Renate Solberg

Alder: 38
  RSS

Om Renate

Jeg er en tidligere lærer som nå er fribykoordinator for forfulgte forfattere på Sølvberget kulturhus i Stavanger kommune. Jeg blogger aktivt på renateibryne.blogspot.com om livet mitt, meninger, tro, reiser, jobben min og familien. Ellers drikker jeg masse kaffe, går alt for mye på kafé, er glad i å synge og danse og å diskutere dype og meningsfylte temaer!

Følgere

Er det bare galt av Trump å forberede invasjon av Nord-Korea?

Publisert 6 dager siden - 445 visninger

Siden jeg var 18 år har Nord-Korea hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg kom i 1997 tilfeldigvis forbi et klasserom hvor en film fra forholdene der ble avslørt, og noe i det grep meg. Jeg så bilder på skjermen av lik som lå og duppet i vannet, om mennesker som gråt i fortvilelse og fortalte en historie verden enda ikke hadde hørt.


Det var en historie om hundre tusenvis, kanskje millioner som hadde dødd av sult etter feilslåtte avlinger og tørke, og manglende subsidier fra Russland som til da hadde vært en av landets få allianser. De døde i hopetall uten mat, hele byer ble utradert. Vi hørte om bark som ble spist av trærne, om hjem som hadde familieråd om hvem som skulle dø først, og deretter lot maten de fant gå til de sterkeste barna, slik at de eldre og syke døde først og så de voksne, for å etterlate utallige barn foreldreløse. Alt dette skjedde i verdens mest stengte land, mens det gikk media og oss utenfor hus forbi.

Jeg fikk Nord-Korea på hjernen, jeg kunne ikke glemme det jeg hadde sett og hørt. De utallige fangeleirene hvor barn ble født inn i, levde et helt liv i, for så å dø der 30, 40, 50 år seinere uten å noen gang ha smakt frihet. Det var så brutalt. Skulle verden virkelig ikke gjøre noe? Hva med USA, verdenspolitiet, eller Sør-Korea? Skulle vi virkelig bare la dette skje?

 

På besøk i Kina og Nord-Korea 

I 1998 besøkte jeg et iskaldt Kina i 30 minusgrader kun ikledd høstklær. Jeg var med en gruppe og klatret i tynne joggesko opp fjellene ved Kinas grense mot Nord-Korea for å komme så høyt opp at vi kunne se inn i landet. Jeg vil aldri glemme det jeg så der, for rett foran øynene mine lå en av disse tomme spøkelsesbyene. Forlatte grå og skitne hus, hundrevis av dem, med røyk som kom opp bare fra noen få. En hel død by så jeg inn i. Over det enorme området, bare en enslig bil som kjørte i gatene. Ingen var ute. Det hersket en grusom stillhet selv om det var midt på dagen. Vi fikk høre at i den ekstreme kulden, i denne vinteren var det mange som la seg ned for å dø for de visste at de ikke ville overleve vinteren. Og der stod vi på fjellet, så nær dem, og likevel så langt ifra.

Noen dager seinere var jeg med på en risky vandring, fra Kinas grense og ulovlig over elva inn i Nord-Korea. Jeg bare måtte få være i landet, jeg bare måtte stå på nord-koreansk jord! 17,5 år skulle det gå før jeg igjen, lovlig denne gang, skulle få lov å komme inn og se landet med egne øyne. I 2015 gikk drømmen i oppfyllelse hvor jeg fikk være med inn i en kultur som på noen måter ikke har forandret seg stort på 65 år.

 

I alle disse årene har jeg fulgt landet - gjennom solskinnspolitikken fra 1998-2008 hvor Sør-Koreas president Kim Dae-jung og daværende Nord-Koreas president Kim Jong-il besøkte hverandre og la vekt på fredelig samarbeid med håp om å gjenforene de to landene. Det var stor optimisme å spore og mange trodde at nå ville det skje. Endelig skulle landet åpne seg, endelig skulle de mange tusen i fengsler og fangeleirer slippe fri. Men den gang ei. Klimaet ble formørket igjen. Jeg lurte på hvorfor ingen gjorde noe nå heller. Var det ikke nok ressurser der inne? Var brudd på menneskerettigheter ikke dokumentert godt nok? Var det redsel for Russland og Kina? Hvor lenge skulle vi godta at mennesker ble født og døde i fangeleirer? Kunne vi sett for oss at konsentrasjonsleirene eller Gulag-leirene i det gamle Sovjet skulle få bestå den dag i dag? I så tilfelle, hadde ikke noen grepet inn for lenge siden?

 

Siden har vi sett og hørt hvordan Kim Jong-un terroriserer folket sitt, men også Sør-Korea og USA med truslene sine. Rakettoppskytingene blir hyppigere, ordskiftet krappere. Han sier en ting, og gjør noe annet, som et fem år gammelt barn som vil vise at han er sterkest, på bekostning av sitt eget land og verdens trygghet.


Så kom Trump

Er jeg - som resten av media tilsynelatende - bare lei meg for at Trump sier at nok er nok? Er jeg bare redd for at noen endelig tør å gjøre noe annet enn å føre dialog og iverksette sanksjoner, som mange eksperter mener uansett er feilslått og straffer de fattige istedenfor regimet? Selv om motivene til Trump ikke hovedsakelig er menneskerettigheter, så er han tydelig lei av at Kim Jong-un bare får ture på og leke seg med rakettene sine, og utvikle farligere og bedre våpen. Kommer det potensielt til å gå menneskeliv ved en invasjon? Ja. Er jeg redd Trump? Absolutt. Jeg syns ikke det er en lett sak å ha sterke meninger i. Det er absolutt risikabelt det han sier og er villig til å gjøre. Utfallet er ikke gitt på forhånd.

 Men for oss som har ventet i 20 år, og for de som har ventet enda lengre, så er det ikke bare dårlige nyheter at Trump er klar til å invadere Nord-Korea, at han sier at landet ikke vil slippe unna hvis de fortsetter med missiloppskytingen, at det ikke er greit at de truer Sør-Koreas befolkning, Guam eller USA med raketter som nå kan skyte seg inn blant den vanlige amerikaner. Selv om jeg i alle år har håpet på en folkelig revolusjon, at forandringen og opprøret skal komme innenfra, fra folket selv, så er det ikke gitt at ikke det også vil ende i et blodbad. Jeg tror ikke løsningen er så enkel at Trump bare må tone ned retorikken og prøve å bli venner med Kim Jong-un, med en mann som nekter å ha dialog, nekter å komme til forhandlingsbordet, og som uansett bryter de løftene han har gitt.

Jeg savner en stemme i media som klarer å se hele bildet av Nord-Korea, som ser det i lys av historien og de alvorlige forbrytelser som daglig skjer og har pågått de siste 60-70 årene. Jeg savner en stemme som prøver å forstå Trump og forstå Sør-Korea og Japan som gleder seg over det han sier. For en side av saken som ikke er belyst, er at for hundretusener, ja, for millioner, vil en inngripen i Nord-Koreas nåværende tilstand, være en befrielse og lettelse de har ventet på i over 60 år. Ja, for noen vil Trump faktisk kanskje være redningsmannen.

Gå til innlegget

Amerikanerne er ikke gale

Publisert 9 måneder siden - 4265 visninger

Jeg hevet øyenbrynene i dag morres da jeg så at det var han som hadde vunnet, men ikke stort mer. Jeg var ikke veldig overraska, og er heller ikke overraska over alle sjokkerte nordmenn.

En av grunnene er kanskje at jeg har fulgt med på amerikanske nyheter og pratet med amerikanere, mens jeg har vært hoderystende til norske medier som bare har vinklet valget fra en synsvinkel: At vi burde stemme Clinton selv om hun er korrupt, for Trump er gal.

"Jeg tror Trump vinner," sa min søster til meg i går kveld, lenge før vi var i nærheten av å vite noe, "jeg har følt det hele tida."

"Du burde skrive et blogginnlegg om grunner til å stemme på Trump," skrev en gammel kamerat til meg i går, etter at vi hadde ledd av et Facebook-innlegg han skrev i mars om hvor utrolig morsom og sprø valgkampen var, hvor skjønt enige vi var om at det aldri kom til å gå lengre, og at Trump selvfølgelig ikke ville vinne. Det var rart å lese vår oppfatning i mars med alt som har skjedd etterpå. "Det tør jeg ikke!" svarte jeg.

 

Vi har nettopp vært vitne til den villeste og mest nedverdigende valgkampen noen sinne. Og kanskje Trump selv er gal. Han sier og gjør mange sprø og uforståelige ting, men jeg tror ikke tror at det amerikanske folket er hverken gale eller dumme. Vi i Norge, og da spesielt media, har bare aldri prøvd å virkelig forstå dem eller de underliggende grunnene til at dette skjedde.


- Er du klar over hvordan by etter by har blitt lagt øde i USA det siste tiåret? Store byer fulle av liv, tettsteder, ser i dag ut som spøkelsesbyer.
- Er du klar over hvem det er som har fått økt skatten de siste årene? Vanlige hardt arbeidende familiefedre og mødre og de med små bedrifter som prøver å holde på de få arbeiderne de har og overleve. Det er disse som betaler for Obama-CARE.

- Er du klar over at det bor millioner av meksikanere ulovlig i USA, som sender cirka 24 milliarder kroner til Mexico hvert år, penger som selvfølgelig kunne blitt brukt innad i USA?

- Er du klar over hvor mange amerikanske bedrifter som har flytta ut av USA de siste årene under Obama, og hvor mange som har blitt arbeidsledige av den grunn?

- Visste du at Clinton er for at du kan ta abort på foster nesten helt fram til barnet blir født?

- Visste du at hvis Clinton hadde blitt valgt så hadde hun blitt sittende bare 4 eller 8 år, men at 1, og kanskje så mye som 2-5 av de 9 høyestesrettsdommerene (som sitter på livstid, de tre eldste er mellom 77 og 83 år nå!), kunne blitt liberale demokrater. Aner du hvilke konsekvenser det ville fått for skole, tro, kristne, muslimer, økonomi, loven...? I dag er det 4 konservative dommere, 4 liberale, og en ledig stilling, og Obama prøvde selvfølgelig å velge en liberal, mens republikanerne har fått utsatt dette med håp om at en republikaner ville vinne presidentvalget slik at de kunne få inn en dommer som står for deres verdier.

- Visste du at på 8 år har Obama forverret forholdet til Israel mer enn kanskje noen annen president (som er viktig for mange amerikanere, også økonomisk, det bor mange israelere i USA som driver forretninger, osv.)?

- Visste du at under Obama har millioner følt at de har mista friheten? Har vi glemt hvordan han avlyttet Tysklands president Angela Merkel, og har forandret lovene slik at overvåking er mer vanlig enn noen gang?

- Visste du at de siste 7 årene har Obama doblet en allerede ekstrem gjeld til utlandet? Den er nå på 19 TRILLIONER DOLLAR!
- Visste du at hvis Hillary ble president så ville det være stor sjans for at hun ville bli tiltalt og "impeached", og i så fall ville hun blitt fratatt presidentvervet?

- Var du klar over at mange har gode grunner til å mene at IS oppstod på grunn av politikken Obama har ført disse årene, og mener at IS kunne vært unngått?

 

Amerikanerne er hverken dumme eller gale. Jeg sa litt flåsete til familien min i går - at enten blir det 3. verdens krig (hvis Trump vinner og jamfør hans uttalelser om NATO, Nord Korea, Putin, Mexico, osv) eller (hvis han taper) så blir det revolusjon og opprør, kanskje til og med borgerkrig. Tror vi virkelig at det vi har sett av USA det siste året hadde vært over om Trump tapte? Det er nativ mener jeg, det er dype, underliggende årsaker til at amerikanerne stemmer på Trump, og ikke nødvendigvis på han, men på det republikanske partiet, på en stor endring, på at noen er sterk (eller gal) nok til å reversere det som har skjedd de siste årene. Jeg er redd at om Clinton hadde vunnet, ville hundre tusenvis av mennesker demonstrert, opptøyer kunne skjedd over alt i landet, og at det potensielt kunne blitt veldig alvorlig.

Jeg er ikke USA-spesialist, og det jeg har nevnt her er nok bare toppen av isfjellet. Jeg kunne diskutert "The 2nd amendment" - retten til å bære våpen, og hvor dypt den sitter i ryggmargen til mange amerikanere, og hvorfor. Jeg kunne dratt opp loven som høyestesrett nylig omgjorde, som gjør homofile ekteskap lovlige, og hvilke konsekvenser det får for samfunnet. Jeg kunne nevnt hva som har skjedd med militæret de siste årene. Det fins mange flere grunner. Jeg har oppegående amerikanske venner som stemmer Trump fordi de er oppriktig bekymra for landet sitt og utviklingen der, de vil ikke ha mer av det samme (Clinton), men en endring. Hvorfor har vi ikke hørt om dette i norsk media? Det lurer jeg på. Det er kanskje ikke amerikanerne som er gale.

 

FØRST PUBLISERT PÅ RENATE SOLBERGS BLOGG: renateibryne.blogspot.com

Gå til innlegget

Johaug og Hanvold: Har media gått amok?

Publisert 10 måneder siden - 249 visninger

I det siste året har det skjedd noe med meg når det gjelder forhold til medier. Jeg stoler ikke lenger på dem slik som før, og jeg har en økende skepsis til motivene deres, bakgrunnsinformasjonen og holdningen, og tidvis mistanke om politisk agenda (er NRK eid av 'den røde siden', f eks?).

De siste årene har jeg bodd mye i USA og oppdaget at media er veldig annerledes der. Jeg opplever at der er mer rom for mangfold og mindre politisk korrekthet. Det er ikke et problem at folk er veldig uenige, det er greit at noen offentlig mener og gjør noe som er usedvanlig annerledes... det er mindre fallhøyde for å si noe utenfor boksen (vel, og Trump er nok et ekstremt eksempel på dette!).

Jeg har begynt mer og mer å se på media som en maktinstans, og hatt en del tanker om hvor mye makt jeg tror de har versus hvor mye de kanskje burde ha..?

Men aller mest reagerer jeg på det jeg opplever som personhetsing. Midt i Johaugsaken kjenner jeg at jeg får vondt i magen. Det har blitt ubehagelig å lese den massive kritikken hun blir utsatt for og jeg blir mer og mer opprørt over det jeg opplever som sjikane. Den siste tida har jeg skrolla videre og såvidt lest noe om henne. Jeg orker ikke lese mer kritikk. Stakkars jente, om hun så er skyldig eller uskyldig. Er det mulig å leve videre og gå på ski for henne i framtida om hun skulle være uskyldig? Har ikke kritikken gått litt langt når den får de andre langrennsløperne til å bli livredde og vurdere å legge opp? Hva skjedde med 'uskyldig til det motsatte er bevist'? Bedre er det ikke med mediene i andre nordiske land som godter seg over 'fallet hennes'. Hvordan har vi havnet her, tenker jeg. Hvordan hadde det vært om vi og jobben vår skulle under lupen? Om den minste feil kunne fått meg uthengt og ødelagt ryktet mitt?


Den siste uka har jeg lest artikkel etter artikkel om Jan Hanvold i Visjon Norge. Jeg har mange kritiske tanker og meninger om han og TV-stasjonen hans. Jeg har diskutert dem med både uenige og enige kjentfolk, blant dem flere som elsker TV-kanalen, og jeg har prøvd å møte den med åpenhet og respekt. Mange av de som elsker musikkinnslagene og blir oppmuntra av talene hans forklarer hvor gavmild han er og hvor mye tid på TV han bruker til å samle inn penger til andre, for eksempel barnebyer i Moldova. Visste du at Visjon Norge driver hjelpearbeid i sju land, blant annet Estland, Kongo og Kenya? Eller at mange av sendingene hans er fra barnebyene i Moldova og filmer det som skjer der, ofte med Hanvold selv som besøkende?

Jeg syns det er viktig å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i hans TV-selskap, men til nå opplever jeg at dette mest har blitt et ensidig mediesirkus uten like. Er det mulig å angripe en person mer uten å tilkjennegi og fokusere noe på alt det positive han har gjort? Til nå har jeg lest få artikler som virker balansert (jeg har ikke lest alt), det formelig drypper hån fra noen av innleggene. Etter litt leting fant jeg én positiv kommentar; et klipp nederst i en artikkel på nrk.no hvor en uføretrygdet, pensjonert enke som gav 800 kroner månedlig, uttalte seg om hvor mye programmene betydde for henne. Unnskyld meg, men det skriker av stigmatisering! Hva med å også nevne paret i 40-årene fra Oslo, som jobber fulltid og har romslig økonomi, to barn og tre barnebarn og som liker å se på sendingene fra Moldova og høre på sangene som spilles på kveldene? Eller å få et intervju med noen av de jeg kjenner, helt vanlige folk (både single og med familie, i arbeid og uten) som syns det er herlig å se på noe annet enn Sølvrekka og Farmen og nyhetssendinger stappfulle av det amerikanske valget? Hva med å gi litt spalteplass til læreren som egentlig var kritisk innstilt, men som nå sier han ble helbredet og har vært frisk i årevis etterpå, og at livet har blitt mye bedre etter at han begynte å se på TV-kanalen? Til tross for at jeg er enig i en del av kritikken mot Hanvold, kjenner jeg allikevel at jeg blir sint på vegne av alle de som blir og har blitt, ja rett og slett velsigna, av TV-sendingene hans.

Jeg er ikke journalist, men jeg er storleser av nyheter og har en jobb som fokuserer på ytringsfrihet. Men hva når den helst gir rom for 'politisk korrekte' stemmer? Hva hvis den blir brukt til å 'ta folk' og kjøre dem i grøfta? Hva når den ikke viser vilje til å framstille hele sannheten i en sak?

Jeg vet ikke om jeg er mest skuffa eller sint. Eller om jeg har mista troa og begynt å ta mediene med en klype salt og er økende skeptisk til det jeg leser? Kanskje jeg har resignert og tenker at dette er et synlig resultat av at media er i krise, hvor flere og flere tyr til tabloid for å selge og unngå oppsigelser. Kanskje jeg må begynne og sile mer hvilke kanaler jeg velger å lytte til og ikke?

Et tegn på at synet mitt på media endrer seg er følelsen jeg sitter med nå. Jeg er redd for å legge ut dette innlegget. Ikke for å få andre synspunkt og kommentarer, men for å si noe som kanskje er politisk ukorrekt, støte noen eller for å få stygge tilbakemeldinger. Eller taushet... Jeg er redd for å gi støtte til noen som for tida blir kritisert og harselert med over hele Norges land.

Jeg merker meg frykten min, og medias overskrifter og innhold om dagen, og er redd for at dette dypest sett gjør noe med oss; frykt for å gjøre feil og synkende mot til å stå opp for det vi tror på og å være annerledes, om konsekvensen kan være å bli møtt slik som Johaug og Hanvold har blitt. Da er det enklest å heller la være.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 7 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere