Ole Fredrik Kullerud

Alder: 53
  RSS

Om Ole Fredrik

Følgere

Guds navn og vesen

Publisert 8 dager siden - 184 visninger

Selv om Gud ikke har gitt til kjenne alt om seg selv, har han åpenbart seg, slik at vi kjenner hans vesen, og navnet han har bedt oss å påkalle ham ved gir uttrykk for dette.

Språket mangler ifølge A.-H. Fjeldstad, S. Fiske og M. Thomassen evne til å fatte Guds vesen, derfor er Faderen kun en metafor (Vårt Land 7. des). Jeg skal kommentere artikkelforfatternes syn på forholdet mellom Gud og språket. Karakteristikkene av Benestads artikkel 5. des. overlater jeg til ham selv å svare på.

       Vi vet ikke alt om Gud og får ikke se ham i denne tidsalder (Moses ved tornebusken), men det Gud faktisk har åpenbart går inn i kjernen, som at han er kjærlighet, og gir tilstrekkelig kjennskap til å tre inn i et personlig forhold til ham.

       Gud blir ikke språkets trell ved å bruke det. Sønnen ble heller ikke skapningens fange ved å bli menneske, men den menneskelige naturen er opphøyet til Guds høyre hånd. Språket er skapt av Gud, blant annet for at han skal uttrykke seg gjennom det. Etter luthersk teologi har det skapte mulighet til å romme det uskapte. Derfor er også realpresens mulig. Den sakramentale teologien er en sperre mot den metaforiske tenkningen.

       Navnet Gud åpenbarte for Moses pekte på hans vesen («er»). Han unndro seg dermed ikke åpenbaring, som artikkelforfatterne synes å mene. Han sa tilmed at navnet skulle bli brukt i fortsettelsen. Og navnet er ingen metafor; han sammenlignet seg nettopp ikke med noe annet.

       Heller ikke «Faderen» ikke utbyttbart i og med at det primært refererer til forholdet mellom Faderen og Sønnen (som jeg pekte på i Vårt Land 1. des.) – det er ingen metafor. Spørsmålet vi diskuterer går dermed rett inn i treenighetslæren.

Gå til innlegget

Jesu Far, vår Far

Publisert 15 dager siden - 223 visninger

De som vil tone ned omtalen av Faderen ser bort fra at han er Jesu Kristi far, og at dette er primært i talen om Gud. På grunn av forholdet mellom Faderen og Sønnen får også vi ha ham til far.Publisert i Vårt Lands papirutgave 1. des. 2017.

Svenska kyrkan har vedtatt å tone ned talen om Gud som Fader og som han» selv om dette ikke skal fjernes helt. Alf Kjetil Walgermo slutter seg til svenskene (Vårt Land, 27. november) og vil ha et «bredere spekter» i gudsomtalen. Det skjer ikke skade på troen, skriver han, å tenke «på Gud som meir enn ein far».

       Men kan Gud tenkes som noe «mer» enn Faderen?

       Gud er primært Jesu Kristi Fader. Dette farsønn-forholdet er ikke bilde på noe annet, men et reelt forhold. Sønnen er «født av Faderen

før alle tider» (den nikenske trosbekjennelse). Her er med andre ord et forhold mellom Faderen og Sønnen. Å være Fader er ikke en hobby eller bi-geskjeft for Gud ved siden av så mye annet, og kanskje etter enkeltes oppfatning viktigere. Nei, Faderen blir aldri «mer» enn Fader. Han er skaper, ja, men i Treenigheten, og dermed fra evighet, er han Fader. Og dette blir vi koblet på når vi får ham som Far (Joh. 20, 17).

     Derfor kan motstand mot den nye måten å tenke Gud på ikke avfeies som uvilje mot å «la seg provosere» av noe nytt, eller «ikke like å røre ved» det, som Walgermo antyder. Dette spørsmålet er viktig, og vi må gå inn i det. For, slik jeg ser det, henger alt i troen på at vi tilber Gud, slik han er åpenbart i Bibelen, og som kirken har praktisert det gjennom  historien.

Gå til innlegget

Rettferdig som Gud

Publisert rundt 2 måneder siden - 417 visninger

Noen tanker ved reformasjonsfesten: Selv om den lutherske reformasjonen ikke en gang for alle opphevet behovet for reform av kirken, brakte den erkjennelser av blivende verdi. Læren om rettferdiggjørelsen minner oss om gudshandlingens primat i kirken og peker på at kirken inneholder noe som er hellig og helt rent.

I. Det gode er uoppnåelig for mennesket. Det er dets tragedie. «Ingen er god uten én, det er Gud», sier Jesus (Luk. 10, 18). Men Gud skjenker selv mennesket det gode som han krever og gjør det godt og helt på den måten. Det er dets rettferdiggjørelse. Rettferdiggjørelsen står i et spesielt fokus på reformasjonsfesten som kirken feirer i dag, og dette vil jeg i noe om i det følgende.

       Gud krever alt fordi han vil ha hele personen. Og evangeliet er at han ikke gikk lei og slo av på krava. Derfor gir han også alt, sin egen rettferdighet uavkortet. Her er intet kompromiss, men kjærlighet og forening. Derfor feirer vi også nattverd. Når vi eter og drikker Sønnens legeme og blod, blir hans liv vårt liv.

       Denne forståelsen er reformatorisk, og den takker mange kristne Gud for nettopp på denne dagen. For forståelsen av det som ikke hadde oppkommet i noe menneskes hjerte (1Kor. 2, 9) var også i store deler av kirkens historie en hemmelighet.

Først publisert i Dagen 31.10.17

       Selv om forståelsen av «Guds rettferdighet» (Rom. 1, 17) var mangelvare, oppstod reformasjonen ikke i et vakuum. Renessansen pekte tilbake på kildene til den europeiske kultur i antikken. Skismaet i pavedømmet omkring år 1400 skapte en kirkelig autoritetskrise. Johannes Wyclif trakk konklusjonen at Skriften var kirkens eneste autoritet.

       Men også Luthers forståelse av Guds rettferdighet var forberedt. Historikeren Bernd Hamm har vist hvordan Svartedauen ved midten av 1300-tallet skapte en eskatologisk krisestemning. Enden kunne inntre når som helst for den enkelte, og gjennomsnittsmennesket kjente seg ikke uten videre rede til regnskap for livet sitt. «Den nære nåden», umiddelbart tilgjengelig, ble ifølge Hamm et svar på «den nære nådeløsheten». Det gis flere eksempler på dette. Den tsjekkiske presten Matthias av Janov (død 1393) som jeg i egen forskning har arbeidet med, har oppsiktsvekkende utsagn om «Guds rettferdighet» som han sier de er uvitende om som ved diverse fromhetsøvelser søker å rettferdiggjøre seg selv. Guds godhet tar plassen til min ondskap, er et av hans forsøk på å beskrive frelsesprosessen.

 

II. Likevel var ikke reformasjonen inngangen til et fredsrike med sannheten sikret en gang for alle. Deler av kirken ble fornyet, men kampen fortsatte – innen den lutherske kirke. Forfall er  normalt i kirkens historie, slik Paulus forutså (2Tess. 2). Forståelsen av evangeliet er nemlig ømfintlig – i den enkeltes liv, avhengig av Den hellige ånds opplysning. Derfor er også «evangelisk kirke» på én måte et håpløst prosjekt. For den står og faller med Ånden.

       Men Jesus lovte at dødsriket ikke skal få has på kirken (Matt. 16, 18). I dette løftet ligger reformasjonen inne. Her ligger håpet. Kirken «trenger alltid reform» (semper reformanda). For når vår generasjon feirer reformasjonsjubileum, er det i en situasjon hvor lutherske kirker har forfalsket læren om ekteskapet. Et reformasjonsjubileum kan uansett ikke være en feiring av status quo med rettferdiggjøring av den kirkelige praksis. Det vi kanskje kan kalle det seksuelle skiftet kaller kirken til radikalt oppbrudd fra felleskulturen. Dette gir samtidig slektsleddet vi som troende tilhører en dyp sorg. Som kristne på tampen av 2017 må vi leve i diaspora hvor det at vi har riket i himlene (Filip. 3, 20) gir seg klart sosiale uttrykk i form av marginalisering i kirkene på jorden.

       Minnet om reformasjonen på 1500-tallet innebærer likevel at det finnes en skatt som vi bestandig kan relatere til og som fortsatt er iblant oss. I og med at kirken lever av kilder utenfor seg selv, er det også til sjuende og sist tilstrekkelig.

 

III. «Reformasjonen» var et sammensatt hendelsesforløp. Her var politikk, makt, teologisk strid, ja, motstridende reformasjoner, menneskelig og guddommelig om hverandre. Dette gjelder allment for kirkens historie. Men dypest sett handlet den lutherske reformasjonen om hellige ting. I sin kjerne er dette, slik jeg ser det, at virkestoffet i kirken er guddommelig. Det som ikke er Guds verk måtte vike dersom det ble utgitt for å være det, eller dersom det ikke hadde pretensjoner om å være annet enn menneskers verk, nedgraderes til greie og vakre tradisjoner og skikker, og slike kan en kirke heller ikke klare seg uten, men det står ikke på nivå med Guds egen gave. Med «alene»’ne vil lutheranere understreke dette:

Sola scriptura: vi er lært av Gud alene, av et rent, ublandet budskap fra Gud.

Sola gratia: frelsen beror på Guds godhet alene.

Sola fide: selv det vi griper nåden med, troen, er Guds verk alene, virket av Ånden alene.

 

IV. En luthersk kristen gjenkjenner elementer ved kirkens tro i andre kirker. Vi har den katolske liturgiske og sakramentale fromheten. Og noen av de protestantiske kirkene ble inspirert av Luthers reformatoriske oppdagelse. Kristne som har blitt marginalisert i sine respektive kretser og dermed gjort like små, vil gjenkjenne troen sin hos hverandre.

       Likevel er det i forhold til den romersk-katolske kirke og protestantiske kirker forskjeller selv om disse legges mindre vekt på i dag etter som frelsespørsmålet ikke er like påtrengende for dagens mennesker som det var i senmiddelalderen.

       Gud oppfyller sitt løfte til kirken ved å kalle henne tilbake. «Fornyelse» og «omvendelse» er sentrale ord i Det nye testamente. Jesus kalte menigheten i Laodikea til reform: «Se, jeg står for døren og banker» (Åpb. 3, 20). Reformasjonen var å finne tilbake til kildene, ikke å finne en måte å leve uavhengig av disse kildene på, eller komme til nye kilder. Bønn om reform er derfor en del av reformasjonsfesten.

       Det går folk rundt i verden i dag kledd i Jesu rettferdighet. Kirken er fellesskapet av disse hellige. Dette er Guds glede. De er rettferdige som Gud, ikke i seg selv, men ved tilregnelse av hans rettferdighet. Vi ser det foreløpig glimtvis, men holder fast ved det i troen. Vi beveger oss her på Kristi enemerker. Martin Luther fikk se dette, og det er emne for reformasjonsfesten. Evangeliet gjenoppdaget er en gave til hele kirken.

Gå til innlegget

Fred ifølge Bibelens budskap

Publisert 4 måneder siden - 194 visninger

Budskapet om fred i Bibelen står ikke i motsetning til andre sider ved Bibelen. De ulike aspektene i Bibelen må ses i frelseshistorisk sammenheng. Kommentar til Sturla Stålsetts artikkel "Bibelens fredsbudskap".

I VL 17. aug. presenterer S. Stålsett det han oppfatter som Bibelens fredsbudskap. En hovedtanke er at «det er i tråd med hovedretningen i Bibelens budskap å pasifisere [de bibelske] tekstene», slik at de ikke fremmer vold, som noen av dem kan så lenge de forblir utolket. Da vil de uønskede gudsbildene som finnes i Bibelen tre tilbake.

       Gud er «fredens Gud» (bl. a. 1Tess. 5, 23) og vil fred (Jer. 29, 11). Men fredsperspektivet er ikke i konflikt med andre perspektiver i Bibelen. For freden må ses i frelseshistorisk sammenheng. Når Gud ikke lot Abraham ofre Isak, var det for at ofringen skulle skje senere i frelseshistorien («Gud vil nok selv seg ut et offerlam», 1Mos. 22, 8).

       Da ble Gud ifølge Bibelen selv gjenstand for vold. Seieren var dyr. Men også dette gudsbildet er – siden det medfører vold - «problematisk» for enkelte teologer (f.eks. Eikrem, Sambåndet 16. des.), som det er for «nyateismen» (Dawkins).

       Gud skapte fred på korset. Derfor er Kristus «vår fred» (Efes. 2, 14f; Kol. 1. 20) - og ingen annen. Og fordi han kom «i kjøtt» inn i verden (1Joh. 4, 2), ble han voldsutsatt og «døde legemlig» (1Pet. 3, 18). Frelsesverket fant ikke sted på tankeplanet eller ved skrivebordet.

       Det er derfor ikke nødvendig å anta en konfrontasjon mellom gudsbilder i de bibelske tekstene, et fredelig og et voldelig. Den med størst kjærlighet gir livet for vennene sine (Joh. 15, 13). Oldkirken avviste den gnostiske kjetteren Markion som nektet at Det nye testamentes Gud, Jesu Kristi Far, er identisk med Skaperguden i Det gamle testamente. Vi må ikke gjøre ulike guder av Guds ulike handlinger.

       Det handler med andre ord ikke om pasifisering av bibelske tekster. Dem må vi forstå frelseshistorisk. Men Jesus skal selv ved gjenkomsten pasifisere vold en gang for alle, også den mot de mange i mors liv som samtiden taler lite om. Guds kamp mot synden er ikke uttrykk for et annet gudsbilde enn hans kjærlighet til oss som synder.

Gå til innlegget

Oppstandelsen: virkelighet og tro

Publisert 8 måneder siden - 440 visninger

Jesus avla ikke i oppstandelsen kjøttet han hadde fått gjennom inkarnasjonen, men dette kjøttet vant nå udødelighet.

Når Paulus taler om at de troende er oppstått med Kristus allerede (Kol. 3, 1), lanserer han ikke en alternativ måte å forstå oppstandelse på i forhold til den fysiske, men ser det kristne livet som deltagelse i Kristi oppstandelse. På mystisk vis er den døpte med Kristus i graven (Rom. 6, 3ff). Jeg nevner dette som et apropos til den siste tidens debatt i Vårt Land om oppstandelsen. For hva er det som oppstår? Er oppstandelse et perspektiv på livet vi alle kjenner: det som skal dø, men hvor de gode sidene tolkes billedlig som en oppstandelse, eller er den en overnaturlig inngripen i dette livet, en opphevelse av selve døden?

       Det er riktignok ikke nye tanker som har kommet fram i artiklene jeg refererer til; noen vil kjenne dem fra tysk teologi på 1900-tallet for eksempel. I møte med bruddet på naturlovene som oppstandelsen innebærer, har enkelte i både den lutherske og den katolske kirke forsøkt å gå bak liv og død for å finne oppstandelsens mening der, altså ikke en hendelse i virkeligheten av kjøtt og blod. Dette kan det være vanskelig for oss nordmenn å gripe etter som kristendomsforståelsen i vårt land jevnt over har forholdt seg til en overnaturlig virkelighet. På kontinentet har dette vært noe annerledes.

       I motsetning til oppvekkelsen av Lasarus (Joh. 11) var ifølge S. Å. Christoffersen (Vårt Land 11. april) Jesu oppstandelse i mindre grad en hendelse innenfor rammen av motsetningen mellom liv og død. Oppstandelsen innebar ikke, hevder han, at Jesus vendte tilbake til dette livet, «men til et liv som ikke er underlagt dødens makt». Han taler om kjærligheten som har overvunnet døden.

       Det er også en tendens til å la troen konstituere oppstandelsen. Ifølge M. Mjaaland (Vårt Land 12. april) er oppstandelsen «en hendelse som sprenger dødens grense, for alle som tror». Vi vet mye om troen, men egentlig ingen ting om selve oppstandelsen, hevder S. Stålsett (Vårt Land 19. april). Ingen av artiklene jeg henviser er opptatt av en materiell oppstandelse.

       Kirken avviste allerede tidlig såkalt doketisme hvor inkarnasjonen ikke ble sett på som annet enn et skinn; Kristus var bare tilsynelatende blitt menneske. Men ifølge kirkefedrene var han et «sant menneske», led i kjøttet, steg ikke ned fra korset som han hadde kunnet, men døde der en virkelig død. Og den Jesus evangeliene forteller at disiplene møtte etter oppstandelsen er presentert som like virkelig, kunne tas på, åt osv.

       Oppvekkelsen av Lasarus kan kanskje virke virkeligere enn Jesu oppstandelse etter som han ser ut til å ha kommet tilbake med de egenskaper vi kjenner, og dermed også døde igjen. Men da Jesus oppvakte Lasarus, var han selv ennå ikke oppstanden, og seieren over døden gjenstod å vinne. Lasarus vakte han opp i kraft av sin allmakt. Jesu egen oppstandelse fikk mer drastiske konsekvenser. Her var  noe nytt: Disiplene kjente ikke Jesus igjen og han hadde overvunnet begrensninger med hensyn til bevegelse (Luk. 24, 14-29). Paulus viser til Jesu forherligede oppstandelseslegeme (1Kor. 15, 44). Like fullt var det identitet: disiplene kjente ham igjen under nattverden i Emmaus (Luk. 24, 31). Og ifølge Paulus er det det samme som sås som oppstår igjen (1Kor. 1, 42-44). At «Kristus er annerledes og enestående» (Mjaaland), fanger dermed bare opp en del av bildet; det var det samme kjøttet han nå hadde, bare gjennomgått en fysisk oppstandelse.

       Forherligelsen som oppstandelsen innebærer gjorde Jesus mer materielt virkelig. Han ble ikke i mindre grad kjøtt. Men muligheten til død og forråtnelse var overvunnet. Der ligger forskjellen. Oppstandelsen er ikke en tilbakeleggelse av kjøttet og naturen, men en «forbedring» av det, et friskere kjøtt enn det dødelige vi nå har. Vi kan ikke si mer enn Det nye testamente gjør, og som med hensyn til skapelsen har vi svært begrenset innsikt i hvordan det skjedde, og hvordan Gud skal reise mennesker opp av døde. Stålsetts og Mjaalands kamera gjør ikke noe fra eller til her.

       Se på trosbekjennelsen: ikke en serie ideer eller prinsipper, men historiske hendelser – riktignok enestående og i utgangspunktet ikke særlig sannsynlige. Gud gjør uhørte ting. Han presenterte likevel ikke et totalt nytt alternativ da døden hadde kommet inn i verden, men nyskapte det som allerede eksisterte gjennom Jesu kamp - kjempet og vunnet – i kjøttet, i historien, vel det Mjaaland omtaler som «et faktum i vulgær forstand». Gud begynte ikke på’n igjen fra scratch med en splitter ny menneskehet etter fallet, men tilgav synder og overvant døden.

       Da de brøt brød, kjente disiplene Jesus igjen. Jesus var der allerede. Før nattverden erkjente de ham bare ikke; det var problemet. De var trege til å se den Oppstandne. De hadde ikke erfaringer med oppstanden virkelighet og led (som vi) under begrensingene for erkjennelse i den falne verden. (Ingen som så korsfestelsen visste heller at det var forsoning som pågikk.) Men nå var det med øynene deres noe skjedde (Luk. 24, 16. 31). Også idag holder nattverden kirken fast i oppstandelsesvirkeligheten. Legemet som ble hengitt i døden deler den Oppstandne ut. Det er identitet (realpresens) her mellom Jesu liv før og etter oppstandelsen.

       Er det kjøtt som oppstår? Ja, - en slags eskatologisk doketisme som ikke regner Jesus som oppstått med sitt kjøtt, er fremmed for Det nye testamente. Oppstandelsen er ikke bare et håp om noe som en gang i fremtiden kanskje skal skje på en eller annen måte. Stålsett skriver at den «var og er helt usannsynlig, og derfor bare tilgjengelig som håp og i håp.» Nei, den er ifølge den kristne tro en bevitnet hendelse i kjøttet; han som beviselig var død på den tredje dag etter at han led og ble korsfestet under Pontius Pilatus, var blant disiplene igjen.

      Akkurat som Gud byr på uhørt nåde for våre synder, helbredes den fysiske virkeligheten utover all menneskelig forventning. I tillegg til at synden er tilgitt, er syndens lønn, døden, tatt bort. Ellers blir jo oppstandelsen en reversering eller opphevelse av inkarnasjonen. Men påsketidens budskap er at et sant menneske som også er Gud, er sannelig oppstanden og nærer kirken med sitt sanne legeme og blod i det forlengede Emmaus-måltidet.

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
2 dager siden / 767 visninger
2 kommentarer
av
Søren Ferling
2 dager siden / 46 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
8 dager siden / 7417 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
16 dager siden / 2601 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
25 dager siden / 3441 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7687 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8284 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2497 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Borgerlig tilbakekomst
av
Berit Aalborg
rundt 8 timer siden / 160 visninger
1 kommentarer
Ingen konspirasjonsteori
av
Erling Grape
rundt 12 timer siden / 162 visninger
2 kommentarer
Trenger Gud mat?
av
Erik Andreassen
rundt 14 timer siden / 330 visninger
2 kommentarer
Islam som en tolkningsaktivitet
av
Farhan Shah
rundt 18 timer siden / 917 visninger
1 kommentarer
Vil verden bedras?
av
Jostein Sandsmark
rundt 19 timer siden / 684 visninger
28 kommentarer
Liberalistisk tospann
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 118 visninger
1 kommentarer
De onde brødrene
av
Didrik Søderlind
rundt 20 timer siden / 707 visninger
10 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roger Christensen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 5 timer siden / 1491 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 7 timer siden / 1491 visninger
Robin Tande kommenterte på
Det samme, gamle evangeliet?
rundt 7 timer siden / 1215 visninger
Tore Olsen kommenterte på
De onde brødrene
rundt 7 timer siden / 707 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 7 timer siden / 1491 visninger
Les flere