Magne Kongshaug

Alder: 2
  RSS

Om Magne

Følgere

Litt om samfunnet og kirken Er jeg norsk nok

Publisert 11 måneder siden

... så ateister utgjør nå en mye større andel av befolkningen enn nattverddeltakere! Slår kirkeklokkene alarm, kalles vi til omvendelse? Nei, kirkens holdning synes å være - i henhold til visse frittalende røster, som ikke er blitt korrigert av bispekollegiet- at alle dens medlemmer er et kristent-nok fellesskap, bl.a. fordi de er døpt med samme dåp. Og da blir det vel paradoksalt å kalle ikke-troende medlemmer til omvendelse og tro på Kristus?


 

Religion er kommet for å bli, hevder biskopen i Borg bispedømme, Atle Sommerfeldt.  I hans egen avdeling av Den norske kirke mener imidlertid neste 7 av 10 at Jesus (bare) var et vanlig menneske eller en oppdiktet person. De kan være mer eller mindre religiøse, men er vantroende i forhold til kristen gudstro.

Vantroens fauna er – i snitt – like utbredt på landsbasis som i Borg, idet eksempelvis 2 av 3 nordmenn ikke tror at Jesus sto opp fra de døde.  Omtrent halvparten av oss ber aldri til Gud.; og enda færre ber i Jesus navn.

Så, det er ikke typisk norsk å være kristen. Selv julekvelden er bare 10-12 prosent av oss tilstede ved én gudstjeneste, selv om nordmenn flest fortsatt er medlemmer i kirken, og døpt der.

Nærmest unorsk er nattverddeltagelse; anslagsvis kun 1-2 prosent av de døpte deltar; det er bemerkelsesverdig fordi det, etter kristen tro, var Jesus Kristus som innstiftet nattverden til minne om sin lidelse og død for oss alle.   

Til sammenligning utgjør norske muslimer 4 prosent av befolkningen; og de som uten forbehold ikke tror på Gud økte fra 10 til 18 prosent i perioden 1991-2008; så ateister utgjør nå en mye større andel av befolkningen enn nattverddeltakere!   

Slår kirkeklokkene alarm, kalles vi til omvendelse? Nei, kirkens holdning synes å være - i henhold til visse frittalende røster, som ikke er blitt korrigert av bispekollegiet- at alle dens medlemmer er et kristent-nok fellesskap, bl.a. fordi de er døpt med samme dåp. Og da blir det vel paradoksalt å kalle ikke-troende medlemmer til omvendelse og tro på Kristus?     

Dåpens tilstrekkelighet (for frelse) forfektes av teologen Sturla Stålsett, Åpen Folkekirke (ÅF). Og ÅFs Tor B. Jørgensen, biskop emeritus, formidler at intet menneske vil gå fortapt, uansett type tro og livsstil.  Slike holdninger tolereres av sekulariserte flest. Og for øvrig ble ÅFs valglister nylig heiet på av Ap og Venstre. 

 

Derimot formidler en mengde tekster i Det nye testamente (NT) at Jesus, kirkens påståtte Herre, skilte skarpt mellom dem som trodde og ikke trodde på ham, bl.a. ved ordet: «Dersom dere ikke omvender dere, skal dere ingenlunde komme inn i Guds rike!». Jesus ba bare for sine disipler og dem som blir omvendt ved deres forkynnelse. Likeså innstiftet Jesus nattverden for dem som tror at han tok verdens syndeskyld på seg.  

I henhold til NT, forventes Jesu disipler (dvs. kristne) å lære å leve Kristi nåde/evangelium verdig, og avlegge synder som hykleri, løgn, bestikkelser, mammon-degging - ved Den hellige ånds oppdragelse og styrke. Det er biskoper/prester flest enige i, vil jeg tro.

Men angående vielse av likekjønnede og tsunamier av skilsmisser og aborter i «lykkelandet» Norge, sier nå biskopene at det er evangeliet, og ikke deres ulike holdninger til slike «enkeltsaker», som er viktig.  Derved kutter biskopene ryggmargsnervene mellom evangeliet og konkrete formaninger om ikke å drepe, ikke å bryte ekteskapet, ikke å bedrive hor, ikke å bedrive sex med likekjønnede.  

NTs konkrete formaninger er jo ment å være oppskrifter på rett liv i henhold til nettopp Kristi evangelium; og slik ment er også en rekke generelle formaninger om å gi Kristus og hans vilje høyeste prioritet, bl.a.: «Den som ikke tar sitt kors og følger meg, er meg ikke verdig» (Jesus). Hellige Kristus som Herre i deres hjerter, fremstill deres legeme som et levende som åndelig gudstjenester til Guds behag (Paulus). «Vær etter den hellige som har kalt dere … i all deres ferd» (Peter).

Guds tilgivende nåde gjelder for alle, selvsagt også homofile; dvs. alle som tror at Kristus er en soning for verdens synder - og som bekjenner for Gud sine syndefall, med ærlig vilje til forbedring. På dødsleie er oppriktig bekjennelse for Gud, med eller uten ord, forbedring nok. 

 

Men hvem hører?  Ytringer mot fri abort, likekjønnet sex, Pride, er nå utålelige synder mot «rettighetene»! Tar man avstand fra sex mellom likekjønnete, er man homohater, f. eks.

 

Hadde kirken nå hatt holdninger den hadde for få tiår siden, ville temmelig sikkert politiske/filosofiske røster ha krevd opphør av statsstøtten. Nylig har bl.a. byrådet i Oslo og jurist Njål Høstmælingen formidlet at det er riktig å fjerne statsstøtten fra menigheter som ikke fremmer nasjonens verdier. Så sekulært selvrettferdig er Norge blitt, tenker jeg.

Men kirken, den har tilpasset seg tidsånden, er livssynsåpen; inkluderende, godtar abortloven og vielse av homofile, gir vantroende medlemmer, ny-åndelige inkludert, inntrykk av de er kristne-nok; og innflytelsesrike teologer, som Bjørn Eidsvåg og Trond Bakkevig, formidler at det ikke er nødvendig å tro at Jesu oppstandelse var en historisk hendelse, for å oppfatte seg som kristen.

Tilpassingen skyldes vel flere forhold: staten trakasserte lenge kirken ved å pådytte den biskoper etter egen smak; stadig flere av kirkens medlemmer, lærd som lek, har latt seg frivillig forme av samfunnets sekulære utvikling; kirken unngår å provosere med «omvend dere!», for ikke å miste medlemmer og statsstøtte.

Til tross for «likestillingen», vil dog kirken nå flest mulig av medlemmene med budskapet om Guds tilgivende nåde. Men i liberale kirker, mister mange flere troen enn de som kommer til tro.

     

Norge ter seg som en ledestjerne både for kirken og verden. Typisk norsk å te seg vis og rettferdig, uten Gud? Misset Kristus da han formidlet at det er umulig å skape genuin fred uten ham på laget?

Hvor god hadde ikke verden vært om folkene hadde gitt akt på Herrens bud (Jesaja), lyttet til formaningen om gudsfrykt med nøysomhet (Paulus), bestrebet seg på å adlyde Guds og Kristi Store formaninger om å elske Gud og nesten av hele sitt hjerte og all kraft! Men «vil ikkje Gud væra bygningsmann …»!

Uten erkjennelse av egen syndighet, ingen frelse.  Vi syndet/synder ofte mest ved alt det gode vi unnlot/unnlater å gjøre. «For jeg var sulten, og der ga meg ikke mat …   jeg var fremmed og dere tok ikke imot meg … «(Kristus; Matt 25, 42-43).  

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

                                                                                                                                       

Gå til innlegget

En kirkes kall er å formidle Kristi nærvær. Kirkens lære bør altså kun bestemmes/bekreftes av dens kristne medlemmer i overenstemmelse med Kristi ord i Skriften; det er like selvsagt som at for eksempel Ap-folk alene bestemmer Aps program, synes jeg.

Årets kirkevalg dreier seg om valg mellom ulike lister, og ifølge Harald Hegstad om man ønsker uorganiserte eller organiserte partidannelser ikirken. Kirkevalgs-ordningen reiser imidlertid overordnete spørsmål om stemmeberettigede bør delta ved kirkevalg.  

Stemmerett. Alle som er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Åndens navn, og som ikke har meldt seg ut, er medlemmer.  Stemmerett ved kirkevalg har alle medlemmer over fylte 15 år.

Imidlertid, data om gudstro, jesustro, dåpstall, andel i befolkningen som aldri ber til Gud, deltakelse ved hendelser som søndagsgudstjenester, nattverd, kirkevalg, samt andel med bekjennende jesustro - mer enn antyder at de fleste med stemmerett ikke har en kristen gudstro på Jesus død og oppstandelse, og derfor heller ikke på Den Treenige Gud de ble døpt til.  

Dataene er overbevisende for alle, unntatt for dem som ikke vil tro på realiteter, eller som ønsker å dekonstruere betydningen/definisjonen av kristen gudstro, tenker jeg.

En kirkes kall er å formidle Kristi nærvær. Kirkens lære bør altså kun bestemmes/bekreftes av dens kristne medlemmer i overenstemmelse med Kristi ord i Skriften; det er like selvsagt som at for eksempel Ap-folk alene bestemmer Aps program, synes jeg. 

 Men kirkevalgordningen gir altså ikke bare kristne, men også flertallet av vantroende medlemmer rett til å stemme, hvorav de fleste er speilbilder av nasjonens liberal-verdslige utvikling (7 av 10 innbyggere er medlemmer i kirken). 

Hvis årets valglister er blitt til ved innsats fra bare kristne medlemmer – Gud vet i hvilken grad det er tilfelle - så er valget immunt mot ikke-kristen innflytelse. Dog gir valgordningen ikke-troende stor mulig infiltrerende innflytelse. 

Kirken har tilpasset seg nasjonens holdninger til alminnelig stemmerett (og til abort og  likekjønnet vigsel), og er i alminnelighet for varsom m.h.t. omvendelsesforkynnelse, etter min oppfatnng. Kirken er og skal være åpen for alle, men ikke alle med stemmerett bør bruke den. 

Magne Kongshaug, medlem i Dnk.

Gå til innlegget

Har Alf Gjøsund knekket koden?

Publisert rundt 1 år siden

I kommentaren «Debatten som gikk i grøften» kommer det frem, mener jeg , at redaktør Alf Gjøsund er åpen for at «kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje», men allikevel ser annerledes på for eksempel homofilt samliv enn Alv Magnus, får Guds tilgivelse. - Det er neppe en regel uten unntak


  

Gjøsund referer til et likekjønnet par som hadde begynt å tro på Jesus.  Da de etter en tid som troende ble overbeviste om – av Gud, mente de selv – at forholdet deres var feil, sluttet de å leve sammen. «Når ble disse frelst? Da de begynte å tro på Jesus, eller da de sluttet å leve sammen», spurte Gjøsund en forsamling av forkynnere i Misjonssambande, for 15 år siden.  Ingen av dem protesterte på Gjøsunds oppfatning: at de to var kristne, også da de levde sammen, for de forsto jo ikke bedre.

Etter min mening er konklusjonen forhastet, selv om vi ser bort fra at «Når ble disse frelst?» er en formulering som skjuler at påbegynt frelse ikke nødvendigvis betyr varig frelse. 

To be, or not to be.  Ut fra de få opplysningene som foreligger om de to homofile, kan man verken vite med sikkerhet om de forble troende eller når de eventuelt kom til levende tro på Jesus, tenker jeg. «Begynte å tro på Jesus» kan bety så mangt; det vet jeg av egne feiltrinn (se nedenfor). Og Gjøsunds begrunnelse «for de forsto jo ikke bedre» er ikke nødvendigvis holdbar under alle omstendigheter. Kanskje de to homofile burde ha forstått bedre, som så mange andre?  Her er noen eksempler om personer som burde visst bedre:  

Paulus trodde på Gud mens han forfulgte kristne. Han forsto jo ikke bedre! Ble han unnskyldt av Gud?  Nei. Men da han lot seg omvende til levende stridene tro på Jesus Kristus, da ble han tilgitt, og da begynte han på frelsens vei. - Ble de fem ukloke jomfruene unnskyldt av Gud da de for sent fattet at de ikke hadde frelsens ild i sine hjerter? Nei. Og mannen som kom inn i bryllupssalen uten bryllupskledning på, hjalp det ham at han ikke visste bedre? Nei, det gjordet det ikke.   Og de som gjorde urett i Jesu navn, ble selvsagt heller ikke unnskyldt (Matt 7, 22-23).  

Da den bortkomne sønnen derimot kom i hu hvordan han hadde hatt det hos sin far der hjemme, og skjønte at han var bortkommen og hadde syndet (konkret) mot Gud og mennesker, så vendte han hjemover, og faren løp ham i møte.

Da jeg «begynte å tro på Jesus» - med stor iver på at han er det eneste, helligste navn som på menneskelepper er lagt - da begynte jeg straks gå til alle gudstjenester i nærmeste kirke (Dnk), deltok i forsamlingens rituelle trosbekjennelse og syndsbekjennelser – og nattverd. Men min tro levde ikke, for jeg verken erkjente mine synders alvor eller ga slipp på dem; jeg forsto tilsynelatende ikke bedre.  Unnskyldte Gud meg? Absolutt ikke!

Vi mennesker er så grunnfestet i egenkjærlighet og vet- -best- selv- holdning, at vi relativt sjeldent gjennomskuer eller tar på dypeste alvor egne synder.  Vi kan være overbeviste om å ha rett, og likevel ta grundig feil. Det vi ikke vil vite om oss selv, overføres ikke sjeldent til underbevissthetens skalkeskjul.   

En tid etter at min «tro på Jesus» var blitt til, gikk det imidlertid opp for meg at jeg hadde alvorlig og konkret forsyndet meg, uten at jeg da begrep det eksistensielle alvoret. Men en stund deretter- og det like plutselig som overrumplende- kom et over meg at jeg var fortapt. Det kom så overraskende, så totalt overbevisende, at jeg straks godtok det som Guds dom.  

Først da ble jeg virkelig mottakelig for Guds nåde og var i ferd med å få en levende tro (til forskjell fra en slumrende ikke frelsende tro) på Jesus som Herre og Frelser.

Det er altså tenkelig, at de to homofile først fikk en levende tro på Kristus da de innså at deres samliv var feil og de sluttet å leve sammen. For 15 år siden var konsensus innen kirken at homofilt samliv er synd; og høyst sannsynlig hadde de to homofile oppfattet den holdningen; men antok vel likevel at den var ugyldig da de «begynte å tro». I så fall sto de Ånden imot etter min oppfatning. Det kan imidlertid ikke absolutt utelukkes at de hadde omvendt seg fra andre bevisste synder da de begynte å tro, uten at de da forsto at deres samliv var feil. Q.e.d.

Man trenger ikke å vite om alle sine synder for å bli benådet. Det er jeg enig med Gjøsund i. Man må imidlertid være enig med Gud om de syndene Gud konkret peker på. Også David innså at han ikke kjente alle syndene sine. Men han visste om noen av sine alvorligste fall, som han etter hvert ba inderlig om tilgivelse for. Han ble ikke godtatt av Gud på nytt før han innrømmet skyld ovenfor de synder han visste om og burde vite om (sml. Matt 7,21). 

Om en «kristen» sier at han/hun er ærlig overbevist om at ett eller flere av de ti bud er utgått på dato, det om ekteskapet inkludert, bør vi feste tillit til vedkommende?

Sekulariserte Norge har neppe bra forstand på hva som er egentlig er synd og ikke synd mot Gud.   Selv i Dnk fins svært mange som ikke elsker Gud, for de tror ikke en gang at Gud eksisterer. Så, de mange som nå «ærlig og oppriktig» mener at homofilt samliv ikke er synd, er den egentlige (fortrengte) kilden til deres «oppriktige tro» mainstream sosiale føringer i et post-kristent Norge - eller fra Gud? (sml. Kol 2,8).

Magnus tror at Paulus, som elsket Kristus, formidlet et Guds råd/bud at homofilt samliv er synd. Sømmelighet og ærbødighet for Guds nåde og bud, forventes av Gud ovenfor alle typer synder, enten man er homofil eller heterofil.

Som Ottosen påpeker i innlegget «Kravet om bagatellisering» kan Dnk være i verd med å bagatellisere spørsmålet om homofilt samliv er synd, hvilket kan bety at det ikke vil bli rom i kirken for å mene at de som lever i homofilt samliv må omvende seg (VL, 28. august). 

Omvendelsesforkynnelse i Dnk, der selv vantroende medlemmer pretenderes å være kristne, er nødvendig. Alv Magnus har fortjent ros, ikke skjenn, for en høyst betimelig preken!

Magne Kongshaug, medlem i Dnk.           

        

Gå til innlegget

Nytiden tar grep på Den norske kirke

Publisert rundt 1 år siden

Visse krefter i kirken vil ikke vite, eller innser ikke, at de fleste medlemmer i kirken ikke har en kristen gudstro. Når Gard Sandaler -Nielsen, leder i Åpen Folkekirke, og prest Marita Bjørke Ådland formidler til VLs lesere, henholdsvis 1 og 7 august, at Dnk er et fellesskap, så er det virkelighetsflukt - hvis de mener kristent fellesskap. ...Snarere enn å kalle folket til omvendelse, har imidlertid kirken tilpasset seg folket. Valgordningen, utad nei til fortapelse, bispenes utsagn om abortloven, kvinnelige prester/bisper - er nemlig mye på lag med nasjonens nye smak; likeså de fleste bispers ja til kirkelig vielse av likekjønnede. Men Guds Hellige Ånd er ikke ja og nei!


Vi ble mette, flinke, selvhjulpne. Og rasjonelle. Sies det.  Noen tenkte vekk Gud. Andre hermet etter.   Hundretusener har forlatt Dnk de siste decennier. Medlems- og dåpstall er fortsatt avtagende. Minst 3 av 5 medlemmer er sekulariserte. Noen (mer enn 3 %) er nyåndelige. Færre enn 1 av 3 medlemmer har en kristen gudstro (spørreundersøkelser).

Lav nattverddeltagelsen (2-4 av 100 medlemmer) indikerer sågar at de aller fleste medlemmene i Dnk er vantroende i betydningen: uten bekjennende tro på nattverdens & evangeliets grunnvoll: at Jesus Kristus er Herre og «ga seg selv for våre alles synder …» (Gal 1,3-5). Jeg har aldri hørt om nyomvendte som ikke går til nattverd.

Sekulær/nyåndelig vantro er, temmelig sikkert, hovedgrunnen til de mange tomme benkene ved vanlige søndagsgudstjenester.    

Alle medlemmer (≥ 15 år) har imidlertid stemmerett ved kirkevalg. Denne likestilling av tro og vantro er på lag med nasjonens sekulære demokrati, men motsier (i) kirkens Trosbekjennelse, (ii) Misjonsbefalingen, (iii) Jesus Kristi skarpe skille mellom tro og vantro.     

Visse krefter i kirken vil imidlertid ikke vite, eller innser ikke, at de fleste medlemmer i kirken ikke har en kristen gudstro. Når Gard Sandaler -Nielsenleder i Åpen Folkekirke, og prest Marita Bjørke Ådland formidler til VLs lesere, henholdsvis 1 og 7 august, at Dnk er et fellesskap, så er det virkelighetsflukt - hvis de mener kristent fellesskap.     

Også tidligere prost Trond Bakkevig mener visst at alle kirkegruppene er kristne nok (VL, 18. juli). Og preses Helga Haugland Byfuglien mente - i nylig samtale med NRKs Ole Torp- at nyåndelige ikke er konkurrent til kirken.

Ikke-kristne, som prøver å leve rettferdig, kan riktig nok være nærmere «den trange port» til Guds rike enn de aner, ifølge Jesus-ordet «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste …». Uansett, Jesus advarte både mot vantro og forførelser, og kalte folket til omvendelse/tro. Det gjør imidlertid ikke kirkens ledere på merkbart vis, etter min oppfatning.

Nyåndelig/sekulær vantro har - nota bene – visse fellestrekk (A-D), mye på linje med ny-prestelig utvikling:     

A. Ingen fortapes; døden er slutten (sekulær tro); sjelen overlever (nyåndelig tro), for eksempel ved reinkarnasjons-sykluser. På sin side har kirken lagt seg på en mildhet som forråder Guds strenghet, idet den nedtoner omvendelsens nødvendighet og fortapelsens mulighet. Denne nedtoning innebærer et stort ontologisk ansvar, mener jeg. Noen prester hevder utad sågar at ingen vil gå fortapt. Bispene tier. Bedre enn «O, bli hos meg» under bisettelsen, er det å søke Herren Jesus mens en lever! [«Evig pine» kan forstås som uavvendelig («evig») utelukkelse fra Guds rike, en dødsprosess under angerens svie, tror jeg].

B. Som ovenfor implisert, sekulariserte/nyåndelige flest tror ikke at Jesus er Guds Sønn, ei heller at han døde for oss alle; denne vantro er på lag med hinduisme, buddhisme, islam, jødedom. Da jeg, en tidligere new-agerble kristen, skrev jeg brev til nyåndelige: 1 av 50 svarte. Noen leke kirkemedlemmer er åpne for nyåndelighet; men halting til begge sider er ingen løsning (cf. 1 Kong 18,21). Noen prester tror heller ikke på Jesu stedfortredende død. Paulus derimot hevder eksplisitt (og Markus, Matteus, Lukas og Johannes implisitt) at ordet om Jesu soning er dårskap for dem som går fortapt, men en Guds kraft for dem som blir frelst.

C. Djevelen eksisterer ikke. I kirken bekjennes synder og forsakelse av djevelen, men få medlemmer er vanligvis til stede; medlemmer flest ikler seg ikke Guds rustning (cf Ef 6), men moderne verdslighet.

D. Verdslig livsstil. I overforbruks-Norge er 7 av 10 innbyggere medlemmer i Dnk. Hadde vi levd gudsfrykt med nøysomhet, hadde nåtiden og fremtiden vært lysere, både for naturen og oss selv. Men vi ville oss selv. Derfor står vi fare for å tape oss selv, skal vi tro Matt 16, 24-26.  - Verdt et varsko?  

Snarere enn å kalle folket til omvendelse, har imidlertid kirken tilpasset seg folket.  Valgordningen, utad nei til fortapelse, bispenes utsagn om abortloven, kvinnelige prester/bisper - er nemlig mye på lag med nasjonens nye smak; likeså de fleste bispers ja til kirkelig vielse av likekjønnede. Men Guds Hellige Ånd er ikke ja og nei!

På Torps spørsmål nevnte preses at Ånden er Guds nærvær på Jorden, men ikke at Ånden ærer Gud og Sønnen Jesus Kristus ved å formidle tro og oppdragelse til mottakelige sjeler. I VL før pinse mente norske kristenledere mye om Ånden; men advarte ikke mot å gjøre Ånden sorg.

Kirken avsiler at Märtha Louise tjener på prinsesse-tittelen, men er nokså passiv angående hennes og Helge Hognestads tro at mennesket har en guddommelig kjerne, fylt av lys og visdom. Hognestad fornekter eksplisitt «kirkeguden»/Jesu soning (VL, 29. mai). Han ble gjeninnsatt som prest av verdiliberale Rosemarie Køhn, etter at Andreas Aarflot hadde avsatt ham.

«Guddommelige» har ikke behov for Frelseren; de tror på selvfrelse/selvrealisering. Men kristne tror at Jesus døde for ugudelige (Rom 5,6), inkludertide innbilte guddommelige. «Salig er de fattige i ånden for himlenes rike er deres» (Matt 5,3; se Jes. 57, 15; salme 116,6). «De fattige i ånden» er de sønderknuste hjerter, avmektige ovenfor Guds bud, arme syndere som sørger over seg selv og sine synder overfor Gud og nesten, de som tror (ikke trodde, men tror) på Kristi tilgivende, bevarende, frigjørende nåde.

Når samfunnet avviker fra Bibelens lære, har samfunnet rett, mener kultur-marionetter (kulturfundamentalisme). Kulturer forgår, menneskenaturen er den samme, Gud evig den Sanne.  Så Kristi ord er stadig sant. Ikke sant?  (cf. Joh 17,17). Jesus åpenbarer seg for umyndige, de som lar seg vekke og tar imot hans råd til etterfølgelse; cf. Matt 11, 25-3.

I Store spørsmål er «den sunne fornuft» en notorisk feiltaker. Lærde strides. Innen vitenskap må tanken korrigeres/bekreftes av eksperiment; innen kristendom av visdoms & åpenbarings Ånd! «Den som hører …» (Joh 5,24; se Jer. 22,21; Ef 5,14).

Magne Kongshaug, «lenge siden sist»- medlem i Dnk, Risør                       

                                                                           

Gå til innlegget

Hvor mange er kristne i dette landet?

Publisert over 1 år siden

Jeg mener at meningsundersøkelser om gudstro snarere gir en øvre enn en nedre grense for andelen av troende i nasjonen.

Spørreundersøkelser formidler at kristen gudstro er lite utbredt i nasjonen. Sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore i avisen Vårt Land, mener imidlertid at gudstro (og implisitt kristen gudstro) er vanskelig å måle, og kan være mer utbredt enn undersøkelsene antyder. Tanken er at i et sekularisert samfunn som vårt, svarer kanskje noen at de ikke har en gudstro på grunn av forventningspress, selv om de egentlig tror (falske negative svar).

Ikke lett å måle

Jeg har en viss forståelse for at tro, eller grader av tro ikke er lett å måle. Kristne flest synes jo at Herren stundom skjuler seg for dem, og det ubekvemt lenge. Når følelsene blir borte, og bønnesvar uteblir, når livet går en imot, kan noen og enhver mistenke at troen er falmet eller mistet, selv om den kanskje fortsatt lever som en lengsel etter sinnets fornyelse og trygg forvaring i Guds hjerte. «Å, om jeg hadde det som i fordums dager», sukket gudfryktige Job. Så, jo da, falske negative svar kan forekomme.

Det er imidlertid stor grad av trosfrihet i nasjonen, og meningsmålinger offentliggjør ikke navn på respondentene. Enn videre, fordi et stort flertall i befolkningen er medlemmer i ulike kirkesamfunn, og fordi det fortsatt fins innen disse en forventning om at medlemmene har en kristen gudstro, tenker jeg at dette forventningspresset kan gi flere falske positive svar enn falske negative.

Jeg mener altså at meningsundersøkelser om gudstro snarere gir en øvre enn en nedre grense for andelen av troende i nasjonen; det synes rimelig også fordi sekulariseringen av samfunnet tenderer mot å sette likhetstegn mellom ulike former for gudstro og kristen gudstro; noen skiller knapt mellom kulturkristne og kristne, ei heller mellom nyåndelige og 
kristne.

Vantro på formel

Visse former for tro kan faktisk ettes på formel, etter min oppfatning. En formel, eller et kriterium, som differensierer mellom ikke- kristne og kristne, er denne: Personer som svarer at Jesus var enten et vanlig menneske eller en oppdiktet person, er ikke kristne. Denne uforenlighetsformelen (Formel U) tror jeg at de aller fleste kristne på kloden kan enes om.

Formel U kan anvendes på en nylig undersøkelse blant Dnk-medlemmer i Borg bispedømme (Borg-undersøkelsen). De ble spurt blant annet om hvordan de ser på Jesus. Her er svarene:

Jesus: helbredet mennesker (19.5 prosent); ga gode råd for hvordan vi bør leve (55,5 prosent); viser oss hvem Gud er (22.6 prosent); sto opp fra de døde (14.8 prosent); var en vanlig mann (52.5 prosent); er en oppdiktet person (13 prosent).

At det er overlapp

Summen av prosentene er større enn hundre – det betyr at det er overlapp mellom svarkategoriene. Noen må ha svart både at Jesus ga gode råd for hvordan vi bør leve – og at han var en vanlig mann. Bare to av kategoriene har med sikkerhet ingen overlapp: han var en vanlig mann eller en oppdiktet person.

2 av 3 medlemmer (65,5 prosent) i Dnk (Borg) tror altså at Jesus var (kun) en vanlig mann, eller er oppdiktet. Fordi alle som svarer at Jesus helbredet mennesker ikke nødvendigvis oppfatter seg som kristne, følger med nærmest matematisk nøyaktighet at høyst 1 av 3 har en kristen gudstro i denne undersøkelsen.

Det er forenlig med at bare 22.5 prosent i samme undersøkelse tror at Jesus viste oss hvem Gud er. Noen av dem forventer nok at det bør kristne mene. Så sannsynligvis er det enda færre enn 22 prosent blant Borg-respondentene som reelt tror at Jesus har vist oss hvem Gud er; også fordi noen som eventuelt mener at Jesus bare var en profet, kan ha svart ja på utsagnet «Jesus viser oss hvem Gud er».

Legemlig oppstandelse

Kun 14.8 prosent tror tilsynelatende at Jesus sto opp fra de døde; respondentene tenkte trolig på legemlig oppstandelse. I en annen nylig undersøkelse, som omfattet nasjonen som helhet, svarte 1 av 3 respondenter at de tror at Jesus er oppstanden, men kun et mindretall (14 prosent) trodde på legemlig oppstandelse. En minimumsbetingelse for kristen gudstro er tro på Jesu oppstandelse.

Kirketilhørighet er altså ikke synonymt med kristen gudstro. De fleste i Den norske kirke har nå ikke en kristen gudstro. Noen er sekulariserte kulturkristne som fortsatt lar sine spedbarn bli døpt i Dnk. Noen innbiller seg at Jesu evangelium lar seg kombinere med tro på reinkarnasjon og/eller astrologi. De er ikke ledet av Guds hellige ånd (Ånden), etter min oppfatning; jeg var selv var en bortkommen aktiv new-ager gjennom flere år.

Hvor ble Ånden av? Undersøkelsene jeg vet om sier intet om tro på Ånden og Den treenige gud, Treenigheten.

Ånden som læremester

Jesus lovde å utsende Ånden til sine disipler/lærlinger – de kristne. Kristne mener seg å erfare, i hvert fall periodevis eller glimtvis, at livet er en skole med Ånden som læremester. Den representerer Guds nærvær på kloden, som Talsmannen og Formidleren av Faderens og Jesu vilje. Det er Ånden som skaper levende virksom gudstro, og som utøser Guds kjærlighet i mottakelige hjerter, ifølge kristen tro. Selvlaget «kristen» tro, er død, udugelig; likeså religiøs selvutvikling. Uten meg kan dere intet gjøre (til mitt behag), sa Herren Jesus.

Magne Kongshaug

Medlem i Dnk, Risør

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere