Magne Kongshaug

Alder: 0
  RSS

Om Magne

Følgere

Dialogkritikk er nødvendig

Publisert 8 dager siden

Dialog uten en agenda om å omvende andre til eget livssyn, er nødvendig for å skape fred i en motsetningsfylt verden. Det hevder Raag Rolfsen, Direktør for Areopagos, i avisen Vårt Land. Ifølge ham springer sådan dialog "ut av den gudsriketanken som sto sentralt i Jesu forkynnelse og liv. Oppdraget er tydelig i Jesu ord i Bergprekenen «Salig er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matt 5,9)». Men Jesu mening i Matt 5,9 er annerledes enn Rolfsens forståelse.

Rolfsen hevder at vi trenger to typer dialoger: type A med evangelisk agenda, i henhold til Misjonsbefalingen; og type B uten en agenda om å omvende andre til egen gudstro/livssyn. Det går altfor få ressurser til dialog type B, mener han (VL 10.5).

Upopulær forkynnelse

Lektor Sofie Braut tar derimot avstand fra dialogvirksomheten til Den norske kirke (Dnk), fordi den etter hennes mening er uten klar agenda - og derfor kan skape åpenhet for alle typer åndelighet (VL 3.5).

Innen multikulturelle og relativiserende moderne samfunn, som vårt, er det eksempelvis nærliggende for personer med en religiøs higen å tro at det finnes flere veier til Gud enn gjennom troen på Jesus Kristus. Noen tror sågar på selvfrelse. Enn videre er motstanden mot kristen forkynnelse i det offentlige rom tiltagende. Da er det fristende å prioritere å formalisere dialog type B.

Forsøk på å skape fred og gjensidig forståelse mellom ulike religioner/livssyn ved dialog type B «springer ut», skriver Rolfsen, «av den gudsriketanken som sto sentralt i Jesu forkynnelse og liv. Oppdraget er tydelig i Jesu ord i Bergprekenen «Salig er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matt 5,9)».  

Fred i hjertet

Men Jesu mening i Matt 5,9 er annerledes enn Rolfsens forståelse.  Hele Det nye testamente formidler at de egentlige fredsskaperne er de som skaper fred i menneskers hjerter ved å formidle til andre – ved både evangelisering og gode gjerninger - den nåde, sjelefred og frimodighet de selv har mottatt fra Gud ved troen på Jesus Kristus. Jesus sa, ifølge Johannes-evangeliet: Min fred, gir jeg dere; i verden har dere trengsler, men vær frimodige, for jeg har overvunnet verden. Jesus mente at det å bevisst fornekte ham er uforenlig med oppnåelse av varig, ekte fred på Jorden.

Om dialog type B skal funke på vennskapelig og ikke-provoserende vis, så må visse sider ved Jesu forkynnelse forties eller bortforklares, tenker jeg. For Jesus formidlet at han alene er veien til Gud; at uten ham kan vi intet gjøre som behager Gud; og at den som bevisst forkaster Jesu barmhjertige tilbud om syndenes tilgivelse, forkastes av Gud og fortapes. Slike Jesus-ord i Skriften provoserer annerledes tenkende. Derfor er det fristende å fortie eller å bortforklare dem, som ovenfor implisert. For vi mennesker er sosiale, trygghetssøkende vesener som ønsker å bli likt og godtatt av andre i størst mulig grad.

Levende ånd

Bortsett fra eventuell fortielse, kan en knapt oppnå mer ved formalisert dialog type B enn å få bekreftet (det en allerede visste) at personer med ulike livssyn har visse idealer som ærlighet og nestekjærlighet felles, uavhengig av om en tror på Gud eller ikke, og uavhengig av hvilken oppfatning av Gud en har.

Én ting er det imidlertid å ønske og ville gode gjerninger, en annen ting å faktisk gjøre dem. Så, hvordan kan genuint kristne formidle - uten å provosere og å bli oppfattet som svermerisk arrogante - at bare de med en levende og virksom tro på Kristus har Ånden som hjelper og kraft til å etterleve idealene i en grad som behager Gud?

Når Jesu ord formidles av genuint troende, så er Ånden «den kraft som ter seg virksom» i dem, ifølge Paulus (jfr. Ef 3, 20-21), og synonymt «det levende vannet» som strømmer fra dem, ifølge Jesus, i henhold til Joh 7, 37-38.  Kristne kan ikke under visse omstendigheter be Ånden om å være taus! Ånden er ikke en bryter en kan slå av og på, til eget og andres behag.

Forfølgelse

Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere - forberedte Jesus sine lærlinger/disipler. Globalt lider skarer av kristne forfølgelser, vold, død. Salig er den som blir forfulgt for min skyld, sa Jesus (Matteus)! Det nye testamente oppfordrer kristne til å ta på seg lidelse for hans skyld.

Her på berget har vi nylig hørt at et kristent skolelag ikke må friste til deltakelse med boller! På festmøtet for Nordisk råd, som nylig feiret 100 års nordisk samarbeide, ble KrF stygt stigmatisert.  Og medieeliter, som utdeler gullrammer til sine egne, fremhever likekjønnet kjærlighet og mener at motstand mot Pride er utilbørlig. Bare det å tale om genuin kristen tro kan provosere. Mektige Dnk-krefter mener jo at alle dens medlemmer er kristne nok, selv om de fleste av dem ikke tror på den oppstandne Kristus! Motstand mot bibelsk kristendom/etikk er betydelig, både fra ny-ateistisk- og liberal-teologisk hold. Spesielt er kritikk av abortloven utålelig! Likeså forkynnelse om fortapelsens mulighet.

Lys i mørket. 

Når mennesker med ulike livssyn protesterer imot forfølgelser og vold mot annerledes tenkende medmennesker, så er det mennesket på sitt beste. Det er en form for uformalisert samtale/dialog B  som varmer. Vi skal holde fred med alle, så langt det er opp til en selv (Paulus). - Men ikke på evangeliets bekostning!

Ærlig handel innad og på tvers av nasjonal grenser - skaper tillit og samhold. Gjensidig beundring kan også skape former for samhold og respekt; mennesker med ulik kulturell bakgrunn har jo skapt mesterverk innen arkitektur, litteratur, musikk og vitenskap. Ikke minst kjærlighet til og beskyttelse av naturen, dens fjell og daler, med blomster og planter og dyr, dens fosser og elver og hav - forener.

Forener gjør ikke minst tro på at mennesket er skapt i Guds bilde og at gudsbildet i ethvert menneske er dets adel, dets menneskeverd. All-eksistensen er vår Skapers verk! Det tror alle med en gudstro.

Overflødig tidsfordriv

I Norge lærer alle på skolen om ulikheter og fellestrekk mellom forskjellige livssyn, og langt på vei likestilles alle trosmessige verdensoppfatninger.  Så formalisert dialog type B mellom representanter fra ulike livssyn, er også av den grunn overflødig tidsfordriv, synes jeg. Følg nestekjærlighetsbudet i hverdagslivet, det er dialog av type B godt nok!

 Derimot er dialog type A i høyeste grad nødvendig, ikke minst her til lands. De siste 3 decennier har jo mange hundre tusen innbyggere som tidligere trodde på Gud og Jesus falt fra troen, etter egne utsagn. Verden mener at frihet er å følge egen vilje og sekulariserte oppfatninger. Men Jesus lærte at kun tro på hans sannhet, er frigjørende. «Verden har kjent Kristus og vendt ham ryggen. Det er denne verden kirken må vise at Kristus er den levende herre» (Dietrich Bonhoeffer).   

Liv i Guds tjeneste

Guds rike er inni dere, sa Jesus. Det er i Gud alle og alt lever og er til (jfr Apgj); Gud har vært oss en bolig fra slekt til slekt (Salmisten). Men den enkelte kan bare få frelsende og evig del i Guds kongerike ved at Gud virker til helhjertet omvendelse fra et liv i syndens tjeneste til et liv i Guds tjeneste, ifølge genuin kristen tro.

Magne Kongshaug, Risør, medlem i Dnk.

Gå til innlegget

Folkekirkens identitetskrise.

Publisert rundt 1 måned siden

Fåfolkekirken/(en norske kirken) fremstår som en kontrastenes forsamling av troende, tvilere, og en betydelig andel av ikke-troende. Også på Luthers tid var det mange som falt fra troen på dåpens nåde. Det innså og innrømmet Luther. Han mente derfor at misjonering blant kirkens medlemmer var nødvendig. Folkekirkens politikk er imidlertid å oppfatte alle medlemmene som ett kristent-nok lag.


Avtagende medlemstall. De siste decennier har flere hundre tusen nordmenn meldt seg ut av Den norske kirken (folkekirken). I overkant av 70 prosent av befolkningen er fortsatt medlemmer, men undre halvparten av dem oppfatter seg som troende, som nedenfor utdypet. Alle døpte, som ikke har meldt seg ut, regnes som medlemmer. Stadig færre medlemmene lar sine barn bli døpt i kirken. Av alle fødte, døpes nå litt over halvparten (53 prosent i 2018).

Fallende gudstro. I 2016 svarte for første gang flere i nasjonen “nei” på spørsmålet om de tror på Gud, 39 prosent, enn de som svarte ja, 37 prosent; resten, 24 prosent av befolkningen, er usikre/vet-ikke. Anslagsvis 4 prosent med en gudstro tilhører en annen religion enn kristendom; og ca. 5 prosent tilhører andre kirker enn folkekirken. Ifølge disse tallene oppfatter ca. 28 prosent av befolkingen seg som kristne medlemmer i folkekirken. Dette estimatet bekreftes av at bare 1 av 3 i befolkningen som helhet nå tror, på et eller annet vis, på Jesus oppstandelse (Vårt Land, 17. april).

Blant de som ble døpt for 15-24 år siden i folkekirken (ca. 80 prosent av alle fødte), fins nå minst 70 prosent ikke-troende; for i aldersgruppen 15-24 år svarer bare 25 prosent at de tror på Gud, 53 prosent tror ikke, resten vet ikke (tallene referer år 2016). 

Om frafallstrenden fortsetter, så vil 70 prosent av barna som nå vokser opp i våre kirker ikke være en del av fellesskapet om 20 år (jfr. Hermund Haaland, VL, 17. april). «Skal vi snu trenden, må vi for alvor ta krisen inn over oss», skriver Halland.

Nåtidens folkekirke fremstår som en kontrastenes forsamling av troende, tvilere, og en betydelig andel av ikke-troende.  Også på Luthers tid var det mange som falt fra troen på dåpens nåde. Det innså og innrømmet Luther. Han mente derfor at misjonering blant kirkens medlemmer var nødvendig.  

Folkekirkens politikk er imidlertid å oppfatte alle medlemmene som ett kristent-nok lag. Spesielt har alle medlemmene over 15 år stemmerett ved kirkevalg. Det betyr at ikke bare troende, men også ikke-troende kan påvirke folkekirkens teologi og utvikling. Jesus derimot skjelnet skarp mellom troende og ikke-troende.  

Folkekirkens inkludering er mye på linje med statens forventninger til den: «Den norske kirke kan videreføres og styrkes som en åpen inkluderende og landsdekkende folkekirke med dåpen som eneste medlemskriterium, bred kontaktflate om rom for ulike grader av trosengasjement, ulike kulturer og tradisjoner og ulike teologiske retninger …» (sitatet er fra Oskar Skarsaunes «Etterlyst: …», 2018) 

Begrepet misjonerende, som var brukt i Kirkeloven, er sløyfet i nevnte departement-sitat, antakelig med omhu, mener Skarsaune. Myndighetene forventer tilsynelatende at folkekirken fortsatt skal funke som nasjonens religionsvesen for overgangsriter og vakre seremonier, en ikke-misjonerende institusjon som ikke skal stille krav til tro, eller grader av tro.  Det er, presiserer Skarsaune, en helt annerledes forståelse av «kirke» enn den vi finner i Det nye testamente, oldkirken og den lutherske tradisjonen helt opp mot vår egen tid.   

Frafallsgrunner. Haaland angir tre tilsynelatende hovedgrunner hvorfor ungdom forlater kirkene: manglende disippelgjøring; manglende kopling mellom generasjonene; og manglende kopling mellom tro og arbeid.

For meg er disse faktorene kun symptomer på en mer grunnleggende svikt, nemlig at vi mennesker ikke gir nøye akt på Guds ord/røst i Bibelen   verken om menneskets syndige tilbøyeligheter eller om Guds identitet og vilje med skapelsen    

Avveier. Menneskets religiøse lengsel kan resultere i eksempelvis ateisme eller alternativ religiøs åndelighet, som tro på reinkarnasjon og at det fins flere veier til Gud enn Jesus Kristus. En New Age begivenhet i Høvik kirke i Bærum høstet applaus fra en fullsatt kirke., for ikke lenge siden.  

Den ny-gamle åndeligheten formidler himmel uten fortapelse, selvrealisering uten omvendelse, tro og workshops uten Den Hellige Ånd. Frelsesarmeenes gründer, William Booth, fryktet at en sådan idelogi ville innta «kristenheten» i den såkalte endetiden.

Nå tilbys det norske folk og kirkens medlemmer en odyssé i «livets mysterier» etter invitasjon fra og under ledelse av kompanjongene Märthe Louise og sjaman Durek.

Gjennom samtaler og workshops vil sjaman Durek og Märthe Louise, som en gang ble døpt i folkekirken og som trolig fortsatt er medlem i den, gjøre dypdykk «inn i ulike aspekter ved det å være menneske og hvordan aktivere guddommelighet for å skape et kjærlig liv …».  De er nå invitert til dialog i en kirke tilsluttet Folkekirken. 

Utveksling av trosholdninger kan så «fremmed ild» i noen av de tilstedeværende.  Som Jesus sa: kommer en annen i sitt navn, ham vil dere motta (Johannes 5,43 b).  

 Bare Gud kan aktivere sann gudstro og gjenføde gudsbildet i et mennesker, ifølge Bibelen og kristen tro og erfaring. Som tidligere aktiv deltaker i nyåndeligheten, har jeg erfart dens forførende krefter.  Men jeg har også erfart at Kristus Jesus er den gode Hyrden som leter etter sine bortkomne – og redder alle dem som lar seg redde og å forsone seg med ham! 

Et samfunn der troen på gudsbildet i mennesket glipper, gir slipp på det dypeste fellesmenneskelige, demokratiets lim og fundament (Skovgaard-Petersen).   

Salmistens bønn: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei» (Salme 139; 23-24); denne bønnen er høyaktuell for alle som ønsker å tilhøre Herren.

Fortsatt fins mye stille fromhet i folkekirken, ikke minst blant dens eldre populasjon.  Før disse relativt få sjelene snart forlater denne verden, måtte deres forbønner og tålmodige trofasthet tenne oss andre med Den Hellige Åndens ild, leg som lærd, ung som gammel!

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør. 

Gå til innlegget

Søndagsnotat om gudstro

Publisert rundt 2 måneder siden

Når gudstroen falmer, dyrkes i stedet Mammon, grådigheten som ødelegger kloden og skaper skiller innen nasjoner og mellom nasjoner.

Etter å ha lest Torkel Brekkes innlegg om religionsfaget, tenker jeg dette (korriger meg om jeg tar feil):

Ingen bør vurdere kristendommens nåtidige og fremtidige potensielle betydning etter dens historiske overtramp, men etter dens høyeste intensjoner - som er å skape fred på jorden og ærefrykt for vår Skaper og Gud.    

Kunnskap om økologi, fysikk, biologi, matematikk, etc.  er selvsagt viktig. Men vitenskapelig og teknisk innsikt som ikke har genuint fundament i menneskekjær etikk, er livsfarlig, en stor trussel mot livets eksistens.

Den mest menneskekjære etikk jeg vet om, er Jesu benektelse av å besvare ondt med ondt, og befalingen om å elske og å gjøre godt - også mot fiender, og således å tjene nesten uavhengig av nasjonale, etiske og andre skillelinjer mennesker imellom.  

Verden er som den er fordi vi alle har neglisjert alle Guds bud - så vel som deres avlegger Menneskerettighetene.  Og det vil vi fortsette med, vi vil alltid først og fremst prioritere oss selv, budene vil forbli hovedsakelig papirbestemmelser, dersom vi ikke erfarer – ved levende gudstro - at budenes kilde er vår Skaper og Gud, universets oppholder.

Dersom vi menneskene virkelig trodde på at universets og livets opphav er Skaperen, og at Skaperens identitet og vilje  kan erkjennes/erfares ved troen på Jesu ord, ville vi – på tvers av alle nasjonale grenser, hatt hellig ærbødighet, for alle arter, for alt liv - for Guds klode!  

En menneskehet som har skapt napalm, kjernefysiske våpen, biologisk våpen, og global ufattelig urettferdighet, parallelt med forsøpling av skaperverket, er Bortkommen, all fagkunnskap til tross. Og står i fare for å ødelegge seg selv og alt liv.

Kloden har økende feber og krampetrekninger.  Fordi vi har forrådt Skaperens gode beskyttende bud! Når  gudstroen falmer, dyrkes i stedet Mammon, grådigheten som ødelegger kloden og skaper skiller innen  nasjoner og mellom nasjoner. -  Så viktig, Torkel Brekke, er genuin kunnskap om vår Skaper og Gud; egentlig mye, mye viktigere enn  faglig innsikt og teknisk ekspertise.      

KRLE er eget skolefag fordi Stortinget tror på at kjennskap til vår kristne kulturarv og kristen etikk, og til religion i alminnelighet, bidrar til samhold og lim i nasjonen. Dessuten er genuin gudstro en motstander av klasse- og raseskiller og, altså, av den høyst reelle menneskefienden: Mammon. Fortsatt fins en betydelig andel kristne i dette landet som mener at våre barn bør få lære, også på skolen, om klodens og menneskehetens Skaper og Gud - og om hvordan den enkelte kan lære Gud  å kjenne.  

Fordi mennesket er skapt i Guds bilde har det samvittighetspotensial, på linje med Den gylne regel, på tvers av etniske og nasjonale og kulturelle grenser - og uavhengig av type gudstro eller  mangel på sådan. Problemet er at denne samvittighet ofte er mer død en levende - grunnet våre beviste og ubevisste misgjerninger mot Gud og nesten. Tenker jeg, inspirert av Guds ord i Bibelen.  

Magne Kongshaug, Risør


Gå til innlegget

I møtet med en såkalt «språkløs og gudstjenesteløs tro» under begravelser, er biskop emeritus Tor B. Jørgensen ­kommet til at: «grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: «I hans navn skal en gang hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»».Oscar Skarsaune: «Kjære medkristne i Folkekirken: Det er fint å være «bred» og «åpen». Det er kanskje også fint å være «landsdekkende». Men det er ikke det viktigste, og det er ikke avgjørende. Det viktigste er å være Jesu disipler, det avgjørende er å være fellesskapet av hans lærlinger. Bare når vi er det er vi på livets og vekstens side. Bare da har vi den kraften som frøet og surdeigen har. Bare da».

.

Professor emeritus Gunnar Breivik omtaler tre tankevekkende bøker i «ved en skillevei» (Vårt Land, 20. februar). Jeg har lest én av dem, Oscars Skarsaunes bok: Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham. Tidligere omtaler av denne boka i VL av biskop emeritus Tor B. Jørgensen («Vær overbærende mot alle», 8.januar), og av daglig leder i Samarbeid menighet og misjon, Knut Hallen («Døpt -hva så?», 21. januar), nevnes ikke av Breivik; ei heller refererer Hallen til Jørgensens omtale.

Min omtale her tar utgangspunkt i anbefalingene på bokomslaget, som utfyller hverandre; og den inkluderer korte refleksjoner både over Skarsaunes bok og om omtalene til nevnte Breivik, Jørgensen, Hallen.

For Anne Sender i Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn, er Skarsaunes bok «et jordskjelv av en bok, som usminket beskriver de råe følger ekteskapet mellom kirken og statsmakten fikk for religiøse minoriteter, en «høyst relevant for lærd og ulærd, kristen, muslim eller humanist». 

Også for Egil Grandhagen, tidligere generalsekretær i Norsk Lutherske Misjonssamband, og prest Per Willy Wilhelmsen har boken vært en stor berikelse. «Skarsaune lar bibeltekstene utfordre leseren til det annerledes-livet Jesus har kalt oss til» (Grandhagen). «Jesu alternativ til makt til makt og tvang, er frøets og surdeigens kraft» (Wilhelmsen).

Prest og forfatter Eyvind Skeie formoder at «ikke alle vil si ja til alt som står her. Nettopp derfor bør vi lese denne boken - reflektere, lese og ta stilling - underveis mot morgendagens kirke», avslutter Skeie på bokomslaget, etter å ha nevnt flere spørsmål som Skarsaune «med faglig tyngde og engasjement utfordrer seg selv og oss med», inkludert disse: Hvorfor ble Bergprekenens radikale etikk erstattet av de ti bud i kirkens undervisning? Finnes det idemessig sammenheng mellom kristianisering og islamisering?  

En passentSkarsaune argumenter for at kristianisering (altså det å. tvinge folk til kirken ved lovgivning og straff for dem som brøt disse lovene) er beslektet med islamisering; og utreder  at den eldre Martin Luther prioriterte de ti bud i sine katekismer. Et av mange interessante kapitler hos Skarsaune er hans utredning av forskjellen mellom Luther tidligste skrifter og de han skrev etter bondeopprøret. De seneste skrifter bidro til å gjøre den protestantiske kirken til fyrstenes og etter hvert kongens kirke med tvungen deltakelse gjennom århundrer.  Den eldre Luther men at alle skulle kunne budene og oppføre seg deretter.   

Breivik: «Skarsaune tar oss med til de første kristne og tiden da menighetsfelleskap vokset frem nedenfra, med vekt på lære og liv, inspirert av Jesus slik han fremstår i Bergprekenen … et minimumskriterium for godt veivalg er at fremtidens kristne må finne veien gjennom fellesskap forpliktet på de første apostlers og virkeliggjøres nedenfra gjennom troendes aktive medvirkning. Hverken hensyn til paver, konsiler, sekulær fornuft eller politisk korrekthet må eller kan overstyre det». Breivik nevner en mulig svakhet, som Skarsaune for øvrig er klar over, at oppbygging nedenfra kan utfordre etablerte liturgiske rammer for gudstjenesten.

Hovedtemaet hos Skarsaune er, presiserer jeg, den absolutte kontrasten mellom jordiske riker og Guds kongerike, annerledes-riket der all makt og verdi-skalaer er snudd på hodet. Det å være lærling (disippel) og leve og herske i dette riket betyr å være alles tjener, med Jesu liv og ord som forbilde (jfr. Mark 10, 43-45). Spesielt skal ikke kristen tro påtvinges noen ved lov. Merk att bergpreken-budene radikaliserer de ti bud, nestebegrepet og Den gylne regel. «Alle etniske begrensninger er opphevet, alle mennesker har krav på godhet og hjelp etter samme lov, Den gylne regel … Du skal gjøre godt mot alle, også dine fiender, også dem som ikke tilhører din gruppe, din nasjon, ditt folk …» (Skarsaune, s.84).

De gode ting «Gudsrikets borgere mottar fra rikets konge … skal gis videre … Da trer surdeigens lov i kraft.. Men legger du det du har fått … til  oppbevaring, mister du til slutt det du selv har fått …»  (Skarsaune, s.69).

Etterfølgelse av Bergpreken-budene er ikke en betingelse for å bli frelst, presiserer Skarsaune, men er en forventet konsekvens av frelsen, ved troen på Jesus Kristus. Bergpreken-buden kombinert med evangeliet om syndenes forlatelse er til sammen «evangeliet om en ny begynnelse, evangeliet om et nytt liv» (Skarsaune, s. 75).

Også Hallen og Jørgensen gir Skarsaune rett i at vi trenger å bli utfordret på Bergprekenens radikale levesett - og å stå mammon imot. Hallen er imidlertid mindre overbærende enn Jørgensen ovenfor Folkekirkens medlemmer. I en verden som dyrker makt og rikdom, mener Hallen, må vi ikke være så livredd for å miste noen medlemmer at vi går på akkord med budskapet; da tar vi verken Gud eller mennesker på alvor. Han understreker dåpens forpliktelse, og nevner at Skarsaunes bok er en av flere som løfter frem sammenhengen mellom dåp og liv, Guds gave og vår innsats.

Frelsesteorien «Ved dåpen-alene» til Sturla Stålsett, tar Skarsaune ett oppgjør med.  For Det  nye testamente forplikter den troende til etterfølgelse av Jesu ord, på den smale veien: «… lær dem å holde alt det jeg har lært dere …».  Derfor er det «himlabra» med trosopplæring av små barn! (jfr. annonse i dagens VL).  

Forandring. Som Skriften og Luther mente, har evangeliet en forvandlende kraft - om det mottas. Så, Skarsaune tar et oppgjør med utsagn innad i Folkekirken av typen veien er bred -- som du er bra nok som du er.  Han skiller (skarpt) mellom troende og ikke troende, som Skriften gjør. Men blant troende bør en unngå A- og B- karakteristikker (Skarsaune).     

Treffer ikke?  Skarsaunes kritikk av dagens Folkekirke treffer imidlertid ikke, mener Jørgensen. Han mener bl.a. at  Skarsaunes definisjon av den troende kjernen i Folkekirken, den såkalte «nattverdmenigheten», er for snever (se nedenfor angående Jørgensens tro på gravkantens misjonerende evne). Han minner spesielt om at evangeliet har båret mye frukt under ulike historiske forhold. Skarsaune er neppe uenig, men mener at frukten ville ha vært mer utbredt og varig uten de mange århundrer med statskirkelige maktovergrep.  

Nattverdmenigheten. Bare et lite mindretall (1-2 %) av Folkekirkens medlemmer deltar ofte ved vanlige gudstjenester og nattverd. Denne tilsynelatende kjernen av medlemmene, kaller Skarsaune for «nattverdmenigheten innen Folkekirken; en slik deltagende menighet fins innen alle kristne   konfesjoner, globalt.  

Nå og før. Om en større andel kristne fins blant medlemmene i dagens Folkekirke enn i den protestantiske folkekirken på Luthers tid, vites ikke; men Luther selv mente at de aller fleste medlemmene i Folkekirken den gang ikke var ekte kristne, selv om alle hadde blitt døpt som småbarn!   (Skarsaune).     

Hvor utbredt er ekte/varig kristen tro? Skarsaune anslår  at kanskje 10-20  % av et folk i ulike nasjoner kan oppnå/ha en tro på Kristus Jesus som holder også under forfølgelser; estimatet er basert på graden av konvertering til islam under tidligere tiders islamisering av Midtøsten (Skarsaune kap. 12, s. 168). Om estimatet er forenlig med Herren Jesu ord i Matt 7, 13-14, vet bare Gud.

Skarsaune utelukker neppe at det blant medlemmene i Folkekirken, som sjelden besøker kirken, fins sant troende. Han håper imidlertid at flere skal ta sin tro mer på alvor og gjenoppdage i Bergprekenen (og nattverden) den frigjørende nådens evangelium (kap. 18) - til bevarelse, og som motkraft mot fortløpende sekularisering.

Apropos sekularisering. Skarsaune nevner at i Nederland kan sekulariseringen være bare et par tiår foran oss; anno 2015 trodde bare 14 % av nederlenderne på Gud (5 % er muslimer i Nederland), mens knapt 40 % av befolkningen er kirkemedlemmer. Det betyr at bare drøye en fjerdedel har et bevisst forhold til sine kirkers tro. Er det noen grunn til å tro at andelen er større i Norge, spør Skarsaune? Riktig nok er fortsatt mange tilstede ved barnedåp, konfirmasjon, vielse, julegudstjenester, begravelser. - Men hvem tar forkynnelsen varig til seg?  Jørgensen mener noe om nettopp det:

Ved gravkanten. I møtet med en såkalt «språkløs og gudstjenesteløs tro» under begravelser, er Jørgensen ­kommet til at: «grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn.  For, som Paulus skriver til filipperne: «I hans navn skal en gang hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»».

Jørgensen konkluderer med at filippersitatene (2, 5; 2, 10) ikke er ekskluderende i forhold til det han vil kalle en ­inkluderende og åpen folke- kirketeologi, men utfyller og beriker hverandre. – Sant?

Tanken om «gudstjenestefri tro» og begravelsers frelsende evne («levende håp»), er sannsynligvis relatert til Jørgensens tro på at ingen går fortapt, tenker jeg; jfr. Jørgensens innlegg «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt», VL 1. okt. 2016.

Tro på begravelsers misjonerende evne og alles frelse høres velmenende ut, og er ment som det, men er urealistisk, tror jeg. Svært mange, ja, nesten alle godt voksne, også min kone og jeg, har vært i kirkelige begravelser mer enn én gang, uten å ha blitt omvendt av den grunn. Om begravelser på Smøla er et unntak vet ikke jeg; men Folkekirkens nyeste biskop Anne Lise Ådnøy har tenkt at alle som kom i begravelse gjennom året på Smøla var menigheten (VL, 16.mars).  Også sjømannsprest Arnfinn Eng har stor tiltro til at også gudløse mennesker får substansiell og meningsbærende hjelp av kirken i møtet med døden (VL, 20 mars).  Forhåpentligvis er det sant for en noens vedkommende

Livets to utganger. Skarsaune siterer, uten eksplisitte motforestillinger, fra  læreskriftet Didakjé om to veier; den ene livets vei, den andre dødsens vei; og fra Matteus  7, 13 «… For vid er porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, … og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den». Dertil siterer Skarsaune Jesu ord på at frafall er mulig, hvilket ofte har skjedd, mener Skarsaune, ikke minst under forfølgelser.  Frelse- for- alle-forkynnelse  er, etter min oppfatning, fred-og-ingen-fare synsing (sml. Jeremias 6, 14; 8, 15).  

Oppvekkelsene i Folkekirken, som skjedde etter Hans Nielsen Hauge, Gisle Johnson, Ole Hallesby og andre, har stilnet hen, etter Skarsaunes oppfatning (se Skarsaune, kapitlene  15 og 16). Derfor er det forståelig at Skarsaune og andre etterlyser vekkelse, i særdeleshet Bergprekenvekkelse.

Kirkevekst. En del unge engasjerer seg nå i tverrkirkelige fellesskap, som nevnt av Skarsaune, og mer nylig av Erling Birkedal, Førsteamanuensis i praktisk teologi (jfr. «Kirkelandskap i endring», VL, 26. februar). Hundrevis av unge tilslutter seg pinsefrikirker i Bergen og andre steder (NRK, Dagsnytt 19; 2. mars).  - Jeg er forsiktig avventende angående fortsettelsen og varigheten.

Frøet og surdeigen. Skarsaune ber oss altså stole på frøets kraft og surdeigens lov (Matt 13, 31-33). Men gjør vi det? Jeg tror de fleste av oss, som meg, må se beskjemmet ned. Men Evangeliet kommer den enkelte til hjelp: «Min nåde er deg nok»! Mer enn nok!

Lærlinger. Skarsaune er klar over egen - og vår alles skrøpelighet. Derfor understreker han at vi alle er livslange lærlinger helt avhengige av Jesu nåde og hans ord. I bokas siste kapittel, hilser han menigheten:

«Kjære medkristne i Folkekirken: Det er fint å være «bred» og «åpen». Det er kanskje også fint å være «landsdekkende». Men det er ikke det viktigste, og det er ikke avgjørende. Det viktigste er å være Jesu disipler, det avgjørende er å være fellesskapet av hans lærlinger. Bare når vi er det er vi på livets og vekstens side. Bare da har vi den kraften som frøet og surdeigen har. Bare da».

Siste ordet gir Skarsaune til Bjørn Stærks ransakende, formanende ord. Jeg har dog én sterk innvending: Stærk – som er selverklært ateist - etterlyser i sluttsitatet personer som eventuelt kan overbevise ham om legitimiteten av deres tro/livssyn, og da er det rart, synes jeg, at han ikke for lengst har funnet overbevisende eksempler i døperen Johannes mor, Elisabeth, Jesu mor Maria, Frans av Assisis, Hans Nielsen Hauge, William Wilberforce, paret Booth, Mor Theresa, Martin Luther King, Annie Skau, Mor Basilea Schlink, Mama Maggie, ei heller i utallige andre hverdagskristne som har tjent/tjener Gud i det stille, uten kjendisstatus.

Og viktigst av alt: Om Stærk ikke ser hvem Jesus ER, så vil han, mener jeg, neppe bli overbevist av livet til Jesu disipler, vi som kollektivt og individuelt er skrøpelige og feilbarlige, dog Herrens flokk som har del i Guds kongerike.

Stort sett treffer Skarsaune blink etter blink, synes jeg. Et mulig svakt punkt, er hans omtale av spebarnsdåp. Forutsetter dåpen tro, eller skaper Gud tro under dåpshandlingen?  Får barnet troen ved dåpen på grunnlag av fadernes og menighetens forbønn?

Disse spørsmålene utredes av Skarsaune, bl.a. på grunnlag av Luthers dåpssyn.  Men om Skarsaune har oppfattet Luther rett, så er min konklusjon at heller ikke Luther  hadde et noenlunde klart syn på hva som eventuelt skjer ved barnedåp; nokså avslørende mente Luther at det var et så komplisert spørsmål at bare de lærde burde befatte seg med det! Men Jesus sa at alle  hans disipler hører hans røst.

I opprinnelig kristendom var voksendåp utgangspunktet for seinere innføring av spebarnsdåp; voksendåp var betinget av grundig forberedelse og at en allerede var en troende i ord og gjerning (Skarsaune). Er det allikevel mulig at menighetens forbønn kan medføre at barnet gis Guds Hellige Ånd under dåpen, av nåde alene?

Teologer, Skarsaune inkludert, henviser til soldaten som kom til Jesus for å be ham helbrede sin tjener, og til kvinnen som bønnfalte Jesus på vegne av sin datter. Begge ble hørt. Tjenere og dattera ble friske på grunn av andres forbønn. Men  akk, det står intet i Bibelen om at de også fikk Den Hellige Ånd da de ble helbredet. Imidlertid, om barnet ved dåpen virkelig får Den Hellige Ånd, så får det vel også troen?

Uansett tentativt svar: Bibelen nevner ikke eksplisitt et eneste ord om det å døpe spebarn. Kornelius var en rettferdig mann med gudstro, men Guds Hellige Ånd fikk både han og alle i hans hus som hørte Guds ord - først da  Peter forkynte dem evangeliet. Gud gir Den Hellig Ånd til dem som lyder ham (Apgj 5,32).

Frelse er en frivillig sak; det presiserer både Skarsaune og Skriften. Tvang til frelse, er ikke Guds vei.  Dåp gir ingen garanti for varig frelse.  Et spebarn som blir døpt, har verken sagt ja eller nei til dåpen. En som ble døpt som lite barn, må - selvsagt - selv velge før eller seinere om vedkommende ønsker å følge Jesus og hans ord. Ingen frelses på autopilot! Anta at ingen døpte kan falle fra troen på Kristus. I så fall, er dåp det samme som tvangsinkludering i Guds rike. En absurd tanke!

Antiklimaks. Etter eget utsagn i boken ivrer Skarsaune stadig mindre etter å få gjennomslag for sine oppfatninger i lærespørsmål. Det er meg et antiklimaks; vi gjør alle feil, men kan lære av feiltrinnene. Forhåpentlig har Skarsaune ikke sagt fra seg verken innen Folkekirken eller med denne og andre bøker han har skrevet.

Boken til Skarsaune gir  mye nyttig historisk og dagsaktuell innsikt - til ettertanke og refleksjon, som bl.a. Sender og Skeie mener: Les den, du også!   

  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere