Magne Berg

Alder: 49
  RSS

Om Magne

Følgere

Dette er et skjørt prosjekt

Publisert 4 måneder siden

Ikke alle KrF-ere har kommet over veivalget. Erna Solbergs valg om å gi Sylvi Listhaug ministerpost, viser mangel på respekt overfor KrF.

Noen innad i KrF er muligens fornøyd med valget av ­Sylvi Listhaug som minister, og svært mange ikke. Det er noe man ikke unngår. At ulike sentrale KrF-ere går ut med sine forventninger til Listhaug de nærmeste dagene, er helt naturlig.

For meg og flere KrF-ere med meg, er det overraskende at statsminister Erna Solberg velger Sylvi Listhaug, til tross for at det er partileder Siv ­Jensen som har hatt regien. Hun burde latt være i respekt for KrF spesielt, og Venstre til dels.

Dårlig timing 

KrF har hatt sterke konfrontasjoner med representanter fra Frp, hvor Listhaug var en av de mest fremtredende, men også med Frp sin politiske linje og retorikk. Videre hadde KrF en tøff prosess og periode i for-
bindelse med retningsvalget. For ­mange handlet dette om KrF sin ­identitet, og skuffelsen var stor for ­nærmere 50 % 
av partiets ­medlemmer da et knapt flertall på Landsmøtet­ ­valgte å gå i ­regjering med Frp. Flertall er flertall, og valget er tatt. Stormen har lagt seg, og forsoningen har sunket inn. Så skjer denne utvelgelsen.

I lys av dette er det oppsikts­vekkende og respektløst av stats­ministeren å ­utpeke en av de som provoserte mest og som var minst ydmyk, som satte ­menneskegrupper opp mot hverandre og gikk til ufine angrep mot for eksempel KrF.

Muligens har Listhaug lært. Sannsynligvis vil hun opptre på en annen måte framover, men er det egentlig ­poenget i dette? KrF er et parti som tror på tilgivelse, forsoning og nye s­janser, men her handler det om å ­bygge ­
fornyet tillit over tid før man får en statsrådpost i en regjering ­bestående av de man har tråkket mest på. Her handler det også om å understreke at ikke alt er greit i et offentlig rom, og spesielt ikke av nasjonens fremste ­tillitsvalgte, som statsråd og stortingsrepresentant.

Ytterliggående valg 

Kanskje noe underordnet, men til en viss grad ­dreier det seg også om ikke å provosere fram gamle følelser og reaksjoner fra en stor del av et samarbeidende parti, som egentlig ikke ønsket denne r­egjeringen.

Tross alt velger regjeringssjefen det mest ytterliggående. En sjef som i ­mange saker har vist styrke og visdom, og noe samlende, står i fare for å rippe opp i sår som ikke er leget.

Jeg tror KrF sin ledelse må reflektere over hvordan medlemsmassen i KrF reagerer på dette, og ikke «­gamble» med at sår er grodd og håpe at det ­tåler mer enn det gjør. Vi er mange som forventer en tydelig stemme fra våre ­sentrale tillitsvalgte i dialogen med øvrige partiledere og i regjeringen. Dette er et skjørt prosjekt.

Selv tenkte jeg da jeg fikk nyheten: «Skal jeg orke dette?». Det skal jeg, men tvilen bør ikke vokse sterkere enn den er.

Gå til innlegget

Likestilling og fødselspermisjon

Publisert 6 måneder siden

Saken som har versert i media de siste dagene om fødselspermisjon og likestilling, er for meg ikke en kamp om likestilling. Dersom det likevel mot formodning skulle være riktig å bruke dette begrepet i denne saken, har «kampen» definitivt gått for langt.

Likestilling handler om at mann og kvinne er likestilt innen utdannelse, yrke, lønn, verdier og annet som berører menneskers deltakelse i samfunnet. At mann og kvinne ikke skal diskrimineres på bakgrunn av kjønn. Denne saken dreier seg ikke om dette.

Saken dreier seg blant annet om hvorvidt en kvinne skal få være kvinne og mor og utføre sin rolle til det beste for barnet, slik hun og sin partner finner det riktig. Om at en familie har behov for fleksibilitet, noe staten snarere skal legge til rette for enn å begrense.

Jeg er overrasket over at likestillingsombudet bruker sin tyngde i en sak som ikke vedrører ombudet, og over konklusjonen om å støtte en tredeling av permisjonstiden, som begrenser valgfriheten som er til fordel for familien.

Like overrasket er jeg over flertallet på Stortinget, som etter min mening griper inn i forhold som familiene selv skal finne ut av. Likestilling er ikke å ta seg inn i hjemmene og overstyre det voksne mennesker har funnet som den beste ordningen for sin komplekse hverdag.

Vi trenger et ombud for likestilling hvor det er behov for å vurdere hvorvidt likestilling er et faktum i samfunnsutvikling- og liv. Ikke et ombud som tar seg inn i husstandene med anbefalinger som går på tvers av både barns og familiers beste.

Kanskje er det på tide at Norge tar en debatt om «barnets beste» i lys av økonomi og karrierejag? Forskning viser stress hos ettåringer og et betydelig antall barn i førskolealdre som sliter med psykiske lidelser. Mon tro om dette til en viss grad kan skyldes press på familien i barnets første leveår?

Her kan umulig likestillingsombudet og barneombudet være enige?

Gå til innlegget

En annerledes lederdebatt

Publisert 7 måneder siden

Verken Kjell Ingolf Ropstad eller Olaug ­Bollestad bør lede KrF i framtiden.

KrF var igjennom en opprivende høst i 2018, hvor det skulle velge side og retning i norsk politikk, etter utfordring fra parti­leder Knut Arild Hareide. Partiledelsen gjorde en god jobb gjennom prosessen. Det var stort sett gode og konstruktive debatter, selv om spillereglene for valg av delegater til det ekstraordinære landsmøtet burde vært bedre forankret på forhånd. Da hadde man kanskje unngått at et stort fylkeslag gjorde valget på sin (uheldige) måte. Nå er valget gjort, og partiet må forsone seg med utfallet.

KrF er ikke et samlet parti, uansett hvor mye ledelsen måtte prøve å gi inntrykk av det. Ja, de mange skuffede sliterne i partiet jobber lojalt jevnt og trutt videre, men ikke nødvendigvis med samme motivasjon og uten følelsen av splittelse. I seg selv er dette grunn nok til å vise prosessen og utfallet den respekten at ingen av nestlederne leder­ partiet inn i en krevende framtid for KrF.

Tradisjonen rundt at nestledere velges til ledere ved neste korsvei, at man bør ha vært eller være stortingsrepresentant, eller at man har hatt andre store sentrale verv over tid for å kunne bli en god leder, er moden for endringer. Slike tradisjoner eller uskrevne regler kan føre til at partiet mister blikket på andre gode lederemner i partiet. Det gjelder for så vidt også i valg av statsråder. Det er ikke nødvendigvis i partiets stortingsgruppe eller toppledelse du finner de best egnede statsrådene, eller vår nye partileder.

Lokal- og fylkeslag bør involveres i en bred lederdebatt hvor man våger tenke nytt og bredere enn det praksisen har vært til nå. En statsrådpost eller lederverv skal ikke være som en takk for lang og tro tjeneste eller et godt stykke arbeid innad i partiet. Det skal legges til grunn kompetanse og visshet om hva som er best for departementet, nasjonen og partiet. I denne runden vil det stå helt sentralt å velge ledere som kan virke samlende og som ikke har båret for stort preg av høstens prosess.


Gå til innlegget

Milliarder som ikke treffer godt nok

Publisert 8 måneder siden

Barnetrygden er i utgangspunktet et godt virkemiddel overfor familier som sliter økonomisk. Den kan være et middel som virker sosialt utjevnende til en viss grad. KrF har hatt stort fokus på dette den siste tiden og fått gjennomslag for en økning. Å kalle den «historisk» er å trekke det for langt. Å legge for mye i dette gjennoms-
laget på 80,- pr. mnd. kan virke provoserende, om man vil la seg provosere. Om det er riktig å bruke milliarder på dette tiltaket, er heller tvilsomt i lys av nytteverdien­.

Milliardene brukt på barnetrygden treffer ikke godt nok. Selv om vi rent økonomisk er verdens rikeste land, betyr ikke det at nasjonen Norge bør tillate seg å strø om seg med milliarder på denne måten, selv om det sikkert er prinsipielt gode argumenter for «barnetrygd til alle», og spesielt med tanke på at man i 15 år har diskutert barnefattigdommen i Norge. «Barnefattigdommen kan avskaffes med et pennestrøk», ble det uttalt under SV sin regjeringstid. Det skjedde ikke, og årene har gått. Hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon og andre har vel aldri før hatt så mye å gjøre med barnefamilier som nå.

Det må settes et tak for barnetrygden. Alle trenger den ikke. De prinsipielle argumentene for at alle skal få, må legges bort til fordel for de som har mer behov for barnetrygden. Taket må utøvende myndigheter finne. Metoden for en behovsprøving light likeså, men noe må gjøres. I en digitalisert offentlig sektor skal det heller ikke mye byråkrati til for å få dette til.

Ligger det ikke et etisk dilemma i at alle barnefamilier nyter godt av et gode, når det fører til at mer trengende ikke får en større økning? Diskusjonene går år etter år, og barnefattigdommen vedvarer og øker, men på grunn av et prinsipp som ikke gir god nok mening, kommer man ikke gjennom med et godt forslag. Hvor mange som godt klarer seg uten denne trygden, kan beregnes med sikkerhet. Ut fra denne beregningen setter man et tak, som igjen gir myndighetene et handlingsrom til fornuftig fordeling.

KrF er i regjeringsforhandlinger. Mest sannsynlig sitter de i regjering om noen uker. Dette bør være tema i kommende dager etter jul, dersom partiet mitt mener alvor med å bety en forskjell for barnefamiliene som trenger bistand mer enn andre. I motsatt fall må partiledelsen slutte å snakke om økningen på kr. 1000,- i året som et historisk gjennomslag og snarest foreslå noe som monner.

Herved er et meget godt forslag lagt på bordet. Bruk det gjerne

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3318 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2429 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2391 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2357 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1814 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1646 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1496 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere