Magne Nylenna

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Professor i samfunnsmedisin ved UiO

Følgere

Lysets hemmelighet

Publisert 10 måneder siden

Når de lange og lyse dagene snart blir kortere og mørkere, er det godt at det finnes andre kilder til livgivende lys.

«Her var det mørkt. Her må det ha vært slukket lenge.» Slik lyder en av Storm Ps underfundige refleksjoner i møte med et beksvart værelse.

Men vi har alle erfart at mørket kan komme raskt når lyset blir borte. Til gjengjeld forsvinner det umiddelbart når lyset slipper til.

Lysets kraft

Vi har lært på skolen at lys både er partikler og bølger. Det består på den ene side av fotoner, og er samtidig en form for elektromagnetiske stråler der bestemte bølgelengder utgjør det lyset som er synlig for det menneskelig øye. Og det sprer seg rimeligvis med lysets hastighet. Ikke noe kan bevege seg raskere enn lys, beviste Albert Einstein, og gjorde lyset til en fysisk referanse.

Samtidig vet vi at lys gir liv. Lyset er som luft og vann, noe vi er grunnleggende avhengig av. Lyset styrer våre biologiske rytmer gjennom døgnet og gjennom årstidene. Lys gir energi og stimulerer humøret. Ja, det brukes endatil som behandling av depresjon. For de fleste av oss er lys likevel noe uforklarlig, et naturens mysterium. Vi vet mye om det, men forstår lite.

Snart snur sola igjen

Vi er nå på den lyseste tiden av året. Årstidsvariasjonen er et fascinerende fenomen her i landet. Mens det midtvinters knapt er skikkelig dagslys i det hele tatt, byr sommerhalvåret på lyse netter – noen steder endatil midnattssol. Det bidrar til at vi på sett og vis lever to ulike liv; et innendørs vinterliv og et utendørs sommerliv.

Jeg medgir gjerne at jeg tilhører dem som følger dagslysutviklingen nøye gjennom året. Jeg feirer at «sola snur», som vi uttrykker det, ved vintersolverv, og jeg gleder meg over hvert minutt dagene forlenges fram til midtsommer. Derfor er det et paradoksalt vemod over sankthansfeiringen, Erkjennelsen av at det snart er nettene som forlenges døgn for døgn, er tung, men oppveies selvsagt av håpet om nok en gang «vetren å sjå for våren å røma» – selv om det er langt fram. Og for min egen del ville det nesten vært umulig å komme gjennom den mørkeste tiden uten alle adventslys og julelys som hjemme hos meg etter hvert får betegnelsen vinterlys og beholdes til langt ut mot påske.

Lys og mørke

Har du tenkt på hva som gjør lignelser tidløse? Det handler først og fremst om å unngå gjenstander og aktiviteter som kommer og forsvinner i løpet av en generasjon eller mindre, slik det meste omkring oss gjør. Det som da gjenstår, er stort sett naturfenomener, inkludert menneskelivets uforanderlige egenskaper. Bibelens fortellinger er glimrende eksempler.

Det er ikke uten grunn at lys og mørke er blant de mest brukte – og mest slitesterke – metaforer i skrift og tale. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket, står det i første Mosebok. Lyset er det gode. Mørket er det onde. Lyset er liv. Mørket er død. Lys og mørke representerer ytterpunktene i tilværelsen selv om det meste i livet ligger et sted mellom. Faktisk kan hverdagene være ganske så grå både i farge og innhold. Men referansepunktene er der, og vi manøvrerer livene våre i spennet mellom lys og mørke.

Lysets kilde

Lyset er et enestående bilde på alt vi søker og trenger. Vi trekkes mot lyset, som insekter i sommernatten. Og vi vet hvor lyset finnes.Johannes «skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». Også dette lyset vet vi mye om, men forstår lite.

Når dagene snart gradvis blir kortere, blir de lyse kveldene desto mer dyrbare. Men det indre og viktigste lyset følger heldigvis ikke årstidene. Gode, gamle Grundtvig forklarer oss hvorfor: Kjærlighet er lysets kilde!

Gå til innlegget

Gå inn i din tid!

Publisert rundt 1 år siden

En større aksept for skiftende «seder og skikker» kan hjelpe oss til å skille mellom det foranderlige som omgir oss, og det uforanderlige som forankrer oss. Vi må kjenne vår tid, selv om vi ikke forstår den.

'The times they are a-changin’», sang nobelprisvinneren Bob Dylan for over femti år siden. Endringene er ikke blitt mindre i mellomtiden. Tidene endrer seg, og vi med dem, sies det.


Det meste er blitt bedre

Nostalgi, lengselen tilbake til tidligere tider, er ikke lenger en medisinsk diagnose. Men hos mange er denne lengselen fortsatt til stede. Jo lenger vi tenker tilbake, jo vakrere var somrene, jo mer idyllisk var familielivet, jo fredeligere var verden – og jo bedre var menneskene. De fleste slike minner er falske. En av de viktigste forutsetninger for de gode, gamle dager er en litt sviktende hukommelse. Få ting var nemlig bedre i tidligere tider. Mye er blitt annerledes, men lite er blitt verre. Betegnelsen «Best før» bør reserveres for melk og bedervelige matvarer.

Selv om ulikheter er en utfordring, blir vi alle stadig rikere. Fra 1980-tallet er den gjennomsnittlige kjøpekraften her i landet nesten fordoblet. Og ikke bare materielle forhold forbedres. Samfunnet er blitt tryggere. Nordmenn flest har bedre helse og lever lenger enn noen gang før. Forventet, gjennomsnittlig levealder har økt med vel fem år for kvinner og nesten ni år for menn bare siden 1980 til i dag. De siste førti årene har levealderen for norske menn økt med nesten fem timer – hvert døgn!

Mer eller mindre umerkelig tilpasser vi oss endringene omkring oss. Det kan være vanskelig nok å håndtere den teknologiske utviklingen med sine krav til ferdigheter og passordkreativitet, men enda mer krevende er det kanskje å venne seg til endringer i holdninger og kulturelt klima.


Tidsånden

Det er først og fremst slike forhold som former tiden vi lever i. Det er slikt som skaper tidsånden, Die Zeitgeist, et samlebegrep på de til enhver tid gjeldende omgangsformer og verdier i et samfunn. Et synlig symbol på dagens tidsånd ser jeg i smarttelefonen. Den gir enkeltpersoner ubegrenset tilgang til informasjon, opphever nærmest tid og rom, og symboliserer både teknologisering av hverdagen, utålmodighet og ikke minst individualisering.

Tidsånden skifter som kjent relativt raskt, akkurat som motene. Søren Kierkegaard har da også uttalt at den som gifter seg med tidsånden, blir tidlig enkemann. Utfordringen er å forholde seg til tiden og tidsånden uten nødvendigvis å slutte seg til den i ett og alt.


Å kjenne sin tid

«Aldrende menn er stadig mer irrelevante i den tid de ikke forstår seg på», skrev en ung, selvbevisst journalist nylig. Kanskje har han et poeng. Men forstår yngre menn seg bedre på tiden de lever i? Eller kvinner, for den del. Går det i det hele tatt an å forstå seg på tiden?

Viktigere enn å forstå tiden, er det å forstå at vi alle, til alle tider, lever under forandringens tegn. Forandring kan være smertefullt, men er sjelden farlig, og ofte nødvendig. Det er ikke engang et nederlag å skifte mening, kanskje heller en styrke.

Skal vi være relevante i vår tid, må vi kjenne vår tid. Vi har simpelthen ikke noe annet valg enn å gå inn i den tid vi lever, og være der – selv uten å være «kringsatt av fiender». Skal vi utrette noe, må det skje i den tiden vi er satt. Vi skal leve og virke i vår tid. Skal vi kommunisere med andre, må vi bruke de frekvenser som er i bruk. Selv Bibelens tekster må kontinuerlig tilpasses tidens språk.


Det uforanderlige

«Ti sed og skikk forandres meget, men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», skrev Sigrid Undset. Vi må ikke forveksle det foranderlige som omgir oss, med det uforanderlige som forankrer oss. Slik unngår vi også å forveksle det uvesentlige med det viktigste. Lar vi bekymringene for de mange flyktige sider av livet fare, blir det enklere å forholde seg til de få faste tingene som blir stående evig.

Gå til innlegget

Fastetid og fellesskap

Publisert rundt 1 år siden

Fasten er som en stille hemmelighet, en annerledes tid som samler tanker, og som styrker tilhørigheten til den verdensvide kirken.

DE FØRTI dagene mellom askeonsdag og påske er en spesiell periode med flere funksjoner og mange muligheter. Fasten forbindes gjerne med forsakelse og forberedelse i ensomhet, men er også en god tid for fellesskap.


Faste som forsakelse

Periodevis avholdenhet fra mat og drikke kan ha ulike motiver. Rent medisinsk har kalorirestriksjon flere, og stort sett gunstige, effekter utover vektreduksjon. En mild sultekost er blant de få tiltakene som har vist seg å ha livsforlengende effekt i dyreforsøk. Kortere og lengre fasteperioder inngår i mange livsstilsråd og såkalte foryngelseskurer. En god leveregel er uansett å spise til man ikke lenger er sulten, ikke nødvendigvis til man er mett.

I religiøs sammenheng har faste lange tradisjoner som renselse og botsøvelse. Faste er en av troens søyler i islam, og er fortsatt viktig i den ortodokse kirke. I vår protestantiske kirke er fasten ingen plikt, har mistet mye av sin betydning, og praktiseres av få. Men det er liten tvil om at faste i tillegg til sin symbolske verdi også har mentale virkninger. Det er en gjennomgripende prosess som forandrer dagene og kan konsentrere tanken.

Forsakelse, det å frivillig gi avkall på noe man vanligvis setter pris på, er et sentralt element i fasten, og gjør perioden annerledes. I stedet for å avstå fra mat, vil noen velge andre forsakelser i fastetiden. Sosiale medier, shopping, alkohol og sjokolade er blant alternativene.


Faste som forberedelse

Mer enn til forsakelse brukes nok fasten i våre dager til forberedelse, som en tid for stillhet og kontemplasjon, et slags taktskifte i hverdagsrytmen på vei mot påsken. De mest systematiske og disiplinerte har sin egne, personlige rutiner, kanskje med utgangspunkt i individuelle leseplaner eller bøker.

Forberedelse kan også skje sammen med andre. I min egen menighet, i Ski utenfor Oslo, arrangerer vi for sjette året på rad fastesamlinger i kirken alle hverdagskvelder i denne perioden. Initiativtaker og drivkraft er tidligere Vårt Land-redaktør Hans Erik Matre. Kirken er åpen fra klokka 21, og selve programmet begynner 21.30 presis. Det varer i 20 strengt redigerte minutter. Etter en musikalsk meditasjon presenteres vi for en sju minutters velforberedt refleksjon med fasten som bakteppe. Kloke innledere har blant annet gjort oss kjent med kirkefedrene, og gir oss kunnskap som gjør at vi vandrer hjem med en ny tanke for natten. Samlingene følger et fast mønster. Før velsignelsen avsluttes hver kveld med felles avsynging av kompletoriet, en av kirkens vakre tidebønner med bibelske tekster. En tusen år gammel melodi knytter oss til de virkelig lange linjer.


Faste som fellesskap

Da fastesamlingene våre i Ski startet opp, sa mange at ideen var dødfødt. Selv i en folkerik forstadskommune med god kirkesøkning ville ikke dette trekke folk, og i hvert fall ikke hver dag, ble det sagt. Men ikke bare møter folk opp, de samme kommer gjerne tilbake kveld etter kveld. Gjentakelsens kraft er sterk, og det stramme, gjenkjennelige opplegget har appell. Mange finner mening i å avslutte dagen sammen med andre i fasten. Vi tas ut av travelheten og opplever et fellesskap av en helt særegen karakter i kirkerommet på kveldstid. Fellessang er i seg selv samlende. Kompletoriets historie og slitestyrke utvider fellesskapet i tid og rom; alle som har gått foran og alle som kommer etter og hele den verdensvide kirken inkluderes.

Faste kommer av norrønt fastr og gjenkjennes både i festning og det å feste noe. Når adventstiden er blitt kommersialisert og påsken har reist til fjells, gjenstår fastetiden som en kirkelig mulighet som venter på å bli benyttet. Den muligheten bør vi gripe – og holde fast på.

Gå til innlegget

Tilgivelse i internettets tid

Publisert rundt 1 år siden

Dagens informasjonsteknologi har opphevet den offentlige glemsel. Det svekker tilgivelsens kraft.

Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere, ber vi. Vi trenger tilgivelse for noe vi har gjort som vi ikke burde gjøre. Eller for noe vi ikke har gjort som vi burde. Eller for noe vi har tenkt, eller ikke tenkt. Mulighetene er mange og behovet stort.

Skylden er ettergitt. 

Tilgivelse er ikke det samme som frifinnelse. Tvert imot er det både en bekreftelse på at vi skylder noe, og at skylden er ettergitt. Det er nærmere en benådning. Tilgivelse er et kraftfullt middel som gir oss mulighet til å begynne på nytt, om igjen og om igjen.

Tilgivelse er ikke bare noe vi får fra Vår Herre, men også et anliggende oss mennesker mellom. Ja, vår tilgivelse er en forutsetning for selv å bli tilgitt. Vi skal tilgi hverandre. Det kan være vanskelig, og i blant er det umulig. Tilgivelse er ikke lettvint. Men når vi tilgir, eller blir tilgitt, er det som tilgis blitt borte en gang for alle. Det er ikke en «skyld» med betalingsutsettelse som kan hentes fram igjen ved behov.

«Som rein og ubrukt står», beskriver Alf Prøysen morgendagen vi skal få «med blanke ark og fargestifter tel». Slike dager ønsker vi oss, og slike dager kan tilgivelse gi oss. Men moderne informasjonsteknologi har gjort de blanke arkene sjeldne.
Internett sørger for at knapt noen hendelse blir helt borte. Selv det tilgitte kan søkes opp gjennom Google om noen ønsker det.

For mange av oss er en god fordøyelse og en litt dårlig hukommelse oppskriften på et godt liv. I hvert fall bør hukommelsen være selektiv. Det ubehagelige og unyttige kan med fordel viskes ut. Med nettets ubegrensede lagringskapasitet og ufeilbare hukommelse blir imidlertid ingen ting borte fra minnet. Den offentlige glemsel er opphevet. Vi alle, og særlig medieeksponerte personer, konfronteres stadig oftere med noe som ble sagt eller gjort for mange år siden. Jo mer uheldig, jo større fare for å bli husket. Det gjelder også det som er tilgitt, eller burde vært tilgitt, og som slik sett skulle vært glemt.

Bygdedyret gjenoppstår. 

For noen generasjoner siden, da flertallet av befolkningen bodde på bygda og tett på hverandre, var det alltid noen som husket, og som mer enn gjerne minnet andre om det de husket. Et «dårlig rykte» var det lett å få, og vanskelig å bli kvitt. «Bygdedyret» kalte lyrikeren Tor Jonsson dette fenomenet. Med urbaniseringen kom muligheten for å rømme og unnslippe fortiden.

I dag bor de fleste i byer og tettsteder. Der kan man lettere skjule seg i mengden, og der er det flere blanke ark. Men så gjenoppstår bygdedyret i ny fasong. Nå overvåkes vi digitalt. Gjennom elektroniske spor og på sosiale medier huskes og deles både godt og ikke minst vondt. I dag arkiveres så å si alt vi gjør, og enhver handling kan hentes opp igjen om noen ønsker det. Sporene snør aldri igjen. I tillegg er det en tendens til å bruke dagens øyne på mye og mangt som skjedde for lenge siden. Slik risikerer vi å vurdere noe som ble sagt eller gjort i en annen tid og i en annen sammenheng, med vår tids kriterier for godt og vondt, rett og galt.

Utviklingen er enveiskjørt. 

Den nettbaserte hukommelsen er kommet for å bli. Men vi er ikke tvunget til å bruke den. Ingen av oss har plikt til å grave i andres fortid, enn si å dele andres tilgitte feiltrinn. Ikke bare våre egne, men også andres skyldnere fortjener muligheten for å begynne på nytt.

Med tilgivelse følger en raushetsplikt som gjør at vi både kan og skal hjelpe hverandre til å plassere fortiden der den hører hjemme.

Gå til innlegget

Hvem er jeg?

Publisert rundt 1 år siden

Identitet handler ikke først og fremst om navn og fødselsnummer. Viktigere er selvbilde og selvfølelse.

‘Kan du identifisere deg? – Ja, gi meg bare et speil!’ Slik ­lyder en gammel, og ikke altfor morsom vits.

Paradokset er at det i de fleste ­sammenhenger er andre som må overbevises om at man er den personen man hevder å være.

Omgivelsene bestemmer. 

I biografien om Filippo Brunelleschi (1377 – 1446), arkitekten som blant annet ­konstruerte domkirkekuppelen i Firenze,­ fortelles det om et av verdens eldste ­identitetstyverier. Som hevn for å ha uteblitt ved en vennemiddag ble treskjæreren Grasso utsatt for et pek.

Da han kom hjem neste dag møtte han en stengt dør og beskjed om at herr Grosso allerede var kommet hjem. Brunelleschi og vennene hans begynte å tiltale Grosso som Matteo, en annen håndverker i byen. Matteos brødre var med på spøken, og man fikk endatil myndighetspersoner til å innkreve Matteos gjeld fra Grosso. Til sist erkjente den forvirrede treskjæreren at «jeg er ikke lenger Grasso, jeg er blitt Matteo».

Det er tidsskriftet The Economist som i sitt julenummer 2018 bruker historien som illustrasjon på hvordan identiteter skapes og vedlikeholdes. Enkeltpersoners identitet er avhengig av gjenkjennelse og anerkjennelse fra omgivelsene. Uten en slik anerkjennelse eksisterer man faktisk ikke som sosial person.

Les også: Disse etiske debatten vil prege 2019

Navn og fødselsnummer. 

Inntil 1923 kunne samme person her i landet benevnes med flere ulike navn, i blant basert på fars navn (patronym), andre ganger basert på yrke, gårdsnavn eller bosted. Blant annet økonomiske forpliktelser førte til at navneloven bestemte at alle skulle ha ett, og bare ett navn. Barnekonvensjonen fastslår at «alle barn har rett til et navn».

I 1964 ble fødselsnummer som består av fødselsdato og et individuelt personnummer, innført for alle innbyggere. Nå eksperimenteres det med såkalte bio-
metriske metoder som fingeravtrykk, ­øyeavlesning og stemmegjenkjenning for identifisering.

Den juridiske identiteten beskyttes gjennom stadig strengere personvernregler. Likevel leser vi om tyverier av pass og bankkort som brukes for å stjele andres identitet, ta opp lån og inngå forpliktelser i andres navn.

Ingen er bare det du ser. 

Samtidig vet vi godt at det ikke er fødselsnummeret eller andre formaliteter som gjør oss til den vi er. Det vi betrakter som identitet i dagligtalen, handler først og fremst om selvbildet, om hvordan vi ser på oss selv. Det betyr i tillegg mye for hvordan andre ser på oss.

Selvbildet er et bilde som ikke alltid er lett å få øye på av andre. Og det som sees, er aldri alt. De fleste av oss har dessuten ikke bare en, men flere identiteter. Vi kan være både barn og foreldre, naboer og lærere, joggere og hobbysnekkere og mye annet – på samme tid. Vi kan endatil være både smilende og bekymret samtidig.

Les også: Tvillingparet Mia og Alexandra har samme gener, men ulik oppvekst. ­Slike tilfeller belyser et av viten­skapens store spørsmål om ­mennesket.

Finne seg sjæl. 

Født sånn, eller blitt sånn, har vært en gjenganger i diskusjoner om personlighetsutvikling. Selvbildet formes langt på vei av omgivelsene, og utvikles i samspill med andre. Bekreftelser og tilbakemeldinger er avgjørende. Mange, særlig unge, strever med selvbildet sitt i dag. Et dårlig selvbilde er ofte knyttet til uheldige forventninger til kropp og utseende. Det er ikke alltid lett å finne seg sjæl, og enda vanskeligere kan det være å komme til rette med den man da finner.

Du skal elske din neste som deg selv, sier Jesus. Det betyr ikke bare omsorg for andre, men også for seg selv. Det kan med litt språklig kreativitet kalles mental egenomsorg. Da kan man likevel bruke speilet til identifikasjon, se seg dypt i ­øynene, og synge som på søndagsskolen: du er du og du duger!

Les også: Stoisk ro i hektisk tid

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1302 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1227 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1213 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
2 dager siden / 1058 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 568 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 562 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere