Rania Al-Nahi

Alder: 38
  RSS

Om Rania

Styremedlem i Hikmah-huset og masterstudent i lederskap, etikk og samtalepraksis.

Følgere

En kjønnsnøytral sykehusimam?

Publisert rundt 1 måned siden

Signalene man sender når man annonserer med tittelen «sykehusimam» kan fort tolkes at det legges opp til at stillingen må bli besatt av en imam fra et bestemt trossamfunn – og at det må være en mann.

Stipendiat ved det teologiske institutt ved universitetet i Oslo Amina Sijecic Selimovic skrev i forrige uke en nødvendig kronikk i vårt land. Anledningen var at Oslo universitetssykehus har fått midler til å ansette en «sykehusimam». Det første som slår meg er tittelen sykehusimam – vil sykehuset kun vurdere ut fra eksisterende imamer i Norge?

Ut fra mine kunnskaper om islam kreves det ikke noe relevant utdanning for å være «imam» i Norge. Det er stor variasjon knyttet til hva slags kompetanse norske imamer besitter. Rollen deres er bundet direkte opp til moskeen.

I Norge finnes det ingen formell imamutdanning, mens sykehusprestene har solid erfaring, kompetanse og profesjonsutdannelse i jobben som sjelesørger. Det nærmeste du kommer sjelesorg i islam er studiet islamsk omsorgsarbeid via det nye masterstudiet ved det teologiske fakultetet ved UiO; «lederskap, etikk og samtalepraksis.» Her underviser blant annet den danske sykehusimamen og stipendiaten Naveed Baig i islamsk omsorgsarbeid. Det er ingen tilfeldighet. Danmark ligger nemlig mange år foran Norge i å ansette både muslimske kvinner og menn som sjelesørgere på sykehus, i forsvaret og i kriminalomsorgen. I følge den ferske fagrapporten til Baig har man i Danmark siden 2005 hatt et ressurssenter for etniske minoriteter. Flere titall menn og kvinner er tilknyttet ressurssenteret, de behersker mer enn 20 språk mellom dem, og har blitt kurset i sjelesorg, krisepsykologi, taushetsplikt og sikkerhetsvurdering. 

Imamtittel diskuteres høyt på sosiale medier

Signalene man sender når man annonserer med tittelen «sykehusimam» kan fort tolkes at det legges opp til at stillingen må bli besatt av en imam fra et bestemt trossamfunn – og at det må være en mann.

Kanskje sykehuset og andre offentlige institusjoner heller bør gå for en mer nøytral tittel? Her har man en gylden mulighet til å finne en egen stillingsbetegnelse. Hva med islamsk omsorgsarbeider eller sjelesørger? Kanskje stillingen kan deles på to personer. En imam knyttet til et trossamfunn og en muslimsk kvinnelig samtalepartner/omsorgsarbeider. Ja, takk til begge deler! Relevant kompetanse, erfaring og utdanning bør vektlegges tyngre enn kjønn og tilknytning til en moské. 

Ut fra erfaring er kvinner like egnet som menn i rollen som sjelesørger eller samtalepartner. Noen ganger spør pasienter faktisk etter å snakke med en kvinne, og ved å møte pasienten etter vedkommendes behov, tar man pasienten i sårbare situasjoner på alvor. 

Ved rituell vask av lik eller andre ritualer så er det fullt mulig å avtale med en imam fra ønsket trosamfunn. Det er slik samtalepartnere fra blant annet buddhistiske og jødisk tro har løst det. Ved visse ritualer ble rabbinere fra synagogen eller munker fra templet tilkalt. En imam er strengt tatt en som leder bønn og besitter nødvendigvis ikke kompetanse, utdanning eller erfaring innenfor samtalepraksis og sjelesorg. Allmennkunnskap om islam og å kunne lese koranen på arabisk er selvfølgelig viktig kompetanse å ha. I tillegg å kunne møte pasienten der vedkommende er, enten det er via støttesamtaler, åndelig veiledning innenfor islam, og undervisning i kulturforståelse overfor helsepersonell. Men den viktigste egenskapen bør vel være relevant utdannelse og kompetanse? 

I bunn og grunn er det ikke viktig hvilket teologisk grunnlag og kjønn en eventuell «sykehusimam» bør ha, kanskje stillingen må deles på to personer? 

Med den raskt voksende befolkningen av muslimer i vestlige samfunn, er det viktig å utvikle en bedre forståelse av helsebehovene og bekymringene til den muslimske minoriteten. Mangelen på forståelse av samspillet mellom religiøs innflytelse på helse- eller sykdomsadferd for muslimer kan ha en betydelig effekt på tilbud om likeverdig helsetjeneste. Da tenker jeg det er hensiktsmessig å ha litt kunnskap om andre kulturer, tro og livssyn, og være åpen for andre tilnærminger enn det som er etablert praksis. Sorg, død og sykdom representerer en betydelig livshendelse som ofte resulterer i store sosiale, psykologiske og åndelige overganger. Den riktige personen bør være klar over islams rolle for hvordan muslimer takler sykdom, sorg og død.

Gå til innlegget

Kjære Bushra Ishaq – du er norsk nok

Publisert over 1 år siden

Det bekymrer meg at mine synlige medsøstre må gå rundt med en voksende klump i magen og føle på at de ikke kan praktisere sin tro i et åpent og fritt samfunn.

Jeg kjenner meg så igjen i Ishaqs bekymringer for fremtiden. Stadig flere opplever hverdagsrasisme enten de er i butikken med barna, på kino, på sykehuset eller på t-banen. Jeg føler at islamofobi, stigmatisering og negative assosiasjoner av muslimer har blitt stuerent og finnes overalt. Hva slags effekt har det på hverdagen til den gjennomsnittlige muslim?

Jeg leste en britisk doktorgradsavhandling som tok for seg hvordan erfaringer med islamofobi og stigmatisering av muslimer i britiske medier hadde en effekt på tilliten til helsesystemet i Storbritannia. Studien viste at i kontakt med helsesystemet under svangerskapet, følte respondentene at de ikke kunne snakke åpent og fritt på bakgrunn av deres religiøse preferanser. Respondentene som var muslimske kvinner, var redde for at de ville bli sett på som ekstreme. De turte for eksempel ikke å snakke om ramadan, fasting, graviditet og sykdom. De fryktet å bli utsatt for fordommer på grunn av religion eller klesplagg.

Bekymringene og den manglende tilliten kom ikke nødvendigvis av at de selv hadde negative erfaringer med diskriminering, men mer basert på en opplevd holdning både media og samfunnet hadde til muslimer generelt.

Kollektiv mistenkeliggjøring

Forskning viser at muslimer opplevde en tøffere hverdag etter terrorangrepet 11. september, 2001. Amerikanske muslimer forteller at dagene etter var verst, og at det var flere drap på muslimer som hevn.

Mistenkeliggjøringen av muslimer forplantet seg over til Europa. I Norge ble mange norske muslimer, meg selv inkludert, både skjelt ut, spyttet på og angrepet i timene etter 22. juli 2011. Det var timene før vi fikk vite at det var en hvit høyreekstrem terrorist som hadde utført den verste terrorhandlingen på norsk jord siden andre verdenskrig.

For mange vestlige muslimer sitter mistenkeliggjøringen som en konstant vond klump i magen. Muslimer opplever ofte å bli stilt til kollektivt ansvar hver gang det skjer en terrorhandling i islams navn.

Carl I. Hagens «Mustafabrev» er et prakteksempel på at xenofobi og islamsk-skepsis har eksistert både i samfunnet og på det politiske nivået i lang tid.

Samfunnsplikt

Synlige muslimske kvinner med hijab blir sett på som undertrykte og blir ofte fremstilt som stakkarslige, underkuet og ofre. Fokuset blir dratt vekk fra personligheten deres, og over til klesdrakt og stereotypier. Det blir en ovenfra og ned-tilnærming.

Mange av mine muslimske venninner med synlig hijab forteller at de ofte ser seg bak skulderen av frykt for å bli angrepet. Som et mangfoldig samfunn er vi forpliktet til å trygge våre muslimske medborgere slik at de kan føle seg trygge i hverdagen.

Politisk ansvar

Fra politisk hold må politikere vise mer slagkraft for å få slutt på antimuslimske holdninger, hets og trusler. Det er uakseptabelt at enkelte politikere kynisk bruker etablerte fordommer, stereotypier og frykt for politisk vinning. Det blir snakket om ghettoer, det blir snakket om at norske tradisjoner og verdier er under angrep, og det blir tegnet et bilde av en apokalyptisk kulturkrig der en stadig voksende flerkulturell befolkning har som mål å forandre, eller viske ut «det norske».

Det mange av disse kulturkrigshisserne ikke forstår, enten det er Mullah Krekar eller Per Willy Amundsen. Er at de fleste muslimer ville stått på siden med fredagstaco, brunost og ytringsfrihet. Ikke på siden med fascisme, diskriminering og valgflesk.

  

Gå til innlegget

Sjelesorg og islam

Publisert over 1 år siden

Sjelesorg som en egen institusjon har dessverre vært fraværende i den islamske tradisjonen i moderne tid. Her har moskeene en del jobb å gjøre. I dag regnes det som tabu og skam.

I moderne tid hører alt for mange muslimer at det å søke terapi og sjelesorg er et tegn på at man er svak i sin tro (iman).

Jeg må innrømme at det var et vanskelig tema å skrive om, da det ikke finnes så mange kilder på temaet.

Men ved å si til en annen muslim at man er svak i sin tro dømmer du den andre personen.

Hvor ofte har man ikke hørt «ta deg sammen og vær sterk i troen din. Ha tålmodighet (sabr).» Hva med etter en skilsmisse eller et dødsfall? Sorg tolkes ulikt.

En sorgprosess er en del av livet og rammer så å si alle. Derfor er det viktig å kunne gå gjennom de ulike sorgstadiene.

Mennesker er bygd forskjellig og takler sorg forskjellig også. Alle har sin egen forbindelse til Gud.

Det er en myte at psykologi kun er forbundet med den vestlige verden. I islamsk oppfattelse av psykologi står mennesket i sentrum med hjertet (qalb), intellektet (aql) og drift (nafs). Å se på psykologi og sjelesorg som noe adskilt fra islam bryter med det grunnleggende trossystemet i islam.

Muslimske lærde begynte allerede på 900-tallet å sidestille mental helse med andre fysiske plager.

Inspirasjonen til det grunnleggende vi kjenner til fra psykologien i dag var legen Muhammed Abu Bakr Al-Razi. Han blir ofte kalt psykologiens far. Al-Razi levde på 800-tallet og introduserte blant annet psykoterapi som en medisinsk behandlingsform.

Å hjelpe hverandre i gode og onde dager i livet er det mest generøse man kan gjøre for hverandre. Islam oppfordrer deg til å hjelpe et annet medmenneske.

For meg handler sjelesorg fra et muslimsk perspektiv om å forstå et annet individ både på det personlige og åndelige plan. Det handler om å finne sin indre stemme og lytte til den.

Når det oppstår problemer eller at man går igjennom en form for sorg kan man ofte ikke løse problemer eller bekymringer uten å åpne oss opp eller som man sier – lette hjertet.

Sjelesorg som en egen institusjon har dessverre vært fraværende i den islamske tradisjonen i moderne tid. Her har moskeene en del jobb å gjøre. I dag regnes det som tabu og skam.

I Norge har forsvaret ansatt en feltimam, det er vel det nærmeste man kommer sjelesorg i islam.

Men kjernen med mennesket i sentrum, omsorg, samtaler med dem som finner seg i en vanskelig situasjon og humanitær hjelp til de svake er en sentral del av den islamske læren.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere