Lene Julsen

Alder: 33
  RSS

Om Lene

Følgere

‘Det er som å kjøpe tyggis’

Publisert 12 dager siden - 2765 visninger

Det selges ni millioner pakninger reseptfri paracetamol i året, i Norge. Godt nytt for legemiddelindustrien, dårlig nytt for norske skolejenter.

På pulten, ved siden av den oppslåtte matteboka og det brune skinnpenalet, ligger en pakke solbærtyggis og en pakke Paracet. På pulten til jenta ved siden av står en PC og en paracetpakke til. Å ta Paracet er blitt like vanlig som å ta seg en halspastill eller tyggis, sier en venn av meg som er lærer på videregående.

Undersøkelser viser at det er jenter mellom 15 og 24 år som bruker smertestillende mest. Mer om det under. Læreren reagerer sterkt på hvor vanlig det er blitt å bruke Paracet forebyggende eller dytte et par i seg ved det minste lille ubehag, da det de mest sannsynlig trengte var litt påfyll av vann. Eller litt frisk luft.

Overforbruk

Han er ikke den eneste som reagerer. Boken Pillebefinnende er et massivt undersøkende journalistisk verk som alle med den minste interesse for kroppen og helsa bør lese. Her retter forfatter og journalist Niels Chr. Geelmuyden blikket på overforbruket av medisin – fra smertestillende til potensmidler.

Funnene og tallene som presenteres er intet annet enn rystende: I 2003 ble det lovlig å selge paracetamol reseptfritt i dagligvarehandelen. I 2015 var paracetamol det fjerde mest omsatte virkestoffet i Norge. Salget av disse medisinene overstiger nå ni millioner pakninger hvert år, hvorav halvparten av disse selges i dagligvarehandelen. Parallelt med butikksalget har også rapporterte forgiftninger og skader knyttet til disse virkestoffene skutt i været.

Jenter

En spørreundersøkelse gjennomført av Norstat på vegne av Apotekerforeningen fant ut at 70 prosent av norske jenter mellom 15 og 24 år hadde brukt smertestillende den siste måneden. Halvparten av disse brukte dette ukentlig. En av tre jenter opplyser at de alltid har de med seg. En tredjedel av jentene mellom 15 og 18 opplyste at de brukte paracetamol forebyggende. Altså før smerten har oppstått. Mange bruker det også til å sovne.

«Siden det blir solgt i butikk eller på bensinstasjonen, tenker jeg ikke over at de kan være sterke eller farlige, det blir som å kjøpe tyggis», uttalte en jente til NRK i februar 2016.

Sverige åpnet for å selge smertestillende paracetamol i butikk fra 2009. Da det ble påvist at antallet tilfeller av forgiftning økte med 40 prosent fra 2009 til 2013 besluttet Läkemedelsverket å stanse salget i alle butikker.

Den samme økningen av henvendelser til Giftinformasjonen ser vi her i Norge. Men Legemiddelverket ønsker ikke fjerne paracetamol fra butikkhyllene til tross for at flere eksperter uttrykker sterk bekymring.

Ifølge den britiske forskeren Kenneth Simpson er det særlig den gradvise overdosen som skjer ved at man får litt av virkestoffet ofte over lang tid, som er spesiell skummel. Disse er vanskelig å oppdage og skaper ofte større komplikasjoner enn akutt overdose.

Fri flyt

En annen britisk forsker, Richard Sharpe, mener at paracetamol aldri ville blitt godkjent som legemiddel hvis det ble introdusert i dag. Han begrunner dette med blant annet at middelet fører til leverskader med vanlig dosering i 14 dager.

Klinikkoverlege Hans Petter Fundingsrud ved Universitetssykehuset Nord-Norge tror ikke ungdom er klar over hvor farlig paracetamol er ved feil bruk: Det kan gi store leverskader, sier han. Fundingsrud påtreffer ofte unge som har utviklet kronisk hodepine på grunn av høyt forbruk.

Så - er det greit at ikke-fagpersoner selger disse midlene over disk? Der det er null forklaringer, null råd, fri flyt, ja, det er en formell aldersgrense på 18 år, men stikkprøver vises at grensen sjelden overholdes.

Er det greit at mange ungdommer – og andre - får inntrykk av at dette er like harmløst som tyggis og sukkertøy, når det tvert imot ikke er mye som skal til for at kroppen opplever dette som gift?

Som om det ikke var nok, er ekspertene fortsatt usikre på hvordan dette virkestoffet virker.


Gå til innlegget

Er jeg fin nå, mamma?

Publisert rundt 1 måned siden - 11998 visninger

Dere som berømmer barnet mitt og sier hun er fin når hun har på kjole eller skjørt eller har forseggjorte fletter. Slutt med det!

Mange reagerte med sinne over «spiseloggen» i en prinsessedagbok utgitt av Spektrum forlag (den er nå trukket tilbake).

I loggen ble barna oppfordret til å føre oversikt over hva de spiser, fordi «et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut som en Disney-prinsesse».

Mange reagerte også da blogger og tobarnsmor Caroline Berg Eriksen brukte sin tre år gamle datter som modell i reklamesaken om dukken «Mini me». Som kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten skrev: «Caroline Berg Eriksen bruker sin egen datter som annonse. Det er kanskje lov, men ikke greit!.»

Og i august avlyste Ekeberghallen i Oslo en avtale med aktører i det filippinske miljøet som ville kåre «Little Princess of Nordic 2017», altså en missekåring for småjenter.

Er jeg noe bedre? 

Tre historier som alle er egnet til å bli både provosert og skremt av. Men i kjølvannet av dem har jeg også tenkt: Er jeg egentlig noe bedre selv? For dette er et tankekors for oss alle: Er du egentlig noe bedre selv? Har du for eksempel tenkt over hva jenter får høre i møte med familie og venner og barnehageforeldre? De første ordene som møter dem?

Som regel en variasjon over: Så fin du er! Jeg kan ta min egen datter som eksempel. Hele tiden får hun kommentarer på det hun har på seg eller at hun er pen på håret.

Forseggjorte fletter

Dette skjer i enda større grad om hun virkelig ser pyntet ut, om hun for eksempel går i skjørt eller kjole eller har ekstra forseggjorte fletter. Og det er klart, når hun høster så mange godord om hvor fin hun er i strutteskjørtet, vil hun også gjerne neste dag være like «fin». Ta en titt i hvilken som helst storbarnsavdeling i en barnehage: Vær ikke overrasket om det løper tolv prinsesser rundt og ser ut som de skal på kostymeball.

Er det greit? Vel, jeg liker det ikke! Som en venninne sa da vi diskuterte nettpp dette i helgen: Denne «så fin du er»-kommentaren skjer nesten umiddelbart i møte med de voksne, nærmest som en form for icebreaker, eller i mangel på noe annet å si. Hvilket i sin tur skaper en uheldig dynamikk: Jo flere sånne kommentarer jentene får, jo mer ønsker de å fremstå som «fine».

Definerer hennes «finhet»

Nå kan det skje at min datter pynter seg, fikser håret og løper rundt og spør oss alle om vi synes hun er fin. Allerede har hun forstått at dette er viktig, at dette betyr noe, og at tilbakemeldingene fra andre er det som definerer hennes «finhet».

Så er det naturligvis godt ment. Bevares. Verken barnehagepappaen, kollegaen eller oldemor mener noe vondt. Problemet er at fokuset på barnas utseende er med og definerer hva de opplever at samfunnet verdsetter ved dem. At verdien deres liksom er knyttet til ytre attributter. Og det er ekstremt skremmende!

Min datter skal vite at hun er bra nok uansett. Fin som hun er. I sin arvede ullbukse eller med bustete morgenhår eller hva det nå skulle være, fordi alt dette er uvesentlig.

Velg dine ord med omhu

Og for at dette skal synke inn, altså virkelig synke inn, så må vi voksne være bevisst på hva vi legger vekt på i våre møter med de små. For dette vet jeg: At hun kler rosa eller har nydelig hår er ikke noe å bygge identitet på.

Gå til innlegget

1001 – 1002 – 1003

Publisert 2 måneder siden - 977 visninger

Hva skjedde med regelen om å passe avstanden til bilen foran? Ble den avviklet på tidsnødens alter?

Da jeg var syk og ikke klarte annet enn å snirkle meg frem her i verden, ble jeg stadig vekk rent ned av folk. Folk hastet forbi til fots eller de plinget på meg med ringeklokka på sykkelen. Eller de skrek: «Hold høyre!»

Jeg forstod at jeg sinket dem, at jeg var i veien og burde flytte meg, for å gi plass - til dem - som ikke hadde mer enn «tiden og veien», som det heter, og som hadde viktigere ting å gjøre enn å slentre gatelangs i musefart.

Jeg var blitt en sinke. De andre hadde masse å rekke, mens mitt dagsverk begrenset seg til å gå en strekning på to kilometer. Der og da var det på en måte jobben min. Bare å gå litt.

Haster oss gale

Når man er på den andre siden, altså blant dem som ikke er med på kjøret, men i stedet står litt på siden av det samfunnet som «gjelder», så ser man verden med litt andre øyne.

Og jeg vet ikke om det var utslag av et slags selvbedrag, et forsøk på å trøste meg selv eller om det var en innsikt som skulle vise seg ikke bare å være verdifull, men også nyttig, men noe ble absolutt klart for meg i den perioden; vi haster oss gale!

Og om jeg merket det blant de myke trafikantene, var det ingenting i forhold til det som møtte meg i den virkelige trafikken.

Du skal holde avstand til bilen foran, husker jeg kjørelæreren sa til meg da jeg tok lappen, og ba meg telle inni meg. «1001 – 1002 – 1003».

Avstanden til bilen foran skulle være like lang som tiden det tok å si tallkombinasjonen. Mange biler kjørte også med denne påminnelsen i bakruta i form av et klistremerke.

Uten betydning

Siden har jeg tenkt: Hva skjedde med den regelen? For den virker å være borte, gjør den ikke? I praksis har den i alle fall ikke stor betydning.

For ikke sjelden når jeg er ute og kjører, legger det seg en bil tett opptil at dersom jeg av en eller annen grunn må bråstoppe, så har bilen bak ikke nubbesjanse til å rekke å bremse opp.

For så nærme ligger hun. Og så desperat og stresset kan hun være – at hun faktisk tror hun sparer tid på å ligge helt oppi bilen foran på en strekning der du maks skal kjøre i 50 kilometer i timen og det er mange biler på veien. Jeg lurer på om hun selv tenker hun er urimelig. At hun faktisk mener at verden og omgivelsene rundt henne bare skal slippe sine liv, tilpasse seg hennes dårlige tid og åpne seg slik Gud åpnet havet, og hun bare skal gli igjennom. At alle vi andre skal vike for hennes hastverk. Det er i så fall ganske grandiost av henne.

For jeg har nemlig stått opp i tide, og lagt inn god margin til møtet jeg skal rekke. Faktum er nemlig at det var det som gjorde meg syk den gangen; jeg hastet for mye, og nå vil jeg ikke haste lenger, for jeg vil ikke bli syk. Og heller ikke påkjørt.

Kjøreregler og leveregler

Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å skaffe meg et klistremerke og klistre det på bakruta, og håpe at sjåførene bak legger merke til den. 1001, 1002, 1002.

I beste fall sakker de andre farta og holder avstand og tenker at dette ikke bare bør være en kjøreregel, men kanskje også en leveregel.

Legg inn litt slækk i livet, liksom. For jeg tror i grunn at det haster litt.


Gå til innlegget

Sommer-karusellen

Publisert 3 måneder siden - 788 visninger

Feriekabalen er påfallende lik den kabalen vi kjemper med til hverdags, eller hva?

Vi er midt i sommerferien, årets høydepunkt, den hellige tiden alt bygges opp mot, og der vi går med en underliggende ­følelse av at nå, nå skal vi toppe hele dritten! Og ­allerede der, i tanken på sommeren, bygger vi skyskraperhøye forventninger. Vi planlegger opplevelser og booker inn ­ferier, prøver å få feriekabalen, som i sin form er bemerkelsesverdig lik kabalen vi kjemper med til hverdags, til å gå opp.

For vi har arbeidet, vi har slitt, vi har handlet og laget middager, vi har levert unger i barnehage og gått på FAU-­møter, vi har jobbet overtid, tatt oss av eldre slektninger og gått på familiebesøk. Vi har plikttrent på treningssentrene, løpt i skogen, kjørt unger på fotballtrening og stelt i stand til bursdagsselskaper, og nå, nå er det ferie. Nå er det fri, og det skal ikke spares på noe. Så hva gjør vi, vi gasser opp, og akselerer inn i juni, juli og august.

Alltid et annet sted

Sekundene fra feriepenger blir til fakturaer, er skremmende få. I forestillingen om den perfekte sommeren, ligger det implisitt (hos mange) at den ikke finnes her hjemme (misforstå meg rett, vi vil gjerne på hytta eller på den lokale stranda, men først ­etter vi har vært to uker i Syden, for vi må vekk, vi må fly, vi må være kontinentale og ha brunhetsgaranti, for så å kunne tåle det uforutsigbare norske klimaet, som sommerstid gjerne kan minne om piskende høstvær).

Mens vi samtidig og paradoksalt nok bæsjer i vårt eget bed. For å fly er faktisk det verste du kan gjøre i et klimaperspektiv. Faktum er at hver gang du flyr bidrar du til å spre hundrevis, tusenvis av kilo CO2 i atmosfæren. Mulig dette ikke sier deg noe som helst, ikke meg heller, annet enn at det høres fryktelig mye ut, og for klimaet er det altså rene giften. Jeg bare nevner det, for i «sommerpsykosen» er vi tilbøyelige til å finne på nær sagt hva som helst. Og jeg har gjort akkurat det samme. Flydd frem og tilbake til Split i Kroatia. Jepp. Jeg har knipset bilder av turkise hav og sandstrender, fått mange likes og tommel opp.

Alltid videre 

Og når jeg skriver dette, sitter jeg på hytta. Det er klart vi også må ha et par uker i den norske fjellheimen. I Skåbu i Nord-Fron-kommune er det fantastisk. Det er faktisk ett av de fineste stedene på jord og vi har alle muligheter rundt oss. Jeg elsker å være her, drømmer om det når jeg er hjemme i Oslo. Likevel har vi nå bestemt at vi bråsvipper bort til Jotunheimen og tar en overnatting på Fondsbu i morgen. Det er noen 2000-­meters topper der borte som vi ikke har her.

Var det ikke egentlig ferie vi skulle ha? Og så legger vi opp til det sabla kjøret, et opplevelsesmaraton uten like. Var det ikke krefter vi skulle samle? Hvilepulsen vi skulle finne?

Jeg har faktisk en bekjent som i fjor var nødt til å ta avspasering etter sommer­ferien, fordi han var så utslitt etter utenlandsturen at han ikke kom til hektene igjen før langt uti september. Han og ­familien hadde booket seg inn på femstjerners hotell på Rhodos med all-­inclusive og Bamseklubb. Hjemme er han en som liker å ha god plass, han har en diger enebolig som kan huse hele slekta og en hage på to mål, minst, hytta på Gålå likeså, plass og rom til å puste. Det verste han vet i hverdagen er om det setter seg noen ved siden av ham på bussen. Men på all inclusive-hotell med 200 leiligheter skal han like fullt, to uker i juli, hvor han må stå i kø for å få mat, hvor sidemannen peller på osten og puster oppi tallerkenen hans.

Utmattende ferie 

Og hvor han – i 38 grader - må ligge på sin ene kvadratmeter på stranda med en britisk fjortisgjeng på høyre side og en tsjekkisk barnefamilie med tre bleiebarn på venstre side. Og han tar seg i å tenke: Vi skulle jo bare dratt på hytta – og blitt der, samlet krefter og fått ro i sjelen! Men så ferierer han seg i ­stedet i hjel og må ha ferie etter ferien for å orke å gå på jobb.

Legg deg i lyngen, skulle jeg ha sagt til han, men først bør jeg finne veien dit selv.

Gå til innlegget

Sommerkarusellen

Publisert 3 måneder siden - 111 visninger

Feriekabalen er påfallende lik den kabalen vi kjemper med til hverdags, eller hva?

VI ER MIDT i sommerferien, årets høydepunkt, den hellige tiden alt bygges opp mot, og der vi går med en underliggende følelse av at nå, nå skal vi toppe hele dritten! Og allerede der, i tanken på sommeren, bygger vi skyskraperhøye forventninger. Vi planlegger opplevelser og booker inn ferier, prøver å få feriekabalen, som i sin form er bemerkelsesverdig lik kabalen vi kjemper med til hverdags, til å gå opp.

For vi har arbeidet, vi har slitt, vi har handlet og laget middager, vi har levert unger i barnehage og gått på FAU-møter, vi har jobbet overtid, tatt oss av eldre slektninger og gått på familiebesøk. Vi har plikttrent på treningssentrene, løpt i skogen, kjørt unger på fotballtrening og stelt i stand til bursdagsselskaper, og nå, nå er det ferie. Nå er det fri, og det skal ikke spares på noe. Så hva gjør vi, vi gasser opp, og akselerer inn i juni, juli og august.


Alltid et annet sted. Sekundene fra feriepenger blir til fakturaer, er skremmende få. I forestillingen om den perfekte sommeren, ligger det implisitt (hos mange) at den ikke finnes her hjemme (misforstå meg rett, vi vil gjerne på hytta eller på den lokale stranda, men først etter vi har vært to uker i Syden, for vi må vekk, vi må fly, vi må være kontinentale og ha brunhetsgaranti, for så å kunne tåle det uforutsigbare norske klimaet, som sommerstid gjerne kan minne om piskende høstvær).

Mens vi samtidig og paradoksalt nok bæsjer i vårt eget bed. For å fly er faktisk det verste du kan gjøre i et klimaperspektiv. Faktum er at hver gang du flyr bidrar du til å spre hundrevis, tusenvis av kilo CO2 i atmosfæren. Mulig dette ikke sier deg noe som helst, ikke meg heller, annet enn at det høres fryktelig mye ut, og for klimaet er det altså rene giften. Jeg bare nevner det, for i «sommerpsykosen» er vi tilbøyelige til å finne på nær sagt hva som helst. Og jeg har gjort akkurat det samme. Flydd frem og tilbake til Split i Kroatia. Jepp. Jeg har knipset bilder av turkise hav og sandstrender, fått mange likes og tommel opp.


Alltid videre. Og når jeg skriver dette, sitter jeg på hytta. Det er klart vi også må ha et par uker i den norske fjellheimen. I Skåbu i Nord-Fron-kommune er det fantastisk. Det er faktisk ett av de fineste stedene på jord og vi har alle muligheter rundt oss. Jeg elsker å være her, drømmer om det når jeg er hjemme i Oslo. Likevel har vi nå bestemt at vi bråsvipper bort til Jotunheimen og tar en overnatting på Fondsbu i morgen. Det er noen 2000-meters topper der borte som vi ikke har her.

Var det ikke egentlig ferie vi skulle ha? Og så legger vi opp til det sabla kjøret, et opplevelsesmaraton uten like. Var det ikke krefter vi skulle samle? Hvilepulsen vi skulle finne?

Jeg har faktisk en bekjent som i fjor var nødt til å ta avspasering etter sommerferien, fordi han var så utslitt etter utenlandsturen at han ikke kom til hektene igjen før langt uti september. Han og familien hadde booket seg inn på femstjerners hotell på Rhodos med all-inclusive og Bamseklubb. Hjemme er han en som liker å ha god plass, han har en diger enebolig som kan huse hele slekta og en hage på to mål, minst, hytta på Gålå likeså, plass og rom til å puste. Det verste han vet i hverdagen er om det setter seg noen ved siden av ham på bussen. Men på all inclusive-hotell med 200 leiligheter skal han like fullt, to uker i juli, hvor han må stå i kø for å få mat, hvor sidemannen peller på osten og puster oppi tallerkenen hans.


Utmattende ferie. Og hvor han – i 38 grader - må ligge på sin ene kvadratmeter på stranda med en britisk fjortisgjeng på høyre side og en tsjekkisk barnefamilie med tre bleiebarn på venstre side. Og han tar seg i å tenke: Vi skulle jo bare dratt på hytta – og blitt der, samlet krefter og fått ro i sjelen! Men så ferierer han seg i stedet i hjel og må ha ferie etter ferien for å orke å gå på jobb.

Legg deg i lyngen, skulle jeg ha sagt til han, men først bør jeg finne veien dit selv.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Johan Veltens kritikk
av
Bernt Aksel Larsen
12 minutter siden / 23 visninger
0 kommentarer
Frivillig fornyelse
av
Vårt Land
24 minutter siden / 20 visninger
1 kommentarer
Augo sviv som snarast
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 262 visninger
0 kommentarer
Tese III: Nåden er alltid større
av
Joel Halldorf
rundt 20 timer siden / 153 visninger
1 kommentarer
Gud gav dem over
av
Kjetil Mæhle
rundt 21 timer siden / 265 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Isak BK Aasvestad kommenterte på
Frivillig fornyelse
13 minutter siden / 20 visninger
Cecilie Bedsvaag kommenterte på
Medias framstilling av mennesker
16 minutter siden / 603 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
17 minutter siden / 4271 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
19 minutter siden / 2185 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Gud gav dem over
29 minutter siden / 265 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
29 minutter siden / 4271 visninger
John-Olav Hoddevik kommenterte på
Revival - fra Gud?
30 minutter siden / 1973 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 1 time siden / 4271 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva uenigheten handler om
rundt 1 time siden / 1609 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Feil løsning på feil spørsmål
rundt 1 time siden / 195 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Om en verbal duell, trusler, krav og knefall for islam  
rundt 1 time siden / 387 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Overgrep frem i lyset
rundt 1 time siden / 174 visninger
Les flere