Magne Kongshaug

Alder: 1
  RSS

Om Magne

Følgere

Uærbødighet for skaperverket og uærbødighet for Gud, er to sider av samme sak, ...


I motsetning til Silvi Listhaug, mener prost Bakkevig at kirka ikke er politisert og at den ikke råtner på rot (Vårt Land, 26. oktober). Han tar det for gitt at Listhaug mener kirka skal ta konsekvenser av bibelord og fortellinger, og nevner at det i kirka pågår en livlig diskusjon om hvordan den skal engasjere seg i viktige etiske anliggender .

Imidlertid, i alle de årene jeg var fast kirkegjenger, kan jeg ikke huske at en under kirkekaffen livlig tok opp spørsmål om kirkens etiske anliggender, ei heller var det vanlig å tale sammen om Gud og evangeliet.  Så, de «livlige diskusjonene» forgår vel nesten bare blant prester og bisper, eventuelt også i menighetsråd og Kirkemøtet? I så fall blir spørsmålet, Bakkevig, om hvor representativt «kirkas» eventuelle uttalelser om  innvandringspolitikk og miljøpolitikk egentlig er/vil være.

Kirka skal bidra til å ta vare på flyktninger og mennesker  i nød og  bidra effektivt  til å gjøre kloden beboelig for oss alle og kommende slekter. Det har Bakkevig rett i. Men hvis dens ledere kommer med forslag til konkrete politiske tiltak, så vil den sannsynligvis bli splittet i henhold til de politiske skillelinjene som finnes blant dens medlemmer. Om Dnks ledere kommer med klimautspill bør de først forsikre seg om de har de aller fleste medlemmenes support. Kirkas hovedoppgave er ikke av politisk ideologisk art, men av evangelisk karakter! [Jeg har ikke lest Listhaugs bok].

Bakkevig formidler at det står relativt bra til med kirka,  med dens babysang, salmesang, bønn, bibellesning og forkynnelse over en bibeltekst eller to,  og der 15-åringer får lære om kristen tro, og  70-80 prosent av begravelsene fortsatt skjer?  

De konfirmantene jeg hadde kontakt med i en periode som menighetsmedlem i en menighet i Drammen, var imidlertid  mer interesserte i alternativ spiritualitet enn evangeliet. Kun en liten andel av konfirmantene blir engasjerte kirkegjengere, meg vitende. Om det er tilstanden,  så er det en stor utfordring for kirka fremtid, også fordi stadig færre lar sine barn bli døpt, og  kirkebenkene er  relativt lite fylte av nesten bare eldre gråhårete ved vanlige søndagsgudstjenester.

Psykoanalytiker Julia Kristeva er visstnok sikker på at alle mennesker trenger å tro; selv er hun imidlertid ateist. Men hun har nok rett i at ikke minst de unge søker etter meining (Vårt Land 29. oktober).

Bedre trosforsvar. Etter min mening trenger Kirka å forsvare kristen tro på vis som kan fenge ungdommelige sinn.  Er Bibelen inspirert av Gud, så bør en belyse hvorfor en tro det.  Personlig tror jeg at barnedåp er en velsignelse, men er ikke overbevist om at barnet  som døpes  mottar Den Hellige Ånd der og da.  

Dnk gir alle sine medlemmer (over 15 år) stemmerett ved kirkevalg; det betyr at også ikke-troende medlemmer har mulighet til å påvirke kirkas veivalg/teologi.  Det mener jeg er urimelig. Betenkelig er det også at Dnk tar imot økonomisk støtte også for alle de medlemmene som ikke lenger tror på verken Gud eller Jesus Kristus.

Prester forventes å tro på budskapet de forkynner.  Men går kirka ut i det offentlige rom i lydighet mot Misjonsbefalingen og kaller ladets innbyggere, inkludert de mange hundretusener som en gang var kristne, til omvendelse og tro på Jesus Kristus?

Jeg var elendig. De mange tiårene jeg varen  bortkommen sønn, var det ingen som forkynte meg evangeliet, enda det den gang fantes langt flere kristne i landet enn nå!  Hvorfor  er kristne så tause i det  offentlige rom?

Mener kirken, Bakkevig, at misjonering i det offentlige rom er illegitim diskriminering overfor  ikke-kristnes oppfatninger/andres religiøsitet? Blir nå enhver salig i sin tro i vårt multikulturelle samfunn; og er muligheten for fortapelse utgått på dato?

Miljøsaken er meget viktig. Og det er  Evangeliet. Et Norge og Vest-Europa - der evangeliets er avleggs for de fleste-  har en lite lovende fremtid, tror jeg; uærbødighet for skaperverket og uærbødighet for Guds vilje, er to sider av samme sinnelag, mener jeg.

Jesus sa at ingen kan tjene Gud og mammon. Det bør kirken rope ut offentlig, for materialismen er nokså jevnt fordel blant oss borgere, mye uavhengig av politisk partitilhørighet!   Enhver se bjelken i egne øyne! For nå ødelegges Guds skaperverk – sjeler og natur - av  grådig materialisme og ditto overforbruk og uvett!  Jeg er enig med Marius Holm som hevder at KrF må stille klimaultimatum dersom de skal inn i regjering (Vårt Land 29. oktober).

Vi vant rikdommen, men tapte vi vår sjel? - «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja , vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja». - Klokkene ringer for Kirka, nasjonen og verden!

Magen Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

Gå til innlegget

Kampen om KrF

Publisert rundt 1 år siden

Etter at Hareide forkynte at han ville anbefale KrF å søke regjeringssamarbeide til venstre, var det særdeles urealistisk å tro at KrF ville få enerett på prosessen mot å avgjøre sitt endelige veivalg. Selvsagt ville Ap/Sp ønske KrF velkommen over til dem, mens Høyre ville bli skuffet over Hareides beslutning og ville forsøke å beholde KrFs støtte. Både venstre- og høyresiden ønsker jo regjeringsmakt.

Så det forbauser meg at Kjell Erik Saure, i en ellers interessant kommentar 20. oktober, ble forbauset over at Hareide har satt det politiske Norge på hodet. Andre har for øvrig hjulpet ham med det, ikke minst høyresiden. Hareide hevdet før forrige valg – «veldig tydelig», ifølge Saure – at en eventuell fredning av regjeringen Solberg ikke ville gjelde for hele stortingsperioden. Men spørsmålet er jo om Hareide hadde et realistisk grunnlag i eget parti for den holdningen. Hvis han var enerådig eller urealistisk, så er det forståelig at han nå møter stor motstand fra noen av sine egne!

Statsminister Erna Solberg fører en rå maktkamp, skal vi tro politisk kommentator Berit Aalborg (VL, 20. oktober). En mer nyansert fremstilling er mulig, idet Høyre jo er blitt mer liberalt de siste decennier, mens Erna Solberg trolig ønsker oppriktig å konservere mest mulig av partiets verdiprofil – ved drahjelp fra KrF som motvekt mot både liberale fløyer innad i Høyre og verdiliberale regjeringspartnere.

Om KrF ønsker å bevare sin egenart, så er det mest realistisk, mener jeg, å velge «den tredje veien», en gylden middelvei, nemlig å forbli et mest mulig uavhengig sentrumsparti med kristelig profil.

Gå til innlegget

KrFs vei: en gylden middelvei.

Publisert rundt 1 år siden

Verken sta individualisme eller stivbeint kollektivisme ...


Hareide talte - og med ett ble KrF sentrum i politisk debatt og et ettertraktet bytte. Ikke bare av ideelle motiver, men nok også av makthensyn, vil både høyresiden og venstresiden ha KrF med i regjeringssamarbeide.         

Hvilken vei bør KrF velge?  - Kristne verdier er under press fra nesten alle kanter. Derfor trengs et oppreist, mest mulig uavhengig KrF som kan påvirke andre partier både på venstre- og høyresidene i konstruktiv retning, til dåd for  Guds skaperverk – rettferdighet og frihet og omtanke for det enkelte mennesket, omsorg for dyr og natur.

De siste 30 årene har jeg alltid stemt på partiet KrF. For KrF (og undertegnede) har venstresiden tilsynelatende en mer attraktiv fordelings- og klimapolitikk enn høyresiden. På den annen side, Statsminister Erna Solbergs  er en sterk motstander av aktiv dødshjelp( VL 16 oktober); og partiet Høyre er tilsynelatende mer abortrestriktivt enn venstresiden. Kontantstøtten vil temmelig sikkert  avgå en snarlig død, trolig også skolegudstjenester og K’en i KRLE-faget, om venstresiden overtar makten i Norge. Et oppgående motstrøms KrF trengs derfor,  mener jeg, også  fordi det er utenkelig at Ap, og lite sannsynlig at Høyre, vil gi leger reservasjonsretten tilbake. Og hvilke partier er mest for skolegudstjenester?

I KrFs kamp mot fri abort på 70-tallet, og deretter  for kontantstøtten og den berømte K’en, var Ap den store motstanderen, om jeg husker rett.  Og for øvrig bør en komme i hu at sterke krefter innen Ap  ble en plogspiss for avkristning og temmet kristendom i landet, dels fordi kristne ga etter for verdslig  påvirkning og fordi Dnk først og fremst fremsto som borgerskapets kirke.  Litt historie:

I ”Kommunisme og religion” (1923) forslo Aps Edvard Bull at skolen, lærerutdanningen, statskirken, begravelsen, ekteskapet og fødselsregistreringen skulle verdsliggjøres. «Vi skal slåss uforsonlig med den bestående officielle lutherdom, som mot andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående hensynsløs kirkepolitikk, for det om vi mener at religion i og for seg er en privatsak» (Bull, s.31). Og allerede i 1947 overtok Staten Oslo lærerskole som ble grunnlagt av 6 kristne organisasjoner i 1912.  

Hareide og co bør ta seg i akt for ikke å bli temmet/sekularisert av AP og andre venner til høyre/venstre! Som Charles Ringma sier i Grip Dagen (litt parafrasert): Verken sta individualisme eller stivbeint kollektivisme, men en gjensidighet som kaller oss både til frihet og ansvar skal  prege våre kristne liv; vi står ovenfor den vanskelige oppgaven å finne en gylden middelvei, den sanne visdoms vei.       

Magne Kongshaug, Risørsupporter av, men ikke medlem i KrF.

 

Gå til innlegget

Litt om helheten i Paulus’ frelseslære

Publisert rundt 1 år siden

Mitt inntrykk er at Filtvedt og Sandnes tenderer mot å gjøre det enkle relativt komplisert/vagt, og noe som er litt vanskelige hos Paulus, spesielt det vi ikke har lyst til å innse, fremstilles misvisende lett

 

Ole Jakob  Filtvedt, postdoktor i NT og Karl Olav Sandnes, professor ved MF har kommentert forholdet mellom Paulus, Luther og Barclay (11. september, VL). Jeg innrømmer at jeg er mer interessert  i Paulus enn i Luther, selv om jeg er medlem i Dnk.  Jeg ser ikke bort fra at Barclay har forstått noe om Paulus som vi vanlige bibelleser  ikke har fått med oss.  Imidlertid, ettersom Filtvedt og Sandnes også blander inn egne synspunkter i deres kommentar, og fordi jeg ikke har lest boka til Barclay, så forholder jeg  meg til noe  av det Filtvedt og Sandnes skriver om Paulus.

Mitt inntrykk er at Filtvedt og Sandnes tenderer mot å gjøre det enkle relativt komplisert/vagt, og noe som er litt vanskelige hos Paulus, spesielt det vi ikke har lyst til å innse, fremstilles misvisende lett. Før jeg forsøker å begrunne denne min oppfatning, tar jeg utgangspunkt i Skriften.  For Skriften forklarer seg selv.

Forfatteren av andre Peters brev har forstått mye av essensen i Paulus sitt budskap: «Derfor, mine kjære, …så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte, i fred, og akt vår Herres tålmodighet som frelse! Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde  og ubefestede vrangtolker  … til sin egen undergang … ta dere i vare så dere ikke blir revet med av de lovløses villfarelser… Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus. Kristus. Ham tilhører æren nå og til evighetens dag! Amen» (2 Peter3, 14-18).    

Ordene «voks i nåde og kjennskap til vår Herre»   referer til helliggjørelsen, og deres åndelige innhold    kan sammenfattes med ordene «hellige Kristus som Herre i deres hjerter» (jfr. 1 Peter 3, 15), hvilket er åndelig ekvivalent med Paulus’ ord: så arbeid på deres frelse med frykt og beven … for det er Gud som virker i dere og ville og å virke til hans gode behag  … så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn …» (jfr. Phil 2, 12-15; sml. Ef 2, 10; og 2 Peter 3, 14).

Filtvedt og Sandnes nevner at Phil 2, 12-13 kan man ikke se bort fra, om det er Paulus man tolker. Så sammensatt er helheten i Paulus lære, mener de, og hevder at  Paulus med formaning «arbeide på deres egen frelse» mener å si at Gud er virksom i denne prosessen. Her gjør de det enkle, kompliser/vagt, etter min oppfatning.

Det har aldri falt meg inn at en kan se bort fra Fil 2, 12-13. Ser en mer enn bokstavene (det er vel der forskerne har problemer), så er forståelsen av  Phil 2, 12-13  nærmest umiddelbart innlysende:  Åndsinnholdet i «arbeid på deres frelse» er at en må delta aktivt i sin helliggjørelse, samarbeide med Gud, være lydig m.a.o.. Jeg jager etter det, sa Paulus. Jag etter det! Sa han til andre.  

En arbeider på sin frelse ved aktivt å stå kjødets («det gamle jegets») gjerninger imot ved Ånden hjelp. Det er essensiell dynamikk i Paulus lære om å bli bevart som frelst! Vanskeligere er det ikke teoretisk. Hva kjødets gjerninger er, ramser Paulus opp flere steder.

Helliggjørelse er åndelig ekvivalent med å bære frukt til Kristi ære.  Gud virker i oss ved Helligånden (sml. Phil 2, 12-13), som utøser Guds kjærlighet i våre hjerter. Om vi drives etter omvendelse og mottakelsen av Ånden av Ånden (Rom 8), så helliggjøres vi; og den som drives av Ånden er m.a.o. (stort sett) lydig mot Ånden, av kjærlighet og takknemlighet for frelsens nåde.

Men Filtvedt og Sandnes skriver: «Selv om kristne ikke er syndfrie, og selv om de fortsatt kjemper mot sitt «gamle jeg», vil de vinne denne kampen  fordi de har fått Ånden»  Det er en illegitim forenkling, idet Filtvedt og Sandnes her kommer i skade for å tillegge Paulus bl.a. en tro han ikke hadde; for Paulus trodde at frafall var mulig, også etter at en hadde fått Ånden. Essensen i Paulus lære er Ikke  «selv om de fortsatt kjemper mot sitt «gamle jeg» men fordi en  kjemper utholdende mot «sitt gamle jeg» og dets kjødelige  gjerninger, og derfor omvender seg om/når en faller i synd, så blir en permanent frelst. Uten troens gode strid, frelses ingen på endelig vis, en faller ifra! Det er for øvrig også ånden i evangeliene. Den som har ører, høre!

 Således:  Begynt frelse ved nåde alene, er ikke nødvendigvis endelig frelse. Uten frukt:  frafall! Åndens frukter er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. (Gal, 5, 22-23). «De som høre Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal 5, 24). 

Paulus advarte mot å gjøre Ånden sorg. Men noen galatere falt fra etter at de hadde fått Ånden; derfor måtte  Paulus omvende dem på nytt, slik at Kristus atter kunne vinne  skikkelse i dem.  Evangeliene formidler med klare, advarende ord at frafall er mulig. Og mange steder i brevene advares det mot frafall og fortapelse. Men det er det visst ikke verken faglig eller sivilisert å tro på? 

Paulus var en særdeles travel misjonær, den største av alle, spør du meg. Han måtte uttrykke seg relativt enkelt, idet menighetene Paulus dannet nokså sikkert besto av relativt få lærde og intellektuelle. Han ville gjøre seg forstått ovenfor alle i menighetene, og lyktes nok med det ovenfor alle de som virkelig ville tilhøre Kristus, de som ville være sannheten tro i kjærlighet.  De som seiret og seirer!

Magne Kongshaug, Risør.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5325 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3723 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 985 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 926 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere