Knut Refsdal

Alder: 51
  RSS

Om Knut

Følgere

Urkirken og teologisk mangfold

Publisert rundt 1 måned siden

Christian Alsted, biskop, Metodistkirken i Norden og Baltikum
Ingull Grefslie og Knut Refsdal, tilsynsprester, Metodistkirken i Norge

Torkild Masvie hadde 25.06.20 et innlegg på Verdidebatt («Urkirken var ikke en idyllisk tid») som et svar på vårt innlegg på Verdidebatt 24.06.20 («Uenighet og teologisk mangfold»).

La oss først takke Masvie for responsen.

Masvie mener at vi feilaktig tegner «et idyllisk bilde av den første kristne tid». La oss derfor understreke: Vi er fullstendig klar over at Urkirken ikke var en idyllisk tid. Det er jo nettopp det som understrekes i de tekstene vi henviser til: Urkirken hadde mange store utfordringer den måtte ta stilling til og den rommet ulike oppfatninger som skapte krevende diskusjoner.

Så er Masvie opptatt av at de skriftstedene vi trekker fram «sier noe helt annet enn det metodistlederne bruker dem til». Vårt poeng er dette: Ved uenighet i Urkirken var det et mønster at man samlet seg til samtaler og sammen fant løsninger. Som et resultat av disse samtalene kunne man bruke utsagn som «Den hellige ånd og vi har besluttet…» (Apg 15:28). Det er et ideal å streve etter.

I henvisningen til konflikten mellom Paulus og Barnabas om Johannes Markus (Apg 15:36-41), oppgir Masvie at dette ikke dreier seg om læreuenighet. Det har heller ikke vi påstått, men Masvies betegnelse av konflikten som personalpolitikk og vurdering av en medarbeiders egnethet, er for overfladisk. Her er det snakk om en alvorlig konflikt - en «bitter strid» - og den er vesentlig fordi den dreier seg om kirkens misjon, Paulus’ altoverskyggende kall, som ikke kunne kompromitteres. Poenget, uavhengig av hva slags type uenighet det dreier seg om, er den felles viljen til å finne løsninger i respekt for misjonen.

Urkirkens teologi ble formet i en misjonssituasjon, og her ledet Ånden kirken gjennom flere reformasjoner. Den første var Peters erfaring i Kornelius’ hus (Apg 10) og den etterfølgende redegjørelsen i Jerusalem som ledet til forståelsen av at evangeliet også omfattet hedningene.

Den andre var konflikten om hvorvidt hedningenes vei til frelse var via jødedommen og således medførte omskjærelse, noe som var temaet for Apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15). Selv om møtet kom til en konklusjon, er det tydelig at spørsmålet ikke var løst. Dekretet gjaldt hedninger som omvendte seg til kristendommen gjennom den misjonen som utgikk fra Antiokia, men ikke i den jødekristne menigheten med utgangspunkt i Jerusalem. Det er tydelig at den læremæssige uenigheten var uavklart, noe som leder til en konfrontasjon mellom Paulus og Peter, da Peter senere besøker Antiokia (Gal 2:11-21). Selv Barnabas lar seg rive med av Peters atferd, noe som muligens kan være en medvirkende faktor i den konflikten som senere oppstår mellom Barnabas og Paulus. Den fortsatte spenningen i kirken viser seg igjen da Paulus avslutter sin tredje misjonsreise i Jerusalem. Her må han for å tilfredsstille de jødekristnes krav om fullstendig overholdelse av loven bevise at han ikke undervurderer lovens betydning for jødekristne ved å betale for at fire fattige kan fullbyrde sitt avlagte nasireerløfte, noe som ble ansett for en særlig from handling.   

Det er nok grunn til å spørre i hvilken grad Urkirken var en enhetlig organisasjon med en tydelig felles ledelse som definerte spillereglene og rammene, som Masvie synes å forutsette. Mange vil hevde at en slik organisering kom på et langt senere tidspunkt.

Masvie sier korrekt at Jerusalemmøtene aldri fastslo «at to motstridende teologiske synspunkt skulle leve side om side.» Ikke desto mindre eksisterte i det minste forskjellig praksis side om side. Derfor har Masvie etter vår mening ikke rett når han hevder: «Vi hører om synspunkter som kirkeledelsen ikke vil ha noe av i sin kirke som for eksempel om hedningekristne skulle omskjæres. Denne vranglære ble så tydelig satt på plass at den ikke finnes i noen vanlige kirkesamfunn lenger». Tvert imot fortsatte spenningene om dette spørsmålet, uten at det på noe tidspunkt ledet til at lederne satte spørsmål ved hverandres forhold til Kristus.

Det er mulig at vi leser Apostlenes Gjerninger annerledes enn Masvie. Hvorvidt det er problematisk står for hans regning. Vi fastholder at grunnreglene for ”Takt og tone for samarbeid i Norges Kristne Råd” har solid skriftmessig grunnlag og vi føler oss fortsatt forpliktet på dem.

Og til slutt: Om Urkirken var en slik enhetlig organisasjon som Masvie forutsetter, svekker jo det hans argumentasjon: Det vi forholder oss til i denne diskusjonen er ulike organisatoriske enheter - kirker og organisasjoner - og hvordan disse skal forholde seg til hverandre som nettopp ulike enheter. Da trenger vi noen «grunnregler» i bunn. Vi mener fremdeles at kirken i dagens teologiske diskusjoner og uenigheter har noe å lære av Urkirkens måte å håndtere teologiske uenigheter på.

Med dette takker vi for diskusjonen for denne gangen.

Gå til innlegget

Kirkens rolle i rasismens bekjempelse.

Publisert rundt 2 måneder siden

Den siste tiden har nyhetssendingene blitt fylt av bilder av demonstrasjoner, og nyhetssaker om rasisme og politikk både i USA og her hjemme.

Utløseren var behandlingen av den afroamerikanske mannen George Floyd, som tragisk mistet livet som en følge av politiets handlinger under en arrestasjon 25 mai, i Minnesota USA. Videoen av Floyd er ikke den første av sitt slag. Demonstrasjonene startet i Minnesota, og har spredt seg til mange av de store byene i USA og Europa. Slike dokumenterte episoder gjør at protestene mot institusjonalisert rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling drives videre. Budskapet fra minoritetene er også tydelig; dette er ikke noe nytt for dem. Det som har endret seg er at teknologien har nådd et nivå hvor vi fanger situasjonene på film så alle kan se den hverdagen de lever i.

Som en del av en internasjonal kirke, er Metodistkirken sterkt berørt av hendelsene som nå skjer. Biskopene i Metodistkirken oppfordrer sterkt til felles bønn daglig kl. 8.46 og 20.46, i 8 minutter og 46 sekunder – den tiden George Floyd hadde politimannens kne mot halsen. Som kirke, både nasjonalt og internasjonalt tar vi sterk avstand fra alle former for forskjellsbehandling av mennesker på bakgrunn av religion, opprinnelsesland eller hudfarge. Vi er alle Guds barn, skapt i Guds bilde.  Rasisme er en synd mot Gud og våre medmennesker. Som Guds familie er det vår oppgave som kirke å arbeide for at rasismen i verden blir avdekket, konfrontert og endret. Kirkene våre skal være rasismefrie soner. Vi kan ikke se en annen vei når våre søsken blir brutalt behandlet av menneskene som skulle ha beskyttet dem.

I en situasjon som denne er det lett å se mot USAs institusjonaliserte rasisme, og tenke at dette ikke angår oss i Norge. Vi har ikke den samme historien, de samme undertrykkende systemene, og den samme politistrukturen. Likevel skal vi være forsiktige med å være for fornøyd med vår egen innsats. Norge har også en lang historie av diskriminering av minoriteter bak seg. Da samfunnet var mer homogent ble dette rettet mot andre grupper enn i dag. Nordlendinger som kom til Østlandet på 60-tallet slet med å leie husrom fordi man ikke ville ha noe med «slike» å gjøre. Fornorskningspolitikken som samene ble utsatt for, er en vond del av vår historie. Urfolket vårt ble fratatt tilhørighet, språk og kultur. Sigøynere og tatere har blitt sett på som mindreverdige mennesker. Tvangssterilisering har blitt brukt som metode for å forhindre at de som var «annerledes» skulle bli flere. Alt dette før innvandring egentlig ble en realitet i landet vårt.  Frykten for «en annerledes minoritet» har dessverre preget mye av vår norske historie også. Etter at migrasjon har gjort samfunnet mer mangfoldig, har også rasismen fulgt med. Vi vet at mennesker med «norskklingende navn» har større sannsynlighet for å bli invitert til intervjuer hvis de søker jobb enn personer med «utenlandskklingende navn». Unge menn med minoritetsbakgrunn forteller at de jevnlig blir stoppet av politiet for mistanke om at de oppbevarer eller selger narkotika. Kvinner med minoritetsbakgrunn blir automatisk sett på som undertrykkede, og deres menn som undertrykkere. Rasismen lever også i vår hverdag.

Samtalen om rasisme kan ikke stoppe ved hva som skjer i USA. Samtidig med at vi vender blikket utover, må vi også vende blikket innover og se hva som skjer her hjemme. Som kirke er det viktig at vi tar del i denne prosessen, så vi sammen med organisasjoner som arbeider mot fordommer og for likestilling kan gjøre en forskjell i våre lokalsamfunn.


Ingull Grefslie, tilsynsprest i Metodistkirken

Knut Refsdal, tilsynsprest i Metodistkirken  

Gå til innlegget

I går stemte regjeringen over en ny bioteknologilov. Loven er omfattende, og omfavner mange spørsmål som er etisk vanskelige. Eksempler på disse vanskelige spørsmålene er eggdonasjon, barns rett til å kjenne biologisk opphav og retten til to foreldre.

På grunn av bioteknologens kompleksitet, har Norges Kristne Råd hatt en egen innsatsgruppe som har arbeidet med spørsmålene som ny teknologi og kunnskap bringer med seg. Resultatet av denne gruppens arbeid kan du finne her.

Det emnet som har fått mest oppmerksomhet, er spørsmålet om tidlig fosterdiagnostikk. Frykten for et samfunn hvor noen mennesker ikke lenger har plass, engasjerer mange. Særlig en dyster fremtid der foster med Downs syndrom systematisk blir funnet tidlig og valgt bort har engasjert mange.  

Metodistkirkens sosiale prinsipper er tydelige når det kommer til at abort aldri skal benyttes som et prevensjonsmiddel, til å velge/velge bort kjønn, eller til å fremelske noen biologiske trekk fremfor andre. Man er generelt motvillige til å godta abort. Likevel anerkjennes det at må kunne holde to tanker i hodet på en gang; man må kunne være kritisk til utstrakt bruk av abort, og samtidig se at det i enkelte tilfeller kan være nødvendig. Det klassiske eksemplet er dersom mors liv vil settes i alvorlig fare dersom graviditeten gjennomføres. Men det finnes også andre vanskelige problemstillinger, som graviditeter som resultat av voldtekt, incest, eller hvor foreldres liv vil bli alvorlig begrenset av å gjennomføre graviditeten.

I en polarisert debatt blir en side ofte veldig svartmalende, mens den andre veldig rosenrød.  Sannheten er nok heller et sted imellom. Et barn med Downs syndrom vil gi med masse glede, latter og kjærlighet. Men et barn med Downs Syndrom er også et barn med spesielle behov. Graden av fungering er vanskelig å forutse. For en forelder kan dette bety tettere oppfølging, flere møter med det offentlige med søknader om støtte og avlastning. Systemet omkring et barn med spesielle behov kan være stort, tungrodd og uoversiktlig.

Debatten om tidlig fosterdiagnostikk bygger på en antagelse om at de fleste gravide vil velge bort et foster som de tidlig vet har Downs syndrom. Kanskje er det på tide å stille seg spørsmålet om hvorfor det er slik? Storsamfunnet og kirkene har en minst like stor rolle som enkeltmennesket til å tilrettelegge for at barn med spesielle behov skal ha en plass i våre fellesskap. Ikke nødvendigvis ved å utsette identifiseringen av enkelte syndromer, men heller med å sørge for gode, brukervennlige ordninger, veiledning, økonomisk støtte og avlastning. Metodistkirken ønsker et større fokus på og innsats for å gjøre det å bringe frem barn, med og uten et ekstra kromosom, til et mer naturlig og velkomment alternativ.

Engasjementet omkring menneskeverdet kan ikke ta slutt den dagen barnet er født. Vi må ikke miste fokuset på livet etter fødsel. 


Ingull Grefslie, tilsynsprest i Metodistkirken.

Knut Refsdal, tilsynsprest i Metodistkirken.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere