Magne Kongshaug

Alder: 1
  RSS

Om Magne

Følgere

Har Alf Gjøsund knekket koden?

Publisert 3 måneder siden

I kommentaren «Debatten som gikk i grøften» kommer det frem, mener jeg , at redaktør Alf Gjøsund er åpen for at «kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje», men allikevel ser annerledes på for eksempel homofilt samliv enn Alv Magnus, får Guds tilgivelse. - Det er neppe en regel uten unntak


  

Gjøsund referer til et likekjønnet par som hadde begynt å tro på Jesus.  Da de etter en tid som troende ble overbeviste om – av Gud, mente de selv – at forholdet deres var feil, sluttet de å leve sammen. «Når ble disse frelst? Da de begynte å tro på Jesus, eller da de sluttet å leve sammen», spurte Gjøsund en forsamling av forkynnere i Misjonssambande, for 15 år siden.  Ingen av dem protesterte på Gjøsunds oppfatning: at de to var kristne, også da de levde sammen, for de forsto jo ikke bedre.

Etter min mening er konklusjonen forhastet, selv om vi ser bort fra at «Når ble disse frelst?» er en formulering som skjuler at påbegynt frelse ikke nødvendigvis betyr varig frelse. 

To be, or not to be.  Ut fra de få opplysningene som foreligger om de to homofile, kan man verken vite med sikkerhet om de forble troende eller når de eventuelt kom til levende tro på Jesus, tenker jeg. «Begynte å tro på Jesus» kan bety så mangt; det vet jeg av egne feiltrinn (se nedenfor). Og Gjøsunds begrunnelse «for de forsto jo ikke bedre» er ikke nødvendigvis holdbar under alle omstendigheter. Kanskje de to homofile burde ha forstått bedre, som så mange andre?  Her er noen eksempler om personer som burde visst bedre:  

Paulus trodde på Gud mens han forfulgte kristne. Han forsto jo ikke bedre! Ble han unnskyldt av Gud?  Nei. Men da han lot seg omvende til levende stridene tro på Jesus Kristus, da ble han tilgitt, og da begynte han på frelsens vei. - Ble de fem ukloke jomfruene unnskyldt av Gud da de for sent fattet at de ikke hadde frelsens ild i sine hjerter? Nei. Og mannen som kom inn i bryllupssalen uten bryllupskledning på, hjalp det ham at han ikke visste bedre? Nei, det gjordet det ikke.   Og de som gjorde urett i Jesu navn, ble selvsagt heller ikke unnskyldt (Matt 7, 22-23).  

Da den bortkomne sønnen derimot kom i hu hvordan han hadde hatt det hos sin far der hjemme, og skjønte at han var bortkommen og hadde syndet (konkret) mot Gud og mennesker, så vendte han hjemover, og faren løp ham i møte.

Da jeg «begynte å tro på Jesus» - med stor iver på at han er det eneste, helligste navn som på menneskelepper er lagt - da begynte jeg straks gå til alle gudstjenester i nærmeste kirke (Dnk), deltok i forsamlingens rituelle trosbekjennelse og syndsbekjennelser – og nattverd. Men min tro levde ikke, for jeg verken erkjente mine synders alvor eller ga slipp på dem; jeg forsto tilsynelatende ikke bedre.  Unnskyldte Gud meg? Absolutt ikke!

Vi mennesker er så grunnfestet i egenkjærlighet og vet- -best- selv- holdning, at vi relativt sjeldent gjennomskuer eller tar på dypeste alvor egne synder.  Vi kan være overbeviste om å ha rett, og likevel ta grundig feil. Det vi ikke vil vite om oss selv, overføres ikke sjeldent til underbevissthetens skalkeskjul.   

En tid etter at min «tro på Jesus» var blitt til, gikk det imidlertid opp for meg at jeg hadde alvorlig og konkret forsyndet meg, uten at jeg da begrep det eksistensielle alvoret. Men en stund deretter- og det like plutselig som overrumplende- kom et over meg at jeg var fortapt. Det kom så overraskende, så totalt overbevisende, at jeg straks godtok det som Guds dom.  

Først da ble jeg virkelig mottakelig for Guds nåde og var i ferd med å få en levende tro (til forskjell fra en slumrende ikke frelsende tro) på Jesus som Herre og Frelser.

Det er altså tenkelig, at de to homofile først fikk en levende tro på Kristus da de innså at deres samliv var feil og de sluttet å leve sammen. For 15 år siden var konsensus innen kirken at homofilt samliv er synd; og høyst sannsynlig hadde de to homofile oppfattet den holdningen; men antok vel likevel at den var ugyldig da de «begynte å tro». I så fall sto de Ånden imot etter min oppfatning. Det kan imidlertid ikke absolutt utelukkes at de hadde omvendt seg fra andre bevisste synder da de begynte å tro, uten at de da forsto at deres samliv var feil. Q.e.d.

Man trenger ikke å vite om alle sine synder for å bli benådet. Det er jeg enig med Gjøsund i. Man må imidlertid være enig med Gud om de syndene Gud konkret peker på. Også David innså at han ikke kjente alle syndene sine. Men han visste om noen av sine alvorligste fall, som han etter hvert ba inderlig om tilgivelse for. Han ble ikke godtatt av Gud på nytt før han innrømmet skyld ovenfor de synder han visste om og burde vite om (sml. Matt 7,21). 

Om en «kristen» sier at han/hun er ærlig overbevist om at ett eller flere av de ti bud er utgått på dato, det om ekteskapet inkludert, bør vi feste tillit til vedkommende?

Sekulariserte Norge har neppe bra forstand på hva som er egentlig er synd og ikke synd mot Gud.   Selv i Dnk fins svært mange som ikke elsker Gud, for de tror ikke en gang at Gud eksisterer. Så, de mange som nå «ærlig og oppriktig» mener at homofilt samliv ikke er synd, er den egentlige (fortrengte) kilden til deres «oppriktige tro» mainstream sosiale føringer i et post-kristent Norge - eller fra Gud? (sml. Kol 2,8).

Magnus tror at Paulus, som elsket Kristus, formidlet et Guds råd/bud at homofilt samliv er synd. Sømmelighet og ærbødighet for Guds nåde og bud, forventes av Gud ovenfor alle typer synder, enten man er homofil eller heterofil.

Som Ottosen påpeker i innlegget «Kravet om bagatellisering» kan Dnk være i verd med å bagatellisere spørsmålet om homofilt samliv er synd, hvilket kan bety at det ikke vil bli rom i kirken for å mene at de som lever i homofilt samliv må omvende seg (VL, 28. august). 

Omvendelsesforkynnelse i Dnk, der selv vantroende medlemmer pretenderes å være kristne, er nødvendig. Alv Magnus har fortjent ros, ikke skjenn, for en høyst betimelig preken!

Magne Kongshaug, medlem i Dnk.           

        

Gå til innlegget

Nytiden tar grep på Den norske kirke

Publisert 4 måneder siden

Visse krefter i kirken vil ikke vite, eller innser ikke, at de fleste medlemmer i kirken ikke har en kristen gudstro. Når Gard Sandaler -Nielsen, leder i Åpen Folkekirke, og prest Marita Bjørke Ådland formidler til VLs lesere, henholdsvis 1 og 7 august, at Dnk er et fellesskap, så er det virkelighetsflukt - hvis de mener kristent fellesskap. ...Snarere enn å kalle folket til omvendelse, har imidlertid kirken tilpasset seg folket. Valgordningen, utad nei til fortapelse, bispenes utsagn om abortloven, kvinnelige prester/bisper - er nemlig mye på lag med nasjonens nye smak; likeså de fleste bispers ja til kirkelig vielse av likekjønnede. Men Guds Hellige Ånd er ikke ja og nei!


Vi ble mette, flinke, selvhjulpne. Og rasjonelle. Sies det.  Noen tenkte vekk Gud. Andre hermet etter.   Hundretusener har forlatt Dnk de siste decennier. Medlems- og dåpstall er fortsatt avtagende. Minst 3 av 5 medlemmer er sekulariserte. Noen (mer enn 3 %) er nyåndelige. Færre enn 1 av 3 medlemmer har en kristen gudstro (spørreundersøkelser).

Lav nattverddeltagelsen (2-4 av 100 medlemmer) indikerer sågar at de aller fleste medlemmene i Dnk er vantroende i betydningen: uten bekjennende tro på nattverdens & evangeliets grunnvoll: at Jesus Kristus er Herre og «ga seg selv for våre alles synder …» (Gal 1,3-5). Jeg har aldri hørt om nyomvendte som ikke går til nattverd.

Sekulær/nyåndelig vantro er, temmelig sikkert, hovedgrunnen til de mange tomme benkene ved vanlige søndagsgudstjenester.    

Alle medlemmer (≥ 15 år) har imidlertid stemmerett ved kirkevalg. Denne likestilling av tro og vantro er på lag med nasjonens sekulære demokrati, men motsier (i) kirkens Trosbekjennelse, (ii) Misjonsbefalingen, (iii) Jesus Kristi skarpe skille mellom tro og vantro.     

Visse krefter i kirken vil imidlertid ikke vite, eller innser ikke, at de fleste medlemmer i kirken ikke har en kristen gudstro. Når Gard Sandaler -Nielsenleder i Åpen Folkekirke, og prest Marita Bjørke Ådland formidler til VLs lesere, henholdsvis 1 og 7 august, at Dnk er et fellesskap, så er det virkelighetsflukt - hvis de mener kristent fellesskap.     

Også tidligere prost Trond Bakkevig mener visst at alle kirkegruppene er kristne nok (VL, 18. juli). Og preses Helga Haugland Byfuglien mente - i nylig samtale med NRKs Ole Torp- at nyåndelige ikke er konkurrent til kirken.

Ikke-kristne, som prøver å leve rettferdig, kan riktig nok være nærmere «den trange port» til Guds rike enn de aner, ifølge Jesus-ordet «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste …». Uansett, Jesus advarte både mot vantro og forførelser, og kalte folket til omvendelse/tro. Det gjør imidlertid ikke kirkens ledere på merkbart vis, etter min oppfatning.

Nyåndelig/sekulær vantro har - nota bene – visse fellestrekk (A-D), mye på linje med ny-prestelig utvikling:     

A. Ingen fortapes; døden er slutten (sekulær tro); sjelen overlever (nyåndelig tro), for eksempel ved reinkarnasjons-sykluser. På sin side har kirken lagt seg på en mildhet som forråder Guds strenghet, idet den nedtoner omvendelsens nødvendighet og fortapelsens mulighet. Denne nedtoning innebærer et stort ontologisk ansvar, mener jeg. Noen prester hevder utad sågar at ingen vil gå fortapt. Bispene tier. Bedre enn «O, bli hos meg» under bisettelsen, er det å søke Herren Jesus mens en lever! [«Evig pine» kan forstås som uavvendelig («evig») utelukkelse fra Guds rike, en dødsprosess under angerens svie, tror jeg].

B. Som ovenfor implisert, sekulariserte/nyåndelige flest tror ikke at Jesus er Guds Sønn, ei heller at han døde for oss alle; denne vantro er på lag med hinduisme, buddhisme, islam, jødedom. Da jeg, en tidligere new-agerble kristen, skrev jeg brev til nyåndelige: 1 av 50 svarte. Noen leke kirkemedlemmer er åpne for nyåndelighet; men halting til begge sider er ingen løsning (cf. 1 Kong 18,21). Noen prester tror heller ikke på Jesu stedfortredende død. Paulus derimot hevder eksplisitt (og Markus, Matteus, Lukas og Johannes implisitt) at ordet om Jesu soning er dårskap for dem som går fortapt, men en Guds kraft for dem som blir frelst.

C. Djevelen eksisterer ikke. I kirken bekjennes synder og forsakelse av djevelen, men få medlemmer er vanligvis til stede; medlemmer flest ikler seg ikke Guds rustning (cf Ef 6), men moderne verdslighet.

D. Verdslig livsstil. I overforbruks-Norge er 7 av 10 innbyggere medlemmer i Dnk. Hadde vi levd gudsfrykt med nøysomhet, hadde nåtiden og fremtiden vært lysere, både for naturen og oss selv. Men vi ville oss selv. Derfor står vi fare for å tape oss selv, skal vi tro Matt 16, 24-26.  - Verdt et varsko?  

Snarere enn å kalle folket til omvendelse, har imidlertid kirken tilpasset seg folket.  Valgordningen, utad nei til fortapelse, bispenes utsagn om abortloven, kvinnelige prester/bisper - er nemlig mye på lag med nasjonens nye smak; likeså de fleste bispers ja til kirkelig vielse av likekjønnede. Men Guds Hellige Ånd er ikke ja og nei!

På Torps spørsmål nevnte preses at Ånden er Guds nærvær på Jorden, men ikke at Ånden ærer Gud og Sønnen Jesus Kristus ved å formidle tro og oppdragelse til mottakelige sjeler. I VL før pinse mente norske kristenledere mye om Ånden; men advarte ikke mot å gjøre Ånden sorg.

Kirken avsiler at Märtha Louise tjener på prinsesse-tittelen, men er nokså passiv angående hennes og Helge Hognestads tro at mennesket har en guddommelig kjerne, fylt av lys og visdom. Hognestad fornekter eksplisitt «kirkeguden»/Jesu soning (VL, 29. mai). Han ble gjeninnsatt som prest av verdiliberale Rosemarie Køhn, etter at Andreas Aarflot hadde avsatt ham.

«Guddommelige» har ikke behov for Frelseren; de tror på selvfrelse/selvrealisering. Men kristne tror at Jesus døde for ugudelige (Rom 5,6), inkludertide innbilte guddommelige. «Salig er de fattige i ånden for himlenes rike er deres» (Matt 5,3; se Jes. 57, 15; salme 116,6). «De fattige i ånden» er de sønderknuste hjerter, avmektige ovenfor Guds bud, arme syndere som sørger over seg selv og sine synder overfor Gud og nesten, de som tror (ikke trodde, men tror) på Kristi tilgivende, bevarende, frigjørende nåde.

Når samfunnet avviker fra Bibelens lære, har samfunnet rett, mener kultur-marionetter (kulturfundamentalisme). Kulturer forgår, menneskenaturen er den samme, Gud evig den Sanne.  Så Kristi ord er stadig sant. Ikke sant?  (cf. Joh 17,17). Jesus åpenbarer seg for umyndige, de som lar seg vekke og tar imot hans råd til etterfølgelse; cf. Matt 11, 25-3.

I Store spørsmål er «den sunne fornuft» en notorisk feiltaker. Lærde strides. Innen vitenskap må tanken korrigeres/bekreftes av eksperiment; innen kristendom av visdoms & åpenbarings Ånd! «Den som hører …» (Joh 5,24; se Jer. 22,21; Ef 5,14).

Magne Kongshaug, «lenge siden sist»- medlem i Dnk, Risør                       

                                                                           

Gå til innlegget

Hvor mange er kristne i dette landet?

Publisert 6 måneder siden

Jeg mener at meningsundersøkelser om gudstro snarere gir en øvre enn en nedre grense for andelen av troende i nasjonen.

Spørreundersøkelser formidler at kristen gudstro er lite utbredt i nasjonen. Sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore i avisen Vårt Land, mener imidlertid at gudstro (og implisitt kristen gudstro) er vanskelig å måle, og kan være mer utbredt enn undersøkelsene antyder. Tanken er at i et sekularisert samfunn som vårt, svarer kanskje noen at de ikke har en gudstro på grunn av forventningspress, selv om de egentlig tror (falske negative svar).

Ikke lett å måle

Jeg har en viss forståelse for at tro, eller grader av tro ikke er lett å måle. Kristne flest synes jo at Herren stundom skjuler seg for dem, og det ubekvemt lenge. Når følelsene blir borte, og bønnesvar uteblir, når livet går en imot, kan noen og enhver mistenke at troen er falmet eller mistet, selv om den kanskje fortsatt lever som en lengsel etter sinnets fornyelse og trygg forvaring i Guds hjerte. «Å, om jeg hadde det som i fordums dager», sukket gudfryktige Job. Så, jo da, falske negative svar kan forekomme.

Det er imidlertid stor grad av trosfrihet i nasjonen, og meningsmålinger offentliggjør ikke navn på respondentene. Enn videre, fordi et stort flertall i befolkningen er medlemmer i ulike kirkesamfunn, og fordi det fortsatt fins innen disse en forventning om at medlemmene har en kristen gudstro, tenker jeg at dette forventningspresset kan gi flere falske positive svar enn falske negative.

Jeg mener altså at meningsundersøkelser om gudstro snarere gir en øvre enn en nedre grense for andelen av troende i nasjonen; det synes rimelig også fordi sekulariseringen av samfunnet tenderer mot å sette likhetstegn mellom ulike former for gudstro og kristen gudstro; noen skiller knapt mellom kulturkristne og kristne, ei heller mellom nyåndelige og 
kristne.

Vantro på formel

Visse former for tro kan faktisk ettes på formel, etter min oppfatning. En formel, eller et kriterium, som differensierer mellom ikke- kristne og kristne, er denne: Personer som svarer at Jesus var enten et vanlig menneske eller en oppdiktet person, er ikke kristne. Denne uforenlighetsformelen (Formel U) tror jeg at de aller fleste kristne på kloden kan enes om.

Formel U kan anvendes på en nylig undersøkelse blant Dnk-medlemmer i Borg bispedømme (Borg-undersøkelsen). De ble spurt blant annet om hvordan de ser på Jesus. Her er svarene:

Jesus: helbredet mennesker (19.5 prosent); ga gode råd for hvordan vi bør leve (55,5 prosent); viser oss hvem Gud er (22.6 prosent); sto opp fra de døde (14.8 prosent); var en vanlig mann (52.5 prosent); er en oppdiktet person (13 prosent).

At det er overlapp

Summen av prosentene er større enn hundre – det betyr at det er overlapp mellom svarkategoriene. Noen må ha svart både at Jesus ga gode råd for hvordan vi bør leve – og at han var en vanlig mann. Bare to av kategoriene har med sikkerhet ingen overlapp: han var en vanlig mann eller en oppdiktet person.

2 av 3 medlemmer (65,5 prosent) i Dnk (Borg) tror altså at Jesus var (kun) en vanlig mann, eller er oppdiktet. Fordi alle som svarer at Jesus helbredet mennesker ikke nødvendigvis oppfatter seg som kristne, følger med nærmest matematisk nøyaktighet at høyst 1 av 3 har en kristen gudstro i denne undersøkelsen.

Det er forenlig med at bare 22.5 prosent i samme undersøkelse tror at Jesus viste oss hvem Gud er. Noen av dem forventer nok at det bør kristne mene. Så sannsynligvis er det enda færre enn 22 prosent blant Borg-respondentene som reelt tror at Jesus har vist oss hvem Gud er; også fordi noen som eventuelt mener at Jesus bare var en profet, kan ha svart ja på utsagnet «Jesus viser oss hvem Gud er».

Legemlig oppstandelse

Kun 14.8 prosent tror tilsynelatende at Jesus sto opp fra de døde; respondentene tenkte trolig på legemlig oppstandelse. I en annen nylig undersøkelse, som omfattet nasjonen som helhet, svarte 1 av 3 respondenter at de tror at Jesus er oppstanden, men kun et mindretall (14 prosent) trodde på legemlig oppstandelse. En minimumsbetingelse for kristen gudstro er tro på Jesu oppstandelse.

Kirketilhørighet er altså ikke synonymt med kristen gudstro. De fleste i Den norske kirke har nå ikke en kristen gudstro. Noen er sekulariserte kulturkristne som fortsatt lar sine spedbarn bli døpt i Dnk. Noen innbiller seg at Jesu evangelium lar seg kombinere med tro på reinkarnasjon og/eller astrologi. De er ikke ledet av Guds hellige ånd (Ånden), etter min oppfatning; jeg var selv var en bortkommen aktiv new-ager gjennom flere år.

Hvor ble Ånden av? Undersøkelsene jeg vet om sier intet om tro på Ånden og Den treenige gud, Treenigheten.

Ånden som læremester

Jesus lovde å utsende Ånden til sine disipler/lærlinger – de kristne. Kristne mener seg å erfare, i hvert fall periodevis eller glimtvis, at livet er en skole med Ånden som læremester. Den representerer Guds nærvær på kloden, som Talsmannen og Formidleren av Faderens og Jesu vilje. Det er Ånden som skaper levende virksom gudstro, og som utøser Guds kjærlighet i mottakelige hjerter, ifølge kristen tro. Selvlaget «kristen» tro, er død, udugelig; likeså religiøs selvutvikling. Uten meg kan dere intet gjøre (til mitt behag), sa Herren Jesus.

Magne Kongshaug

Medlem i Dnk, Risør

Gå til innlegget

Dialogkritikk er nødvendig

Publisert 7 måneder siden

Dialog uten en agenda om å omvende andre til eget livssyn, er nødvendig for å skape fred i en motsetningsfylt verden. Det hevder Raag Rolfsen, Direktør for Areopagos, i avisen Vårt Land. Ifølge ham springer sådan dialog "ut av den gudsriketanken som sto sentralt i Jesu forkynnelse og liv. Oppdraget er tydelig i Jesu ord i Bergprekenen «Salig er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matt 5,9)». Men Jesu mening i Matt 5,9 er annerledes enn Rolfsens forståelse.

Rolfsen hevder at vi trenger to typer dialoger: type A med evangelisk agenda, i henhold til Misjonsbefalingen; og type B uten en agenda om å omvende andre til egen gudstro/livssyn. Det går altfor få ressurser til dialog type B, mener han (VL 10.5).

Upopulær forkynnelse

Lektor Sofie Braut tar derimot avstand fra dialogvirksomheten til Den norske kirke (Dnk), fordi den etter hennes mening er uten klar agenda - og derfor kan skape åpenhet for alle typer åndelighet (VL 3.5).

Innen multikulturelle og relativiserende moderne samfunn, som vårt, er det eksempelvis nærliggende for personer med en religiøs higen å tro at det finnes flere veier til Gud enn gjennom troen på Jesus Kristus. Noen tror sågar på selvfrelse. Enn videre er motstanden mot kristen forkynnelse i det offentlige rom tiltagende. Da er det fristende å prioritere å formalisere dialog type B.

Forsøk på å skape fred og gjensidig forståelse mellom ulike religioner/livssyn ved dialog type B «springer ut», skriver Rolfsen, «av den gudsriketanken som sto sentralt i Jesu forkynnelse og liv. Oppdraget er tydelig i Jesu ord i Bergprekenen «Salig er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matt 5,9)».  

Fred i hjertet

Men Jesu mening i Matt 5,9 er annerledes enn Rolfsens forståelse.  Hele Det nye testamente formidler at de egentlige fredsskaperne er de som skaper fred i menneskers hjerter ved å formidle til andre – ved både evangelisering og gode gjerninger - den nåde, sjelefred og frimodighet de selv har mottatt fra Gud ved troen på Jesus Kristus. Jesus sa, ifølge Johannes-evangeliet: Min fred, gir jeg dere; i verden har dere trengsler, men vær frimodige, for jeg har overvunnet verden. Jesus mente at det å bevisst fornekte ham er uforenlig med oppnåelse av varig, ekte fred på Jorden.

Om dialog type B skal funke på vennskapelig og ikke-provoserende vis, så må visse sider ved Jesu forkynnelse forties eller bortforklares, tenker jeg. For Jesus formidlet at han alene er veien til Gud; at uten ham kan vi intet gjøre som behager Gud; og at den som bevisst forkaster Jesu barmhjertige tilbud om syndenes tilgivelse, forkastes av Gud og fortapes. Slike Jesus-ord i Skriften provoserer annerledes tenkende. Derfor er det fristende å fortie eller å bortforklare dem, som ovenfor implisert. For vi mennesker er sosiale, trygghetssøkende vesener som ønsker å bli likt og godtatt av andre i størst mulig grad.

Levende ånd

Bortsett fra eventuell fortielse, kan en knapt oppnå mer ved formalisert dialog type B enn å få bekreftet (det en allerede visste) at personer med ulike livssyn har visse idealer som ærlighet og nestekjærlighet felles, uavhengig av om en tror på Gud eller ikke, og uavhengig av hvilken oppfatning av Gud en har.

Én ting er det imidlertid å ønske og ville gode gjerninger, en annen ting å faktisk gjøre dem. Så, hvordan kan genuint kristne formidle - uten å provosere og å bli oppfattet som svermerisk arrogante - at bare de med en levende og virksom tro på Kristus har Ånden som hjelper og kraft til å etterleve idealene i en grad som behager Gud?

Når Jesu ord formidles av genuint troende, så er Ånden «den kraft som ter seg virksom» i dem, ifølge Paulus (jfr. Ef 3, 20-21), og synonymt «det levende vannet» som strømmer fra dem, ifølge Jesus, i henhold til Joh 7, 37-38.  Kristne kan ikke under visse omstendigheter be Ånden om å være taus! Ånden er ikke en bryter en kan slå av og på, til eget og andres behag.

Forfølgelse

Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere - forberedte Jesus sine lærlinger/disipler. Globalt lider skarer av kristne forfølgelser, vold, død. Salig er den som blir forfulgt for min skyld, sa Jesus (Matteus)! Det nye testamente oppfordrer kristne til å ta på seg lidelse for hans skyld.

Her på berget har vi nylig hørt at et kristent skolelag ikke må friste til deltakelse med boller! På festmøtet for Nordisk råd, som nylig feiret 100 års nordisk samarbeide, ble KrF stygt stigmatisert.  Og medieeliter, som utdeler gullrammer til sine egne, fremhever likekjønnet kjærlighet og mener at motstand mot Pride er utilbørlig. Bare det å tale om genuin kristen tro kan provosere. Mektige Dnk-krefter mener jo at alle dens medlemmer er kristne nok, selv om de fleste av dem ikke tror på den oppstandne Kristus! Motstand mot bibelsk kristendom/etikk er betydelig, både fra ny-ateistisk- og liberal-teologisk hold. Spesielt er kritikk av abortloven utålelig! Likeså forkynnelse om fortapelsens mulighet.

Lys i mørket. 

Når mennesker med ulike livssyn protesterer imot forfølgelser og vold mot annerledes tenkende medmennesker, så er det mennesket på sitt beste. Det er en form for uformalisert samtale/dialog B  som varmer. Vi skal holde fred med alle, så langt det er opp til en selv (Paulus). - Men ikke på evangeliets bekostning!

Ærlig handel innad og på tvers av nasjonal grenser - skaper tillit og samhold. Gjensidig beundring kan også skape former for samhold og respekt; mennesker med ulik kulturell bakgrunn har jo skapt mesterverk innen arkitektur, litteratur, musikk og vitenskap. Ikke minst kjærlighet til og beskyttelse av naturen, dens fjell og daler, med blomster og planter og dyr, dens fosser og elver og hav - forener.

Forener gjør ikke minst tro på at mennesket er skapt i Guds bilde og at gudsbildet i ethvert menneske er dets adel, dets menneskeverd. All-eksistensen er vår Skapers verk! Det tror alle med en gudstro.

Overflødig tidsfordriv

I Norge lærer alle på skolen om ulikheter og fellestrekk mellom forskjellige livssyn, og langt på vei likestilles alle trosmessige verdensoppfatninger.  Så formalisert dialog type B mellom representanter fra ulike livssyn, er også av den grunn overflødig tidsfordriv, synes jeg. Følg nestekjærlighetsbudet i hverdagslivet, det er dialog av type B godt nok!

 Derimot er dialog type A i høyeste grad nødvendig, ikke minst her til lands. De siste 3 decennier har jo mange hundre tusen innbyggere som tidligere trodde på Gud og Jesus falt fra troen, etter egne utsagn. Verden mener at frihet er å følge egen vilje og sekulariserte oppfatninger. Men Jesus lærte at kun tro på hans sannhet, er frigjørende. «Verden har kjent Kristus og vendt ham ryggen. Det er denne verden kirken må vise at Kristus er den levende herre» (Dietrich Bonhoeffer).   

Liv i Guds tjeneste

Guds rike er inni dere, sa Jesus. Det er i Gud alle og alt lever og er til (jfr Apgj); Gud har vært oss en bolig fra slekt til slekt (Salmisten). Men den enkelte kan bare få frelsende og evig del i Guds kongerike ved at Gud virker til helhjertet omvendelse fra et liv i syndens tjeneste til et liv i Guds tjeneste, ifølge genuin kristen tro.

Magne Kongshaug, Risør, medlem i Dnk.

Gå til innlegget

Folkekirkens identitetskrise.

Publisert 8 måneder siden

Fåfolkekirken/(en norske kirken) fremstår som en kontrastenes forsamling av troende, tvilere, og en betydelig andel av ikke-troende. Også på Luthers tid var det mange som falt fra troen på dåpens nåde. Det innså og innrømmet Luther. Han mente derfor at misjonering blant kirkens medlemmer var nødvendig. Folkekirkens politikk er imidlertid å oppfatte alle medlemmene som ett kristent-nok lag.


Avtagende medlemstall. De siste decennier har flere hundre tusen nordmenn meldt seg ut av Den norske kirken (folkekirken). I overkant av 70 prosent av befolkningen er fortsatt medlemmer, men undre halvparten av dem oppfatter seg som troende, som nedenfor utdypet. Alle døpte, som ikke har meldt seg ut, regnes som medlemmer. Stadig færre medlemmene lar sine barn bli døpt i kirken. Av alle fødte, døpes nå litt over halvparten (53 prosent i 2018).

Fallende gudstro. I 2016 svarte for første gang flere i nasjonen “nei” på spørsmålet om de tror på Gud, 39 prosent, enn de som svarte ja, 37 prosent; resten, 24 prosent av befolkningen, er usikre/vet-ikke. Anslagsvis 4 prosent med en gudstro tilhører en annen religion enn kristendom; og ca. 5 prosent tilhører andre kirker enn folkekirken. Ifølge disse tallene oppfatter ca. 28 prosent av befolkingen seg som kristne medlemmer i folkekirken. Dette estimatet bekreftes av at bare 1 av 3 i befolkningen som helhet nå tror, på et eller annet vis, på Jesus oppstandelse (Vårt Land, 17. april).

Blant de som ble døpt for 15-24 år siden i folkekirken (ca. 80 prosent av alle fødte), fins nå minst 70 prosent ikke-troende; for i aldersgruppen 15-24 år svarer bare 25 prosent at de tror på Gud, 53 prosent tror ikke, resten vet ikke (tallene referer år 2016). 

Om frafallstrenden fortsetter, så vil 70 prosent av barna som nå vokser opp i våre kirker ikke være en del av fellesskapet om 20 år (jfr. Hermund Haaland, VL, 17. april). «Skal vi snu trenden, må vi for alvor ta krisen inn over oss», skriver Halland.

Nåtidens folkekirke fremstår som en kontrastenes forsamling av troende, tvilere, og en betydelig andel av ikke-troende.  Også på Luthers tid var det mange som falt fra troen på dåpens nåde. Det innså og innrømmet Luther. Han mente derfor at misjonering blant kirkens medlemmer var nødvendig.  

Folkekirkens politikk er imidlertid å oppfatte alle medlemmene som ett kristent-nok lag. Spesielt har alle medlemmene over 15 år stemmerett ved kirkevalg. Det betyr at ikke bare troende, men også ikke-troende kan påvirke folkekirkens teologi og utvikling. Jesus derimot skjelnet skarp mellom troende og ikke-troende.  

Folkekirkens inkludering er mye på linje med statens forventninger til den: «Den norske kirke kan videreføres og styrkes som en åpen inkluderende og landsdekkende folkekirke med dåpen som eneste medlemskriterium, bred kontaktflate om rom for ulike grader av trosengasjement, ulike kulturer og tradisjoner og ulike teologiske retninger …» (sitatet er fra Oskar Skarsaunes «Etterlyst: …», 2018) 

Begrepet misjonerende, som var brukt i Kirkeloven, er sløyfet i nevnte departement-sitat, antakelig med omhu, mener Skarsaune. Myndighetene forventer tilsynelatende at folkekirken fortsatt skal funke som nasjonens religionsvesen for overgangsriter og vakre seremonier, en ikke-misjonerende institusjon som ikke skal stille krav til tro, eller grader av tro.  Det er, presiserer Skarsaune, en helt annerledes forståelse av «kirke» enn den vi finner i Det nye testamente, oldkirken og den lutherske tradisjonen helt opp mot vår egen tid.   

Frafallsgrunner. Haaland angir tre tilsynelatende hovedgrunner hvorfor ungdom forlater kirkene: manglende disippelgjøring; manglende kopling mellom generasjonene; og manglende kopling mellom tro og arbeid.

For meg er disse faktorene kun symptomer på en mer grunnleggende svikt, nemlig at vi mennesker ikke gir nøye akt på Guds ord/røst i Bibelen   verken om menneskets syndige tilbøyeligheter eller om Guds identitet og vilje med skapelsen    

Avveier. Menneskets religiøse lengsel kan resultere i eksempelvis ateisme eller alternativ religiøs åndelighet, som tro på reinkarnasjon og at det fins flere veier til Gud enn Jesus Kristus. En New Age begivenhet i Høvik kirke i Bærum høstet applaus fra en fullsatt kirke., for ikke lenge siden.  

Den ny-gamle åndeligheten formidler himmel uten fortapelse, selvrealisering uten omvendelse, tro og workshops uten Den Hellige Ånd. Frelsesarmeenes gründer, William Booth, fryktet at en sådan idelogi ville innta «kristenheten» i den såkalte endetiden.

Nå tilbys det norske folk og kirkens medlemmer en odyssé i «livets mysterier» etter invitasjon fra og under ledelse av kompanjongene Märthe Louise og sjaman Durek.

Gjennom samtaler og workshops vil sjaman Durek og Märthe Louise, som en gang ble døpt i folkekirken og som trolig fortsatt er medlem i den, gjøre dypdykk «inn i ulike aspekter ved det å være menneske og hvordan aktivere guddommelighet for å skape et kjærlig liv …».  De er nå invitert til dialog i en kirke tilsluttet Folkekirken. 

Utveksling av trosholdninger kan så «fremmed ild» i noen av de tilstedeværende.  Som Jesus sa: kommer en annen i sitt navn, ham vil dere motta (Johannes 5,43 b).  

 Bare Gud kan aktivere sann gudstro og gjenføde gudsbildet i et mennesker, ifølge Bibelen og kristen tro og erfaring. Som tidligere aktiv deltaker i nyåndeligheten, har jeg erfart dens forførende krefter.  Men jeg har også erfart at Kristus Jesus er den gode Hyrden som leter etter sine bortkomne – og redder alle dem som lar seg redde og å forsone seg med ham! 

Et samfunn der troen på gudsbildet i mennesket glipper, gir slipp på det dypeste fellesmenneskelige, demokratiets lim og fundament (Skovgaard-Petersen).   

Salmistens bønn: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei» (Salme 139; 23-24); denne bønnen er høyaktuell for alle som ønsker å tilhøre Herren.

Fortsatt fins mye stille fromhet i folkekirken, ikke minst blant dens eldre populasjon.  Før disse relativt få sjelene snart forlater denne verden, måtte deres forbønner og tålmodige trofasthet tenne oss andre med Den Hellige Åndens ild, leg som lærd, ung som gammel!

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere