Lene Auestad

Alder:
  RSS

Om Lene

Dr. i filosofi fra Etikkprogrammet, UiO, forfatter, oversetter, leder den internasjonale konferanseserien Psychoanalysis and Politics

Følgere

Ytringsfrihetsfetisjisme og skader av hatprat

Publisert rundt 2 måneder siden

En nylig avsagt dom om hatefulle ytringer brukes til å problematisere den fremstillingen at tap i form av ytringsfrihet er den eneste relevante skaden av hatprat å ta hensyn til. I forlengelsen av dette diskuteres hvem som kan sies å ha en ytringsplikt.

Dom om hatefulle ytringer

Den 9. september 2019 ble Terje Arne Didriksen dømt til seks måneders fengsel for en rekke forhold, blant annet rasistiske hatytringer og trusler mot en rekke personer. Mot Arbeiderparti-politikeren Mani Hussaini rettet han som svar på kommentaren 'Stå på Mani, snart er du på tinget!', følgende kommentar på politikerens Facebook-side: 'Du er også snart ferdig. LEVE ANDERS BEHRING BREIVIK.'. Ved en annen anledning skrev han til Husseini, "har ikke du kommet deg ut av landet enda, jævla asylknuller. nå skal vi kartlegge dine private referanser. ta med deg svinepesten tilbake til syria".  

Mani Husseini var da han mottok kommentarene var i en travel periode med valgkamp og mye medieoppmerksomhet, siden han var stortingskandidat. Som leder av AUF hadde han jevnlig å mottatt trusler og hatefulle meldinger, særlig etter å ha uttalt seg om temaer som innvandring. Didriksens kommentarer skilte seg imidlertid ut, og var av de få som ble politianmeldt. Den gjorde ham også usikker på om avsenderen ville kunne realisere truslene.

Didriksen ble tiltalt etter Straffelovens § 185 første ledd første punktum, jf. annet ledd, "for forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig å ha satt frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn."

I dommen heter det, "At en ytring er fremsatt i politisk sammenheng tilsier ikke at denne alltid vil nyte ytringsfrihetens vern". Rettspraksis er slik at bare grove forhold rammes, skjønt "utsagn som 'oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser', vil kunne være av en slik karakter. Det samme gjelder om utsagnene 'innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd'."

Han ble også tiltalt etter Straffeloven § 263, "for i ord eller handling å ha truet med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt." I en tidligere dom mot Didriksen etter samme paragraf utdypes vilkåret om å "fremkalle alvorlig frykt" slik, "Når det gjelder trusselens egnethet til å fremkalle alvorlig frykt er dette en objektiv norm. Det betyr at det ikke er straffriende om den aktuelle mottakeren rent faktisk ikke opplevde frykt. Avgjørende er om trusselens innhold og sammenhengen den er fremsatt i objektivt sett er egnet til å ha en slik virkning." I den tidligere dommen heter det, "Retten bemerker at enhver må ha krav på rettsbeskyttelse av sin integritet og trygghet, og frihet fra målrettet plaging og skremming."

En annen handling som fikk Didriksen tiltalt etter samme paragraf var en pakke med søppel, sigarettsneiper og en håndskrevet lapp han hadde sendt til Ammina Badije Wolde-Mariam. "På lappen stod det: 'Hei jævla utlending! Din kjøring over gangbroa på Lambertseter T-bane stasjon er ulovlig og vil bli straffet av meg som privatperson. Bilen og du og resten av degosene er nå nøye kartlagt. Vi starter med søppel til deg og øker suksesivt. Leve sian, leve Trump'."

Skader av hatytinger

Denne nylige dommen utgjør toppen av et isfjell. Langt de fleste hatytringer blir ikke politianmeldt, og i de fleste tilfeller av anmeldelse, blir anmeldelsen ikke fulgt opp med etterforskning og straffeforfølgelse. Selvsagt er det riktig at terskelen skal være høy for hvilke ytringer som skal straffes – mange ytringer kan være umoralske og likevel ikke ulovlige – men eksemplet over viser at terskelen er svært høy i Norge i dag. En rekke andre forhold som resulterte i straffen på seks måneder er ikke tatt med her. Det er en tendens i norsk offentlighet til at hatytringer bare beskrives som et problem fordi de begrenser andres ytringsfrihet – de kan føre til at de som rammes holder seg tilbake fra å ytre seg offentlig. Dette er et av flere problemer. I eksemplet med Ap-politikeren Mani Hussaini er det en tydelig faktor, i og med at hatytringene hindret ham i valgkampen. Men dommen tydeliggjør minst to andre elementer. Den viser til "en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd". Jeg har tidligere argumentert (Auestad, 2013, 2015) for at Artikkel 19 om ytringsfrihet i Menneskerettighetserklæringen, i tilfellet hatytringer, er i konflikt med en annen, like grunnleggende rettighet, Artikkel 7, "Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering." Det er dermed ikke a priori opplagt hvilken rettighet som skal gis forrang. Dette hensynet gjenspeiles i dommen. Et tredje element er også aktuelt her, vilkåret om "å være egnet til å fremkalle alvorlig frykt". Som nevnt er dette ikke angitt som noe rent subjektivt, men om trusselenes innhold og sammenhengen "objektivt sett er egnet til å ha en slik virkning". Dette kan ses i sammenheng med Menneskerettighetserklæringens Artikkel 3, "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet", i og med at alvorlig frykt kan anses som en trussel mot personlig sikkerhet. Av Amnesty Norges undersøkelse av netthets mot kvinner i befolkningen generelt, fremgår det at de som har sluttet eller redusert bruken av bestemte nettsider og sosiale medier som følge av netthetsen totalt utgjør 48%. Når de blir spurt om andre følger av netthets er de mest markante svarene fra de som har blitt utsatt, at de er mindre i stand til å ta daglige beslutninger (53%), at de ikke er i stand til å fokusere på dagligdagse gjøremål (51%), at de ikke er i stand til å gjennomføre de aktivitetene de vanligvis gjør på en dag (49%), opplevelse av panikkanfall, angst eller stress (46%), og å ikke være i stand til å konsentrere seg i lengre perioder (40%).  Det synes derfor underlig å beskrive skader av hatytringer bare i form av tap av ytringsfrihet for de som rammes. Det er en viktig omkostning, men langt fra den eneste.

Ytringsfrihetsfetisjisme og ytringsplikt

Ordet "ytringsfrihetsfetisjisme" er her brukt for å beskrive dette forholdet, at ytringsfrihet presenteres som om det skal ha forrang fremfor alle andre grunnleggende rettigheter. I beskrivelser av skader av hatprat ser vi et speilbilde av denne fremstillingsformen når det presenteres som om tap i form av ytringsfrihet er den eneste relevante skaden å ta hensyn til. I betegnelsen "fetisjisme" ligger at den tingen som er fetisjen tar over som begjærsobjekt og overskygger den virkelige personen. "Ytringsfrihet" isoleres og fetisjeres. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig, men det inngår i en større sammenheng i de fleste menneskers liv. Og det er viktig i ulik grad. I eksemplet med politikeren var det at hans ytringsfrihet ble rammet, en viktig faktor, men det var bare en blant flere. I eksemplet med Ammina Badije Wolde-Mariam, som tiltalte trakasserte og anklaget for å ha kjørt ulovlig, var det trolig mindre viktig. Mange mennesker har ikke noe spesielt behov for å ytre seg i den større offentligheten, og tap av en slik mulighet er ikke da den mest relevante skadevirkningen å anføre. Andre skader kan være viktigere. Videre kan det være rasjonelt for mange mennesker å unnlate å ytre seg offentlig hvis konsekvensene av å gjøre det kan skade andre områder av livet i for stor grad. De fleste mennesker har dermed ikke noen ytringsplikt i de fleste tilfeller. Ytringsplikt bør forstås som knyttet til makt. En som har en særlig grad av makt over et område kan sies å være forpliktet til å ytre seg i en offentlig debatt som angår det området vedkommende har makt over. For eksempel er det problematisk når Helseministeren unnlater å svare i debatter om gjeldende helsepolitikk. Dette gjelder såfremt vedkommende utfordres på en saklig måte – heller ikke maktpersoner er forpliktet til å svare på skjellsord. Det kan selvsagt være en god ting at noen ytrer seg offentlig selv når hun eller han ikke er forpliktet til å gjøre det. Det kan berike den offentlige samtalen. Men siden det å ytre seg kan ha store omkostninger på flere områder – og i større grad for kvinner og for minoriteter enn for andre – kan dette i de fleste tilfeller ikke fremsettes som noe krav. Ulike mennesker tolererer hat og trakassering i ulik grad, og når omkostningene ved å ytre seg blir for høye, må forbli et personlig anliggende. Det er bekymringsfullt at det norske debattklimaet gir forrang til de mest insensitive og skyver andre vekk, men det er dessverre dagens virkelighet.    

Referanser

Amnesty Norge (2018) Kvinner i befolkningen. Erfaringer med netthets.  https://amnesty.no/sites/default/files/3688/Kvinner_RAPPORT.pdf

Auestad (2013, 2015) Respect, Plurality, and Prejudice. A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination. London: Karnac/ Routledge.

FN (1948) Verdenserklæringen om menneskerettigheter https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

Oslo Tingrett, Dom avsagt: 27.08.2018, Saksnr: 17-052532MED-OTIR/02

Oslo Tingrett, Dom avsagt: 09.09.2019, Saksnr: 19-056952MED-OTIR/06

Gå til innlegget

Tid, nyliberalisme og psykisk økonomi

Publisert 4 måneder siden

Verdensdagen for psykisk helse er avpolitisert i norsk utgave. Siden årets tema er "Gi tid", er det verdt å ta for seg de psykiske følgene av "tid" under nyliberalismen.

10. oktober ble Verdensdagen for psykisk helse markert. I Norge har organisasjonen Mental Helse valgt "Gi tid" som årets tema. Oda Rygh gjør i Dagbladet i dag oppmerksom på at det norske temaet avviker fra det internasjonale, satt av WHO, som er "Psykisk helse og selvmordsforebygging". Innlegget hennes beskriver hvordan de norske temaene, år etter år, systematisk individualiserer "psykisk helse" og unngår politiske anliggender. Budskapet legger konsekvent "ansvar for psykisk helse på skuldrene til den enkelte og ikke samfunnsmessige forhold". Men hvis vi først skal ta for oss tid, la oss snakke litt om tid under nyliberalismen.

"Tid er penger", tid er prestisje

Et av de første uttrykkene som som slår oss i dag angående tid, er metaforen "tid er penger". Tid er med andre ord, ifølge denne tankefiguren, noe som kan oppløses i noe annet, i en målestokk som alt kan innordnes under, nemlig penger. Det neste som da slår en, er hvor ulikt fordelt denne ressursen er. Alles tid er ikke like mye verdt, langt ifra. Noen har veldig mye høyere timelønn enn andre, og dette er mennesker hvis tid man ikke har råd til å kjøpe hvis man er lavtlønnet. Tid er dermed satt som et knapphetsgode. Det er vanlig å snakke om hvor liten tid man har, og det ligger prestisje i dette. Dermed formidler man at man har mye å gjøre, og følgelig at ens tid er verdifull, objektivt sett, m.a.o. i en forstand som kan omsettes i pengeverdi. Det at andre ikke får så mye ut av at man forteller dem at man har dårlig tid, kommer ikke med i betraktningen. "Effektivitet" er et honnørord. Det å kutte mest mulig ned på den tiden det tar å gjøre noe, betraktes som et gode i seg selv, selv om det langtfra alltid er klart hva denne effektiviteten er for.

Mening og varighet

I en passasje i The Human Condition som har blitt viet lite oppmerksomhet, bemerker Hannah Arendt at det offentlige rommet må overleve enkeltgenerasjoner for å fylle sin meningsbærende funksjon. Det må kjennetegnes av en varighet som står i motsetning til enkeltmenneskers og enkelthandlingers flyktighet for at mennesker skal kunne vie seg til det. Denne stabiliteten må til for at vi skal kunne ha noe felles, som binder oss sammen, som vi kan gå sammen i å samtale om. Dette står i sterk kontrast til nedbyggingen av offentlige institusjoner som har funnet sted med nyliberalismen. De privatiseres og splittes opp, og ansvar pulveriseres. De er ikke lenger våre, de tilhører noen andre, aktører som vil ta ut mest mulig profitt og flytte den ut av selskapet, investere den et annet sted. Denne typen forandring blir sett som et gode i seg selv, og gjøres noen ganger bare for forandringens skyld. Hvis et selskap opplever problemer, kan det endre logo. Overflate dyrkes fremfor dybde. "Dynamisk" er et hedersord. Dynamikkens retning er trolig mindre viktig.

Tidshorisonten kuttes

En følge av den nyliberale utviklingen er at flere og flere yrkesgrupper tvinges inn i korttidskontrakter. Mange tvinges til å opptre som selvstendig næringsdrivende heller enn som arbeidstagere, med påfølgende tap av rettigheter og trygghet. Kulturarbeidere som jeg er ofte i denne kategorien. Selv om det er de som bidrar til å lage de produktene som gjør at livet kan oppleves som meningsfylt, formidler subjektive erfaringer i tingliggjort form mellom ulike mennesker og over landegrenser, bidrar arbeidsbetingelsene negativt. Opplevelse av mening, som Arendt er inne på, krever en vid nok tidshorisont. Vi trenger både å kunne minnes fortiden og å kunne projisere våre planer inn i fremtiden med en viss grad av trygghet. Flere og flere underlegges betingelser der fremtiden ikke kan planlegges, fordi den er for usikker, og der engstelse for å overleve opptar mye energi. Det er nå oppstått et klasseskille, på tvers av tradisjonelle klasser, mellom de som kan planlegge frem i tid og de som ikke kan det. Kuttingen av tidshorisonten – et samfunnsmessig og politisk styrt fenomen – fører til meningstap, som igjen henger sammen med vanskeligheten med solidaritet i dag. Og det å øke graden av manges engstelse for å overleve, fører til mindre, ikke mer produktivitet. Hvis vi skal snakke om tid, la oss snakke om det nyliberale tids- og meningstapet.    

Arendt, H. (1958) The Human Condition, Chicago/ London: The University of Chicago Press.

Rygh, O. (2019) "Tannløst pjatt", Dagbladet, 10. oktober.

Gå til innlegget

Innføringen av «pakkeforløp» i psykiatrien er en bekymringsfull utvikling

Psykolog Sondre Risholm Liverød stiller noen viktige spørsmål om «pakkeforløp» i psykisk helse i sin kronikk i Klassekampen 9. august. Utviklingen han beskriver er bekymringsfull. Blant annet pålegges han å stille nye pasienter «hundrevis av standardiserte spørsmål» og følge «omfattende prosedyrer». Siden teksten hans ikke har blitt fulgt opp i dagspressen, vil jeg gå videre på noen problemer han skisserer i håp om at flere aktører ytrer seg i denne debatten.

Måling og meningstap

Et sentralt trekk ved New public management-ideologien er at den er helt likegyldig til hva som styres, den behandler helt ulike objekter og områder som om de var identiske. «Pakkeforløp» er en modell som er overført fra kreftbehandling, og tanken om å ta denne direkte over på psykisk helse, er høyst merkelig. Det er mulig at to tilfeller av samme kreftform kan behandles som om de er det samme, men noe tilsvarende er ikke tilfelle for psykisk helse, der individers unike livshistorier og selvfortolkning er avgjørende, noe som i liten grad sammenfaller med kategorier i ICD-10 eller DSM-IV. 

Forskning har vist at psykoterapi gir bedre resultater når pasienter får velge den behandlingsformen som passer best for dem. Det er slående at partiet Høyre vil underminere slik valgfrihet ved å gjøre fastsatte behandlingsplaner og stadige evalueringer obligatorisk. Evalueringssystemene under senkapitalismen, skriver Mark Fisher, kan kanskje best betraktes som en fusjon av PR og byråkrati. De byråkratiske dataene skal fylle en promoteringsrolle – institusjonen er "bra" fordi den scorer høyt på de kriteriene det nyliberale byråkratiet har satt opp. Men mye av "dataene" har liten mening utenfor parametrene systemet har satt opp – informasjonen er så abstrakt, så fjernt fra situasjonen den er ment å beskrive, at den blir villedende eller meningsløs, annet enn innenfor systemets egne kriterier.

Forplantning av mistillit

Et hovedproblem ved mange moderne reformer, skrev Bent Sofus Tranøy, er at de gjør det marginale ved virksomheten til det sentrale og overser det som er sentralt – faglige normer og fagpersonens identitet. Når et målesystem har tapt anseelse, erstattes det av et nytt, og slik blir systemet gradvis mer byråkratisk og mer autoritært. Liverød beskriver hvordan systemet kjennetegnes ved en mistillit til hans kompetanse. Hans virksomhet skal overvåkes og detaljkontrolleres. Jeg ser for meg at den videre følgen av dette blir at mistilliten forplanter seg ytterligere. Systemet presser terapeuten til å signalisere en mistillit overfor pasienten. Pasienten vil deretter, rimeligvis, få mistillit til terapeuten.  Å "følge prosedyre og skjema" som beskrevet i hans tekst vil nødvendigvis bli hørt som svikt i empati, hvor det å opptre menneskelig innebærer en evne til å lytte etter hva som er mer og mindre viktig for den bestemte andre. Dette står i en klar motsetning til standardiserte manualer og direktiver. Psykiske problemer er i utgangspunktet knyttet til fremmedgjøring. Den standardiseringen "pakkeforløp" representerer, er egnet til å forsterke denne fremmedgjøringen, snarere enn å avhjelpe den.

Hvem jobber terapeuten for?

Et tilleggsproblem jeg ikke har sett noen ta opp er knyttet til konfidensialitet. Konfidensialiet er en hjørnesten i en terapirelasjon og en nødvendig betingelse for tillit. Hva skjer med konfidensialiet i og med disse omfattende kravene til dokumentasjon overfor et statsbyråkrati? Thomas Szasz tok opp dette problemet ved å reise to spørsmål om den terapeutiske situasjonen, 1) Hvem arbeider terapeuten for?, og 2) Hvor mange personer eller institusjoner er direkte involvert i den terapeutiske situasjonen? Disse problemene kommer opp både når det er staten og når det er et privat forsikringsselskap som opptrer som tredjepart i relasjonen. Det er selvsagt grader av dette, men ordningen med "pakkeforløp" går svært langt i retning av at terapeuten ikke arbeider for pasienten, men for et sentralstyrt, nyliberalt byråkrati.


Kilder

Fisher, M. (2009) Capitalist Realism. Is there no Alternative?, Zero Books. 

Liverød, S. R. (2019) "La meg gjøre jobben min", kronikk, Klassekampen, 9. august. 

Szasz, T. S. (1974) The Myth of Mental Illness. Harper Perennial. 

Tranøy, B. S. (2006) Markedets makt over sinnene. Aschehoug.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
12 dager siden / 1845 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1552 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 1217 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1092 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
22 dager siden / 836 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere