Magne Nylenna

Alder: 67
  RSS

Om Magne

Professor i samfunnsmedisin ved UiO

Følgere

Gi tid og oppmerksomhet

Publisert 5 dager siden

Vil du glede noen eller støtte en god sak, er fysisk tilstedeværelse det beste du kan tilby

Blomster eller konfekt? En god bok, kanskje? Det kan være vanskelig å velge gave ikke bare ved en fødselsdag eller annen spesiell anledning, men også når vi vil takke eller oppmuntre noen i hverdagen. Samtidig som vi ofte opplever at den vi vil glede, allerede «har alt» og neppe har store materielle behov, vil vi gjerne gi noe verdifullt som det blir satt pris på.


Ettertraktet tid

Hva gjør noe verdifullt? I de fleste sammenhenger dreier det seg om noe som er ettertraktet, men samtidig forekommer sjelden og derfor er mangelvare. Det er kombinasjonen av stor etterspørsel og liten tilgang som driver prisen på trøfler og safran til himmels. Den samme mekanismen gjelder også ikke-materielle verdier. Blant de aller største mangelvarer i våre dager er tid og oppmerksomhet.

Tid er et merkelig fenomen. Enten den kommer eller går, som det sies, er det blitt for lite av den. «Tidligere manglet mennesker blant annet plass, lys og mat. Men de savnet aldri tid. Vi derimot jages av klokken», skriver fysikkprofessor Bodil Jönsson i boken Ti tanker om tid. Noe har skjedd underveis.


Gjennomregulert tid

Tidsklemma er blitt både et statussymbol og et problem. En tettpakket outlook og en overfylt kalender uttrykker travelhet og forveksles lett med vellykkethet, i hvert fall i lange faser av livet. Allerede fra barnehagealder organiseres de mange, og stadig flere, aktiviteter etter en stram timeplan. «Fri lek» har forsvunnet fra barndommen. Nesten hele vår våkne tid er gjennomregulert. Tempoet i tilværelsen øker jevnt og trutt. Se på en spillefilm fra noen tiår tilbake. Det er utrolig hvor langsomt det gikk – nesten gjespende kjedelig. Vi skal nemlig presse stadig mer inn i døgnet som fortsatt bare har 24 timer. Samtidig savner vi fritid og såkalt «kvalitetstid» som etter hvert paradoksalt nok får sin egen plass på timeplanen.

Oppmerksomhet er blitt en knapphetsfaktor i seg selv. Vi overveldes av inntrykk. Det sies at vi nå eksponeres daglig for mer informasjon enn en person i middelalderen møtte gjennom et helt liv. For å overkomme alt, må vi nødvendigvis gjøre flere ting samtidig. Vi går på kurs for å lære oss rasjonell møteteknikk og mer effektive arbeidsmetoder. Multitasking er blitt en mestringsmekanisme, men uansett er den menneskelige evne til oppmerksomhet begrenset.


Skjermtid

Smarttelefonen er selve symbolet på rastløshet og flyktighet. Den er ufattelig nyttig, men en konstant kilde til distraksjon. Hvem har ikke snublet i fortauskanten mens man leser en tekstmelding, eller kollidert med en annen mobilbruker med store hodetelefoner? Jeg merker selv hvor vanskelig det er blitt å fordype seg i en god roman. Lesingen skjer gjerne med musikk på øret, foran en fotballkamp på TV og med stadige blikk innom mailen, Facebook og Twitter på mobilen. En god, gammeldags non-virtuell samtale ansikt til ansikt er befriende.


Vær til stede

Tid og oppmerksomhet er noe høyst personlig som vi kan gi videre uten store omkostninger, og som nesten alltid mottas med takknemlighet. Det skal ikke så mye til. Det handler om å være til stede, om å «stikke innom», stoppe opp, slå av en prat, spørre hvordan det går – om å bry seg om andre.

Det er heller ikke bare overfor enkeltpersoner vi bør være rausere med tid og oppmerksomhet. Når noe foregår i lokalmiljøet eller i menigheten gjør du en forskjell simpelthen ved å møte opp. Slutt opp om fotballaget ditt eller andre aktiviteter du er glad i – i medgang og i motgang, i solskinn og i regnvær. Ikke bare får du nesten alltid noe mer og annet tilbake enn du trodde. Din fysiske tilstedeværelse er et synlig utrykk for støtte til en sak eller en organisasjon. Tenk bare hvor mye deltakelse i begravelser og bisettelser betyr for de pårørende.

Med økende alder får vi et litt annet forhold til tid. Vi innser at vår tid er begrenset. Heldigvis får vi også større frihet til å bruke tiden som vi selv vil. Den store verdien av tid og oppmerksomhet gjør bruken til et viktig forvalteransvar.

Gå til innlegget

En hyllest til boka

Publisert rundt 1 måned siden

Vi bør feire 500-årsjubileet for norske bøker med ærbødighet og takknemlighet

«Når du har lært å lese, trenger du aldri mer å kjede deg» har jeg med en generasjons mellomrom fortalt barn og barnebarn. Lesing åpner døren til så mangt, også til bøkenes verden. Der finnes kunnskap og underholdning, trøst og håp – og mye annet.


Bokåret 2019

I år feirer vi 500-årsjubileum for de første norske bøkene; Missale Nidrosiense, en messebok for Norge, og Breviarium Nidrosiense, en håndbok i liturgi. Som en del av feiringen er Norge hovedland under bokmessen i Frankfurt i disse dager, og kampanjen Hele Norge leser stimulerer leselyst og leseglede.

Det er all grunn til å feire bøkene. Hvordan ville livet vært uten dem? Mange av oss kjenner fortsatt lukten av våre første bøker. Vi husker sitringen av spenning og forventning når vi ble lest for, ungdommens leseoppdagelser, studietidens nyttelesing og voksenlivets leselyst. Bøkene har gitt oss utdannelse og dannelse. I tillegg har de både avspeilet og preget den tiden vi har levd. «Bøkene er som et kulturelt arvestoff, koden for hvem vi er som et samfunn og hva vi vet», skriver Susan Orlean i The Library Book, boken om brannen i biblioteket i Los Angeles i 1986.


Bøkenes bok

Å lære å lese ble sannsynligvis vanlig her til lands på 1700-tallet selv om ferdighetene sikkert var varierende både da og senere. Men bøker var ikke allemannseie. De var kostbare, og ikke var det mye til leselys heller. Forholdene var dessuten ganske forskjellige hos allmuen og hos de få «lærde» som endog hadde bøker på fremmede språk.

Bibelen, som fortsatt holder stand som verdens mest utbredte bok, var lenge den første, og ofte den eneste boken i norske hjem. Senere fikk den følge av prekensamlinger, katekismer og salmebøker.

Henrik Wergeland så tidlig bøkenes mangfoldige funksjoner: «Bøger ere venner. De belære, trøste og underholde. De bringe til Graad og til Latter; de styrke til Daad og vugge i Slummer». Underholdningslitteraturen kom først på slutten av 1800-tallet, og det var med det 20. århundrets teknologi og økonomi at bokproduksjonen eksploderte.


Bøker i nye former

Wikipedia definerer riktignok bok som «en sammenbinding av flere blad av papir, pergament eller annet egnet materiale», men som kjent finnes det nå både elektroniske bøker og lydbøker. Selv sverger jeg fortsatt til gammeldagse bøker som er til å ta og føle på. Med årene gir det betydelige oppbevaringsproblemer. For mange i min generasjon som har flyttet til leiligheter med begrenset hylleplass, har nok det å måtte ta farvel med bøker vært blant de tyngste avgjørelser. Bøkene er som kjent våre venner selv når de vender oss ryggen.


Bibliotekets hyllest

For bøker er alternativet til å eie heldigvis ikke å leie, men å låne. En hyllest til boken er også en hyllest til biblioteket. Folkebibliotekene er blant våre mest verdifulle samfunnsinstitusjoner og fortjener en egen flaggdag. Finnes det noe mer raust og demokratisk enn et sted der man fritt og franko kan forsyne seg av skreddersydde opplevelser i form av sakprosa, oppslagsverk, biografier, lyrikk og romaner? Stadig flere biblioteker er «meråpne» fra tidlig morgen til sen kveld. De er dessuten fysiske møteplasser med et integreringspotensial som overgår det meste.


Boken lever! 

«Boken behøver man ikke bekymre seg over. Den vil overleve», skrev legendariske Jon Bing i 1984 som svar på utfordringene fra de digitale medier. Han fikk rett. Det utgis nærmere 5000 nye boktitler årlig bare i vårt lille land. Nesten ni av ti voksne nordmenn leser bøker, og fire av ti leser mer enn ti bøker i året. Det er bokprogrammer i radio og TV, bokomtaler i avisene og det arrangeres såkalte bokbad landet rundt. Boken lever, og etter 500 år er de uleste fristelsene i bokform blitt uoverkommelig mange. Dessverre har døgnet fortsatt bare 24 timer - hvorav de færreste er disponible for lesing.

Gå til innlegget

Stolthet er undervurdert

Publisert 2 måneder siden

Angst for å virke selvgode hindrer oss for ofte i å vise sunn stolthet

Det fortelles en historie om en som overhørte en dialog mellom to godt voksne menn der den ene åpenlyst ga ros og den andre tok imot. «Det var vanskelig å se hvem av dem som hadde det verst», var kommentaren.


Ydmykhet

Ydmykhet er en dyd, heter det - endatil en av de sju hellige dyder. Dyder er mangelvare i vår tid. Det er høyverdige moralske egenskaper som skal etterstrebes. Evne til å se egne svakheter og erkjennelse av egen utilstrekkelighet, som er ydmykhetens kjennetegn, er riktig og nødvendig, men alt med måte. Det kan bli for mye av det vonde. Axel Sandemose viste med Janteloven hvordan beskjedenhet og saktmodighet kan overdrives og rett og slett bli skadelig.


Hovmod

Motsatsen til ydmykhet regnes som hovmod. Hovmod er intet mindre enn en av de sju dødssyndene, og vi kjenner alle konsekvensene. Derfor holder vi trygg avstand til alt som kan gi mistanke om fariseisk selvgodhet.

Vi har her til lands lang tradisjon for å være forsiktige med å uttrykke noe som kan oppfattes som skryt, enten det gjelder oss selv eller andre. Taushet er tross alt gull, og for å være på den sikre side holder vi gjerne tilbake med gode ord.


Sunn stolthet

Altfor ofte forveksles hovmod med stolthet. Mens hovmod i form av arroganse og selvhevdelse selvsagt må unngås, er stolthet undervurdert. Det er knapt slektskap mellom de to tilstandene. Stolthet er noe annet enn selvgodhet. Sunn stolthet er en passe dose synlig erkjennelse av et eller annet vi ser som positivt. Det er nærmest en form for innadvendt ros.

Det å være stolt av, eller over noe, betyr å være bevisst verdien, betydningen eller innsatsen av noe, og mer eller mindre eksplisitt gi uttrykk for det vi kjenner. Slik stolthet er ikke bare akseptabelt. Det er simpelthen nødvendig. «For at kunne leve, må jeg bevare min stolthed», skriver Henrik Ibsen.


Selvbilder

Et svakt selvbilde er et utbredt problem, særlig blant ungdom. Avstanden til de sminkede idealene vi møter gjennom ulike medier, kan bli så stor at det går på selvtilliten løs.

All vellykketheten vi hører og leser om, kan forlede oss til å tro at sol fra en skyfri himmel er det normale, og det er lett å kjenne seg mindreverdig. Passe doser stolthet over det vi selv er og gjør, er effektiv motgift mot alt som kan holde oss nede, og en mestringsmekanisme som kan tilpasses behovet. Jeg er pen nok og flink nok til mitt bruk, sier vi hjemme hos meg.

Stolthet kan ikke bare ha mentale, men også rent fysiske fordeler. En bokstavelig talt original studie blant 5000 eldre briter, som ble publisert i legetidsskriftet BMJ for et par år siden, viste en positiv sammenheng mellom stolthet og fraværet av fysiske fall. Jo høyere grad av rapportert følelse av stolthet, jo lavere var risikoen for å ha falt de siste to årene. Slik sett står stolthet definitivt ikke for fall hos eldre – snarere tvert imot.


Hverdagsstolthet

Vi har alle noe eller noen å være stolte av, noe vi gjerne vil framheve, fortelle om eller vise til andre. Det skal vi gjøre uten skam. Kjærester, barn, og ikke minst barnebarn, er typiske stolthetsobjekter.

Knapt noe er mer mangfoldig og individuelt enn det vi kan kjenne stolthet over. Det kan være usynlige hverdagsseirer; at vi klarte å komme gjennom en vanskelig dag på jobben, at vi våget å stå opp og forsvare en venn mot urett, at vi klarte å gå til butikken tross giktsmertene, at vi gjenopplivet halvdøde potteplanter, at vi klarte en lukeparkering. Og det kan være mer synlige og større begivenheter; at vi besto eksamen, at vi kunne feire nok en bryllupsdag, at vi gjennomførte vårt første mosjonsløp, at vi endelig klarte å stumpe røyken.

La oss litt oftere rette ryggen og løfte blikket, og våge å vedkjenne oss litt mer stolthet både over oss selv og våre nærmeste. Det skal litt til før det blir for mye.

Gå til innlegget

Er ensomhet en sykdom?

Publisert 3 måneder siden

Ensomhet er et folkehelseproblem som verken kan eller skal løses av profesjonelle i hvite frakker.

Det er lenge siden det var vanlig å stikke innom naboen uanmeldt for en kopp kaffe og en prat om vær og vind. Paradoksalt nok forsvant mye av det uformelle samværet idet vi flyttet tettere sammen og fikk ny kommunikasjonsteknologi. I moderne boligblokker er det færre som kjenner naboene sine enn det var i grisgrendte bygder. Vi skal være varsomme med å romantisere fortiden, men dagens omgangsformer har ført til at mange savner både vennskap og fellesskap. Endringene begynte for lenge siden, og for min generasjon var nok TV-apparatet en viktig grunn til at kontaktmønsteret endret seg, foreningslivet forvitret og tradisjonelle møteplasser ble borte.

Samtidig som en tettpakket timeplan og et stort nettverk er blitt statussymboler, føler mange seg alene, kanskje endatil midt i travelheten. Man savner nærhet og fortrolighet og noen å dele sorger og gleder med. Få ønsker å være ensomme. I et samfunn bygget opp rundt felleskap og sosial aktivitet er ensomhet dessuten blitt litt skamfullt og nesten et tabu.


Et folkehelseproblem

Omtrent en av fem nordmenn sier at de har vært, eller er plaget av ensomhet. Subjektive opplevelser er det vanskelig å måle, og om ensomhet øker eller synker er omdiskutert. Mye tyder likevel på at det er blitt flere ensomme, både blant gamle og unge, for eksempel blant unge jenter. Ensomhet hos eldre, som det i hvert fall blir flere og flere av, er en spesiell utfordring.

Nesten halvparten av dem som bor alene, er plaget av ensomhet, og i dag består mer enn hver tredje husholdning i Norge av bare én person. Enslige kvinner er i flertall i den eldre del av befolkningen og i spredtbygde strøk. Mennene er i flertall blant de yngre enslige og i de store byene.

Mens folkehelsearbeid tidligere handlet om miljømedisin og smittsomme sykdommer, er det nå psykisk helse og ensomhet som dominerer. Sammenhengen mellom ensomhet og sykdom er veldokumentert uten at vi helt forstår hvorfor.


Ensomhet gir uhelse

Det er som kjent mye både av det vi gjør og det vi ikke gjør som kan være helseskadelig. Ensomhet er ingen sykdom i seg selv, men mange studier viser at ensomme mennesker er mer utsatt enn andre for så vel psykiske som kroppslige lidelser. I tillegg vil manglende sosial støtte svekke evnen til å mestre sykdom. Ensomhet gir faktisk en økt dødsrisiko helt på linje med røyking, alvorlig overvekt og manglende fysisk aktivitet. Det er en ekstra god grunn til å lete etter mottiltak.

Lite tyder på at bruk av sosiale medier hjelper mot ensomhet. Tvert imot kan det kanskje øke følelsen av isolasjon. Vi leser i blant rørende historier om ensomme, modige personer som bruker nettet til jakt på selskap, for eksempel rundt juletider, men sosiale medier vil aldri kunne erstatte gammeldagse, fysiske samvær – samtaler og møter ansikt til ansikt.


Bry oss mer

Regjeringen har utarbeidet en egen ensomhetsstrategi i tre punkter; ensomhet skal synliggjøres som et folkehelseproblem, vi må skaffe oss mer kunnskap om ensomhet, og det skal arbeides systematisk for å forebygge ensomhet og øke den sosiale støtten.

Regjeringsstrategier og organiserte aktiviseringstiltak, mer bruk av biblioteker og andre offentlige møteplasser kan ganske sikkert hjelpe, men først og fremst er det mellommenneskelig omsorg som behøves. Ensomhet må ikke medikaliseres og overlates til profesjonelle. «Behandling» av ensomhet forutsetter verken embetseksamen eller autorisasjon. Det handler om å skape mer trygghet og åpenhet i familier, nabolag og lokalsamfunn. Vi har alle noen i vår nærhet som ønsker mer sosialt samvær enn de har. Vi må rett og slett bry oss mer om hverandre, møtes oftere og snakke mer sammen. Så enkelt er det!

Gå til innlegget

Hjemme best!

Publisert 4 måneder siden

Hjemmet gir oss tilhørighet, men er ikke nødvendigvis avgrenset til ett sted, og handler mer om trygghet og trivsel enn om fysiske omgivelser.

Sommertid er utfartstid. Om ferieturene er korte eller lange, går til innland eller utland, ender de som regel der de begynte, nemlig hjemme. Borte bra, men …

Det er godt å komme hjem, enten det er til «mamma og dem» eller til gråpus, til stort hus eller liten leilighet, til familie og nabolag, eller simpelthen til godstolen og egen seng. Nordmenn er kjent for å være hjemmekjære, og det er karakteristisk at hvor vi enn kommer, er «nesten som hjemme» et av de største kompliment vi kan gi.


My home is my castle

Sammenliknet med andre deler av verden bor nordmenn flest godt og romslig. Det kommer godt med i vårt klima. De fleste her i landet eier sin egen bolig, riktignok ofte sammen med banken, og boligkjøp er som regel den største investering man gjør. Det gjør hjemmet verdifullt også i materiell forstand.

Hjemmet er trygghet og tilhørighet i hverdagen, og et sted å søke tilflukt når det er behov for slikt. Hjemme finner vi ro og fred. «Hjemme er det stedet der de er nødt til å ta deg imot når du er nødt til å dra dit», skriver den kritikerroste forfatteren Rachel Cusk i romanen Omriss.

Nostalgi, sykelig hjemlengsel, var en gang en medisinsk diagnose. Etter hvert ble begrepet mer brukt om en lengsel etter fortiden enn om en lengsel etter et sted.


Heime er kvar mann herre

Gjennomsnittlig tilbringer vi mer enn halve døgnet i eller ved boligen vår. Da er det godt å ha frihet til å leve som vi selv vil der. Smak og behag varierer. Noen trives i stillhet, andre med mye lyd. Noen har det best i minimalistiske omgivelser med få ting rundt seg. Andre er samlere som omgir seg med bøker, bilder og store og små gjenstander som kanskje representerer viktige minner i livet. Det betyr at hjemmet avspeiler oss, og forteller mye om hvem vi egentlig er.

I mitt tidligere liv som allmennlege dro jeg ofte hjem til folk på sykebesøk. Det lærte meg at man ikke kjenner noen før man hadde vært hjemme hos dem. Å møte noen på deres egen hjemmearena kan gi mange overraskelser. Aller best blir man kjent med folk når man kommer hjem til dem uplanlagt klokken fire om morgenen. Det er heldigvis stort sett forbeholdt legevaktleger.


Hjemmet i en ny tid

Etter folkeregisterloven er hjemmet det sted der man «regelmessig tar sin døgnhvile». Utgangspunktet er nok at dette er ett og bare ett fysisk sted. I det gamle jordbrukssamfunnet døde man endatil gjerne i det samme huset som man ble født. Hjemmet var det samme hele livet. Slik er det definitivt ikke nå.

Økende mobilitet både i arbeid og fritid, pendlertilværelser, nye familiestrukturer, delt omsorg for barn og digital kommunikasjon har gjort oss mindre stedbundne. Bedre økonomi gjør at hytter og fritidshus kan være større og mer luksuriøse enn boligen etter folkeregisterloven. Kanskje tilbringes det nesten like mye tid der også.

Behovet for fysisk tilhørighet finnes fortsatt, og er sannsynligvis undervurdert i vår tid. Men på samme måte som det moderne mennesket multitasker, forholder vi oss også til flere steder samtidig. Hjemmet er ikke nødvendigvis en fast adresse med fire vegger. Mange i min generasjon må før eller senere ta ansvar for å avvikle barndomshjemmet. Det kan være vanskelig inntil vi oppdager at det ikke lenger er det hjemmet det en gang var, men et mer eller mindre tomt hus som andre kan gjøre til sitt hjem.


Bare ikke et hus

Fortellingen om datteren i en amerikansk familie som var kommet i sosiale vansker, og havnet på stadig flyttefot, er tankevekkende. Da hun ble mobbet for sin hjemløshet, hadde hun svaret klart: «Jo visst har vi et hjem, men vi har bare ikke et hus å ha det i akkurat nå».

Nostalgibegrepet endret seg fra å handle mindre om der og mer om da. Kanskje blir hjemmene våre også etter hvert mindre stedbundne, og mer knyttet til folk og følelser. Det er uansett ikke parketten og de doble vinduene som skaper et godt hjem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere