Magne Nylenna

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Professor i samfunnsmedisin ved UiO

Følgere

Slik jeg ser det

Publisert rundt 2 måneder siden

Å se en sak fra flere sider, betyr ikke at alt er like riktig.

Halvfullt eller halvtomt? Det er ofte nøkkelspørsmålet som avgjør om optimismen eller pessimismen får overtaket. Ikke bare glasset kan betraktes fra mer enn en synsvinkel. De fleste saker har minst to sider, ofte flere.

Selvbilde

Der to møtes, er fire til stede, sier en kollega av meg. Vi har alle et bilde av oss selv som er mer eller mindre annerledes enn andres bilde av oss. Muligens oppfatter jeg meg som sterk og tydelig, mens andre ser meg som svak og utydelig? Eller kanskje er det omvendt?

Et selvbilde omfatter både det mentale inntrykket vi har av oss selv, og hvordan vi tror at andre ser oss. På det siste punktet er det lett å ta feil.

Mange ungdommer, særlig jenter, sliter i dag med et svakt selvbilde. Kunstige idealer knyttet til utseende, evner og prestasjoner har mye av skylden. Det er mulig å få hjelp fra andre til å korrigere selvbildet, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på profesjonell hjelp. Et trygt, støttende miljø og gode, velvillige venner kan utrette mye.

For oss godt voksne kan det også være nyttig med tilbakemeldinger og korreksjoner, selv om slikt kan være smertefullt. Det finnes få oppriktige venner, men så er heller ikke etterspørselen så stor, har jeg hørt.

Vi ser det vi vil. Virkeligheten varierer med øynene som ser. Kona mi var for noen år siden i Afrika og fikk sammen med en gruppe andre være med på jungelsafari. Guiden ville gjerne bli kjent med gruppen før de startet på turen. Vil dere se slanger, var ett av spørsmålene hans. Deltakerne var entydige; nei takk, slanger er skumle, og de vil vi ikke møte. Den lange turen ble spennende, og bød på fugler og dyr av mange slag. De som var med, fikk en stor opplevelse, og ingen slanger var å se. Etter flere timer var de tilbake til utgangspunktet og takket for turen. En av deltakerne kunne ikke dy seg, og spurte hvor guiden ville ha tatt dem om de hadde ønsket å se slanger. Svaret var overraskende: Vi ville gått akkurat samme turen, naturligvis.

Tvisyn

Aasmund Olavsson Vinje (1818–70) skapte betegnelsen tvisyn i Ferdaminne for 160 år siden. Tvisyn er det å se «Retta og Vranga paa Livsens Vev, soleides at me lettare kunna liksom graata med det eine Augat og læ med det andre ...». Evnen til å se samme sak fra forskjellige, kanskje endatil motsatte sider, kan oppfattes som negativ, som å være usikker og vinglete. Slik gjorde det nok livet til Vinje unødvendig vanskelig. Men å se verden fra to sider kan også være positivt, og handle om å være nyansert og åpen.

Selv velger jeg den siste tolkningen. I offentlige debatter savner jeg innrømmelser av at motparten også kan ha noen gode argumenter. Selvsagt vil jeg gjerne at andre skal se verden fra min side. Samtidig prøver jeg å forstå at det kan være gode grunner til å se ting annerledes. Det kan ofte være krevende, men jeg tror egentlig ikke at litt tvisyn svekker handlekraften. I hvert fall kan det styrke troverdigheten.

Tvilens verdi

Å se en sak fra flere sider betyr selvsagt ikke at alle utsagn er like fornuftige eller at alt er relativt. Tvert imot. Men det er lett å bli enøyd på veien mot konklusjoner. Polariseringen ser ut til å øke på alle områder rundt i verden. Gjennom uforsonlig språkbruk bidrar sosiale medier mer til å styrke motsetninger enn til å stimulere meningsutveksling. Kommentarene i facbookgrupper og på tvitterkontoer fungerer mer som ekkokammer enn som samtalerom.

Skråsikkerhet er skummelt. Vi kjenner alle noen som ofte tar feil, men som aldri er i tvil. En slik holdning er ikke noe mål. Tvilen kan være plagsom, men den er et tegn på sunn refleksjon. Beslutninger vi har tvilt oss fram til, er gjerne ekstra verdifulle.

Tvil er ikke det motsatte av tro. Det er troens trofaste følgesvenn, og dessuten ærlighetens frukt.

Gå til innlegget

Å høre til og høre sammen

Publisert 3 måneder siden

Behovet for fellesskap viser seg best når farer truer.

«No man is an island entire of itself», skrev den britiske poeten John Donne (1572-1631) for 400 år siden. «Ingen lever for seg selv, og heller ikke dør for seg selv», konstaterte Paulus hele 1600 år før det igjen. At alle mennesker tilhører noe større enn seg selv, har vært kjent til alle tider.

Tilhørighet og fellesskap er to sider av samme sak. Det å høre til et sted, i en sammenheng, i en familie eller organisasjon gir et fellesskap med andre. De fleste av oss opplever tilhørighet til mange grupper og fellesskap. Fellesskap utspiller seg i hjem og nabolag, på arbeidsplasser og fotballtribuner, i folkegrupper og nasjoner.

Fellesskapsfeiring

Mai er fellesskapenes måned. 1. mai feirer vi samhold og solidaritet. 8. mai feirer vi fred og frihet. Og nasjonaldagen 17. mai er hele landets samlende festdag. Selv om årets 17. mai-feiring ble annerledes enn vanlig, var fellesskapsfølelsen sterkere enn på lenge. Vi bygget fellesskap på avstand, som Veslemøy Østrem uttrykte det her i Vårt Land dagen før dagen. På tvers av generasjonskløfter, etnisk bakgrunn, politiske uenigheter og kulturelle forskjeller feiret vi ikke bare grunnloven og flagget, men også håpet om mer normale dager. Pandemien som har endret så mye av livene våre, påvirker også opplevelsen av fellesskap.

Pesten

Få ting styrker et fellesskap så mye som felles fiender. Felles fiende gjør felles sak. Krig er det ultimate eksemplet, men epidemier kommer også høyt opp på listen. De to situasjonene har mye til felles. Albert Camus’ (1913-1960) roman Pesten beskriver en ti måneder lang epidemi basert på rapporter fra hovedpersonen, dr Rieux. Som tidsaktuell lesning, blir jeg slått av de mange likhetene mellom den fiktive pesten i Algerie og dagens koronapandemi.

Pesten, som ble utgitt i 1947, kan leses som en allegori om krig, og om motstandskampen mot nazismen. Kampen føres ikke av den enkelte. Den føres av et fellesskap. Selv rentenisten Cottard, som ikke ser for seg at han selv skulle bli rammet av sykdom, sier at «vi er da i det minste i samme båt».

Nye fellesskap

Koronapandemien skaper nye fellesskap. For oss som har arbeidet med kohorter som utgangspunkt for medisinsk forskning, er det interessant at ordet er blitt allemannseie. En kohort var opprinnelig betegnelsen på en romersk hæravdeling. En kohort er en gruppe mennesker som etableres på et bestemt tidspunkt og som følger hverandre framover i tid. En fødselskohort består for eksempel av alle som ble født på samme tid. Kohortene som nå dannes i barnehager og skoler, er grupper av barn som har internt fellesskap, og atskilles fra andre grupper.

Det finnes ulike former for fellesskap. Det vanligste er kanskje interessefellesskap, det at man arbeider for samme sak og samme mål. Det skjer fortrinnsvis med frivillig tilslutning. Iblant snakker vi om skjebnefellesskap. Det er en type fellesskap man ikke alltid velger selv, f.eks. når man rammes av samme trussel – som en smittefare. Kirken er et trosfellesskap. Det er viktig å skille det fra et meningsfellesskap, selv om noen synes å blande det sammen.

Vi trenger hverandre

«There is no such thing as society», skal den britiske statsministeren Margareth Thatcher ha uttalt, men det er få som ser det slik. Endatil hennes etterfølger Boris Johnson takket fellesskapets helsetjeneste for livreddende behandling etter covid-19-sykdom.

Det er lite originalt, noen vil sikkert si banalt, å påpeke fellesskapets betydning. Jeg gjør det likevel med frimodighet. Sammen med andre er hver enkelt av oss sterkere og tryggere enn når vi står alene. Fellesskap er ikke noe enkelte ideologier eller politiske partier har monopol på. Tilhørighet og fellesskap er et grunnleggende menneskelig behov. De siste månedenes opplevelse gir en ekstra grunn til å hylle fellesskapets verdier.

Gå til innlegget

Livet er ferskvare

Publisert 4 måneder siden

De seneste ukenes opplevelser har bekreftet at vi definitivt ikke kan stole på morgendagen og at vi bare kan ta en dag om gangen.

«Som din dag, så skall din kraft ock vara». Denne strofen fra Blott en dag av Lina Sandell (1832 – 1903) har en spesiell plass i mitt hjem, og sikkert hos mange andre. Løftet bygger på et ord fra 5. Mosebok og forteller oss at vi vil få den kraften vi behøver, når vi behøver den - men ikke før. Det er et budskap om trygghet og tålmodighet. Begge deler er mangelvare i disse dager.

Hva kan true i trygge Norge?

Vi trodde at vi kunne kontrollere alt omkring oss. Ikke minst har velstand og teknologiske nyvinninger gjort oss selvsikre. Hva kan vel true oss i trygge Norge der vi sitter i solide hjem med innbruddsalarm, komfyrvakt og røykvarslere? Økonomisk er vi sikret gjennom lønnsutbetalinger og pensjoner, og med sykelønn og forsikringsordninger. Politi og vektere passer på oss, og helse- og omsorgstjenester tar vare på oss. Tilsynsordningene er tallrike: Mattilsynet sørger for at det vi spiser og drikker er ufarlig, arbeidstilsynet sjekker arbeidsplassene, biltilsynet passer på kjøretøyene og branntilsynet inspiserer piper og ildsteder. Vi omgir oss med offentlige institusjoner og holder oss med lover og regler som skal gjøre livet så trygt som mulig.

Likevel får vi påminnelser om at dette ikke er nok. Naturen spiller oss stadig puss. Skred, flom og orkaner viser værets makt. Og stadig opplever vi kjente og kjære som rammes av uforståelig sykdom, kanskje endatil plutselig, uventet død. Nå er det altså mikroorganismene som truer vår trygge tilværelse.

Folk forventer garantier

«Morgendagen er en skjelm», sier vi, uten at vi nødvendigvis vet hva en skjelm er. «[L]istig bedrager; slyngel» forteller Det Norske Akademis ordbok, og forklarer at ordet brukes om noen eller noe man ikke kan stole på. De seneste ukenes opplevelser har bekreftet at vi definitivt ikke kan stole på morgendagen. Den kan brått og uventet bli helt annerledes enn vi trodde.

Alle ønsker trygghet og forutsigbarhet. Derfor forventer, ja nærmest krever, folk garantier for at det er sikkert å åpne barnehager, sende barna til skolen, ta toget, og dra på jobben igjen. Slike garantier kan selvsagt ingen gi. Ingen har noen gang tidligere heller kunnet gi dem. Vi har bare hatt inntrykk av at det har vært slik.

Fra hånd til munn

I vår overflod har vi også vært vant til å ha lagre og forsyninger av ulik art for å trygge tilværelsen. Litt mat i fryseren, litt ved i boden, litt penger på bok. Slik er det ikke for alt og alle. De minste dyr og fugler må hver dag spise like mye mat som sin egen vekt, for å holde seg i live. Flere mennesker i verden enn vi liker å tro, lever fra hånd til munn. Da blir tidsperspektivet kort.

En av de første reaksjonene på det som skulle komme, var tendensene til hamstring. For å bevare i hvert fall noe av kontrollen, måtte hyller og skap fylles. Både hermetikk og toalettpapir kan hamstres, men det viktigste i livet kan ikke forhåndslagres. Hjerteslagene kan ikke ta pause. Nye blodceller må dannes hver dag, og produksjonen i kroppens mange kjemifabrikker pågår heldigvis døgnkontinuerlig. På samme måte kan heller ikke tålmodighet og humør, mot og optimisme forhåndslagres.

En dag om gangen

Mange av oss kjenner oss kraftløse nå. Derfor gir det god trøst å vite at kraften kommer etter hvert som vi trenger den. Om ikke annet lærer vi at livet er ferskvare. Vi har ikke noe annet valg enn å ta en dag, ja faktisk en time, om gangen. Egentlig er det en lettelse å slippe tak i den fiktive kontrollen over en framtid som kanskje ikke engang kommer, og i hvert fall blir annerledes enn vi trodde. Mye klokt er sagt om dette: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» Matt 6, 34.

Gå til innlegget

Det vi ikke ser

Publisert 5 måneder siden

Livet domineres vanligvis av det vi ser. Koronapandemien minner oss om alt vi ikke ser, og likevel påvirkes av. Både virus, frykt og håp inngår der.

Ingen er bare det vi ser, er en formulering fra Kirkens Bymisjon med relevans langt utover hjemløshet og sosial nød. Alle bærer på og med seg opplevelser og fortellinger som sjelden eller aldri kommer til uttrykk. Det kan være sterke minner og mer eller mindre bevisste hemmeligheter. Det er stoff til minst én roman i hvert menneske.

Det usynlige finnes

«Det vesentlige er usynlig for øyet», sier den lille prinsen med Antoine de Saint-Exuperys ord. Prinsen kommer til jorden fra en annen planet, og undrer seg over menneskenes atferd. At vi ikke ser noe, betyr nemlig ikke at det ikke eksisterer. Det erfarer vi alle i hverdagen. Verken smerte, sorg eller savn er synlig, men likevel høyst virkelig. Det samme gjelder angst og redsel som preger mange i dag.

Ikke bare immaterielle fenomener kan være usynlige. Det finnes mye levende rundt oss som vi ikke oppdager. Går vi gjennom skogen en sommerkveld, vet vi at det finnes små og store skapninger som ser oss, uten at vi ser dem. Det usynlige mangfoldet i naturen er en del av, og en forutsetning for, livet.

Smitte

Det usynlige kan også skade. I disse dager er det ørsmå viruspartikler som ikke engang kan ses i mikroskop, men som definitivt eksisterer, som truer oss. Det aktuelle koronaviruset, SARS-CoV-2, som kan gi sykdommen som har fått navnet Covid-19, har satt verden på hodet.

Sykdom har gjennom historien vært knyttet til synd og straff. Særlig gjelder dette farsotter. Dramatiske hendelser med ukjent årsak gir rom for mange spekulasjoner. Inntil siste del av 1800-tallet trodde man at det var usynlige urenheter i luften, miasmer, som framkalte smittsom sykdom. Nå har vi identifisert en lang rekke mikroorganismer, og vet at mange av dem kan forårsake sykdom. Men det er mye vi fortsatt ikke vet om smittsomhet og sykelighet av både bakterier og virus. Dessuten oppstår det stadig nye varianter med nye egenskaper, slik vi nå opplever.

Det er umulig å se hvem av oss som bærer smitte. Derfor må vi i utgangspunktet behandle alle likt, både for å unngå å bli syke, og for å unngå å smitte andre om vi selv skulle være smittsomme. Usynlige farer og fiender er på mange måter mer skremmende enn de synlige, fordi de er vanskeligere å unngå.

Den usynlige omsorg

Tider med sykdom, isolasjon og karantene gir behov og mulighet for hjelp på mange vis. Når vi ikke kan møtes ansikt til ansikt, må vi vise omsorg på andre måter. Vi hører hver dag om kreative metoder å formidle samhold og oppmuntring på. Moderne teknologi gjør det mulig å holde kontakt med familie og venner, å bryte ensomhet og å gjøre dagene litt mer normale.

Det digitale samfunn er den nye usynligheten. Til enhver tid skjer det ufattelig mye rundt oss som vi verken ser eller forstår. Gjennom luften passerer all verdens informasjon med lysets hastighet. Nå må de nye kommunikasjonsmulighetene brukes til nye omsorgsformer. Selv dem vi ikke ser, trenger ekstra omtanke i disse dager. Usynlig omsorg kan også være effektiv.

Håpet lever

Troens verden er full av usynligheter. Troen er jo nettopp «et bevis for det vi ikke ser». Nå ser vi i et speil, i en gåte. Noe av det usynlige vet vi om, selv om vi ikke ser det. Mye annet kjenner vi ikke engang eksistensen av.

Det skjulte hører Herren til, står det i 5. Mosebok. Noe er åpenbart i ordets opprinnelige betydning, mens noe er og forblir skjult. Dette bevisst skjulte ligger rimeligvis utenfor vår fatteevne. Ikke vet vi hva det er, og ikke vet vi hva det betyr.

I krisetider er det ekstra mye uforståelig som skjer. Det må vi mennesker akseptere og avfinne oss med, hvor vanskelig det enn er.

Håp er på sett og vis også usynlig. Men det finnes i høyeste grad, og det behøves nå. Dagens krise er en overgang. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. La oss gjøre det usynlige håpet synlig!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 2920 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
16 dager siden / 1123 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 965 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 630 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
9 dager siden / 622 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
15 dager siden / 587 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
7 dager siden / 473 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere