Lene Julsen

Alder: 34
  RSS

Om Lene

Følgere

Bedre lykke neste gang

Publisert 14 dager siden - 1084 visninger

2018 er året jeg kommer til å gjøre tusenvis av feil. Også de tingene jeg lovet meg selv aldri å gjøre igjen, kommer jeg til å gjøre. Og da gjelder kun én ting.

Jeg vet jeg kommer til å drite meg ut i 2018. Også.

Jeg vet at ting jeg har sett for meg ikke kommer til å bli som jeg har sett for meg, at ting jeg har tenkt ut ikke blir som jeg hadde tenkt, planer jeg har lagt ikke kommer til å bli noe av.

Ikke en maskin

Jeg vet jeg kommer til å inngå avtaler jeg må avlyse i siste liten fordi jeg er for sliten, fordi smellen jeg gikk på for snart fire år siden fortsatt henger i og minner meg om at jeg bare er et menneske, ikke en maskin.

Jeg vet jeg kommer til å måtte si nei til arrangementer og sammenkomster jeg har lyst til å være med på, av samme grunn. Jeg vet jeg kommer til å irritere meg vilt over dette og bli sint på meg selv og lure på hvordan jeg i granskauen klarte å sette meg selv i en slik situasjon enda en gang, gå gjennom hele hendelsesforløpet og foranledningen til det, selv om jeg vet jeg ikke kunne gjort noe annerledes, og at det ikke er min skyld.

Bestikker ungen

Jeg kommer til å si ting jeg angrer på også dette året, det kommer til å skje at jeg er sur, smålig og lite raus, kanskje også misunnelig og sjalu. Også kommer det til å skje at jeg viker fra all fornuft og korrekt barneoppdragelse og bestikker ungen med godis og skjerm-tid.

Og det kommer til å skje at jeg hiver innpå hvetebakst til frokost og lunsj, enda jeg har lovet meg selv å fermentere og spise økologisk og begrense karbohydratinntaket. Jeg kommer til å fabulere om at jeg kunne blitt lykkeligere om jeg bodde et annet sted, og om jeg drev med noe annet, eide andre ting.

Aller minst meg selv

Jeg kommer til å gruble over fortiden, bekymre meg over fremtiden, enda jeg vet det er i nuet det skjer. Det kommer til å skje at jeg tynges av dårlig samvittighet for alt dette og for alt og alle, for ikke å ha ringt bestefar, for ikke å ha fremkalt bildene fra sommeren og satt dem i album, for ikke å ha stått opp tidlig nok, for ikke å ha trent, selv om jeg allerede som nyttårsforsett i 2012 (og hvert år siden) hadde lovet ikke å lulle meg inn i samvittighetskvaler, da de ikke gagner noen, aller minst meg selv.

Jeg kommer til å overvurdere meg selv og undervurdere andre, jeg kommer til å undervurdere meg selv og overvurdere andre.

Holde regnskap

Jeg kommer til å holde regnskap, sammenligne meg med venninner med spenstige fritidsplaner, med kollegaer med stor kapasitet, med folk jeg ser på gata som ser uforskammet friske og energiske ut når jeg selv føler meg som en pudding, enda jeg vet det er håpløst, nytteløst og meningsløst å gjøre akkurat det

Jeg kommer til å dra ned rullegardina midt på dagen og legge meg på sofaen når jeg egentlig burde være ute i frisk luft, jeg kommer til å gjøre feil, også dette året.

Og da gjelder kun én ting – å ha varme for seg selv. En lite prioritert øvelse i en tid der oppmerksomheten vår er fordelt på tusenvis av biter, på tusenvis av steder, hos tusenvis av andre, mens vi ofte pisker oss selv rundt med skyhøye krav.

Vår verste kritiker

Vi er vår verste kritiker og skeptiker og tar ikke fem øre for å minne oss selv på alt vi har gjort galt og som vi burde gjort annerledes.

Også i år kommer du til å gjøre tusenvis av feil. La dette bli året der du gir deg selv litt slækk til å gjøre dem. Virkelig. Ikke som en unnskyldning, men som litt armsleng, som rom til ikke å være perfekt.

Vi er mennesker, vi gjør feil, og det må bare være helt greit.

Gå til innlegget

Klangen av ensomhet

Publisert rundt 1 måned siden - 1535 visninger

La Lasse bli i kassa på Kiwi. For det er ikke alltid jeg går i butikken for varenes skyld.

Jeg jobber hjemmefra, starter dagen med en liten løpetur og legger ofte veien innom butikken. Jeg kjøper som regel bare én ting, kanskje en sitron, kanskje en melkekartong, kanskje en tyggegummipakke.

Den første

Noen ganger, om de andre i huset har stått opp og gått ut før meg, er Lasse på butikken den første jeg snakker med. Vi sier ikke så mye til hverandre, jeg vet ikke så mye om ham, annet enn at han har tatoveringer og jobber veldig hardt, noen ganger kan det hende han bare smiler, han vet at jeg ikke skal ha pose og ikke kvittering, så det behøver han ikke spørre meg om.

Lasse er ikke like utadvendt, som for eksempel Freddy og Frode på Rema, de har alltid en morsom historie eller en kommentar på lur, og liker å få meg til å le, men jeg liker disse møtene, uansett. De betyr noe.

Ved siden av den lille butikken til Lasse ligger et stort eldresenter. De som bor der kan bare rusle ut døren og gå rett over gaten, så kommer de til nærbutikken sin. Mange av dem pleier å bruke nettet i rullatoren som handlekurv, for det er ikke det at de alltid skal ha så mye.

Dagens viktigste gjøremål

For noen er kanskje dette likevel ett av dagens viktigste gjøremål. Og for noen er kanskje møtet med Lasse og de andre i kassa en av dagens viktigste hendelser. En oppgave i løpet av dagen det er verdt å stelle seg for, ta på seg ytterklærne og snøre skoene for, selv om det er regn, og kanskje kaldt og holkete.

For på tunge dager, vi har alle vært der, kjennes en tur til butikken som en stor seier. Det er ikke det at du nødvendigvis måtte handle noe, det du trengte var å se noen, at noen så deg, sa hei til deg når du kom til kassa med din helmelk og sekspakning med egg, et blikk, et hei, et minimum av menneskelig kontakt; det var det du trengte.

Somlet litt med lommeboka

Du tok deg god tid i kassa, somlet litt med lommeboka, sa et ekstra par fraser, selv om dama bak deg i køen pustet og peset og klødde etter å komme videre. Men du lot som du ikke så og ikke hørte. Akkurat nå var dette viktigere. For du visste at om litt var det inn til det samme, den samme leiligheten, de samme rommene, den samme stillheten.

Utenfor butikken henger det ofte digre plakater, det står noe om at vi skal kjempe alt vi kan for å være blant billigste , et eller annet i den duren. Du tenker at det er noe kaldt over det, at det oser av noe som er hardt, effektivt, raskt og ufølsomt.

Litt som de selvbetjente kassene. Du har sett det enkelte steder, hørt snakk om at det skal bli flere av dem, mange flere, uten at du vet om det stemmer, håper inderlig det er overdrevet. Hurtigkasser, pip det selv, det er data og det er trykking og det er piping, men det er ingen Lasse. Ingen smil. Ingen blikk som kan bekrefte at du faktisk finnes, at du ikke bare har gått hen og blitt luft.

Ikke for varenes skyld

De trenger ikke kjempe alt de kan for å være blant de ­billigste, tenker du, ikke om det går på bekostning av menneskene. For det er ikke alltid du går i butikken for varenes skyld.

Det er i grunn det dette handler om, nyvinningene, de stadige skrittene fremover. De som skal gjøre det mer effektivt, teknisk og klinisk, som slukker all varme på veien, som med sine metalliske robotaktige gyv tramper ihjel alt liv, og som etterlater en uendelig klang av ensomhet.

Gå til innlegget

Menn er ålreite dyr

Publisert 2 måneder siden - 2181 visninger

#metoo er en særdeles viktig kampanje. Men den kan godt suppleres med fortellinger fra oss som ikke har vonde ­erfaringer.

Sjefer som drar frem tissen når man er på tomannshånd, menn som grafser folk i skrittet, menn som presser underlivet opp i rumpa på fremmede på trikken, ledere som tar for seg på fest, puppetafsing, mer penis­blotting, og generelt utrolig mange drittsekker som behandler damer helt uverdig – med hånden på hjertet: Jeg har ikke møtt noen av disse. Jeg har ikke truffet på én sånn mann.

Heldigvis.

Min historie med menn i arbeidslivet – og i livet generelt – er overhodet ikke preget av trakassering, og derfor er det viktig at den historien også skrives.

Overgrep og trakassering

I kjøl­vannet av #metoo-kampanjen har det dukket opp en rekke overgreps- og trakasseringsanklager rettet mot folk i mediebransjen, spesielt i Sverige, der anklagene fremdeles ser ut til å ­komme ukentlig, men også i Norge, senest på NRK Debatten torsdag 26. oktober ­kunne vi høre en tidligere Aftenposten-­journalist som fortalte om hvordan hun ble befølt og forsøkt avkledd av en ­kollega fra et annet mediehus på en jobbreise.

Jeg har jobbet i avis siden jeg var 14, først som frilanser, så i vikariater, etter hvert som fast ansatt sportsjournalist, og senere som skribent. Mine sjefer har vært menn, mine nærmeste kollegaer har vært menn, flesteparten av dem jeg har intervjuet har vært menn.

Samlet sitter jeg igjen med en god ­opplevelse: Mennene jeg har jobbet med har stort sett vært rause, tolerante, ­konfronterende, men reale, og fine folk å være på lag med. Og viktigst: Ikke på noe tidspunkt har jeg følt meg utrygg eller trakassert.

Sleivete kommentarer

Så klart det har vært noen episoder, sleivete ­kommentarer, klønete fremtoning, selvfølgelig har også noen av dem på et tidspunkt tenkt pupp og ikke fag, noen har helt sikkert også tenkt at de har lyst til å ligge med meg og sagt noe flørtende; på samme måte som jeg har gjort med noen av dem, noe annet ville vært rart, tenker jeg, siden vi først og fremst er mennesker.

Men veien derfra til trakassering er lang, slik jeg har opplevd det. For det er viktig å understreke at dette er min opplevelse.

Mitt poeng er at jeg er blitt behandlet slik man skal forvente å bli behandlet, om man er gutt eller jente, på jobb eller privat, med raushet og respekt i bunnen.

Og så har det vært noen få, men ikke veldig alvorlige hendelser på veien.

Uakseptable holdninger

Så – har jeg bare vært heldig? Hvor er alle dritt­sekkene hen? For de finnes jo, det vet vi. Og det er nettopp #metoo-kampanjen et bevis på, at det er holdninger og oppførsler der ute som er helt uakseptable.

For også jeg har venninner som har fortalt om svært ubehagelige ting på jobb og spesielt på jobbfester. Men selv om sånn kultur finnes, betyr ikke det at den finnes overalt, på alle steder, på alle jobber, på alle trikker, og på alle fester.

Ikke alle sjefer drar frem tissen på ­tomannshånd, for, nei, jeg tror ikke bare jeg har vært heldig, jeg tror faktisk de fleste menn er ålreite folk, jeg har i alle fall møtt flest fine fyrer og aldri en sånn mann.

Og det er kanskje greit å nevne det også, etter så mye grums.

Gå til innlegget

‘Det er som å kjøpe tyggis’

Publisert 3 måneder siden - 2977 visninger

Det selges ni millioner pakninger reseptfri paracetamol i året, i Norge. Godt nytt for legemiddelindustrien, dårlig nytt for norske skolejenter.

På pulten, ved siden av den oppslåtte matteboka og det brune skinnpenalet, ligger en pakke solbærtyggis og en pakke Paracet. På pulten til jenta ved siden av står en PC og en paracetpakke til. Å ta Paracet er blitt like vanlig som å ta seg en halspastill eller tyggis, sier en venn av meg som er lærer på videregående.

Undersøkelser viser at det er jenter mellom 15 og 24 år som bruker smertestillende mest. Mer om det under. Læreren reagerer sterkt på hvor vanlig det er blitt å bruke Paracet forebyggende eller dytte et par i seg ved det minste lille ubehag, da det de mest sannsynlig trengte var litt påfyll av vann. Eller litt frisk luft.

Overforbruk

Han er ikke den eneste som reagerer. Boken Pillebefinnende er et massivt undersøkende journalistisk verk som alle med den minste interesse for kroppen og helsa bør lese. Her retter forfatter og journalist Niels Chr. Geelmuyden blikket på overforbruket av medisin – fra smertestillende til potensmidler.

Funnene og tallene som presenteres er intet annet enn rystende: I 2003 ble det lovlig å selge paracetamol reseptfritt i dagligvarehandelen. I 2015 var paracetamol det fjerde mest omsatte virkestoffet i Norge. Salget av disse medisinene overstiger nå ni millioner pakninger hvert år, hvorav halvparten av disse selges i dagligvarehandelen. Parallelt med butikksalget har også rapporterte forgiftninger og skader knyttet til disse virkestoffene skutt i været.

Jenter

En spørreundersøkelse gjennomført av Norstat på vegne av Apotekerforeningen fant ut at 70 prosent av norske jenter mellom 15 og 24 år hadde brukt smertestillende den siste måneden. Halvparten av disse brukte dette ukentlig. En av tre jenter opplyser at de alltid har de med seg. En tredjedel av jentene mellom 15 og 18 opplyste at de brukte paracetamol forebyggende. Altså før smerten har oppstått. Mange bruker det også til å sovne.

«Siden det blir solgt i butikk eller på bensinstasjonen, tenker jeg ikke over at de kan være sterke eller farlige, det blir som å kjøpe tyggis», uttalte en jente til NRK i februar 2016.

Sverige åpnet for å selge smertestillende paracetamol i butikk fra 2009. Da det ble påvist at antallet tilfeller av forgiftning økte med 40 prosent fra 2009 til 2013 besluttet Läkemedelsverket å stanse salget i alle butikker.

Den samme økningen av henvendelser til Giftinformasjonen ser vi her i Norge. Men Legemiddelverket ønsker ikke fjerne paracetamol fra butikkhyllene til tross for at flere eksperter uttrykker sterk bekymring.

Ifølge den britiske forskeren Kenneth Simpson er det særlig den gradvise overdosen som skjer ved at man får litt av virkestoffet ofte over lang tid, som er spesiell skummel. Disse er vanskelig å oppdage og skaper ofte større komplikasjoner enn akutt overdose.

Fri flyt

En annen britisk forsker, Richard Sharpe, mener at paracetamol aldri ville blitt godkjent som legemiddel hvis det ble introdusert i dag. Han begrunner dette med blant annet at middelet fører til leverskader med vanlig dosering i 14 dager.

Klinikkoverlege Hans Petter Fundingsrud ved Universitetssykehuset Nord-Norge tror ikke ungdom er klar over hvor farlig paracetamol er ved feil bruk: Det kan gi store leverskader, sier han. Fundingsrud påtreffer ofte unge som har utviklet kronisk hodepine på grunn av høyt forbruk.

Så - er det greit at ikke-fagpersoner selger disse midlene over disk? Der det er null forklaringer, null råd, fri flyt, ja, det er en formell aldersgrense på 18 år, men stikkprøver vises at grensen sjelden overholdes.

Er det greit at mange ungdommer – og andre - får inntrykk av at dette er like harmløst som tyggis og sukkertøy, når det tvert imot ikke er mye som skal til for at kroppen opplever dette som gift?

Som om det ikke var nok, er ekspertene fortsatt usikre på hvordan dette virkestoffet virker.


Gå til innlegget

Er jeg fin nå, mamma?

Publisert 4 måneder siden - 12150 visninger

Dere som berømmer barnet mitt og sier hun er fin når hun har på kjole eller skjørt eller har forseggjorte fletter. Slutt med det!

Mange reagerte med sinne over «spiseloggen» i en prinsessedagbok utgitt av Spektrum forlag (den er nå trukket tilbake).

I loggen ble barna oppfordret til å føre oversikt over hva de spiser, fordi «et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut som en Disney-prinsesse».

Mange reagerte også da blogger og tobarnsmor Caroline Berg Eriksen brukte sin tre år gamle datter som modell i reklamesaken om dukken «Mini me». Som kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten skrev: «Caroline Berg Eriksen bruker sin egen datter som annonse. Det er kanskje lov, men ikke greit!.»

Og i august avlyste Ekeberghallen i Oslo en avtale med aktører i det filippinske miljøet som ville kåre «Little Princess of Nordic 2017», altså en missekåring for småjenter.

Er jeg noe bedre? 

Tre historier som alle er egnet til å bli både provosert og skremt av. Men i kjølvannet av dem har jeg også tenkt: Er jeg egentlig noe bedre selv? For dette er et tankekors for oss alle: Er du egentlig noe bedre selv? Har du for eksempel tenkt over hva jenter får høre i møte med familie og venner og barnehageforeldre? De første ordene som møter dem?

Som regel en variasjon over: Så fin du er! Jeg kan ta min egen datter som eksempel. Hele tiden får hun kommentarer på det hun har på seg eller at hun er pen på håret.

Forseggjorte fletter

Dette skjer i enda større grad om hun virkelig ser pyntet ut, om hun for eksempel går i skjørt eller kjole eller har ekstra forseggjorte fletter. Og det er klart, når hun høster så mange godord om hvor fin hun er i strutteskjørtet, vil hun også gjerne neste dag være like «fin». Ta en titt i hvilken som helst storbarnsavdeling i en barnehage: Vær ikke overrasket om det løper tolv prinsesser rundt og ser ut som de skal på kostymeball.

Er det greit? Vel, jeg liker det ikke! Som en venninne sa da vi diskuterte nettpp dette i helgen: Denne «så fin du er»-kommentaren skjer nesten umiddelbart i møte med de voksne, nærmest som en form for icebreaker, eller i mangel på noe annet å si. Hvilket i sin tur skaper en uheldig dynamikk: Jo flere sånne kommentarer jentene får, jo mer ønsker de å fremstå som «fine».

Definerer hennes «finhet»

Nå kan det skje at min datter pynter seg, fikser håret og løper rundt og spør oss alle om vi synes hun er fin. Allerede har hun forstått at dette er viktig, at dette betyr noe, og at tilbakemeldingene fra andre er det som definerer hennes «finhet».

Så er det naturligvis godt ment. Bevares. Verken barnehagepappaen, kollegaen eller oldemor mener noe vondt. Problemet er at fokuset på barnas utseende er med og definerer hva de opplever at samfunnet verdsetter ved dem. At verdien deres liksom er knyttet til ytre attributter. Og det er ekstremt skremmende!

Min datter skal vite at hun er bra nok uansett. Fin som hun er. I sin arvede ullbukse eller med bustete morgenhår eller hva det nå skulle være, fordi alt dette er uvesentlig.

Velg dine ord med omhu

Og for at dette skal synke inn, altså virkelig synke inn, så må vi voksne være bevisst på hva vi legger vekt på i våre møter med de små. For dette vet jeg: At hun kler rosa eller har nydelig hår er ikke noe å bygge identitet på.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

På ramme alvor
av
Ingrid Nyhus
rundt 2 timer siden / 129 visninger
0 kommentarer
Snuoperasjon
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 58 visninger
1 kommentarer
En gjenopprettende rettferdighet
av
Åke Dalin
rundt 13 timer siden / 111 visninger
3 kommentarer
Frans blant ulvene
av
Njål Kristiansen
rundt 15 timer siden / 143 visninger
1 kommentarer
ER NATO DØENDE?
av
Steinar Høgelid Eraker
rundt 15 timer siden / 118 visninger
2 kommentarer
Regjeringens verdivakuum
av
Geir Jørgen Bekkevold
rundt 17 timer siden / 212 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
7 minutter siden / 929 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Presidentens kulisser
10 minutter siden / 1449 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Snuoperasjon
rundt 1 time siden / 58 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 8 timer siden / 320 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 9 timer siden / 2390 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 9 timer siden / 320 visninger
Svein Berntsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 9 timer siden / 320 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En gjenopprettende rettferdighet
rundt 9 timer siden / 111 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Les flere