Khadra Ahmed

Alder: 24
  RSS

Om Khadra

Følgere

En slik anerkjennelse er en direkte ignorering av byens politiske, historiske og juridiske status, samtidig som det undergraver palestinernes rett til byen på lang sikt. Ingen stat har juridisk rett til å overkjøre internasjonal rett unilateralt, og derfor bør USAs anerkjennelse kritiseres i aller høyeste grad.

Øst-Jerusalem er ansett som okkupert territorium. USA, Tsjekkia og Russland anser Jerusalem som Israels hovedstad. De aller fleste land har ambassadene sine i Tel Aviv, mens noen også har konsulater i Jerusalem. Å anerkjenne Jerusalem som hovedstaden i Israel er en provokasjon. Dette har ingen hjemmel i noen form for lovverk, og da spesielt internasjonal.

Samtlige verdensledere har advart mot at dette kan få katastrofale konsekvenser. Andre har advart mot at helvetes porter har blitt åpnet. Demonstrasjoner har funnet sted over hele verden i protest mot anerkjennelsene, og minst to palestinere har mistet livet i sammenstøt med israelsk politi. I deler av det palestinske miljøet blir dette tolket som et punktum for deres rett til byen, noe som er forståelig. Konsekvensene av anerkjennelsen har vi bare sett begynnelsen av.

 

Få land har ønsket denne anerkjennelsen velkommen. I øst og vest, blant allierte og mindre USA-entusiaster, har dette fått negativ mottakelse. FN har fordømt den, og det har samtlige verdensledere, de fleste land sier tydelig at det er ingen forandring i statusen til Jerusalem. Den Koptiske paven i Egypt har avlyst et møte med Pence, i protest mot anerkjennelsen. Muftien i Kairo har også avlyst et møte med Pence og sa ”hvordan kan jeg sitte med de som har gitt borte noe de ikke eier, til noen som ikke fortjener det?”. Pence er heller ikke velkommen i Palestina. Pave Francis ber for en bevaring av status quo.

 

En slik anerkjennelse er en direkte ignorering av byens politiske, historiske og juridiske status, samtidig som det undergraver palestinernes rett til byen på lang sikt. Ingen stat har juridisk rett til å overkjøre internasjonal rett unilateralt, og derfor bør USAs anerkjennelse kritiseres i aller høyeste grad.

For palestinerne er Jerusalem et stridstema som er høyt på forhandlingslisten. At Israel får enerett til byen, er et overgrep av deres rettigheter. Jordan, som har en de facto styrelsesmyndighet over byen, og da spesielt over muslimske og kristne helligdommer, har åpenlyst avslått anerkjennelsen med begrunnelsen at det var brudd på internasjonalt lovverk. USA har mistet mye respekt i en region hvor de har lenge slitt med omdømmeproblematikk i lengre tid, og slik kan de ytterliger undergrave eget forhold til et av verdens viktigste regioner.

 

Å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad er å overkjøre palestinerens medrett til byen, så vel som kristne og muslimers. Å bruker internasjonal rett for å få medhold til å hevde at Vest-Jerusalem er israelsk, også bruke det samme lovverket til å forsømme ens forpliktelser til internasjonal rett, er misbruk av det juridiske systemet. Et slikt overgrep av loven er en dirkete undergraving av videre fredsforhandlinger, og senker incentivene for palestinerens ønske om videre samarbeid med israelerne.

På ingen mulig måte er anerkjennelsen noe som vil føre til fred, verken midlertidig eller langvarig, i regionen. Snarere tvert imot. Dette er en direkte provokasjon og maktmisbruk, to elementer som er dødelige i en region som Midtøsten. En forandring av den nåværende statusen til Jerusalem vil ha massive politiske, religiøse og geopolitiske implikasjoner.

 

I sin essens er Jerusalem en by som ligger hjerte nært for de mange følgerne av de monoteistiske religionene. Dette er også en by hvor det hersker konkurende nasjonale og religiøse narrativer. Tross dette er dens status og viktighet like stor i alle tre religionene. Det er ikke til å stikke under en stol at anerkjennelsen til Trump er en direkte bekreftelse av pro-Israelske holdninger på bekostning av palestinerne. Det er heller ingen radikal tanke at Trumps anerkjennelse er til for å høste frukter hos erkekonservative, både i USA og i Israel.

 

Konsekvensene av anerkjennelsen er et uferdig kapittel. Likevel kan det understrekes at det ikke har fått gå ubemerket hen. Fra Libanon, Indonesia, Egypt, Pakistan, Somalia og Malaysia har man sett muslimer i protest mot anerkjennelsen, selv i krigsherjede Jemen og Syria har det vært demonstrasjoner. Demonstrasjonene har brakt sårede følelser og et sinne vi ikke har sett maken til på en stund fra den muslimske verdenen til overflaten. Malaysia har offisielt sagt at hvis forsvaret trengs, er de på plass for å forsvare Jerusalem. Det siste verden trenger er en tredje verdenskrig med religion som grunnlag.

 

En slik anerkjennelse uten noen berørte parter ved forhandlingsbordet, kan bare resultere i religiøst motivert vold og opptøyer, hvor ekstreme grupper kan utnyttet sinnet og frustrasjon for å nøre ytterligere opp under hatet i regionen, som stadig er på brinken til kollaps. Jerusalem må fortsette å være en delt by, for et enestyre av Israel forandrer ikke faktum at byen er allemannseie. Alle uenigheter må bli løst via dialog, ikke overgripende beslutninger som forandrer maktbalansen i signifikant favør av noen på bekostning av de mange.

Gå til innlegget

Libya, slaveri og et fordervet menneskesyn

Publisert 8 måneder siden - 311 visninger

Å bli solgt fra eier til eier som kyr, uten evne til å ta styring over eget liv. Kan det tenkes en verre skjebne? Derfor er bildene fra Libya så hjerteskjærende. For verden trodde de hadde kvittet seg med dette ondet. Det har vi dessverre ikke. Slaveri lever i beste velgående, også i 2017.

I still can't believe I have to protest this shit in 2017, stod det på plakater under  samtlige demonstrasjoner.

 

De alle fleste stater avskaffet slaveriet mellom 1800-1900-tallet. Slaveri er at av de verste formene for forbrytelser mot menneskeheten. Å bli solgt fra eier til eier som kyr, uten evne til å ta styring over eget liv. Kan det tenkes en verre skjebne? Derfor er bildene fra Libya så hjerteskjærende. For verden trodde de hadde kvittet seg med dette ondet. Det har vi dessverre ikke. Slaveri lever i beste velgående, også i 2017.

Bildene fra Libya er ikke det første av sitt slag. Gjennom hele båtflyktnings-krisen så vi hvordan afrikanske migranter ble behandlet i Libya av kystvaktene. EU har lenge støttet de libyske kystvaktene økonomisk med å sette en stopper for migrasjonen over Middelhavet. Europeiske myndigheter har visst veldig godt at både sentrene de har støttet så vel som kystvaktene, ikke har hatt det beste rennomméet.

Likevel har avtalen og samarbeidet fortsatt, og det samme har overgrepene og mishandlingen av afrikanske migranter. Samarbeidet mellom EU, med Italias i spissen og det libyske sjøforsvaret, har redusert migrantsstrømmen med 20%. Det denne nedgangen har ført til er intet mindre enn slaveri og fordervelse for de som nå oppholder seg i disse leirene i Libya.

Det har vært en tilsynelatende de facto aksept av status quo. Det er mange øyenbryn som har blitt hevet i den afrikanske unionen i kjølvannet av publiseringene til CNN. Hvorfor blir afrikanske migranter evakuert først nå, tross det faktum at dette har vært en kjensgjerning i så lang tid? EU har støttet det libyske kystforsvaret økonomisk, og kystvaktene har med brutal makt holdt igjen migrantene. Dette er gammelt nytt, og gitt at det omhandlet afrikanske migranter, ble glemt i de andre krisene verden har ”forholdt” seg til i løpet av 2015-2017.

Migrantene som har endt opp i Libya er uønskede i eget land, i Europa og i særdeleshet i Libya. President Macron sa at ”det er afrikanere som slavebinder andre afrikanere”. Et slikt utsagn uttalt av en fransk president i et afrikansk land, har satt sinnet i kok og satt spørsmålstegn ved Europas tilsynelatende medlidenhet overfor klippene fra Libya. Dette er nemlig ikke kun et afrikansk problem.

 

Likevel var det noe som beveget det internasjonale samfunnet da CNN selv dro til Libya for noen uker tilbake og dokumenterte hvordan afrikanske migranter, egentlig på vei til Europa, ble solgt på åpent marked i Libyas gater. Disse åpne auksjonene var ikke noe ulikt de auksjonene hvor slaver fra Vest-Afrika var ofre for under den  transatlantiske slavehandelen som varte i 400 år.

Noen av de unge afrikanske mennene ble omtalt som ”sterke” og ”gravere”, og ble solgt for en ussel penge. 400$ presist, knappe 3500 kr etter dagens kurs. Hvordan kan dette skje i 2017? Libyske myndigheter, eller det som er igjen av staten, har offisielt satt i gang granskning, men resultatene gjenstår å se.

 

Gitt publiseringen av CNN har samtlige EU-land med Frankrike og Tyskland i spissen gått sammen med Tsjad, Niger, og øvrige afrikanske land for å starte evakueringen av migrantene fra libyske oppholdssentre. Mohamed Buhari, presidenten i Nigeria, har sagt selv at han er villig til å sende fly for å evakuere migrantene.

Utenriksdepartementet i Rwanda har kunngjort at de vil repatriere 30,000 afrikanske migranter fra Libya. Rwanda er et av det tetteste befolkede landet i Afrika. Hva sier dette om samvittigheten til øvrige land i verden? Burundi har tilbakekalt ambassadøren sin til Libya i protest og sagt at ”det er uholdbart å bedrive slaveri i det 21.århundet”. Hvorfor skaper ikke dette overskrifter? Hvorfor gjør ikke det internasjonale samfunnet annet enn å fordømme?

 

Mye av kritikken rettes mot Libya. Mye av kritikken rettes mot hvordan arabere behandler afrikanere. Synet arabere har på afrikanere er ikke mye ulikt det europeere har, eller har hatt. Det bringer til minne et sitat som James Balwin sa ” det er ikke forskjell på nordstatene og sørstanene, det er kun forskjell på måten de kastrerer en”. Tross denne kritikken, er ikke det sakens kjerne. Sakens kjerne handler som storpolitikk, anarki og et fordervet menneskesyn.

Hvordan kunne dette skje er spørsmålet mange stiller seg? Hvordan kan menn, kvinner og barn bli omtalt, ansett og behandlet slik, verre enn dyr? Hva sier det om menneskesynet, hva sier det om aksepten for at noen liv er mer verdt enn andre i 2017? I sin essens vitner slavehandelen om den gjengse tanken om at afrikanere fortsatt er submennesker. 

 

Menneskesmuglere oppstår ikke i et vakuum. Det er visse sosiale, økonomiske og politiske forutsetninger for dette. I Libyas tilfelle hadde det seg slik at det var en svak sentralstat, og to motstridende delstater som lot kriminelle bander herje fritt uten represalier fra staten selv. Utnyttelsen av kaoset som har oppstått i Libya i kjølvannet av den arabiske våren, NATO-bombingen og fallet til Gaddafi, er ikke vanskelig å forstå. Vesten har bidratt til dette kaoset, det er kun på sin plass at de også hjelper med å rydde opp.

 

For å løse denne krisen kan vi ikke bare be Libya om å skjerpe seg, eller be unge menn bli hjemme i stedet for å søke et bedre liv. Dette er heller ikke kun et afrikansk problem. Vi må støtte landene instrumentelt, institusjonelt, økonomisk og politisk uten å installere ledere som tjener vestlige interesser. Det må også fortsatt være lov å søke asyl hvor enn man bor i verden, og iverksette et strengere regime mot brudd på menneskerettighetene- også i Afrika.

Kort sagt må det internasjonale samfunnet holde to tanker i hodet på en og samme gang- vi må støtte statene både i Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, men også stille krav til dem. Afrikanske ledere må også ta selvkritikk for at det skapes for få jobber til ungdommen, som praktisk talt tvinger dem til å søke et bedre liv uten for hjemlandet.

Bilateralt samarbeid og FDI innenfor vitale sektorer som telekommunikasjon, utdanning, skattepolitikk, jordbruk og transport kan skape arbeidsplasser og forhåpentligvis minske det enorme behovet for å krysse Middelhavet i søken etter et bedre liv. Vi må hjelpe med å skape håp og fremtidstro, både i Libya så vel som Afrika sør for Sahara. I lys av dette må vi også bekjempe, med alle mulige midler vi har til rådighet, ideologier og tankegods som reduserer mennesker til handelsvarer og objekter.

Hverken Libya eller de som er utsatt for disse grove krenkelsene trenger beklagelse eller fordømmelse. De trenger at det internasjonale samfunnet handler for å sette en stopper for utnyttelsen av forsvarsløse mennesker med alle mulige midler.

Gå til innlegget

Eritreisk sinne på etterskudd

Publisert 9 måneder siden - 217 visninger

Eritrea er ikke et land som vi hører mye fra. Faktisk hører vi nesten ingenting, bortsett fra historier om unge menn som må tjenestegjøre i militæret og forplikte seg i prinsippet til de fyller 40 år, i praksis mye lenger. Vi hører også om sterkt kneblet religiøst, politisk og sivil frihet i landet som blir omtalt som Afrikas Nord-Korea

Eritrea er ikke et land som vi hører mye fra. Faktisk hører vi nesten ingenting, bortsett fra historier om unge menn som må tjenestegjøre i militæret og forplikte seg i prinsippet til de fyller 40 år, i praksis mye lenger. Tortur. Tvangsarbeid. En diktator som har styrt i over 26 år.

Vi hører også om sterkt kneblet religiøst, politisk og sivil frihet i landet som blir omtalt som Afrikas Nord-Korea. Månedlig tømmes det lille landet på Afrikas Horn for 5000 personer, og grensepoliti blir oppfordret til å drepe de som prøver å rømme. 10 000 politiske fanger sitter innesperret under stusselige forhold i diverse fengsler for å ha kritisert regimet. Kort sagt, et land som styres av diktator Isaias Afwerki med frykt snarere enn noe annet. I går derimot var en historisk dag i Eritrea.

Protester er sjeldent i Eritrea, og demonstrasjoner i det sentrale områdene er det totalforbud mot. Gårsdagens demonstrasjon var et resultat av over 30 års undertrykkelse som endelig kom til overflaten. Myndighetene på sin side har derimot påpekt at det kun var en liten gruppe mennesker som samlet seg, men at myndighetene greide å spre politi og demonstranter.

Demonstrantene tok en stor risiko og betalte en skyhøy pris- selve livet. Gårsdagens demonstrasjon og påfølgende drap på 28 demonstranter, burde få regimet til å forandre status quo med hensyn til styring. Men kjenner vi regimet rett, vil de kun styrke grepet om landet ytterligere. Spørsmålet er om det internasjonale samfunnet bryr seg i det hele tatt.

Hendelsen hadde utspring i en strid om en muslimsk skole i hovedstaden. Religion som sådan ikke problematisk i et land som Eritrea. Her har både muslimer og kristne har levd side om side  i fred og fordragelighet siden de første muslimene ankom kystbyene på slutten av 700-tallet, skjønt dagens drap på minst 28 muslimske studenter viser et annet bilde.

Likevel er religion et betent tema i Eritrea, gitt at det kun er sunni-islam, ortodoks, protestantisk og katolsk kristendom som er akseptert av myndighetene, mens andre religiøse retninger innad i både islam og kristendommen blir systematisk undertrykt og tilhengerne blir indoktrinert med ortodoks kristendom eller islam.

Red Sea Afar Democratic Organization har skrevet på sin side at ”28 har mistet livet, mens 100 er skadet. Vi trenger det internasjonale samfunnet til å reagere på slike brudd på menneskerettighetene og stille de ansvarlige til dom”. På bakgrunn av myndighetenes ordre om å stenge en islamsk skole, samt innføre hijab-forbud og sette en stopper for opplæring i islamsk tro, har dette satt sinnet i kok i det muslimsk dominerte nabolaget Akriya hvor den islamske skolen Diaa Islamic School of Asmara er plassert.

Dette er en skole som har eksistert siden 1960-tallet og har rundt 3000 studenter. En utløsende årsak til demonstrasjonen var arrestasjonen av presidenten ved skolen, Haj Moussa. Regimet er vant til å arrestere og fengsle kritikere, også de som er nærmest presidenten selv.

Hvor tragisk enn dødsfallene til de 28 studentene er, kan det ha vært en øyeåpner- både for folket og myndighetene. Dødsfallene kan lede til at det internasjonale samfunnet setter ytterlige press og sanksjoner mot regimet i Asmara, samtidig som folket må støttes lokalt for å skape en forandring innad i landet.

Religion er ikke stridstemaet som sådan. Hovedutfordringen i Eritrea er politikk og maktmisbruk. Dette er noe kun eritreere selv kan forandre, men som utenforstående kan vi rette kritikk mot regimet og løfte frem utfordringene i landet for det brede publikum. For vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

Gå til innlegget

Mogadishu- Likegyldighet og resiliens

Publisert 9 måneder siden - 173 visninger

Forrige søndags bombeangrep i Mogadishu som tok livet av over 350 personer, regnes som det verste terrorangrepet i landet. 14. Oktober fortoner seg for somaliere som deres 22.juli, deres 11. September, deres Westgate. I skrivende stund er minst 70 mennesker fortsatt savnet, mens over 300 er under behandling for skader.

Forrige søndags bombeangrep i Mogadishu som tok livet av over 350 personer, regnes som det verste terrorangrepet i landet. 14. Oktober fortoner seg for somaliere som deres 22.juli, deres 11. September, deres Westgate. I skrivende stund er minst 70 mennesker fortsatt savnet, mens over 300 er under behandling for skader.

160 individer ble begravet i en massegrav den 15 oktober fordi de var så ugjenkjennelige på grunn av brannskader. En uke etter angrepet er det vanskelig å opprettholde noe håp om å finne overlevende i ruinene.

Fredagsbønnen forrige uke ble kombinert med begravelsesbønnen på Zoobe-kvartalet der bomben gikk av, som en siste avskjed til alle de døde. Tragedien har blitt fanget av kamerablitsene og florert i sosiale medier, blant dem er bilde av redningsarbeideren som kysser en soldat på hodet, to små barn som bærer en båre og en tidligere terrorist som donerer blod mens han formaner om å snu ryggen til Al Shabab.

 Likevel har  angrepet som sådan ikke fått noe særlig oppmerksomhet. Ingen lys ble tent, ingen #Mogadishu toppet Twitter, og veldig få overskrifter og direktesendinger på fjernsyn og i medier. Mangelen på internasjonal medfølelse var forventet, men likevel skuffende og sårende.

Satt på spissen har det internasjonale samfunnet på det beste fordømt terroren, på det verste ignorert terroren. Det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt man egentlig skal bry seg om et land som Somalia, som uansett er i krig og kaos.  Som om menneskeliv er mer verdt i land hvor det hersker fred og fordragelighet, enn krig og konflikt. Hvor mange somaliere må dø for at vi skal føle et snev av sympati eller medmenneskelighet slik vi gjør for byer nærmere oss selv?

Åpenbart er ikke 358 liv et høyt nok tall.

På en annen side blir også spørsmålet om dette var kun enda en bombe i Somalias utbombede hovedstad reist. Dette er slett ikke tilfellet. Bomben var rettet mot myke mål, og viste Al Shababs gjentakene vilje og evne til å destabilisere Somalia med full kraft. Tross dette skal vi ikke forveksle hell med styrke. Oljetanken som befant seg i nærheten av den 600-800 kg tunge bomben, gjorde halve jobben for Al Shabab. 

Mogadishu-terroren som verken er det første eller det siste av sitt slag, har mobilisert somaliere over hele verden til å ta til motmæle mot Al-Shabab. Fra Somalia til Sør Afrika, USA, Australia, Midtøsten, og her i Norge, samler somaliere inn penger for de rammede og deres familier. Gitt terrorens omfang var ikke dette angrepet likt de hit-and-run angrepene Al-Shabab vanligvis utfører hvor enn de får muligheten i Somalia.

Det var kalkulert og resulterte i massive ødeleggelser. Tross de massive ødeleggelsene og tapene av menneskeliv, har Al Shabab begått et selvmord. Som om Al Shabab ikke hadde liten støte i befolkningen fra før, er de Public Enemies blant somaliere, i og utenfor Somalia. Angrepet setter spørsmålstegn ved post-borgerkrigs Somalia, og den reelle makten til sentralmakten og militæret. Samtidig som tanken om hvorvidt Al Shabab egentlig er udødelige piner mange.

Det har vært et overfokus på terror, terrorgrupper og et land i fritt fall. Lite har blitt omtalt om menneskene som mistet livet i terroren. Som Maryan Abdullahi som skulle uteksamineres lege dagen etter, eller førstedivisjonspiller Mustaf Qoor, eller somalisk-amerikaneren Ahmed Eyow som jobbet med å få på plass et bibliotek for studenter i Mogadishu, og var på jobbintervju hos FN.

Eyow var knapt på somalisk jord i tre timer før bomben smalt, og han døde momentant. De 300 som døde er ikke bare tall, de er mødre, fedre, barn, kvinner, ungdommer og menn hvis drømmer ble revet bort altfor tidlig.

Innbyggerne i Mogadishu har demonstrert eksepsjonell evne til resiliens, kanskje er det noe man må ha, gitt de enorme utfordringene de står ovenfor. Kun timer etter angrepet tok folkemassene på seg røde pannebånd i protest mot terror. Kun tre dager etter terrorangrepet tok de saken i egne hender og begynte å rydde opp i metallbiter og ruiner, slik de har gjort så mange ganger og i så mange år tidligere.

Mogadishu-terroren kan ha vist vestens ambivalens, men den viste Emiratenes og Tyrkerens interesser. Begge land kjemper en latent kamp for innflytelse og bilateralt samarbeid på bekostning av den andre. De geostrategiske interessene deres trumfer Al Shabab og deres trusler.

Begge landene var raske på banen, de har flydd ut pasienter for gratis spesialbehandling i Tyrkia og Emiratene, samt sent medisinsk personale. Tyrkernes raske mobilisering av mannskap settes i sterk kontrast til europeerne som har et skip like utenfor somalisk farvann, men forholdt seg tause og likegyldige ovenfor de massive ødeleggelsene og menneskelige skadene.

President Mohamed ”Farmaajoos” krigserklæring mot Al Shabab er noe alle stater bør støtte. Et stabilt og fredelig Somalia er i landets, regionens og verdenssamfunnets interesse. Samholdet som har blitt vist av rivaliserende klaner, delstater og diverse ledere, har styrket troen på et samlet og sterkt Somalia.

I en konstant kamp mot terror, maktmisbruk og korrupsjon, er et slikt nytt Somalia et sjeldent syn. Dette bør Somalias internasjonale støttespillere spiller videre på og styrke. Hvis terroren som tok 358 menneskeliv fører til et samlet Somalia og økt internasjonal støtte, vil ikke deres dødsfall være forgjeves. Forhåpentligvis er ikke krigens ende noe å kimse av.

Gå til innlegget

Mellom barken og veden- Rohingyaene i spagat

Publisert 11 måneder siden - 180 visninger

En uønsket minoritet i eget land og et ikke-anerkjent folk i nabolandene. Rohingyaene mistet rett til statsborgerskap under militærregimet i Burma, dermed er Rohingyaeneper definisjon statsløse. Som et resultat av dette har deres bevegelsesfrihet, religionsutøvelse og tilgang til utdanning-og helsetilbud blitt begrenset i stor grad. Dette var et ledd i militærdiktaturets undertrykkelse av samtlige etniske og religiøse minoriteter i landet.

En uønsket minoritet i eget land og et ikke-anerkjent folk i nabolandene. Rohingyaene mistet rett til statsborgerskap under militærregimet i Burma, dermed er Rohingyaene per definisjon statsløse. Som et resultat av dette har deres bevegelsesfrihet, religionsutøvelse og tilgang til utdanning-og helsetilbud blitt begrenset i stor grad. Dette var et ledd i militærdiktaturets undertrykkelse av samtlige etniske og religiøse minoriteter i landet. 

Rohingyaene er et av verdens mest forfulgte etniske minoriteter. I Burma utgjør de en minoritet i minoriteten, da de er muslimer i tillegg i et land hvor buddhismen utgjør den største religionen. Anti-muslimske holdninger har florert i landet, og samtlige sammenstøter mellom buddhister og muslimer.

Hovedsakelig bosetter de seg i provinsen Rakhine, og har ingen rett til å forlate delstaten uten myndighetenes godkjennelse. Provinsen er en av de fattigste i landet, og en av de mest neglisjerte. I løpet av de siste dagene har nærmere 90,000 Rohingyaer flyktet til nabolandet Bangladesh med båter i et forsøk på å komme seg vekk fra overgrep og konflikt. Tyrkia har tatt til order for et potensielt folkemord av Rohingyaene.

FN har trukket seg ut av landet samtidig som rapporter om overgrep, babydrap og voldtekter kommer til overflaten.

Rohingyaene er ansett som bengalere av deres landsmenn. Rohingyaenes flyttemønster er en av årsakene til dette. Rohingyaene arbeider i noen sesonger i nabolandene, og flytter tilbake når sesongen er over. Strømmen av Rohyingaerer mellom landegrensene skaper hodebry for både Myanmar og Bangladesh.

For Myanmarerne fremstår begrepet Rohingya som et konstruert politisk begrep, snarere enn som én av landets 135 etniske grupper. Dette sies å ha legitimert anti-rohyinga holdninger i befolkningen, og spesielt blant politi og militærpersonell.

Krisen som har blusset opp de siste dagene er ikke det første av sitt slag. Det er snarere én konflikt i en serie av konflikter hvor Rohingyaeneer ofre. Myndighetene mistenker at paramilitære grupper som identifiserer seg med Rohingyaene dreper politi og militære med overlegg.

Myndighetenes reaksjoner har vært minst like brutale, og de har agert med crack-downs i provinsen, fengslig, torturering og voldtekter. Ved samtlige anledninger har myndighetene blitt anklaget for etnisk rensning og maktmisbruk mot Rohingyaene. Brenning av hjem og overdreven maktbruk mot Rohingyaenehar resultert i at minst 50,000 har forlatt sine hjem, og utallige befinner seg nå i ingenmannsland mellom Bangladesh og Myanmar. Mange har blitt tvangsreturnert, mens andre holdes i varetekt.

Aung San Suu Kyi har blitt anklaget for en stille aksept av sitasjonen Rohingyaene befinner seg i. Hun har vært tydelig på at opptøyene i Rakhine–provinsen skyldtes terrorister og har uttalt seg i liten grad om militærets maktmisbruk og overgrep mot Rohingyaene. Det er en skam for en mottaker av Nobel fredsprisen å ikke kommentere på en så prekær situasjon i hennes eget hjemland, ei ta orde for en slutt på overgrepene mot Rohingyaene.

Verdenssamfunnet må også stille strengere krav til Myanmar hva angår beskyttelsen av forfulgte minoriteter, samtidig må gjerningsmennene stilles til ansvar for deres handlinger. En ytterligere forverring av krisen kan resultere i et faktisk folkemord og destabilisering av regionen. Vi må gjøre det vi kan for å forhindre det, og det starter med ansvarliggjøring.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hetebølgen
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 99 visninger
1 kommentarer
Barmhjertighetens grense
av
Lars Jørgen Vik
rundt 10 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
Erobret kristendom
av
Åste Dokka
rundt 19 timer siden / 1178 visninger
11 kommentarer
Ramadan
av
Geir Tryggve Hellemo
1 dag siden / 495 visninger
3 kommentarer
Viktig islamsk feminisme
av
Vårt Land
1 dag siden / 123 visninger
1 kommentarer
Smith og Trump
av
Erling Rimehaug
2 dager siden / 451 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 2 timer siden / 147 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Hetebølgen
rundt 2 timer siden / 99 visninger
Tor Jakob Welde kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 2 timer siden / 1178 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11805 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11805 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11805 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 5 timer siden / 11805 visninger
Les flere