Line Konstali

Alder: 37
  RSS

Om Line

Informasjons - og innsamlingsleder i HimalPartner

Følgere

Morfar er bibelsmugler

Publisert 2 måneder siden - 843 visninger

Sønnen min har en kul historie å fortelle jevngamle kompiser. Morfaren har nemlig vært smugler. Bibelsmugler. Dette fører ofte til latterkrampe.

«Bibelsmugler Svein Konstali», sier han og ler høyt. Vi ler med ham. Det er jo utrolig morsomt å se reaksjonen til en 11 år gammel gutt som bare har hørt om «narkosmugling» før han hørte om at det også gikk an å smugle bibler.

For dette gjorde foreldrene mine. Helt til de fikk meg. En liten skrikerunge som ikke var spesielt glad i å reise rundt omkring i kommunistregimer og dele ut bibler. Jeg fikk derfor gleden av å være misjonærbarn fram til 1 årsdagen. Deretter startet jeg min karriere som «vanlig barn» med en oppvekst i et rekkehus på Lørenskog.

Men min fars engasjement vedvarte noen år til. Blant annet måtte en barneskolelærer holde latteren tilbake da jeg rakte hånden opp og sa: «faren min reiser ofte til Sovjetunionen for å slippe fanger fri!» Og når jeg som Informasjonsleder i HimalPartner av og til føler meg bitte lite verdensvant i et miljø av tverrkulturelle misjonærbarn, er det godt å ha en historie på lur: jeg var også misjonærbarn en gang!  

«Jeg tenker nok at jeg er den eneste i Norge som er medlem både i Kvinnefronten og NMS» skrev samfunnsdebattant, feminist og misjonsdame Karin Hakalax på Facebook. Både hennes og min sønns utsagn gir etter min mening en påminnelse av at vi har en jobb å gjøre med folks generelle oppfatning av misjon. Historien om misjon er både fargerik og spennende. Vi skal ikke legge skjul på feilene som er begått underveis. Det er både positivt og sunt med selvkritikk. Men vi må også våge å fronte misjon i større grad enn vi gjør i dag. Vi skal ikke være så redde for å være oss selv, vi må bare finne rett måte å gjøre dette på. For hvilket budskap er det vi egentlig ønsker å formidle?

Misjonsfolket knytter mye av sin identitet til et ektefølt engasjement for alle verdens folkeslag. Dette kommer tydelig fram i en artikkel i Bistandsaktuelt 8.9.2017:

"Misjonsorganisasjoner gikk i bresjen i kampen mot slaveri, i både Asia og Afrika. De bekjempet opiumhandel og virksomheten til de britiske og nederlandske handelsselskapene. Mindre kjent er det kanskje at enkelte misjonærer gikk i bresjen for å avsløre maktmisbruk fra kolonimaktenes side," skriver Jan Speed.

Ikke alle kjenner til denne historien. For mange er misjon forbundet med det motsatte: kolonimakt og undertrykkelse. Hvordan forholder vi oss til dette når alle skriver på Facebook at de er Charlie, men samtidig tar avstand fra misjon? Vi kan sikkert skylde på venstrevridd presse, avkristningen av Norge og så videre og så videre. Men siden jeg er utdannet innen marked og kommunikasjon, ligger det i min ryggmargsrefleks å tenke at feilen ligger hos meg hver gang et budskap bærer galt av sted. På denne måten kan også feilen gjenopprettes. Skylder man på andre, blir det også de andres ansvar og da skyter du deg selv i leggen.

Så hvordan formidler vi misjon på en god måte til nye generasjoner? Jeg lar spørsmålet forbli åpent en stund til.

Gå til innlegget

Hjelp! Jeg er haugianer!

Publisert 3 måneder siden - 258 visninger

På Tøihusplassen i Fredrikstads gamleby ble musikalen om Hans Nielsen Hauge, «Det brenner en ild» fremført. Vekkelsespredikanten tente et lys inni meg.

Det er valgkamp og vi kan ta og føle på stemningen blant befolkningen. Det har vært mye støy og uro i media, men samtidig også mange lyspunkter. Et av lyspunktene er etter min mening at "kristne verdier" har vært en av de viktigste sakene på dagsorden.

For skulle en tro komiker Harald Eia er Opplysningstidens idealer skapt under kristendommens fravær. "Faktisk helt feil", svarte KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnsen. De to møtte opp til plansjebonanza på NRK

Jeg fikk ikke med meg saken før i ettertid, for under direktesendingen var jeg i Fredrikstad, nærmere bestemt Tøihusplassen i gamlebyen.

Jeg var så heldig å få intervjue Erik Wenberg Jacobsen, som spiller Hauge i musikalen, i forkant av forestillingen.

-Da jeg ble kjent med Hauge fikk jeg et nytt syn på ham, sier han.
–Jeg trodde han var mer streng, dømmende og pietistisk. Det var heller motsatt. Den medmenneskelige versjonen av Hauge er fullstendig skjøvet bort.

At Hans Nielsen Hauge hadde en evne til å begeistre, er lett å forstå. Det må ha vært en grunn til at han fikk så mange etterfølgere. Men at han sto på den svakes side, og viste kristen nestekjærlighet i praksis, er mindre kjent for meg.

Her snakker vi om mannen som innførte verdier som dugnadsånd og fellesskap 150 år før Gerhardsens tid. Jonas Gahr Støre burde virkelig ha sett denne musikalen

For i debatten om kristne verdier er jeg ikke sikker på om de som roper høyest fremmer dem best. Bedehusfolkets sak har for mange havnet i feil hender.

Hans Nielsen Hauge fulgte Jesu eksempel. Han forandret samfunnet fra bunnen og utfordret presteskapet. Som gründer, likestillingsforkjemper og samfunnsrefser talte han de svakes sak. Hauges historie er ikke ulik Jesu historie (sånn bortsett fra at han ikke er Guds sønn). Det burde være en vekker for alle og enhver

Jesus talte i mot datidens presteskap og kjempet for de fattige og undertrykte i samfunnet. Dette forsto Hauge.

Dette forstår også jeg nå. Derfor er jeg blitt en haugianer. For en ekte haugianer følger Jesu eksempel om nåden, tilgivelsen og nestekjærligheten.

 

Gå til innlegget

Farmor, misjonen og resten av verden

Publisert 3 måneder siden - 298 visninger

Farmor var basargeneral på bedehuset og hadde et hjerte som banket for menighet og lokalbefolkningen. For meg var hun et viktig forbilde. Hun er også et veldig vanlig eksempel engasjerte frivillige som var og er viktige ressurser for organisasjoner i Norge og landene de er tilknyttet.

Hva er misjon for deg? Det finnes mange ulike svar. Noen har negative erfaringer med misjon. De har på en eller annen måte blitt sviktet av de som egentlig skulle være i det godes tjeneste. Det er selvsagt blitt gjort en del feil underveis og vi skal på ingen måte ignorere disse stemmene.

Samtidig er det også viktig at vi som er en del av misjonen bidrar til å nyansere bildet litt mer. For når jeg forteller mine ikke-kristne venner om misjon, har de ofte hørt mye negativt. For meg som hverken har blitt sviktet, fordømt eller blitt sett ned på i denne sammenheng, kan dette fortone seg litt merkelig.

Det kan også til tider virke som om enkelte journalister mangler grunnleggende kompetanse for hva misjon og bedehus faktisk er. Etter at kulturminister Linda Hofstad Helleland etterlyste en debatt om norske verdier, ble det diskutert i et debattprogram på TV2. En journalist fra Dagbladet ønsket å understreke at det var forskjeller blant nordmenn. Noen var i følge henne mer internasjonale, som for eksempel de som er bosatt på Løkka i Oslo. Deretter brukte hun «et bedehus på Egersund» som et eksempel på de som var mindre internasjonale. Jeg rygget litt i sofakroken. Folka på bedehuset er da vitterlig mer engasjerte i internasjonale spørsmål enn folka på Løkka?

Nå generaliserer sikkert jeg like mye som journalisten, men poenget mitt er at det er nettopp i misjonen jeg har møtt mennesker som har reist til steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu +++» Jeg trodde virkelig jeg hadde hørt det meste, men etter å ha lest boken «Bonus for mitt neste liv?» av Asbjørn Voreland er jeg ikke lenger like sikker. For det å begi seg ut på en reise fra Norge til Nepal i lastebil på 60-tallet, der man passerer både ørken, land i krig og ekstrem kulde er egentlig ganske spesielt. Historien ville gi selv den mest ivrige globetrotter prestasjonsangst.

For selv om backpackere kan fortelle deg om de kuleste kaffebarene i Kathmandu, og de beste reisebyråene som tilbyr trekking i Himalaya, er møtet med lokalbefolkning og deres tradisjoner det som virkelig skaper internasjonal kompetanse.

I den lille bygda Sira på Sør-Vestlandet var det nettopp de fattige og undertrykte som drev min farmors engasjement. Hun var basargeneral i Bakke bedehus og har sikkert bidratt med millioner av kroner til misjonen. Hun hadde ikke en gang reist til Sverige i en alder av 70 år, men du verden så internasjonal hun var!

Gå til innlegget

Vi bryter med verdier et land trenger for å vokse

Publisert 3 måneder siden - 715 visninger

Vi diskuterer norske verdier som aldri før. Noen snakker om demokrati og mangfold, mens andre snakker om vafler og brunost. I vår organisasjon snakker vi ofte om nøkternhet og tillit. Hva skjer når dette forsvinner fra bistandsbransjen?

 

Line Konstali – Informasjons- og innsamlingsleder i HimalPartner

Silje Gunlaug Yun Eng – Programansvarlig i HimalPartner

 

Den lille mann i åkeren

Norge troner øverst på FNs liste over verdens lykkeligste land. Slik har det ikke alltid vært. I løpet av 1800-tallet foregikk det en masseinnvandring av Nordmenn til USA. Fattigdom, undertrykking og overbefolkning fikk over 800 000 nordmenn til å risikere liv og helse i en livsfarlig reise over Atlanteren.

Dette skjer samtidig som at idèen om en selvstendig nasjon vokser fram. Bonden og kulturbæreren slår seg på brystet og vil reise seg mot både okkupasjon og fattigdom. Den lille mann i åkeren bygget Norge sten for sten. Han trosset dårlige klimatiske forhold og Norges dramatiske natur.  Han respekterte sin skjebne og sto fast på det enkle liv. Han var tålmodig.

Nær, nyskapende og nøktern

I denne sosiale og kulturelle brytningstid vokser lekpredikant Hans Nielsen Hauge opp i enkle kår. Hardt arbeid og troen på Gud var selve bærebjelken i oppveksten til Hauge og hans 10 søsken. Gjennom sin virksomhet som predikant og sosial entreprenør forandret han folks liv. Han fikk etter hvert flere etterfølgere, blant annet flere av bøndene som deltok i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Hauge var ikke alene om å prege og forme drømmen om Norge. Etter hvert ble det dannet ulike lag og foreninger. Etter hvert fikk også kvinner muligheten til å bidra med å ha medbestemmelse og bygge det norske samfunnet. Sammen skapte vi drømmen om Norge slik det er i dag.

Bryter med idealer som bygget landet opp

I sommer har det vært gjentatte avisoppslag og debattartikler om at vi ikke har god nok kontroll over bistandspengene. Siden HimalPartner er en liten misjonsorganisasjon som mottar statlig støtte fra Norad kan vi tilbakevise denne påstanden. Her er det nemlig kontroll som gjelder. Kontroll og telling helt ned til grasrotnivå. Hvor mye brukes på kurs? Hva brukes til kapasitetsbygging? Hvor mange kvinner? Hvor mange menn? Hvor mange geiter? Hvor mange statlige organ deltar?

Norad har som ett resultat av jakten på resultat utviklet en metode for vurdering av søknader, RAM light, der man får poeng etter hvor godt man scorer innen 17 standarder og 4 kategorier. Hvor god score man får, gjenspeiles i om man får støtte og hvor mye man vil få. Utfallet av et så detaljorientert rammeverk, som i tillegg er administrativt krevende, gjør at man ender opp med færre og større prosjekter. Vi er enige i at Norad gjør jobben sin med og kvalitetsikre bistandsmidlene og at det viktig, og vi må stadig tilpasse oss og utvikle oss som organisasjon.  Men det er ønskelig med en debatt der man kan diskutere hva som best fremmer resultat av bistandsarbeid. Bør det ikke være rom for både store og små organisasjoner og prosjekt?  Er det nødvendigvis de største prosjektene alene som bidrar til de beste bistandsresultatene gitt per krone?

Vår organisasjon har entreprenørskap som fokus og vi tror på lokale endringsagenter og talenter.

Vi har bidratt til å bygge ut vannkraft i Nepal. Dette ville aldri ha blitt godkjent slik kravene fra Norad er i dag. Men fordi Norad trodde på oss, frivillige stilte opp og norsk næringsliv donerte gamle turbiner, fikk vi satt i gang et prosjekt som i dag er bærekraftig. Samtidig med oppbyggingen av vannkraft, startet vi også en yrkesskole for å skape arbeidsplasser på sikt. Suksesskriteriene for HimalPartner var den gang som nå at man fikk rom til å prøve og feile.

Hva vi mister

Hva skjer med dugnadsånd og frivillighet i det sivile samfunnet hvis alt i større grad må utføres av profesjonelle aktører? Hvordan er det mulig å kunne gjøre dette finansielt bærekraftig for en nasjonal partner i løpet av fem år? Hvis et mål med norsk bistand er å styrke sivilt samfunn, tror vi ikke at den eneste veien å gå er samarbeid med de store, profesjonelle bistandsorganisasjonene.

Grasrota og små organisasjoner som jobber i sine lokalsamfunn for å oppnå endring lærer sine medborgere ikke bare om rettigheter, men også om ansvar. Alle må ta ansvar og bidra hvis vi ønsker endring.  Å se bort fra nøkternhet og tillit bryter fullstendig med verdiene vi en gang bygget vårt eget land på. Vi risikerer da at prosjektene på sikt ikke blir like bærekraftige, da det ikke er godt nok mobilisert og forankret blant lokalbefolkning og myndigheter.

Den lille mann i åkeren er bortgjemt og glemt. Sentrale norske verdier er ofret på effektiviseringens alter.

 

Gå til innlegget

Vår tids største fiende

Publisert 11 måneder siden - 336 visninger

En bekjent av meg ble invitert til "vinterfest" på skolen datteren gikk på like før jul. Etter festen/avslutningen sto foreldrene utenfor og snakket sammen. Ingen forsto årsaken til at julebudskapet skulle tones ned. Ingen. Heller ikke de av utenlandsk opprinnelse. Dette bekymrer meg.

Vi lever i en usikker tid. Hverdagsrasismen i SoMe og kommentarfeltene kan gi de sterkeste av oss mentale forstyrrelser. I tilllegg er Carl I Hagen på banen igjen. Da burde den røde varsellampen blinke.

Dette bringer oss tilbake til foreldrene som kom ut fra vinterfesten. De er et tverrsnitt av Norges befolkning, altså veldig ulike. Noen pynter huset med bare nisser, andre med bare engler og julekrybber. De aller fleste velger både engler, julekrybber og nisser, de færreste pynter ikke i det hele tatt. Det kulturelle mangfoldet har sikkert ført til at noen pynter i bollywood-stil, andre i Hollywood-stil. Fint, flott, vakkert og mangfoldig! MEN. Det er et men. Mangfoldet kan også trekkes mot det likegyldige. Mot nøytraliteten.

Nøytraliteten er vår tids største fiende. Ikke ytterligående islam. Ikke høyrepopulisme. Vår tids største fiende er uroen foreldrene følte over at noen tok bort tradisjonene ved skolen barna gikk på. Tradisjonene, limet som skulle binde dem sammen, forsvant. Hva hadde de tilbake? Hva skal vi kjempe for dersom fellesskapet forsvinner?

Vi feiret "jol" i førkristen tid og siden Norge ble kristent feiret vi "jul." Noen vil ha det til at vi skal stryke korrekturlakk over den kristne julen. Andre vil fjerne både nisser og Jesus. Men flertallet synes nok det er helt OK med både juletregang og skolegudstjenester. Og når flertallet står utenfor i kulden etter den politisk korrekte vinterfesten og lurer på hvem som tok vekk det som samlet dem, er det nærliggende å peke på en synder. Det har skjedd i går, det har skjedd i dag og det vil skje i fremtiden.

Tilhørighet er en sterk drivkraft i oss mennesker. Tilhørigheten får både fram det beste og det verste i oss. Fjerner vi dette, skaper vi grobunn for mistenkeliggjøring. Det er nærliggende å peke på en gruppe som er ulik oss. Til tross for at flertallet (så mye som 60%) av innvandrere til Norge kommer fra land med kristen opprinnelse, er det muslimene som får skylden. Jeg tror årsaken er logisk: muslimene praktiserer andre tradisjoner og ligner mindre "på oss" enn de innvandrerne som kommer fra land som opprinnelig er kristne. De er samtidig store nok til å synes som en gruppe. Legg til et par ytterligående jihadister som dessverre ødelegger for de aller fleste som ikke er det. Dette skaper et "oss" og et "dem" som ikke hadde trengt å være der hvis vi var litt klokere.

Jeg vokste opp i Lørenskog og er vant til det flerkulturelle Norge. Jeg har sett hvor utrolig positivt det har vært for landet vårt og mine aller beste venner har ikke etnisk norsk opprinnelse. Jeg lot sønnen min besøke en moskè da jeg oppdaget at han stilte mange spørsmål om islam og muslimer. Likevel: til jul og 17. mai føler jeg meg veldig norsk. Jeg blir derfor såret når noen sier vi skal tillate andre flagg enn det norske i 17. mai-toget. Jeg blir også trist når noen vil legge lokk på kristen jul og den norske fjøsnissen. Og jeg er ikke alene.

Ikke alle nordmenn har studert i utlandet og ikke alle har en internasjonal vennskapskrets. For noen er det norske det mest dyrebare de har. De fortjener også en stemme. Kulturministeren Linda Hofstad Hellelands innlegg har dessverre ført til en anti-intellektuell popcorn-debatt i SoMe. Dessverre har dette blitt normen i dagens debattkultur. Vi går til angrep, ikke i dialog. Innlegget kan sikkert stykkes opp i fillebiter, harseleres med, latterliggjøres og kastes på bålet. Man kan kalle kulturministeren en heks, en hvit middelaldrende kjerring og det som verre er (jeg siterer nå kommentarfelter, dessverre.)

Men alt dette sure oppgulpet av meninger tar ikke fokuset mitt bort fra at hun skrev dette: "Den som er tydelig og trygg i sin egen tro og tradisjon kan med større raushet møte dem som tror annerledes, med respekt og åpenhet. Å opptre nøytralt for å ikke tråkke noen på tærne er kanskje det skumleste vi kan gjøre."

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
1 minutt siden / 4549 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
4 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
23 minutter siden / 4549 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
31 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4549 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Les flere