Lene Auestad

Alder:
  RSS

Om Lene

Dr. i filosofi fra Etikkprogrammet, UiO, forfatter, oversetter, leder den internasjonale konferanseserien Psychoanalysis and Politics

Følgere

Tid, nyliberalisme og psykisk økonomi

Publisert rundt 1 måned siden

Verdensdagen for psykisk helse er avpolitisert i norsk utgave. Siden årets tema er "Gi tid", er det verdt å ta for seg de psykiske følgene av "tid" under nyliberalismen.

10. oktober ble Verdensdagen for psykisk helse markert. I Norge har organisasjonen Mental Helse valgt "Gi tid" som årets tema. Oda Rygh gjør i Dagbladet i dag oppmerksom på at det norske temaet avviker fra det internasjonale, satt av WHO, som er "Psykisk helse og selvmordsforebygging". Innlegget hennes beskriver hvordan de norske temaene, år etter år, systematisk individualiserer "psykisk helse" og unngår politiske anliggender. Budskapet legger konsekvent "ansvar for psykisk helse på skuldrene til den enkelte og ikke samfunnsmessige forhold". Men hvis vi først skal ta for oss tid, la oss snakke litt om tid under nyliberalismen.

"Tid er penger", tid er prestisje

Et av de første uttrykkene som som slår oss i dag angående tid, er metaforen "tid er penger". Tid er med andre ord, ifølge denne tankefiguren, noe som kan oppløses i noe annet, i en målestokk som alt kan innordnes under, nemlig penger. Det neste som da slår en, er hvor ulikt fordelt denne ressursen er. Alles tid er ikke like mye verdt, langt ifra. Noen har veldig mye høyere timelønn enn andre, og dette er mennesker hvis tid man ikke har råd til å kjøpe hvis man er lavtlønnet. Tid er dermed satt som et knapphetsgode. Det er vanlig å snakke om hvor liten tid man har, og det ligger prestisje i dette. Dermed formidler man at man har mye å gjøre, og følgelig at ens tid er verdifull, objektivt sett, m.a.o. i en forstand som kan omsettes i pengeverdi. Det at andre ikke får så mye ut av at man forteller dem at man har dårlig tid, kommer ikke med i betraktningen. "Effektivitet" er et honnørord. Det å kutte mest mulig ned på den tiden det tar å gjøre noe, betraktes som et gode i seg selv, selv om det langtfra alltid er klart hva denne effektiviteten er for.

Mening og varighet

I en passasje i The Human Condition som har blitt viet lite oppmerksomhet, bemerker Hannah Arendt at det offentlige rommet må overleve enkeltgenerasjoner for å fylle sin meningsbærende funksjon. Det må kjennetegnes av en varighet som står i motsetning til enkeltmenneskers og enkelthandlingers flyktighet for at mennesker skal kunne vie seg til det. Denne stabiliteten må til for at vi skal kunne ha noe felles, som binder oss sammen, som vi kan gå sammen i å samtale om. Dette står i sterk kontrast til nedbyggingen av offentlige institusjoner som har funnet sted med nyliberalismen. De privatiseres og splittes opp, og ansvar pulveriseres. De er ikke lenger våre, de tilhører noen andre, aktører som vil ta ut mest mulig profitt og flytte den ut av selskapet, investere den et annet sted. Denne typen forandring blir sett som et gode i seg selv, og gjøres noen ganger bare for forandringens skyld. Hvis et selskap opplever problemer, kan det endre logo. Overflate dyrkes fremfor dybde. "Dynamisk" er et hedersord. Dynamikkens retning er trolig mindre viktig.

Tidshorisonten kuttes

En følge av den nyliberale utviklingen er at flere og flere yrkesgrupper tvinges inn i korttidskontrakter. Mange tvinges til å opptre som selvstendig næringsdrivende heller enn som arbeidstagere, med påfølgende tap av rettigheter og trygghet. Kulturarbeidere som jeg er ofte i denne kategorien. Selv om det er de som bidrar til å lage de produktene som gjør at livet kan oppleves som meningsfylt, formidler subjektive erfaringer i tingliggjort form mellom ulike mennesker og over landegrenser, bidrar arbeidsbetingelsene negativt. Opplevelse av mening, som Arendt er inne på, krever en vid nok tidshorisont. Vi trenger både å kunne minnes fortiden og å kunne projisere våre planer inn i fremtiden med en viss grad av trygghet. Flere og flere underlegges betingelser der fremtiden ikke kan planlegges, fordi den er for usikker, og der engstelse for å overleve opptar mye energi. Det er nå oppstått et klasseskille, på tvers av tradisjonelle klasser, mellom de som kan planlegge frem i tid og de som ikke kan det. Kuttingen av tidshorisonten – et samfunnsmessig og politisk styrt fenomen – fører til meningstap, som igjen henger sammen med vanskeligheten med solidaritet i dag. Og det å øke graden av manges engstelse for å overleve, fører til mindre, ikke mer produktivitet. Hvis vi skal snakke om tid, la oss snakke om det nyliberale tids- og meningstapet.    

Arendt, H. (1958) The Human Condition, Chicago/ London: The University of Chicago Press.

Rygh, O. (2019) "Tannløst pjatt", Dagbladet, 10. oktober.

Gå til innlegget

Innføringen av «pakkeforløp» i psykiatrien er en bekymringsfull utvikling

Psykolog Sondre Risholm Liverød stiller noen viktige spørsmål om «pakkeforløp» i psykisk helse i sin kronikk i Klassekampen 9. august. Utviklingen han beskriver er bekymringsfull. Blant annet pålegges han å stille nye pasienter «hundrevis av standardiserte spørsmål» og følge «omfattende prosedyrer». Siden teksten hans ikke har blitt fulgt opp i dagspressen, vil jeg gå videre på noen problemer han skisserer i håp om at flere aktører ytrer seg i denne debatten.

Måling og meningstap

Et sentralt trekk ved New public management-ideologien er at den er helt likegyldig til hva som styres, den behandler helt ulike objekter og områder som om de var identiske. «Pakkeforløp» er en modell som er overført fra kreftbehandling, og tanken om å ta denne direkte over på psykisk helse, er høyst merkelig. Det er mulig at to tilfeller av samme kreftform kan behandles som om de er det samme, men noe tilsvarende er ikke tilfelle for psykisk helse, der individers unike livshistorier og selvfortolkning er avgjørende, noe som i liten grad sammenfaller med kategorier i ICD-10 eller DSM-IV. 

Forskning har vist at psykoterapi gir bedre resultater når pasienter får velge den behandlingsformen som passer best for dem. Det er slående at partiet Høyre vil underminere slik valgfrihet ved å gjøre fastsatte behandlingsplaner og stadige evalueringer obligatorisk. Evalueringssystemene under senkapitalismen, skriver Mark Fisher, kan kanskje best betraktes som en fusjon av PR og byråkrati. De byråkratiske dataene skal fylle en promoteringsrolle – institusjonen er "bra" fordi den scorer høyt på de kriteriene det nyliberale byråkratiet har satt opp. Men mye av "dataene" har liten mening utenfor parametrene systemet har satt opp – informasjonen er så abstrakt, så fjernt fra situasjonen den er ment å beskrive, at den blir villedende eller meningsløs, annet enn innenfor systemets egne kriterier.

Forplantning av mistillit

Et hovedproblem ved mange moderne reformer, skrev Bent Sofus Tranøy, er at de gjør det marginale ved virksomheten til det sentrale og overser det som er sentralt – faglige normer og fagpersonens identitet. Når et målesystem har tapt anseelse, erstattes det av et nytt, og slik blir systemet gradvis mer byråkratisk og mer autoritært. Liverød beskriver hvordan systemet kjennetegnes ved en mistillit til hans kompetanse. Hans virksomhet skal overvåkes og detaljkontrolleres. Jeg ser for meg at den videre følgen av dette blir at mistilliten forplanter seg ytterligere. Systemet presser terapeuten til å signalisere en mistillit overfor pasienten. Pasienten vil deretter, rimeligvis, få mistillit til terapeuten.  Å "følge prosedyre og skjema" som beskrevet i hans tekst vil nødvendigvis bli hørt som svikt i empati, hvor det å opptre menneskelig innebærer en evne til å lytte etter hva som er mer og mindre viktig for den bestemte andre. Dette står i en klar motsetning til standardiserte manualer og direktiver. Psykiske problemer er i utgangspunktet knyttet til fremmedgjøring. Den standardiseringen "pakkeforløp" representerer, er egnet til å forsterke denne fremmedgjøringen, snarere enn å avhjelpe den.

Hvem jobber terapeuten for?

Et tilleggsproblem jeg ikke har sett noen ta opp er knyttet til konfidensialitet. Konfidensialiet er en hjørnesten i en terapirelasjon og en nødvendig betingelse for tillit. Hva skjer med konfidensialiet i og med disse omfattende kravene til dokumentasjon overfor et statsbyråkrati? Thomas Szasz tok opp dette problemet ved å reise to spørsmål om den terapeutiske situasjonen, 1) Hvem arbeider terapeuten for?, og 2) Hvor mange personer eller institusjoner er direkte involvert i den terapeutiske situasjonen? Disse problemene kommer opp både når det er staten og når det er et privat forsikringsselskap som opptrer som tredjepart i relasjonen. Det er selvsagt grader av dette, men ordningen med "pakkeforløp" går svært langt i retning av at terapeuten ikke arbeider for pasienten, men for et sentralstyrt, nyliberalt byråkrati.


Kilder

Fisher, M. (2009) Capitalist Realism. Is there no Alternative?, Zero Books. 

Liverød, S. R. (2019) "La meg gjøre jobben min", kronikk, Klassekampen, 9. august. 

Szasz, T. S. (1974) The Myth of Mental Illness. Harper Perennial. 

Tranøy, B. S. (2006) Markedets makt over sinnene. Aschehoug.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere