Magne Kongshaug

Alder: 1
  RSS

Om Magne

Følgere

Bibelens lydighetslære under angrep

Publisert rundt 2 år siden

I samråd med befolkningen har Den norske kirke neddempet skriftsteder i Bibelen om livets to utganger, kallet til omvendelse og misjonering, samt tekster om ekteskap, skilsmisse, gjengifte, seksualmoral, havesyke.

Hva slags «Gud» er det, som setter våre råd og tilbøyeligheter foran egne råd? Skal vi tro Bibelen, så klager Gud gjentatt og gjentatt over ulydighet. Tekster om eksempelvis Job, nesten-ofringen av Isak, de mange utfordrende ord tillagt Jesus i de fire evangeliene - er ment å vise hvor ekstremt høyt Gud verdsetter tillit og lydighet.  

Neddempingen av sentrale bibeltekster har nå høstet så bred aksept, at motstand på historisk og bibelsk grunnlag fremstår som udannet, foreldet tenkemåte. Den liberale toleransen, den nye ortodoksien, er økende intolerant mot annerledes tenkende (jfr. D.A Carson The Intolerance of Tolerance, 2010; A.J. Køstenberger og M.J. Kruger The Heresy of Orthodoxy, 2010). Det som for noen tiår siden var illegitimt, er det i dag nærmest tabu å ta avstand fra!

What’s next? – Når myndigheter likestiller religioner og hellige skrifter som omtrent like lite troverdige, om ikke uttalt - så er selvsagt også kirkens og Nytestamentets (NTs) påstand at Jesus er Veien og Livet og Sannheten under sterkt press.  

Om Jesus er Herre, hvorfor kalles ikke folket hørbart og følbart til omvendelse i det offentlige rom? En halv million nordmenn som for 20-30 år siden trodde, tror ikke lenger, etter egne utsagn. De flest av oss er fanger under mammons åk, av nokså fri vilje.  

Ulydighet ødsler kirkens evangeliske kraft, gir inntrykk av feighet og/eller at kirken gir skeptikere rett i at mye i Bibelen er lite troverdig!

Gud tvinger ingen til gode gjerninger. Mennesker har frihet til å velge mellom godt og ondt, er ansvarlige for sine gjerninger (sml. 1 Peter 2, 16). Se verdens nød! Se egen skyld. Se vår alles tilskudd til «det ondes problem!   Se ulydighetens konsekvens!      

Lydighet, hva er det? Jesus ba oss om å be og arbeide for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen. En hovedrøst i NTs fire evangelier kaller oss til å bli hørere og gjørere av Herrens vilje, her og nå; røsten fortsetter i hele NT ikke minst i Jakobs brev og Peters første brev. Summen av de ti bud og evangeliet er at vi skal elske Gud og vår neste av all vår kraft og styrke, ved villig å samarbeide med Gud, ved tro på Jesus. Den som elsker meg, holder mine bud, sa Jesus (Joh. Kapitlene 14 & 15); uten hans virke i våre liv er det umulig å bære gode frukter til Guds behag (jfr. Joh. 15; Gal 5,22; Mat 3, 10-12). Troen på Guds og Kristi nåde, dvs. den slags tro som holder seg nær Gud (sml. Jakobs brev 4,8; Jesaja 1, 16-20), oppveier den enkeltes tilkortkommenhet, dekker over våre skrøpeligheter (Evangeliet). Den troende krediteres nåde, rettferdighet, frelse.  Derfor kunne Jesus si til sine feilbarlige disipler: Dere har holdt mine bud (Joh. 17). Også Paulus kaller til samarbeid med Gud, idet Gud virker i oss å ville og gjøre etter hans gode vilje (Fil 2, 12-13; Ef 2, 10). - Hele Bibelen advarer på det sterkeste mot å gi etter for selviske lyster og begjær som står Gud og nesten imot (se f. eks. Matt 3, 11; Gal 5, 19-24; Kol 3,5;1 Peter 1, 13-19).

Når hunder kan lære lydighet overfor sine eiere, så kan vel også mennesker lære lydighet overfor Gud, med Gud som læremester og giver av kraft og nåde? (jfr. Jesaja 35,8).

Budene og nåden motsier folk som er på utkikk etter urett. Ifølge profeten Jesaja sukker Gud: Bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden! 

Ja, hadde vi mennesker villet etterleve Bibelens oppfordring om måtehold og vennlighet og rettferdighet, ved Nådens veiledning og kraft, så hadde sannhet og rettferd regjert på kloden, tror jeg; vi hadde vært sunnere, fred og glede i sjel og sinn ville vært vanlig, vi hadde tenkt og handlet til hvermanns beste, æret Skaperen og livet, alt liv - og unngått menneskeskapte klima- og økokatastrofer!

En hovedgrunn bak verdens nød er deggingen av makt, profitt, status og sex, ublutt kombinert med selvros og svermerisk tro på menneskers evner til å redde både verden og egen luksus. Jesus sa jo at ingen kan tjene både Gud og Mammon!  Grådighet, profittøkonomi, katedral lar seg ikke forene! Noen forstår dette, blant dem pave Frans og fornuftige økofilosofer (jfr. Filosofiprofessor Arne j. Vetlesen For vår jord, VL, 7. sept.) Ja, fromhet fins i mang leire. Flere personer som ikke kjente Kristus kalles i NT for rettferdige! Herren bevarer sine fromme sjeler (salmisten).  Det dere har gjort mot én av disse mine minste, har dere gjort mot meg, er Kristi solidariske dom!   Kor eksistensielt alvorleg!  

Avguderiet selvdyrking. Hvor ble ærefrykten av? Er ikke Skaperen kilden til all fornuftig og kjærlig higen på kloden etter å redde skaperverket fra urettferdighet, forurensning og feber? Har ikke historiens Herre også inspirerte opplysningstidens agenda mot undertrykkende strukturer og fastlåst tenkning - og gitt impulser og vett til vitenskapelig tenkning og gjennombrudd? I Guds lys, ser vi lys; Gud oppklarer vårt mørke; Skjønnhet og evighet har Gud lagt ned i våre hjerter. Sier Bibelen. Sangerinnen Jenny Lind skrev til H.C. Andersen:” Ikke noe er renere enn kunsten, for den drar oss opp mot han som ga den …” (C. Skovgaard-Petersen, Under Nåden). J.S. Bach tilegnet Gud sine verker! Hørt Bachs opphøyede «Jesus, bleibet meine freude»? - Men Vi moderne sekulariserte tar rosen for «eget» verk, mens det gode ved utviklingen (ikke utingene) trolig er Herrens gjerning. Gud står den stolte imot, men gir den ydmyke nåde!   Verdens uro tiltar. Vi ruster opp. Men vil ikke Gud være vekter … ?  (jfr. Lukas 19, 41-42)

Renessanse! Jeg har begynt å lære at rettroenhet av partipolitisk, økonomisk og/eller religiøs art, frakoblet tålsomhet, barmhjertighet, bjelken i egne øyne, forvolder harde hjerter, selvgodhet, avstand. På den annen side, Jesu råd mot å fordømme, er ingen unnskyldning for å tie om rett og galt. Måtte tekster som taler for økonomisk rettferdighet, om å ta vel imot fremmede i nød, vise vennlighet mot venn som fiende, naturforvaltning, anstendig seksualitet - og selvsagt om Guds og Jesu Kristi nåde, Bibelens essensielle budskap, måtte slike tekster bære frukter i våre liv, bli mer eksistensielt virksomme - i samarbeid med mennesketjenlig multikulturell innsikt og visdom!  

Magne Kongshaug, medl. i Dnk, Risør

           

Gå til innlegget

Trenger Gud og troen forsvar?

Publisert over 2 år siden

Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde.

EN SKAL IKKE ile Gud til unnsetning, skriver kommentator Håvard Nyhus (VL, 19. juli). Sant det, mener Atle O. Søvik og Tore Olsen - som understreker at det er vi som trenger gode forsvar for troen (VL, 20.og 21. juli). Påstanden at Gud trenger ikke forsvar, er unyansert, mener jeg. Og hva slags tro er det som bør forsvares - en selvlaget, rasjonalisert tro eller genuin kristen tro?

Guds eksistens kan sannsynliggjøres, mener Søvik. Søren Kierkegaard ville derimot ha hevdet at det å bygge troen på sannsynliggjøring er ubibelsk selvsnekring.

Religiøse apologeter finner det mer sannsynlig at Gud eksisterer og at Kristus sto opp fra de døde enn at Gud ikke eksisterer og at Kristus ikke sto opp. Ateistiske apologeter kommer derimot frem til motsatt resultat (jfr fysiker Sean Carroll ”The Big Picture”). Rasjonell tenkning alene duger nemlig ikke til å avgjøre De største spørsmålene!

Håvard Nyhus har rett: enten eksisterer Gud, eller Gud eksiterer ikke.  I genuin kristendom er det nemlig absurd å påstå at det er, si, 70 % sikkert at Kristus sto opp fra de døde og 30 % sannsynlig at han fortsatt er død. Den genuint kristne tror at det er absolutt sikkert at Gud eksisterer, fordi Kristus har gjentatt og gjentatt at hans Far er og at Ånden er.  Kristen tro er således ikke en selvlaget, kun rasjonelt begrunnet tro. Den genuint kristne tro er en overbevisende gave fra Gud, formidlet av Ånden, som hin enkelte kan motta eller ikke, og som kan bevares - eller visne, ved syndig, ubotferdig levnet.

Det er når tvil såes i mitt hjerte at jeg innbiller meg å trenge sannsynliggjøring av troen. Men den eneste som kan fjerne tvilen er Guds Ånd som ved Kristi ord alltid henviser til Jesus Kristus og hans nåde, i følge Bibelen og genuin kristen erfaring.   

Kierkegaard. Håvard Nyhus tar Søren Kierkegaard som sannhetsvitne for at Gud ikke trenger forsvar. Det Kierkegaard mente var at det er meningsløst å forsvare Gud og kristen tro med (kun) rasjonelle argumenter. Kierkegaard forklarte og forsvarte imidlertid sann nytestamentlig kristendom, til oppbyggelse, ved troens djupe innsikt, ironi og humor (jfr Mark A. Tietjen, Kierkegaard Communication, and Virtue, Authorship as Edification, 2013). Derved forsvarte han også Guds og Kristi vilje og gjerninger, og var Gud til behag og trøst, mener jeg. Han mente at sann kristendom knapt fantes i den danske ”kristne” befolkning. Og ville ganske sikkert ha ment det samme om dagens norske sekulært tilpassete teologi/kristendom. Tvil på Kristus og Gud, er ikke fra Gud, og ingen kan motta kristentroen uten syndserkjennelse og bekjennelse, mente Kierkegaard - i resonans med Den hellige skrift, Bibelen.

Sekularisert teologi, nylig definert og kritisert av Bernt T. Oftestad (VL 21. juli), tilhører den kierkegaardske etiske sfære, ikke genuin kristendom; sml Kierkegaards tre tilværelsesformer: den estetiske, etiske - og religiøse, der kun kristendom står høyest og har åpenbarings signatur. Estetisk levnet krever stadig underholdning, stadig nytelse; en er seg ubevisst at sjelen er djupt fortvilet, egentlig. - I den etiske sfære er en kommet mer til seg selv, og en lager seg sine egne lover og etterstreber dem i egen kraft (sml ekteskapsloven). Ved eventuell omvendelse til Kristus, ved Guds direkte inngripen og nåde, skjer en overgang til genuin kristendom.

Trenger, ønsker vår himmelske Far sine barns takk og lov, fortjener Kristus Jesus vår hengivenhet, gleder det Ånden om vi av hjertet søker å adlyde ham?  Kristne er kalt til å formidle, leve og forsvare kristentroen, og bør ikke tie når Gud neglisjeres og hånes!

Ja visst, vi er kalt til å svare på spørsmål også om hvem Gud er, som Ingvild Hellesnes skriver (VL 22. juli). Derfor er det bemerkelsesverdig at verken Hellesnes, Nyhus, Søvik eller Olsen i sine taler om apologetikk nevner eksplisitt et eneste ord om Kristus, Guds Sønn, Frelseren.  Olsen referer riktig nok til evangeliet. 

 Gud er mer enn sitt åpenbarte ord, men vi kan ikke kjenne Gud og Kristus uten rom for Kristi og Guds ord i våre hjerter!

 ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære over verden høyt i savn må være, og alle sjele, og alle trelle, og hver geselle, de skal fortelle din ære. Det er smukt og kostelig å høre, at man Gud sin' leppers p1ikt mon gjøre … Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde …” (Petter Dass)

Magne Kongshaug, Risør.

Gå til innlegget

Ny åpenhet?

Publisert nesten 3 år siden

At et daglig skriftord atter skal få plass på forsiden i Vårt Land, er et definitivt fremskritt. La meg allikevel forhøre meg litt om det nye vidsynet til Vårt Land som skal favne hele Kristen-Norge, også såkalte ukorrekte meninger.

Etter å ha lyttet til den interessante debatten 1. februar mellom sjefredaktørene i Vårt Land og ­Dagen, er mine spørsmål/betraktninger rettet spesielt til sjefredaktør Åshild Mathisen.

Samlende

Vårt Land ønsker å være samlende, tilstrebe enighet mellom kristne, satse på «nåden som samler oss», og samtidig unngå å ta stilling i teologiske stridsspørsmål.

Nåvel, skal man kunne debattere, gjerne ­rolig og verdig, så bør man kunne uttrykke klare og konsistente meninger, ikke sant?

Men hvordan i all verden har du og Vårt Land tenkt å være samlende uten å ta stilling til teologiske stridsspørsmål og samtidig ha en klar meningsprofil?

Splitter

Å påstå at «nåden samler oss», slik du gjør, er verken dekkende eller favnende, spør du meg, etter som det nettopp er misbruk av Guds nåde som nå splitter Den norske kirke, etter manges forståelse.

På den annen side er jo troen på at «nåden samler oss» nettopp grunnen til at alle bispene påstår at kirkens nye ekteskapsliturgi ikke er kirke-splittende.

Tar jeg feil?

Så, for meg betyr dette at Vårt Land innad er enig med Kirkemøtets vedtak, mens Vårt Land utad pretenderer ikke å ta stilling til teologiske stridsspørsmål! Eller tar jeg feil?


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 08.02.2017

Vårt Lands sjefredaktør Åshild Mathisen svarer på dette innlegget i morgendagens avis.


Gå til innlegget

hat og identitet, svar til Gule

Publisert rundt 5 år siden

Lars Gule sin henvisning til sin artikkel ”Uærlighet i religionsdebatten” (21. juni, 2007) i svar på mitt første innlegg oppfatter jeg som irrelevant avledningsmanøver.

Min hensikt var jo verken å gi et helhetlig eller skjevt bilde av Lars Gule og artikler fra hans hånd, men å spørre om han fortsatt er like aggressivt antikristelig som han fremsto i juni 2007, eller om han nå er blitt mer forsonende overfor meningsmotstandere. Et utgangspunkt for mitt spørsmål var følgende polariserende påstander fra Lars Gule:

 

Mennesker med en gudstro, uansett hvilken gudstro de har, er enten uvitende eller uærlige, uten redelig evne til å forsvare troen. Ikke minst kristne skjuler egen intellektuelle bankerot gjennom prat om noe ”større” (Gule, Dagbladet, 23. juni, 2007; min kursiv).

 

Disse påstandene er av generell sjikanøs art, rettet mot milliarder av folk med en gudstro på vår alles felles klode.

 

Sjikanen er forenlig med påstander i Gules artikkel Uærlighet i religionsdebatten (21. juni, 2007) [men er hentet fra et innlegg Gule hadde et par dager senere, 23. juni, 2007, i Dagbladet, på nettsiden, om jeg husker rett; innlegget er tilsynelatende blitt slettet; ved søk i dag, har jeg ikke gjenfunnet det, verken i papirutgaven eller på nettet].

 

Når Gule mener at jeg er unyansert og lite velvillig innstil, så skyldes vel det at han selv innbiller seg å ha gitt holdbare begrunnelser for sjikanen. Sjikane er imidlertid sjikane. At Gule ikke tror at Gud eksisterer, og argumenterer deretter, er en annen sak – som han for øvrig lykkes dårlig med å forsvare, etter min oppfatning. Men ettersom jeg har fått svar på mitt anliggende, nemlig at Lars Gule fortsatt er uforsonlig innstilt overfor all religion, ikke minst kristendom, anser jeg det spilt møye å argumentere med Gule om Guds eksistens og vesen. Skjønt noen bemerkninger om et par synspunkter i Gules ”Uærlighet i religionsdebatten”, tilføyes her. 

 

I innlegget av 21. juni, 2007, skriver Gule blant annet: ”Unge mennesker er i stand til å oppdage det meningsløse i helt sentrale religiøse dogmer: Dersom gud er allmektig, kan han skape en stein som er så stor at han selv ikke kan løfte den”. Gule mener derfor at de kristnes allmaktsbegrep er meningsløst. ”Å påstå at et slikt begrep ligger hinsides den menneskelige fornuft er et ikke-argument. Det er å skjule egen intellektuell bankerott gjennom prat om noe «større»”.

 

 Etter kristen tro er imidlertid Guds allmakt forenlig med Guds alle egenskaper. For eksempel: Gud kan ikke (makter ikke) å lyve, fordi løgn er mot Guds vesen, men er allikevel allmektig, altså i følge kristen forståelse av allmakt. Selvsagt kan Gud lage en så stor stein han vil, og deretter ødelegge den. Ja, uansett hvor stor stein Gud lager, så kan han ødelegge den!

 

For folk med en gudstro, er det intet meningsløst i en slik forståelse av Guds allmakt. Det forstår nok unge menneske flest, og kanskje Gule også, om han vil!

 

Kristne, påstår Gule, skjuler egen intellektuelle bankerott gjennom prat om noen ”større”.  Den kulturkristne ateisten Bjørgulf Braanen, redaktør i Klassekampen, har en mer åpen og viselig holdning til religion (se intervju med Braanen, Vårt Land, 25 okt). Han sier blant annet: ”Jeg følte at jeg hos kristne oftere og oftere gjenkjente engasjement, tanken om at det er noe større, noe viktigere enn den daglige nytten”.

 

Når vi kristne snakker om noe ”større” tenker vi imidlertid ikke bare på Gud, men på at mennesket og dets identitet er ”større” og mer enn dets forming gjennom biologiske arv og oppvekst/miljø: Et hvert menneske har brokker av et gudsbilde i sitt indre, uansett hvor tilsmusset og undertrykket det måtte være.  Gudsbildet er det enkelte menneskets og menneskehetens verd og verdighet, i følge kristen tro.

 

 I et ateistisk verdensbilde forstås mennesket og dets identitet kun som et resultat gener/arv og miljøpåvirkning. I så fall, er det den kulturelle/verdslige påvirkning Gule har utsatt seg for og søkt som har ført ham intellektuelt hen til det ateistiske stadium han i dag befinner seg på. .

 

Etter kristen forståelse er menneskets vesen mer enn dets meninger, skriblerier og alskens gode og stundom onde gjerninger. Gule og andre likesinnede fornekter gudsbildet i seg selv og andre, men dypt der inne, finnes det allikevel, etter kristen tro. Det gir håp for enhver som vil høre, søke og erfare Guds tilgivelse og sinnets fornyelse! Troen kommer av forkynnelsen av evangeliet, for den som vil høre. Vantro er en konsekvens av antikristelig preik og gjøren. Men likegyldig er ikke Gule. Det er fortsatt  håp!

 

Hermed trekker jeg meg fra vider debatt.

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5325 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3723 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 985 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 926 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere