Magne Kongshaug

Alder: 0
  RSS

Om Magne

Følgere


Vi trenger rause kirker som tar grep og viser god omsorg, hevder lektor og forfatter Ragnhild Bakke  Waale (1. mars). Mange har fjernet seg fra kirken, mener hun, fordi «mennesker er blitt dømt fordi de ble skilt, ville gifte seg igjen, hadde barn utenfor ekteskap, var samboere, sto frem som homofile og så videre … De kjente seg dømt ut. Det var overtramp fra kirkens side. Noen ble nektet nattverd … Det ble sprik mellom hensikt og konsekvenser».  Så, kirken skal ikke være taus om sine synder, men bekjenne  dem og be om tilgivelse. Kirken må ha fokus på sitt oppdrag. Det er å peke på Jesus.  Hevder  Waale.

Hvilken Jesus? Fiksjonens Jesus som sier: vær den du er, du er bra nok som du er?  Eller den levende Jesus Kristus, som kaller den enkelte og folket til omvendelse og etterfølgelse? Han som lever og sier: Ta først ut bjelken av eget øye, før du tar ut splinten av din brors; og  døm ikke, for at du ikke selv skal bli dømt. I så fall  er det ikke bare Kirken som skal be sin neste om tilgivelse. Den bitre, som føler seg fordømt; og alle som følger mainstream verdslige holdninger, har også mye å bekjenne  for Gud og nesten - og  å bli omvendt fra, tenker jeg!

Sant nok, reell fordømmelse -og/eller opplevd fordømmelse - fra statskirken kollektivt og kristne individuelt har trolig holdt noen/mange borte fra gudstjenester.  Kirken skal være raus og ikke-fordømmende.  Men ikke på bekostning av Jesu og apostlenes ord!    

Kvinnen som ble grepet i hor. Folk ville steine henne. Men Jesus sa: den som selv er rein, kaste den første stein! Da trakk folket seg tilbake. Det må ha vært autoritet i Jesu stemme som avslørte hver enkelt av dem, tror jeg. Og Jesus sa: kvinne, heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! Hor var ansett for å være en alvorlig synd, den gang. Hvorfor frifant Jesus henne? Jeg tenker at han som så inn i hjertene, hørte hennes stille bønn til Abrahams og Isaks og Jakobs Gud om tilgivelse og barmhjertighet. Etter frifinnelsen, sa Jesus ikke: fortsett med det vanlige livet ditt. Han sa: synd ikke mer! Hun ble trolig forandret («gjenfødt») av Jesu frifinnende ord til henne (Oscar Skarsaune). Likeså sa Jesus til en annen person som han helbredet fysisk og åndelig: Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal skje deg! 

Sågar noen prester tror visst at Kirkens kall er å gjøre flest mulig til lags.  Evangeliet må ikke forkynnes slik at noen tar anstøt av det. Nevn for all del ikke at Jesus kom for å frelse det som var fortapt. Unngå snakk om fortapelsens mulighet. Det kan skape urolige hjerter, for ikke å si sinne. Noen kan sågar miste troen grunnet skremsel, hevdes det. Et nylig, eksempel er visstnok Ingeborg Senneset som forteller at hun hadde helvetesangst lenge etter at hun sluttet å tro på Gud.  Så forkynn heller  at ingen går fortapt; som eksempelvis biskop emeritus Tor B. Jørgensen har gjort. Ikke provoser, gjør folket til lags!

Og, nota bene: trå for all del forsiktig i omtalen av abort! Noen kunne jo bli såret og krenket, eller sågar begynne å tro at abort under visse omstendigheter kan være synd mot Gud, vår Skaper. Joda, si gjerne at abort er et etisk dilemma. Såpass  vovet kan en jo saktens være, ettersom de fleste svangre allerede vet nettopp det! Ikke sant bisper? Men altså, for all del, nevn ikke ordet synd mot Gud i sådan kontekst, og tal om abort, ikke fosterdrap. Det gjelder å være raus; forkynn fred og ingen fare, gjør folket og 8.mars til lags!  - Eller?

Men Skriften advarer mot det å ha sitt tyngdepunkt i det mennesker sier, tror og krever ut fra egne forråd. Jeg tenker at om flere hadde trodd på fortapelsens mulighet, så ville flere ha vært mer åpne for evangeliet.  Og kanskje tenkt seg bedre om før ropet om legalisering av aktiv dødshjelp trolig kommer. I Norge  fins nå bare et lite mindretall som er mot aktiv dødshjelp. Hva vil Kirkens ledere svare på den utfordringen?   Og hva mener Folkekirken om fortapeslesens mulighet i en nasjon der et flertall ikke tror på Gud?  Blir alle frelst, uansett livsstil og tankeverden?

Bare Gud vet  hvor mange det er som kan ha forlatt kristen tro primært på grunn av Bibelens sterke advarsler mot fortapelse. En tenker kanskje på sine kjære som ikke tror, og oppgir troen av solidaritet med dem. Men Jesus mente at den som ikke elsker meg mer enn far og mor, er ham ikke verdig. Slike og andre radikale ord f. eks om fortapelsens gru, er sikkert til anstøt for mange ikke-troende, og  utfordrende for mang en kristen sjel.  

Frafall. Noen som en stund har tatt imot Guds ord, faller fra. Hvorfor? Frafallsgrunner ifølge Det nye testamente, kan være: Jesu radikale, utfordrende ord; uforsonlighet/utilgivende sinnelag; dyrking av penger og rikdom; såkornet (Guds ord) faller (billedlig) mellom torn og tistler, på veikanten, eller steingrunn; også alskens bekymringer kan kvele troen. Men noen såkorn faller også i den gode jord; dvs. i hjerter som har latt seg påvirke positivt av Guds forarbeide, og slike sjeler blir bevart; dvs. de oppnår permanent frelse her og nå og til evig tid, om de holder fast på troen, ifølge Skriften; ja, alle som selv vil og bærer frukt ved nestekjærlige gjerninger blir bevart hos Gud ved troen på Kristus Jesus.

Vi lever «i mangfoldets tidsalder og må på dette området (åndelighet, religiøsitet) respektere hverandres tanker», hevder redaktør Arne Øgaard, som anbefaler Rudolf Steiner og hans tanker, men legger til at «enhver må finne sin egen sti» (VL, 20 mars). Vel, vi valgte alle hver vår vei, sier profeten Jesaja (Jes 53); derfor måtte Jesus dø for våre synderes skyld, for å redde dem som reddes vil. Selv ble jeg for flere tiår siden frelst fra antroposofi, teosofi og andre alternative tanker/filosofier, ved tro på Jesus Kristus.

Mennesker er større og viktigere enn deres mangfoldige tanker. Jeg tolererer tanker flest, men respekterer ikke ethvert tankesystem.     

Tidens barn, ønsker først og fremst å være nettopp det: barn av tiden, av løpende kulturelle og politiske hovedstrømninger, kun eventuelt sekundært å være Guds barn. Også avisen Vårt Land formidler mangfoldige tanker, ikke bare til orientering, men også til utvannende forvirring, etter min oppfatning. I vår mangfoldige kultur fins nå bare   et mindretall som har en eller annen form for  gudstro. Når en blir spurt om hva lykke er, i verdens 3. lykkeligste land, hva svarer en da? Ingen av de spurte i en NRK-sending (5-6 personer, om jeg husker riktig) nevnte Guds gledesbudskap: Evangeliet! Men Jesus forventer – som ufravikelig betingelse - å være førsteprioritet! Også i mangfoldets tidsalder!

Magne  Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

Gå til innlegget

Jakten på Trond Giske.

Publisert 24 dager siden

Om Giske har oppriktig angret sine synder, vet nok Gud mye bedre enn Håvard Nyhus.


Han bekjente og beklaget sine overtramp for nasjonen. Han ble fratatt viktige politiske verv, offentlig uthengt og avkledd, med lite hensyn til hans familie og nærmeste. Ikke få fråtset i hans ulykke. Etter et år håpet han vel at tiden i den offentlige gapestokken var over. Ville komme i nestleder-posisjon. Men noen unge kvinner ville ha en selfie. Intet galt skjedde. Allikevel braket det løs Kommentatorer i mediene mener at Trond Giske burde ha visst bedre enn en selfie.

Varslere og me-too ofre bør vurdere tilgivelsens vei. Det er forløsende og helbredende. Regelen er at den som ikke tilgir sin neste, blir selv ikke tilgitt av Gud, ifølge Jesu ord.  Uforsonlighet er ingen dyd!  Jeg tror at den som vil tilgi, makter tilgi; i hvert fall ved Gud hjelp!

 Om Giske har oppriktig angret sine synder, vet nok Gud mye bedre enn Nyhus. (jfr Nyhus sin kommentar i VL 25. februar), Jeg gjentar at Giske har beklaget sine handlinger offentlig. I vårt samfunn har enhver rett til å kjempe for oppreisning og verdighet, dersom vedkommende mener seg urettferdig behandlet.   Den retten gjelder også for Trond Giske.

 Vi har alle en tålegrense. Har mediene lært noe av for eksempel hardkjøret mot tidligere helseminister Tore Tønne ble utsatt for? Jeg er imot nasjonal fordømmelse, uansett hvem det er som fordømmes.

Så dette er intet støtteopprop for Trond Giske, selv om redaksjonen i Vårt Land er av den oppfatning. Kun en motsats til unison fordømmelse. Jeg mener ikke selv å krenke de som ikke foreløpig makter å tilgi, men å utfordre.  

Magne Kongshaug, Risør (som aldri har stemt på Ap).

Gå til innlegget

KrF: Veien fremover

Publisert 29 dager siden

Ole Paus og mange med ham mener at Knut Arild Hareide gjorde et nødvendig veivalg. I ettertid innser vel de fleste at Hareide gjorde to feilvurderinger ...

Ole Paus og mange med ham mener at Knut Arild Hareide gjorde et nødvendig veivalg. I ettertid innser vel de fleste at Hareide gjorde to feilvurderinger; han undervurderte motstanden mot veivalget i eget parti; veivalget som umiddelbart viste seg å være en prematur avgjørelse. Neppe heller hadde han forutsett, eller tilstrekkelig vektlagt, at avgjørelsen ville øke polariseringen internt i partiet. Det er derfor mulig at Hareides forhastede veivalg bidro til å drifte KrF mot samarbeid med høyresiden. Kanskje bidro også tankesmien Civita og Kristin Clemet noe til at KrF endte i regjeringen, slik Hareide hevder.  

Er KrF et sentrumsparti? Sentrum i norsk politikk svinger hovedsakelig rundt et punkt midtveis på Ap-Høyre aksen: når de rød-grønne og Sp har størst oppslutning ligger tyngdepunktet nærmest Ap; og nærmere Høyre når Høyre, FrP og Venstre har størst oppslutning. I KrF heller omtrent like mange mot venstre som mot høyre. Slik sett er KrF et sentrumsparti. På den annen side er partiets holdninger til abort, likekjønnet ekteskap og bioteknologi «milevis» utenfor nåværende tyngdepunkt i norsk politikk.

Ublid retorikk. Det har vært selsomt å oppleve hardheten i venstresidens retorikk mot regjeringen, KrF og vedtaket om fosterreduksjon. Bjørnar Moxnes i Rødt har varslet tidenes største protesttog 8. mars, noe han mener Kjell Ingolf Ropstad «bør grue seg» til. Marie Simonsen har utropt minister Ropstad som versting. Også Gahr Støre har vist arge holdninger, og nylig refererte han stigmatiserende til KrF som «abortparteiet». Han og likesinnede på venstresiden fremstår som marionetter for en temmelig militant feminisme, synes jeg. Som heier på Sofie Braut, kommentatoren i Vårt Land som har tatt farvel med den formen for feminisme.  Senest i går 19. februar lovde Ingvild Kjerkhol i Dagsnytt 18 at Arbeiderpartiet ville slå hardt tilbake mot vedtaket om fosterreduksjon og ethvert angrep på kvinners selvbestemmelse. Den bastante moralisering fra venstresiden ovenfor ikke minst KrF og Frp, bidrar til å fragmentere samfunnet i «Vi» og mange slags «dem». -Kanskje på tide at Hareide tar en alvorssamtale med kammeratene på venstresiden? 

Veien videre? Både med hensyn til abort og bioteknologi ville nok KrF ha møtt veggen hos Støre og co.   Fremgangen for Rødt, SV og MDG bør nå vekke regjeringen til nettopp å innse den etiske og politiske viktigheten av nettopp mye mer rettferdig fordeling og effektive tiltak for å redusere naturødeleggende utslipp. NÅ!  Her har KrF og Venstre en viktig oppgave!  Og for øvrig har Åshild Mathisen sikkert rett i at KrF må lære seg å tåle sterke meningsbrytninger innad i partiet.

Skjørt demokrati. Erna Solberg har tilsynelatende forstått noe som KrF-ledere og venstresiden ikke vil forstå: at det å samarbeide med FrP er demokratisk og bidrar til å moderere FrP.  Analogt, vil et samarbeide mellom Ap, SV, Rødt også kunne bidra til et mer likevektig demokrati, idet Aps styrke vil kunne bidra til å dra SV og Rødt mer mot sentrum, om det lar seg gjøre, steile som SV og Rødt er. Skal vi tro Bård Larsen, historiker og forfatter i Civita, så er Rødt en potensiell fare for dagens liberale demokrati.  Kanskje. Men husk: etter aksjon, følger før eller seinere reaksjon. Altfor liberale fordeler for rikfolk, har skapt voldelig harme i Frankrike og andre steder, og det samme kan skje her hjemme.

Jern slipes ved jern; og en mann slipes ved å omgås andre, ifølge prøvet visdom (Ordspr. 27, 17). Ja, ulike partier sliper hverandre; lærer og modereres av hverandre; slik har utviklingen stort sett vært i Norge, heldigvis; og slik har vi i stor grad unngått å kriminalisere meninger (jfr. Debatt 18, 14. januar). Historisk har Ap bidratt mest til å heve levestandarden for fattige, mener jeg; men paradoksalt har Ap også vært iherdig, mektig motstander av kristendom, spesielt inntil 1950 -tallet; kanskje delvis fordi kirken fremsto som maktens og borgerskapets kirke.  På den annen side er jo noen av Aps og venstresidens solidaritetsholdninger på linje med kristelige verdier.  Her har høyresiden en utfordring og betydelig potensial for bedring, tenker jeg, for også den fløyen oppfatter seg som sosialdemokratisk.

Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide har ment at regjeringssamarbeide med FrP er utelukket. Så får vi se om Kjell Ingolf Ropstad og medarbeidere allikevel lykkes! Bondevik og Hareide har sikkert merket seg at flere innen Høyre og Venstre er mot fosterreduksjon, enn for eksempel innen Venstre og de andre partiene.

Kristin Clemet ser gjerne at KrF blir et mer moderne kristendemokratisk parti.  Og filosof og rådgiver i Civita Lars Kolbeinstveit mener Hareides advarsler mot Civita-påvirkning er kontraproduktiv hvis målet er å åpne opp og modernisere KrF (VL, 14.februar).  Det kan Kolbeinstveit ha rett i. En tenkepause angående ikke minst bioteknologisk utvikling, er uansett tilrådelig, mener jeg.   For etter de første skritt, følge andre. Vi tilenner oss. Først er vi uenige i eggdonasjon, så forandre vi mening; etc. etc., .

Abort-utfordringen er fortsatt et viktig anliggende for KrF. Etter min oppfatning er det abortloven, og ikke KrF, som er sneversynt. Er det ikke snevert at fostret – det ufødte barnet - ikke har snev av rettslig beskyttelse de 12 første ukene av svangerskapet?  Det er imidlertid urealistisk på kort sikt å få gjort loven mer restriktiv enn den er, fordi Norge nå er et overveiende sekulært land der bare et mindretall tror på Gud, og anda færre på Kristus Jesus ; derfor bør KrF hovedsakelig satse på forebyggende tiltak, inntil eventuelt folket våkner!  

Når Kolbeinstveit (i ungdommelig overmot) advarer mot sneversyn og forstokket kristendom, så minner jeg ham om at mye som var vanlige holdninger for bare noen tiår siden, nå oppfattes som forstokket av mange.  Så hvem er eller var egentlig forstokket? Både venstre- og høyresidene bør unngå å dekonstruere enhver sannhet; et samfunn som glemmer at noen sannheter trolig er absolutte sannheter, dekonstruerer seg selv, og vil før eller seinere gå til grunne.  - Så la oss gi akt på salmistens bønn: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» (Salme 90,12).


Gå til innlegget

Bispenes støtte til legal abort

Publisert rundt 1 måned siden

Biskopenes uttalse om abort kan ha lagt et viktig grunnlag for et tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet fremover. Den har et akutt behov for presisering, for den er lite veiledende og noe vag.

Den norske kirke har lenge vært tause om den norske abortloven og abortpraksisen, men har støttet kvinners reproduktive rettigheter i andre nasjoner. Så når bispene nå blant annet uttaler at et samfunn med legal abort er bedre enn et uten, er det i og for seg lite forbausende.  De mener det de sier, bispene. De ønsker å løfte frem deres oppfatning og deltakelse i debatten om abort; debatten som politikere og kvinner flest ikke ønsker.  

Alf Gjøsund har et bra poeng, tenker jeg, når han hevder at biskopene kan ha lagt et viktig grunnlag for et tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet fremover.

Noe vag

Bispeuttalelsen har imidlertid behov for presisering, for er den er noe vag og lite veiledende. Det er for eksempel noe uklart om bispene er mot kvinners ensidige rett til å få avlivet uønskede fostre i løpet av de første 12 ukene av fostrenes liv, eller om de er for obligatorisk rådgivning/diakoni som grunnlag for kvinnens endelige avgjørelse. Enn videre mener de at fostret har egen verdi. Men mener de også at fosteret bør ha lovfestede rettigheter? Og fedre med legal pappa-permisjon, bør vel også ha stemmerett angående abort eller ikke abort?

Enn videre, en av bispenes påstander, nemlig at et samfunn med legal abort er bedre en et uten, kan bli selektivt omfavnet som gefundenes fressen av ressurssterke kvinner som fortsatt ønsker lovbeskyttet selvbestemmelse, som sikkerhetsgaranti, just in case.

Bispene mener at de ikke uttaler seg politisk om abortloven. Men ordene om fostrets verdi kan dog oppfattes som en «ørefik» til abortloven, som jo ikke gir fosteret rettslig beskyttelse de første 12 ukene av dets liv. Uttalelsen om at fostret har krav på vern, er rett og riktig, i hvert fall etter kristent syn. Om bispene mener at abortloven ikke er bra nok som den er, så bør de si det - selv om de vil høste motstand, og selv om Folkekirken som institusjon er avhengig av statens lommebok!  Politiske ledere som støtt og stadig moraliserer overfor hverandre, bør tåle litt irettesettelse fra biskopene, ikke sant?

 Dersom valget hadde stått mellom abort utført av kvakksalvere og abort utført av helsevesenet, så ville abortloven ha vær et ubetinget relativt gode. For i valget mellom to onder, er det minste onde å foretrekke. Men her til lands er dilemmaet mellom Ikke-abort eller temmelig sikker abort utført av kvalifiserte leger.

Bedre med abort? 

Ethvert samfunn trenger å beskytte og veilede seg selv ved et lovverkRegelen er vel at legal abort gjør livet enklere/lettere for kvinnen som vil ta abort, i hvert fall på kort sikt. Men blir en et bedre menneske ved å ta abort? Blir samfunnet bedre? Ja, kanskje i noen tilfeller; for tvang til å bære frem et uønsket foster under spesielt vanskelige situasjoner, vil medføre bitterhet og noen ganger krise for både mor og barn.  Det er ublu forskjell mellom utslitte, fattige kvinner i dette landet og ressurssterke karriere-kvinner med konto i banken, lyse fremtidsutsikter, og ofte rike foreldre. Bispene nevner (derfor) hensynet til vanskeligstilte alenekvinner som en begrunnelse for deres utspill. Og de ønsker åpenbart lavere abortrater, samfunnet mer verdig! Forbyggende tiltak er viktig.

Ikke få blant fremadstrebende ærgjerrige kvinner og partnere anser nok at uønsket svangerskap er mer et hinder enn ugjennomførlig. Jeg påstår ikke at de fleste mer eller mindre ambisiøse og resurssterke kvinner er tilbøyelig til å ta abort ved uønsket svangerskap, men at noen av dem vil prioritere en bekvem nødløsning på fostrets bekostning, ser jeg ingen grunn til å betvile.

Spesielt bør ingen innbille seg at de fleste norske som har tatt abort ikke hadde klart seg relativt bra om de hadde latt være.

Abortloven, i hvert fall abortpraksisen, har derfor noe uverdig ved seg. De relativt få som hadde fått det vanskelig, eller uutholdelig ved ikke å abortere, er i stor grad rike Norges medansvar, mener jeg.

Undervurderer jeg kvinner flest? Neppe, i hvert fall ikke i lys av kristendommens forståelse av mennesket som et fallent vesen; at mennesket i vesentlig grad faktisk er seg selv syndig nok bekreftes uimotsigelig av klodens begredelige tilstand. Verken menn eller kvinner er helgener.

Undertrykte kvinner? 

Bispekollegiet består nå av 7 kvinner og 5 menn. Snart vil kvinner utgjøre et flertall også ved forskningsavdelinger; noen steder har det skjedd allerede. De fleste advokater, tannleger, leger, kanskje også økonomisk rådgivere flest, vil om noen år være kvinner.   Høyre, Venstre og Frp har kvinner som ledere, og nestleder i Ap er kvinne. Ei kvinne er leder i Bioteknologirådet. Kvinner har nylig vært topper i både LO og NHO. Kvinner vil i stadig større grad bli funnet som styredeltakere og konserntopper; fordi de nå gjør det best på skolen og er/blir i flertall blant studentene ved høyskoler og universiteter. Norske kvinner er på topp i internasjonal skisport, er rekrutter og krigere, bedriver kampsport. 

Nær sagt et hvert yrke står altså åpent for kvinner i dagens Norge; det gjør dem ganske sikkert mer menn lik i tanke og holdning, uten at akkurat det gjør dem til bedre mennesker.  Lønnsforskjeller mellom menn og kvinner vil utjevnes (den er allerede i snitt relativt liten), og andelen av kvinner i toppstillinger (nå 17 %) vil nok øke betraktelig.

Norske kvinner flest har nå plenty av rettigheter, og lite å syte over, synes jeg!  -  Men fostrene med bolig i mors underliv, de har, jeg gjentar, ingen rettigheter de første 12 kritiske uken av deres liv! 

Hvis myndigheten tror og ønsker at aborttallene kan reduseres, så tror de vel også de at alle abortene som skjer ikke er nødvendige?

Billigst?  

Det virker nesten som om myndighetene synes det er billigere for samfunnet med abort enn adekvat sosial støtte til virkelig trengende familier/svangre kvinner. Mange, sannsynligvis de fleste uønskede svangerskap hadde ikke skjedd om parene hadde anvendt føre- var - prevensjon. Muligheten for selvbestemt abort, gjør adekvat prevensjon mindre påtrengende.

Hvorfor advarer ikke bispene hørbart mot nasjonens seksuelle løssluppenhet, mot alle skilsmissene; og i særdeleshet mot nasjonens slaveri under Mammons åk! Som, ifølge kristen tro, ødelegger gudstroen, sjelen og kloden!  Hvorfor denne taushet, når Kristus sier at ingen kan tjene både Gud og Mammon! Er Misjonsbefalingen utgått på dato?

Det at mange velger abort betyr ikke at selvbestemt abort er et gode og moralsk forsvarlig i enhver situasjon.  Det er bispene enige i. - Så si det ennå klarere!

Indre og ytre virkelighet

Jeg tenker at dagens holdninger til ufødt liv, også avspeiles i overforbruk av alskens ressurser på de ytre plan. Denne kloden trenger sårt til mer ærefrykt for alt liv. Det forsto Albert Schweizer. Men har de mange unge forkjempere for klodens og egen overlevelse; har de også ærefrykt for alt liv?  Som nyfødte var vi alle like avhengige av velvilje som fostret i kvinnens liv-mor!   

Den høyeste lov for kristne er de ti bud og Bergprekenens forståelse av dem; som utmerket utredet og forklart av Oscar Skarsaune i boka «Etterlyst Bergprekenens Jesus har folkekirken glemt ham?» (2018).  Den jødisk-kristne holdningen er å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Ifølge Skriften skal kristne ikke påtvinge et sekulært samfunn kristelige holdninger; men en skal selv adlyde Gud, og ikke de lover som eventuelt motsier de ti bud og Bergprekenen.

Bedre moralsk samfunnsryggrad med selvbestemt abort?  Ja, og nei, ifølge kommentarene ovenfor. Guds nåde dekker over alle våre synder, dersom vi oppriktig ydmyke oss og innrømme vår skyld og skrøpelighet. Dersom vi dømte oss selv, blir vi ikke dømt, ifølge Bibelen og kristen tro.

.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere