Maria Elisabeth Selbekk

Alder: 29
  RSS

Om Maria Elisabeth

Informasjonsansvarlig i Menneskeverd

Følgere

Vi trenger nemndene

Publisert 7 måneder siden

I dag tok Arbeiderpartiets helsetalskvinne Ingvild Kjerkhol til orde for å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Vi mener det er dårlig kvinnepolitikk å åpne opp for selvbestemt abort så langt ut i svangerskapet.

Uke 18 er nesten halvveis i svangerskapet, og en abort på dette tidspunktet i graviditeten vil bety at kvinnen må igjennom en fødsel. Situasjonen i dag er at fosteret allerede mangler rettsvern i dagens lov. Man kan ta livet av et foster de 12 første ukene uten å oppgi grunn. Å fjerne nemndene ville være å fjerne det minimale rettsvernet som er igjen, helt frem til nesten halvgått svangerskap. Dette er barn som om de hadde blitt født noen uker senere, hadde kunnet overleve. Teknologien for å redde for tidlig fødte barn går stadig framover, og vi må holde disse to grensene langt fra hverandre. Det gjør vi ved å beholde dagens 12. ukersgrense.

Vi mener at fosteret har den samme verdien og det samme menneskeverdet hele veien, og på den måten er det ikke noen forskjell på å ta abort tidlig eller sent. Men for kvinnen som skal gjennom en abort etter å ha gått gravid i over fire måneder, er det en mye større belastning. Årsaken til at man går til nemnd etter uke 12 er oftest at man har utsikter til å få et sykt barn. Da trenger man virkelig all hjelp og støtte man kan få, og det så tidlig som mulig i svangerskapet. De færreste ønsker abort på grunnlag av mindre alvorlige tilstander, og denne informasjonen vil man få og kunne drøfte i en nemnd. Det er større sannsynlighet for at kvinner vil velge å bære frem et sykt barn hvis de får tilstrekkelig informasjon og støtte. Å fjerne denne støtten er dårlig kvinnepolitikk. 

Nemndenes funksjon er å vurdere om kriteriene for abort er oppfylt. Hvis nemnden mener at kriteriene er oppfylt, så er det fremdeles opp til kvinnen om hun vil ta abort. Det faktum at de aller fleste søknader blir innvilget, viser at kvinnens situasjon fremdeles er prioritert fremfor fosterets rettsvern til omtrent halvgått svangerskap.

Vi mener at en liberal praksis i nemdene er et dårlig argument for å kvitte oss med dem. Snarere burde man diskutere om fosteret har nok rettsvern innenfor dagens lovgivning. Nemndene gir et viktig signal om at fosteret ikke er helt rettsløst i begynnelsen av andre trimester. Det skal gode grunner til for å ta abort så sent i svangerskapet. Det faktum at noen få får avslag selv innenfor en så liberal praksis som vi har i dag, er i seg selv et tegn på at vi trenger denne skansen.

Denne uken sto en kvinne fram i NRK og fortalte om hvordan hun opplevde det å ta abort innen uke 12 hjemme. Hun fortalte at hun følte seg helt overlatt til seg selv uten noen oppfølging verken mens det skjedde eller i ettertid, noe hun sårt hadde trengt. Dette vitner om at norske kvinner trenger bedre oppfølging og hjelp i disse situasjonene. Å fjerne nemndsystemet vil bety å fjerne et organ som også gir råd og støtte til kvinner i en sårbar situasjon.

Det kanskje viktigste argumentet mot å fjerne nemndene er bekymringen for utviklingen av sorteringssamfunnet. I fremtiden vil stadig mer informasjon om fosteret gjøres tilgjengelig stadig tidligere i svangerskapet. Menneskeverd tror ikke aksept for abort i tilfelle bagatellmessige lidelser vil komme over natten, men det vil komme forsiktig: En familie med tre jentebarn aborterer i håp om at neste vil være en gutt. En av to tvillinger har diabetes; familien bestemmer seg for å beholde den som er friskest. Da trenger vi et vern – ikke bare om fosteret, men også våre verdier. Derfor trenger vi nemnden.

Gå til innlegget

Vi reagerer på abortparolen

Publisert 8 måneder siden

Mange av årets paroler i 8. mars-toget er viktige kvinnesaker. Men hvorfor skal en utvidelse av abortloven være hovedsak?

Midt under abortdebatten i høst gikk tusener av norske kvinner i tog med krav om ikke å røre abortloven. Fredag gikk kvinner over hele Norge i 8. mars-tog under hovedparolen: «Forsvar selvbestemt abort – fjern nemndene», altså å utvide den abortloven de ropte for å bevare i november. Norske kvinner bruker dermed kvinnedagen på å marsjere for å kunne ta abort fram til nesten halvgått svangerskap, noe vi i Menneskeverd reagerer sterkt på.


Splitter kvinner

For valget om abort som hovedparole splitter kvinner fremfor å forene dem. En spørreundersøkelse utført i høst viser at over halvparten av Norges befolking ikke ønsker en utvidelse av abortloven, men likevel velger 8. mars-komiteen at dette er et krav kvinner skal marsjene for på kvinnedagen. Men hvorfor skal vi åpne opp til uke 18 når 90 prosent av abortene som skjer i dag utføres før uke 9? Det er nærliggende å anta at den store begrunnelsen for å åpne opp til uke 18 er at kvinner så lenge som mulig enkelt skal ha mulighet til å velge bort de barna som er annerledes eller syke. Annerledesbarna vil med andre ord få et mye svakere rettsvern.

For fjerner man nemndene, så tar man bort den lille bufferen og vernet fosteret har i dagens lov, og overlater et svært viktig og vanskelig valg til kvinnen alene. Men det er ikke alltid slik at kvinner sitter på tilstrekkelig informasjon om fosteret til alene å avgjøre om hun vil bære det fram eller ikke. Den informasjonen kvinner får kan være både mangelfull og utilstrekkelig for å si noe om hva som venter henne. Uten hjelp, samtale og støtte fra legene i nemnden, er det vanskelig å vite hva ulike indikasjoner kan bety. Og det er heller ikke alle som vet nøyaktig hva en senabort innebærer.


Retorikk fra 70-tallet

Vi ønsker en debatt hvor man anerkjenner den informasjonen vi har i 2019. Dagen debatt om abort hadde vært tjent med at vi fremhever den informasjonen vi i dag har som vi ikke hadde for 40 år siden. I stedet for å henge seg fast i retorikk fra 70-tallet, må vi heller ta på alvor den kunnskapen, informasjonen og teknologien vi har i dag og la det få konsekvenser for hvordan vi ser på det ufødte liv. Vi vet mye mer om dette lille barnet i dag enn for noen tiår siden, og en opplyst debatt om abort hadde tjent alle parter.

Mange av årets paroler i 8. mars-toget er viktige kvinnesaker. Men hvorfor skal en utvidelse av abortloven være hovedsak? Hvorfor er det blitt slik at det å kunne ta livet av en tvilling er blitt en kvinnesak? Eller at det er verdt å gå i tog for fri abort så lenge som mulig?

Gå til innlegget

Førti år uten rett til liv

Publisert over 1 år siden

Menneskeverd ønsker å utfordre synet på abort som den beste løsningen på en uønsket graviditet.

I dag er det nøyaktig førti år siden Norge fikk abortloven. I fire tiår har fosteret i mors mage vært uten rettsvern, og over en halv million liv har siden den gang blitt avsluttet. Denne helgen ble det også klart at Irland, som har hatt en av Europas strengeste abortlovgivninger, vil åpne opp for selvbestemt abort fram til tolvte svangerskapsuke. Abortkampen kan synes tapt for mange, men er det virkelig slik at samfunnet som helhet i dag ser på abort som et entydig gode?
 
Abort er alltid vanskelig, og det bør verken abortmotstandere eller abortforkjempere undergrave. Men det endrer ikke det faktum at en graviditet alltid handler om to liv. Vi i Menneskeverd mener at såfremt mors liv ikke står i fare, bør mor og barns liv likestilles. Med dagens legevitenskap vet vi at livet begynner ved befruktning – livsprosessen starter i det øyeblikket, og barnets genetiske kode avgjøres allerede da. Etter bare 21 dager begynner hjertet å slå, og det er før de fleste kvinner en gang vet at de er gravide. Dette er kunnskap som bevisst unnlates i debatten om abort både i Norge og andre land.
 
I stedet for å feire retten til abort, bør vi som samfunn stadig søke løsninger som forebygger uønskede graviditeter slik at enda færre kvinner slipper å stå i dette valget. Dette er jo også et uttalt ønske fra myndighetene, nettopp å få ned antallet aborter fordi det er en belastning. Det å bli uønsket gravid er krevende, men å ta en abort er ikke en enkel løsning på «problemet». Forskning viser at så mange som 1 av 5 kvinner sliter med langtidsvirkninger etter aborten.
 
Som velferdssamfunn har Norge en unik mulighet til å være et foregangsland i hjelpe- og støtteordninger til kvinner som blir gravide. Mye bra er på plass, men det er ikke nok. Vi vet at for mange gravide kan økonomi være tungen på vektskålen som får det hele til å rase. Vi i Menneskeverd ønsker blant annet at engangsstøtten til gravide som ikke har rett på foreldrepenger økes. Vi ønsker også at gravide kvinner skal få god informasjon om alternativer til abort. Vi kjenner ti flere kvinner som valgte å beholde barnet sitt etter slik veiledning fra jordmor eller sosionom. I Norge ligger alt til rette for at vi kan hjelpe kvinner i vanskelige situasjoner slik at færrest mulig trenger å gå igjennom en abort.
 
Mye har skjedd på førti år. For det første har vi vesentlig mer kunnskap om fosteret enn det vi hadde i 1978. Å betegne fosteret som en «celleklump» er i dag avleggs. For det andre har vi i dag et samfunn med helt andre sosiale vilkår. I tillegg er det stor kunnskap om og tilgjengelighet på prevensjon, noe vi mener bør subsidieres ytterligere sammen med opplysende undervisning på temaet. Det siste, men kanskje viktigste, er den store bioteknologiske utviklingen vi står overfor i dag. Dagens teknologi gjør fosteret ytterligere utsatt for abort dersom det ikke møter de krav samfunnet stiller. Dette er en skremmende utvikling vi må stoppe før den får fotfeste. Et samfunn der abort er utenkelig, er et samfunn som verdsetter alle mennesker like høyt, uansett.

Gå til innlegget

Ikke veien å gå

Publisert nesten 2 år siden

Tilbudet om tidlig ultralyd er i hovedsak en rangering av menneskers verdi ut fra egenskaper. Norge forbyr å sortere for kjønn, men likevel godtar vi annen diskriminering.

Vårt Land har den siste tiden hatt flere saker om tidlig ultralyd. I en av sakene fremkommer det at flere partier ønsker dette tilbudet tilgjengelig for alle.

Tidlig ultralyd er en undersøkelse av fosteret allerede fra uke 11 og tilbys i dag bare til gravide over 38 år og i spesielt begrunnede tilfeller.

Det er gledelig at ­Høyres nye helsepolitiske talsmann, Sveinung Stensland, uttaler at tidlig ­screening for å finne alt man ikke ønsker hos et foster, ikke er veien å gå. Overlege Kari ­Klungsøyr og klinikkleder Harald Hovind hevder på sin side at gravide ikke er ute etter å screene for syndromer.

Dette kan nok stemme for den enkelte gravide. Men under overflaten ligger det et problem på systemnivå, og dette er ­politikernes ansvar. Tidlig ultralyd og den påfølgende loven ble opprinnelig utviklet først og fremst for å oppdage tre trisomier. Disse er trisomi 13, 18 og 21, hvor trisomi 21 tilsvarer det vi kaller Downs syndrom. Dette skumle formålet uttrykkes i Bioteknologilovens §4-1 med «få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret».

Det kan derfor virke som at staten aktivt forleder norske gravide ved å bruke et titalls millioner kroner i året på dette tilbudet. Det er grunn til å tro at gravide flest svarer ja til tilbudet med tanke på fosterets beste. Kunnskapssenterets omfattende rapport fra 2012 viste at: «Vi fant ingen dokumentasjon for helsemessig gevinst av rutinemessig tidlig ultralyd.»

Om man derimot oppdager at mennesket i magen har feil antall kromosomer, finnes ingen behandlingstilbud. Bare ­alternativet om å fjerne gjenstår.

Eksempelvis ble anestesilege Siri ­Fuglem Berg overrasket over ­screeningens hensikt da barnet hennes ble diagnostisert med trisomi 18. Hun oppdaget at helse­vesenets eneste hensikt med tidlig ultralyd, var sortering av barn som hennes. Linda Solberg uttalte til Norsk Ukeblad før jul at hun ble sint over å få det brutale valget om å velge bort sønnen med Downs syndrom.

Bjørn Hofmann, professor i medisinsk filosofi på UiO og NTNU, uttalte på Menneskeverds samtalekveld i oktober: «Det å [statlig] tilby teknologier som gir valgene, oppfattes som anbefalinger. Mennesker kan bli ansvarliggjort for ikke å teste, velge bort og forbedre sitt foster.» Et statlig tilbud er derfor ikke nøytralt.

En annen grunn til at dette er politikernes ansvar, er at en tilleggsparagraf i bioteknologiloven slår fast at det ikke er akseptabelt å sortere for kjønn. Det vil nemlig kommunisere at kvinner og menn ikke har lik verdi.

Så om vi skal opprettholde tilbudet, ­eller det hadde eksistert ­helsemessige ­gevinster, er det ingen grunn til at vi ikke skal innføre et forbud mot å sortere for diagnoser som Downs syndrom. Noe ­annet vil være en grov diskriminering av disse menneskenes verdi, sammenlignet med andre.

Står på spill. Vi kan pakke inn den brutale virkeligheten i språk, men i klartekst er det den hardt tilkjempede ideen om menneskets uendelige verdi uavhengig av egenskaper eller nyttefunksjon som står på spill. En verdi vi har simpelthen fordi vi er mennesker. Dette menneskeverdet er garantien for likeverd og menneskerettigheter. Vi kan ikke skyve individets valg foran oss, men må ta tydelig parti for et samfunn der annerledeshet ikke diskvalifiserer fra å leve.

Det viktigste spørsmålet er ikke om dette tilbudet skal være tilgjengelig for alle, men hvorfor denne muligheten for å diskriminere menneskets verdi skal være mulig for noen?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1956 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1708 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1657 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1610 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
21 dager siden / 1499 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
19 dager siden / 1450 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
23 dager siden / 1380 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 971 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere