Lene Julsen

Alder: 33
  RSS

Om Lene

Følgere

1001 – 1002 – 1003

Publisert 5 dager siden - 892 visninger

Hva skjedde med regelen om å passe avstanden til bilen foran? Ble den avviklet på tidsnødens alter?

Da jeg var syk og ikke klarte annet enn å snirkle meg frem her i verden, ble jeg stadig vekk rent ned av folk. Folk hastet forbi til fots eller de plinget på meg med ringeklokka på sykkelen. Eller de skrek: «Hold høyre!»

Jeg forstod at jeg sinket dem, at jeg var i veien og burde flytte meg, for å gi plass - til dem - som ikke hadde mer enn «tiden og veien», som det heter, og som hadde viktigere ting å gjøre enn å slentre gatelangs i musefart.

Jeg var blitt en sinke. De andre hadde masse å rekke, mens mitt dagsverk begrenset seg til å gå en strekning på to kilometer. Der og da var det på en måte jobben min. Bare å gå litt.

Haster oss gale

Når man er på den andre siden, altså blant dem som ikke er med på kjøret, men i stedet står litt på siden av det samfunnet som «gjelder», så ser man verden med litt andre øyne.

Og jeg vet ikke om det var utslag av et slags selvbedrag, et forsøk på å trøste meg selv eller om det var en innsikt som skulle vise seg ikke bare å være verdifull, men også nyttig, men noe ble absolutt klart for meg i den perioden; vi haster oss gale!

Og om jeg merket det blant de myke trafikantene, var det ingenting i forhold til det som møtte meg i den virkelige trafikken.

Du skal holde avstand til bilen foran, husker jeg kjørelæreren sa til meg da jeg tok lappen, og ba meg telle inni meg. «1001 – 1002 – 1003».

Avstanden til bilen foran skulle være like lang som tiden det tok å si tallkombinasjonen. Mange biler kjørte også med denne påminnelsen i bakruta i form av et klistremerke.

Uten betydning

Siden har jeg tenkt: Hva skjedde med den regelen? For den virker å være borte, gjør den ikke? I praksis har den i alle fall ikke stor betydning.

For ikke sjelden når jeg er ute og kjører, legger det seg en bil tett opptil at dersom jeg av en eller annen grunn må bråstoppe, så har bilen bak ikke nubbesjanse til å rekke å bremse opp.

For så nærme ligger hun. Og så desperat og stresset kan hun være – at hun faktisk tror hun sparer tid på å ligge helt oppi bilen foran på en strekning der du maks skal kjøre i 50 kilometer i timen og det er mange biler på veien. Jeg lurer på om hun selv tenker hun er urimelig. At hun faktisk mener at verden og omgivelsene rundt henne bare skal slippe sine liv, tilpasse seg hennes dårlige tid og åpne seg slik Gud åpnet havet, og hun bare skal gli igjennom. At alle vi andre skal vike for hennes hastverk. Det er i så fall ganske grandiost av henne.

For jeg har nemlig stått opp i tide, og lagt inn god margin til møtet jeg skal rekke. Faktum er nemlig at det var det som gjorde meg syk den gangen; jeg hastet for mye, og nå vil jeg ikke haste lenger, for jeg vil ikke bli syk. Og heller ikke påkjørt.

Kjøreregler og leveregler

Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å skaffe meg et klistremerke og klistre det på bakruta, og håpe at sjåførene bak legger merke til den. 1001, 1002, 1002.

I beste fall sakker de andre farta og holder avstand og tenker at dette ikke bare bør være en kjøreregel, men kanskje også en leveregel.

Legg inn litt slækk i livet, liksom. For jeg tror i grunn at det haster litt.


Gå til innlegget

Sommer-karusellen

Publisert rundt 1 måned siden - 766 visninger

Feriekabalen er påfallende lik den kabalen vi kjemper med til hverdags, eller hva?

Vi er midt i sommerferien, årets høydepunkt, den hellige tiden alt bygges opp mot, og der vi går med en underliggende ­følelse av at nå, nå skal vi toppe hele dritten! Og ­allerede der, i tanken på sommeren, bygger vi skyskraperhøye forventninger. Vi planlegger opplevelser og booker inn ­ferier, prøver å få feriekabalen, som i sin form er bemerkelsesverdig lik kabalen vi kjemper med til hverdags, til å gå opp.

For vi har arbeidet, vi har slitt, vi har handlet og laget middager, vi har levert unger i barnehage og gått på FAU-­møter, vi har jobbet overtid, tatt oss av eldre slektninger og gått på familiebesøk. Vi har plikttrent på treningssentrene, løpt i skogen, kjørt unger på fotballtrening og stelt i stand til bursdagsselskaper, og nå, nå er det ferie. Nå er det fri, og det skal ikke spares på noe. Så hva gjør vi, vi gasser opp, og akselerer inn i juni, juli og august.

Alltid et annet sted

Sekundene fra feriepenger blir til fakturaer, er skremmende få. I forestillingen om den perfekte sommeren, ligger det implisitt (hos mange) at den ikke finnes her hjemme (misforstå meg rett, vi vil gjerne på hytta eller på den lokale stranda, men først ­etter vi har vært to uker i Syden, for vi må vekk, vi må fly, vi må være kontinentale og ha brunhetsgaranti, for så å kunne tåle det uforutsigbare norske klimaet, som sommerstid gjerne kan minne om piskende høstvær).

Mens vi samtidig og paradoksalt nok bæsjer i vårt eget bed. For å fly er faktisk det verste du kan gjøre i et klimaperspektiv. Faktum er at hver gang du flyr bidrar du til å spre hundrevis, tusenvis av kilo CO2 i atmosfæren. Mulig dette ikke sier deg noe som helst, ikke meg heller, annet enn at det høres fryktelig mye ut, og for klimaet er det altså rene giften. Jeg bare nevner det, for i «sommerpsykosen» er vi tilbøyelige til å finne på nær sagt hva som helst. Og jeg har gjort akkurat det samme. Flydd frem og tilbake til Split i Kroatia. Jepp. Jeg har knipset bilder av turkise hav og sandstrender, fått mange likes og tommel opp.

Alltid videre 

Og når jeg skriver dette, sitter jeg på hytta. Det er klart vi også må ha et par uker i den norske fjellheimen. I Skåbu i Nord-Fron-kommune er det fantastisk. Det er faktisk ett av de fineste stedene på jord og vi har alle muligheter rundt oss. Jeg elsker å være her, drømmer om det når jeg er hjemme i Oslo. Likevel har vi nå bestemt at vi bråsvipper bort til Jotunheimen og tar en overnatting på Fondsbu i morgen. Det er noen 2000-­meters topper der borte som vi ikke har her.

Var det ikke egentlig ferie vi skulle ha? Og så legger vi opp til det sabla kjøret, et opplevelsesmaraton uten like. Var det ikke krefter vi skulle samle? Hvilepulsen vi skulle finne?

Jeg har faktisk en bekjent som i fjor var nødt til å ta avspasering etter sommer­ferien, fordi han var så utslitt etter utenlandsturen at han ikke kom til hektene igjen før langt uti september. Han og ­familien hadde booket seg inn på femstjerners hotell på Rhodos med all-­inclusive og Bamseklubb. Hjemme er han en som liker å ha god plass, han har en diger enebolig som kan huse hele slekta og en hage på to mål, minst, hytta på Gålå likeså, plass og rom til å puste. Det verste han vet i hverdagen er om det setter seg noen ved siden av ham på bussen. Men på all inclusive-hotell med 200 leiligheter skal han like fullt, to uker i juli, hvor han må stå i kø for å få mat, hvor sidemannen peller på osten og puster oppi tallerkenen hans.

Utmattende ferie 

Og hvor han – i 38 grader - må ligge på sin ene kvadratmeter på stranda med en britisk fjortisgjeng på høyre side og en tsjekkisk barnefamilie med tre bleiebarn på venstre side. Og han tar seg i å tenke: Vi skulle jo bare dratt på hytta – og blitt der, samlet krefter og fått ro i sjelen! Men så ferierer han seg i ­stedet i hjel og må ha ferie etter ferien for å orke å gå på jobb.

Legg deg i lyngen, skulle jeg ha sagt til han, men først bør jeg finne veien dit selv.

Gå til innlegget

Sommerkarusellen

Publisert rundt 1 måned siden - 108 visninger

Feriekabalen er påfallende lik den kabalen vi kjemper med til hverdags, eller hva?

VI ER MIDT i sommerferien, årets høydepunkt, den hellige tiden alt bygges opp mot, og der vi går med en underliggende følelse av at nå, nå skal vi toppe hele dritten! Og allerede der, i tanken på sommeren, bygger vi skyskraperhøye forventninger. Vi planlegger opplevelser og booker inn ferier, prøver å få feriekabalen, som i sin form er bemerkelsesverdig lik kabalen vi kjemper med til hverdags, til å gå opp.

For vi har arbeidet, vi har slitt, vi har handlet og laget middager, vi har levert unger i barnehage og gått på FAU-møter, vi har jobbet overtid, tatt oss av eldre slektninger og gått på familiebesøk. Vi har plikttrent på treningssentrene, løpt i skogen, kjørt unger på fotballtrening og stelt i stand til bursdagsselskaper, og nå, nå er det ferie. Nå er det fri, og det skal ikke spares på noe. Så hva gjør vi, vi gasser opp, og akselerer inn i juni, juli og august.


Alltid et annet sted. Sekundene fra feriepenger blir til fakturaer, er skremmende få. I forestillingen om den perfekte sommeren, ligger det implisitt (hos mange) at den ikke finnes her hjemme (misforstå meg rett, vi vil gjerne på hytta eller på den lokale stranda, men først etter vi har vært to uker i Syden, for vi må vekk, vi må fly, vi må være kontinentale og ha brunhetsgaranti, for så å kunne tåle det uforutsigbare norske klimaet, som sommerstid gjerne kan minne om piskende høstvær).

Mens vi samtidig og paradoksalt nok bæsjer i vårt eget bed. For å fly er faktisk det verste du kan gjøre i et klimaperspektiv. Faktum er at hver gang du flyr bidrar du til å spre hundrevis, tusenvis av kilo CO2 i atmosfæren. Mulig dette ikke sier deg noe som helst, ikke meg heller, annet enn at det høres fryktelig mye ut, og for klimaet er det altså rene giften. Jeg bare nevner det, for i «sommerpsykosen» er vi tilbøyelige til å finne på nær sagt hva som helst. Og jeg har gjort akkurat det samme. Flydd frem og tilbake til Split i Kroatia. Jepp. Jeg har knipset bilder av turkise hav og sandstrender, fått mange likes og tommel opp.


Alltid videre. Og når jeg skriver dette, sitter jeg på hytta. Det er klart vi også må ha et par uker i den norske fjellheimen. I Skåbu i Nord-Fron-kommune er det fantastisk. Det er faktisk ett av de fineste stedene på jord og vi har alle muligheter rundt oss. Jeg elsker å være her, drømmer om det når jeg er hjemme i Oslo. Likevel har vi nå bestemt at vi bråsvipper bort til Jotunheimen og tar en overnatting på Fondsbu i morgen. Det er noen 2000-meters topper der borte som vi ikke har her.

Var det ikke egentlig ferie vi skulle ha? Og så legger vi opp til det sabla kjøret, et opplevelsesmaraton uten like. Var det ikke krefter vi skulle samle? Hvilepulsen vi skulle finne?

Jeg har faktisk en bekjent som i fjor var nødt til å ta avspasering etter sommerferien, fordi han var så utslitt etter utenlandsturen at han ikke kom til hektene igjen før langt uti september. Han og familien hadde booket seg inn på femstjerners hotell på Rhodos med all-inclusive og Bamseklubb. Hjemme er han en som liker å ha god plass, han har en diger enebolig som kan huse hele slekta og en hage på to mål, minst, hytta på Gålå likeså, plass og rom til å puste. Det verste han vet i hverdagen er om det setter seg noen ved siden av ham på bussen. Men på all inclusive-hotell med 200 leiligheter skal han like fullt, to uker i juli, hvor han må stå i kø for å få mat, hvor sidemannen peller på osten og puster oppi tallerkenen hans.


Utmattende ferie. Og hvor han – i 38 grader - må ligge på sin ene kvadratmeter på stranda med en britisk fjortisgjeng på høyre side og en tsjekkisk barnefamilie med tre bleiebarn på venstre side. Og han tar seg i å tenke: Vi skulle jo bare dratt på hytta – og blitt der, samlet krefter og fått ro i sjelen! Men så ferierer han seg i stedet i hjel og må ha ferie etter ferien for å orke å gå på jobb.

Legg deg i lyngen, skulle jeg ha sagt til han, men først bør jeg finne veien dit selv.

Gå til innlegget

‘Stinker så fyll her at du vil ikke tro det!’

Publisert 4 måneder siden - 17962 visninger

Vi er dumsnille, konfliktsky puddinger som tillater russefeiring i den formen den har nå!

Det finnes nok av unnskyldninger for ikke å foreta seg noe med russefeiringen. Blant de mest interessante er at det er en tradisjon (som om tradisjoner er underlagt naturens lover) og at ungdommen bygger nettverk når de er på russebuss og lærer å styre økonomi. Jeg tror jeg rett og slett dåner.

Jeg skjønner ikke hva annet det kan være enn ansvarsfraskrivelse og frykt for å bli upopulær, for det er et så absurd opplegg at jeg mangler ord. Russefeiring er omfattende galskap satt i system, en diger kvalmende kompott av pengebruk, fyll, sex, rang og utvelgelse, som stadig ekspanderer. Og det midt i tentamensperioden.

På randen

Her skal elevene ha sine viktigste heldagsprøver på 13 år – og så legges det opp til tre, fire uker med vill festing – der alt er lov! Jeg tenker også, og ikke minst, på lærerne, svært dedikerte, som bruker tid på forberedelser, til å lage opplegg for å gjøre elevene best mulig rustet til de viktige tentamenene – og hva møter dem, jo dette!

«Det stinker altså så fyll at du vil ikke tro det!»

Det er mandag formiddag denne uka. Jeg får en SMS av en venninne som er lektor på en videregående skole i Bærum. «Jeg måtte akkurat støtte en elev ut av klasserommet fordi han holdt på å dø av fyllesyke», fortsetter hun.

Min venninne er på randen til å ville­ reise­ seg opp på personalrommet og skrike: Nåååååååååå er det nok, dette går bare ikke! Men hun gjør det ikke, ikke nå, har gjort det før, mange av lærerne, de fleste av dem, har ropt ut før, hver eneste vår, tømt seg for frustrasjon, så har det bygget seg opp igjen, det skjer ikke noe, syklusen fortsetter, russen ruller videre, nå er hun matt, men sender sin frustrasjon til meg:

Syke

«Her har elevene sin viktigste norsktentamen i løpet av hele skolegangen, mange kommer rett fra rulling (kjøring rundt med russebuss/bil) til hovedmålstentamen, de feirer altså et vitnemål som de ikke har fått ennå og gjør sitt beste for å ødelegge det vitnemålet. (Det finnes selvsagt unntak).»

«Noen er jo helt åpenbart også ganske brisne.»

Og én ting er hva tre uker fyll gjør med hjernekapasiteten og evnen til beslutningstaking på alt fra grensesetting når det gjelder alkohol og sex – til løsning av matteoppgaver og komponering av et norsk essay.

En annen ting er hva det gjør med den fysiske helsen. For elevene blir syke, det hostes og harkes og slimes så det gjaller i lungene, «såpass at vi tror tuberkulosen­ har kommet hvert eneste år», sier en ­bekjent, han også lærer i den videre­gående skolen, i Oslo.

Ufattelig provoserende

Men det er mer enn dette, dette er det åpenbare, de direkte konsekvensene av hva som skjer i den mest intense tre ukers perioden, men russetida er så mye mer, en gigantisk institusjon, noe elevene begynner å planlegge tidlig, kanskje allerede i første klasse, noen bruker grotesk mye penger på alt fra busser til umoralske, primitive dustelåter, til klær, til alkohol, festing etc. Sorry asså, med alt som skjer i verden, det virker ufattelig provoserende.

Det er også en arena for utvelgelse, for rang, hierarki, og samtidig da en arena for det å bli valgt bort, ikke være god nok, populær nok, fin nok, digg nok.

Forby det! Fatter ikke hva som er så vanskelig. Forby det, stopp det, det er ­ingen menneskerett å være på fylla og feste i ukevis midt i skoleåret, bruk hodet og helsa til noe bra – gjør ferdig muntlig eksamen og ta en fest en helg i juni – ferdig snakka.

Kan noen klubbe det igjennom? Please?

Først publisert i spalten Tendenser, Vårt Land 28. april 2017.

Gå til innlegget

Hjemme med barn

Publisert 5 måneder siden - 785 visninger

Min datter blir tre år i april, jeg har ikke jobbet fullt mens hun har vært liten. En gigantisk mental smell satte en naturlig ­stopper for det.

Kreftene jeg hadde spart opp på dagtid, brukte jeg på Sofia utover ettermiddagen og kvelden. Jeg leste små dyrebøker for henne. Eller puslet. Trillet ball eller bygde klosser. Hver dag det samme.

Vi satt der på gulvet, på det rosa eventyrpleddet hennes, men hun sendte stadig lange blikk etter sin far. Som var hennes definitive nummer én, mamma var en grei nummer to, men datteren min var ikke særlig opptatt av meg, syntes jeg. Gikk pappa ut av hytta for å gå på do, krabbet hun gråtende etter og sto på sine små knær og hamret på døra.

Jeg smilte til henne, strøk henne over håret, som hadde vokst seg tjukkere og hvitere allerede, men gråt inni meg. Jeg revnet. Jeg snudde meg to sekunder vekk fra henne, tørket tårene. Du skulle bare visst du, lille venn, hva jeg har gått igjennom for å få deg. Elsk meg, da. Elsk meg!

Mamma skulle liksom være alt, men jeg følte meg som ingenting.

Drømmen

I flere år hadde jeg drømt om å bli mamma, endelig fikk jeg mannen med på planene, men så kom den – smellen. Hadde jeg jobbet for mye? Var det undertrykte følelser som kom til overflaten? Tålte jeg ikke hormonene? Jeg vet ikke.

Ingenting ble i hvert fall som jeg hadde tenkt. Det som, bortsett fra en slitsom morgenkvalme, hadde gått «hur lett som helst» i fem og en halv måned endret seg drastisk en januardag.

Kreftene, de rasjonelle tankene, energien, den jeg var, ble ut av det blå erstattet med noe forferdelig frynsete, skjørt og fremmed.

Jeg ble tappet for alt godt og fylt med alt vondt. Angst, utmattelse, tankekaos. Hver celle i kroppen var infisert av dette, og det bygde seg bare større, vondere og fælere for hver dag, til jeg slutt bare skrek.

Opp/ned

Jeg var høygravid.

Jeg fødte.

Stadig like skrøpelig.

Jeg ville jo være supermammaen som skulle jogge med vogna, dra pulken, bære meisen, bake boller, skrive humoristiske tekster om det ferske mammalivet, gå på barselyoga, ha kafedater, bysse babyen min i søvn, mate henne, amme henne.

Det stikk motsatte hadde skjedd. Hvis jeg skulle på Nordpolen, hadde jeg kommet på Sydpolen. Jeg hadde snudd kartet opp ned og havnet et sted jeg ikke fant veien ut fra, og ammingen orket jeg bare i knappe åtte uker.

Jeg gjorde mitt beste, jeg bidro der jeg kunne, men måtte også bare hvile. Bare ligge med øynene lukket og ikke gjøre noen ting. På de verste dagene var det alt jeg orket. Å være en passiv tilskuer til det jeg hadde drømt om så lenge jeg kunne huske, å bli mamma, var fundamentalt forferdelig.

Øyeåpner 

Alt jeg ville, var å få litt ekstra krefter, til i det minste å orke å skifte en bleie.

Smellen ble også tidenes øyeåpner, for hva var det egentlig som var viktig, hva var det jeg tenkte på da jeg lå der til lading, time etter time, dag etter dag, det var i hvert fall ikke å skynde meg på jobb, få den flate magen tilbake eller alltid ha ferske boller på lur til mulig besøk, men det var krefter til å være sammen med mitt barn. Bare tid og krefter.

Det var – og er - alt som betyr noe. Det måtte en kollaps til for å forstå det, så sånn sett er jeg evig takknemlig, ellers er jeg redd jeg bare hadde duret i vei og ikke husket nå hvordan hun var som baby, eller hvordan hun luktet, hva hun bablet om eller hva hun lo av.

Men jeg husker alt. Fordi jeg levde for øyeblikkene med henne og sugde alt til meg – som om det var det som holdt meg i live.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
5 minutter siden / 724 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
9 minutter siden / 184 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Feelgood-kirken
10 minutter siden / 265 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
14 minutter siden / 811 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
21 minutter siden / 184 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Beina på jorda
rundt 1 time siden / 151 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
rundt 1 time siden / 184 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 265 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 265 visninger
Les flere