Magne Berg

Alder: 50
  RSS

Om Magne

Følgere

DEN EVIGE KRISTNE DISKUSJONEN

Publisert rundt 1 måned siden

Kirken - forstått som alle kristne trossamfunn - har alltid stått i diskusjoner. Dette kan være et uttrykk for at Bibelen - for mange kristne forstått som Guds ord - ikke er entydig, men også for at mennesket er et intellektuelt vesen som søker forståelse og mening. Diskusjonen er viktig for det kristne fellesskapet. Den skal bidra til å komme frem til det man felles kan stå for og jobbe ut fra, men fører den alltid til det? Hvor fruktbar er den egentlig i forhold til Kirkens oppdrag?

Diskusjoner er sunt, så lenge man klarer bevare respekten og lytter med intensjonen om å forstå hverandre. Her ramler nok en hver av oss i grøfta. Da er det viktig å komme seg opp og ikke bli liggende. Blir man en debattant fra grøftekanten, mister man raskt oversikt og helhet. Da er det kort vei til mangel på respekt og vanskelig å lytte med intensjonen om å forstå. Hva blir da til slutt poenget?

Tjener alle diskusjonene Kirkens målsetting og oppdrag? Virker de engasjerende, motiverende og samlende? Bærer de preg av fred, forsoning og kjærlighet? Leder de trossamfunnet ett skritt nærmere målet? Er Kirkens mål og oppdrag utgangspunktet for diskusjonene? Er man kjent med målet og oppdraget? Hjelper diskusjonene trossamfunnene med å holde fokuset på det sentrale? Er det sentrale i Kirkens budskap kjernen i diskusjonene? Sikkert både og.

Kirken bruker mye energi og ressurser på diskusjoner som ikke handler mye om evangeliet, å hjelpe mennesker nærmere Jesus, eller å bidra til at mennesker i åndelig og sosial nød finner et bedre sted i livet. Det brukes store ressurser som burde blitt brukt på det Kirken er kalt til. Samtidig fortviles trossamfunnene over  manglende oppslutning, at antall troende i Norge går ned, at frafallet vokser og rekrutteringen synker skremmende raskt.

Nødropet slår imot Kirken i det dørene åpnes etter endt møte i styret, rådet, utvalget, landsmøtet, generalforsamlingen, men da er det tid for å gå hjem. Man er sliten. Ressursene er brukt opp for denne gang, og det er ikke lenge til neste ressurskrevende møte. Da skal man diskutere et nytt tema, som heller ikke vil bære særlig mye frukt for de som trenger frukten. «Sånn går no dagan.»

I Romerbrevets kapittel 14 og 15, og Timoteus sitt andre brev kapittel 2 i Det Nye Testamentet settes det ord på respekt for mangfold og ulike oppfatninger i religiøse spørsmål, at man har ulike trosoverbevisninger, og at ikke alle diskusjoner er til det beste for fellesskapet. At noe er hellig for en, men ikke for en annen. Her oppfordres leseren til å strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet. Leseren oppfordres til å være sentrert om Jesus.

Det er en del hundre tusener i Norge som bekjenner seg som kristne og som har et aktivt forhold til et kristent fellesskap. Som definerer seg som en del av Kirken - den universelle. Tenk om disse hundre tusener klarte å samle seg om det sentrale! Tenk om disse tusener hadde gått noen skritt i hverdagstroen mot mennesker og til situasjoner som trengte det!

Jesus, som Kirken mener den bygger sitt virke på, bad sine følgere om å dele med naboen. Han inviterte dem til å følge ham, og at han kunne lære dem å bli «menneskefiskere». Han la igjen en sterk oppfordring om å la kjærligheten til sin neste og seg selv råde, om å tilgi og være der for den andre. 

Han la ikke skjul på at dette er krevende. Det krever både tid og alle mulige andre ressurser, som ofte dessverre brukes til noe helt annet av Kirkens folk.

De evige diskusjonene er ofte en avsporing. De stjeler fokus og gjør Kirken mindre attraktiv og lite effektiv. Det trenger ikke være slik, men da må kristenfolket samle seg som søsken om det sentrale og gjøre noen nye valg.

Motiverende innlegg? Kanskje ikke, men godt ment er det. Så er ikke alltid virkeligheten like oppmuntrende.


Magne Berg

Leder for Frelsesarmeen Elverum

Gå til innlegget

Kamp om livet?

Publisert 3 måneder siden

Jeg er medlem i KrF og lokallagsleder i Elverum. Tidligere har jeg vært kommunestyremedlem og aktiv i fylkespolitiken for KrF og KrFU. Det betyr ikke at jeg er enig i alt partiet står for. Jeg har vært inn og ut av partiet et par ganger, og innom noen andre, men det ble KrF igjen. Hvorfor? Det er ikke først og fremst fordi jeg er kristen. Det er verdiene og kampen for de svakeste.

Jeg er opptatt av verdienes virkning på mennesker og samfunn. Ikke merkelappen. «Kristne verdier» sier jeg sjelden, men jeg kan referere til mennesker og livssyn som er bærere av enkelte verdier. Frelsesarmeens grunnlegger og General, William Booth, sa: «Making heaven on earth is our business.» Oppgaven er å skape himmel på jord, og da må man se til hvilke verdier som gjør det.

I disse dager står det noen viktige kamper i det norske samfunnet, og både kampen og debatten hadde tatt andre retninger og kanskje fått et annet utfall, uten et parti som KrF aktivt med. Man kan spørre seg om det foregår en kamp om livet, i form av debatt og stortingsvedtak, og det mener jeg det gjør.

Skal man bruke vitenskapen til å velge bort grupper av mennesker - f.eks. mennesker født med Downs syndrom?  Det er verdispørsmål og kamp nummer én i disse dager, og svaret avgis om kort tid.

En god nummer to er hvorvidt man skal hente ut mindreårige flyktninger fra leirer som er dårligere stilt enn norske fjøs, staller og grisebinger?

Begge spørsmålene handler om, uansett hvordan man snur og vender på det, kampen om livet for de det gjelder. Født eller ikke født liv. «Making heaven on earth» blir svært relevant her. Plass til mennesket, også det som utfordrer og er såkalt annerledes enn «normalen». Hva er normalt i 2020? Hvem definerer? 

I barnehage og skole er det i Norge barn og unge med en atferd som daglig setter alt og alle rundt seg på sterke prøver. De utfordrer med sin atferd kanskje mer enn et menneske med Downs syndrom gjør. Dersom vitenskapens fortreffelighet finner metoder i fremtiden som kan forutse diagnoser som berører atferd allerede før fødsel, skal man da kunne velge fosteret bort og avslutte dets liv? Hvor går grensen for hva vi skal tillate oss av muligheter som vitenskapen gir oss?

Hva sier hjertet mitt? Hvilke verdier er viktigst, og hvor mye skal de få lov til å seire over økonomi og andre faktorer? For min del seirer verdiene over tall og summer i en del spørsmål. Ingen får meg med på det jeg kaller «glattisen» av debatter om mennesker i nød, og hva det vil koste å hjelpe. Økonomien er en del av bildet, men da i forhold til hvilken hjelp som er den beste. Ikke hvorvidt man skal hjelpe. Dersom Norge ikke har råd, da er det ikke mange land i verden som kan hjelpe. 

Det er mange partier på Stortinget som ikke svarer JA på spørsmålet om tidlig fostervannsdiagnostikk og NEI til økt andel flyktninger fra grisebingene. I disse spørsmålene får du det du stemmer på. I et økonomisk perspektiv burde jeg kanskje stemt på et parti med en mer liberal holdning, men så sier verdiene mine og hjertet mitt: «NEI, her må du velge et annet.» Frp, Ap, R og SV vært de minst aktuelle - i hvert fall ut fra det de har vist de siste ukene.

Så må en konservativ holdning etterfølges med gode støtteordninger for de som får tunge hverdager på grunn av sine verdivalg. Setter samfunnet grenser, må det også følge opp med støtte. Dagens ordninger kan med fordel evalueres.

I verdispørsmål er det som regel KrF som vinner hjertet mitt, og det er disse verdiene det blir viktigst for meg å være tro mot. Da må jeg bare overleve intern uenighet i enkelte andre spørsmål og heller kjempe for intern endring. Men jeg har en grense, og den synliggjøres i saker hvor KrF går for langt ellerfor kort i verdispørsmål jeg mener er viktige.

Det er ingen tvil: Det er ikke mange andre partier som reiser disse debattene så tydelig, og som er så kritiske som KrF er. Det har jeg den siste tiden vært glad for. Etisk refleksjon er viktig og en del av et godt beslutningsgrunnlag. 

Mange ville nok blitt overrasket over hvor mye KrF politkk de er enige i, dersom de leste partiprogrammet, men stoppes allerede på forsiden, hvor det står «Kristelig». Det er synd, for KrF sin politkk har en bredde for samfunn og folk og står tydelig på livets side.

Gå til innlegget

Dette er et skjørt prosjekt

Publisert over 1 år siden

Ikke alle KrF-ere har kommet over veivalget. Erna Solbergs valg om å gi Sylvi Listhaug ministerpost, viser mangel på respekt overfor KrF.

Noen innad i KrF er muligens fornøyd med valget av ­Sylvi Listhaug som minister, og svært mange ikke. Det er noe man ikke unngår. At ulike sentrale KrF-ere går ut med sine forventninger til Listhaug de nærmeste dagene, er helt naturlig.

For meg og flere KrF-ere med meg, er det overraskende at statsminister Erna Solberg velger Sylvi Listhaug, til tross for at det er partileder Siv ­Jensen som har hatt regien. Hun burde latt være i respekt for KrF spesielt, og Venstre til dels.

Dårlig timing 

KrF har hatt sterke konfrontasjoner med representanter fra Frp, hvor Listhaug var en av de mest fremtredende, men også med Frp sin politiske linje og retorikk. Videre hadde KrF en tøff prosess og periode i for-
bindelse med retningsvalget. For ­mange handlet dette om KrF sin ­identitet, og skuffelsen var stor for ­nærmere 50 % 
av partiets ­medlemmer da et knapt flertall på Landsmøtet­ ­valgte å gå i ­regjering med Frp. Flertall er flertall, og valget er tatt. Stormen har lagt seg, og forsoningen har sunket inn. Så skjer denne utvelgelsen.

I lys av dette er det oppsikts­vekkende og respektløst av stats­ministeren å ­utpeke en av de som provoserte mest og som var minst ydmyk, som satte ­menneskegrupper opp mot hverandre og gikk til ufine angrep mot for eksempel KrF.

Muligens har Listhaug lært. Sannsynligvis vil hun opptre på en annen måte framover, men er det egentlig ­poenget i dette? KrF er et parti som tror på tilgivelse, forsoning og nye s­janser, men her handler det om å ­bygge ­
fornyet tillit over tid før man får en statsrådpost i en regjering ­bestående av de man har tråkket mest på. Her handler det også om å understreke at ikke alt er greit i et offentlig rom, og spesielt ikke av nasjonens fremste ­tillitsvalgte, som statsråd og stortingsrepresentant.

Ytterliggående valg 

Kanskje noe underordnet, men til en viss grad ­dreier det seg også om ikke å provosere fram gamle følelser og reaksjoner fra en stor del av et samarbeidende parti, som egentlig ikke ønsket denne r­egjeringen.

Tross alt velger regjeringssjefen det mest ytterliggående. En sjef som i ­mange saker har vist styrke og visdom, og noe samlende, står i fare for å rippe opp i sår som ikke er leget.

Jeg tror KrF sin ledelse må reflektere over hvordan medlemsmassen i KrF reagerer på dette, og ikke «­gamble» med at sår er grodd og håpe at det ­tåler mer enn det gjør. Vi er mange som forventer en tydelig stemme fra våre ­sentrale tillitsvalgte i dialogen med øvrige partiledere og i regjeringen. Dette er et skjørt prosjekt.

Selv tenkte jeg da jeg fikk nyheten: «Skal jeg orke dette?». Det skal jeg, men tvilen bør ikke vokse sterkere enn den er.

Gå til innlegget

Likestilling og fødselspermisjon

Publisert over 1 år siden

Saken som har versert i media de siste dagene om fødselspermisjon og likestilling, er for meg ikke en kamp om likestilling. Dersom det likevel mot formodning skulle være riktig å bruke dette begrepet i denne saken, har «kampen» definitivt gått for langt.

Likestilling handler om at mann og kvinne er likestilt innen utdannelse, yrke, lønn, verdier og annet som berører menneskers deltakelse i samfunnet. At mann og kvinne ikke skal diskrimineres på bakgrunn av kjønn. Denne saken dreier seg ikke om dette.

Saken dreier seg blant annet om hvorvidt en kvinne skal få være kvinne og mor og utføre sin rolle til det beste for barnet, slik hun og sin partner finner det riktig. Om at en familie har behov for fleksibilitet, noe staten snarere skal legge til rette for enn å begrense.

Jeg er overrasket over at likestillingsombudet bruker sin tyngde i en sak som ikke vedrører ombudet, og over konklusjonen om å støtte en tredeling av permisjonstiden, som begrenser valgfriheten som er til fordel for familien.

Like overrasket er jeg over flertallet på Stortinget, som etter min mening griper inn i forhold som familiene selv skal finne ut av. Likestilling er ikke å ta seg inn i hjemmene og overstyre det voksne mennesker har funnet som den beste ordningen for sin komplekse hverdag.

Vi trenger et ombud for likestilling hvor det er behov for å vurdere hvorvidt likestilling er et faktum i samfunnsutvikling- og liv. Ikke et ombud som tar seg inn i husstandene med anbefalinger som går på tvers av både barns og familiers beste.

Kanskje er det på tide at Norge tar en debatt om «barnets beste» i lys av økonomi og karrierejag? Forskning viser stress hos ettåringer og et betydelig antall barn i førskolealdre som sliter med psykiske lidelser. Mon tro om dette til en viss grad kan skyldes press på familien i barnets første leveår?

Her kan umulig likestillingsombudet og barneombudet være enige?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere