Odin Lysaker

Alder: 43
  RSS

Om Odin

Professor i etikk ved Universitetet i Agder, og ph.d. i filosofi fra Universitetet i Oslo, samt forfatter av boken "Menneskeverdets politikk".

Følgere

En «grønning» av ­menneskerettighetene

Publisert 5 måneder siden

På 70-årsdagen bør menneskerettighetene komme på høyde med vår egen tids planetære klimakrise.

Den 10. desember i 1948 ble verdenserklæringen om menneskerettigheter signert, kun få år etter FNs etablering i 1945. Verdenserklæringens ­historiske bakteppe var totalitære ­regimers dehumanisering. ­Erklæringen ble støttet nærmest av alle ­daværende FNs medlemsland, og i dag har alle 193 medlemsland underskrevet den.

Verdenserklæringen ­innledes med henvisning til «anerkjennelsen av iboende verdighet». ­Likeverd er med andre ord ­menneskerettighetenes ­moralske grunnlag. Det vil si at alle innehar en absolutt verdi som ­aldri skal krenkes, og skal ­følgelig behandles som et mål i seg selv snarere enn som et dehumanisert middel.

I tillegg er menneskerettig­hetene universelle, som innebærer at de er gyldig uavhengig av historisk tid og sosialt rom. Videre er de egalitære gjennom alle menneskers likebehandling, uavhengig av kjønn, alder eller andre kjennetegn.

Interkulturelle. 

Trass i ­men-
neskerettighetenes universalisme, kritiserer enkelte dem for å være vestlige og individuelle. Det illustreres av Det afrikanske charteret om menneskers og folks rettigheter (1979), Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam (1991) og Bangkok-erklæringen om asiatiske verdier (1993).

Her vektlegges regionale og nasjonale særtrekk så vel som gruppers kollektive rettig­heter i større grad enn fokuset på ­individuelle rettigheter i FNs menneskerettighetserklæring, slik som religionsfriheten.

Imidlertid er det såkalte interkulturelle perspektivet på menneskerettighetene et forsøk på å bygge bro mellom ­rettighetenes universalisme og hensynet til ­slike konkrete særtrekk som historie, kultur og religion. Målet er en menneskerettighetsfundert dialog på tvers av konfliktlinjer ut fra mangfoldet av unike identiteter og verdier.

En interkulturell til­nærming til menneskerettighetene bør ­begrunnes moralsk ut fra noe som er ufravikelig for alle mennesker. Slik jeg ser det, er kroppslig sårbarhet nettopp noe fellesmenneskelig, som dessuten gjør oss avhengig av andre. Det fordrer gjensidig anerkjennelse, blant annet gjennom omsorg. I sin tur er dette et velegnet grunnlag for interkulturell dialog og menneskerettighetsarbeid.

Uadskillelige. 

På toppmøtet i Wien i 1993 besluttet FN at alle menneskerettighetene er ­«uadskillelige, gjensidige og sammenhengende».

En måte å forstå denne ordlyden på er at man ikke lenger skal skille mellom det som ofte oppfattes som to hovedgrupper av menneskerettigheter: de sivile og politiske rettighetene (også kalt førstegenerasjonsrettig­heter), slik som ytringsfriheten, samt de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene (gjerne kalt annengenerasjonsrettig­heter), slik som retten til utdannelse og arbeid.

Wien-erklæringen kan forstås dit hen at fellesmenneskelige grunnbehov, eksempelvis vann og mat, må tilfredsstilles før man kan tenke, tro eller ytre seg fritt. Denne sammenknytningen av sivile og politiske rettigheter med økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter synes dessuten å resonere med menneskerettighetene som noe interkulturelt, siden det tas høyde for blant annet sivile og politiske friheters kulturelle og økonomiske vilkår.

Særlig sårbare. 

Flere konvensjoner har blitt etablert i årene ­etter at FNs menneskerettighetserklæring kom i stand i 1948. ­Eksempler på dette er barne-, kvinne,- og flyktningkonvensjonen. Målet er blant annet i større grad å beskytte særlig sårbare grupper, som ofte er blant de dårligst stilte i dagens skjevfordelte verden.

I 2006 innførte FN sågar en ny konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ettersom det er 70 år siden verdenserklæringen ble formulert, bidrar konvensjonene til en stadig finjustering av menneskerettighetenes moralske kompass.

Det er riktignok noe uklart hva som menes med sårbarhet vedrørende FNs beskrivelse av særlig sårbare grupper. Som jeg var inne på, kan sårbarhet like fullt oppfattes som noe kroppslig og fellesmenneskelig. Det innebærer at sårbarheten preger oss alle og at vi livet igjennom, i kortere eller lengre perioder, utsettes for slike funksjonsnedsettelser som skade, sykdom, alderdom eller død.

Også her er interkulturelt forståtte menneskerettigheter relevante, siden de, i det minste min forståelse av denne tilnærmingen, anerkjenner alle som sårbare på tvers av mangfold. Det vil si at ­ethvert menneske skal beskyttes, og ikke kun barn, kvinner, flyktninger, funksjonsnedsatte eller andre særlig sårbare grupper.

Fremtiden. 

I år fyller altså FNs menneskerettigheter 70 år. Men hva er deres fremtid? Hvis jeg var FN-sjef for en dag, ville mitt råd vært dette: sats alt på retten til miljø, natur­ressurser og bære­kraft, det vil si en ­såkalt ­tredje generasjon med menneske­rettigheter.

Ideen ble diskutert ­allerede under FNs ­miljøkonferanse i 1972. Da ble Stockholm-­erklæringen formulert med ­prinsipper for hvordan ­ivareta miljøet, samt at FNs miljø­program ble opprettet. Ikke desto mindre er ­menneskerettighetene fremdeles, forståelig nok, ­antroposentriske.

Hvis ­menneskerettighetene derimot skal gå fra å være antro­posentriske til å bli ­økosentriske, så må også ­naturen ­anerkjennes som særlig sårbar og ­beskyttelsesverdig. Dette ­synes å være en nødvendig ­følge av FNs klimapanel, som i flere tiår har dokumentert at ­menneskers økologiske fotavtrykk ødelegger både samfunnet og naturen. Da er det oppløftende at enkelte nylig har foreslått visjonære og kombinerende «erklæringer om menneskerettigheter og klimaendringer».

Først i kraft av en slik «grønning» av FNs menneskerettigheter ville 70-åringen bli riktig feiret gjennom å la disse rettighetene komme på høyde med vår egen tids planetære klimakrise – og endog peke utover denne, henimot fremtidige generasjoners bærekraftige utvikling.

Gå til innlegget

Ingen verdier under press

Publisert nesten 2 år siden

Ingen verdier er under press, så lenge de debatteres offentlig. Da deltar nemlig alle i en kontinuerlig dialog og forhandling om hvilke verdier som samfunnet bør bygges på.

Det er prisverdig at valgkampen preges av verdidebatt. Imidlertid er det synd når viktige verdier forveksles med uviktige.

 

En verdi er noe godt og betydningsfullt. Verdier er et kompass å orientere seg ut fra, og som motiverer til handling. Verdier muliggjør således vurderinger av og begrunnelser for hva som er etterstrebelsesverdig.

 

Det skilles mellom moralske og økonomiske verdier. Førstnevnte er en absolutt (eller iboende) verdi, slik som menneskeverdet. Mens sistnevnte er en nytteverdi, som penger. Dessuten finnes bruksverdi, illustrert ved fritidsaktiviteter og favorittmat, som er viktigere enn nytte, men uten en absolutt verdi.

 

Overlappende konsensus. Det skilles også mellom individuelle og kollektive verdier. Vi kan ha personlige verdier – blant annet knyttet til tro og livssyn – som resten av samfunnet ikke nødvendigvis deler, i det minste ikke majoriteten. Derfor er det avgjørende at offentligheten kontinuerlig diskuterer hvilke verdier som er viktige nok til at hele samfunnet bør dele dem, og når det er tilstrekkelig at disse verdiene forblir dine egne, samtidig som vi andre tolererer dem.

 

En slik overlappende konsensus kan være tilstrekkelig for at samfunnet skal henge verdimessig sammen. Noen ganger er det et sammenfall mellom personlige og samfunnsmessige verdier, men det skjer sjeldnere med økt mangfold. Dermed er det problematisk når Grunnlovens verdiparagraf (§ 2) viser til kristendommen og humanismen, siden blant andre norske jøder ikke uten videre tilhører disse tradisjonene. Dette kan skape verdikonflikt fremfor verdifellesskap. Derfor synes de øvrige verdiene i verdiparagrafen, nemlig demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, å inkludere flere, siden disse ikke forutsetter at man tilhører en bestemt tro eller et livssyn.

 

Verdimessig uenighetsfelleskap. Dermed likebehandler sistnevnte verdier i større grad det verdimessige mangfold som alltid har preget norsk historie, illustrert ved urfolksgruppen samer og de nasjonale minoritetsgruppene. Imidlertid har mange minoritetsgrupper opp gjennom historien ikke fått bidra til samfunnets verdigrunnlag.

 

Dagens verdidebatt må lære av dette gjennom et verdimessig uenighetsfelleskap. Hvor det avgjørende er at samfunnet baseres på gode verdier snarere enn ”norske” og ”kristne” eller for den saks skyld ”samiske”.

 

Utvidet verdihorisont. Hvis samfunnet forankres i et verdimessig uenighetsfelleskap, kan samtidig horisonten i den pågående verdidebatten utvides vedrørende hvilke verdier som er viktige eller ikke. Da er det trolig også lettere å tolerere at alle verdier – så fremt de ikke skaper frykt eller vold – bør debatteres og forhandles om i et åpent, offentlig ordskifte hvor både majoriteter og minoriteter inkluderes.

 

Det betyr ikke at alle verdier er like viktige. Men at det ikke er nok å vise til bestemte tradisjoner eller majoriteter for å legitimere samfunnets verdigrunnlag. I stedet bør verdier fortolkes i lys av vår egen tid, og vurderes kritisk i et maktperspektiv.

 

Derfor er ingen verdier under press, annet enn hvis verdidebatten utestenger bestemte verdisyn fra uenighetsfellesskapets kontinuerlige dialog og forhandling om hvilke verdier som samfunnet bør tuftes på, for at det skal bli best mulig å leve i – for alle.

 

Debattinnlegget sto på trykk i Vårt Land 8. august 2017.

Gå til innlegget

Politiske følelser etter terroren

Publisert nesten 2 år siden

Politikken bør romme både fornuft og følelser, slik at privat tap og sorg blir naturlige bestanddeler i den offentlige bearbeidelsen av terroren i 2011.

Tidligere redaktør Erling Rimehaug minner i sin kommentar i Vårt Land 22. juli om viktigheten av en pågående politisk
debatt etter terroren i 2011 når det gjelder blant annet ytringsfriheten og et så raust ytringsrom som mulig.

Dessuten setter han ord på et «dypt sår i vårt nasjonale minne» som terroren forårsaket, og som vi bør både forholdes oss til og forsones med. Rimehaug synes derfor å utfordre samfunnet når det gjelder å finne måter politikken kan ta høyde for følelser – selv slike negative følelser som hat, sorg og savn – og håndtere dem på en sivilisert måte.

Bredt register. Da bør vi anerkjenne et så vidt register av måter å delta politisk på som mulig. Demokratiet forutsetter at alle borgere har like politiske friheter. I tillegg er det avgjørende at alle har en reell mulighet til å delta på likefot.

For å få til dette bør rasjonell argumentasjon eller representasjon suppleres av følelser i politikken. Dermed beveger vi oss utover det gamle skillet som hevder at vi må plassere følelser i det private og basere offentligheten på fornuft.

Fordi det private tapet er så omfattende i det verste terrorangrepet i Norge etter andre verdenskrig, så øker behovet for å uttrykke dette tapet som en offentlig sorg. Det kommer tydelig frem i det pågående ordskiftet om et nasjonalt minnested, og understrekes dessuten av at terroren i 2011 rammet så mange flere enn dem som var direkte berørte, slik som overlevende og etterlatte, og samfunnet i stort.

Trangt ytringsrom. Da er det kanskje ikke overraskende at i årene etter terroren har blant andre enkelte overlevende fra Utøya uttrykt et behov for å kunne ytre negative følelser som hat overfor overgriperen i offentligheten, og vært frustrerte over at dette har vært vanskelig på grunn av det de oppfatter som et for trangt ytringsrom.

Også dette krever nytenkning rundt skillet mellom det private og det offentlige. Oftest oppfattes tap og sorg som noe privat, mens politikk som noe offentlig. Men terroren innebærer at det private
tapet – selv når dette innebærer negative følelser som hat – får komme sivilisert til uttrykk gjennom demokratisk deltagelse.

Det som kalles den affektive vending har i det siste drøye tiåret gjort seg stadig mer gjeldende innenfor forskning i politisk filosofi. En rekke internasjonalt anerkjente filosofer – blant andre Martha Nussbaum, Judith Butler, Chantal Mouffe og Michael Walzer – har trass i uenighet om andre spørsmål gått i bresjen for å se med nye øyne på følelsers potensielle rolle for politikken.

Et eksistensielt grunnvilkår. Disse tenkerne påstår blant annet at følelser er et eksistensielt grunnvilkår for all menneskelig aktivitet, også politikken. Dermed snus det gamle bildet av politikk opp ned ved at følelser, selv negative som hat og sinne, anerkjennes som moralsk berettiget for eksempel når terroren krenker noens menneskeverd.

I den pågående debatten ser vi hvor viktig et nasjonalt minnesmerke er, slik at private tap kan bearbeides gjennom en offentlig sorg. Da bør samtidig politisk deltagelse romme både fornuft og følelser i den offentlige bearbeidelsen av terroren.

Odin Lysaker

Filosof og professor, Universitetet i Agder, og forsker ved PRIOs NECORE-prosjekt (om verdier og identiteter etter terroren i Norge i 2011)

Gå til innlegget

Menneskeverd under press

Publisert rundt 2 år siden

Menneskeverdet er ingen fiksjon, så lenge det begrunnes ut fra vår kroppslige sårbarhet.

Ingen fiksjon. Andreas Wahl Blomkvist tar feil når han hevder at menneskeverdet er en «fiksjon», nemlig en «fiktiv tro» som vi kun har blitt «enige om». Grunnen er at menneskets verdighet kan defineres, begrunnes og praktiseres på en rekke måter. Motsatt Blomkvists påstand, kan menneskeverdet forankres i det fysiske, biologiske eller psykologiske, slik som vår kroppslige sårbarhet.

 

Henrik Syse er derfor inne på noe vesentlig når han spør: «Selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan relativisere eller overse det?» Videre kan menneskeverdet forsvares ut fra dets moralske rekkevidde, selv om det er basert på noe så konkret som egen kroppslig sårbarhet. Eller oppstod i en historisk kontekst i kjølvannet av verdenskriger og folkemord, og dermed springer ut av erfaringen med krenkelser av vår sårbarhet.

 

Fullverdig liv. Bakgrunnen for Blomkvists påstand er Aksel Braanen Sterris følgende uttalelse: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.» Ikke overraskende skapte utspillet mye debatt om alt fra abort og sorteringssamfunn, Downs syndrom og nedsatt funksjonsevner, ytringsfrihet og hatytringer til akademisk frihet og forskningsetikk. Og ikke minst har spørsmålet om menneskeverdet stått sentralt.

 

Morten Magelssen var tidlig ute med kritikk av Sterri for ikke å ta høyde for det viktige skillet mellom menneskeverd og livskvalitet. Dette går ut på at vi kan snakke om «svekket livskvalitet (…) uten at det på noen måte rokker ved ditt menneskeverd og rett til liv.» Dermed blir Sterris opprinnelige uttalelse problematisk, siden han setter strek over noen menneskers iboende verdighet på den ene siden, og vår subjektivt erfarte så vel som objektivt målbare livskvalitet på den andre.

 

Senere har Sterri beklaget formuleringen, og sagt seg enig med Magelssen. Og har dessuten uttalt følgende: «La meg være helt klar: Et liv med Downs syndrom er verdt å leve.» Og videre: «Jeg mener heller ikke at deres liv er uten verdi eller har lavere moralsk status.» Er diskusjonen dermed over, siden Sterri ikke lenger avviser at også personer med nedsatte kognitive evner eller funksjonshemminger har menneskeverd? Eller er det fortsatt ubesvarte spørsmål, så lenge han forklarer at «[p]åstanden min trenger en begrunnelse i en dypere filosofifaglig vurdering av hva som er et godt liv»?

 

Hva er så en slik dypere filosofisk begrunnelse for menneskeverdet hos Sterri og Blomkvist? Sterri er inspirert av nytteetikk, og særlig Peter Singer. Dermed avviser han et iboende menneskeverd. Handlinger er snarere moralske når de maksimerer sine konsekvenser for flest mulig. I tillegg er Sterri hedonist, når han forsvarer at minst mulig smerte og mest mulig glede er målet for et godt liv. Hvor dette vurderes ut fra graden av kognitive evner og individers selvstendighet. Videre er Sterri effektiv altruist, som han begrunner ut fra fornuft og rasjonell argumentasjon fremfor følelser. Og han er transhumanist, og ønsker å stadig forbedre mennesket.

 

Moralsk likt. Det er viktig å se til menneskerettighetene, som Jan Grue påpeker i sin kritikk av Sterri. Hvor både FNs menneskerettigheter og FNs konvensjon for funksjonshemmedes menneskerettigheter er moralsk basert på anerkjennelsen av iboende verdighet, slik det formuleres allerede i innledningen. Det betyr at vi må finne frem til moralsk relevante egenskaper som deles av alle mennesker, inkludert funksjonshemmede. Opplagt er Sterris forslag om egenskaper som rasjonalitet, autonomi eller kognitive evner utilfredsstillende svar.

 

Anerkjenne sårbarhet. I stedet bør vi forankre menneskeverdet i noe alle faktisk deler: Sårbarhet – som er medfødt og kroppslig. Livet kan således beskrives som en eksistensiell graf: Vi kan i større eller mindre grad så vel som over kortere eller lengre perioder bli syke, være funksjonsnedsatt eller døende. Og dette gjør oss eksistensielt avhengige av hverandre. Den daglige kampen for anerkjennelsen av verdigheten er dermed en beskyttelse av vår sårbarhet mot andres nedverdigelse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere