Magne Nylenna

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Professor i samfunnsmedisin ved UiO

Følgere

Stolthet er undervurdert

Publisert rundt 7 timer siden

Angst for å virke selvgode hindrer oss for ofte i å vise sunn stolthet

Det fortelles en historie om en som overhørte en dialog mellom to godt voksne menn der den ene åpenlyst ga ros og den andre tok imot. «Det var vanskelig å se hvem av dem som hadde det verst», var kommentaren.


Ydmykhet

Ydmykhet er en dyd, heter det - endatil en av de sju hellige dyder. Dyder er mangelvare i vår tid. Det er høyverdige moralske egenskaper som skal etterstrebes. Evne til å se egne svakheter og erkjennelse av egen utilstrekkelighet, som er ydmykhetens kjennetegn, er riktig og nødvendig, men alt med måte. Det kan bli for mye av det vonde. Axel Sandemose viste med Janteloven hvordan beskjedenhet og saktmodighet kan overdrives og rett og slett bli skadelig.


Hovmod

Motsatsen til ydmykhet regnes som hovmod. Hovmod er intet mindre enn en av de sju dødssyndene, og vi kjenner alle konsekvensene. Derfor holder vi trygg avstand til alt som kan gi mistanke om fariseisk selvgodhet.

Vi har her til lands lang tradisjon for å være forsiktige med å uttrykke noe som kan oppfattes som skryt, enten det gjelder oss selv eller andre. Taushet er tross alt gull, og for å være på den sikre side holder vi gjerne tilbake med gode ord.


Sunn stolthet

Altfor ofte forveksles hovmod med stolthet. Mens hovmod i form av arroganse og selvhevdelse selvsagt må unngås, er stolthet undervurdert. Det er knapt slektskap mellom de to tilstandene. Stolthet er noe annet enn selvgodhet. Sunn stolthet er en passe dose synlig erkjennelse av et eller annet vi ser som positivt. Det er nærmest en form for innadvendt ros.

Det å være stolt av, eller over noe, betyr å være bevisst verdien, betydningen eller innsatsen av noe, og mer eller mindre eksplisitt gi uttrykk for det vi kjenner. Slik stolthet er ikke bare akseptabelt. Det er simpelthen nødvendig. «For at kunne leve, må jeg bevare min stolthed», skriver Henrik Ibsen.


Selvbilder

Et svakt selvbilde er et utbredt problem, særlig blant ungdom. Avstanden til de sminkede idealene vi møter gjennom ulike medier, kan bli så stor at det går på selvtilliten løs.

All vellykketheten vi hører og leser om, kan forlede oss til å tro at sol fra en skyfri himmel er det normale, og det er lett å kjenne seg mindreverdig. Passe doser stolthet over det vi selv er og gjør, er effektiv motgift mot alt som kan holde oss nede, og en mestringsmekanisme som kan tilpasses behovet. Jeg er pen nok og flink nok til mitt bruk, sier vi hjemme hos meg.

Stolthet kan ikke bare ha mentale, men også rent fysiske fordeler. En bokstavelig talt original studie blant 5000 eldre briter, som ble publisert i legetidsskriftet BMJ for et par år siden, viste en positiv sammenheng mellom stolthet og fraværet av fysiske fall. Jo høyere grad av rapportert følelse av stolthet, jo lavere var risikoen for å ha falt de siste to årene. Slik sett står stolthet definitivt ikke for fall hos eldre – snarere tvert imot.


Hverdagsstolthet

Vi har alle noe eller noen å være stolte av, noe vi gjerne vil framheve, fortelle om eller vise til andre. Det skal vi gjøre uten skam. Kjærester, barn, og ikke minst barnebarn, er typiske stolthetsobjekter.

Knapt noe er mer mangfoldig og individuelt enn det vi kan kjenne stolthet over. Det kan være usynlige hverdagsseirer; at vi klarte å komme gjennom en vanskelig dag på jobben, at vi våget å stå opp og forsvare en venn mot urett, at vi klarte å gå til butikken tross giktsmertene, at vi gjenopplivet halvdøde potteplanter, at vi klarte en lukeparkering. Og det kan være mer synlige og større begivenheter; at vi besto eksamen, at vi kunne feire nok en bryllupsdag, at vi gjennomførte vårt første mosjonsløp, at vi endelig klarte å stumpe røyken.

La oss litt oftere rette ryggen og løfte blikket, og våge å vedkjenne oss litt mer stolthet både over oss selv og våre nærmeste. Det skal litt til før det blir for mye.

Gå til innlegget

Er ensomhet en sykdom?

Publisert 28 dager siden

Ensomhet er et folkehelseproblem som verken kan eller skal løses av profesjonelle i hvite frakker.

Det er lenge siden det var vanlig å stikke innom naboen uanmeldt for en kopp kaffe og en prat om vær og vind. Paradoksalt nok forsvant mye av det uformelle samværet idet vi flyttet tettere sammen og fikk ny kommunikasjonsteknologi. I moderne boligblokker er det færre som kjenner naboene sine enn det var i grisgrendte bygder. Vi skal være varsomme med å romantisere fortiden, men dagens omgangsformer har ført til at mange savner både vennskap og fellesskap. Endringene begynte for lenge siden, og for min generasjon var nok TV-apparatet en viktig grunn til at kontaktmønsteret endret seg, foreningslivet forvitret og tradisjonelle møteplasser ble borte.

Samtidig som en tettpakket timeplan og et stort nettverk er blitt statussymboler, føler mange seg alene, kanskje endatil midt i travelheten. Man savner nærhet og fortrolighet og noen å dele sorger og gleder med. Få ønsker å være ensomme. I et samfunn bygget opp rundt felleskap og sosial aktivitet er ensomhet dessuten blitt litt skamfullt og nesten et tabu.


Et folkehelseproblem

Omtrent en av fem nordmenn sier at de har vært, eller er plaget av ensomhet. Subjektive opplevelser er det vanskelig å måle, og om ensomhet øker eller synker er omdiskutert. Mye tyder likevel på at det er blitt flere ensomme, både blant gamle og unge, for eksempel blant unge jenter. Ensomhet hos eldre, som det i hvert fall blir flere og flere av, er en spesiell utfordring.

Nesten halvparten av dem som bor alene, er plaget av ensomhet, og i dag består mer enn hver tredje husholdning i Norge av bare én person. Enslige kvinner er i flertall i den eldre del av befolkningen og i spredtbygde strøk. Mennene er i flertall blant de yngre enslige og i de store byene.

Mens folkehelsearbeid tidligere handlet om miljømedisin og smittsomme sykdommer, er det nå psykisk helse og ensomhet som dominerer. Sammenhengen mellom ensomhet og sykdom er veldokumentert uten at vi helt forstår hvorfor.


Ensomhet gir uhelse

Det er som kjent mye både av det vi gjør og det vi ikke gjør som kan være helseskadelig. Ensomhet er ingen sykdom i seg selv, men mange studier viser at ensomme mennesker er mer utsatt enn andre for så vel psykiske som kroppslige lidelser. I tillegg vil manglende sosial støtte svekke evnen til å mestre sykdom. Ensomhet gir faktisk en økt dødsrisiko helt på linje med røyking, alvorlig overvekt og manglende fysisk aktivitet. Det er en ekstra god grunn til å lete etter mottiltak.

Lite tyder på at bruk av sosiale medier hjelper mot ensomhet. Tvert imot kan det kanskje øke følelsen av isolasjon. Vi leser i blant rørende historier om ensomme, modige personer som bruker nettet til jakt på selskap, for eksempel rundt juletider, men sosiale medier vil aldri kunne erstatte gammeldagse, fysiske samvær – samtaler og møter ansikt til ansikt.


Bry oss mer

Regjeringen har utarbeidet en egen ensomhetsstrategi i tre punkter; ensomhet skal synliggjøres som et folkehelseproblem, vi må skaffe oss mer kunnskap om ensomhet, og det skal arbeides systematisk for å forebygge ensomhet og øke den sosiale støtten.

Regjeringsstrategier og organiserte aktiviseringstiltak, mer bruk av biblioteker og andre offentlige møteplasser kan ganske sikkert hjelpe, men først og fremst er det mellommenneskelig omsorg som behøves. Ensomhet må ikke medikaliseres og overlates til profesjonelle. «Behandling» av ensomhet forutsetter verken embetseksamen eller autorisasjon. Det handler om å skape mer trygghet og åpenhet i familier, nabolag og lokalsamfunn. Vi har alle noen i vår nærhet som ønsker mer sosialt samvær enn de har. Vi må rett og slett bry oss mer om hverandre, møtes oftere og snakke mer sammen. Så enkelt er det!

Gå til innlegget

Hjemme best!

Publisert rundt 2 måneder siden

Hjemmet gir oss tilhørighet, men er ikke nødvendigvis avgrenset til ett sted, og handler mer om trygghet og trivsel enn om fysiske omgivelser.

Sommertid er utfartstid. Om ferieturene er korte eller lange, går til innland eller utland, ender de som regel der de begynte, nemlig hjemme. Borte bra, men …

Det er godt å komme hjem, enten det er til «mamma og dem» eller til gråpus, til stort hus eller liten leilighet, til familie og nabolag, eller simpelthen til godstolen og egen seng. Nordmenn er kjent for å være hjemmekjære, og det er karakteristisk at hvor vi enn kommer, er «nesten som hjemme» et av de største kompliment vi kan gi.


My home is my castle

Sammenliknet med andre deler av verden bor nordmenn flest godt og romslig. Det kommer godt med i vårt klima. De fleste her i landet eier sin egen bolig, riktignok ofte sammen med banken, og boligkjøp er som regel den største investering man gjør. Det gjør hjemmet verdifullt også i materiell forstand.

Hjemmet er trygghet og tilhørighet i hverdagen, og et sted å søke tilflukt når det er behov for slikt. Hjemme finner vi ro og fred. «Hjemme er det stedet der de er nødt til å ta deg imot når du er nødt til å dra dit», skriver den kritikerroste forfatteren Rachel Cusk i romanen Omriss.

Nostalgi, sykelig hjemlengsel, var en gang en medisinsk diagnose. Etter hvert ble begrepet mer brukt om en lengsel etter fortiden enn om en lengsel etter et sted.


Heime er kvar mann herre

Gjennomsnittlig tilbringer vi mer enn halve døgnet i eller ved boligen vår. Da er det godt å ha frihet til å leve som vi selv vil der. Smak og behag varierer. Noen trives i stillhet, andre med mye lyd. Noen har det best i minimalistiske omgivelser med få ting rundt seg. Andre er samlere som omgir seg med bøker, bilder og store og små gjenstander som kanskje representerer viktige minner i livet. Det betyr at hjemmet avspeiler oss, og forteller mye om hvem vi egentlig er.

I mitt tidligere liv som allmennlege dro jeg ofte hjem til folk på sykebesøk. Det lærte meg at man ikke kjenner noen før man hadde vært hjemme hos dem. Å møte noen på deres egen hjemmearena kan gi mange overraskelser. Aller best blir man kjent med folk når man kommer hjem til dem uplanlagt klokken fire om morgenen. Det er heldigvis stort sett forbeholdt legevaktleger.


Hjemmet i en ny tid

Etter folkeregisterloven er hjemmet det sted der man «regelmessig tar sin døgnhvile». Utgangspunktet er nok at dette er ett og bare ett fysisk sted. I det gamle jordbrukssamfunnet døde man endatil gjerne i det samme huset som man ble født. Hjemmet var det samme hele livet. Slik er det definitivt ikke nå.

Økende mobilitet både i arbeid og fritid, pendlertilværelser, nye familiestrukturer, delt omsorg for barn og digital kommunikasjon har gjort oss mindre stedbundne. Bedre økonomi gjør at hytter og fritidshus kan være større og mer luksuriøse enn boligen etter folkeregisterloven. Kanskje tilbringes det nesten like mye tid der også.

Behovet for fysisk tilhørighet finnes fortsatt, og er sannsynligvis undervurdert i vår tid. Men på samme måte som det moderne mennesket multitasker, forholder vi oss også til flere steder samtidig. Hjemmet er ikke nødvendigvis en fast adresse med fire vegger. Mange i min generasjon må før eller senere ta ansvar for å avvikle barndomshjemmet. Det kan være vanskelig inntil vi oppdager at det ikke lenger er det hjemmet det en gang var, men et mer eller mindre tomt hus som andre kan gjøre til sitt hjem.


Bare ikke et hus

Fortellingen om datteren i en amerikansk familie som var kommet i sosiale vansker, og havnet på stadig flyttefot, er tankevekkende. Da hun ble mobbet for sin hjemløshet, hadde hun svaret klart: «Jo visst har vi et hjem, men vi har bare ikke et hus å ha det i akkurat nå».

Nostalgibegrepet endret seg fra å handle mindre om der og mer om da. Kanskje blir hjemmene våre også etter hvert mindre stedbundne, og mer knyttet til folk og følelser. Det er uansett ikke parketten og de doble vinduene som skaper et godt hjem.

Gå til innlegget

Det er normalt å bli eldre

Publisert 3 måneder siden

Om vi er så heldige å få leve lenge, bør vi være takknemligefor det og ikke stritte mot de endringer i kropp og sinn som nødvendigvis følger med.

‘Vi vil leve lenge vi, men ­gammel vil vi aldri bli», ­synger Halvdan Sivertsen. Det er et ­utsagn med bred støtte i ­befolkningen. Vi har endatil justert gradbøyingen av adjektivet slik at man blir ­eldre lenge før man blir gammel her i landet.

Når blir vi gamle? 

Som kjent lever norske menn og kvinner i gjennomsnitt lenger enn de noen gang har gjort. Oppfatningen av når man blir gammel har endret seg med økende levealder. Spørreundersøkelser viser at grensen nå er 80 år – minst. Eldre blir man 15-20 år tidligere, ifølge de samme kildene. For den enkelte forskyves som regel grensene etter hvert som årene går. Man vil nemlig helst verken bli eldre eller gammel, selv om man altså vil leve lenge. Og nesten alle «kjenner seg» yngre enn alderen skulle tilsi.

Fornekter vi naturens gang? 

Til tross for at dagens eldre, uavhengig av hvor grensen settes, også er sprekere og friskere enn noen gang, er betegnelsene eldre og gammel blitt upopulære på grensen til stigmatiserende. Evig ungdom er idealet, og helst skal vi både se ut som, og leve som om tiden har stått stille.

Ettersom jeg selv nærmer meg den ­ordinære pensjonsalderen i landet vårt, deltar jeg iblant i avskjedsseremonier for jevnaldrende kolleger og venner på ulike ­arbeidsplasser. Da skal det ikke bare takkes for innsatsen som er gjort, og årene som har gått, men gjerne også sies noe om framtiden til hovedpersonen. Påfallende ofte er budskapet at «du er da akkurat den samme som du alltid har vært» og «du vil sikkert egentlig fortsette med samme aktivitet som før». Men det er ikke slik. Og det bør ikke være slik.

Naturlig aldring

Det menneskelige ­livet har ulike faser. Alt har sin tid, som skrevet står. Etter oppvekst og utdanning (den første alderen) og arbeids- og familie­liv (den andre alderen) kommer det den britiske historikeren Peter Laslett (1915–2001) har kalt den tredje alderen. Da er man eldre, men ikke gammel og skrøpelig i den forstand at det går ut over førlighet og uavhengighet. Om man får oppleve den fjerde alderen, innhentes man i større grad av avhengighet og kroppslig svekkelse. Men «akkurat som før» er man verken i den tredje eller fjerde alderen.

Den fysiske aldringsprosessen begynner tidligere i livet enn vi liker å tro. Den skjer gradvis – og ganske lydløst. Det er store individuelle variasjoner, men vi rammes alle. Hudforandringer er et synlig eksempel på hva som skjer. Kraften blir svakere og utholdenheten dårligere. Syn og hørsel svekkes gradvis. Mye går langsommere. Det kan være vanskelig å skille normal aldring fra sykdom, men smerter fra muskler og ledd er så vanlig at det må sies å være normalt. Også kognitive funksjoner endres. Oppmerksomhetsevnen reduseres, hukommelsen blir dårligere og reaksjonstiden forlenges.

Enhver alder er den beste

Heldigvis er evnen til å tilpasse seg ulike aldre stor, om vi ikke stritter imot. Den svenske ­sosiologen Lars Tornstam (1943–2016) utviklet en egen teori om psykologisk ­aldring, gerotranscendens, der et naturlig perspektivskifte med årene står sentralt. Mennesker kan gjøre enhver alder til «den beste». En god aldring er ikke det samme som å fortsette med ungdommens travle liv – tvert imot.

En gerotranscendert person utvikler et redefinert selvbilde, blir mer selektiv i valget av sosiale aktiviteter og får en ny forståelse av fundamentale, eksistensielle spørsmål. I høy alder blir man mindre ­interessert i materielle ting og får et større behov for meditativ tilbaketrekking, en slags god, kontemplativ ensomhet.

La oss eldes med verdighet

For de av oss som er så heldige at vi får leve lenge, er det naturgitt at vi også blir gamle. Det skal vi være takknemlige for, og forsone oss med. Årene setter sine spor. Det er ikke normalt at folk over 70 år har kropp og sinn som en 40-åring. Ikke bør det være normalt å gi inntrykk av det heller.

Gå til innlegget

Lysets hemmelighet

Publisert 4 måneder siden

Når de lange og lyse dagene snart blir kortere og mørkere, er det godt at det finnes andre kilder til livgivende lys.

«Her var det mørkt. Her må det ha vært slukket lenge.» Slik lyder en av Storm Ps underfundige refleksjoner i møte med et beksvart værelse.

Men vi har alle erfart at mørket kan komme raskt når lyset blir borte. Til gjengjeld forsvinner det umiddelbart når lyset slipper til.

Lysets kraft

Vi har lært på skolen at lys både er partikler og bølger. Det består på den ene side av fotoner, og er samtidig en form for elektromagnetiske stråler der bestemte bølgelengder utgjør det lyset som er synlig for det menneskelig øye. Og det sprer seg rimeligvis med lysets hastighet. Ikke noe kan bevege seg raskere enn lys, beviste Albert Einstein, og gjorde lyset til en fysisk referanse.

Samtidig vet vi at lys gir liv. Lyset er som luft og vann, noe vi er grunnleggende avhengig av. Lyset styrer våre biologiske rytmer gjennom døgnet og gjennom årstidene. Lys gir energi og stimulerer humøret. Ja, det brukes endatil som behandling av depresjon. For de fleste av oss er lys likevel noe uforklarlig, et naturens mysterium. Vi vet mye om det, men forstår lite.

Snart snur sola igjen

Vi er nå på den lyseste tiden av året. Årstidsvariasjonen er et fascinerende fenomen her i landet. Mens det midtvinters knapt er skikkelig dagslys i det hele tatt, byr sommerhalvåret på lyse netter – noen steder endatil midnattssol. Det bidrar til at vi på sett og vis lever to ulike liv; et innendørs vinterliv og et utendørs sommerliv.

Jeg medgir gjerne at jeg tilhører dem som følger dagslysutviklingen nøye gjennom året. Jeg feirer at «sola snur», som vi uttrykker det, ved vintersolverv, og jeg gleder meg over hvert minutt dagene forlenges fram til midtsommer. Derfor er det et paradoksalt vemod over sankthansfeiringen, Erkjennelsen av at det snart er nettene som forlenges døgn for døgn, er tung, men oppveies selvsagt av håpet om nok en gang «vetren å sjå for våren å røma» – selv om det er langt fram. Og for min egen del ville det nesten vært umulig å komme gjennom den mørkeste tiden uten alle adventslys og julelys som hjemme hos meg etter hvert får betegnelsen vinterlys og beholdes til langt ut mot påske.

Lys og mørke

Har du tenkt på hva som gjør lignelser tidløse? Det handler først og fremst om å unngå gjenstander og aktiviteter som kommer og forsvinner i løpet av en generasjon eller mindre, slik det meste omkring oss gjør. Det som da gjenstår, er stort sett naturfenomener, inkludert menneskelivets uforanderlige egenskaper. Bibelens fortellinger er glimrende eksempler.

Det er ikke uten grunn at lys og mørke er blant de mest brukte – og mest slitesterke – metaforer i skrift og tale. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket, står det i første Mosebok. Lyset er det gode. Mørket er det onde. Lyset er liv. Mørket er død. Lys og mørke representerer ytterpunktene i tilværelsen selv om det meste i livet ligger et sted mellom. Faktisk kan hverdagene være ganske så grå både i farge og innhold. Men referansepunktene er der, og vi manøvrerer livene våre i spennet mellom lys og mørke.

Lysets kilde

Lyset er et enestående bilde på alt vi søker og trenger. Vi trekkes mot lyset, som insekter i sommernatten. Og vi vet hvor lyset finnes.Johannes «skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». Også dette lyset vet vi mye om, men forstår lite.

Når dagene snart gradvis blir kortere, blir de lyse kveldene desto mer dyrbare. Men det indre og viktigste lyset følger heldigvis ikke årstidene. Gode, gamle Grundtvig forklarer oss hvorfor: Kjærlighet er lysets kilde!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere