Magne Nylenna

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Professor i samfunnsmedisin ved UiO

Følgere

Det vi ikke ser

Publisert 12 dager siden

Livet domineres vanligvis av det vi ser. Koronapandemien minner oss om alt vi ikke ser, og likevel påvirkes av. Både virus, frykt og håp inngår der.

Ingen er bare det vi ser, er en formulering fra Kirkens Bymisjon med relevans langt utover hjemløshet og sosial nød. Alle bærer på og med seg opplevelser og fortellinger som sjelden eller aldri kommer til uttrykk. Det kan være sterke minner og mer eller mindre bevisste hemmeligheter. Det er stoff til minst én roman i hvert menneske.

Det usynlige finnes

«Det vesentlige er usynlig for øyet», sier den lille prinsen med Antoine de Saint-Exuperys ord. Prinsen kommer til jorden fra en annen planet, og undrer seg over menneskenes atferd. At vi ikke ser noe, betyr nemlig ikke at det ikke eksisterer. Det erfarer vi alle i hverdagen. Verken smerte, sorg eller savn er synlig, men likevel høyst virkelig. Det samme gjelder angst og redsel som preger mange i dag.

Ikke bare immaterielle fenomener kan være usynlige. Det finnes mye levende rundt oss som vi ikke oppdager. Går vi gjennom skogen en sommerkveld, vet vi at det finnes små og store skapninger som ser oss, uten at vi ser dem. Det usynlige mangfoldet i naturen er en del av, og en forutsetning for, livet.

Smitte

Det usynlige kan også skade. I disse dager er det ørsmå viruspartikler som ikke engang kan ses i mikroskop, men som definitivt eksisterer, som truer oss. Det aktuelle koronaviruset, SARS-CoV-2, som kan gi sykdommen som har fått navnet Covid-19, har satt verden på hodet.

Sykdom har gjennom historien vært knyttet til synd og straff. Særlig gjelder dette farsotter. Dramatiske hendelser med ukjent årsak gir rom for mange spekulasjoner. Inntil siste del av 1800-tallet trodde man at det var usynlige urenheter i luften, miasmer, som framkalte smittsom sykdom. Nå har vi identifisert en lang rekke mikroorganismer, og vet at mange av dem kan forårsake sykdom. Men det er mye vi fortsatt ikke vet om smittsomhet og sykelighet av både bakterier og virus. Dessuten oppstår det stadig nye varianter med nye egenskaper, slik vi nå opplever.

Det er umulig å se hvem av oss som bærer smitte. Derfor må vi i utgangspunktet behandle alle likt, både for å unngå å bli syke, og for å unngå å smitte andre om vi selv skulle være smittsomme. Usynlige farer og fiender er på mange måter mer skremmende enn de synlige, fordi de er vanskeligere å unngå.

Den usynlige omsorg

Tider med sykdom, isolasjon og karantene gir behov og mulighet for hjelp på mange vis. Når vi ikke kan møtes ansikt til ansikt, må vi vise omsorg på andre måter. Vi hører hver dag om kreative metoder å formidle samhold og oppmuntring på. Moderne teknologi gjør det mulig å holde kontakt med familie og venner, å bryte ensomhet og å gjøre dagene litt mer normale.

Det digitale samfunn er den nye usynligheten. Til enhver tid skjer det ufattelig mye rundt oss som vi verken ser eller forstår. Gjennom luften passerer all verdens informasjon med lysets hastighet. Nå må de nye kommunikasjonsmulighetene brukes til nye omsorgsformer. Selv dem vi ikke ser, trenger ekstra omtanke i disse dager. Usynlig omsorg kan også være effektiv.

Håpet lever

Troens verden er full av usynligheter. Troen er jo nettopp «et bevis for det vi ikke ser». Nå ser vi i et speil, i en gåte. Noe av det usynlige vet vi om, selv om vi ikke ser det. Mye annet kjenner vi ikke engang eksistensen av.

Det skjulte hører Herren til, står det i 5. Mosebok. Noe er åpenbart i ordets opprinnelige betydning, mens noe er og forblir skjult. Dette bevisst skjulte ligger rimeligvis utenfor vår fatteevne. Ikke vet vi hva det er, og ikke vet vi hva det betyr.

I krisetider er det ekstra mye uforståelig som skjer. Det må vi mennesker akseptere og avfinne oss med, hvor vanskelig det enn er.

Håp er på sett og vis også usynlig. Men det finnes i høyeste grad, og det behøves nå. Dagens krise er en overgang. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. La oss gjøre det usynlige håpet synlig!

Gå til innlegget

Babelsk forvirring

Publisert rundt 1 måned siden

Økende sekularisering og synkende bibelkunnskap gjør språket fattigere

Hva er typisk norsk? Er vafler, brunost, binders, ostehøvel, ja endatil hardingfele og dugnad, noe vi har importert fra andre land? Finnes det egentlig noe som kan kalles norsk kultur? Spørsmålene diskuteres heftig i et internasjonalt og multikulturelt samfunn. Selvsagt er mange verdier universelle og mange matretter importert, men for min egen del er det unødvendig å snakke ned våre egne tradisjoner for å respektere andres.

Flagget og språket er det i hvert fall ikke andre som deler med oss. Men selv norsk språk bygger på andre. Fra urnordisk oppstod norrønt, og dansk var som kjent skriftspråket her i landet til langt ut i det 19. århundret. Det vi kaller norsk i dag – vi holder oss endatil med flere offisielle varianter – er likevel særegent for Norge. Et språk er en dialekt med egen hær og marine, sies det litt spøkefullt når nasjonale språk skal defineres.

Anglisismer 

Det internasjonale presset mot norsk språk er økende. Den største trusselen kommer selvsagt fra engelsk. Hverdagsspråket, særlig hos ungdom, inneholder ikke bare mange engelske ord som «å game, høre podkast og binge sitkoms». Utsagn som «å gjøre en forskjell» og «å ringe inn syk» viser at også ordstillinger anglifiseres. Særlig sterk er den engelske påvirkningen på fagspråket. På noen fagfelt, som i oljeindustrien, informasjonsteknologien og deler av medisinen, snakkes det om et domenetap, dvs. at norsk fortrenges til fordel for engelsk. En fersk offentlig utredning (NOU 2020:3) presiserer og innskjerper ansvaret universiteter og høgskoler har for å vedlikeholde og utvikle norsk fagspråk.

Kulturell sikringskost 

Språket trues ikke bare utenfra. Språk er mer enn enkeltord, og mye av det handler om formuleringer som brukes i overført betydning, og må forstås ut i fra sin opprinnelse. Færre felles referansepunkter hos både barn og voksne gjør at det kan være vanskelig å snakke om kardemommeloven, keiserens nye klær eller det å rette baker for smed. Kjennskap til slike faste uttrykk forutsetter en kulturell sikringskost som først og fremst skolen må ta ansvar for.

Forståelsen av faste uttrykk ser også ut til å avta. Det trengs bakgrunnskunnskap for å forstå at det å ta seg vann over hodet ikke handler om drukning, og at prikken over i-en ikke er en grafisk konstruksjon. Slikt avsløres når bjørnetjenester og krokodilletårer får ny betydning. Og mer eller mindre bevisste feilformuleringer som «hummer og kanel», «mele sin egen syke mor» og «bøye seg i hatten» kaller på smilet.

Synkende bibelkunnskap

Knapt noen enkeltkilde har gitt opphav til så mange faste uttrykk i språket som Bibelen. Uttrykkene brukes stort sett uten tanke på hvor de kommer fra.

I politikken handler det ofte om «å svelge kameler» og «å tale for døve ører». Noen og enhver av oss «aner fred og ingen fare», retter «slag i luften» og jakter på «syndebukker». For ikke å snakke om «å skille klinten fra hveten» og det «å bli veid og funnet for lett». Og vi vet alle at våre «dager er talte».

Med økende sekularisering og synkende bibelkunnskap svekkes både kjennskapen til og forståelsen av slike formuleringer. Da blir også språket fattigere. For selv slike ord og uttrykk kommer ikke fra noen «sareptas krukke», og bruken av dem kan lett «falle på steingrunn». Brukes uttrykkene feil, kan det endatil oppstå «babelsk forvirring».

Gå til innlegget

Si meg hvem du omgås

Publisert 2 måneder siden

I forkjølelsestider er vi opptatt av sykdomssmitte. Vi «smittes» imidlertid hele tiden av omgivelsene rundt oss. Hver enkelt av oss kan helt eller delvis beskytte seg, og hver enkelt kan påvirke andre.

Host og hark. Snufs og snørr. Det er tid for forkjølelse og sesonginfluensa. Er du i tvil om hvilken av disse som har truffet deg, er det neppe influensa. Alle som har vært influensarammet, bør huske det til neste vaksinasjonstilbud kommer.

Lenge før noe smittestoff var identifisert eller vaksiner utviklet, visste folk at sykdom kunne spre seg mellom mennesker. Karantene ble innført allerede på 1300-tallet for å unngå epidemier. Og i det daglige vet vi at det er lurt å holde avstand til de som hoster og nyser. Vi er opptatt av å hindre sykdomssmitte.

Vaner og uvaner

Det er langt fra bare sykdom som overføres mellom mennesker. Også atferd og holdninger som vi vanligvis ikke ser på som smittsomme, sprer seg i befolkningsgrupper. Mye av grunnen til at mediene har vært varsomme med å omtale selvmord, særlig hos kjente personer, har vært frykt for at det kan øke selvmordsrisikoen hos andre. Werther-effekten, med navn etter Johann Wolfgang von Goethes roman Den unge Werthers lidelser, er brukt som betegnelse nettopp på dette.

Mange vaner – og uvaner – sprer seg mer eller mindre på samme måte som virus og bakterier. Denne påvirkningen kalles iblant sosial smitte. Ikke bare design- og klesmoter endrer seg, men det gjør også språk og omgangsformer, tanker og ideer. Ofte skjer endringene langsomt, og uten at vi helt forstår hvorfor og hvordan. Forklaringen ligger selvsagt i omgivelsene rundt oss, først og fremst menneskene vi omgir oss med.

Sosial smitte

Det interessante er at atferd og holdninger forplanter seg gjennom flere ledd, altså ikke bare direkte fra person til person, men også via direktekontaktenes egne venner og kjente, nærmest som ringer i vannet.

Slik preges levevanene våre av hvem vi omgås og hvem vi bruker tid sammen med. Våre liv avspeiler livene til våre venner og naboer. Det er godt dokumentert hvordan dette blant annet omfatter fysisk aktivitet, matvaner, alkoholforbruk og røyking.

Endatil ensomhet og depresjon sprer seg gjennom sosiale nettverk. På den annen side påvirkes også tilfredsheten av omgivelsene. Mennesker som omgås glade personer, har økt sannsynlighet for å bli lykkeligere med tiden.

De seneste årene har vi sett hvor raskt og effektivt meninger spres via sosiale medier som Facebook og Twitter uten at noen direkte, personlig kontakt er nødvendig. Mediene er kraftfulle påvirkningsaktører, og gjentakelsens makt er stor.

Ingen lever for seg selv

Alt dette viser den sterke sammenheng det er mellom samfunn og enkeltpersoner, og betydningen av mellommenneskelig samvær og sosiale sammenhenger. Vi er alle del av noe større enn oss selv. Så vel på godt som på vondt, påvirkes vi av omgivelsene. I den grad vi kan velge vår omgangskrets og vårt nærmiljø, og ikke minst hva vi eksponeres for, bør vi tenke på den betydning det har for alle deler av livene våre.

Samtidig understreker det vår egen betydning for andre. Alt vi sier og gjør, påvirker noen omkring oss. Det gjelder også tro og håp.

Dette medfører både ansvar og muligheter. Den enkelte av oss kan faktisk gjøre en forskjell for andre simpelthen gjennom måten vi lever på.

Akkurat som vi gjør vårt ytterste for å unngå å smitte noen med virus og bakterier, bør vi være bevisste på hva vi ellers sprer gjennom ord og gjerninger, holdninger og vaner. Det gjelder selvsagt særlig overfor våre nærmeste, men i neste omgang har det virkning flere ledd videre. Ingen av oss lever bare for seg selv.

Gå til innlegget

Forventning fryder

Publisert 4 måneder siden

Like stor som gleden over julen, er gleden over forventningen. Og den varer mye lenger.

Det å vente er nesten deilig, det gir spenning og sammenheng, det lenker dagene sammen og gir hele livet farge, skrev forfatteren Ronald Fangen. Han hadde kanskje ikke julen spesielt i tankene, men advent er den ultimate ventetiden.

Forberedelser

Gjennom flere uker har forberedelsene pågått. På jobb avslutter vi prosjekter, rydder pulter og tar kanskje ut de siste feriedagene. På skoler og studiesteder oppsummeres semesteret i prøver og tentamener. Butikker og kjøpesenter har høysesong. Det er tid for handling – bokstavelig talt. Det er juleverksteder, julemesser og avslutningsfester. Hoteller og restauranter inviterer til førjulslunsj og julebord. Over alt er det køer og trengsel. I kirkene er det konserter og adventssamlinger. Det bestilles billetter på tog og fly. Vi må «hjem» til jul. Hjemme skal det vaskes og pyntes. Julekrybben hentes ned fra loftet. Adventsstaken som virket da vi pakket den ned, får nye pærer før den plasseres i vinduet. Kanskje våger vi endatil å sjekke om festkjolen og dressen i skapet har motstått årets krypemiddangrep. Logistikken for de få juledagene planlegges. Alle deler av vår tids storfamilier med nåværende og forhenværende, svigere og svogere, barn og voksne, skal få tilbørlig oppmerksomhet.

Tradisjoner

Ingen tid på året kan måle seg med disse dagene. Julen er en oase som vi teller ned til. Julekalendere og adventskalendere i ulike formater hjelper oss å holde rede på nedtellingen.

Både før, under og etter jul skal alt være annerledes, og alt skal være uendret. Adventstiden skal skille seg fra året for øvrig, og juledagene er helt spesielle. Samtidig skal gamle skikker bringes videre. Nostalgien blomstrer. Adventsduken etter farmor kommer på bordet. Årgangspynt hentes fram, for å henges opp nøyaktig slik den hang i fjor, og året før. Sju slag skal bakes – eller i det minste kjøpes – om enn ikke nødvendigvis spises. Huset skal dufte grønnsåpe og klementiner. Juletradisjoner er ikke noe man spøker med, og det samme gjelder førjulstradisjoner. Bytur med barnebarna. Granbar på gravstedet. Frelsesarmeens julegryte. Tenning av julegrana på torget. Hemmeligheter lages, kjøpes og pakkes.

Lys i mørket

Det viktigste symbolet i ventetiden er lys i alle former, inne og ute. Kunne vi overleve mørket her nord uten disse lysene? På denne tiden av året er vi så underernærte på lys at en halvblank stjerne i et nabovindu eller fire tente adventslys er nok til å stimulere D-vitamin-produksjonen.

Selv innrømmer jeg gjerne at jeg tjuvstarter lysfesten. Det gikk mange år før jeg forsto at det ikke var vanlig at menn av min generasjon prøvekjørte julelysene i oktober. Mens det jevnlig kommer gretne avisinnlegg om for tidlig julepynting i november, lengter jeg etter å begynne. Til gjengjeld lar jeg gjerne lysene henge til langt ut i januar – omdefinert til vinterlys.

Tid for fest

I min ungdom betydde «alternativ jul» et oppgjør med julefeiringen. Vi reagerte på kommersialiseringen som overskygget julens egentlig innhold. Jeg husker hvordan protesten mot pynting skuffet foreldre og besteforeldre. Det er fortsatt minst like god grunn for bevissthet om hvilke verdier som er viktigst. Ikke minst må gavehysteriet holdes i sjakk. Men samtidig ser jeg tydeligere betydningen av en skikkelig julefeiring. Om ikke julen med sitt budskap skal feires, når skal vi da kunne feste? Og til en slik fest hører ikke bare salmer og sanger med, men naturligvis også vårt flotteste antrekk, vårt fineste servise, og den beste mat og drikke.

De få, intense juledagene går fort. Ikke før er juleferien over, og de siste grannålene kostet opp fra gulvet, så begynner jeg å glede meg til neste jul. Og særlig til neste førjulstid. Når januar er omme, er jeg klar for ny, sitrende forventning. Julen er kort, men forventningen så lang som vi selv ønsker.

Gå til innlegget

Gi tid og oppmerksomhet

Publisert 5 måneder siden

Vil du glede noen eller støtte en god sak, er fysisk tilstedeværelse det beste du kan tilby

Blomster eller konfekt? En god bok, kanskje? Det kan være vanskelig å velge gave ikke bare ved en fødselsdag eller annen spesiell anledning, men også når vi vil takke eller oppmuntre noen i hverdagen. Samtidig som vi ofte opplever at den vi vil glede, allerede «har alt» og neppe har store materielle behov, vil vi gjerne gi noe verdifullt som det blir satt pris på.


Ettertraktet tid

Hva gjør noe verdifullt? I de fleste sammenhenger dreier det seg om noe som er ettertraktet, men samtidig forekommer sjelden og derfor er mangelvare. Det er kombinasjonen av stor etterspørsel og liten tilgang som driver prisen på trøfler og safran til himmels. Den samme mekanismen gjelder også ikke-materielle verdier. Blant de aller største mangelvarer i våre dager er tid og oppmerksomhet.

Tid er et merkelig fenomen. Enten den kommer eller går, som det sies, er det blitt for lite av den. «Tidligere manglet mennesker blant annet plass, lys og mat. Men de savnet aldri tid. Vi derimot jages av klokken», skriver fysikkprofessor Bodil Jönsson i boken Ti tanker om tid. Noe har skjedd underveis.


Gjennomregulert tid

Tidsklemma er blitt både et statussymbol og et problem. En tettpakket outlook og en overfylt kalender uttrykker travelhet og forveksles lett med vellykkethet, i hvert fall i lange faser av livet. Allerede fra barnehagealder organiseres de mange, og stadig flere, aktiviteter etter en stram timeplan. «Fri lek» har forsvunnet fra barndommen. Nesten hele vår våkne tid er gjennomregulert. Tempoet i tilværelsen øker jevnt og trutt. Se på en spillefilm fra noen tiår tilbake. Det er utrolig hvor langsomt det gikk – nesten gjespende kjedelig. Vi skal nemlig presse stadig mer inn i døgnet som fortsatt bare har 24 timer. Samtidig savner vi fritid og såkalt «kvalitetstid» som etter hvert paradoksalt nok får sin egen plass på timeplanen.

Oppmerksomhet er blitt en knapphetsfaktor i seg selv. Vi overveldes av inntrykk. Det sies at vi nå eksponeres daglig for mer informasjon enn en person i middelalderen møtte gjennom et helt liv. For å overkomme alt, må vi nødvendigvis gjøre flere ting samtidig. Vi går på kurs for å lære oss rasjonell møteteknikk og mer effektive arbeidsmetoder. Multitasking er blitt en mestringsmekanisme, men uansett er den menneskelige evne til oppmerksomhet begrenset.


Skjermtid

Smarttelefonen er selve symbolet på rastløshet og flyktighet. Den er ufattelig nyttig, men en konstant kilde til distraksjon. Hvem har ikke snublet i fortauskanten mens man leser en tekstmelding, eller kollidert med en annen mobilbruker med store hodetelefoner? Jeg merker selv hvor vanskelig det er blitt å fordype seg i en god roman. Lesingen skjer gjerne med musikk på øret, foran en fotballkamp på TV og med stadige blikk innom mailen, Facebook og Twitter på mobilen. En god, gammeldags non-virtuell samtale ansikt til ansikt er befriende.


Vær til stede

Tid og oppmerksomhet er noe høyst personlig som vi kan gi videre uten store omkostninger, og som nesten alltid mottas med takknemlighet. Det skal ikke så mye til. Det handler om å være til stede, om å «stikke innom», stoppe opp, slå av en prat, spørre hvordan det går – om å bry seg om andre.

Det er heller ikke bare overfor enkeltpersoner vi bør være rausere med tid og oppmerksomhet. Når noe foregår i lokalmiljøet eller i menigheten gjør du en forskjell simpelthen ved å møte opp. Slutt opp om fotballaget ditt eller andre aktiviteter du er glad i – i medgang og i motgang, i solskinn og i regnvær. Ikke bare får du nesten alltid noe mer og annet tilbake enn du trodde. Din fysiske tilstedeværelse er et synlig utrykk for støtte til en sak eller en organisasjon. Tenk bare hvor mye deltakelse i begravelser og bisettelser betyr for de pårørende.

Med økende alder får vi et litt annet forhold til tid. Vi innser at vår tid er begrenset. Heldigvis får vi også større frihet til å bruke tiden som vi selv vil. Den store verdien av tid og oppmerksomhet gjør bruken til et viktig forvalteransvar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1231 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1225 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1212 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 908 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 592 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere