Petter Olsen

Alder: 51
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Når staten vil bli alt i alle

Publisert 4 måneder siden

Av og til kan man finne støtte for egne tanker fra litt uventet hold.

Jeg har funnet fram noen avisutklipp fra senhøsten 2019. På Verdidebatt 4. oktober tok Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda, til orde for universitetsutdanning for imamer i Norge. 

Institusjonalisert islam 

Gjennom en slik utdanning skal imamene eksempelvis lære seg kildekritikk og kontekstualisering (å sette ting inn i en større sammenheng, min anm.). Imamene skal settes i stand til å «gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon». Muslimer som lever i Skandinavia og Europa, «kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengig av lærde i Midtøsten».

– Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske, norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn, avsluttet Sylo Taraku (all kursivering er min).

- Naivt

Det jeg finner interessant, er Tarakus argumentasjon og – ikke minst – det svaret han fikk fra en annen forfatter, Mohammad Usman Rana. I et innlegg 23. oktober sier Rana seg enig i at «islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer». Men han understreker at «alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk (språklig, min anm.) tradisjon, krever troverdighet».

– Det bør ikke være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene. Å tro at vi skal klare å stable på beina en troverdig imamutdanning ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt, skriver Rana.

- Autorisert

Forfatteren og legen viser blant annet til Zaytuna College i California. Det ble opprettet av blant andre en muslimsk tenker og fungerer som en krysning av vestlig akademisk standard og et eget islamsk autorisasjonssystem (Ijazah). Interessant nok er dette universitetet, ifølge Rana, akkreditert i USA. Rana anbefaler et samarbeid med dette og et tilsvarende studiested i Storbritannia, i stedet for å lage en egen imamutdanning i Norge.  

Autoritet

Jeg tar ikke her stilling til behovet for egen imamutdanning eller det konkrete samarbeidsalternativet som Rana viser til. Men jeg leser dialogen mellom Taraku og Rana inn i en allmenn samfunnsutvikling. Der jeg oppfatter at Taraku har et ønske om å bringe islam inn i faste, skandinaviske former og fortolkningsmønstre («institusjonalisert»), slik at brodden i religionen blir mindre, poengterer høyt utdannede Rana at dersom imamer i Norge skal utdannes med legitimitet blant muslimene, må det skje i en form som har autoritet innenfor islam. Hvis ikke vil utdanningen bli oppfattet som «sekulær-progressiv», med andre ord sosialt og politisk fremskrittsvennlig, vurdert etter rent verdslige prinsipper.

Ufarliggjort kristendom

Om vi leser Ranas synspunkter her inn i en større samfunnssammenheng og bytter islam ut med kristendom, kan jeg lett identifisere meg med den muslimske legen og forfatteren. Kristendommen er langt på vei «institusjonalisert», for å bruke Sylo Tarakus uttrykk, eller ufarliggjort, i Norge og mange andre vestlige land. Ikke minst ser vi dette nettopp når det gjelder utdanning – i de harde utfallene mot den menneskerettighetsbeskyttede retten foreldre har til å velge en utdanning for sine barn som samsvarer med deres egen overbevisning. Angrepene på Sjøholt folkehøgskole og Danielsen-skolene er noen eksempler her. Mistenksomheten som rettes mot den lovlig misjonseide og verdibaserte NLA Høgskolen, både fra enkeltansatte og utdanningsmyndigheter, er et annet.  

"Sekulær-progressivt"

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt». Lov om endring av juridisk kjønn (2016) søker å fjerne forbindelsen mellom kropp/biologi og kjønn/identitet. Stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Ap ville gå videre og omdefinere hele samfunnsstrukturen i tråd med denne LHBT-ideologien. Gjennom lov om likestilling og diskriminering (2018) presset KrF (!) fram at også familien skulle underlegges statens tanke- og verdisett.

I årets debatt om ny tros- og livssynslov så vi hvordan Ap kjempet for at religionene skulle tilpasses statens sekulær-progressive ideal for å kunne motta «statsstøtte» (som egentlig er skattefradrag til trossamfunn utenom Den norske kirke). I Dagen 2. juni gjør tidligere redaktør Jon Kvalbein oppmerksom på at revidert straffelov legger opp til å straffe «ringeakt» for blant annet «religion eller livssyn» og «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Sammen med Kvalbein kan vi spørre om en ny blasfemilov snikinnføres og hvilke konsekvenser tolkningen av «ringeakt» kan få for ytrings- og religionsfriheten.

Straffbart?

Når vi nå ikke engang har nevnt ny ekteskapslov (2009) og de nylig vedtatte endringene i bioteknologiloven, er det all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare, og der eksempelvis kristne friskoler umuliggjøres som en juridisk eller praktisk følge.

Jeg mener det er høyst relevant å lese Mohammad Usman Ranas prinsipielle tenkning inn i en slik sammenheng – og dermed ta den på høyeste alvor.  Underlig nok møtte Rana ingen proteststorm. Kan det ha noe med å gjøre at han bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen?

Først publisert i Sambåndet nr. 06-07/20.     

Gå til innlegget

Jødeland på ny-dansk

Publisert 6 måneder siden

Å omskrive "Israel" med "Judea" i Det nye testamente er unødvendig. Men om tanken til det danske bibelselskapet var å svekke forbindelsen mellom jødene og Israel, har de bommet.

"At staten heter Israel betyr ikke at den er identisk med det bibelske Israel", uttaler Erling Rimehaug til Vårt Land (vl.no 26.04.20). Bakgrunnen er at det danske bibelselskapet i all hovedsak har utelatt eller omskrevet ordet "Israel" i Det nye testamente i oversettelsen Bibelen 2020.

La meg understreke at jeg er enig i mye av det den tidligere redaktøren uttaler både i den nevnte artikkelen og i kommentarartikkelen om samme tema 29. april. Ikke minst setter jeg pris på hans klare avstandtagen til erstatningsteologien, og at han også ser på jødenes tilbakevending til landområdet etter 2. verdenskrig som "en bekreftelse og oppfyllelse av løftene i Bibelen". Det er altså mye vi er enig om.

Men så var det denne uttalelsen om at den staten Israel som vi kjenner i dag, ikke er identisk med det bibelske Israel. Slik jeg leser Rimehaug, bruker han dette som en begrunnelse for at man ikke kan sette likhetstegn mellom de landområdene som staten Israel omfatter i dag, og det som var tilfellet på Jesu tid.

Slik jeg ser det, er imidlertid ikke dette noe holdbart argument. For hva som skjedde med det bibelske Israe1 fra tiden etter første verdenskrig og det tyrkiske nederlaget, er jo et resultat av forhandlinger - og handlinger - de verdslige stormaktene imellom (San Remo/FN). Guds landløfte er imidlertid ikke endret. "... noen kristen-sionister og andre bruker bibelordene om Israel direkte på staten Israel. Det kan jeg forstå at man reagerer på", skriver Rimehaug også. Jeg vil antagelig havne i den kategorien, fordi jeg mener landløftet er relevant også i dag. 

Når den omtalte danske bibeloversettelsen bruker uttrykk som "Judea" i stedet for "Israel" og "jødisk" i stedet for "israelsk", mener jeg at koblingen mellom jødene og landet Israel faktisk styrkes mer enn den svekkes. 

Et interessant bibelvers som ikke synes å være kommentert, er Luk 1,5. Her bruker den eneste ikke-jødiske bibelske forfatteren uttrykket «Jødeland» (Norsk Bibel 1988/07). Bibelen 2011 oversetter her med «Judea». Hva den nye danske oversettelsen bruker her, har jeg ikke lykkes å finne ut av, men det ville være inkonsekvent om den ikke bruker «Jødeland» eller «Judea».

Det er uansett lite tvilsomt at «Jødeland»/«Judea» viser til et geografisk område som på Jesu tid omfattet både Judea, med Jerusalem (i sør), Samaria (i midten) og Galilea (i nord). Judea og Samaria betegnes i dag ofte som «Vestbredden» (vest for eleven Jordan) og anses som omstridt eller endatil «okkupert». Når den nye danske oversettelsen altså beskriver dette området med uttrykk som «hjem» eller «jødiske byer», skaper det danske bibelselskapet en minst like tett relasjon mellom jødene og landet som ordet «Israel» og bøyninger av dette vil gjøre.

Når Maria og Josef vender tilbake med Jesus etter flykten til Egypt, kom de først til «Israels land» (Matt 2,21–23). Under Herodes den store-sønnen Arkelaus er det Judea (med Betlehem), Samaria og Idumea (Edom). Av frykt for den voldelige Arkelaus tar Josef i stedet familien med seg til Galilea og Nasaret, som lå under Herodes-sønn nummer to, Antipas.

Når Bibelen 2020 altså velger å omtale Judea og Samaria som «hjem» med relasjon til den vesle jødiske familien, må jo det gi dagens lesere en klar forståelse av at dette ikke «bare» er bibelske kjerneområder, men faktisk også hjemland for jøder.

Det er rart med det. Sannheten vil som oftest fram – også om man tenker at man har omskrevet den.

Gå til innlegget

Jan-Olav Henriksens frihet

Publisert 12 måneder siden

I et forsøk på å bevise at NLA Høgskolen står tilbake for MF vitenskapelig høyskole i forskningsmessig frihet, unnlater professor Jan-Olav Henriksen å nevne reaksjonene han selv ble møtt med fra kolleger og ledelse ved MF i 2001.

I en nyhetsartikkel i Vårt Land 25. oktober vises det til at Henriksen i 2000/2001 uttalte at han ikke fant tungtveiende grunner i Bibelen for at homofile ikke kunne leve sammen i partnerskap. Både Henriksen selv - og Vårt Lands journalist - nøyer seg i artikkelen med å slå fast at Henriksen fikk fortsette på MF til tross for reaksjoner fra flere kristne organisasjoner. 

Sannheten er imidlertid at Henriksen fikk ganske sterke - og formelle - reaksjoner internt. Det tydeliggjorde tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein i et innlegg i Dagen 15. august 2014

Vedtekter

I nyhetsartikkelen 25. oktober viser Henriksen til at MF ikke har den type verdidokument som NLA har, hvor det, slik professoren uttrykker det, blant annet står "hvilket syn NLA har på ekteskap og familie". 

Også MF vitenskapelig høgskole har derimot vedtekter, og der står det følgende i par. 1: «MFs verdigrunnlag er den kristne tro slik den kommer til uttrykk i Bibelen og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Det framgår at vedtektene ble vedtatt 26.01.16. I 2014 var, ifølge Kvalbeins innlegg, formuleringen enda tydeligere: «Institusjonen baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Læreuttalelser

MFs lærerråd fattet, påpeker Kvalbein, i 1988 og 1993 læreuttalelser som fastslo at homofilt samliv ikke lar seg forene med kristen etikk. 

Da professor Jan-Olav Henriksen på starten av 2000-tallet kom med sine uttalelser om homofilt samliv, fattet Lærerrådet ved MF 19. mars 2001 et enstemmig vedtak om at «professor Jan-Olav Henriksen gir uttrykk for et syn som ikke er i samsvar med fakultetets grunnleggende forståelse av homofilt samliv». 2. april sluttet styret seg enstemmig til dette. 

23. april vedtok Forstanderskapet enstemmig: «Ved sine uttalelser bekrefter Lærerrådet og Styret at Lærerrådets vedtak fra 1988 og 1993 står fast som Menighetsfakultetets syn på homofilt samliv. Ifølge Grunnreglene § 1 baserer Menighetsfakultetet sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Ved fakultetet vil derfor Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk. Forstanderskapet forutsetter at fakultetets lærere legger dette til grunn for undervisning og veiledning.»

Jeg kan ikke forstå annet enn at disse formuleringene fra MFs forstanderskap har en slående likhet med verdigrunnlaget som  Henriksen - og professor Oddvar Johan Jensen ved NLA - nå kritiserer ved NLA Høgskolen. 

Negativ utvikling

Vedtakene fra 2001 fikk riktignok liten virkning på MF. Ti år etter offentliggjorde Vårt Land (27/5-11) en undersøkelse som viste at halvparten av MFs lærere nå sa ja til homofilt samliv og kirkelig vielse av homofile par.
Rektor Vidar L. Haanes uttalte: «MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet.»

Hvilken legitimering rektor mente han hadde for å se bort fra det som tidligere hadde vært sagt av kompetente organ ved MF, får være opp til ham. Men at MF vitenskapelige høgskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil. 

Undertegnede hadde for øvrig en lengre diskusjon med Oddvar Johan Jensen om dette i oktober 2018 

Gå til innlegget

Ikke det, Therese Utgård?

Publisert rundt 1 år siden

Therese Utgård, leder for Åpen folkekirke Møre, hevder i Vårt Land 1. oktober at jeg (24. september) har misforstått hennes innlegg i samme avis 18. september. «Olsen skriver som om jeg kommenterer konservative kristne sitt syn på homofili», repliserer Utgård. Det mener hun selv at hun ikke har gjort.

Hovedpoeng 

Mon det. Det som er Utgårds hovedpoeng 18.09., er jo nettopp at hun mener Vårt Land og andre medier i for liten grad har «stilt spørsmål ved både reglane og haldningane som styrer store deler av kyrkjenorge.» Og hvilke holdninger det er hun tenker på, utdyper Utgård slik: «… kva viss avisa hadde spurt kandidatane på både Nominasjonslista og Bønnelista om deira haldningar til homofili, ikkje berre vigsel. Ønskjer dei at gifte skeive får vere prestar? Ønskjer kandidatane å tillate ei lære om at homofili ikkje er synd i trusopplæringa? At ein ikkje treng leve i sølibat som skeiv? Og kva viss avisa hadde problematisert nokre av ytringane frå enkelte kandidatar, der likekjønna, forpliktande samliv blir sidestilt med polyamorøse forhold, ekteskap med dyr (!) og så videre.»

Utgård konstaterer også at «haldningane (…) har ikkje endra seg like raskt som lova, og er godt til stades enno».

Eksempler 

Nå er det først og fremst ekteskapet og avgrensingen av det jeg er opptatt av i denne sammenheng. Men hvordan disse sitatene ikke skulle være eksempel på at Therese Utgård kommenterer det hun mener er «konservative kristne sitt syn på homofili», må hun nesten forklare meg. Og så overlater jeg selvsagt til Vårt Land selv å svare på påstanden om underdekning av dette temaet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere