Maria Victoria Kjølstad Aanje

Alder: 34
  RSS

Om Maria Victoria Kjølstad

Følgere

Abortforkjempernes paradoks

Publisert 7 måneder siden

En kald novemberdag i fjor samlet kvinner seg fra hele landet under parolen «Ikke rør abortloven». I dag, 8. mars, går de samme kvinnene i tog for det stikk motsatte. Man vil fjerne nemndene og utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18.

«Nå er det en ny generasjon kvinner som vet hvordan abortloven fungerer. Så jeg synes at nå bør de unge kvinnene, og gjerne også de unge mennene, stå frem og kreve at vi vil beholde abortloven slik den er i dag.» Ordene kommer fra Ruth Ryste – også kjent som «abortlovens mor». Saken med Rystes sitater publiseres i forbindelse med den omtalte demonstrasjonen foran Stortinget 17. november i fjor høst der hovedparolen var «Ikke rør abortloven».

Nesten fire måneder senere, har det åpenbart skjedd et skifte fra de samme initiativtakerne. I dag, 8. mars, går de samme kvinnene i tog for det stikk motsatte. Man vil fjerne nemndene og utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Man ønsker å røre ved abortloven og man vil røre mye ved den. Det som er mest oppsiktsvekkende med denne parolen og kampsaken er ikke at man bryter det første løftet man ga i november, men at man mobiliserer til fri abort fram til uke 18 – som tidsmessig er nesten halvveis inne i svangerskapet. Ved at man løfter dette frem som en hovedparole for årets 8. marsj-tog, tvinger man samtidig kvinner til å være enig i dette standpunktet dersom man ønsker å gå i tog og fronte årets kvinnesaker. Jeg har vanskelig for å tro at «alle» kvinner i dette 8. mars-toget ønsker en slik utvidet grense.

Vi vet at flere politikere og representanter fra ulike partier til tok til motmæle da blant annet AUF i august i fjor kom med utspill om at de ønsket en mer liberal abortlovgivning der man fjernet nemndsystemet. Forslaget fikk raskt en «kald skulder» fra helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Ingvild Kjerkol, som mente at grensen ikke burde heves ytterligere.

Det er en stor påkjenning for kvinnen å gjennomføre en abort opp mot 18. uke i graviditeten. Mange kvinner kjenner tydelige spark fra babyen i denne perioden, og når man har kommet så langt i en graviditet, skjer aborten ved dødfødsel. Hvilken avgjørelse og belastning er vi kvinner selv i ferd med å legge over på andre kvinners skuldre? Man har nemlig god grunn til å tro at dersom man gir slipp på 12-ukers-grensen, vil flere kvinner ende opp med å gjennomføre abort på et senere tidspunkt. Antall uker med selvbestemmelse påvirker abortraten.

Åpner man opp for selvbestemt abort fram til 18. uke, vil trolig flere kvinner oppdage avvik eller uønskede egenskaper ved fosteret. Frykten for at kvinner vil sortere ut barn med diagnoser som er godt forenlig med et leveverdig liv, er høyst reell.

Gå til innlegget

Håp om en snuoperasjon i abortsaken

Publisert 10 måneder siden

Sp varslet nylig at de kommer til å fremme forslag i stortinget om å fjerne retten til såkalt selvbestemt tvillingabort. Samtidig er dette et sentralt forhandlingspunkt fra KrF. Det er på tide at retten til tvillingabort reverseres.

For to år siden møtte jeg et tvillingpar på 12 år. De var begge rystet over at man konkluderte med at fosterreduksjon var lovlig praksis og innenfor norsk abortlovgivning. Hun ene tar tvillingsøsteren i hånden og sier ettertrykkelig at hun håper at politikerne kan ombestemme seg og gjøre dette ulovlig.

Gehør i befolkningen. 

Med utspillet til Senterpartiets Kjersti Toppe og lovord fra stats­minister Erna Solberg (H) om å se på dette punktet i forhandlinger med KrF, øyner vi og søstrene et håp om en snuoperasjon i denne saken. Vi legger også merke til at det er gehør i befolkningen for å reversere denne ordningen. Politisk debattredaktør i VG, Hanne Skartveit skriver i VG (6. november) at det bør lyse noen varsellamper med tanke på at vi er det eneste landet i Europa hvor tvillingabort er tillatt. En fersk undersøkelse av Norstat gjort for Vårt Land, har kartlagt nordmenns syn på tvillingabort – eller fosterreduksjon. Tallene er klare: Nesten 1 av 3 nordmenn sier nei til tvillingabort.

Da Justisdepartementets lovavdeling i 2016 konkluderte med at fosterreduksjon falt inn under retten til selvbestemt abort, varslet helsepersonell som jobber med dette høyspesialiserte inngrepet at det ut ifra en
medisinskfaglig vurdering er mest forsvarlig å utføre en fosterreduksjon mellom uke 12 og 14 i svangerskapet. «Vi skulle gjerne unngå å bli presset til å utføre inngrepet tidligere enn det vi synes er medisinsk forsvarlig», sa Torbjørn Eggebø, seksjonsoverlege ved St. Olavs Hospital, til NRK.

Ifølge Eggebø kjente leger seg presset til å utføre inngrepet tidligere enn nødvendig for å komme innenfor selvbestemt abort. Tross disse anbefalingene argumenterte man likevel for at tvillingabort falt inn under selvbestemmelsen selv om praksisen rent tidsmessig kunne forskyves til godt etter 12. uke.

En utvidet rett. 

Da debatten raste, tok flere politikere til orde for at et nei til fosterreduksjon ville bety en innstramming av abortloven og innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. To år senere er det ingen tvil – abortloven implementerte en
ekstra dimensjon ved en aksept av tvillingabort, og norske kvinner fikk en utvidet rett de ikke hadde fra før av.

13 av 25 aborterer som er gjennomført siden dette ble vedtatt lovlig i 2016 faller inn under betegnelsen «selvbestemt tvillingabort». De resterende tolv skyldtes sykdom hos fosteret. Samtlige av de såkalt «selvbestemte» tvillingabortene ble utført mellom 12 og 13 uke, altså etter grensen for selvbestemt abort. Likevel har bare halvparten av disse abortene vært innom en nemnd.

Da loven om svangerskapsavbrudd ble vedtatt, var ikke fosterreduksjon teknologisk mulig, og dermed heller ikke intensjonen til lovgiver. Et forbud mot fosterreduksjon er derfor ikke en innstramming av dagens lovverk, men tvert imot å si nei til en utvidelse.

Gå til innlegget

Abortlovens vanskelige yttergrenser

Publisert 11 måneder siden

I dag har kvinnen rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12. uke. Etter dette må hun eller fosteret oppfylle visse kriterier for å få utsatt «angrefristen». En av disse er paragraf 2c – også kjent som «sorteringsparagrafen».

I Norge i dag har kvinner rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12. uke i graviditeten (11 uker og 6 dager). Abort etter dette tidspunktet klassifiseres som en senabort. Ønsker man en abort etter 12. uke, må man sende en skriftlig søknad til en abortnemnd. 

Godkjente årsaker for svangerskapsavbrudd etter tolvte uke kategoriseres ut fra om barnet fører til urimelig belastning for kvinnens fysiske og psykiske helse (bokstav a), om omsorgen for barnet setter kvinnen i en vanskelig livssituasjon (bokstav b), om det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom (bokstav c), om graviditeten er et resultat av straffbare forhold (bokstav d) eller om kvinnen er sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad (bokstav e). 

Kravene for abort blir strengere etterhvert som graviditeten utvikler seg. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke (17 uker og 6 dager) kan svangerskapet ikke avbrytes dersom det ikke foreligger særlig tungtveiende grunner. Friske fostre antas å være levedyktige etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager), og abort er derfor ikke tillatt. 

«Sorteringsparagrafen»

Fire av de fem kriteriene i lovverket som kvalifiserer til senabort handler om kvinnens psykiske, fysiske og sosiale situasjon. Det heter at kvinnens egenoppfatning av situasjonen skal tillegges stor vekt i møte med nemnda. Bokstav c i lovverket, den mye omtalte «sorteringsparagrafen» handler derimot kun om barnets egenskaper, og gir grunnlag for senabort dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet. Med andre ord har vi en egen paragraf og et eget kriterium som gir adgang til senabort kun på bakgrunn av egenskaper – eller fare for sykdom hos barnet. Kvinnen kan i realiteten besitte tilstrekkelige ressurser og ha alle muligheter for å kunne ta vare på et barn med ekstra behov, men likevel få adgang til en senabort basert på dette kriteriet alene. 

Organisasjonen Menneskeverd og flere kritikere av paragraf 2c har stilt seg uforstående til at både fostre med Downs syndrom, leppegane-spalte, klumpfot og ryggmargsbrokk har falt inn under bestemmelsen «alvorlig sykdom» og har blitt abortert. Hva mente opprinnelig lovgiver med «alvorlig sykdom»? Dette punktet har vært gjenstand for debatt tidligere – og vil trolig fortsette å være høyaktuelt når KrF nå skal sondere ny regjeringsplattform med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, der ett av forhandlingspunktene er «sorteringsparagrafen». Helseminister Bent Høie (H) har signalisert at et mulig alternativ for å «forbedre» paragrafen er å justere ordlyden og endre kriteriet til «uforenlig med liv». I skrivende stund er sonderingene i startgropen.  

 Symboleffekten 

Flere har tatt til orde for at man ender opp med å gjennomføre symbolpolitikk dersom paragraf 2c blir fjernet, og at man ikke vil se noen reell endring på abortstatistikken. Det er en sannhet med modifikasjoner. Statlig legitimering av egenskap ved barnet som selvstendig abortgrunn gir uønskede signaler til de menneskene som lever med disse diagnosene i dag. Mestrer vi å sette sammen en lov som ikke graderer fostre med diagnoser og egenskaper, vil man rent praktisk også bidra til å påvirke folks holdninger overfor disse gitte diagnosene. Det er åpenbart at lover former holdninger. Det er rimelig grunn til å tro at kvinner og par vil tenke seg om en ekstra gang dersom man får beskjed om at man venter et såkalt «annerledesbarn».

 Jobbe langs flere akser

Menneskeverd er opptatt av at tiltakene og gjennomslagene vi jobber for skal ha reell effekt. Derfor ser vi nødvendighetene av å kombinere flere prosjekter samtidig og jobbe langs flere akser. Kampen for likeverd handler ikke kun om å fjerne «sorteringsparagrafen», men også om å styrke informasjonen til de som venter et barn med avvik og øke kompetansen hos de som jobber med disse spørsmålene i helsevesenet. Bedre kunnskap om barnet man venter, er essensielt for å kunne forsone seg med det som har skjedd – når barnet ikke var som ventet. Det første man møter når man får beskjed om at barnet har en diagnose, er ofte egne fordommer. Evner man å skape et kompetanseløft rundt kunnskapsoverføring av informasjon om de ulike diagnosene, bidrar man til å skjære ned fordommer – noe som igjen trolig vil slå ut på abortstatistikken. 

Tiltak som kan styrke kvinnens økonomi og sosiale situasjon kan også være med på å forhindre at kvinner velger abort i en krise. Selv om abort kan virke som en utvei for kvinner som står i en krevende situasjon, er det ikke sikkert at dette er en god løsning på sikt. Valg om abort tas over en kortere tidsperiode og det er ofte ikke rom og tid nok for å reflektere langsiktig over valget man er i ferd med å ta. Kan man hjelpe kvinner til å se muligheter og alternativer i en vanskelig livssituasjon, kan det forhåpentligvis bli lettere å velge livet for barnet man bærer.

Gå til innlegget

Misforståelser i abortbråket

Publisert 11 måneder siden

Å snakke om en revurdering av paragraf 2C i abortloven handler ikke om å ta bort kvinners rett til selvbestemt abort.

I et innslag i Dagsnytt atten mandag 22. oktober handlet en av sakene om statsminister Erna Solbergs (H) ja til KrF om å se på eventuelle endringer i abortlovens paragraf 2C – også kalt sorteringsparagrafen – om partiet velger å sondere med den blå-grønne regjeringen. I studio sitter daglig leder for organisasjonen Sex og samfunn, Maria Røsåk. Røsåk hevder at Solbergs frieri til KrF går på bekostning av kvinners rett til selvbestemt abort. Dette blir helt feil og bidrar til informasjonsforvirring. 

Paragraf 2C blir gjeldende og aktuelt først etter 12. uke i svangerskapet – altså etter grensen for selvbestemt abort i Norge. Å rokke ved selvbestemmelsesprinsippet har aldri vært oppe til diskusjon i det hele tatt – selv om Røsnes får det til å høres ut som om det er dette som står på spill. Det er ikke redelig å dreie debatten i en slik retning. 

 Etter denne 12-ukers-grensen snakker man altså om en form for senabort som strekker seg helt til utgangen av 21. uke. Jo lengre man kommer ut i svangerskapet, desto mer tungtveiende grunner skal til for å få innvilget en senabort. 

Paragraf 2C er den eneste paragrafen i abortloven som utelukkende har egenskap, sykdom eller diagnose som selvstendig abortgrunn sent i svangerskapet. Vi snakker ofte om Downs syndrom i denne sammenhengen, men faktum er at paragrafen også åpner opp for abort på barn som har leppe-gane-spalte, klumpfot, ryggmargsbrokk og andre utviklingsavvik.

Diskusjonen om «sorterings-paragrafen» handler ikke om kvinners rett til abort, men om at vi anser noen barn for å være mindre verdifulle enn andre. Barnet var jo opprinnelig ønsket før man avdekket såkalt avvik? 

Hvorfor skal det være slik at vårt lovverk tillater at noen barn har et mindre rettsvern enn andre barn? Hvorfor skal det være et eget kriterium i lovverket som åpner opp for senabort dersom barnet kvinnen venter har andre egenskaper enn forventet?

Vi mener det er på tide at våre politikere setter en stopper for et slikt punkt i lovverket som trigger «urettferdighets-refleksen» og som har uheldig signaleffekter.

 

Gå til innlegget

Når vi i dag ser konkrete svar på reelle utfordringer som vil ivareta pasientens fysiske og psykiske situasjon, hvorfor skal vi da åpne opp for aktiv dødshjelp?

Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død, skriver i et innlegg i Dagbladet 18. september at jeg overser at dagens ordning påfører mange store smerter og lidelser. Jeg har aldri skrevet eller hevdet at ingen opplever lidelse knyttet til livets siste fase. Menneskeverd erkjenner at omsorgen for alvorlig syke og døende i dag ikke er optimal, og derfor må vi hele tiden strebe etter å bli bedre på lindrende behandling og helhetlig omsorg for de menneskene som er nærstående døden. Vi forventer at våre politikere setter i verk offensive tiltak for å motvirke dette. Noen tiltak for å bedre livets siste fase – er allerede lansert.

Nylig ble de Nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase offentliggjort. De har til hensikt å bistå ansatte i helse- og omsorgstjenestene i å gjenkjenne når pasienten nærmer seg livets slutt, ivareta pasientmedvirkning, gjøre vurderinger med tanke på ernæring de siste dagene, og gi omsorg og lindrende behandling som er forsvarlig og kunnskapsbasert slik at pasienten har det best mulig på tross av symptomer og plager som kan oppstå i livets sluttfase.

Vi kjenner godt til studien fra 2016 (som Kjeldstadli refererer til) som viser at 46 prosent av de som dør på norske sykehjem har plager og lidelser knyttet til siste del av livet. Det er tall som vekker bekymring og som vi må gjøre noe med. Våre eldre skal oppleve å ha en verdig og god alderdom – også på sykehjem.

Omsorg ved livets slutt er komplisert. Personalet trenger mer undervisning for å kjenne symptomene og tilpasse behandlingen deretter. Enkel behandling som kunne ha forbedret livskvaliteten til pasientene, for eksempel beroligende medikamenter mot angst, må godkjennes av lege. De enkelte kommuner bør derfor ha større stillingshjemler og sykehjemsleger som jobber mer integrert med de andre på sykehjemmet. Med andre ord: Vi har kunnskap, men trenger mer kompetanse der hvor behandlingen skjer. Det er altså god grunn til å tro at ved høyere tilstedeværelse av leger sammen med tiltakene ovenfor, vil bildet som ble tegnet for et par år siden se annerledes ut i fremtiden.

Når vi i dag ser konkrete svar på reelle utfordringer som vil ivareta pasientens fysiske og psykiske situasjon, hvorfor skal vi da åpne opp for aktiv dødshjelp? Hvorfor skal vårt helsepersonell gi opp kampen mot lidelse og smerte hos de svakeste blant oss når alternativer finnes?

Det kreves i årene fremover en sterk og bred allianse som sikrer en verdig død – ikke gjennom dødshjelp, men å ta i bruk hele samfunnets innsats for å lindre smerte og gi pleiende omsorg. Det er grunn til å minne om Hospicefilosofiens grunnholdning: «Vi kan alltid gjøre mer!»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
23 dager siden / 5246 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 2979 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
25 dager siden / 2374 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2237 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2147 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
21 dager siden / 1801 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
26 dager siden / 1778 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
23 dager siden / 1756 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1683 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere