Magne Nylenna

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Professor i samfunnsmedisin ved UiO

Følgere

Fastetid og fellesskap

Publisert 17 dager siden

Fasten er som en stille hemmelighet, en annerledes tid som samler tanker, og som styrker tilhørigheten til den verdensvide kirken.

DE FØRTI dagene mellom askeonsdag og påske er en spesiell periode med flere funksjoner og mange muligheter. Fasten forbindes gjerne med forsakelse og forberedelse i ensomhet, men er også en god tid for fellesskap.


Faste som forsakelse

Periodevis avholdenhet fra mat og drikke kan ha ulike motiver. Rent medisinsk har kalorirestriksjon flere, og stort sett gunstige, effekter utover vektreduksjon. En mild sultekost er blant de få tiltakene som har vist seg å ha livsforlengende effekt i dyreforsøk. Kortere og lengre fasteperioder inngår i mange livsstilsråd og såkalte foryngelseskurer. En god leveregel er uansett å spise til man ikke lenger er sulten, ikke nødvendigvis til man er mett.

I religiøs sammenheng har faste lange tradisjoner som renselse og botsøvelse. Faste er en av troens søyler i islam, og er fortsatt viktig i den ortodokse kirke. I vår protestantiske kirke er fasten ingen plikt, har mistet mye av sin betydning, og praktiseres av få. Men det er liten tvil om at faste i tillegg til sin symbolske verdi også har mentale virkninger. Det er en gjennomgripende prosess som forandrer dagene og kan konsentrere tanken.

Forsakelse, det å frivillig gi avkall på noe man vanligvis setter pris på, er et sentralt element i fasten, og gjør perioden annerledes. I stedet for å avstå fra mat, vil noen velge andre forsakelser i fastetiden. Sosiale medier, shopping, alkohol og sjokolade er blant alternativene.


Faste som forberedelse

Mer enn til forsakelse brukes nok fasten i våre dager til forberedelse, som en tid for stillhet og kontemplasjon, et slags taktskifte i hverdagsrytmen på vei mot påsken. De mest systematiske og disiplinerte har sin egne, personlige rutiner, kanskje med utgangspunkt i individuelle leseplaner eller bøker.

Forberedelse kan også skje sammen med andre. I min egen menighet, i Ski utenfor Oslo, arrangerer vi for sjette året på rad fastesamlinger i kirken alle hverdagskvelder i denne perioden. Initiativtaker og drivkraft er tidligere Vårt Land-redaktør Hans Erik Matre. Kirken er åpen fra klokka 21, og selve programmet begynner 21.30 presis. Det varer i 20 strengt redigerte minutter. Etter en musikalsk meditasjon presenteres vi for en sju minutters velforberedt refleksjon med fasten som bakteppe. Kloke innledere har blant annet gjort oss kjent med kirkefedrene, og gir oss kunnskap som gjør at vi vandrer hjem med en ny tanke for natten. Samlingene følger et fast mønster. Før velsignelsen avsluttes hver kveld med felles avsynging av kompletoriet, en av kirkens vakre tidebønner med bibelske tekster. En tusen år gammel melodi knytter oss til de virkelig lange linjer.


Faste som fellesskap

Da fastesamlingene våre i Ski startet opp, sa mange at ideen var dødfødt. Selv i en folkerik forstadskommune med god kirkesøkning ville ikke dette trekke folk, og i hvert fall ikke hver dag, ble det sagt. Men ikke bare møter folk opp, de samme kommer gjerne tilbake kveld etter kveld. Gjentakelsens kraft er sterk, og det stramme, gjenkjennelige opplegget har appell. Mange finner mening i å avslutte dagen sammen med andre i fasten. Vi tas ut av travelheten og opplever et fellesskap av en helt særegen karakter i kirkerommet på kveldstid. Fellessang er i seg selv samlende. Kompletoriets historie og slitestyrke utvider fellesskapet i tid og rom; alle som har gått foran og alle som kommer etter og hele den verdensvide kirken inkluderes.

Faste kommer av norrønt fastr og gjenkjennes både i festning og det å feste noe. Når adventstiden er blitt kommersialisert og påsken har reist til fjells, gjenstår fastetiden som en kirkelig mulighet som venter på å bli benyttet. Den muligheten bør vi gripe – og holde fast på.

Gå til innlegget

Tilgivelse i internettets tid

Publisert rundt 1 måned siden

Dagens informasjonsteknologi har opphevet den offentlige glemsel. Det svekker tilgivelsens kraft.

Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere, ber vi. Vi trenger tilgivelse for noe vi har gjort som vi ikke burde gjøre. Eller for noe vi ikke har gjort som vi burde. Eller for noe vi har tenkt, eller ikke tenkt. Mulighetene er mange og behovet stort.

Skylden er ettergitt. 

Tilgivelse er ikke det samme som frifinnelse. Tvert imot er det både en bekreftelse på at vi skylder noe, og at skylden er ettergitt. Det er nærmere en benådning. Tilgivelse er et kraftfullt middel som gir oss mulighet til å begynne på nytt, om igjen og om igjen.

Tilgivelse er ikke bare noe vi får fra Vår Herre, men også et anliggende oss mennesker mellom. Ja, vår tilgivelse er en forutsetning for selv å bli tilgitt. Vi skal tilgi hverandre. Det kan være vanskelig, og i blant er det umulig. Tilgivelse er ikke lettvint. Men når vi tilgir, eller blir tilgitt, er det som tilgis blitt borte en gang for alle. Det er ikke en «skyld» med betalingsutsettelse som kan hentes fram igjen ved behov.

«Som rein og ubrukt står», beskriver Alf Prøysen morgendagen vi skal få «med blanke ark og fargestifter tel». Slike dager ønsker vi oss, og slike dager kan tilgivelse gi oss. Men moderne informasjonsteknologi har gjort de blanke arkene sjeldne.
Internett sørger for at knapt noen hendelse blir helt borte. Selv det tilgitte kan søkes opp gjennom Google om noen ønsker det.

For mange av oss er en god fordøyelse og en litt dårlig hukommelse oppskriften på et godt liv. I hvert fall bør hukommelsen være selektiv. Det ubehagelige og unyttige kan med fordel viskes ut. Med nettets ubegrensede lagringskapasitet og ufeilbare hukommelse blir imidlertid ingen ting borte fra minnet. Den offentlige glemsel er opphevet. Vi alle, og særlig medieeksponerte personer, konfronteres stadig oftere med noe som ble sagt eller gjort for mange år siden. Jo mer uheldig, jo større fare for å bli husket. Det gjelder også det som er tilgitt, eller burde vært tilgitt, og som slik sett skulle vært glemt.

Bygdedyret gjenoppstår. 

For noen generasjoner siden, da flertallet av befolkningen bodde på bygda og tett på hverandre, var det alltid noen som husket, og som mer enn gjerne minnet andre om det de husket. Et «dårlig rykte» var det lett å få, og vanskelig å bli kvitt. «Bygdedyret» kalte lyrikeren Tor Jonsson dette fenomenet. Med urbaniseringen kom muligheten for å rømme og unnslippe fortiden.

I dag bor de fleste i byer og tettsteder. Der kan man lettere skjule seg i mengden, og der er det flere blanke ark. Men så gjenoppstår bygdedyret i ny fasong. Nå overvåkes vi digitalt. Gjennom elektroniske spor og på sosiale medier huskes og deles både godt og ikke minst vondt. I dag arkiveres så å si alt vi gjør, og enhver handling kan hentes opp igjen om noen ønsker det. Sporene snør aldri igjen. I tillegg er det en tendens til å bruke dagens øyne på mye og mangt som skjedde for lenge siden. Slik risikerer vi å vurdere noe som ble sagt eller gjort i en annen tid og i en annen sammenheng, med vår tids kriterier for godt og vondt, rett og galt.

Utviklingen er enveiskjørt. 

Den nettbaserte hukommelsen er kommet for å bli. Men vi er ikke tvunget til å bruke den. Ingen av oss har plikt til å grave i andres fortid, enn si å dele andres tilgitte feiltrinn. Ikke bare våre egne, men også andres skyldnere fortjener muligheten for å begynne på nytt.

Med tilgivelse følger en raushetsplikt som gjør at vi både kan og skal hjelpe hverandre til å plassere fortiden der den hører hjemme.

Gå til innlegget

Hvem er jeg?

Publisert 2 måneder siden

Identitet handler ikke først og fremst om navn og fødselsnummer. Viktigere er selvbilde og selvfølelse.

‘Kan du identifisere deg? – Ja, gi meg bare et speil!’ Slik ­lyder en gammel, og ikke altfor morsom vits.

Paradokset er at det i de fleste ­sammenhenger er andre som må overbevises om at man er den personen man hevder å være.

Omgivelsene bestemmer. 

I biografien om Filippo Brunelleschi (1377 – 1446), arkitekten som blant annet ­konstruerte domkirkekuppelen i Firenze,­ fortelles det om et av verdens eldste ­identitetstyverier. Som hevn for å ha uteblitt ved en vennemiddag ble treskjæreren Grasso utsatt for et pek.

Da han kom hjem neste dag møtte han en stengt dør og beskjed om at herr Grosso allerede var kommet hjem. Brunelleschi og vennene hans begynte å tiltale Grosso som Matteo, en annen håndverker i byen. Matteos brødre var med på spøken, og man fikk endatil myndighetspersoner til å innkreve Matteos gjeld fra Grosso. Til sist erkjente den forvirrede treskjæreren at «jeg er ikke lenger Grasso, jeg er blitt Matteo».

Det er tidsskriftet The Economist som i sitt julenummer 2018 bruker historien som illustrasjon på hvordan identiteter skapes og vedlikeholdes. Enkeltpersoners identitet er avhengig av gjenkjennelse og anerkjennelse fra omgivelsene. Uten en slik anerkjennelse eksisterer man faktisk ikke som sosial person.

Les også: Disse etiske debatten vil prege 2019

Navn og fødselsnummer. 

Inntil 1923 kunne samme person her i landet benevnes med flere ulike navn, i blant basert på fars navn (patronym), andre ganger basert på yrke, gårdsnavn eller bosted. Blant annet økonomiske forpliktelser førte til at navneloven bestemte at alle skulle ha ett, og bare ett navn. Barnekonvensjonen fastslår at «alle barn har rett til et navn».

I 1964 ble fødselsnummer som består av fødselsdato og et individuelt personnummer, innført for alle innbyggere. Nå eksperimenteres det med såkalte bio-
metriske metoder som fingeravtrykk, ­øyeavlesning og stemmegjenkjenning for identifisering.

Den juridiske identiteten beskyttes gjennom stadig strengere personvernregler. Likevel leser vi om tyverier av pass og bankkort som brukes for å stjele andres identitet, ta opp lån og inngå forpliktelser i andres navn.

Ingen er bare det du ser. 

Samtidig vet vi godt at det ikke er fødselsnummeret eller andre formaliteter som gjør oss til den vi er. Det vi betrakter som identitet i dagligtalen, handler først og fremst om selvbildet, om hvordan vi ser på oss selv. Det betyr i tillegg mye for hvordan andre ser på oss.

Selvbildet er et bilde som ikke alltid er lett å få øye på av andre. Og det som sees, er aldri alt. De fleste av oss har dessuten ikke bare en, men flere identiteter. Vi kan være både barn og foreldre, naboer og lærere, joggere og hobbysnekkere og mye annet – på samme tid. Vi kan endatil være både smilende og bekymret samtidig.

Les også: Tvillingparet Mia og Alexandra har samme gener, men ulik oppvekst. ­Slike tilfeller belyser et av viten­skapens store spørsmål om ­mennesket.

Finne seg sjæl. 

Født sånn, eller blitt sånn, har vært en gjenganger i diskusjoner om personlighetsutvikling. Selvbildet formes langt på vei av omgivelsene, og utvikles i samspill med andre. Bekreftelser og tilbakemeldinger er avgjørende. Mange, særlig unge, strever med selvbildet sitt i dag. Et dårlig selvbilde er ofte knyttet til uheldige forventninger til kropp og utseende. Det er ikke alltid lett å finne seg sjæl, og enda vanskeligere kan det være å komme til rette med den man da finner.

Du skal elske din neste som deg selv, sier Jesus. Det betyr ikke bare omsorg for andre, men også for seg selv. Det kan med litt språklig kreativitet kalles mental egenomsorg. Da kan man likevel bruke speilet til identifikasjon, se seg dypt i ­øynene, og synge som på søndagsskolen: du er du og du duger!

Les også: Stoisk ro i hektisk tid

Gå til innlegget

Frivillige forpliktelser

Publisert 3 måneder siden

Er uforpliktende frivillighet mulig?

'Jeg klarer ikke å begynne på en ny serie fordi det føles som om jeg tar på meg et verv i sameiet eller adopterer en katt med diabetes, en forpliktelse». Slik ga en tweet uttrykk både for de fristelser tv-serieleverandører utsetter unge og eldre for, og hvor terskelen for opplevd forpliktelse ligger. Er det økende aversjon mot forpliktelser som gjør at mye frivillig arbeid sliter?

Uten frivilligheten stopper Norge, forteller Frivillighet Norge, og forrige uke presenterte regjeringen en ny stortingsmelding der frivilligheten lovprises. To av tre voksne bidrar hvert år i frivillig, ulønnet arbeid, og selv om medlemstallene synker, er det fortsatt nesten ti millioner medlemskap i frivillige organisasjoner i Norge. Frivillig innsats i idrettslag, interesseorganisasjoner, menigheter, kor, korps og mye annet tilsvarer nesten 150.000 årsverk, og verdiskapningen er beregnet til over 100 milliarder kroner.

Motgift mot ensomhet. 

Men enda viktigere er de ikke-tellbare verdier som skapes. Frivillighet gir kulturell og demokratisk innsikt, står det i stortingsmeldingen. Her lærer barn og unge betydningen av engasjement og samarbeid. Her holdes eldre aktive. Her integreres folk av alle slag. Frivillige aktiviteter er limet i nabolag og lokalsamfunn. Slik produseres tillit og tilhørighet, og det sosiologene kaller sosial kapital, den viktigste motgift mot ensomhet – en av vår tids store utfordringer. Frivillighet gir fellesskap, og fellesskap styrker folkehelsen. Å være medlem av tre foreninger og være aktiv i minst en av dem, formulerte tidligere fylkeslege Anders Smith som et folkehelsemål for oslofolk for noen år siden.

De gode, gamle dager har aldri eksistert. Få ting var bedre før, men mye var annerledes. For en generasjon eller to siden var det færre skjermer å bruke tiden på. Folk flest hadde mer tid, men mindre penger. Sannsynligvis var frykten for forpliktelser også mindre. Til tross for politiske løfter, har nemlig frivillig arbeid tunge tider. Det som først og fremst mangler, er rekruttering av nye hoder og hender.

Nå kalles arbeidsplikt. 

Det skjer et skifte i samfunnet fra innsats til felles beste til en prioritering av individuelle ønsker. Det er tankevekkende at det som før het dugnad, nå kalles arbeidsplikt i flere barnehager og borettslag. Samtidig er behovet for frivillig innsats økende. Den offentlige velferdsstaten har åpenbare grenser.

Mens lekmannsbevegelsen alltid har basert seg på frivillighet, har statskirken mer minnet om offentlig virksomhet drevet av profesjonelle ansatte. Kirkereformen endrer dette. Kirken, den norske, vil få behov for mye mer frivillighet enn distributører av menighetsblad og kirkeverter ved gudstjenestene i tiden som kommer.

Framtidens frivillighet krever nytenkning. Et viktig hinder å forsere, er nettopp begrepet forpliktelse. Er mer uforpliktende frivillighet en selvmotsigelse, eller en mulighet?

Avgrenset innsats. 

Travle småbarnsfamilier har overfylte timeplaner uka gjennom. Spreke pensjonister vil bruke friheten til hyttehelger og spontane sydenturer. Ingen vil binde opp faste kvelder eller annenhver weekend. Frivillighet må i større grad bygge på avgrenset innsats, mer som korte prosjekter enn som langsiktige oppdrag. Iblant må vi også ha mot til å avvikle aktiviteter, ikke bare etablere nye.

Digitaliseringen gir fleksibilitet i tid og rom som må utnyttes. Brukermedvirkning blir verdsatt på stadig flere samfunnsområder, og i denne forbindelse er de frivillige medarbeiderne også brukere. De må involveres mer i planlegging og organisering av det som skal gjøres, ikke bare få tildelt oppgaver og utdelt arbeidslister. Alt man får igjen av opplevelser og glede av frivillig innsats, må synliggjøres bedre. Den nye frivilligheten vil kreve langt mer koordinering og ledelse enn dagens, og må bli en kollektiv heller enn en individuell forpliktelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere