Rania Al-Nahi

Alder: 37
  RSS

Om Rania

Samfunnsviter og norsk-iraker.

Følgere

Kjære Bushra Ishaq – du er norsk nok

Publisert 3 måneder siden

Det bekymrer meg at mine synlige medsøstre må gå rundt med en voksende klump i magen og føle på at de ikke kan praktisere sin tro i et åpent og fritt samfunn.

Jeg kjenner meg så igjen i Ishaqs bekymringer for fremtiden. Stadig flere opplever hverdagsrasisme enten de er i butikken med barna, på kino, på sykehuset eller på t-banen. Jeg føler at islamofobi, stigmatisering og negative assosiasjoner av muslimer har blitt stuerent og finnes overalt. Hva slags effekt har det på hverdagen til den gjennomsnittlige muslim?

Jeg leste en britisk doktorgradsavhandling som tok for seg hvordan erfaringer med islamofobi og stigmatisering av muslimer i britiske medier hadde en effekt på tilliten til helsesystemet i Storbritannia. Studien viste at i kontakt med helsesystemet under svangerskapet, følte respondentene at de ikke kunne snakke åpent og fritt på bakgrunn av deres religiøse preferanser. Respondentene som var muslimske kvinner, var redde for at de ville bli sett på som ekstreme. De turte for eksempel ikke å snakke om ramadan, fasting, graviditet og sykdom. De fryktet å bli utsatt for fordommer på grunn av religion eller klesplagg.

Bekymringene og den manglende tilliten kom ikke nødvendigvis av at de selv hadde negative erfaringer med diskriminering, men mer basert på en opplevd holdning både media og samfunnet hadde til muslimer generelt.

Kollektiv mistenkeliggjøring

Forskning viser at muslimer opplevde en tøffere hverdag etter terrorangrepet 11. september, 2001. Amerikanske muslimer forteller at dagene etter var verst, og at det var flere drap på muslimer som hevn.

Mistenkeliggjøringen av muslimer forplantet seg over til Europa. I Norge ble mange norske muslimer, meg selv inkludert, både skjelt ut, spyttet på og angrepet i timene etter 22. juli 2011. Det var timene før vi fikk vite at det var en hvit høyreekstrem terrorist som hadde utført den verste terrorhandlingen på norsk jord siden andre verdenskrig.

For mange vestlige muslimer sitter mistenkeliggjøringen som en konstant vond klump i magen. Muslimer opplever ofte å bli stilt til kollektivt ansvar hver gang det skjer en terrorhandling i islams navn.

Carl I. Hagens «Mustafabrev» er et prakteksempel på at xenofobi og islamsk-skepsis har eksistert både i samfunnet og på det politiske nivået i lang tid.

Samfunnsplikt

Synlige muslimske kvinner med hijab blir sett på som undertrykte og blir ofte fremstilt som stakkarslige, underkuet og ofre. Fokuset blir dratt vekk fra personligheten deres, og over til klesdrakt og stereotypier. Det blir en ovenfra og ned-tilnærming.

Mange av mine muslimske venninner med synlig hijab forteller at de ofte ser seg bak skulderen av frykt for å bli angrepet. Som et mangfoldig samfunn er vi forpliktet til å trygge våre muslimske medborgere slik at de kan føle seg trygge i hverdagen.

Politisk ansvar

Fra politisk hold må politikere vise mer slagkraft for å få slutt på antimuslimske holdninger, hets og trusler. Det er uakseptabelt at enkelte politikere kynisk bruker etablerte fordommer, stereotypier og frykt for politisk vinning. Det blir snakket om ghettoer, det blir snakket om at norske tradisjoner og verdier er under angrep, og det blir tegnet et bilde av en apokalyptisk kulturkrig der en stadig voksende flerkulturell befolkning har som mål å forandre, eller viske ut «det norske».

Det mange av disse kulturkrigshisserne ikke forstår, enten det er Mullah Krekar eller Per Willy Amundsen. Er at de fleste muslimer ville stått på siden med fredagstaco, brunost og ytringsfrihet. Ikke på siden med fascisme, diskriminering og valgflesk.

  

Gå til innlegget

Sjelesorg og islam

Publisert 6 måneder siden

Sjelesorg som en egen institusjon har dessverre vært fraværende i den islamske tradisjonen i moderne tid. Her har moskeene en del jobb å gjøre. I dag regnes det som tabu og skam.

I moderne tid hører alt for mange muslimer at det å søke terapi og sjelesorg er et tegn på at man er svak i sin tro (iman).

Jeg må innrømme at det var et vanskelig tema å skrive om, da det ikke finnes så mange kilder på temaet.

Men ved å si til en annen muslim at man er svak i sin tro dømmer du den andre personen.

Hvor ofte har man ikke hørt «ta deg sammen og vær sterk i troen din. Ha tålmodighet (sabr).» Hva med etter en skilsmisse eller et dødsfall? Sorg tolkes ulikt.

En sorgprosess er en del av livet og rammer så å si alle. Derfor er det viktig å kunne gå gjennom de ulike sorgstadiene.

Mennesker er bygd forskjellig og takler sorg forskjellig også. Alle har sin egen forbindelse til Gud.

Det er en myte at psykologi kun er forbundet med den vestlige verden. I islamsk oppfattelse av psykologi står mennesket i sentrum med hjertet (qalb), intellektet (aql) og drift (nafs). Å se på psykologi og sjelesorg som noe adskilt fra islam bryter med det grunnleggende trossystemet i islam.

Muslimske lærde begynte allerede på 900-tallet å sidestille mental helse med andre fysiske plager.

Inspirasjonen til det grunnleggende vi kjenner til fra psykologien i dag var legen Muhammed Abu Bakr Al-Razi. Han blir ofte kalt psykologiens far. Al-Razi levde på 800-tallet og introduserte blant annet psykoterapi som en medisinsk behandlingsform.

Å hjelpe hverandre i gode og onde dager i livet er det mest generøse man kan gjøre for hverandre. Islam oppfordrer deg til å hjelpe et annet medmenneske.

For meg handler sjelesorg fra et muslimsk perspektiv om å forstå et annet individ både på det personlige og åndelige plan. Det handler om å finne sin indre stemme og lytte til den.

Når det oppstår problemer eller at man går igjennom en form for sorg kan man ofte ikke løse problemer eller bekymringer uten å åpne oss opp eller som man sier – lette hjertet.

Sjelesorg som en egen institusjon har dessverre vært fraværende i den islamske tradisjonen i moderne tid. Her har moskeene en del jobb å gjøre. I dag regnes det som tabu og skam.

I Norge har forsvaret ansatt en feltimam, det er vel det nærmeste man kommer sjelesorg i islam.

Men kjernen med mennesket i sentrum, omsorg, samtaler med dem som finner seg i en vanskelig situasjon og humanitær hjelp til de svake er en sentral del av den islamske læren.


Gå til innlegget

Demokratisering og trossamfunn

Publisert 8 måneder siden

I samfunnsdebatten og i media har debatten for det meste handlet om kvinnelig representasjon i moskestyre, og i livssynssamfunn. I flere år har blant annet moskeer tilpasset seg ved å opprette egne kvinnestyrer og egne ungdomsstyrer. Disse kommer igjen med innspill inn til hovedstyre som fremdeles for det meste består av menn, og hovedstyret kan da overkjøre alle forslag, hvis de vil.Andre har valgt å ta inn «lojale» kvinner som de vet egentlig skulle ønske styret besto av bare menn, og som stemmer i tråd med det resten av styret har bestemt.Det finnes også moskeer som har en moderne og ektefølt holdning til at styret bør reflektere mangfoldet i moskeen, og som gjør alt de kan for at alle skal ha en reell måte å påvirke hvordan driften og trosfellesskapet skal være fremover.

Religion og livssyn utgjør en viktig rolle i det norske samfunnet. Det har mange former, noen er religiøst betinget, mens andre fungerer som møtearenaer som er mer kulturelt betinget, eller som et verdifellesskap. I samfunnet utgjør denne type organisasjoner en veldig stor del av frivillig organisering.

Enten man er aktiv i statskirken, human-etisk forbund eller andre livssyn- og menighetsmiljøer så er det slik at de aller fleste forholder seg til én eller flere typer livssynsmiljø igjennom livet.

I Norge har man religionsfrihet, som betyr at man i stor grad står fritt til å definere normer, verdier og regler innad i livssynsmiljø og det er veldig høy terskel for å bryte inn – selv når det bryter med andre sentrale samfunnsverdier og grunnlovfestede rettigheter – for eksempel når det kommer til likestilling.

Det er en utfordring når sentrale grunnlovfestede rettigheter og menneskerettigheter blir satt opp mot hverandre, og det ikke finnes noen klare retningslinjer for hva som skal veie tyngst. Derfor kommer samfunnet og utøvende makt ofte til en slags mellomløsning.

Hvem som helst står fritt til å unngå å ta det motsatte kjønn i hånda innad i miljøet, men i arbeidslivet stilles det andre krav. I moskeen er det akseptert at det er segregering av kjønn, men ute i samfunnet ville det blitt slått ned på.

En av de viktigste gulrøttene det offentlige har i møte med trossamfunn er økonomisk støtte. Her har det blitt vanlig at det følger med noen føringer, og det diskuteres stadig hva disse føringene bør være. Enkelte mener det må være et krav til likestilt kjønnsrepresentasjon i styret, mens andre mener man bør gå kraftigere til verks og kreve at kvinner og menn blir likestilt på samme måte som ellers i samfunnet.

Disse kravene, eller politiske føringene har gjort at enkelte miljøer har valgt å bli såkalte frimenigheter, der man finansierer seg selv, ofte igjennom bidrag fra egne medlemmer. I slike menigheter er det vanskelig å komme med press utenfra, og styringen av dem blir overlatt til egne styrer og medlemmer.

Mange trossamfunn er små og lukket der styret ofte går i «arv», og i mange trossamfunn praktiseres det nærmest mafiavirksomhet fra styre sin side for å få medlemmene til å føye seg etter deres ønsker og retningslinjer. Mange medlemmer kan risikere å bli frosset ut eller sosialt sanksjonert om de går mot styrets ønsker.

Den type ukultur som er på grensen til straffbare handlinger bør politikere bli flinkere til å ta tak i, og regjeringen bør vurdere å trekke statsstøtte.

I samfunnsdebatten og i media har debatten for det meste handlet om kvinnelig representasjon i moskestyre, og i livssynssamfunn. I flere år har blant annet moskeer tilpasset seg ved å opprette egne kvinnestyrer og egne ungdomsstyrer. Disse kommer igjen med innspill inn til hovedstyre som fremdeles for det meste består av menn, og hovedstyret kan da overkjøre alle forslag, hvis de vil.

Andre har valgt å ta inn «lojale» kvinner som de vet egentlig skulle ønske styret besto av bare menn, og som stemmer i tråd med det resten av styret har bestemt.

Det finnes også moskeer som har en moderne og ektefølt holdning til at styret bør reflektere mangfoldet i moskeen, og som gjør alt de kan for at alle skal ha en reell måte å påvirke hvordan driften og trosfellesskapet skal være fremover.

Dessverre blir disse viktige samtalene om hvordan vi kan motivere og påvirke hverandre ofte kapret av antimuslimske og rasistiske stemmer, som tar dette til inntekt for sin egen agenda og man slutter derfor å åpent diskutere dette, fordi man frykter at alt man sier vil bli misbrukt og man kommer aldri helt i mål.

De fleste politiske partiprogrammene gjenspeiler mediedebatten om å trekke statelig støtte til trossamfunn som ikke klarer å kvotere inn en 50% andel kvinner i styre. Det er en alt for snever og enkel tilnærming til demokratiseringsprosessen og utviklingen i de ulike moskeene.

La oss ikke glemme at det ikke var mange år siden den norske kirken var mannsdominert. Den første kvinnelige presten fikk vi i 1961 og den første kvinnelige biskopen ikke før i 1993.

Så å kreve at muslimske trossamfunn skal ha en 50 prosent andel kvinner i styret over natten vil nok ikke skje. Hvert eneste trossamfunn fungerer igjen som et lite samfunn for sine medlemmer og man må ha respekt for at det også krever en intern prosess, og at når den er solid internt forankret, så blir den også langt mer virkningsfull, enn hvis inntrykket innad i menigheten er at man gjør endringer kun for å blidgjøre regjeringen.

Holdningsendringer må komme innenfra, og jeg mener at regjeringen er nødt til å spille ball med de større interesseorganisasjonene for muslimer i Norge, slik at de på en god måte kan følge opp konkrete utfordringer som blir spilt inn fra samfunnet, organisasjoner og liknende. Her bør det også legges politisk press, og at man kommer med klare forventninger til hvilke helt sentrale verdier i samfunnet det er viktig at også muslimske miljø jobber med – og også gi de riktige organisasjonene den støtten de trenger for å gjennomføre et slikt arbeid på en god og ryddig måte.


Gå til innlegget

Det føles som at uansett hva jeg sier, og uansett i hvilken arena jeg sier det, så har jeg alltid et "islamsk filter" foran meg som folk ser meg igjennom, og som gjør at jeg ofte føler på en skepsis mot meningene mine.

«Dette er landet av frihet og rettferdighet for alle, men vi må jobbe for det».

Det sa amerikanske Ilham Omar under sin tale da hun ble den første amerikansk-somaliske kvinnen valgt som lovgiver i delstaten Minnesota. 20 år tidligere kom hun til USA som flyktning.

Hun føyer seg i rekken av de mange amerikanske muslimske feministene og borgerrettighetsaktivistene som knuser glasstak i USAs mange stater, og det gjør de med Koranen i den ene hånden og USAs grunnlov i den andre.

Andre kvinner som er verdt å nevne er OL-deltakeren i fekting, Ibtihaj Muhammed, borgerretighetsaktivisten Linda Sarsour, motebloggeren og ambassadør for CoverGirl Nura Afia, journalisten Noor Tagouri som prydet Playboy iført hijab, supermodellen Halima Aden og rapperen og aktivisten Mona Haydar.

Fellesnevneren for alle de overnevnte er at de er feminister og de bærer hijab. De ønsker å påvirke og definere sin egen identitet, uavhegnig av sin tro og sitt livssyn. De ønsker å kjempe for et bedre og mer likestilt samfunn uten at deres meninger alltid skal sees i lys av deres tro.
De ønsker å leve, bidra og utvikle et samfunn ikke på bakgrunn av hva de har på hodet, men det som er i hodet, og i hjertet.

I USA får disse modige muslimske feministene bred støtte fra de største muslimske interesseorganisasjonene, som for eksempel Muslim Public Affairs. MPAC er USAs variant av våres Islamsk Råd Norge, men med noen vesentlige forskjeller. I USA tiltrekker disse organisasjonene toppsiktet blant amerikanske muslimer og det er ikke bare blant den muslimske minoriteten at en stilling i disse organisasjonene har høy status, men også generelt i samfunnet. De er også nøye på representasjon av kjønn, alder og prøver å reflektere et bredt utsnitt av amerikanske muslimer.

Organisasjonen er både en politisk og religiøs organisasjon med et bredt nettverk som strekker seg både til moskeene, men også det hvite hus, og de har betydelig større slagkraft og beslutningspåvirkning enn vi ser her hjemme.

Et veldig viktig element for å forklare suksessen til flere av organisasjonene i USA er at de tidlig forsto at de måtte involvere både kvinner og ungdom for å kunne fremstå representative, og troverdig. I Norge blir styre og stell i moskeer, samt i mange av de muslimske organisasjonene sett på som gubbevelder der snittalderen er høy, og kjønnsrepresentasjonen er ekstremt skjev.

Et annet element i forklaringen om hvorfor muslimske feminister i USA får en mer fremtredende og tydelig rolle der, enn i Norge, er at det i USA er større aksept for å være religiøs, og samtidig kunne spille en viktig rolle i samfunnet. Derfor opplever de sjeldnere at klesstil og religiøs bakgrunn er forstyrrende for budskapet de presenterer.
I Norge kan muslimske kvinnelige feminister f.eks få høre: "Du har mye fornuftig å si, og det er befriende å se en muslimsk kvinne med så tydelige feministiske verdier, men jeg kan ikke ta deg på alvor før du tar av deg hijaben du bærer på hodet."

Den til tider paniske frykten for religiøs påvirkning i samfunnet hindrer muslimske kvinner å både kunne være religiøse, og delta aktivt i samfunnsdebatten. Veldig mange opplever at de må gi slipp på det ene for å bli akseptert av det andre.

I moskeen kan man få stemplet at man selger seg selv til regjeringen og til samfunnet og man ofrer islam for å få likes på Facebook og et møte med statsministeren. I samfunnet får man høre at man er undertrykt og en politisk brikke for at religionen man tilhører skal få fotfeste.
Begge disse leirene hindrer aktivt et mangfold av kvinner å heve sin stemme, og komme med sine narrativ til en bred og viktig samfunnsdebatt.

Mangfoldet er også større blant amerikanere, og så lenge du er amerikansk statsborger, så spiller det ikke sæ stor rolle hva slags etnistet du har. Du er og blir en amerikaner og en del av det store fellesskapet. Hvorfor har ikke muslimske feminister i Norge så stor slagkraft? Som muslimsk feminist og aktivist føler jeg ofte at det koker ned til at jeg først og fremst blir sett på som muslim i alle sammenhenger. Enten jeg snakker om psykisk helse, om politikk eller om kosthold, så blir det alltid påpekt at jeg opprinnelig er fra Irak, og at jeg er en muslim.

Det føles som at uansett hva jeg sier, og uansett i hvilken arena jeg sier det, så har jeg alltid et "islamsk filter" foran meg som folk ser meg igjennom, og som gjør at jeg ofte føler på en skepsis mot meningene mine. Er det en skjult agenda? Kan hun som muslim virkelig mene det? Har hun lov til å si sånt i det miljøet hun kommer fra? Spørsmålene er mange, og det er slitsomt.

Du finner et hav av unge norske kvinnelige muslimer som gjør det stort innenfor media, kunst, mote, realfagsyrker, forskermiljøet, som poeter, skribenter, IT, helse, innen sosialt arbeid, politikk og sport. Hvorfor blir man da fremdeles omtalt som "muslimske Fatima kjører buss" i offentligheten? Når skal samfunnet slutte å bli overrasket over at også muslimske kvinner krever sin plass - tenk at det skal være en nyhetssak i 2017/2018.

I Norge har muslimske interesseorganisasjoner mye å lære fra organisasjonene i USA. Både når det kommer til reell representasjon, men også når det kommer til utarbeidelse av selve politikken. I en konfliktfylt verden, der det ikke finnes noen enkle sannheter, eller noen felles forståelse av rett og galt - så er det viktig at man forsøker å være åpen, i dialog og ha forståelse for andres ulike meninger.

I Norge har vi en utfordring i storsamfunnet med å akseptere at vi har et religiøst mangfold, og mange har vanskelig for å akseptere at for eksempel en praktiserende muslimsk politiker kan være det, og utføre jobben sin helt uten intensjonen å presse religionen sin på andre. I Norge har vi fått en utfordring med å skille mellom religion og menneske fra hverandre. Spesielt dersom man er synlig religiøs.
I Norge kan man, og bør man bryte barrierer og heve stemmen. Det er tross alt kun du som kan skape ditt eget handlingsrom.

Jeg håper i fremtiden at vi kan få et offentlig ordskifte der vi kan stå sammen for å kjempe for de felles verdiene i samfunnet og kaste seg inn i likestillingskampen med ulikt utgangspunkt og ulike fremgangsmåter, uten at det skal mistenkeliggjøres.

I Norge har vi hatt mange norskmuslimske feminister som har stått frem med sine historier og sine krav, de har hevet stemmen sin. De har skapt et handlingsrom for den yngre og den eldre generasjonen av norske muslimer - men nå trenger vi et taktskifte og for å få til det må både det muslimske miljøet, og samfunnet tåle å bli utfordret.

Vi kan ikke lenger akseptere å være et samfunn som lener seg tilbake og soler seg i glansen av å bli kåret til et av verdens beste land å bo i, år etter år. Vi er nødt til å være tøffe nok til å sette fokus på de områdene i samfunnet som forfaller - og da mener jeg ikke bare fysisk, men også verdimessig.

For, vil vi egentlig være bekjent av å være et land der verken det muslimske miljøet, eller storsamfunnet tar muslimske kvinner med en stemme og en historie på alvor? Jeg synes ihvertfall det er både trist, pinlig og noe vi bør gjøre noe med!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere