Lene Julsen

Alder: 33
  RSS

Om Lene

Følgere

‘Stinker så fyll her at du vil ikke tro det!’

Publisert rundt 2 måneder siden - 17861 visninger

Vi er dumsnille, konfliktsky puddinger som tillater russefeiring i den formen den har nå!

Det finnes nok av unnskyldninger for ikke å foreta seg noe med russefeiringen. Blant de mest interessante er at det er en tradisjon (som om tradisjoner er underlagt naturens lover) og at ungdommen bygger nettverk når de er på russebuss og lærer å styre økonomi. Jeg tror jeg rett og slett dåner.

Jeg skjønner ikke hva annet det kan være enn ansvarsfraskrivelse og frykt for å bli upopulær, for det er et så absurd opplegg at jeg mangler ord. Russefeiring er omfattende galskap satt i system, en diger kvalmende kompott av pengebruk, fyll, sex, rang og utvelgelse, som stadig ekspanderer. Og det midt i tentamensperioden.

På randen

Her skal elevene ha sine viktigste heldagsprøver på 13 år – og så legges det opp til tre, fire uker med vill festing – der alt er lov! Jeg tenker også, og ikke minst, på lærerne, svært dedikerte, som bruker tid på forberedelser, til å lage opplegg for å gjøre elevene best mulig rustet til de viktige tentamenene – og hva møter dem, jo dette!

«Det stinker altså så fyll at du vil ikke tro det!»

Det er mandag formiddag denne uka. Jeg får en SMS av en venninne som er lektor på en videregående skole i Bærum. «Jeg måtte akkurat støtte en elev ut av klasserommet fordi han holdt på å dø av fyllesyke», fortsetter hun.

Min venninne er på randen til å ville­ reise­ seg opp på personalrommet og skrike: Nåååååååååå er det nok, dette går bare ikke! Men hun gjør det ikke, ikke nå, har gjort det før, mange av lærerne, de fleste av dem, har ropt ut før, hver eneste vår, tømt seg for frustrasjon, så har det bygget seg opp igjen, det skjer ikke noe, syklusen fortsetter, russen ruller videre, nå er hun matt, men sender sin frustrasjon til meg:

Syke

«Her har elevene sin viktigste norsktentamen i løpet av hele skolegangen, mange kommer rett fra rulling (kjøring rundt med russebuss/bil) til hovedmålstentamen, de feirer altså et vitnemål som de ikke har fått ennå og gjør sitt beste for å ødelegge det vitnemålet. (Det finnes selvsagt unntak).»

«Noen er jo helt åpenbart også ganske brisne.»

Og én ting er hva tre uker fyll gjør med hjernekapasiteten og evnen til beslutningstaking på alt fra grensesetting når det gjelder alkohol og sex – til løsning av matteoppgaver og komponering av et norsk essay.

En annen ting er hva det gjør med den fysiske helsen. For elevene blir syke, det hostes og harkes og slimes så det gjaller i lungene, «såpass at vi tror tuberkulosen­ har kommet hvert eneste år», sier en ­bekjent, han også lærer i den videre­gående skolen, i Oslo.

Ufattelig provoserende

Men det er mer enn dette, dette er det åpenbare, de direkte konsekvensene av hva som skjer i den mest intense tre ukers perioden, men russetida er så mye mer, en gigantisk institusjon, noe elevene begynner å planlegge tidlig, kanskje allerede i første klasse, noen bruker grotesk mye penger på alt fra busser til umoralske, primitive dustelåter, til klær, til alkohol, festing etc. Sorry asså, med alt som skjer i verden, det virker ufattelig provoserende.

Det er også en arena for utvelgelse, for rang, hierarki, og samtidig da en arena for det å bli valgt bort, ikke være god nok, populær nok, fin nok, digg nok.

Forby det! Fatter ikke hva som er så vanskelig. Forby det, stopp det, det er ­ingen menneskerett å være på fylla og feste i ukevis midt i skoleåret, bruk hodet og helsa til noe bra – gjør ferdig muntlig eksamen og ta en fest en helg i juni – ferdig snakka.

Kan noen klubbe det igjennom? Please?

Først publisert i spalten Tendenser, Vårt Land 28. april 2017.

Gå til innlegget

Hjemme med barn

Publisert 3 måneder siden - 765 visninger

Min datter blir tre år i april, jeg har ikke jobbet fullt mens hun har vært liten. En gigantisk mental smell satte en naturlig ­stopper for det.

Kreftene jeg hadde spart opp på dagtid, brukte jeg på Sofia utover ettermiddagen og kvelden. Jeg leste små dyrebøker for henne. Eller puslet. Trillet ball eller bygde klosser. Hver dag det samme.

Vi satt der på gulvet, på det rosa eventyrpleddet hennes, men hun sendte stadig lange blikk etter sin far. Som var hennes definitive nummer én, mamma var en grei nummer to, men datteren min var ikke særlig opptatt av meg, syntes jeg. Gikk pappa ut av hytta for å gå på do, krabbet hun gråtende etter og sto på sine små knær og hamret på døra.

Jeg smilte til henne, strøk henne over håret, som hadde vokst seg tjukkere og hvitere allerede, men gråt inni meg. Jeg revnet. Jeg snudde meg to sekunder vekk fra henne, tørket tårene. Du skulle bare visst du, lille venn, hva jeg har gått igjennom for å få deg. Elsk meg, da. Elsk meg!

Mamma skulle liksom være alt, men jeg følte meg som ingenting.

Drømmen

I flere år hadde jeg drømt om å bli mamma, endelig fikk jeg mannen med på planene, men så kom den – smellen. Hadde jeg jobbet for mye? Var det undertrykte følelser som kom til overflaten? Tålte jeg ikke hormonene? Jeg vet ikke.

Ingenting ble i hvert fall som jeg hadde tenkt. Det som, bortsett fra en slitsom morgenkvalme, hadde gått «hur lett som helst» i fem og en halv måned endret seg drastisk en januardag.

Kreftene, de rasjonelle tankene, energien, den jeg var, ble ut av det blå erstattet med noe forferdelig frynsete, skjørt og fremmed.

Jeg ble tappet for alt godt og fylt med alt vondt. Angst, utmattelse, tankekaos. Hver celle i kroppen var infisert av dette, og det bygde seg bare større, vondere og fælere for hver dag, til jeg slutt bare skrek.

Opp/ned

Jeg var høygravid.

Jeg fødte.

Stadig like skrøpelig.

Jeg ville jo være supermammaen som skulle jogge med vogna, dra pulken, bære meisen, bake boller, skrive humoristiske tekster om det ferske mammalivet, gå på barselyoga, ha kafedater, bysse babyen min i søvn, mate henne, amme henne.

Det stikk motsatte hadde skjedd. Hvis jeg skulle på Nordpolen, hadde jeg kommet på Sydpolen. Jeg hadde snudd kartet opp ned og havnet et sted jeg ikke fant veien ut fra, og ammingen orket jeg bare i knappe åtte uker.

Jeg gjorde mitt beste, jeg bidro der jeg kunne, men måtte også bare hvile. Bare ligge med øynene lukket og ikke gjøre noen ting. På de verste dagene var det alt jeg orket. Å være en passiv tilskuer til det jeg hadde drømt om så lenge jeg kunne huske, å bli mamma, var fundamentalt forferdelig.

Øyeåpner 

Alt jeg ville, var å få litt ekstra krefter, til i det minste å orke å skifte en bleie.

Smellen ble også tidenes øyeåpner, for hva var det egentlig som var viktig, hva var det jeg tenkte på da jeg lå der til lading, time etter time, dag etter dag, det var i hvert fall ikke å skynde meg på jobb, få den flate magen tilbake eller alltid ha ferske boller på lur til mulig besøk, men det var krefter til å være sammen med mitt barn. Bare tid og krefter.

Det var – og er - alt som betyr noe. Det måtte en kollaps til for å forstå det, så sånn sett er jeg evig takknemlig, ellers er jeg redd jeg bare hadde duret i vei og ikke husket nå hvordan hun var som baby, eller hvordan hun luktet, hva hun bablet om eller hva hun lo av.

Men jeg husker alt. Fordi jeg levde for øyeblikkene med henne og sugde alt til meg – som om det var det som holdt meg i live.

Gå til innlegget

Betenkningstid

Publisert 4 måneder siden - 1343 visninger

Vi skal levere, varene, svarene, resultatene og nyhetene fort som svint.

Forrige uke snakket jeg med en som tenkte seg om før han svarte – og da tenkte jeg at det ikke er hver dag en møter noen som gjør det. Han la inn en liten pause der alt mellom oss ble stille.

I begynnelsen av samtalen syntes jeg det var rart, litt ubehagelig faktisk, en pinlig stillhet (nok bare følt pinlig av meg), jeg lurte på hvor skulle jeg se, hva jeg skulle ta meg til, hva drev han egentlig med, fikk han ikke med seg hva jeg hadde sagt?

Etter hvert som mønstret gjentok seg og jeg fikk fordøyd «metoden» hans, ­begynte jeg å like den, i grunnen syntes jeg den var fin, nokså motstrøms og ganske så ­beundringsverdig. Og på en merkelig måte følte jeg meg også privilegert, for at han tok seg tid til å tenke seg om.

På hugget

For vi lever i en verden der ting skal gå kjapt. Helst brennkvikt. Vi skal være effektive, lønnsomme, raske i vendingene og på hugget. Vi lever i en verden der mediene kan være så raske på tastaturet at kommaregler, konsonantforbindelser og grammatikk for øvrig, flyter i hverandre i en diger anarkistisk kompott – for hvem bryr seg om «komma før men» så lenge man er først med det siste.

For ikke å snakke om hvor lynraske vi er til å «rope høyt» på sosiale medier.­ Vi rekker til og med å mene noe før vi har lest hva hele saken dreier seg om, noen ganger holder det bare å sveipe over ­Facebook-posten, før vi har kommet opp med et argument, som vi sekundet etter fyrer av i fete versaler i kommentarfeltet.

Vi høster likes og hjerter for vårt engasje­ment, føler oss bra en liten stund fordi vi har blitt «sett» og lagt merke til som «samfunnsengasjert», «oppdatert» og «rapp i replikken».

Sosial akslerasjon

Vi skal levere. ­Levere varene, svarene, resultatene og nyhetene fort som svint. Til og med maten­ blir målt etter hvor raskt den er levert. Fast food er milliardindustri. Og vi fråtser i det (så sant vi har tid.) Fast lane, fast track, fast car. Vi sjanser på å kjøre forbi rett før en sving for kanskje å spare to minutter. To fattige minutter.

Ikea har selvbetjente kasser. Meny hurtig­kasser. Coop supermegahurtigkasser. Til og med salg skal gå i superfart; salgskred, prisras, løp og kjøp – og et utall varianter av quick fix’ går igjen i avisenes overskrifter.

Hvordan få sprettrumpe på åtte uker? Minst ti kilo før sommeren, Bli Birken-klar på 1-2-3. Puh!

Om vi skal legge den tyske sosiologen Hartmut Rosas samfunnsdiagnose til grunn, om økt sosial akselerasjon (som han i boken Social Accelration definerte­ som «økt output per tidsenhet» på tre områder: Teknologi, sosiale relasjoner og livstempo) har antall kilometer per time, informasjon per internettsøk, ­jobber per yrkeskarriere, partnere per liv og masse annet økt de siste tiårene.

Spesielt interesserte

Å spare tid og være effektiv er blitt idealer. Å gå i dybden har blitt for spesielt interesserte. Å ta det rolig har blitt for de få, eller de som er dårlig til beins. Såpass innsluset i dette forrykende livstempoet er jeg altså at jeg blir rådvill og forvirret når noen innvilger seg selv noe så realt som litt betenkningstid.

Men mannen ovenfor ser ikke ut til å la seg affisere av omverdenens tut og kjør. Under hele vår omtrent 45 minutter lange samtale tar han seg tenkepauser når han har behov. Og det er nok det som imponerer meg mest. Den roen.

Og jeg tenker at han mest sannsynlig har skjønt noe jeg ikke har gjort, at ­enkelte ganger – i en samtale – eller i livet generelt – er det bare godt å kunne innvilge seg noen ekstra minutter. Det er i hvert fall noe å tenke på.

Gå til innlegget

Mersalg

Publisert 6 måneder siden - 4201 visninger

Jeg har vært på raveparty, markedets raveparty.

Desember og januar er handelstandens festmåneder. Og selv om du bare er ute etter å handle et fåtall ting du faktisk trenger, havner du likevel midt i mølja av salg og tilbud og bonusordninger, opparbeidede poeng og medlemsrabatt, plast, emballasje og selvlysende duppeditter, kjøp klær, kjøp lykke, kjøp nytt, kjøp ting, vinn, vinn, vinn!

Jeg går inn på en altmuligforretning, jeg skal ha to rammer og ett kubbelys, jeg får beskjed av ekspeditøren at det denne uken er tre for to på rammer, jeg sier, ellers takk, men jeg trenger bare to, men du kan ta tre, du får med den på kjøpet, sier hun. Ja, sier jeg, men jeg trenger fortsatt bare to. Jeg sier jeg ikke liker å ha så mange ting, jeg blir stresset, vet ikke hvor jeg skal gjøre av det.

Én gratis

På t-skjorten hennes står det: hvis jeg ikke spør deg om du trenger lighter ved kjøp av lys, får du én gratis. I affekt etter ramme-seansen glemmer hun å spørre meg. Damen bak i køen følger nøye med, og gjør henne oppmerksom, «du glemte å spørre henne om hun trenger lighter», utbryter den observante kunden, jøss, det gjorde jeg, svarer ekspeditøren noe brydd, hun tar en tenner (garantert kjøpt inn for to øre stykk fra Kina) ned fra hyllen og gir den til meg: Vær så god!

Som om det er jeg som vinner på dette, fordi jeg får en gratis ting inn i livet mitt. Men jeg trenger ingen tenner, sier jeg. Men du får den gratis. Ja men jeg vil ikke ha den. Jeg kan ta den, sier damen bak meg. Nei, det har jeg ikke lov til sier ekspeditøren morskt, og henger den på plassen i hyllen.

Jeg spør den butikkansatte om hun vær så snill kan pakke inn de to rammene, men den gavmilde, hjelpsomme damen i den gavmilde, hjelpsomme butikken, sier nei, dessverre, det gjør vi ikke her. Okei. Jeg går ut, en smule matt, men det var før jeg kom inn på apoteket.

Kuldekrem 

Jeg kommer inn på apoteket, jeg skal ha noe på resept og farmasøyten leter frem rett pakke i hyllen. Du trenger ikke kuldekrem da? spør hun elskverdig idet hun trykker inn fødselsdatoen min på pc-en, og har nok helt sikkert skannet meg med sitt omtenksomme medisinske røntgensyn og diagnostisert meg med nordisk sensitiv vinterhud og derfor i desperat nød for en kuldekrem, som apotek tilfeldigvis - og utrolig flaks for meg - har på tilbud, bare denne uken. For et sammentreff.

Huden er så tørr om dagen vet du, innendørsfyring og kald luft, vi har et supert tilbud her! sier hun.

Mens hun forteller om den fantastiske kremen til den fantastiske prisen, lurer jeg på om hun har tenkt på hva dette mersalg-opplegget gjør med troverdigheten, bryr de seg i det hele tatt om hva jeg tenker om dem: at rådene hun ga om at jeg kunne ta to tabletter morgen, to tabletter kveld, og to tabletter til ved behov, slår en smule sprekker der hun står og vifter med mirakelsalven, som jeg for øvrig aldri noensinne har brukt og aldri noensinne kommer til å bruke?

Hun mener jeg kan dytte i meg seks tabletter, akkurat i gråsonen før jeg må ringe giftsentralen, for at det finnes en liten sjanse for at jeg snart kommer tilbake fordi jeg trenger flere, og de får solgt litt mer, og eventuelt også enda litt mer på mersalg. Party!

Det er det jeg tenker om deg og apoteket ditt. For medisiner og mersalg, er som kongler i rumpa. Fullstendig malplassert. Så slutt, vær så snill.

Brukt

Matt, uten tenning, og med min sensitive vinterhud, går jeg hjem, jeg hører elektronikkbutikkene rope etter meg at de har elleville hvitevaredager i morgen, og møbelforretningene brøler ut om tidenes prisras på samtlige varer, og salget starter så tidig som klokken 06.30, de åpner dørene så tidlig at jeg til og med skal rekke en tur før jobb, i tillegg er de så snille at jeg, hold deg fast, kan få med meg ting hjem og så betale senere, tenk deg det. Fordi nettopp jeg fortjener det!

Jeg går over parkeringsplassen, mot gangstien som leder hjem. Jeg har handlet noe nytt, men føler meg brukt, som en brikke i et pengespill. Det er som å våkne, dagen etter et raveparty, og jeg tenker at, jeg aldri, aldri noensinne skal gjøre dette igjen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
11 minutter siden / 1123 visninger
Sverre Kolberg kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
rundt 1 time siden / 1123 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Islam vs. kristendom - igjen
rundt 1 time siden / 1612 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt
rundt 2 timer siden / 349 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En filosofisk buljongterning
rundt 3 timer siden / 109 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 3 timer siden / 352 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 4 timer siden / 226 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4492 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4492 visninger
Les flere