Birgitte Lange

Alder: 0
  RSS

Om Birgitte

Generalsekretær i Redd Barna

Følgere

Norge må ta lederskap

Publisert rundt 1 måned siden

I budsjettet for 2019 ble andelen bistand til utdanning redusert fra foregående år, i strid med regjeringens løfte.

I 2014 erklærte Erna Solberg at Norge skulle aksle en global ledertrøye for utdanning, og regjeringen la frem en stortingsmelding som beskrev hvordan lederskapet skulle arte seg.


Doblet bistanden

I etterkant har statsministeren markert seg globalt som en forkjemper for særlig jenters utdanning, og regjeringen doblet bistanden til utdanning fra rundt 1,7 mrd. kroner i 2013 til 3,4 mrd. i 2017.

Men siden den gang har lite skjedd. Utviklingsministeren ser ikke ut til å prioritere utdanning nevneverdig, og hans redegjørelse til Stortinget før sommeren viste få tegn til lederambisjoner på dette feltet. Statsministeren har vi sett lite til på internasjonale arenaer for global utdanning. I budsjettet for 2019 ble andelen bistand til utdanning redusert fra foregående år, i strid med regjeringens løfte om å satse tydelig på utdanning og helse. Revidert budsjett 2019 reverserte utdanningsbistanden ytterligere.


Store forskjeller

Arbeiderpartiets Eva Kristin Hansen har stilt spørsmål ved om norsk lederskap for utdanning er nødvendig, og om vi ikke bør overlate denne rollen til Storbritannia. Hun hevder at Norge heller bør lede an på temaområder der vi har særlig kunnskap og erfaring. Men å si at utdanning ikke er et slikt område, det er feil. Det er store forskjeller på Norges og Storbritannias utdanningssystemer, og forskjellene speiler seg i landenes innsats for utdanning i fattigere land.

For eksempel mener Storbritannia og en del andre toneangivende giverland at kommersielle barneskoler er en del av løsningen for å nå bærekraftsmålet om utdanning. Norsk utviklingspolitikk går imot dette, og utviklingsministeren skal ha honnør for ha tatt et tydelig standpunkt mot kommersialisering av grunnutdanning. Skolepenger, resultatmåling og hensyn til de svakeste elevene er andre områder der Norge og Storbritannia har svært ulike erfaringer.


Bekjempe skatteunndragelser

Norge har også en viktig merverdi når det kommer til finansiering av utdanning. I lavinntektsland står husholdninger for så mye som en tredjedel av den totale finansieringen av utdanning, de offentlige budsjettene strekker ikke til. Flere giverland, som Storbritannia, mener at privat finansiering og internasjonale lån er løsningen på finansieringsproblemet. Men vi vet at skatteinntekter gir den største og mest bærekraftige finansiering av utdanning. Å bekjempe skatteunndragelser og støtte skattemyndigheter i utviklingsland slik at de kan kreve inn mer skatt mer effektivt, er kanskje det aller viktigste vi kan gjøre for å øke finansiering av utdanning. Det er bra at Norge tar til orde for dette, blant annet under FNs høynivåmøte om bærekraftsmålene i sommer.

Eksemplene viser at utdanning er politisk. Derfor er det viktig at statsministeren ikke hviler på laurbærene, men at hun og utviklingsministeren finner frem ledertrøya igjen og viser at Norge er en kraft å regne med, også fremover. Norge har en viktig merverdi i å kjempe for at ingen foreldre skal måtte velge hvilket barn de skal sende på skolen fordi de ikke har råd til å sende alle.


Reell budsjettøkning

En troverdig satsing på utdanning krever også en reell budsjettøkning. Målet bør være at utdanningsbistanden når 15 prosent av bistandsbudsjettet i 2021, i tråd med anbefalingen fra den norsk-finansierte Utdanningskommisjonen. Globalt faller utdanningsbistanden igjen etter at den nådde en topp i 2016. En reell økning og en norsk opptrapping til 15 prosent av bistanden til utdanning kan også mobilisere andre givere.

Gratis, offentlig styrt skole betalt over skatteseddelen er en selvfølge i Norge og en bærebjelke i samfunnet vårt. Vi håper å se øverste politiske ledelse gi enda mer av sin tid og ressurser for gratis utdanning i resten av verden.

Gå til innlegget

Norge må snakke høyt om sitt nei

Publisert 3 måneder siden

Derfor vil andre lytte hvis Norge tar aktivt parti for verdens fattigste barn og motsetter seg at norsk bistand, og GPEs felles midler, brukes på kommersielle skoler.

I morgen står det et slag om kommersielle skoler i Stockholm -  styret i verdens største utdanningsfond, Global Partnership for Education  (GPE) skal avgjøre om de skal åpne opp for kommersielle skoler. FNs spesialrapportør for retten til utdanning, Koumbou Boly Barry har slått alarm og sendt et bekymringsmelding til styret. Derfor var det betryggende da Utviklingsminister Dag Inge Ulstein sa et tydelig nei til nettopp kommersielle skoler i forrige uke. Dette kom frem på et lunsjmøte om bærekraftsmål 4 på utdanning i regi av utdanningsnettverket GCE. Norge må bruke styreplassen i GPE med kløkt og rope med utestemme, for det er sterke krefter som er for.

Argumentet for kommersialisering er forførende: Verden er ikke i nærheten av å nå målet om å gi alle barn god kvalitetsutdanning innen 2030. Statene har ikke ressurser -eller i noen tilfeller vilje – til å bygge og drifte nok skoler. Da er det bedre at kommersielle aktører kommer inn og fyller tomrommet enn at barna blir stående uten skolegang.

Redd Barna mener land gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å følge denne tankegangen. Det er tre hovedgrunner til det:

1. Det forsterker ulikhet

Gratis grunnutdanning er en menneskerett, men kommersielle skolers businessmodell er i stor grad bygget på at elever betaler skolepenger. Det går utover de aller mest sårbare i et samfunn. De aller fattigste familiene har ikke råd til å betale, om det så bare er et par dollar i måneden. Andre har kanskje råd til å sende ett barn på skolen. Det vil i nesten alle tilfeller være en gutt, og det vil nesten aldri være et barn med funksjonsnedsettelse.

2. Ikke bedre kvalitet

Skinnende reklameplakater satt opp av kommersielle skoler lover et bedre tilbud enn den offentlige skolen. Men forskningen støtter ikke reklamens lovnader. Selv Verdensbanken, hvis politikk er svært støttende til kommersielle skoler, konkluderer med at det ikke finnes belegg for å påstå at de kommersielle skolene har høyere kvalitet enn offentlige skoler.

3. Utdanning er politisk

Det er utenkelig for oss at andre enn landets myndigheter skal bestemme hva som skal stå i læreplanen. Eller at utenlandske selskaper skal lære opp våre barns lærere. Tvert imot er det bred enighet om at utdanningens form og innhold er et nasjonalt anliggende, og at et land behøver sterke nasjonale institusjoner med kapasitet og myndighet til å styre utdanningssektoren. Når det i Norge kan være utfordrende for myndighetsapparatet å kontrollere kommersielle aktører, er det  svært utfordrende og kanskje umulig i land der staten har betraktelig lavere reguleringskapasitet.

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein er opptatt av at norsk bistand skal hjelpe de menneskene i verden som har det aller vanskeligst. Og han er opptatt av en fattigdomsorientering av norsk bistand. Det er en god rettesnor. Norge må derfor si et klart og tydelig nei til at bistand skal brukes til å støtte kommersielle skoler som tjener profitt på at fattige familier betaler for barnas grunnutdanning.

Norge er en stormakt innen global utdanning. I 2018 brukte vi hele 3,7 milliarder kroner for å oppfylle barns rett til å lære. I de neste tre årene skal over 2 milliarder gå til GPE. Derfor vil andre lytte hvis Norge tar aktivt parti for verdens fattigste barn og motsetter seg at norsk bistand, og GPEs felles midler, brukes på kommersielle skoler.

Gå til innlegget

Slik kan Norge ta sitt ansvar for barna

Publisert 6 måneder siden

Norge har ansvar for barn av foreldre med tilknytning til IS. Også når de er langt borte og vanskelige å nå. Nå haster det å jobbe sammen for å få barna hjem og ta dem godt imot.

Debatten går høyt om barna av norske foreldre med IS-tilknytning. Har Norge noe ansvar for dem når de er født langt borte av foreldre som frivillig reiste for å slutte seg til en av verdens verste terrororganisasjoner? For Redd Barna som barnerettighetsorganisasjon er svaret egentlig veldig enkelt: Ja, Norge har et ansvar for barna.


Foreldrenes dårlige valg

Barn er uskyldige ofre for foreldrenes dårlige valg i en grusom krig. Som folkerettsjurist Mads Harlem har sagt, er Norge etter folkeretten ikke forpliktet til å hente norske borgere hjem. Men ifølge barnekonvensjonen har barn selvstendige rettigheter, og de skal ikke lastes for situasjonen foreldrene deres har satt dem i. Det er altså barna, ikke foreldrene, som utløser at norske myndigheter her har et ansvar. Et ansvar de aktivt må ta.

Men selv om det er lett for Redd Barna å svare ja på om Norge har ansvar, vet vi at det selvfølgelig ikke bare er lett å ta dette ansvaret. Vi arbeider selv i leirene der disse barna er. Vi hjelper også barn av foreldre som har vært mål for IS-krigernes overgrep. Vi forholder oss hver dag til den komplekse situasjonen på bakken i Syria. Vi vet at det ikke er lett for Norge å få adgang og å gi konsulær bistand. Vi vet at barna kommer til å trenge hjelp når de kommer til Norge for å tilpasse seg livet her. Det er mange hinder i veien.


La oss se til løsningene

Men ingen av disse hindrene er umulige. La oss være løsningsorienterte. Statsministeren har allerede tatt det første viktige skrittet ved å si at norske statsborgere i Syria og deres barn har rett til å komme hjem. Samtidig sier norske myndigheter at de selv må komme seg hjem, eller til et sted hvor Norge kan gi konsulær bistand. Det er nærmest umulig for barna og mødrene deres. De mangler identitetspapirer, de sitter i leire uten mulighet til å bevege seg fritt, og de har ikke penger til å reise. Konsekvensene er at barna blir værende i limbo i overfylte leire hvor barn dør på grunn av underernæring, kulde, uttørking og lungebetennelse.

Redd Barna har ingen enkle løsninger på en vanskelig situasjon. Men vi vet at det ikke er umulig. Frankrike har hentet hjem fem foreldreløse barn. Vi har tre forslag til hva Norge kan gjøre for å ta sitt ansvar for barna.


1.

Ta aktivt kontakt med barna og deres foresatte. Norske myndigheter må hjelpe til med identitetspapirer, fødselsattester og reisedokumenter slik at barna og deres norske mor eller far kan reise hjem til Norge. Om norske myndigheter ikke klarer å få tilgang eller mulighet til å reise inn i disse områdene, må de legge til rette for at barna og deres norske foreldre får bistand til identitetspapirer gjennom nasjonale eller internasjonale humanitære organisasjoner tilstede på bakken.


2.

Norge bør undersøke om allerede eksisterende internasjonale mekanismer eller systemer kan brukes til å få barna hjem. Barna er ikke flyktninger og skal ikke ha status som det. Men Norge har i arbeidet med kvoteflyktninger, erfaring med å jobbe i vanskelige situasjoner sammen med ulike stater, FN, norske utlendingsmyndigheter, politi og sikkerhetstjeneste. Dersom den politiske viljen er der, bør denne erfaringen og infrastrukturen kunne spille en rolle for å få barna hjem til Norge.


3.

Det må legges en konkret plan for hvordan barna skal tas imot når de kommer hjem. Foreldrene må selvfølgelig stilles til ansvar for handlingene sine. IS har begått grove krigsforbrytelser, også mot barn. Norsk terrorlovgivning gir muligheter for straffeforfølgelse, i større grad enn i en del andre land. Norske borgere med antatt IS-tilknytning må etterforskes og straffeforfølges. Det vil rettssystemet vårt ta stilling til.


Lage en plan

Men uavhengig av foreldrenes skyld eller uskyld, må vi som samfunn klare å hjelpe barna tilbake fra den helt ekstreme situasjonen de har vært i. Barneministeren bør ta initiativ til å samle relevante miljøer for å lage en plan slik at det norske hjelpeapparatet kan ta barna godt imot. Denne planen må sikre at hjelpeapparatet vurderer hvert enkelte barns unike behov og situasjon. Vi må snakke med barna som er gamle nok til det, om hva deres behov er. Og så må vi finne løsninger for god oppfølging, omsorg og integrering for hvert enkelt barn ut ifra hva som er til barnets beste. Hva som er til barnets beste vil variere, og må vurderes individuelt.

Selv om denne situasjonen er spesiell, finnes det relevant erfaring i Norge. Det norske barnevernet har systemer og institusjoner som tar vare på barn med foreldre i rettssystemet. Det finnes mye erfaring å bygge på og blant annet flere familiesentre i Norge med særlig kompetanse. I Norge har vi også bedre forutsetninger enn mange andre land for å gi barna den omsorgen og behandlingen de trenger for å bearbeide alvorlige traumer, mulig indoktrinering, omsorgssvikt og dårlig helse. Menneskerettighetsutvalget i norsk psykologforening sier at de står klare til å behandle barna.


Ikke naive

Vi i Redd Barna er langt fra naive. Vi arbeider i mange av de vanskeligste stedene i verden med barn som har opplevd forferdelig ting og blitt utsatt for grove forbrytelser. Vi vet at det ikke er lett. Men vi vet også at det lar seg gjøre! Der det er vilje, finnes det også en vei. Vi har sett barn komme tilbake fra stupet til en normal barndom og oppvekst som har rustet dem til et godt voksenliv. Barna av foreldre med IS-tilknytning er ikke mindre verdt enn andre barn. De er også våre barn. Nå må norske myndigheter hjelpe dem hjem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere