Kris Guleng

Alder: 56
  RSS

Om Kris

Jeg er en frittstående/uavhengig bibeltroende med fokus på Jeshuas og apostlenes liv og lære fra det 1. århundret i henhold til sitt hebraiske paradigme.

Følgere

Eksegetisk og eisegetisk bibeltolkning

Publisert 3 måneder siden - 432 visninger

I møte med de mange ulike tolkninger av Bibelen, ser vi blant kristne at disse tolkningene spriker i alle retninger. Mange bruker bibeltekstene som knagg for sine egne meninger, i stedet for å granske hva teksten sier i sin rette sammenheng og hva grunnteksten forklarer om betydning og begrepsbruk språklig, kulturelt og historisk.

Hvordan kan vi være trygg på at en gitt tolkning er rett? Og hvordan kan vi gjennomskue de verste tolkningsfeilene? For å svare på dette, må jeg vise til definisjonene av to teologiske ord som handler om akkurat dette.

Eksegese er et gresk ord som betyr 'utlegning'. Her forklares det av Wikipedia:

"Eksegese er forklaring og utlegning av en tekst, særlig bibeltekster. Eksegese er en teologisk disiplin der bibelske tekster fortolkes. Eksegese er den kommenterende og problemdrøftende gjennomgang av en bibelsk tekst, som følger etter et tekstnært forarbeid (oversettelse og tekstkritikk) og en kort beskrivelse av tekstens form og innhold (parafrase). En ekseget er en person som driver bibelfortolking og eksegetikk er teologisk fortolkingslære av bøker og tekster.

Forskjellige hjelpedisipliner til eksegesen er blant annet:
• tidshistorie,  • innledning,  • hermeneutikk.

Man omtaler gammeltestamentlig såvel som nytestamentelig eksegese.
En eksegetisk oppgave vil typisk bestå av:  
•  oversettelse (fra gresk eller hebraisk), • parafrase, • eksegese; utleggelse."    

Fritt gjengitt fra "Skriveveiledning for tolkning av nytestamentlige tekster (eksegese)", Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, faggruppe for religionsvitenskap, NTNU:

Det er nesten 2000 år siden NT ble skrevet, i en annen geografisk, sosial, kulturell og religiøs sammenheng enn vi er i nå, derfor må vi etterstrebe å forstå tekstene på samme måte og bakgrunn som forfatteren eller de opprinnelige mottagerne av teksten hadde.

Det er krevende, men vi kan likevel prøve å finne svar på hva forfatterne ville formidle. Vi må skaffe oss mest mulig kunnskap om den tiden og situasjonen som teksten ble til i. Det krever en metode som tar hensyn til tekstens egenart og dens litterære og historiske kontekst. NT ble skrevet basert på GT, tanker og forestillinger fra GT danner forutsetningen for de samme begrepene i NT.

For de som skrev NT var dette uproblematisk, for de kjente og levde i den samme kulturelle og religiøse sammenhengen. For oss i dag betyr det at vi må bevisst finne ut hvilke forestillinger og assosiasjoner som kan ha vært knyttet til sentrale begreper og formuleringer i de tekster vi prøver å tolke. Til dette trenger vi oppslagsverk, ordbøker og andre hjelpemidler.

Som vi ser av denne informasjonen, handler eksegese om å tolke bibelteksten mest mulig autentisk slik den var ment da den ble skrevet. Man kan ikke legge inn en annen betydning enn det som blir gitt av selve teksten og den historiske og språklige ramme som ligger i dette.

Eksegese handler om å la bibelteksten forklare seg selv gjennom analyse, drøfting, tolkning og konklusjon. Reglene om at Skrift forklarer Skrift, og at Bibelen ikke motsier seg selv, er implisitt i denne fortolkningsprosessen, samt en rekke andre gode holdepunkter for utlegging av en tekstbetydning.

Eisegese er det stikk motsatte av eksegese. Definisjon fra Wikipedia:

"Eisegesis fra de greske ordene 'inn i' og 'å utlede' er den prosessen man gjør når man tolker en tekst på en slik måte at den prosessen introduserer ens egne antagelser, egen agenda eller forutinntatthet inn i, og på, teksten. Dette blir vanligvis betegnet som å lese inn i teksten.

Handlingen er ofte brukt for å 'bevise' et forutfattet synspunkt til leseren og for å viderebringe bekreftet partiskhet som stemmer med vedkommendes forutfattede agenda. Eisegese er best forstått når det står i kontrast til eksegese.

Mens eksegese er prosessen med å trekke ut betydningen fra en tekst i overensstemmelse med sammenhengen og den synlige meningen fra sin forfatter, så skjer eisegese når en leser påtvinger sin tolkning inn i, og på, teksten. Det resulterer i at eksegese heller i retning i være objektiv når den anvendes effektivt mens eisegese er ansett som høyst subjektiv."

Her ser vi at å lese sine egne subjektive forutinntatte meninger inn i en bibeltekst uten å ta hensyn til tekstens egen forståelsesramme, kalles eisegese. Denne subjektive lesemåten forekommer i stor grad blant Bibelens lesere og utleggere, og vi trenger derfor å gjøres oppmerksom på disse to motpolene innen tolkning av Skriften.

Det skulle si seg selv, etter denne redegjørelsen, at det er eksegese som er aktuell å bruke når man vil forstå hva Bibelen forteller på alle plan. Moderne mennesker som ikke kjenner bibelens hebraiske begreps- og virkelighetsbilde (paradigme), og som bruker sin egen samtid og ikke-hebraiske kultur og språkforståelse, vil ikke ha muligheten til å forstå det Bibelen handler om uten kjennskap til grunnlaget for boka.

Vi som bor i vesten har vår virkelighetsforståelse basert på det hellenistiske paradigme. Det Nye Testamente har også en grunntekst på gresk. Det er denne de fleste moderne utgaver av Nytestamentet er oversatt fra. Men selv den greske grunnteksten er i all hovedsak skrevet av hebreere, jødiske forfattere.

Og en hebraiskspråklig kyndig person kan også gjenkjenne hebraiske skrivemåter, språkbilder, formuleringer og tenkemåter i den greske teksten. Derfor er det mange fagfolk som mener at NT opprinnelig er blitt skrevet på hebraisk. Det finnes dessuten også en arameisk versjon av NT, arameisk er en hebraisk dialekt, som også Jeshua angivelig snakket.

Når vi som bibellesere i dag skal prøve å forstå både bibelteksten og de forkynnere som presenterer den, er det helt nødvendig å forstå forskjellen på eksegese og eisegese. Da har vi et bedre utgangspunkt for å teste Skriften i forhold til det som blir forkynt. Da de edle berøere i Ap.gj. gransket Skriften for å se om det som ble forkynt stemte, så visste de at hvis det apostlene sa ikke harmonerte og ble understøttet av Tanak/GT, så måtte det forkastes som falskt.

Mange forkynnere kan sitere skriftsteder de utlegger, og sitatene kan komme trillende på rekke og rad, og det som fremstilles kan høres bibelsk ut fordi utsagnet settes i forbindelse med en bestemt verseformulering i bibelen. Men svært ofte driver de eisegese, de leser sine egne forutfattede oppfatninger inn i teksten.

Det er også en klassisk feil å trekke en setning ut av sin kontekst som deretter tillegges en betydning som overhode ikke harmonerer med hverken den umiddelbare konteksten eller bibelen som helhet. Dette forekommer hele tiden, desverre.

Vær våken og kritisk til hvordan bibelteksten legges ut. Ved å forstå forskjellen på disse tolkningsmåtene, den objektive eksegese og den subjektive eisegese, har man et godt redskap til å skjelne det ene fra det andre. Vær oppmerksom på tolkninger som strider imot helheten i Skriften. Enhver setning står i en sammenheng, og den harmonere der.

 

Kilde:

https://no.wikipedia.org/wiki/Eksegese 

https://en.wikipedia.org/wiki/Eisegesis 

www.ntnu.no/documents/38266540/40068889/Skriveveiledning+eksegese/5269d864-580a-4d24-b4e3-c38064f9f22a

 

Gå til innlegget

Myten om 'drukkenskap' i Ånden

Publisert 3 måneder siden - 1097 visninger

Den kanskje aller mest hardnakked myte innen den karismatiske kristenheten i dag handler om at Den Hellige Ånds fylde bidrar til at man blir 'drukken' og oppfører seg som om man var full på alkohol. Det begrunnes med at da disiplene ble fylt av DHÅ på pinsedagen, så ble de beskyldt for å være fulle. Implikasjonen er at siden de fikk dette stempelet, så var det nettopp fordi de var fulle. Men hva sier Bibelen?

Apg 2:5-13:
"5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.  7 Forskrekket og forundret spurte de: 'Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål

9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!’ 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: 'Hva er dette for noe?’ 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: 'De har drukket seg fulle på søt vin’.

14 Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem: «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! 15 Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen.”

Her ser vi to sentrale momenter:

A) Disiplene oppførte seg ikke som fulle, det står ikke noe om deres adferd i det hele tatt. Det står at de forkynte evangeliet på de tilreisendes morsmål, altså på fremmede språk. For å kunne gjøre dette, måtte de nødvendigvis være helt nykter og 'rusfri'. En beruset person evner ikke å forkynne evangeliet klart og tydelig. Tvert imot, en full person vil snøvle og sjangle og være ute av stand til å formidle noe meningsfullt i det hele tatt.

B) Disiplene ble ikke anklaget for å være fulle. Tilhørerne ble forvirret av det spesielle språkmirakelet som DHÅ forårsaket. De skjønte ikke hva dette dreide seg om, og noen av dem gjorde narr av dem, altså hånet, spottet, og harsellerte med disiplenes overnaturlige språklige evner. De oppførte seg ikke som fulle for deretter å bli beskyldt for å være det. De oppførts seg helt nyktre og ble spottet fordi folk var forvirret på hvorfor disse enkle mennene var så språkbegavet helt plutselig.

Åndsdåpen på pinsedagen var et språkmirakel, og ikke en beruselsessituasjon. Dette underbygges av andre skriftsteder som understreker at Den Hellige Ånds kraft ikke handler om beruselse.

Gal. 5:22:
"Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse."

En drukken person mangler selvbeherskelse. DHÅs frukt er altså motsatt av det som denne myten påstår. For å kunne forkynne det sanne evangelium trenger man sann selvbeherskelse fra DHÅ.

Ef. 5:17-18:
"Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. 18 Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden."

Her sier Paulus at det er stor forskjell på å være full på alkohol og å være fylt av Ånden. Det står i stor kontrast til hverandre! Det er så stor forskjell på dette, at det er umulig å trekke den konklusjon at man blir 'full' av DHÅ. Vi skal forstå hva som er Herrens vilje, og det er å ha selvbeherskelse. Vi må skille mellom å være fylt (inspirert og nykter) og å være full (drukken og mentalt sløv).

1Tim 3:8:
"På samme måte skal diakonene være hederlige og ikke tale med to tunger, de må ikke drikke for mye vin eller være ute etter skammelig vinning."

En diakon skal ikke oppføre seg som full pga vin, og dermed er det en selvfølge at han heller ikke skal være full pga en el. annen åndskraft som bidrar til at man blir det. Man skal være nykter, klar, selvbehersket og forstandig. Er man full, er forstanden tilsløret.

Konklusjonen er klar: på pinsedagen oppførte disiplene seg slett ikke som fulle! De ble derimot spottet med dette utsagnet. Å påstå at spotterne hadde rett, blir å ta feil side i dette spørsmålet. Spotterne tok feil. Det er derfor det kalles spott. De hadde ikke rett, de drev gjøn med dem. Ta for all del ikke parti med spotterne!

Gal 6:7-8:
"Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.  8 Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden."

Peter avkreftet på det sterkeste at disiplene var fulle på pinsedagen! Når han gjorde det, bør vi også gjøre det. Peter var tilstede, han opplevde selv dette språkmirakelet. Han vet hva han snakket om. Og han visste at dette ikke var noen form for ‘drukkenskap’.

Det er fordi man ikke er beruset når man fylles av DHÅ, at det advares mot vinens beruselse. Beruselse gjør en person ute av stand til å forkynne, forstå sin synd, eller å foreta seg noe konstruktivt i det hele tatt av Åndens frukter. DHÅ er gitt som utrustning og kraft til å gjøre noe, fungere bedre enn man gjør i egen kraft, for Gud, - og ikke å bli satt ut av funksjon som ved beruselse. Dette ligger i hele sakens natur og sier egentlig seg selv. Ikke tro på myten om at Den Hellige Ånds fylde bidrar til 'drukkenskap'. Det er løgn.

Gå til innlegget

Kan ikke dåren gå seg vill?

Publisert 3 måneder siden - 1103 visninger

Hvor ofte har jeg ikke hørt mange kristne si i møte med ulike typer forkynnelse at 'selv en dåre ikke skal gå seg vill'... Stemmer det virkelig at en dåre ikke kan gå seg vill i møte med vranglære og falske profeter og ånder? Hva var da poenget i bibelen med å advare mot det falske? Taler bibelens forfattere mot bedre vitende? Visste de egentlig at det ikke er noen fare for at 'dåren' går seg vill, de bare ville advare likevel?

Denne lille setningen om 'dåren som ikke går vill', har blitt en bevisstløshetens sovepute for altfor mange kristne. Når 'ikke engang dåren' kan fare vill, er det da ingen fare med en selv, eller hva? Man stoler på at når de som måtte være enklere utrustet enn en selv ikke kan trø feil, da er man helt trygg selv også. Så hviler man i denne forestillingen. Men er det virkelig så enkelt og risikofritt?

Hva sier bibelen om dårer og deres evne til å fare vill?

Ordspr. 14:7-8,15-16:
"7 Hold deg borte fra dåren, du får ikke kunnskap fra leppene hans. 8 Den klokes visdom er å kjenne sin vei, dårers dumhet er å narre seg selv.

15 Den troskyldige tror alt som blir sagt, den kløktige gir akt på sine skritt. 16 Den vise frykter det onde og vender seg bort fra det, dåren er overmodig og selvsikker."

Ordspr. 17:10:
"10 Advarsler biter bedre på den kloke enn hundre slag på dåren."

Ordspr. 18:1-2:
"En einstøing følger sin egen lyst, glefser mot alle kloke råd. 2 Dåren bryr seg ikke om innsikt, han vil bare vise hva han tenker selv."

Ordspr. 23:9:
"9 Snakk ikke til en dåre, han forakter dine kloke ord."

Ordspr. 28:26:
"26 Den som stoler på sitt eget vett, er en dåre, den som vandrer med visdom, blir berget."

Fork. 2:14:
"14 Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkring i mørke."

Disse sitatene bekrefter til gagns at en dåre faktisk kan fare vill! Og dårer går seg vill hele tiden. Disse sitatene levner liten tvil om det. En dåre som narrer seg selv, er overmodig og selvsikker, ikke tar imot advarsler, ikke bryr seg om innsikt, bare vil vise hva han selv tenker, forakter kloke ord, stoler på sitt eget vett og går omkring i mørket, en slik dåre vil være dømt til å fare vill. Hvem kan hjelpe ham?

Ordspr. 13:16:
"16 Den kløktige opptrer med forstand, dåren viser fram sin dumhet."

Ordspr. 26:4-5:

"4 Svar ikke dåren like dumt som han spør, ellers blir du selv som han. 5 Svar dåren like dumt som han spør, så han ikke blir vis i egne øyne."

Sier ikke Bibelen her at å hjelpe dåren til innsikt, er fånyttes? Hvem kan rettlede en dåre slik at han ikke farer vill? Dåren tar ikke imot rettledning, det er derfor han betegnes som en dåre. Så hva i alle dager betyr denne setningen om at 'selv ikke en dåre skal fare vill'?

Hvor står det og i hvilken sammenheng? Det er nemlig sammenhengen, versene før og etter, som avgjør hva denne setningen sikter til. Og når vi leser hele kapittelet i sin helhet, der setningen står, vil vi straks se betydningen, og det er noe annet enn slik den blir brukt av de fleste i dag.

Jesaja 35:
"Ørken og tørt land skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. Som liljen 2 skal den blomstre og juble, ja, rope av fryd. Libanons herlighet har den fått, Karmels og Sarons glans. De skal få se Herrens herlighet, vår Guds glans.

3 Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! 4 Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere.

5 Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. 6 Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble. For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. 7 Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv.

8 Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill.

9 Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, 10 de som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte."

Dette kapittelet i profeten Jesaja er en profeti om noe som enda ligger i fremtiden; nemlig etableringen av Messias-riket på jorden i de tusen år. Da skal vi få 'se Herrens herlighet og glans', Jeshua kommer ned til jorden selv. Jeshua kommer med hevn og gjengjeld fra Gud, dette sikter til den fremtidige dommen.

Da skal han lege blinde og døve, også på det åndelige plan, sykdommer vil helbredes. Og jorden og marken skal bringe frem fullkomne vekster og levende vann. I dette scenariet skal det være en hellig vei der ingen uren skal ferdes. Ingen av de frelste som har kommet ut på riktig side av dommen skal trø feil på denne veien. De er hjemme i Guds Rike for godt.

Selv dårer skal ikke kunne vakle på denne veien. De er allerede frelst. Det finnes ikke noe alternativ lenger. Det går ikke an å fare vill lenger, man er kommet frem til målet Paradis. Ingen rovdyr skal finnes der, ingen ulver i fåreklær, ingen løve som djevelens forførelser. De som Herren har fridd ut, de frelste, skal leve i fred på Sion.

Jesaja 2:3-4:
"3 Mange folk skal dra av sted og si: 'Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov (Torah) skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem'.

 4 Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig."

Her ser vi at det snakkes om tusenårsriket der Jeshua Messias selv i egen person skal dømme og skifte rett mellom folkeslagene. Det skal ikke være krig mer, Messias innfører sitt fullkomne fredsrike - basert på hans egen lov Torahen! Hvis man ikke følger Torahen i dag, hvordan skal man holde den i tusenårsriket når det bare er den som gjelder - for alle?

Vi ser altså at dårer i denne verden absolutt kan fare vill, og de gjør det ustanselig. Men i den kommende verden, i Messias sitt tusenårige fredsrike som konge i Jerusalem, på Sion, da skal det ryddes en åpen vei, slik at alle de frelste kan fare på den, inklusiv dårene! Da går det ikke an å ferdes feil lenger!

Det er basert på denne bakgrunnen vi må forstå denne ene setningen som har blitt så fatalt misbrukt i helt andre sammenhenger. I dag kan dårer fare vill, men i Guds rike kan de ikke det! Der finnes det ingen forførelse eller villfarelse! Takk og lov.

Men fordi dårer absolutt kan fare vill i dag, er det logisk at bibelen advarer mot frafall, forførelse og villfarelse. Gud er helt nødt til å mane oss til våkenhet, edruelighet og selvbeherskelse i en tid der djevelen går rundt som en brølende løve for å sluke flest mulig og der ulver kler seg i fåreham, (les pastor-, prest-, og profetklær), og viser vei langt bort fra Guds rike.

Bibelens mange formaninger om å skjelne ånder, er helt grunnleggende for vår vandring i det lyset som stråler fra Guds Ord. Det er Ordet som er lykt for foten og lys på stien. Bibelen, Guds Ord. Og ingen setninger og sitater i Bibelen må trekkes ut av sin sammenheng og gis en betydning som ikke harmonerer med sammenhengen.

Den setningen jeg har belyst her, har desverre bidratt til svært falsk trygghet for mange kristne. La oss ikke være en blant dem. Hvis dåren kan fare vill, kan du og jeg det også.

Gå til innlegget

Lignelsen om navlestrengen

Publisert 3 måneder siden - 307 visninger

Jødefolkets kall og utvelgelse er et tema som har opptatt verden både religiøst, teologisk, historisk, politisk og humanitært i årtusener. Hvorfor strides verden utrettelig omkring dette lille ørkenlandet vi kaller Israel? Hva er kjernen i dette lille folkets skjebne og hvorfor stiller de i særklasse verden over til alle tider på grunn av denne lagnaden?

Utallige statsoverhoder, religionsforkjempere og andre ideologer, har forsøkt å utviske jødefolkets tilstedeværelse på jorden, gjennom forfølgelse, tortur, drap, tvangskonvertering og folkemord. Alle tiders syndebukk. 'Vi ville få det så godt her i verden', tenker man, – hvis bare ikke jødene 'stakk kjepper i hjulene for verdensfreden hele tiden'.

 

Men verdens villedende forestilling om at man så vel kan unnvære jødene vil i siste instans bli dens bane. For verden glefser etter den hånd som gir den føde. Mørket prøver å kvele det eneste lys som kan lette mørkets slør.


Denne verdens posisjon overfor Gud er å ligne med en gravid kvinne. Jorden er et foster i Vårherres mage. Og vår lille klode er avhengig av åndelig næring fra sin mor. Men hvordan skal moren kanalisere næringen til fosteret?

 

Morkaken er en massiv næringsbeholder; Guds Ord og Ånd. Fosteret har en navle, et lite sentrum i sin kropp som skal ta inn føde på vegne av hele kroppen. Denne navlen er et bittelite ørkenland; Israel. Og midt i landets midte, en hovedstad; Jerusalem – i sannhet jordens navle (Esek. 38:12, 5:5).

 

Men morkakens livgivende krefter trenger en kanal. Barnet må ha en navlestreng. En formidler av alt det mor vil gi sitt elskede barn. Denne kanalen er jødefolket, paktsætten. Israels barn er jordens navlestreng som formidler Guds sannhet, kunnskap, kjærlighet, lov, nåde, vilje, vei og rike.

 

Jødeslekten, av alle jordens slekter, har fått det smertelige og ærefulle oppdrag å lede Guds nærvær til vårt klodefoster. Uten jødefolket - ingen Bibel, ingen tro, ingen frelser, ingen Hellig Ånd, ingen livsbevarende etisk lovgivning, ingen samvittighet, ingen formidler av næring fra hele klodens mor – Livet selv – JHVH.


Det er i fosterets navle, Jerusalem, de store guddommelige bibelske begivenheter finner sted. Jødefolkets tempeltjeneste, Jeshuas liv, død, oppstandelse, himmelfart, og jødefolkets samling fra alle verdenshjørner i vår tid. Gud begynte, fortsatte, og fullfører, sitt åndelige verk på jorden gjennom navlestrengen jødefolket og navlen Jerusalem.

 

Messias skal komme tilbake på samme måte som han fór på Oljeberget. Det er her han kommer tilbake for å opprette sitt evige fredsrike. Ikke på denne verdens premisser, men på Guds. ”For hærskarenes Herre skal være konge på Sions berg og i Jerusalem, og foran Hans eldste, i herlighet.” (Jes. 24:23).

 

Fødselveene er snart forestående. Fødselen kommer; en ny himmel og en ny jord blir skapt på ruinene av den gamle. "På dette berget skal han fortære det sløret som tilhyller alle folkene, og det dekket som er knyttet over alle folkeslagene. Han skal oppsluke døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort sitt folks vanære... På den dagen skal det bli sagt 'Se dette er vår Gud! Vi har ventet på Ham, og Han skal frelse oss'... På dette berget skal Herrens hånd hvile." (Jes 25:7-10)

 

Fosteret gjennomgår en transformasjon fra død til liv gjennom fødselen av en ny verden. Det blir til et fullbåret barn i Guds favn, et fullkomment rike der Kongenes Konge skal ha omsorg for det nyfødte barnet i en skjønnhet og herlighet som ingen mennesker i dag har sett. ”Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det har Gud forberedt for dem som elsker Ham." (1. Kor. 2:9)

 

Verden har ustanselig forsøkt å klippe over navlestrengen, uvitende om at det er som å sage av den greina man selv sitter på. Men Gud har forhindret verden i å kvele den jødiske åndsflamme. Det er gjennom navlestrengen Gud har åpenbart seg for menneskeheten og det er gjennom den Han kommer tilbake i ny og herlig åpenbarelse. Ingen mennesker kan klippe over navlestrengen. Det er JHVH som redigerer begivenhetene omkring fødselen. ”...Herrens dag kommer som en tyv om natten... ...som fødselsveene over den som skal føde...” (1Tess. 5:2-3).


Det er ikke navlestrengen – jødefolket – som er denne verdens problem. Den er redningen. "... for frelsen kommer fra jødene” (Joh. 4:22). ”Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, Han som er over alle, Den evige velsignede Gud.” (Rom. 9:4-5).


Den verden som i dag nekter jødefolket retten til å leve, til å bo i fred i et fedreland, til å forsvare sine grenser, til å stå likeverdig med andre folkeslag uten spott og hat og forfølgelse, til å være det lys det er satt til å være i en mørk verden gjennom formidlingen av Guds Ord, - den verden vil en dag stå ansikt til ansikt med navlestrengens livgiver.

 

Guds hensikt og veier med jødefolket er ‘usporlige’, vi kan ikke spore dem opp med kart og kompass og avdekke dem, de er skjult for oss. Og Hans dommer er ‘uransakelige’, vi kan ikke gå dem etter i sømmene og sjekke justisen i Hans vurderinger og avgjørelser. "Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er og hvor uutgrunnelige Hans veier." (Rom. 11:33)


Vi vet bare at all åndelig begrepsforståelse gitt til verden fra Gud, er kommunisert gjennom jødene. Vi må akseptere at Han valgte å gjøre det slik. Det var Gud som satte navlestrengen der – på vegne av oss alle. For denne unike rollen og tjenesten fortjener jødefolket vår takknemlighet, aktelse, medfølelse, beskyttelse, kjærlighet, velsignelse og forbønn.

 

Gjennom jødefolket har jorden blitt velsignet inntil denne dag. Det vil den fortsatt bli. Jødefolket er mennesker på godt og ondt akkurat som resten av folkeslagene i verden, men det var denne ætten Gud valgte til å bære frem sannheten om seg selv. Navlestrengen produserer ikke føde, men den formidler den åndsføde fra Gud, som vi ikke kan overleve uten.

 

"For så sier Herren over hærskarene, den herlige, etter at han sendte meg til folkeslagene som plyndret dere: Den som rører dere, rører ved min øyensten." (Sak. 2:12)

 

"Hvilken fordel har da jøden...? Mye, på alle måter! Først og fremst at Guds Ord ble betrodd dem." (Rom 3:1)

Gå til innlegget

Hvorfor akkurat Bibelen?

Publisert 3 måneder siden - 2378 visninger

Ennå har jeg ikke funnet èn eneste forklaring som er god nok for at Vårherre har tillatt seks tusen år, bibelsk tid, med ondskap og lidelse på denne kloden. Ingenting. Og jeg har hørt mange forklaringer. Men ingen av dem holder for meg. Det er fordi en allmektig Gud, som samtidig er kjærlighet, ikke kan tillate lidelse, så lenge han er i stand til å forhindre det. Punktum.

Dette handler om fundamental og absolutt etikk. Jeg finner ingenting som kan rettferdiggjøre lidelsens eksistens i perspektiv av en allmektig, kjærlig Gud. Den innbyrdes selvmotsigelse som dette rommer, er etter mitt syn horribelt uetisk. Det er svært problematisk for meg. Den som selv har smakt av smertens beger, vet hva jeg snakker om. 

 

Når jeg likevel skal forholde meg til at det finnes en intelligent opphavsperson bak min egen tilblivelse, kommer spørsmålet - hvor kan jeg finne informasjon om ham? Finnes det i det hele tatt noen dokumenter i denne verden som kan sies å være kommunisert av ham? I så fall hvilke?

 

Det er jo bare å lete... og det er nok av ‘hellige skrifter’ å velge mellom, verden er full av ulike religiøse oppfatninger omkring en eller flere eventuelle gudeskikkelser. Så hvorfor akkurat Bibelen?


Bibelen er full av paradokser og ubesvarte spørsmål. Innehar Bibelen noen form for troverdighet som kan balansere dens kontroversialitet? Hva er det ved den som er autentisk? Med tiden har svaret blitt enkelt for meg, i all sin forunderlighet. Nettopp fordi jeg lever i vår tid, kan jeg se tilbake på et av tidenes største Gudsbevis.

 

Bibelen fremlegger forutsigelser som verdenshistorien bekrefter har blitt oppfylt, én etter én. Enten jeg tar Bibelen seriøst eller ikke, kan jeg ikke benekte at den innehar kvaliteter på et overnaturlig plan i form av en mengde oppfylte profetier. Altfor mange til at det kan være tilfeldig.

 

Sentrum for disse profetiene er i størst grad en liten folkegruppe kalt hebreere, israelitter eller jøder. Deres historie strekker seg over flere årtusen, og det er gjennom denne lille folkegruppen Bibelens Gud gjør seg gjeldende.


De har vært utsatt for verdenshistoriens mest notoriske, langvarige og hatske forfølgelse, tidenes aller største folkemord, og likevel overlevd som gruppe og fått tilbake sitt hjemland etter to tusen års landløshet.

 

Deres unike kultur og utdødde språk, hebraisk, har blitt gjenopplivet med stor vellykkethet. De har forsvart seg i flere kriger enn noen annen stat har måttet gjøre, og alltid vunnet slagene overlegent, til tross for formidabel arealmessig og populasjonsmessig underlegenhet. Ingen andre folkegrupper har gjennomgått det samme, deres lagnad er helt unik og særdeles oppsiktsvekkende.

 

Bibelen har et treffende utsagn om at den som rører ved Guds folk, jødene, rører ved Guds ‘øyensten’, hans eget øyeeple (Sak. 2:12). Øyet er angivelig kroppens mest følsomme organ. Å ignorere denne dimensjonen, viser seg å avstedkomme katastrofale konsekvenser for alle involverte. Det bekreftes av Jødenes historie. Dette gjør det umulig for meg å avvise Bibelen innhold.

 

Det er så usannsynlig og mirakuløst, at det må granskes. Hvis Bibelen er sann, kan jeg ikke gamble med dens budskap, når jeg ser hvor presist den operer. Den som står bakenfor i kulissene i tilblivelsen av denne boka, være utenfor vår tid/rom-dimensjon, ellers ville slike presise oppfylte forutsigelser ikke vært mulig, ikke for mennesker.

 

Derfor står jeg med problemstillingen; er jeg villig til å forholde meg til en Gud som tolererer tilstedværelsen av ondskap og lidelse? Jeg synes ikke det er lett. Men jeg opplever at jeg ikke har noe valg. De to sentrale ‘Gudsbevis’ jeg har nevnt, er skaperverket og de mangfoldige oppfylte profetier for jødefolket som i hopetall understreker Bibelens troverdige autoritet.

 

Men det finnes enda en grunn til at jeg synes Bibelen er verd å anerkjenne, til tross for at begrunnelsen er svimlende uutgrunnelig. Bibelens Gud har - tross alt - gitt menneskeheten en løsning som i det lange løp vil avstedkomme total frihet fra lidelse og død.

 

Vi er ikke der enda. Men det kommer en gang. Forskjellen på å tro, eller ikke tro, på dette - er for meg enorm. Hvis forestillingen om et paradis ikke lå i min bevissthet, dag og natt, hva var hensikten med å holde ut i en verden stenket med tårer og blod?

 

Dette tredje motivet til fordel for Vårherre, er ikke noe ‘bevis’. Det er et behov i mitt indre. Bibelen sier at "evigheten er nedlagt i våre hjerter" samtidig som vi "ikke kan forstå det verk Gud gjør fra begynnelsen til enden." (Fork. 3:11). Hvilket paradoks!

 

Jeg tror at menneskets åndsbevissthet ikke er tilfeldig, akkurat som universet. Vi har en liten bit av ‘den store helheten’ inni oss. Han som står bakenfor skapte det slik, så vi vil jage etter svaret på spørsmålene hjertet stiller. Hvorfor skulle vi ellers hige etter et paradis?


Jeg forstår ikke så mye av Vårherres måte å frelse oss på. Slakting av et uskyldig lam... et offer, et alter, et kors, en grav, en oppstandelse, og en soningstjeneste. Merkelig. Jeg liker ikke slakting og blod. Jeg tenker det måtte vel gå an å finne en mer fredsommelig måte å gjøre slutt på ondskapen? Men det er ikke jeg som bestemmer. Vårherre valgte denne fremgangsmåten, og jeg undrer meg stadig over den.

 

Disse tre motiver for å tro på Bibelens Gud; - universets tilblivelse, oppfylte profetier, og et fremtidig paradis, lenker seg sammen som en kjede av premisser for å se med åpent blikk på det slaktede lammet, den korsfestede, den 'salvede JHVHs frelse' - Yeshua Messias. Ved hans sår får vi legedom, glede, fred, frihet, kjærlighet, liv, lykke og samvær med Vårherre selv i en evighet. En redningsmanøver for kloden vår som overgår ethvert menneskes fatteevne.


Ondskapen og lidelsen er som en betennelse, en smertefull byll av verk og materie, som menneskeheten pådro seg en gang. Bare en kraftig motgift, en kurant vaksine, kan nøytralisere lidelsens makt, og oppheve den smertepest som har infisert menneskeheten. Offerlammets blod.

 

Jeg forstår det ikke, men stiller meg takknemlig til at motgiften finnes. Yeshua Messias holdt ikke livet så kjært at han ikke ville gi det som medisin mot vår verdens betennelsestilstand. Denne vaksinen vil begynne å virke allerede her - midt i sorgens og smertens rike. Og den vil fullbyrdes for den som vil - en gang i fremtiden.


Og da skal vi få se klart det som nå er tilsløret, selvmotsigende, ubegripelig, provoserende og lengselsfylt. Det er mitt håp og min tro at jeg da vil se at seks tusen år med krig, sykdom, fattigdom, sorg og død, blekner i sin kraft, sett i forhold til den virkelighet som åpenbares da...

 

Til tross for at Vårherre tolerer lidelsen enn så lenge, ligger det en dyp etisk integritet i Hans frelsesakt. Han har gitt oss en fremtid. En ny himmel og en ny jord der Messias er Rettferdighetens Konge. Da skal han tørke bort hver tåre og gjøre alle ting nytt. (Åp. 21)


"For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighetsom skal bli åpenbart på oss." (Rom. 8:18)


Derfor akkurat Bibelen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Faktafundamentalisme
av
Erlend Waade
rundt 8 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Døden i livet
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 16 timer siden / 110 visninger
0 kommentarer
VARSLAREN
av
Rita Esperø Hansen
rundt 18 timer siden / 300 visninger
0 kommentarer
Dropp 50 årsregelen
av
Martin Enstad
rundt 20 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Skattebetaling som krav
av
Hans Morten Haugen
rundt 21 timer siden / 78 visninger
0 kommentarer
Forstandig teknologi
av
Vårt Land
rundt 22 timer siden / 71 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 4 timer siden / 2515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 5 timer siden / 2515 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 5 timer siden / 6880 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
rundt 6 timer siden / 520 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 6 timer siden / 2515 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 6 timer siden / 2515 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
rundt 7 timer siden / 520 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Faktafundamentalisme
rundt 7 timer siden / 125 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 7 timer siden / 2515 visninger
Roald Øye kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 8 timer siden / 285 visninger
Les flere