Magne Nylenna

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Professor i samfunnsmedisin ved UiO

Følgere

Si meg hvem du omgås

Publisert 6 måneder siden

I forkjølelsestider er vi opptatt av sykdomssmitte. Vi «smittes» imidlertid hele tiden av omgivelsene rundt oss. Hver enkelt av oss kan helt eller delvis beskytte seg, og hver enkelt kan påvirke andre.

Host og hark. Snufs og snørr. Det er tid for forkjølelse og sesonginfluensa. Er du i tvil om hvilken av disse som har truffet deg, er det neppe influensa. Alle som har vært influensarammet, bør huske det til neste vaksinasjonstilbud kommer.

Lenge før noe smittestoff var identifisert eller vaksiner utviklet, visste folk at sykdom kunne spre seg mellom mennesker. Karantene ble innført allerede på 1300-tallet for å unngå epidemier. Og i det daglige vet vi at det er lurt å holde avstand til de som hoster og nyser. Vi er opptatt av å hindre sykdomssmitte.

Vaner og uvaner

Det er langt fra bare sykdom som overføres mellom mennesker. Også atferd og holdninger som vi vanligvis ikke ser på som smittsomme, sprer seg i befolkningsgrupper. Mye av grunnen til at mediene har vært varsomme med å omtale selvmord, særlig hos kjente personer, har vært frykt for at det kan øke selvmordsrisikoen hos andre. Werther-effekten, med navn etter Johann Wolfgang von Goethes roman Den unge Werthers lidelser, er brukt som betegnelse nettopp på dette.

Mange vaner – og uvaner – sprer seg mer eller mindre på samme måte som virus og bakterier. Denne påvirkningen kalles iblant sosial smitte. Ikke bare design- og klesmoter endrer seg, men det gjør også språk og omgangsformer, tanker og ideer. Ofte skjer endringene langsomt, og uten at vi helt forstår hvorfor og hvordan. Forklaringen ligger selvsagt i omgivelsene rundt oss, først og fremst menneskene vi omgir oss med.

Sosial smitte

Det interessante er at atferd og holdninger forplanter seg gjennom flere ledd, altså ikke bare direkte fra person til person, men også via direktekontaktenes egne venner og kjente, nærmest som ringer i vannet.

Slik preges levevanene våre av hvem vi omgås og hvem vi bruker tid sammen med. Våre liv avspeiler livene til våre venner og naboer. Det er godt dokumentert hvordan dette blant annet omfatter fysisk aktivitet, matvaner, alkoholforbruk og røyking.

Endatil ensomhet og depresjon sprer seg gjennom sosiale nettverk. På den annen side påvirkes også tilfredsheten av omgivelsene. Mennesker som omgås glade personer, har økt sannsynlighet for å bli lykkeligere med tiden.

De seneste årene har vi sett hvor raskt og effektivt meninger spres via sosiale medier som Facebook og Twitter uten at noen direkte, personlig kontakt er nødvendig. Mediene er kraftfulle påvirkningsaktører, og gjentakelsens makt er stor.

Ingen lever for seg selv

Alt dette viser den sterke sammenheng det er mellom samfunn og enkeltpersoner, og betydningen av mellommenneskelig samvær og sosiale sammenhenger. Vi er alle del av noe større enn oss selv. Så vel på godt som på vondt, påvirkes vi av omgivelsene. I den grad vi kan velge vår omgangskrets og vårt nærmiljø, og ikke minst hva vi eksponeres for, bør vi tenke på den betydning det har for alle deler av livene våre.

Samtidig understreker det vår egen betydning for andre. Alt vi sier og gjør, påvirker noen omkring oss. Det gjelder også tro og håp.

Dette medfører både ansvar og muligheter. Den enkelte av oss kan faktisk gjøre en forskjell for andre simpelthen gjennom måten vi lever på.

Akkurat som vi gjør vårt ytterste for å unngå å smitte noen med virus og bakterier, bør vi være bevisste på hva vi ellers sprer gjennom ord og gjerninger, holdninger og vaner. Det gjelder selvsagt særlig overfor våre nærmeste, men i neste omgang har det virkning flere ledd videre. Ingen av oss lever bare for seg selv.

Gå til innlegget

Forventning fryder

Publisert 7 måneder siden

Like stor som gleden over julen, er gleden over forventningen. Og den varer mye lenger.

Det å vente er nesten deilig, det gir spenning og sammenheng, det lenker dagene sammen og gir hele livet farge, skrev forfatteren Ronald Fangen. Han hadde kanskje ikke julen spesielt i tankene, men advent er den ultimate ventetiden.

Forberedelser

Gjennom flere uker har forberedelsene pågått. På jobb avslutter vi prosjekter, rydder pulter og tar kanskje ut de siste feriedagene. På skoler og studiesteder oppsummeres semesteret i prøver og tentamener. Butikker og kjøpesenter har høysesong. Det er tid for handling – bokstavelig talt. Det er juleverksteder, julemesser og avslutningsfester. Hoteller og restauranter inviterer til førjulslunsj og julebord. Over alt er det køer og trengsel. I kirkene er det konserter og adventssamlinger. Det bestilles billetter på tog og fly. Vi må «hjem» til jul. Hjemme skal det vaskes og pyntes. Julekrybben hentes ned fra loftet. Adventsstaken som virket da vi pakket den ned, får nye pærer før den plasseres i vinduet. Kanskje våger vi endatil å sjekke om festkjolen og dressen i skapet har motstått årets krypemiddangrep. Logistikken for de få juledagene planlegges. Alle deler av vår tids storfamilier med nåværende og forhenværende, svigere og svogere, barn og voksne, skal få tilbørlig oppmerksomhet.

Tradisjoner

Ingen tid på året kan måle seg med disse dagene. Julen er en oase som vi teller ned til. Julekalendere og adventskalendere i ulike formater hjelper oss å holde rede på nedtellingen.

Både før, under og etter jul skal alt være annerledes, og alt skal være uendret. Adventstiden skal skille seg fra året for øvrig, og juledagene er helt spesielle. Samtidig skal gamle skikker bringes videre. Nostalgien blomstrer. Adventsduken etter farmor kommer på bordet. Årgangspynt hentes fram, for å henges opp nøyaktig slik den hang i fjor, og året før. Sju slag skal bakes – eller i det minste kjøpes – om enn ikke nødvendigvis spises. Huset skal dufte grønnsåpe og klementiner. Juletradisjoner er ikke noe man spøker med, og det samme gjelder førjulstradisjoner. Bytur med barnebarna. Granbar på gravstedet. Frelsesarmeens julegryte. Tenning av julegrana på torget. Hemmeligheter lages, kjøpes og pakkes.

Lys i mørket

Det viktigste symbolet i ventetiden er lys i alle former, inne og ute. Kunne vi overleve mørket her nord uten disse lysene? På denne tiden av året er vi så underernærte på lys at en halvblank stjerne i et nabovindu eller fire tente adventslys er nok til å stimulere D-vitamin-produksjonen.

Selv innrømmer jeg gjerne at jeg tjuvstarter lysfesten. Det gikk mange år før jeg forsto at det ikke var vanlig at menn av min generasjon prøvekjørte julelysene i oktober. Mens det jevnlig kommer gretne avisinnlegg om for tidlig julepynting i november, lengter jeg etter å begynne. Til gjengjeld lar jeg gjerne lysene henge til langt ut i januar – omdefinert til vinterlys.

Tid for fest

I min ungdom betydde «alternativ jul» et oppgjør med julefeiringen. Vi reagerte på kommersialiseringen som overskygget julens egentlig innhold. Jeg husker hvordan protesten mot pynting skuffet foreldre og besteforeldre. Det er fortsatt minst like god grunn for bevissthet om hvilke verdier som er viktigst. Ikke minst må gavehysteriet holdes i sjakk. Men samtidig ser jeg tydeligere betydningen av en skikkelig julefeiring. Om ikke julen med sitt budskap skal feires, når skal vi da kunne feste? Og til en slik fest hører ikke bare salmer og sanger med, men naturligvis også vårt flotteste antrekk, vårt fineste servise, og den beste mat og drikke.

De få, intense juledagene går fort. Ikke før er juleferien over, og de siste grannålene kostet opp fra gulvet, så begynner jeg å glede meg til neste jul. Og særlig til neste førjulstid. Når januar er omme, er jeg klar for ny, sitrende forventning. Julen er kort, men forventningen så lang som vi selv ønsker.

Gå til innlegget

Gi tid og oppmerksomhet

Publisert 8 måneder siden

Vil du glede noen eller støtte en god sak, er fysisk tilstedeværelse det beste du kan tilby

Blomster eller konfekt? En god bok, kanskje? Det kan være vanskelig å velge gave ikke bare ved en fødselsdag eller annen spesiell anledning, men også når vi vil takke eller oppmuntre noen i hverdagen. Samtidig som vi ofte opplever at den vi vil glede, allerede «har alt» og neppe har store materielle behov, vil vi gjerne gi noe verdifullt som det blir satt pris på.


Ettertraktet tid

Hva gjør noe verdifullt? I de fleste sammenhenger dreier det seg om noe som er ettertraktet, men samtidig forekommer sjelden og derfor er mangelvare. Det er kombinasjonen av stor etterspørsel og liten tilgang som driver prisen på trøfler og safran til himmels. Den samme mekanismen gjelder også ikke-materielle verdier. Blant de aller største mangelvarer i våre dager er tid og oppmerksomhet.

Tid er et merkelig fenomen. Enten den kommer eller går, som det sies, er det blitt for lite av den. «Tidligere manglet mennesker blant annet plass, lys og mat. Men de savnet aldri tid. Vi derimot jages av klokken», skriver fysikkprofessor Bodil Jönsson i boken Ti tanker om tid. Noe har skjedd underveis.


Gjennomregulert tid

Tidsklemma er blitt både et statussymbol og et problem. En tettpakket outlook og en overfylt kalender uttrykker travelhet og forveksles lett med vellykkethet, i hvert fall i lange faser av livet. Allerede fra barnehagealder organiseres de mange, og stadig flere, aktiviteter etter en stram timeplan. «Fri lek» har forsvunnet fra barndommen. Nesten hele vår våkne tid er gjennomregulert. Tempoet i tilværelsen øker jevnt og trutt. Se på en spillefilm fra noen tiår tilbake. Det er utrolig hvor langsomt det gikk – nesten gjespende kjedelig. Vi skal nemlig presse stadig mer inn i døgnet som fortsatt bare har 24 timer. Samtidig savner vi fritid og såkalt «kvalitetstid» som etter hvert paradoksalt nok får sin egen plass på timeplanen.

Oppmerksomhet er blitt en knapphetsfaktor i seg selv. Vi overveldes av inntrykk. Det sies at vi nå eksponeres daglig for mer informasjon enn en person i middelalderen møtte gjennom et helt liv. For å overkomme alt, må vi nødvendigvis gjøre flere ting samtidig. Vi går på kurs for å lære oss rasjonell møteteknikk og mer effektive arbeidsmetoder. Multitasking er blitt en mestringsmekanisme, men uansett er den menneskelige evne til oppmerksomhet begrenset.


Skjermtid

Smarttelefonen er selve symbolet på rastløshet og flyktighet. Den er ufattelig nyttig, men en konstant kilde til distraksjon. Hvem har ikke snublet i fortauskanten mens man leser en tekstmelding, eller kollidert med en annen mobilbruker med store hodetelefoner? Jeg merker selv hvor vanskelig det er blitt å fordype seg i en god roman. Lesingen skjer gjerne med musikk på øret, foran en fotballkamp på TV og med stadige blikk innom mailen, Facebook og Twitter på mobilen. En god, gammeldags non-virtuell samtale ansikt til ansikt er befriende.


Vær til stede

Tid og oppmerksomhet er noe høyst personlig som vi kan gi videre uten store omkostninger, og som nesten alltid mottas med takknemlighet. Det skal ikke så mye til. Det handler om å være til stede, om å «stikke innom», stoppe opp, slå av en prat, spørre hvordan det går – om å bry seg om andre.

Det er heller ikke bare overfor enkeltpersoner vi bør være rausere med tid og oppmerksomhet. Når noe foregår i lokalmiljøet eller i menigheten gjør du en forskjell simpelthen ved å møte opp. Slutt opp om fotballaget ditt eller andre aktiviteter du er glad i – i medgang og i motgang, i solskinn og i regnvær. Ikke bare får du nesten alltid noe mer og annet tilbake enn du trodde. Din fysiske tilstedeværelse er et synlig utrykk for støtte til en sak eller en organisasjon. Tenk bare hvor mye deltakelse i begravelser og bisettelser betyr for de pårørende.

Med økende alder får vi et litt annet forhold til tid. Vi innser at vår tid er begrenset. Heldigvis får vi også større frihet til å bruke tiden som vi selv vil. Den store verdien av tid og oppmerksomhet gjør bruken til et viktig forvalteransvar.

Gå til innlegget

En hyllest til boka

Publisert 9 måneder siden

Vi bør feire 500-årsjubileet for norske bøker med ærbødighet og takknemlighet

«Når du har lært å lese, trenger du aldri mer å kjede deg» har jeg med en generasjons mellomrom fortalt barn og barnebarn. Lesing åpner døren til så mangt, også til bøkenes verden. Der finnes kunnskap og underholdning, trøst og håp – og mye annet.


Bokåret 2019

I år feirer vi 500-årsjubileum for de første norske bøkene; Missale Nidrosiense, en messebok for Norge, og Breviarium Nidrosiense, en håndbok i liturgi. Som en del av feiringen er Norge hovedland under bokmessen i Frankfurt i disse dager, og kampanjen Hele Norge leser stimulerer leselyst og leseglede.

Det er all grunn til å feire bøkene. Hvordan ville livet vært uten dem? Mange av oss kjenner fortsatt lukten av våre første bøker. Vi husker sitringen av spenning og forventning når vi ble lest for, ungdommens leseoppdagelser, studietidens nyttelesing og voksenlivets leselyst. Bøkene har gitt oss utdannelse og dannelse. I tillegg har de både avspeilet og preget den tiden vi har levd. «Bøkene er som et kulturelt arvestoff, koden for hvem vi er som et samfunn og hva vi vet», skriver Susan Orlean i The Library Book, boken om brannen i biblioteket i Los Angeles i 1986.


Bøkenes bok

Å lære å lese ble sannsynligvis vanlig her til lands på 1700-tallet selv om ferdighetene sikkert var varierende både da og senere. Men bøker var ikke allemannseie. De var kostbare, og ikke var det mye til leselys heller. Forholdene var dessuten ganske forskjellige hos allmuen og hos de få «lærde» som endog hadde bøker på fremmede språk.

Bibelen, som fortsatt holder stand som verdens mest utbredte bok, var lenge den første, og ofte den eneste boken i norske hjem. Senere fikk den følge av prekensamlinger, katekismer og salmebøker.

Henrik Wergeland så tidlig bøkenes mangfoldige funksjoner: «Bøger ere venner. De belære, trøste og underholde. De bringe til Graad og til Latter; de styrke til Daad og vugge i Slummer». Underholdningslitteraturen kom først på slutten av 1800-tallet, og det var med det 20. århundrets teknologi og økonomi at bokproduksjonen eksploderte.


Bøker i nye former

Wikipedia definerer riktignok bok som «en sammenbinding av flere blad av papir, pergament eller annet egnet materiale», men som kjent finnes det nå både elektroniske bøker og lydbøker. Selv sverger jeg fortsatt til gammeldagse bøker som er til å ta og føle på. Med årene gir det betydelige oppbevaringsproblemer. For mange i min generasjon som har flyttet til leiligheter med begrenset hylleplass, har nok det å måtte ta farvel med bøker vært blant de tyngste avgjørelser. Bøkene er som kjent våre venner selv når de vender oss ryggen.


Bibliotekets hyllest

For bøker er alternativet til å eie heldigvis ikke å leie, men å låne. En hyllest til boken er også en hyllest til biblioteket. Folkebibliotekene er blant våre mest verdifulle samfunnsinstitusjoner og fortjener en egen flaggdag. Finnes det noe mer raust og demokratisk enn et sted der man fritt og franko kan forsyne seg av skreddersydde opplevelser i form av sakprosa, oppslagsverk, biografier, lyrikk og romaner? Stadig flere biblioteker er «meråpne» fra tidlig morgen til sen kveld. De er dessuten fysiske møteplasser med et integreringspotensial som overgår det meste.


Boken lever! 

«Boken behøver man ikke bekymre seg over. Den vil overleve», skrev legendariske Jon Bing i 1984 som svar på utfordringene fra de digitale medier. Han fikk rett. Det utgis nærmere 5000 nye boktitler årlig bare i vårt lille land. Nesten ni av ti voksne nordmenn leser bøker, og fire av ti leser mer enn ti bøker i året. Det er bokprogrammer i radio og TV, bokomtaler i avisene og det arrangeres såkalte bokbad landet rundt. Boken lever, og etter 500 år er de uleste fristelsene i bokform blitt uoverkommelig mange. Dessverre har døgnet fortsatt bare 24 timer - hvorav de færreste er disponible for lesing.

Gå til innlegget

Stolthet er undervurdert

Publisert 10 måneder siden

Angst for å virke selvgode hindrer oss for ofte i å vise sunn stolthet

Det fortelles en historie om en som overhørte en dialog mellom to godt voksne menn der den ene åpenlyst ga ros og den andre tok imot. «Det var vanskelig å se hvem av dem som hadde det verst», var kommentaren.


Ydmykhet

Ydmykhet er en dyd, heter det - endatil en av de sju hellige dyder. Dyder er mangelvare i vår tid. Det er høyverdige moralske egenskaper som skal etterstrebes. Evne til å se egne svakheter og erkjennelse av egen utilstrekkelighet, som er ydmykhetens kjennetegn, er riktig og nødvendig, men alt med måte. Det kan bli for mye av det vonde. Axel Sandemose viste med Janteloven hvordan beskjedenhet og saktmodighet kan overdrives og rett og slett bli skadelig.


Hovmod

Motsatsen til ydmykhet regnes som hovmod. Hovmod er intet mindre enn en av de sju dødssyndene, og vi kjenner alle konsekvensene. Derfor holder vi trygg avstand til alt som kan gi mistanke om fariseisk selvgodhet.

Vi har her til lands lang tradisjon for å være forsiktige med å uttrykke noe som kan oppfattes som skryt, enten det gjelder oss selv eller andre. Taushet er tross alt gull, og for å være på den sikre side holder vi gjerne tilbake med gode ord.


Sunn stolthet

Altfor ofte forveksles hovmod med stolthet. Mens hovmod i form av arroganse og selvhevdelse selvsagt må unngås, er stolthet undervurdert. Det er knapt slektskap mellom de to tilstandene. Stolthet er noe annet enn selvgodhet. Sunn stolthet er en passe dose synlig erkjennelse av et eller annet vi ser som positivt. Det er nærmest en form for innadvendt ros.

Det å være stolt av, eller over noe, betyr å være bevisst verdien, betydningen eller innsatsen av noe, og mer eller mindre eksplisitt gi uttrykk for det vi kjenner. Slik stolthet er ikke bare akseptabelt. Det er simpelthen nødvendig. «For at kunne leve, må jeg bevare min stolthed», skriver Henrik Ibsen.


Selvbilder

Et svakt selvbilde er et utbredt problem, særlig blant ungdom. Avstanden til de sminkede idealene vi møter gjennom ulike medier, kan bli så stor at det går på selvtilliten løs.

All vellykketheten vi hører og leser om, kan forlede oss til å tro at sol fra en skyfri himmel er det normale, og det er lett å kjenne seg mindreverdig. Passe doser stolthet over det vi selv er og gjør, er effektiv motgift mot alt som kan holde oss nede, og en mestringsmekanisme som kan tilpasses behovet. Jeg er pen nok og flink nok til mitt bruk, sier vi hjemme hos meg.

Stolthet kan ikke bare ha mentale, men også rent fysiske fordeler. En bokstavelig talt original studie blant 5000 eldre briter, som ble publisert i legetidsskriftet BMJ for et par år siden, viste en positiv sammenheng mellom stolthet og fraværet av fysiske fall. Jo høyere grad av rapportert følelse av stolthet, jo lavere var risikoen for å ha falt de siste to årene. Slik sett står stolthet definitivt ikke for fall hos eldre – snarere tvert imot.


Hverdagsstolthet

Vi har alle noe eller noen å være stolte av, noe vi gjerne vil framheve, fortelle om eller vise til andre. Det skal vi gjøre uten skam. Kjærester, barn, og ikke minst barnebarn, er typiske stolthetsobjekter.

Knapt noe er mer mangfoldig og individuelt enn det vi kan kjenne stolthet over. Det kan være usynlige hverdagsseirer; at vi klarte å komme gjennom en vanskelig dag på jobben, at vi våget å stå opp og forsvare en venn mot urett, at vi klarte å gå til butikken tross giktsmertene, at vi gjenopplivet halvdøde potteplanter, at vi klarte en lukeparkering. Og det kan være mer synlige og større begivenheter; at vi besto eksamen, at vi kunne feire nok en bryllupsdag, at vi gjennomførte vårt første mosjonsløp, at vi endelig klarte å stumpe røyken.

La oss litt oftere rette ryggen og løfte blikket, og våge å vedkjenne oss litt mer stolthet både over oss selv og våre nærmeste. Det skal litt til før det blir for mye.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere