Marit Jakobsen

Alder: 40
  RSS

Om Marit

Dedikert Nordlending og Bodøværing. Opptatt av likestilling, menneskerettigheter, mangfold, mental helse. Skuer tilværelsen med et kristeliøst og skeivt blikk.

Følgere

Pinsebevegelsens tåkeprat om homofili

Publisert over 1 år siden

Det er omtrent ett år siden redaktør Anne Gustavsen skapte stor oppstandelse med lederen «Ukomfortabelt» I Korsets seier. Her adresserer hun homofili og pornografi, og mange av oss lot oss provosere av hennes klønete formuleringer

Gustavsen, derimot, mente altså aldri å si at de homofile var verkebyller, eller at homofili var «skrot», hennes intensjon var derimot følgende: «I denne lederartikkelen retter jeg derfor ikke på noe tidspunkt pekefingeren mot homofile, men heller mot kristne ledere og menighetsfellesskap som ikke våger å snakke ærlig om vanskelige temaer.»

 Så, jeg undrer derfor – hvordan står det så til nå, ett år etter? Hvor ærlig snakker man egentlig om «vanskelige temaer» i Pinsebevegelsen og det frikirkelige Norge i dag?
...

Det er 13. juli 2017, og i Sarons Dal står følgende seminar på plakaten: «Er Bibelens moral blitt gammeldags? Hvordan møte moderne livsstil som samboerskap, homofili og alkoholbruk?» Taler: Anne Gustavsen. Panelsamtale: Egil Svartdahl, Jostein Krogedal, Viggo Skagestad, Hans Martin Skagestad. En aldeles strålende mulighet til å våge. I plenum, til og med.

Streamingen, som er bredt annonsert, uteblir. Nevnte seminar ender opp med å bli det eneste seminaret/møtet fra den ukeslange konferansen som ikke streames. Resepsjonen i Sarons Dal forteller at streamingen ble stoppet fordi en person i panelet fryktet at folk ville misforstå. På Facebook kommer følgende forklaring: «...arrangør og deltakere ønsket at det skulle være en panelsamtale for de som var til stede i Sarons Dal-hallen, og ikke utover det.»


Ja, så mye for å våge å snakke ærlig om vanskelige tema. For hvor mye mot trenger man for å være ærlig i en forsamling hvor alle er opplært til å mene det samme?


Fra Pinsebevegelsens egne korridorer ble det tidlig meldt at debatten pågår kontinuerlig bak lukkede dører. Det er der de mener den hører hjemme, og gjentatte forsøk på dialog fra «oss utenfor» blir stort sett høflig avslått – eller strengt tatt bare oversett i stillhet. Bevegelsens teologiske refleksjonsgruppe fraråder imidlertid pinsemenighetene å dele talerstol med forkynnere som har et «avvikende» syn på homofili.


Selv ble jeg kontakta av to pinsepastorer da skriveriene i mai/ juni i fjor sto på, hvorav jeg hadde en lang prat med den ene av dem. En ærlig og real samtale fra to ulike ståsteder, men hvor jeg opplevde meg både hørt og tatt på alvor selv om vi ser ulikt på det meste. Den andre samtalen uteble, og resten av debatten stilnet fort. Slik den så altfor ofte gjør. Det lukter lang vei. La oss stikke hodet i sanden og håpe at det går over. Snarest.


Det kristne forlaget Libris i Sverige dekker bord for debatt gjennom to bokutgivelser i november 2017; en antologi og en selvbiografi som begge anerkjenner homofile forhold. Dette er oppsiktsvekkende – de første bøkene av sitt slag i Skandinavia – og det ville vært et utmerket utgangspunkt for Pinsebevegelsen i Norge til å følge opp debatten. Møte oss «annerledestroende» for dialog. Snakke ærlig om et vanskelig tema.


Ingen våger. Den øredøvende tausheten vedvarer.


En og annen karismatiker fikk nok også morgenkaffen i vrangstrupen da tidligere ungdomspastor i Levende Ord, Tor Håkon Eiken, talte de homofiles sak i et innlegg på Dagens debattsider i desember. Han etterlyser ledere som «i offentlighet kan anerkjenne at homofile er skapt i Guds bilde, og har like rettigheter til respekt og kjærlighet som alleheterofile mennesker har.» Eiken frykter imidlertid (muligens med rette) «...at det ikke finnes så modige ledere i det frikirkelige Kristen-Norge (...) som våger å stå imot redselen for å miste anerkjennelse av predikantring eller eldsteråd.»


For all del – jeg skjønner at det koster. Noen ledere velger derfor å uttale seg anonymt. De pinsestemmer som bare så vidt har antydet at det kanskje er mulig å tåle uenighet, og at (Gud forby) synet på hvem Jesus er er viktigere enn homofilidebatten (les: Terje Hegertun og Egil Svartdahl), blir i kristenpressens debattfora sablet ned og stemplet som falske profeter, forførere og vranglærere man skal støte bort. Ja, sågar er det visstnok mange i Pinsebevegelsen (og andre frie sammenhenger) som er i ferd med å «bli en datter av skjøgen i Rom». Intet mindre, altså. Så, jammen skal man ha baller for å snakke høyt om dette, og i særdeleshet dersom man har et syn som avviker bare bittelitt fra det «tradisjonelle». Det «krystallklare».


For en (fortsatt troende) tidligere over middels aktiv pinsevenn og karismatiker er det svært skuffende at ingen fra Pinsebevegelsen tør prate. At feigheten råder i alle leire, og at det hele fortsatt ties ihjel. De tydelige og offentlige stemmene uteblir, og det Gustavsen selv kaller tåkeprat fortsetter.


I Vårt Lands kartlegging av hvilke tjenester man som homofilt samlevende kan ha i ulike kirkesammenhenger (07.03.18), fremstår Pinsebevegelsen som desidert feigest av absolutt alle. De vil ikke svare i det store og hele.


Visst kan jeg la meg sjokkere av at jeg ikke får motta nattverd i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sine møter, men når det er sagt så har jeg faktisk mer respekt for Espen Ottosen og de som tross alt er tydelige i sine standpunkt – selv om jeg tenker meningene er aldri så riv ruskende sprø. De som ikke graderer synd, og som faktisk er ærlige og gjennomgående konsekvente, enten det gjelder samboerskap, skilsmisse og gjengifte eller homofile. Pinsebevegelsen derimot, inkludert deres nye hipstermenigheter som Hillsong, unngår heller å svare – de vil heller ta dette «én til én». (Ja, tenk deg en pastor og en nyfrelst homofil ungdom i samtale, hvilket skjevt maktforhold. Klart det er å foretrekke!) Salt er (beleilig nok) ikke tilgjengelige for kommentarer.


Hvor lenge skal så Pinsebevegelsen debattere bak lukkede dører? Hvor er respekten for homofile som ønsker å finne seg en menighet? Hvor innafor og godt planta i menigheten må man være før man blir fortalt at man må endre seg for å få lov til å ha lederoppgaver? Du må vifte mer med pekefingeren, Anne Gustavsen, for dette kalles å lure mennesker, ikke å snakke ærlig.


Til sist en liten tilføyelse. Et lite tankespinn: Biskop Michael Curry, mannen som forkynte Jesus og kjærlighetsbudskapet til hele den vestlige verden i Prins Harry og Meghan Markles bryllup i helga – med en lidenskap og iver som ingen noensinne har sett i en sådan sammenheng – fikk verdenspressen og sosiale media til å koke. Også flere av mine frelste (pinse)venner roste ham opp i skyene for hans preken og pasjon. Jeg lurer på om de er klar over at de ikke kunne delt plattform med ham?

(Anne Gustavsens opprinnelige innlegg: "Ukomfortabelt" og mitt tilsvar, "Uakseptabelt" fra mai 2017.) 

Trykket i Dagen 25. mai 2018

Gå til innlegget

Den ukomfortable homodebatten

Publisert over 2 år siden

Da har noen dager passert i øredøvende taushet etter skriveriene som fulgte Anne Gustavsens leder «Ukomfortabelt» i KS 22.05.17. Kristenpressen har bidratt med et intervju med Gustavsen (Dagen) og en leder fra Alf Gjøsund (Vårt Land), men ut over det er saken mer eller mindre i ferd med å dø ut. Det er den etter min mening altfor viktig til.

Det har blitt påpekt fra flere hold at folk har misforstått Gustavsens uttalelser, og at mange har «valgt å tolke alt i verste mening». At sånne som meg bare er ute etter å «ta henne». Jeg kan ikke svare for andres hensikter, men det har aldri vært mine motiver.


Jeg tenkte faktisk på denne saken da jeg så Skam-episoden «Fakker over vennene sine» fra 2. juni. Homofile Isak og muslimske Sana har en prat, hvor Sana forteller at hun føler seg urettferdig behandla med bakgrunn i at hun er muslim. Isak sier blant annet dette til henne: «Du må slutte å lete etter rasisme i dumme spørsmål (…) Så fort du begynner å lete etter hat, så finner du det.» Jeg tror Isak har et viktig poeng, og det gjelder også meg som skeiv: Jeg må slutte å lete etter homofobi i dumme uttalelser. Så fort jeg begynner å lete etter fordømmende holdninger, så finner jeg det. Jeg tar det til meg, og forundres og gledes stadig over hvor mye klokskap Skam-manusforfatter Julie Andem klarer å pakke inn i denne serien.


Jeg tror ikke at Anne Gustavsen er et usympatisk menneske – jeg tror tvert i mot at hennes intensjon med den omdiskuterte lederen i utgangspunktet var god. Hun valgte å nevne bl.a. baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse og arroganse – eksempler på «skrot» man finner hos oss mennesker flest, og som hun ønsker at menighetene må adressere. Det tror jeg er riktig. Det som ble skikkelig feil denne gangen, var imidlertid formuleringene – og det var ikke noe vi trengte å lete etter. Sort på hvitt lyste «Pornografi, homofili (…) og annet skrot» mot oss. Slike formuleringer kan man ikke forklare seg bort fra.


Jeg tror heller ikke dette handler om homofobi fra Anne Gustavsens side, men om dårlig språk og ugreie formuleringer. Og selve hovedpoenget – at de vanskelige sakene må snakkes om – er vi til og med enige i, men poenget drukner i denne smørja av ubetenksomhet. Hvorfor det skal være så vanskelig for en redaktør å bare si at «det var dårlig formulert av meg, jeg ser at dette var klønete skrevet og lett kunne misforstås», er for meg helt ubegripelig. Det ville gjort hele forskjellen. I stedet avvises enhver form for selvkritikk, og dialogen som begge parter etterspør stagnerer totalt.


2. juni har Dagen et intervju med Gustavsen på trykk i sin avis, hvor hun forteller at hun har fått en mengde støtteerklæringer privat, men at få pinseledere står fram offentlig for å ta henne i forsvar. At hun nærmest fremstilles som et offer får Dagen ta på sin kappe, men det virker altså å være symptomatisk for hele homofilisaken at tausheten får råde, og at pinseledere betakker seg for muligheten til å la sin stemme høres. (Eller kan det faktisk tenkes at også de syntes dette ble vanskelig fordi formuleringene var så klønete? Det er umulig å si, all den tid det er tyst som i grava.)

 

Frykten for å bli hetset
Gustavsen tror at noe av grunnen til at folk ikke uttaler seg er frykten for å bli hetset. Selv tror jeg at frykten og faren for hets med rette er like stor blant oss som er skeive kristne, for også vi risikerer å få passet vårt påskrevet: Homolobbyen, vi med vår «gay agenda» og «queerteologi». Vi som har blitt forblinda, som har djevelen til far og som leder mennesker i fortapelsen. Det er ganske heftige stempler å få det også – og de kommer fremfor alt fra mennesker som deler vår tro på Jesus.


Alf Gjøsund skrev 1. juni et innlegg i Vårt Land med overskriften «To verdener kolliderer», hvor han redegjør for hvordan en konservativ kristens virkelighetsoppfatning skiller seg fra flertallets virkelighetsoppfatning. Jeg synes Gjøsund kommer med et viktig bidrag i saken, og jeg tenker også at de fleste som har tatt initiativ til dialog i etterkant av Gustavsens leder (Thomas Eri Erlandsen, Henning Meling, Rut Helen Gjævert og meg selv), har hatt dette perspektivet med seg og har uttalt seg ryddig og respektfullt, om enn tydelig. Jeg er derfor litt usikker på hvem Gjøsund refererer til når han skriver følgende:


«Å reagere med sinne er naturlig når man føler seg krenket. Det gjør det vanskelig å forsøke å forstå hverandres verdener og stole på hverandres hensikter. Det er likevel vel optimistisk å tro at kjefting er det som skal til for å få mennesker til å endre oppfatning i slike spørsmål. Derimot kommer det til å bli behov for mye dialog framover. Det er i grunnen rart den pågår for fullt mellom kristne og muslimer, men ikke kristne imellom.»


Hvem er det egentlig som reagerer med sinne? Eller som bidrar med kjefting? At mennesker utenfra engasjerer seg og skriver kommentarer på sider hos folk som har delt innleggene, har ingen av oss mulighet til å kontrollere, og jeg går ut fra at også Gjøsund tar høyde for at det kan komme noen løse kanoner på banen – slik det alltid gjør – i en sak som denne. Jeg vil imidlertid mene at det meste av debatt har foregått i sømmelige former, og innenfor rimelighetens grenser.

 

Dialog
Ønsket om dialog har hele tiden vært mitt hovedanliggende med å engasjere meg i denne debatten. Jeg står nå – i utgangspunktet ufrivillig – på utsiden av Pb, men kjenner bevegelsen ganske godt etter å ha jobbet der og vært en del av den tidligere – og jeg tror jeg sitter på erfaring og innsikt som kan være av verdi. Jeg ønsker dessuten å benytte anledningen til å heve stemmen på vegne av de som ikke tør eller kan. «Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale, før saken for dem som nær bukker under.», sier Ordspråkene 31:8. Dette er en alvorlig sak, og noen har faktisk vært nær ved å bukke under etter å ha lest Gustavsens leder. Tilbakemeldingene mennesker har kommet med til min innboks vitner om nettopp dette, og derfor er det så viktig at man er bevisst sine formuleringer i en allerede betent sak.


I nevnte intervju i avisa Dagen får Anne Gustavsen også følgende spørsmål: «Noen vil kanskje mene at alle pinsevenner vet hva bevegelsen står for, så det er unødvendig å prate om det offentlig. Er det slik?» Hennes svar lyder: «Nei, det er ikke slik at alle vet hva Pb står for. Dessuten er det personer med andre oppfatninger i bevegelsen. Så praten om homofili vil komme. Jeg tror det er viktig at vi tar den nå.» Hun og leder for Pinsebevegelsens lederråd, Sigmund T Kristoffersen, som 28.04. avviste at homofilisaken var noe å drøfte i Pb, virker altså ikke å være helt samkjørt i sine ønsker, men her håper jeg virkelig Gustavsen får rett – at praten om homofili vil komme…og det finnes vel strengt tatt ikke en bedre anledning enn akkurat nå, til å gripe muligheten for en slik samtale

 

Gustavsen ønsker seg til og med en offentlig debatt om de vanskelige temaene, men først og fremst at man «snakker om dette i undervisningen i menighetene.» Det jeg da lurer på er hvordan kan dette bli en dialog dersom man skal «snakke om dette i undervisningen»? En definisjon på en dialog er ofte «en løpende meningsutveksling for å skape forståelse og å utjevne motsetninger», og vi vet jo alle hvordan undervisning i en menighet foregår: En pastor/hyrde/lærer/leder formidler «den rette lære», mens menighetens medlemmer forblir passive mottakere; nikker og tar i mot. Undervisning er enveiskommunikasjon, og ingen dialog, og hvordan dette skal bli fruktbart evner jeg ikke å se.

 

Snakk med oss!
Jeg tror at Pinsebevegelsen vil profitere på å samtale med mennesker som står utenfor «det gode selskap». Sette seg ned med tidligere medlemmer som har opplevd grov uforstand, dumskap, fordømmelse og avvisning i «Guds navn» – og å lytte til disse. Lytte til og dra nytte av deres kunnskap, deres opplevelser og deres dyrekjøpte erfaringer. Vise interesse for i hvilken grad det har prega deres tro. Hva det har gjort med deres forhold til menighet, til andre kristne og til Gud. Lytte til unge homofile kristnes foreldre. Våge å lytte. Våge å lære. Våge å la seg berøre.


Jeg må si at jeg er veldig takknemlig for de to som så langt har kontakta meg og bedt om dialog – en pinsepastor i min egen hjemby, og en venn fra mange år tilbake som i dag er pastor i en menighet på Vestlandet. Førstnevnte og jeg hadde en nesten tre timer lang samtale på kafé fredag for halvannen uke siden, og jeg opplevde å møte en pastor som virkelig hadde satt seg inn i saken – og som møtte meg med respekt, ydmykhet og et lyttende øre. Vi kommer antakeligvis aldri tiI til å bli enige rent teologisk, men jeg tror vi begge gikk fra samtalen med en veldig dyp respekt for hverandre. Vi møttes rett og slett for dialog.


Vi er i ferd med å avslutte høytiden vi kaller for pinse – den tiden vi regner som kirkens fødselsdag. Da er det jo et ekstra stort paradoks for sånne som meg at det faktisk stilles større krav for å få være med og delta i pinsevennenes kirke, enn hva det gjør for å få ha en relasjon til Han som deres kirke faktisk handler om. Forstå det den som kan.

Gå til innlegget

Kan en debatt på avveie gi håp om dialog?

Publisert over 2 år siden

Takk, Anne Gustavsen, for at du faktisk gir en respons på det som nå foregår i sosiale media som en konsekvens av din leder “Ukomfortabelt” i KS 22.05.17. Selv synes jeg responsen kom i seneste laget – men den kom, i det minste, og for det skal du ha ros.

Jeg hører hva du sier, og jeg regnet det heller ikke for sannsynlig at du med fullt overlegg mente å si at homofile er en verkebyll. At jeg er skrot. Jeg savner likevel en viss refleksjon i din tilbakemelding, kanskje et snev av ydmykhet. Du sier du ikke kan beklage noe du ikke har skrevet, men at du er oppriktig lei deg for at mistolkning av lederartikkelen din har skapt forvirring, usikkerhet og misforståelser. Ved å uttrykke deg slik så skyver du alt ansvar over på leserne som har mistolket deg. Og vi er rett og slett ganske mange. Kan det kanskje tenkes at det faktisk er noe med måten du formulerer deg på som fører til dette?


Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor du i det hele tatt valgte å nevne homofili i denne lederen – selv om jeg skjønner at det absolutt er en av disse vanskelige sakene som må belyses. Likevel; ikke bare nevner du det, men du omtaler homofili og pornografi i samme setning som noe fælt og negativt som må snakkes om, på samme måte som mye «annet skrot». At debatten har «stormet frem på feil grunnlag» kunne meget lett vært unngått ved å formulere seg klokere og mer fintfølende. Igjen: Du vet hvor inderlig betent homofilisaken er, og likevel skriver du så taktløst. Hvorfor? Er det for at de bibeltro pinsevennene (som synes disse debattene er så ubehagelige og som ikke skjønner at det er noe å diskutere) skal se at du fortsatt står rakrygget, djerv og frimodig «på Ordets grunn»?


Som norsklærer har jeg forsøkt å lære elevene mine litt om hvordan man skriver en tekst. Oppbygging, struktur osv. Uten at jeg skal gjøre det innviklet med grammatiske begreper og tørr teori, så handler det blant annet om hva som peker tilbake på hvilke ord i en tekst. Jeg tror absolutt at du vet hva jeg mener, Gustavsen, men siden det ikke virker som om du ønsker å ta noen form for selvkritikk på formuleringene dine (annet enn at det er jeg som leser som misforstår), så vil jeg gjerne forsøke å vise det her, med direkte utdrag fra din tekst:


«Et av våre mandat som kristen ukeavis er å bygge Guds rike sunt og framgangsrikt. Da må vi tørre å skjære bort verkebyllene og snakke sant. Homofili og pornografi er bare to eksempler.» (To eksempler på HVA? Jo, på verkebyller) Selv om du har avsnitt i teksten, så peker dette utsagnet like fullt tilbake på ordet «verkebyllene».


«La oss også (i tillegg til homofili og pornografi) ta tak i baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse, arroganse og annet skrot (annet skrot i tillegg til homofili og pornografi) som gjør oss svake og handlingslammede…».


Jeg har videre også forsøkt å gjøre elevene mine klar over hvilken makt som ligger i det skrevne ord. Hvordan våre formuleringer og vårt språk kan gjøre en forskjell på godt og vondt. At du som avisredaktør burde ha over snittet god peiling på akkurat det, mener jeg faktisk jeg bør kunne forvente. Det er som Henning Meling sier, som at du «akkurat denne gangen glemte å be om en kollegasensur før du trykket på publiserknappen.» Hva skjedde egentlig?


Du sier at kristne miljøer må snakke om vanskelige spørsmål – og der er vi helt på nett – det er nettopp det jeg selv etterlyser. Jeg opplever det derfor som prisverdig dersom det er slik at KS har etterspurt og gått i bresjen for ærlighet når det gjelder betente spørsmål i Pb. Å sette lys på ting, og å tørre å snakke sammen. Jeg er helt enig i at tausheten kan bli en verkebyll, og i så måte håper jeg på at dette bringer oss ut av det stilletiende landskapet.


Ditt bibelsyn understreker at alle mennesker skal møtes med respekt og omsorg. Også der er vi helt enige, Anne Gustavsen. Som Jesustroende og «praktiserende homofil» (et begrep jeg ikke kan fordra, men som visstnok kommuniserer svært godt innenfor pinsekarismatiske kretser, og som gjør at alle med en eneste gang vet hvilken bås de skal putte meg i) så lurer jeg imidlertid på hvordan du tenker at du på best mulig måte kan møte homofile med respekt og omsorg. Hva innebærer egentlig det for deg? Hva innebærer det for menneskene i Pinsebevegelsen? Hvordan vil dere møte sånne som Henning og meg?


Er det med «elsk synderen, hat synden»-retorikken? Med å si at «Gud elsker de homofile men hater homofili»? «Sannheten tro i kjærlighet»? Eller klassikeren, da – om noen nevner Jesu møte med kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, hvor Han sa «Den av dere som er uten synd kan kaste den første sten» – og responsen kommer like kontant som en mursteinsvegg: «Ja, men han sa også gå bort og synd ikke mer»?


Jeg er spent på hvordan dere tenker at dere skal følge opp og leve ut bibelsynet om å møte (praktiserende) homofile kristne med respekt og omsorg. Innebærer det fortsatt forbønn for å bli helbreda? Innebærer det bibelundervisning, forsøk på overbevisning eller rett og slett utvisning?
Vi er nå flere som rekker ut hendene våre i ønske om å få til en dialog. Det kan til og med tenkes at vi har noe å bidra med. Noe å lære bort.


Pinsebevegelsen kan gjenta i det uendelige at «Guds ord er helt tydelig på dette», men like fullt kommer mennesker fram til vidt forskjellige ting, alle med utgangspunkt i Bibelen. Det er faktisk slik at også jeg begrunner mitt standpunkt ut fra det jeg leser i Bibelen – det er bare det at min konklusjon ikke sammenfaller med den «tradisjonelle klassiske forståelsen» av ekteskapet. Når så er tilfelle kappes man hånda av umiddelbart, og jeg som skeiv troende kan i beste fall håpe på et B-medlemsskap i en pinsemenighet. Det forundrer meg forresten også at man kan være gift for tredje gang – og pinsepastor – men man kan ikke delta i lovsangen dersom man er jente med jentekjæreste. Hvordan får Pb det til å gå opp? Hvor kommer mandatet om denne «syndsgraderingen» fra, hvor en enkelt gruppe mennesker ender opp med å bli stående på utsiden av fellesskapet?

 

Med fare for å havne i båsen «homolobbyen», så skal jeg likevel være klar i min tale: Ja, personlig så mener jeg absolutt at homofilispørsmålet bør drøftes på akkurat samme måte som man har drøftet slavearbeid, kvinnens rolle i menigheten, kvinnelige forkynnere/pastorer/ledere, skilsmisse og gjengifte. Og så videre. Også i Pinsebevegelsen.
Skal jeg være realistisk, så tror jeg dessverre ikke vi kommer dit med det første. Som Thomas Eri Erlandsen påpeker, så vet også jeg at «pastorer som åpenlyst støtter homofile ekteskap, vil med all sannsynlighet få sparken med umiddelbar virkning. Det samme gjelder alle ansatte i pinsebevegelsen. Derfor er det livsgrunnlag, posisjon, tjeneste, talenter og identitet som står på spill. Og, det er ikke så mange av oss som hadde våget det vågestykket.»

 

Det beste jeg håper på i forlengelsen av denne saken, er at dialogen kommer i gang. At vi lytter til hverandre. Tar hverandre på alvor. Opptrer taktfullt og klokt. Jeg vil også avslutningsvis tilføye noen setninger fra notatet «Udiskutabelt?». Det utdyper hele min «agenda»:


Mitt anliggende er å kjempe kampen for de som ikke er trygge nok i troen sin. For de som strever med sin seksuelle legning. Jeg hever stemmen min på vegne av barn og unge som vokser opp i de frikirkelige menighetene rundt omkring, og som får høre at det ikke går an å være kristen og skeiv. Som tror at de må velge bort sin identitet for å få lov til å ha en relasjon til Jesus.


Jeg snakker for at det skal være mulig å google skeiv+pinsevenn og få opp en haug med kloke treff. For at Googlesøket skal lede den usikre 13-åringen til noen som kan fortelle ham at han er elska og bra nok som han er. Selv om han er forelska i kompisen sin.


Jeg kjemper også kampen for at den graderinga av synd som foregår i pinsekarismatiske kirker må opphøre. For at homofile skal få lov til å være fullverdige medlemmer og tjene på lik linje med alle andre. Jeg snakker fordi jeg tror at vi med vår tale kan bringe liv til mennesker som trenger det. Og jeg hever stemmen min fordi jeg tror at nettopp nå ville Jesus ha gjort det samme.

Gå til innlegget

Udiskutabelt?

Publisert over 2 år siden

Dette innlegget er opprinnelig et notat postet på Facebook, og er en respons til Dagen som har laget sak om mitt innlegg "Uakseptabelt".

Dette innlegget er opprinnelig et notat postet på Facebook, og er en respons til Dagen som har laget sak om mitt innlegg "Uakseptabelt".

(Her er Avisa Dagens sak om mitt innlegg "Uakseptabelt".)

Kjære Fb-venner som befinner seg langt utenfor den pinsekarismatiske sfære: Takk for tålmodighet når jeg føler meg nødt til å dele slikt som dette. Kjenn deg fri til å scrolle ubemerket videre om dette blir for sært!

Først av alt vil jeg si takk til Dagen for at dere faktisk skriver om dette. At dere etterlyser svar og oppklaringer. Hadde det kommet respons fra Gustavsen på et tidligere tidspunkt, så hadde kanskje ikke denne saken blitt så omfattende. Dessverre skjer det igjen og igjen, at kristne ledere i Pinsebevegelsen avstår fra å kommentere kritikk: de forsvinner ut i intet, stikker hodet i sanden, lukker øyne og ører…eller hva det nå egentlig er som skjer.

I tillegg til en takk vil jeg gjerne kommentere et par ting, med utgangspunkt i følgende sitater:

«Pinseredaktør får gjennomgå etter lederartikkel om synder og uvaner.»

«Redaktør Anne Gustavsen i Korsets Seier (KS) får kraftig kjeft etter den siste lederen i Pinsebevegelsens ukeavis.»

«Til Gustavsens leder har Marit Jakobsen skrevet en kommentar på Facebook som er svært sterk i språket.»

Du verden, tenker jeg, og lurer egentlig litt på hvem av oss det egentlig er som er svært sterk i språket. Jeg har ganske enkelt skrevet en ærlig kommentar til Anne Gustavsens leder, og klarer aldeles ikke å se det dere henviser til vedrørende språket. Selv synes jeg til og med at jeg har uttalt meg ganske mildt, tatt i betraktning den retorikken og det språket som faktisk er utgangspunktet for min kommentar. Er det det at jeg sier det som det er som anses som «sterkt språk»? At jeg påpeker hvordan dette oppleves for ei som faktisk er både skeiv og tror på Jesus?

Jeg er videre usikker på om det er meg dere sikter til, men jeg har altså aldri vært ute etter å gi «kraftig kjeft» eller la Anne Gustavsen «få gjennomgå», og føler heller ikke at det er beskrivelser som korresponderer med min kommentar. Jeg tillater meg imidlertid absolutt å reagere når en redaktør for en kristen avis uttrykker seg så (i beste fall) klønete. Det burde ikke komme som noen overraskelse at en slik leder og sådanne uttalelser vekker sterke reaksjoner, all den tid homofili er et så sårbart tema som det faktisk er. Særlig innen Pinsebevegelsen.

Hvordan folk reagerer og kommenterer rundt på de ulike sosiale arenaene har jeg ikke mulighet til å kontrollere, men på min egen fb-vegg synes jeg debatten har foregått på ryddig vis og i siviliserte former. At folk engasjerer seg anser jeg som et uttrykk for at dette er en viktig sak, og en debatt som også Pinsebevegelsen nå er nødt til å ta. At enkelte som kommenterer ikke tilhører nevnte miljø, ikke kjenner til vår «terminologi» – og kanskje ikke engang kaller seg troende – må vi kunne ta høyde for.

Under en sak publisert på KS sin Fb-side 28. april etterlyste en (anonym) pinsepastor debatt blant pinseledere omkring homofilispørsmålet. Det gledet meg virkelig stort å lese om dette initiativet, men etter kort tid kom Sigmund T Kristoffersen på banen og avfeide det hele med følgende kommentar: «Lederrådet og Teologisk refleksjonsgruppe i Pinsebevegelsen har ikke planlagt noen samtale omkring dette spørsmålet. Hva som er Pinsebevegelsen syn i saken er veldig klart.» Jeg forsøkte gjentatte ganger å få Kristoffersen i tale for å skape dialog, men mine enkle spørsmål og gjentatte henvendelser forble ubesvart. Også i den saken mener jeg å tydelig ha uttrykt raushet og forståelse for at vi har ulike meninger og ulike tolkninger av Bibelen, og at mitt aller fremste mål er å få i gang en dialog. Hva er det da egentlig Pinsebevegelsen er så redd for? Hvor blir lederne av når oppfølgingsspørsmålene kommer?

Til slutt vil jeg understreke noe som er veldig viktig for meg: Jeg er ikke et offer, og denne kampen kjemper jeg ikke for meg selv. Jeg er trygg i det jeg tror på og det jeg står for, og troen min er det absolutt ingen som kan rokke ved...Dog på tross av, og ikke på grunn av.

At jeg er skeiv lever jeg også bare godt med i dag – selv om det har tatt meg svært mange år å komme dit – og jeg gjerne skulle vært noe av kampen foruten. Det er likevel slik at våre opplevelser og erfaringer former oss, og av den grunn er jeg takknemlig for veien jeg har måttet gå. Jeg har verdens rauseste og klokeste mamma som har elska meg betingelsesløst gjennom alt, og jeg har nå også verdens mest fantastiske kjæreste som jeg ser fram til å få dele resten av livet mitt med. Jeg er aldeles ikke noe offer.

Mitt anliggende er å kjempe kampen for de som ikke er trygge nok i troen sin. For de som strever med sin seksuelle legning. Jeg hever stemmen min på vegne av barn og unge som vokser opp i de frikirkelige menighetene rundt omkring, og som får høre at det ikke går an å være kristen og skeiv. Som tror at de må velge bort sin identitet for å få lov til å ha en relasjon til Jesus. Jeg snakker for at det skal være mulig å google skeiv+pinsevenn og få opp en haug med kloke treff. For at Googlesøket skal lede den usikre 13-åringen til noen som kan fortelle ham at han er elska og bra nok som han er. Selv om han er forelska i kompisen sin.

Jeg kjemper også kampen for at den graderinga av synd som foregår i pinsekarismatiske kirker må opphøre. For at homofile ikke bare skal få «B-medlemsskap» i de frikirkelige menighetene, men få lov til å være fullverdige medlemmer og tjene på lik linje med alle andre. Jeg snakker fordi jeg tror at vi med vår tale kan bringe liv til mennesker som trenger det. Og jeg hever stemmen min fordi jeg tror at nettopp nå ville Jesus ha gjort det samme.

Kjære Anne Gustavsen. Kjære KS. Kjære Pb. La oss starte med en dialog.

Gå til innlegget

Uakseptabelt

Publisert over 2 år siden

Dette innlegget er en kommentar til Anne Gustavsens leder “Ukomfortabelt” i KS 22.05.2017. Det er opprinnelig skrevet som et notat på min egen Facebook, og det retter seg hovedsakelig mot mine mange venner som tilhører det pinsekarismatiske landskapet. Mitt håp er at de som leser det kjenner på behovet for å heve stemmene sine. Selv om det er ansvarlig redaktør i KS som snakker.

(Her er Anne Gustavsens leder i KS)

Dette innlegget er nok for spesielt interesserte, men om du er blant de av mine Fb-venner som tilhører det pinsekarismatiske landskapet, så håper jeg du tar deg tid til å lese. Og til å tilkjennegi at du har lest. (Til dere andre: Det kan tenkes at språk og retorikk i KS-lederen er noe fremmed, all den tid avisens store målgruppe er Pinsebevegelsens medlemmer. Jeg skal imidlertid forsøke å gjøre min kommentar så forståelig som mulig – også for dere som ikke kjenner miljøet, men som likevel har interesse av å lese).


Noen av nevnte Fb-venner regner jeg fortsatt som mine gode venner irl, mens mange av dere er bekjente og mennesker som jeg hovedsakelig hadde kontakt med i min periode som aktiv i samme nevnte kretser. Det begynner imidlertid å bli en hel del år siden, og sjansen for at jeg kommer tilbake er aldeles minimal. Og blir – med bakgrunn i utspill som de som her omtales – stadig mindre.


Som jeg regner med alle mine Facebookvenner nå har fått med seg, så tilhører jeg den skeive delen av befolkninga - jeg er jente med jentekjæreste. Jeg vet at det ikke «går opp» for alle dere – at noen av dere mener det er uforenlig med å være en Jesustroende. Det er greit, og det må dere gjerne mene, jeg respekterer at vi har ulikt syn. Når alt kommer til alt handler det uansett om tolkning, og ingenting annet.


Anne Gustavsen, redaktør i KS, skriver i sin leder 22.05.17 at menighetene må våge å belyse det som er ukomfortabelt. Det er et ønske jeg holder med henne i, og jeg har selv etterlyst åpenhet omkring nettopp homofilispørsmålet: Jeg skulle ønske Pb hadde våget å ta debatten på en ryddig og respektfull måte, framfor å late om om homofili ikke eksisterer i menighetene. Det Gustavsen gjør videre opplever jeg imidlertid som så grenseoverskridende og vondt at jeg rett og slett ikke kan la være å kommentere det.


Jeg har stor respekt for at mennesker har ulike meninger, ulike livssyn og ulik tro. Jeg vet selv hvor viktig troen er for meg, og at ingenting kan rokke ved den, så jeg er vel kjent med konseptet overbevisning.


Jeg har hele tiden hatt et ønske om å kunne være venner med alle slags mennesker: folk som mener annerledes, tenker annerledes og handler annerledes enn meg. Vennskap på tvers av kulturer, landegrenser, religioner. Jeg tror det er sunt. Etter å ha lest Gustavsens leder i går kveld, ble jeg derimot i tvil. Dersom du støtter hennes holdninger til homofile slik det kommer fram i nevnte leder, så sliter jeg faktisk med å ha deg som Fb-venn. Det hun skriver er så grovt og så graverende at jeg kjenner at folk som forfekter slike holdninger ønsker jeg ikke under noen omstendigheter å assosieres med. Ikke engang på Facebook.


Å lese – og å ta inn over meg ordene Gustavsen bruker for å beskrive meg – den jeg er, mitt autentiske jeg, er først og fremst bare fryktelig vondt. Dernest er det både provoserende og ubegripelig. Å omtale homofili som skrot. Som en verkebyll.


Jeg kan rett og slett ikke komme på et verre ord enn «verkebyll». Hva er egentlig eklere enn det?


Det er meg hun snakker om. Du skjønner det at du kan ikke skille begrepet «homofili» fra oss som er homofile…Det er hvem vi er. Hvem jeg er. Og redaktøren i en av landets kristne aviser kaller meg en verkebyll. En verkebyll som må skjæres bort, på samme måte som løgn og baksnakking og andre ting vi mennesker driver med som så ofte skader andre rundt oss.


Jeg kjenner meg over middels raus dersom jeg er tilbøyelig til å tro at intensjonen med lederen muligens var god…men ærlig talt, Anne Gustavsen. Du har i så fall satt ny verdensrekord i skivebom. Og det er alvorlig.


Jeg har etterlyst dialog i Pb. Samtale. Åpenhet. Tradisjonen har vært mer i retning av fortielse. Feie under teppet. Late som om det ikke eksisterer. Og når redaktør på lederplass tar til orde for åpenhet omkring det som er "ukomfortabelt", så gjør hun det på så hinsides skrekkelig vis.


Jeg vil utfordre dere av mine venner med en eller annen slags tilknytning til det frikirkelige pinsekarismatiske landskapet (og andre venner også, altså), og som IKKE støtter Gustavsens uttalelser om homofili, til å markere det med en kommentar. Gjerne under mitt innlegg, eller direkte under lederen på KS sin nettside. Ta avstand fra holdningene. Stå opp for dine medmennesker. Det ville virkelig betydd mye for meg. Og for mange, mange andre.

Tungens makt rår over død og liv, står det i ordspråkene. Om du virkelig tror på det, så håper jeg du ser at nå er det ikke tid for å tie. Nå er det tid for å tale liv til alle som trenger det. Det motsatte av hva ansvarlig redaktør i KS gjør.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere