Njål Chr Waldum

Alder: 50
  RSS

Om Njål Chr

Advokat i norsk eksportselskap. Interesse for internasjonal historie, politikk og fremmede språk. Studie- og arbeidserfaring fra Paris, Roma, Milano og Madrid.

Følgere

Eliters skremselspropaganda, er det EU som risikerer mest, og tør du vedde mot Boris?

I folkeavstemningen 23 juni 2016 avgjorde et flertall av det britiske folk at Det forente Kongeriket av Storbritannia og Nord Irland (UK) ikke lenger skulle være en del av den Europeiske Union (EU). Uttredelsen av UK fra EU, kalt Brexit (British exit of EU), skjedde den 31 januar 2020. UK er nå i en transittperiode der landet følger EUs regler ut 2020. UK har avslått å forlenge denne transittperioden som EU har ønsket.

Det er selvsagt av stor historisk betydning at UK har trått ut av EU. UK er: den nest største økonomien i Europa; den største militærmakten i Vest Europa; en atommakt og fast medlemsland i FNs sikkerhetsråd; hjemland for ett av de to store finanssentra i verden; en ledende industrimakt i farmasi, aeronautikk og i tjenestesektoren.

Hvordan reagerte EU og spesielt EU Kommisjonen på resultatet? Med sjokk og vantro, men også med sinne. Selv om folkeavstemninger i Nederland, Frankrike og Irland tidligere hadde avvist den økende integreringen mellom landene, hadde EU trosset disse demokratiske valgene. EU er ikke lenger et økonomisk samarbeid, men en politisk union. Nå sto EU Kommisjonen overfor den første utredelsen.

Det har ligget et element av straff i forhandlingene fra EU mot UK. Dette har endog vært uttalt av politikere spesielt i Paris og Brussel. Ingen andre land skal følge UK ut av unionen. Spørsmålet er om det er lurt. På generelt grunnlag kan man kanskje hevde at dersom den eneste grunnen til å være med i en klubb er redselen for å gå ut av den er det lite trolig at klubben vil overleve i lengden.

Aviser og kommentatorer har gjennomgående vært svært negative til britenes eget demokratiske valg. Det manglet heller ikke på negative spådommer forut for folkeavstemningen dersom det skulle bli ja til utredelse for UK: den britiske økonomien vil kollapse; finansverden vil flytte fra London til Frankfurt eller Paris; UK vil splittes opp etc. Denne skremselspropagandaen var og er spekulativ. Den britiske økonomien kollapset ikke som følge av resultatet i folkeavstemningen og finansverden foretrekker fortsatt London.

Den britiske union (England og Skottland) er 300 år og Nord Irland har vært en del i UK i 100 år. Det er klare tegn på tretthet internt i UK i dag. Men det kan på den annen side hevdes at Brexit stopper de sentrifugale kreftene som EUs overnasjonale institusjoner påfører medlemsland, deriblant Belgia og Spania. EU blir også stadig mer tysk som følge av Tysklands økende økonomiske, og derfor, politiske makt. Denne utviklingen har akselerert som følge av UKs uttreden. Tysk fokus på markedet i den økonomiske politikken (ordoliberalismen) deles ikke i spesielt latinske land, inkludert Frankrike. Hvordan EU utvikler seg er derfor ikke gitt.

Det kan synes som om EU er redd for konkurranse på det europeiske kontinent. En modell basert på mindre offentlig regulering, lavere skattetrykk og mindre inngripen i forretningslivet (Singapore-on-the-Thames) kan være aktuelt for UK. Alternativt, og som det i det senere har kommet signaler om, kan det være planer om ny industrisatsning i UK. Uansett, for mange har EU blitt for sentralisert, for rigid og regelstyrt, men viktigere, det har blitt en politisk union, og det på tross av resultatene i folkeavstemningene. Det er derfor langt fra sikkert at stadig sterkere politisk integrering er det befolkningene i EU vil ha. UK kan vise en alternativ modell. Det er konkurransen mellom modeller som har gjort at de europeiske landene ble de ledende, ikke ensrettingen. Kanskje er det ikke bare UK, men også EU som risikerer oppsplitting?

For UK kan Brexit medføre et fornyet fokus på Samveldelandene (tidligere britiske kolonier), spesielt Canada, Australia og New Zealand (kalt CANZUK) samt USA. UK har aldri kun vært en europeisk makt.

Hvilke er de store problemområdene i de pågående forhandlingene om en ny handelsavtale mellom EU og UK i dag? Basert på informasjon i media synes tilgang til UKs fiskeressurser og felles regler om statsstøtte være det vanskeligste. Vi i Norge, og spesielt på Vestlandet, forstår at UK vil bestemme over sin egen fiskeressurs. Det UK krever er det samme som Norge; å forhandle med EU én gang i året om fordelingen av den felles fiskestammen. Det EU krever er i realiteten at nåværende skjevfordeling skal gjelde også fremover. EU fisker langt mer enn UKs egne fiskere i UKs havområde. Det er lite trolig at dette vil fortsette.

EU krever at deres regler for statsstøtte skal gjelde i UK også fremover. Ved tvil om reglene skal EU domstolen dømme. Dette er en type avtale som et lite land som Norge godtar (EØS avtalen),men det er ikke trolig at UK kan godta det. . EU domstolen har gjennom sine avgjørelser, som vi vet i Norge, også stadig utvidet EU reglene. Dersom det skal bli enighet mellom UK og EU her må det i alle tilfelle bli en separat eller uavhengig domstol. Noe av poenget med å være et fritt land er jo nettopp å kunne bestemme fritt.

Corona pandemien har og vil ha enorme konsekvenser for de europeiske økonomiene. Den økonomiske nedgangen er kolossal. (Norge er delvis forskånet siden vi nå bruker opp deler av formuen tiltenkt fremtidige generasjoner). Gitt dette vil lederne i EU landene og UK forsøke å få til en avtale for å beskytte arbeidsplasser og økonomier.

Boris Johnson har spilt tøft. Han har nektet å forlenge transittperioden lengre enn til 31 desember 2020. Han har introdusert lovgivning i UK som skal beskytte UKs integritet (spesielt Nord Irlands plass) dersom det ikke blir en avtale med EU. Det siste har skapt brudulje i EU og Irland. Dersom Biden vinner valget i november styrker det EU da demokratene liker overnasjonale organisasjoner som EU og er mer pro-irsk.

EU landenes økonomi er selvsagt mye større enn UKs. EU har dog et handelsoverskudd overfor UK. Europeiske selskaper går via London for å finansiere seg. Dersom EUs fiskeflåte blir helt avskåret fra å fiske i UKs havområde vil dette medføre arbeidsløshet i byer langs hele den europeiske siden av kanalen og lengre

Kortene er derfor ujevnt fordelt mellom EU og UK. Boris har vist at han tør å ta sjanser. Han utlyste nyvalg i UK med slagordet «Get Brexit Done». Med dette vant de konservative en historisk valgseier. Han har vist at han kan stå opp for sitt land og han har sterke ideer om å bygge opp britisk industri igjen. Undertegnede ville ikke veddet mot at Boris får til en handelsavtale med EU og at den heller ikke blir så dårlig for UK.

Gå til innlegget

Ideen om en stadig sterke integrering i EU er ikke en naturlov.

Kriser har en tendens til å sette ting på spissen. I dag står vi i Europa overfor en pandemi. Hvilke konsekvenser kan den få for EU slik vi kjenner det i dag?

I næringslivet heter det at man aldri skal kaste bort en krise. Det har heller ikke EU kommisjonen gjort. Kriser har medført stadig sterkere sentral makt til Brussel. Spørsmålet er om denne utviklingen nå er brutt og om kriser medfører en svekkelse av EU og en økt makt tilbake til medlemslandene.

Den siste krisen EU sto overfor (foruten Brexit), før dagens pandemi, var migrasjonskrisen i 2015. Den medførte ikke et enhetlig svar fra EU. Dette fordi medlemslandene ikke var enige. Land i Øst Europa nektet å ta imot muslimsk innvandring, mens hovedsakelig Tyskland og Sverige tok imot et meget stort antall migranter.

Så hvordan har EU kommet ut av dagens krise? Sett fra Sør Europa, slik situasjonen er i dag, er det vel kun ett svar som er riktig; dårlig. I Italia er følelsen av å ha blitt overlatt til seg selv meget stor. Kina (for å forbedre sin posisjon i verden) har sendt medisinsk utstyr. Russland og Cuba har sendt leger (også Norge). Hjelpen kom derimot ikke fra andre EU land. Det er trolig at dette vil prege Italias innstilling til EU.

Nå som den medisinske krisen forhåpentligvis blir mindre er fokuset på økonomien. Land som har blitt hardt rammet, bl.a. Italia og Spania, ber nå om økonomisk støtte. Denne gangen som gave, ikke lån.

I tillegg er forslaget fra sør at alle EUs medlemsland skal være solidarisk ansvarlig for lån for å dekke kostnadene med pandemien. Det siste godtar ikke Tyskland og Nederland. Solidaransvar for gjeld skal være grunnlovsstridig i Tyskland. Hvorfor er det så viktig for landene i sør at medlemslandene er solidarisk ansvarlig for gjelden? Solidaransvaret gjør at långiver også legalt kan støtte seg på tysk tilbakebetaling av gjelden. Det blir som banken som krever kausjon fra far ved låneopptak fra studenten.

Tysk gjenforening skjedde i 1990. Men ikke alle de tre vestlige seiersmaktene fra andre verdenskrig støttet den. Etter sigende skal den tidligere franske presidenten Mitterand ha sagt at han elsket Tyskland så mye at han ønsket seg to. Men med amerikansk hjelp skjedde likevel gjenforeningen. Frankrike krevde imidlertid at Tyskland skulle gi opp sin D-mark, og smelte den sammen med francen og andre europeiske valutaer. Tysklands motkrav var at den nye europeiske sentralbanken (ECB) skulle baseres på Bundesbank og ligge i Frankfurt. I 1999 kom de første fysiske felleseuropeiske pengene; euroen.

Euroen kom derfor til som et politisk ønske, men hva er problemet med den? EU har blitt en lovgivende union (via bl.a Parlamentet). For eurosonen finnes det en monetær institusjon, ECB, som bestemmer pengemengden og fastsetter renter. EU har imidlertid ikke felles skattepolitikk eller fordelingspolitikk, og medlemslandene kan selv ta opp lån i markedene.

Land som Spania og Italia har økt sin statsgjeld betydelig i perioden etter innføringen av euroen. Låneopptakene har vært billige som følge av det implisitte, men altså ikke ennå legale, solidaransvaret. Tanken for långiverne er at Tyskland eller EU ikke vil la et euroland unnlate å betale sin gjeld.

Nå er en ny krise her, og dersom landene hadde hatt sine egne valutaer kunne de ha devaluert, og gjort sine økonomier konkurransedyktige igjen. Det er nå umulig.

Hvor stor gjeld har landene i EU nå? Stor. Statsgjeld måles i forhold til et lands årlige bruttonasjonal produkt og uttrykkes i prosent av dette (gjeld/ bruttonasjonalprodukt). I 2019 var tallet for Italia 134 %. Etter det har gjelden økt (telleren i brøken) og landets bruttonasjonalprodukt har sunket (nevneren i brøken). Det medfører at prosenttallet vil bli mye høyere etter pandemien.

Gjennom Europas lange historie har det vært gjort mange forsøk på samle folkene til en felles politisk overordnet enhet, men det har vist seg vanskelig å samle kontinentet.

EU har gjennom målet om stadig tettere integrering også forsøkt. Dette til tross for at befolkningene, når de har hatt mulighet til å uttale seg i folkeavstemninger i Frankrike, Nederland og Irland, har sagt at de ikke ønsket det.

Er det EU befolkningene ser mot i denne krisen? Det er ikke min erfaringen fra balkongen her i Madrid. Her roper folk «Leve Spania, Leve Kongen» og EU eller Europa forblir unevnt. Det er vel heller slik at det er nasjonalstatene som har steget frem igjen på bekostning av EU.

Forut for pandemien har EU hatt problemer med å vedta nytt budsjett. Som følge av uttreden av UK, den nest største netto økonomiske bidragsyteren, må EU enten gjøre mindre eller kreve at de andre medlemslandene betaler mer. EU har valgt det siste, men nettobidragsland inkl. Sverige og Danmark har motsatt seg det. Gitt de nye enorme kostnadene er det vel det ikke urimelig å tippe at EU må skalere ned. Når krybben er tom bites hestene.

Hva så med euroen, vil den overleve? Verdien av euroen er et utslag av alle medlemslandenes økonomi. Italia har for eksempel nesten ikke hatt økonomisk vekst på 20 år. Landet har snart en tapt generasjon. Hvor lenge kan Italia godta en valuta som har for høy verdi for sin industri? Og hvor lenge kan man forvente at tyskerne tar regningen til slutt? I enkelte offentlige nederlandske kontrakter finnes det nå klausuler som åpner opp for betaling i ny valuta dersom euroen forsvinner. Det sentrale spørsmålet er om en felles valuta i et område uten felles skatte- og fordelingspolitikk kan fungere.

Hva vil skje hvis euroen ryker? Politisk er vel det kroken på døren for ideen om stadig tettere integrering. Det vi alle må håpe på er at EU ikke krasjer helt, men at EU kan reformere seg til å bli det som det opprinnelig var tenkt, nemlig et økonomisk samarbeid og felles marked. Problemet er at endringer kan skje fort. EU kan implodere. For å unngå det trenger vi realistiske politikere i Europa som synes det er greit å samarbeide, men som ikke trenger å konstruere en superstat.

Madrid, mai 2020

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere