til å bygge opp store deler av krigshistorien i Norge?

Besynderlig. 

Jeg tror ikke det. Som jødisk synes jeg det er besynderlig at akkurat dette sitatet, og ingen andre blir trukket i tvil. Av alle ting Gunnar Sønsteby har uttalt seg om og som blir trukket i tvil – så er det et sitat som er knyttet til Det norske holocaust. Hvor tilfeldig kan det være?

Og kanskje enda verre er det at historikere har visst om dette, men latt det ligge. Hvorfor? Hvorfor har det blitt betraktet som uviktig? Hvorfor har man ikke følt for å forske på et så oppsiktsvekkende sitat?

Viser ikke det også at alle dere historikere som kritiserer Marte Michelet og dømmer henne nord og ned at forskere også velger sine sitater, eller at alle ikke har lest alt og kan ikke lese alt. Man lener seg litt på hverandre, ­bruker litt av hverandres og ­bygger på hverandres funn. Marte Michelet har kommet fram til andre svar ut i fra sin agenda. I et mangfoldsamfunn som Norge gjerne vil være bør vi være takknemlige for det.

Stående uimotsagt. 

Også kan vi jo spørre oss: Hvorfor har krigshistorien tidligere blitt fortalt så unyansert? Og hvorfor har dette glansbildet har blitt ­stående uimotsagt?

Det er viktige spørsmål.

Det er viktig, for ikke å si ­avgjørende å ta eller se noe for det det er eller å lese en bok for det den er. Som mangeårig teater­regissør har jeg flere ­ganger erfart at forestillingen jeg har laget har blitt bedømt som en elefant når jeg faktisk har laget en kamel. Da blir det selvfølgelig en mislykket elefant. Og anmeldelsene blir deretter.

Og for meg ser det ut til at Marte Michelet blir utsatt for noe av det samme. Det er liten vilje blant hennes kritikere til å lese boken ut i fra bokens eget ståsted. Det kan nesten se ut som om man sto i skyttergravene lenge før boken kom ut og at man hadde gjort seg opp sine meninger i god tid i forveien. Da er det ikke rart at jeg og mange andre med meg lurer på hva agendaen deres er? Hva er det dere vil til livs? Annet enn at nå skal hun tas?

Kjent fortelling. 

Historien Marte Michelet presenterer er ikke ukjent for norske jøder. Hennes narrativ velkjent – ­internt. Mange har tenkt og sagt det samme, men få eller ingen har våget å ta det ut i offentligheten, av frykt for reaksjonene man ante ville komme dersom man utfordret det bestående. Som ­historikere burde dere kanskje stille spørsmål ved hvorfor norske jøder ikke har ønsket, eller våget, å løfte stemmen for å utfordre den etablerte og politisk korrekte historien – framfor å slakte en ikke-jødisk aktør som forsøker å plassere seg i skoene til de som ble utsatt for folkemordet.

Selv har jeg de siste femten årene vært styreleder i Det jødiske­ samfunn i Trondheim (tidligere Det mosaiske trossamfunn). Drøyt halvparten av våre medlemmer mistet livet i dødsleirene. Hvorfor? Veien til Sverige var kort. Fluktrutene godt etablert. Andre trengende nordmenn i stort antall ble loset over til sikkerheten. En skremmende stor andel fra min foreldre- og besteforeldregenerasjon ble det ikke.

Marte Michelet gjør noe så unorsk som å stille seg i jødenes, de forfulgtes sko. Selv­følgelig blir det en annen historie enn det glansbilde vi har blitt presentert for tidligere. Og ved å gjøre nettopp det bidrar Marte Michelets bok til å gi et helhetlig bilde.

Antijødiske holdninger. 

Det er hevet over tvil at det var anti­jødiske strømninger i Norge både før, under og etter Andre ­Verdenskrig. Antijødiske holdninger var også representert hos den norske eksilregjeringen. Og derfra filtrerte det nedover. ­Eksilregjeringen var ikke videre opptatt av å hjelpe de norske ­jødene, selv om de må ha vært godt orientert om jødenes situasjon i Europa. Men jødene ble ikke sett på som ordentlige ­norske. Min forgjenger som leder i Det Jødiske Samfunn i Trondheim var en av flere norske jøder som opplevde at mens de andre norske konsentrasjonsleir ­fangene fikk reise hjem, måtte han stå igjen – og til slutt komme seg hjem på egen hånd.

De var sett på som annerledes og mindre verdt. Dette kom også tydelig fram i rettsoppgjøret ­etter krigen. Et jødisk liv var mindre verdt enn et ikke-jødisk. Det avspeilet seg i dommer og straffeutmålinger i kriminelle handlinger gjort mot jøder. Knut Rød kan nevnes som eksempel.

Mange private gjorde en heltemodig innsats. Dette gjelder også grenseloser og deler av hjemmefronten. Noen på eget initiativ og andre som ledd i aksjoner – og det skal selvfølgelig ikke glemmes, men for meg er det viktig hva den offisielle holdningen/linjen er. Hvis den er negativ ­eller likegyldig blir man hjelpeløs og svært sårbar. Er det slike offisielle holdninger man ikke ønsker lyssatt?

Det er viktigere enn noensinne å la alle sider av Norges krigs­historie få komme fram i lyset. Slik at historien ikke får gjenta seg. For det er eksempler på at den er ferd med å gjenta seg, men på en annen måte.

En antijødisk bestemmelse. 

Jeg trenger ikke å stille meg i noen andres sko for å si noe om det å være jøde i Norge i dag. Jødene kom til Norge på slutten av 1800-tallet etter at de ikke hadde hatt adgang til riket fram til 1851. Allerede i 1929 ble det forbudt for jøder å slakte rituelt. En antijødisk bestemmelse. Fortsatt er det slik. Mens samene får

praktisere den samme avlivingsmetoden for sine dyr, noe jeg mener er helt riktig, ble vi for 90 år siden nektet det samme. Var forbudet rasistisk? Jeg mener det kan dokumenteres at svaret er ja – men hva skal vi da si når forbudet opprettholdes?

Flere forbud er på trappene. Og etter hvert som forbudene blir flere og flere vil bevegelsesrommet bli mindre og mindre og til slutt vil det bli umulig å leve som jøde i Norge. Ikke mulig å leve – men umulig å leve som jøde. En form for snikinnføring av paragraf 2?

«Joda, det er helt greit at det bor jøder i Norge så lenge de er jøder slik som vi vil at de skal være det. Hvis ikke er det bare å flytte. «

Den gode nordmann. 

Her kan alle gode nordmenn gjøre samme­ øvelse som Marte Michelet – sette seg inn i vår situasjon. Å kjenne på ubehaget. For det er ubehagelig når forbudene som eventuelt skal innføres ­diskuteres.

Eller er det muligens slik at Marte Michelet treffer «Den gode nordmann» med boken sin?

Hvem er «den gode nordmann» i denne sammenhengen? Den gode nordmann er nordmenns syn på seg selv.

«Den gode nordmann» ønsker kun rettferdighet og menneskerettigheter og fred og glede og fordragelighet for alt og alle.

Dette er forestillingen mange i Norge har om seg selv. En slik karakteristikk er blottet for selvinnsikt og jeg mener at mye av det vi ser i holdninger til ­jødiske skikker, og dermed til jøder, ­bunner i denne misforståtte «vi må hjelpe dem å hjelpe seg selv»-holdningen. Her kan nevnes forbud mot rituell slakting, samt den evig overhengende trusselen mot rituell omskjæring av gutter.

Nedlatende. 

Andre ønsker å definere hvordan vi skal leve som jøder. Andre som trolig ikke har noe forhold til det å være jøde. Dette oppleves som nedlatende. Ikke å gjenkjenne dette er kanskje den største trusselen mot jøder og jødisk liv i dagens Norge. Og det at det er så problematisk for historikere og forskere (og hvermannsen) å godta det ­Marte Michelet finner, er nok ett eksempel på ideen de har om sine landsmenn og seg selv som «den gode nordmann».

Det er som tidligere sagt ­besynderlig at man nå gjør alt man kan for å bortforklare det Sønsteby faktisk har sagt, man går så langt at man påstår han sier ting som ikke er sant fordi han «husker feil». Hvorfor er man så motvillig til å granske seg og sine? Er det så utenkelig at «vi gode nordmenn» kan ha vært noe annet enn hederlige, redelige, ålreite og rettferdighetssøkende?

Michelets bok viser at det er flere enn én sannhet. En ting vi kan være sikre på er at cirka halvparten av den norske jødiske­ befolkningen ble drept under Andre Verdenskrig. En velkjent setning fra den gang: «Det kommer ikke til å skje her». La oss aldri tenke det igjen.

Intern alya. 

Jeg var nylig i ­Paris hvor Det nasjonale byrået mot antisemittisme bekrefter at jødiske organisasjoner i løpet av de siste ti årene har flyttet ­anslagsvis 60.000 jøder fra forstedene til tryggere steder fordi det er for farlig for dem å bo i forstedene på grunn av den muslimske antisemittismen. De kaller det en «intern alya». Og bygger i stedet opp jødeghettoer­. Det er både skremmende og opprørende.

Paris er ikke langt unna og det vil være naivt å tro at vi ikke ­finner noe av de samme strømningene her i Norge. Vi må ikke la være å snakke om det eller la være å skrive om det. Fordi det er politisk ukorrekt.

Man kan ikke i forskningens navn gjemme seg bak tall når virkeligheten er en annen. Kartet bør stemme med landskapet.

Bortforklaringer. 

Det kan virke­ som om man veldig lett finner unnskyldninger og bortforklaringer når hat rammer jøder. Sett fra mitt jødiske ståsted føler jeg grunn til å spørre: Hvorfor det er slik?

Marte Michelet fortjener ros – som ikke-jøde stiller hun seg i vårt sted.

Hurra for Marte Michelet.

Innlegg holdt på seminaret ­«Krigens fortellinger» som ble arrangert av Holocaustsenteret og UiO den 20. desember i forbindelse med Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere