Magne Kongshaug

Alder: 1
  RSS

Om Magne

Følgere

Hvor bærer det hen?

Publisert over 1 år siden

Gudstro/ikke-tro blant USA topp naturvitenskapsfolk og folk flest i europeiske nasjoner

Vitenskap og naturvitenskap i særdeleshet har hatt økende stor  autoritet post Darwin, de siste 150 år. Holdninger blant spesielt  fremragende scientister påvirker lek som lærd, ikke bare i vestlige nasjoner. Richard Dawkins’ bok  «The God Delusion» (2006) skal ha blitt ulovlig oversatt og nedlastet 3 millioner ganger i Saudi-Arabia (ifølge et intervju med Dawkins i 2016; kilde: Wikipedia).   Anno 2005 trodde for øvrig 80 % av islendere, dansker, svensker og franskmenn, 78 % av japanere og 72 % av nordmenn at mennesker nedstammer fra dyr (New Scientist). 

Gudstro på 1900-tallet. Innen  naturvitenskapelig toppsjiktet har andelen som tror på en personlig Gud avtatt drastisk , fra nesten 30 % i 1914 til 7 % i 1998  (Larson og Witham, Nature, 1988; Scientific American, 1999).

1998-talene referer til et spesielt toppsjikt, nemlig medlemmer i  The National Academy of Sciences (NAS), en av verdens fremste vitenskapsselskap, med over 2000 medlemmer, hvorav flere hundre fra   andre  nasjoner enn USA. Sosiologene Elaine H. Ecklund og Christopher Scheite (ES) bekrefter i en rapport  i 2007  at religiøs tro  er relativt lite utbredt blant topp scientists innen 7 ulike fagfelt ved 21 USA elite-universiteter. 

I ES-undersøkelsen mente et stort flertall at det er grunnleggende sannheter i mange religioner; men under 4 % at det er mest sannhet i bare en religion (Kilde: ES «Religion among Academic Scientists», 2007.

Siste nevnte funn impliserer spesielt at andelen blant USA scientister som favoriserer kristendom som den mest sanne religion trolig er adskillig lavere enn 4 %; idet  kristne var i mindretall blant de spurte.

En tendens i undersøkelsene til LW og ES er at tro på en personlig Gud er mindre utbredt blant superstatus  NAS -medlemmer enn blant fageliter flest.

 I tidligere århundrer var nesten alle fremragende scientister i vestlige nasjoner kristne (John Lennox «God’s Undertaker, Has Science buried God»?, 2009 ). Men allerede tidlig i forrige århundre hadde  altså bare ca. 1/3 av toppscientister tro på en personlig Gud. Så innen akademia ikke minst skjedde mye  sekularisering før stor økning i allmenn velstand (jfr. VL, Kenneth Haug, VL, 30 juli).

I Europeiske nasjoner flest er andelen med gudstro blant topp fageksperter neppe høyere  enn ved USA elite- institusjoner. I vår sekulariserende/relativiserende vestlige  epoke tror nok også mang en lek kristensjel  at Jesus Kristus er kun én av flere mulige veier til Gud (jfr. Marcus Borgs og likesinnedes agenda).

I EU har kristendom tapt mye av tidligere innflytelse; eksempelvis nektet ledende politikere  å ta inn i Eu-konstitusjonen en bemerkninger om kristendommens betydning for Europas utvikling (jfr. Professor i historie og religionshistorie Philip Jenkins «God’s Continent Christianity, Islam, and Europas Relgious Crisis», 2007, sidene 38-39), selv ikke etter stort trykk fra populære pave John Paul II (Joseph Ratzinger and Marcello Pera «Without Roots», 2006, siden 34-38). For detaljer om (kultur)kristendommens fortsatt utbredelse/innflytelse  i Europeiske nasjoner, se Jenkins, 2007.

I undersøkelse gjennomført av Norsk Monitor i 1916 svarte for første gang flere  “nei” på spørsmålet om de tror på Gud, 39 %, enn de som svarte ja, 37%. (Vårt Land, 2016).  I den norske befolkning er nå andelen ikke-troende omtrent den samme som ved eliteuniversitetene i USA for 10-20 år siden. 

Gudstro blant norske fageksperter  er nesten helt sikkert mindre utbredt enn blant folk flest- hvilket stemmer med mitt mangeårige inntrykk ved en større sentral norsk forskningsinstitusjon.  

Varsko. Kristendommens autoritet blant lek som lærd  er fallende. -Spesielt funnet at tilsynelatende adskillig færre enn 4 % % blant elite-scientister i USA holder kristendom som sannere enn andre religioner, bør sjokkere og  vekke noen og enhver!  

Modernitetens fornektelse av absolutte sannheter/verdier og ditto tendens mot likestilling av  religioner, kulturer , verdier rir nå  vestlige demokratier - mot stupet? Eller, er det fortsatt mulig å forandre kursen ved å kalle folk til omvendelse?

Ja, hvor bærer vi hen? Kommer det en vekkende motreaksjon, nytt liv av døde, eller hører vi drønn av hovslag? (jfr. Billy Graham «Drønn av hovslag, de fire rytter i Åpenbaringen», 1984).   

Synden er at de aller fleste av oss ikke lenger tror på Herren Jesus på fungerende vis; sml. Joh 16, 8-9 . Guds nåde er ment å kunne temme menneskets destruktive sider. Men hvor ble det av Nådens frukt (Joh 15.5), hvorfor valgte vi så ofte å gå forbi de gode ferdiglagte gjerninger? (sml. EF 2, 10;  Joh 15,14)?

Etter min mening har Herrens kall «Følg meg!» blitt neglisjert i kristen forkynnelse i nylige decennier! Vi er alle skrøpelige mennesker, og noen er tilsynelatende mer skrøpelige enn andre; av dem kan en visst intet forlange; hvilken nedvurdering!  - Og slik glemmer vi og underslår vi at alt er mulig for Gud, hvis Gud virkelig ønskes og slippes til!

Gud Herren  har tilsynelatende bevart en større eller mindre rest i vestlige nasjoner. Det har for øvrig Herren gjort gjennom 2000 år, til tross for all vår troløshet, alle våre avguder, knefallet for moderne ateist-scientisters forkynnelse inkludert, tross rått urettferdig fordeling av velferd, kiv og kriger.

Lys i  mørket er det at andelen av elite scientister i USA med en gudstro neppe er vesentlig lavere enn andelens av faste kirkegjengere i Norge. Og utenom vestlige «opplyste» demokratier har store vekkelser skjedd de siste decennier, i Sør-Amerika, Afrika, Asia (jfr. Philip Jenkins «The Next Christendom, The Coming of Global Christianity», 2011).

Magne Kongshaug, tidligere biofysiker, pensjonist, Risør

Gå til innlegget

Velbegrunnet Pride?

Publisert over 1 år siden

Deltakelse i Pride-parade er ikke "mot rikare mål å trå".

Generalsekretær i KFUK-KFUM, Øystein Magelssen,  hevder at kirkens aksept av likekjønnet vielse er  reflekter og teologisk velbegrunnet, og anvender denne tro som ett av flere argumenter for å delta i Pride -parade under mottoet: «Vær deg selv. Ta ansvar for andre».

Motforestillinger. En kan imidlertid være tilhenger av kirkelig vielse av likekjønnede par ut fra verdslig-humanistiske tanker om likeverd og ikke-diskriminering- uten også å ville delta i Pride-parade, bl.a. fordi Pride ikke tar hørbart avstand fra gjentatte skifter av partnere, en rastløs praksis,  en form for prostitusjon, betalt som ubetalt – som kan forandre  personligheten i negativ retning, enten en er homofil eller heterofil, etter min oppfatning og erfaring.

Pride tar heller ikke avstand fra polygami, oralsex, rektalsex. - Ikke at jeg vet hvordan folk flest lever sine samliv, men jeg erkjenner at Gud vil at ethvert menneske skal bestrebe seg på å leve sømmelige liv, enten en er gift eller ikke. Såpass respekt bør en ha for menneskeverdet, samfunnet og Gud at vi stundom minner hverandre om nettopp det.

Enn videre, ifølge Kirkemøtet er kirkelig vielse av likekjønnede ikke teologisk velbegrunnet på entydig vis; idet et betydelig mindretall hevder at vielse av likekjønnede er uforenlig med Nytestamentlige tekster. Grunnet denne uenighet skal det derfor være rom for to ulike syn i Dnk på ekteskapet -enn så lenge, legger jeg her til; kristnes deltakelse i Pride-parade og annen sekularisering kan jo bidra til at rommet for to syn i kirken etterhvert blir betraktelig redusert, enn si tillatt.  

Sammendratt: Pride-parade er for meg en verdslig bevegelse, med usunne profane sider, en internasjonal strømning som dels motarbeider mor-far-barn tradisjonen og essensielle kristen verdier. -Så for meg er deltakelse i Pride-parade ikke i tilrådelig grad «mot rikare mål å trå».

Skriftforståelse I følge Jesu løfte og kristen tankegang skulle Guds Hellige Ånd lede kristne til hele sannheten. Og Helligånden leder selvsagt ikke en spesiell gruppe kristne til å mene at kirkelig vielse av likekjønnede er greit og riktig, og en annen gruppe til å påstå det motsatte. Ved lesning av Bibelen kan også ikke-kristne se, uten nødvendigvis å godta, at tekster advarer eksplisitt mot likekjønnet sex og ekteskapsbrudd, og impliserer at  ekteskapet er en gudgitt ramme for  samliv mellom mann og kvinne. Det har de aller fleste kristne forstått og trodd gjennom mer enn 1900 år.

Men ikke minst vestlig kultur har forandret seg i  rasjonalistiske og verdslig -profane retninger de siste århundrer, nå så mye at de aller fleste av oss,  lek som lærd, har blitt mer eller mindre influert/betatt/tatt/bedratt av disse forandringens vinder, med opprinnelse ikke minst i klassisk gresk filosofi og Opplysningstidens rasjonalisme.  Og det er et ubestridelig faktum at forandret livssyn/kulturelle kontekst påvirker lek som lærd, inkludert selvsagt  ens  teologi og tolkning av Skriften, enten forandringen i den enkelte sjel er av sekulærpolitisk eller  religiøs art, eller begge deler.     

Faglig uenighet. Ikke minst fagteologer/historikere tenderer mot å tolke bibelske tekster ikke primært i henhold til deres egentlig innhold, men ifølge den enkeltes livssyn/verdensanskuelse, som påpekt av Albert Schweitzer i en avhandling publisert tidlig i forrige århundre (jfr. Gyldendals forkortete utgave  «Jesu liv i forskningens lys», 1969). Spesielt protestantismen har en tilbøyelighet til å neddempe Jesu krav til kulturelt noenlunde akseptabelt nivå, mente Schweitzer. Også han var  imidlertid et barn av en rasjonalisme som fornekter mirakler og hever at Jesus kun var et menneske - enskjønt med unikt edel innflytelse, ifølge Schweitzer og utallige med ham. Også bøker av andre fremragende  teologer/historikere, som Mark Allen Powells «Jesus as a Figure in History How Modern Historians  view the Man from Galilee» (1998), «The Jesus Quest» av Ben Witherington III (1997), «How God became Jesus» av Michael F. Bird og medforfatter (2014),  demonstrere eksistensen av et bredt spektrum av løpende faglige uenighet om Jesu identitet og om hva han og Paulus egentlig mente.  

Bruken av såkalte objektive kriterier innen moderne historisk kritisk teologi er m.a.o. ofte en temmelig subjektive affære. Ikke minst ateister og agnostikere forstår selvsagt Skriften på annet vis enn kristne flest, idet de anvender samme/lignende faglige kriterier på ulikt vis, i henhold til egen agenda/oppfatning.

Det sagt: Heldigvis fins der blant kristne teologer også  apologeter av Guds nåde, også her på berget. Espen Ottosen er én av mine favoritter. Og Åste Dokka er i hvert fall utfordrende; i en kommentar nevnte hun at hun hadde funnet noen perler i teologien; jeg anbefaler henne å vise dem frem for VLs lesere.     

Mye teologi til tross, som den store, uforglemmelige  humanisten Albert Schweitzer hevdet: «Det trengs intet lærd formynderskap for å lære å kjenne og forstå Jesus … som var fylt og bestemt av håpet om Guds rike»

Magne Kongshaug, Risør, medlem av Dnk.

Gå til innlegget

KrF & Pride. Sant?

Publisert over 1 år siden

Tom Landås, leder i Haugesund KrF, har trolig bred støtte innad i partiet for deltakelse i Pride-parade. Alle andre norske partier støtter nå opp om Pride-parade, meg vitende, og  KrFs leder Knut Arild Hareide har tidligere deltatt.  Er det så galt da?

Støtte til Pride-parade er for mange en måte å vise inkluderende holdninger og respekt for medmennesker og deres veivalg, og ikke minst for Landås gjelder det å ære budet om å elske sin neste som seg selv.   Som Henrik Asheim og meningspartnere hevder, er homobevegelsen mye mer enn bevegelsen FRI og dens agenda (VL, 2. juli).

Ens deltakelse i Pride-parade betyr altså ikke nødvendigvis at en aksepterer adferd som polygami og grenseløs sex. Men for meg er det et varsko at ledende krefter bak Pride-parade ikke har tatt offentlig avstand fra slik adferd. Sex er ikke alltid av det sunne slaget, og stundom ikke det samme som ekte kjærlighet. Kondom løser ikke ethvert etisk dilemma. Det fins holdninger som verken gagner den enkelte eller samfunnet - og som står Guds vilje/Evangeliet imot.

Sofie S. Sæbø hevder at valgfriheten Gud selv har gitt oss innebærer også at vi må respektere andres valg om ikke å tro, eller å tro på en annen måte enn vi selv gjør (VL, 3. juli), men nevner ikke at det skaper sorg i Guds hjerte, og i mange troendes hjerter, når andre velger bort Gud. «Hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel»?

I følge kristen oppfatning er fortapelsens mulighet en realitet. Kristne i særdeleshet, og KrF spesielt,  er derfor ikke kalt til å gjøre folk til lags på alle tenkelige vis. Derimot er vennlige advarsler/formaninger mot usunt levevis både nestekjærlighet og samfunnsansvar, i lys av Den Hellige Guds vrede over alskens synd - og i kraft av Guds nåderike, frifinnende og frigjørende evangelium!  Altså, ikke bare har vi ansvar for egen måte å leve på, som Sæbø hevder innledningsvis; kristne ikke minst er også dels ansvarlige for andres liv og valg, også fordi egne «frie» valg er kulturelt betinget, hvilket betyr at påvirker hverandre, i større eller mindre grad; og vår norske kultur er på mange vis en troløs kultur der samlivsbrudd er vanlig og gudsfrykt med nøysomhet for lengst har gått i landflyktighet, mens vi – heterofile som homofile - dyrker våre mange avguder som havesyke, status, alskens sex.

Overfor våre høyeste aspirasjoner har vi alle lidd – og lider - nederlag, etter nederlag, miserable stunder og tider. Mange med meg kan si med Augustin: «Jeg forvillet meg i min ungdom bort fra deg min Gud. Jeg ble et fattigdommens land». Den enkeltes og samfunnets miserable tap av gudgitt mening, er relatert til våre ofte selviske tanker og gjerninger.

 Jesus gikk til les miserables, ikke for å godta våre synder, men for å lege sjelenød og nå den enkelte med evangeliet – altså for å gi den enkelte oppreisning og blanke ark, nytt livsmot og liv som er selve livsløpet verdig.   Jesu sannhet er frigjørende, den, ved å forplikte en til å alt som er sant og rett, edelt og sømmelig, hevder kristne. Motsatt, når vi synder mot det beste i vår sjel, tramper vi på egen verdighet, til skade for en selv og andre.

Pride-parade og regnbueflagget bidrar lite positivt til at mennesker får hjelp til å sette gode rammer for sin identitet og seksualitet i særdeleshet, mener flere enn meg (sml. Alexis Lundh, VL 21. juni). Pride- parade synes å fokusere altfor ensidig på dyrking av menneskets «frie» vilje  og i for liten grad på Skaperens oppbyggelige og beskytende rammer.

Kjærlighet til  sannhet, gode gjerninger og mennesker inkluderer altså å advare seg selv og andre mot lyster og gjerninger som står sunnhet og Guds evangelium imot. Normoppløsning er skadelig for både den enkelte og samfunnet (sml. Grenseløs visjon (om kirkens påståtte nære forhold til FRI), Rolf Magne Haukalid et al, VL 25. juni). Spesielt  kan kristnes support av Pride-parade forfalle til falsk fred- og -ingen-fare forkynnelse, i strid med eksempelvis Misjonsbefalingen!. 

Så, jeg deltar ikke i Pride-parade - for å unngå å gjøre meg medskyldig i andres synder, i hvert fall på det viset! - KrF, partiet som har fått min stemme gjennom decennier, bør snarere advare enn oppfordre  medlemmer og sympatisører til å ta del i Pride-parade. KrF har ikke råd til å miste flere velger, ikke råd til å øde kraft og tillit og tro på uklok snillistisk ettergivenhet. 

Gå til innlegget

Meteoritten og virkeligheten

Publisert rundt 2 år siden

Forskning om den historiske Jesus er avhengig av virkelighetsbildet den enkelte forsker tolker og arbeider innenfor.

Virkelighetsbilder. Forskning om den historiske Jesus er avhengig av virkelighetsbildet den enkelte forsker tolker og arbeider innenfor. Det har historiker Per Bjarne Ravnå rett i (VL, 11. oktober). Han har spurt seg om det er mulig å tro at Paulus virkelig fikk et møte med Jesus, møtet som ifølge Apostlenes gjerninger skjedde mens Paulus var på vei mot Damaskus for å arrestere kristne, da han plutselig ble omgitt av et blendende lys, som Paulus oppfattet å være forbundet med en person som talt til ham og svarte ham: « Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg ?» «Hvem er du, Herre ?». «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (jfr.  Agj 9). Men Ravnå tror ((mest på) at Paulus  ble blindet og slått til jorden av  lyset og trykkbølgen fra en hypotetisk meteoritteksplosjon i atmosfæren, idet en virkelig meteoritteksplosjon i 2013 i Tseljabinsk avgav sterkt lys og kastet folk til jorden. Så, en fortumlet Paulus, med dårlig samvittighet over å forfølge kristne, innbilte seg at det var Jesus han møtte (Ravnå). – Men var det noen i Tseljabinsk som  oppfattet eksplosjonen som en talende person med vettug  info?

Ravnå stoler tilsynelatende på meteoritthypotesen, og han omtaler kun én av aktene om Paulus’ omvendelse. Om vi antar med Ravnå at Lukas har tålelig korrekt gjengitt Paulus’ vitnesbyrd om hendelsene  utenfor Damaskus, så er det også rimelig å godta gjengivelsen av de andre aktene.

Paulus mente at  Jesus bød ham å gå inn i Damaskus for der å bli fortalt hva han måtte gjøre (Agj 9; sml. kapitlene 22 og 26). Det var nærliggende for Paulus å søke hjelp der, vil kanskje Ravnå hevde. I et syn i byen så imidlertid Paulus en mann, Ananias, som skulle  komme inn til ham og helbrede øynene hans. At Paulus fikk vite navnet til Ananias i synet, kan neppe være en etterdønning av «meteoritten»? Og hva med Ananias, hørte og så han sine egne tanker da han fikk vite, tilsynelatende  av  Jesus, at Paulus skulle få synet igjen ved ham, Ananias, som også fikk vite hvor i Damaskus Paulus oppholdt seg, og hvilken beskjed han skulle meddele Paulus, en mann han hadde hørt om og fryktet! Paulus fikk synet igjen - og kalt til utvalgt redskap for Herren, ifølge Agj!

Den enkleste og minst spekulative forståelse av tekstene er, mener jeg, at Jesus er oppstanden og kan vise seg  og kommunisere med mennesker på ulike vis! Både Ananias og Paulus fikk tilsynelatende et møte med den oppstandne Kristus. Dertil er jo Agj i resonans med mainstream i NT!  - Ikke sant? 

«Bekreftelsen». Ravnå mener at forskjellen i konklusjoner vi trekker ut fra samme kilder  ikke bygger på forskjellige metoder eller teknikker,  og heller ikke på forskjellige tenkemåter, men at forskjellen stikker mye dypere. Ja, på et vis, kan en kristen forklare, i lys av Jesu info til Nikodemus: Ingen kan erfare Guds rike uten sinnets fornyelse, ved Guds inngrep! Så dyp, så lite overflatisk, så unik er kristen tro. Eia, var vi der! Uten troens forankring i Kristus, kan fornuften (og moralen) snus hvor som helst! (jfr. Pascal).

Fossiler? Nei, vi er ikke alle fiksert i fordommer. Millioner er kommet til tro på evangeliet de siste hundre år, ikke få er ekskristne,  spesielt i vestlige demokratier, andre tviler. Ulike «naturlige» motforestillinger til tross, mon ikke Jesus er den Personen NT sier at han er?  - Etter møtet med Kristus, ble en blindet Paulus innforstått med at han hadde vært en blind veileder for blinde – før han lærte Jesus å kjenne!   

Magne Kongshaug, Risør

          

Gå til innlegget

KrF: Ikke så flaut som du tror

Publisert rundt 2 år siden

To innlegg i Vårt Land 23. september viser viktige utfordringer KrF står ovenfor.

To innlegg i Vårt Land 23. september viser viktige utfordringer KrF står ovenfor.

I det ene etterlyser tidligere redaktør ­Erling Rimehaug politisk substans som motpol til andre sentrumspartier, som Ap og Høyre. I det andre insisterer redaktør Berit Aalborg at KrF må se fremover, ikke bakover. Hun minner også om en ungdomspolitiker som for noen tiår siden foreslo, dels spøkefullt, slagordet: «Stem KrF, det er ikke så flaut som du tror».

I dag er det samme slagordet brennaktuelt. De tilsynelatende tapte sakene (som abortlov og ekteskapslov), samt fallende medlemstall, fallende dåpstall, fallende kirkelige vielser de siste 20 år, og en nokså parallell nedgang i andel stemmer til KrF, som resulterte i at Hans Olav Syversen engang ikke kom inn på Stortinget ved siste valg, er klare indikasjoner på at kristelig ikke er spesielt attraktivt blant et stort flertall av velgere.

Jeg tror at Knut Arild Hareide forstår dette. Folket har beholdt noen av de kristne verdiene i verdslig-sekulær drakt, men i mye mindre grad en fungerende tro på Jesus Kristus og åpenbaringssannheter.

Magne Kongshaug, Risør, medlem i Dnk

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere