Khadra Ahmed

Alder: 24
  RSS

Om Khadra

norsk-somalisk lektor-student

Følgere

Eritreisk sinne på etterskudd

Publisert 16 dager siden - 153 visninger

Eritrea er ikke et land som vi hører mye fra. Faktisk hører vi nesten ingenting, bortsett fra historier om unge menn som må tjenestegjøre i militæret og forplikte seg i prinsippet til de fyller 40 år, i praksis mye lenger. Vi hører også om sterkt kneblet religiøst, politisk og sivil frihet i landet som blir omtalt som Afrikas Nord-Korea

Eritrea er ikke et land som vi hører mye fra. Faktisk hører vi nesten ingenting, bortsett fra historier om unge menn som må tjenestegjøre i militæret og forplikte seg i prinsippet til de fyller 40 år, i praksis mye lenger. Tortur. Tvangsarbeid. En diktator som har styrt i over 26 år.

Vi hører også om sterkt kneblet religiøst, politisk og sivil frihet i landet som blir omtalt som Afrikas Nord-Korea. Månedlig tømmes det lille landet på Afrikas Horn for 5000 personer, og grensepoliti blir oppfordret til å drepe de som prøver å rømme. 10 000 politiske fanger sitter innesperret under stusselige forhold i diverse fengsler for å ha kritisert regimet. Kort sagt, et land som styres av diktator Isaias Afwerki med frykt snarere enn noe annet. I går derimot var en historisk dag i Eritrea.

Protester er sjeldent i Eritrea, og demonstrasjoner i det sentrale områdene er det totalforbud mot. Gårsdagens demonstrasjon var et resultat av over 30 års undertrykkelse som endelig kom til overflaten. Myndighetene på sin side har derimot påpekt at det kun var en liten gruppe mennesker som samlet seg, men at myndighetene greide å spre politi og demonstranter.

Demonstrantene tok en stor risiko og betalte en skyhøy pris- selve livet. Gårsdagens demonstrasjon og påfølgende drap på 28 demonstranter, burde få regimet til å forandre status quo med hensyn til styring. Men kjenner vi regimet rett, vil de kun styrke grepet om landet ytterligere. Spørsmålet er om det internasjonale samfunnet bryr seg i det hele tatt.

Hendelsen hadde utspring i en strid om en muslimsk skole i hovedstaden. Religion som sådan ikke problematisk i et land som Eritrea. Her har både muslimer og kristne har levd side om side  i fred og fordragelighet siden de første muslimene ankom kystbyene på slutten av 700-tallet, skjønt dagens drap på minst 28 muslimske studenter viser et annet bilde.

Likevel er religion et betent tema i Eritrea, gitt at det kun er sunni-islam, ortodoks, protestantisk og katolsk kristendom som er akseptert av myndighetene, mens andre religiøse retninger innad i både islam og kristendommen blir systematisk undertrykt og tilhengerne blir indoktrinert med ortodoks kristendom eller islam.

Red Sea Afar Democratic Organization har skrevet på sin side at ”28 har mistet livet, mens 100 er skadet. Vi trenger det internasjonale samfunnet til å reagere på slike brudd på menneskerettighetene og stille de ansvarlige til dom”. På bakgrunn av myndighetenes ordre om å stenge en islamsk skole, samt innføre hijab-forbud og sette en stopper for opplæring i islamsk tro, har dette satt sinnet i kok i det muslimsk dominerte nabolaget Akriya hvor den islamske skolen Diaa Islamic School of Asmara er plassert.

Dette er en skole som har eksistert siden 1960-tallet og har rundt 3000 studenter. En utløsende årsak til demonstrasjonen var arrestasjonen av presidenten ved skolen, Haj Moussa. Regimet er vant til å arrestere og fengsle kritikere, også de som er nærmest presidenten selv.

Hvor tragisk enn dødsfallene til de 28 studentene er, kan det ha vært en øyeåpner- både for folket og myndighetene. Dødsfallene kan lede til at det internasjonale samfunnet setter ytterlige press og sanksjoner mot regimet i Asmara, samtidig som folket må støttes lokalt for å skape en forandring innad i landet.

Religion er ikke stridstemaet som sådan. Hovedutfordringen i Eritrea er politikk og maktmisbruk. Dette er noe kun eritreere selv kan forandre, men som utenforstående kan vi rette kritikk mot regimet og løfte frem utfordringene i landet for det brede publikum. For vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

Gå til innlegget

Mogadishu- Likegyldighet og resiliens

Publisert 26 dager siden - 152 visninger

Forrige søndags bombeangrep i Mogadishu som tok livet av over 350 personer, regnes som det verste terrorangrepet i landet. 14. Oktober fortoner seg for somaliere som deres 22.juli, deres 11. September, deres Westgate. I skrivende stund er minst 70 mennesker fortsatt savnet, mens over 300 er under behandling for skader.

Forrige søndags bombeangrep i Mogadishu som tok livet av over 350 personer, regnes som det verste terrorangrepet i landet. 14. Oktober fortoner seg for somaliere som deres 22.juli, deres 11. September, deres Westgate. I skrivende stund er minst 70 mennesker fortsatt savnet, mens over 300 er under behandling for skader.

160 individer ble begravet i en massegrav den 15 oktober fordi de var så ugjenkjennelige på grunn av brannskader. En uke etter angrepet er det vanskelig å opprettholde noe håp om å finne overlevende i ruinene.

Fredagsbønnen forrige uke ble kombinert med begravelsesbønnen på Zoobe-kvartalet der bomben gikk av, som en siste avskjed til alle de døde. Tragedien har blitt fanget av kamerablitsene og florert i sosiale medier, blant dem er bilde av redningsarbeideren som kysser en soldat på hodet, to små barn som bærer en båre og en tidligere terrorist som donerer blod mens han formaner om å snu ryggen til Al Shabab.

 Likevel har  angrepet som sådan ikke fått noe særlig oppmerksomhet. Ingen lys ble tent, ingen #Mogadishu toppet Twitter, og veldig få overskrifter og direktesendinger på fjernsyn og i medier. Mangelen på internasjonal medfølelse var forventet, men likevel skuffende og sårende.

Satt på spissen har det internasjonale samfunnet på det beste fordømt terroren, på det verste ignorert terroren. Det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt man egentlig skal bry seg om et land som Somalia, som uansett er i krig og kaos.  Som om menneskeliv er mer verdt i land hvor det hersker fred og fordragelighet, enn krig og konflikt. Hvor mange somaliere må dø for at vi skal føle et snev av sympati eller medmenneskelighet slik vi gjør for byer nærmere oss selv?

Åpenbart er ikke 358 liv et høyt nok tall.

På en annen side blir også spørsmålet om dette var kun enda en bombe i Somalias utbombede hovedstad reist. Dette er slett ikke tilfellet. Bomben var rettet mot myke mål, og viste Al Shababs gjentakene vilje og evne til å destabilisere Somalia med full kraft. Tross dette skal vi ikke forveksle hell med styrke. Oljetanken som befant seg i nærheten av den 600-800 kg tunge bomben, gjorde halve jobben for Al Shabab. 

Mogadishu-terroren som verken er det første eller det siste av sitt slag, har mobilisert somaliere over hele verden til å ta til motmæle mot Al-Shabab. Fra Somalia til Sør Afrika, USA, Australia, Midtøsten, og her i Norge, samler somaliere inn penger for de rammede og deres familier. Gitt terrorens omfang var ikke dette angrepet likt de hit-and-run angrepene Al-Shabab vanligvis utfører hvor enn de får muligheten i Somalia.

Det var kalkulert og resulterte i massive ødeleggelser. Tross de massive ødeleggelsene og tapene av menneskeliv, har Al Shabab begått et selvmord. Som om Al Shabab ikke hadde liten støte i befolkningen fra før, er de Public Enemies blant somaliere, i og utenfor Somalia. Angrepet setter spørsmålstegn ved post-borgerkrigs Somalia, og den reelle makten til sentralmakten og militæret. Samtidig som tanken om hvorvidt Al Shabab egentlig er udødelige piner mange.

Det har vært et overfokus på terror, terrorgrupper og et land i fritt fall. Lite har blitt omtalt om menneskene som mistet livet i terroren. Som Maryan Abdullahi som skulle uteksamineres lege dagen etter, eller førstedivisjonspiller Mustaf Qoor, eller somalisk-amerikaneren Ahmed Eyow som jobbet med å få på plass et bibliotek for studenter i Mogadishu, og var på jobbintervju hos FN.

Eyow var knapt på somalisk jord i tre timer før bomben smalt, og han døde momentant. De 300 som døde er ikke bare tall, de er mødre, fedre, barn, kvinner, ungdommer og menn hvis drømmer ble revet bort altfor tidlig.

Innbyggerne i Mogadishu har demonstrert eksepsjonell evne til resiliens, kanskje er det noe man må ha, gitt de enorme utfordringene de står ovenfor. Kun timer etter angrepet tok folkemassene på seg røde pannebånd i protest mot terror. Kun tre dager etter terrorangrepet tok de saken i egne hender og begynte å rydde opp i metallbiter og ruiner, slik de har gjort så mange ganger og i så mange år tidligere.

Mogadishu-terroren kan ha vist vestens ambivalens, men den viste Emiratenes og Tyrkerens interesser. Begge land kjemper en latent kamp for innflytelse og bilateralt samarbeid på bekostning av den andre. De geostrategiske interessene deres trumfer Al Shabab og deres trusler.

Begge landene var raske på banen, de har flydd ut pasienter for gratis spesialbehandling i Tyrkia og Emiratene, samt sent medisinsk personale. Tyrkernes raske mobilisering av mannskap settes i sterk kontrast til europeerne som har et skip like utenfor somalisk farvann, men forholdt seg tause og likegyldige ovenfor de massive ødeleggelsene og menneskelige skadene.

President Mohamed ”Farmaajoos” krigserklæring mot Al Shabab er noe alle stater bør støtte. Et stabilt og fredelig Somalia er i landets, regionens og verdenssamfunnets interesse. Samholdet som har blitt vist av rivaliserende klaner, delstater og diverse ledere, har styrket troen på et samlet og sterkt Somalia.

I en konstant kamp mot terror, maktmisbruk og korrupsjon, er et slikt nytt Somalia et sjeldent syn. Dette bør Somalias internasjonale støttespillere spiller videre på og styrke. Hvis terroren som tok 358 menneskeliv fører til et samlet Somalia og økt internasjonal støtte, vil ikke deres dødsfall være forgjeves. Forhåpentligvis er ikke krigens ende noe å kimse av.

Gå til innlegget

Mellom barken og veden- Rohingyaene i spagat

Publisert 2 måneder siden - 164 visninger

En uønsket minoritet i eget land og et ikke-anerkjent folk i nabolandene. Rohingyaene mistet rett til statsborgerskap under militærregimet i Burma, dermed er Rohingyaeneper definisjon statsløse. Som et resultat av dette har deres bevegelsesfrihet, religionsutøvelse og tilgang til utdanning-og helsetilbud blitt begrenset i stor grad. Dette var et ledd i militærdiktaturets undertrykkelse av samtlige etniske og religiøse minoriteter i landet.

En uønsket minoritet i eget land og et ikke-anerkjent folk i nabolandene. Rohingyaene mistet rett til statsborgerskap under militærregimet i Burma, dermed er Rohingyaene per definisjon statsløse. Som et resultat av dette har deres bevegelsesfrihet, religionsutøvelse og tilgang til utdanning-og helsetilbud blitt begrenset i stor grad. Dette var et ledd i militærdiktaturets undertrykkelse av samtlige etniske og religiøse minoriteter i landet. 

Rohingyaene er et av verdens mest forfulgte etniske minoriteter. I Burma utgjør de en minoritet i minoriteten, da de er muslimer i tillegg i et land hvor buddhismen utgjør den største religionen. Anti-muslimske holdninger har florert i landet, og samtlige sammenstøter mellom buddhister og muslimer.

Hovedsakelig bosetter de seg i provinsen Rakhine, og har ingen rett til å forlate delstaten uten myndighetenes godkjennelse. Provinsen er en av de fattigste i landet, og en av de mest neglisjerte. I løpet av de siste dagene har nærmere 90,000 Rohingyaer flyktet til nabolandet Bangladesh med båter i et forsøk på å komme seg vekk fra overgrep og konflikt. Tyrkia har tatt til order for et potensielt folkemord av Rohingyaene.

FN har trukket seg ut av landet samtidig som rapporter om overgrep, babydrap og voldtekter kommer til overflaten.

Rohingyaene er ansett som bengalere av deres landsmenn. Rohingyaenes flyttemønster er en av årsakene til dette. Rohingyaene arbeider i noen sesonger i nabolandene, og flytter tilbake når sesongen er over. Strømmen av Rohyingaerer mellom landegrensene skaper hodebry for både Myanmar og Bangladesh.

For Myanmarerne fremstår begrepet Rohingya som et konstruert politisk begrep, snarere enn som én av landets 135 etniske grupper. Dette sies å ha legitimert anti-rohyinga holdninger i befolkningen, og spesielt blant politi og militærpersonell.

Krisen som har blusset opp de siste dagene er ikke det første av sitt slag. Det er snarere én konflikt i en serie av konflikter hvor Rohingyaeneer ofre. Myndighetene mistenker at paramilitære grupper som identifiserer seg med Rohingyaene dreper politi og militære med overlegg.

Myndighetenes reaksjoner har vært minst like brutale, og de har agert med crack-downs i provinsen, fengslig, torturering og voldtekter. Ved samtlige anledninger har myndighetene blitt anklaget for etnisk rensning og maktmisbruk mot Rohingyaene. Brenning av hjem og overdreven maktbruk mot Rohingyaenehar resultert i at minst 50,000 har forlatt sine hjem, og utallige befinner seg nå i ingenmannsland mellom Bangladesh og Myanmar. Mange har blitt tvangsreturnert, mens andre holdes i varetekt.

Aung San Suu Kyi har blitt anklaget for en stille aksept av sitasjonen Rohingyaene befinner seg i. Hun har vært tydelig på at opptøyene i Rakhine–provinsen skyldtes terrorister og har uttalt seg i liten grad om militærets maktmisbruk og overgrep mot Rohingyaene. Det er en skam for en mottaker av Nobel fredsprisen å ikke kommentere på en så prekær situasjon i hennes eget hjemland, ei ta orde for en slutt på overgrepene mot Rohingyaene.

Verdenssamfunnet må også stille strengere krav til Myanmar hva angår beskyttelsen av forfulgte minoriteter, samtidig må gjerningsmennene stilles til ansvar for deres handlinger. En ytterligere forverring av krisen kan resultere i et faktisk folkemord og destabilisering av regionen. Vi må gjøre det vi kan for å forhindre det, og det starter med ansvarliggjøring.

Gå til innlegget

En stilnet protestbølge

Publisert 4 måneder siden - 272 visninger

Da Feyisa Lilesa, langdistanse løperen fra Etiopia, vant sølv i Rio 2016 reiste han armene og krysset dem i solidaritet med sin egen etniske gruppe, oromoene, i Etiopia. Det var et ikonisk øyeblikk i politikken og idretten. Slik ble han et symbol på protestbølgene som fant sted i Etiopia. Samtidig lagde han riper i lakken for et land som har lenge har blitt fremstilt i vestlig media som et eksempel til etterfølgelse for demokrati og økonomisk vekst.

Da Feyisa Lilesa, langdistanse løperen fra Etiopia, vant sølv i Rio 2016 reiste han armene og krysset dem i solidaritet med sin egen etniske gruppe, oromoene, i Etiopia. Det var et ikonisk øyeblikk i politikken og idretten. Slik ble han et symbol på protestbølgene som fant sted i Etiopia. Samtidig lagde han riper i lakken for et land som har lenge har blitt  fremstilt i vestlig media som et eksempel til etterfølgelse for demokrati og økonomisk vekst.

Oromo-befolkningen har lenge vært under en de facto permanent tilstand av eksklusjon og systematisk diskriminering. Oromoene utgjør over 34% av befolkningen, og er dermed den største etniske gruppen i Etiopia. Oromo-befolkingen har i liten grad definert seg selv om etiopiere, men snarere oromoer. Oromo-kultur og identitet har blitt lite fremstilt i etiopisk kulturliv, og den offentlige fremstillingen har alltid vært militarisert,  abstrakt og uetiopisk. Mens terrorisme er forbundet med religion i vesten, er den forbundet med etnisitet i Etiopia. Oromoene har vært offer for dette.

 

Hovedstaden som internasjonalt er kjent som Addis Ababa, er for oromoene Finfinnee og er plassert i hjertet av Oromia-delstaten i Etiopia. Til tross for deres størrelse i tall, er oromoene fortsatt en subgruppe i Etiopia. Siden 1900-tallet har oromoene vært ekskludert fra landets politikk og økonomiske vekst. Samtlige opprør og opprørsbevegelser har blitt slått ned på og oromo-intellektuelle har blitt drept, fengslet og tvunget til eksil.

 

Selv om Tigray-befolkningen i Etiopia knapt utgjør på 6-7% av befolkningen, har de siden 1990-tallet hatt makten i landet. Tigray-regimet har utnyttet de historiske uoverstemmelsene mellom amharerne og oromoene, og slik etablert et eget hegemoni. All Oromo relatert opprør har blitt fremstilt om en trussel mot føderasjonen og har blitt brukt som et politisk verktøy for å kneble all motstand og opposisjon støttet av terrorlovene. Dermed har Oromo-spørsmålet blitt Etiopias akilleshæl, og de minste krav om verdighet har blitt tolket som eksistensielle trusler av regimet. Regimet har dermed posisjonert seg selv om en moderat gruppe, i motsetning til oromoene som er ekstremistiske og amharerne som er ultranasjonalistiske.

 

Regimet har også hatt veldig tette bånd til vestlige land, hvor Etiopia har vært en viktig alliert i kampen mot terror. Dermed har få vestlige land kritisert Etiopia. Det som startet som et opprør mot privatisering og konfiskering av gods i November 2016, spredte seg som ild i tørt gress. En av hovedårsakene for spredningen av demonstrasjonene var Oromo-land som ble gjenstand for land-grabbing. Regimet solgte landområdene til de fastboende uten deres godkjennelse, og etterlot 150.000 bønder jordløse. Over en kort periode ble protestene som hadde ett formål raskt en protestbevegelse med sammensatte mål. Over natten ble en perifer konflikt flyttet til sentrum av landet, og regimet kunne ikke lukke øynene for den lenger.

 

Mister man jord i Etiopia, mister man politisk stemme og i siste instans muligheten til deltagelse. Dermed har oromoene blitt fremmedgjort i eget land. Opptøyene var et resultat av 25 års urett og sinne som kom til overflaten rettet mot Tigray-regimet. Kravene som opprørene stilte var enkle. De ville ha en slutt på landgrabbingen av oromoenes land, få rett til deltagelse i landets politiske og økonomiske affærer samt en endelig slutt på menneskerettighetsbruddene.

 

Regimet har slått ned på opptøyene, praktisert massearrestasjoner og innskrenking av presse- og bevegelsesfrihet. Videre har regimet innført unntakstilstand fra oktober og slått av internettet i landet, samt gitt militæret og sikkerhetsstyrkene ytterligere rettigheter til overvåkning i ett av verdens mest sensurerte land. 800 har mistet livet så langt, men trolig er tallet mye høyere enn angitt. 11,000 arresterte er de offisielle tallet. Landet stod i fare for etnisk basert konflikt, men regimet har stilnet opprøret.

 

Protestene har likevel forandret det politiske landskapet i Etiopia for alltid. Protestene beviste på en måte at regimet var følsomme for protestene. Dessverre var det ikke nok til å skape en varig endring. Oromo-befolkningens lidelser har for første gang på lenge fått internasjonal oppmerksomhet og verden har fått opp øynene for regimets brutalitet. Opptøyene førte til en normalisering av å ta opp temaer som var tabu for kun ett år siden, blant annet Tigray-regimets maktmisbruk og den skjeve etniske fordelingen av politisk makt.

 

Selv om regimet har stilnet opprøret nå, ulmer hatet og uretten oromoene føler fortsatt under overflaten. Hvis ikke regimet iverksetter robuste tiltak som hjelper oromoene ut av årevis med diskriminering og ekskludering, blant annet via utdanning og helst på eget språk, samt arbeid, vil et nytt opprør ikke være langt unna. Dessuten er Etiopia et land som fortsatt ikke har tatt oppgjør med den interne systematiske diskrimineringen i eget land, men snarere lukket øynene for den. Hvis regimet i Addis ikke adresserer dette ordentlig, vil de stå på stedet hvil og 35% av befolkningen vil fortsatt være de facto ekskludert.

Gå til innlegget

Jemen, en glemt krise.

Publisert 5 måneder siden - 194 visninger

Den pågående krisen i Jemen som startet i 2015, har resultert i 10,000 dødsfall- mange av dem sivile. Hovedårsaken til konfliktens utbrudd er hvem som egentlig er landets legitime autoritet. Mens Houti-militsen tok makten i Sana´, tok militser og som er lojale ovenfor president Hadi kontroll i Aden. Etterhvert som Houti-miliitsen okkuperte større og større landområder, med materiell og teknisk bistand fra Iran, opprettet Saudi Arabia en koalisjon bestående av sunni-muslimske land få å få bukt med Shia-militsen. Det rikeste araberlandet kriger mot det fattigste med de øvriges stille samtykke.

 

Den pågående krisen i Jemen som startet i 2015, har resultert i 10,000 dødsfall- mange av dem sivile. Hovedårsaken til konfliktens utbrudd er hvem som egentlig er landets legitime autoritet. Mens Houti-militsen tok makten i Sana´, tok militser og som er lojale ovenfor president Hadi kontroll i Aden. Etterhvert som Houti-miliitsen okkuperte større og større landområder, med materiell og teknisk bistand fra Iran, opprettet Saudi Arabia en koalisjon bestående av sunni-muslimske land få å få bukt med Shia-militsen. Det rikeste araberlandet kriger mot det fattigste med de øvriges stille samtykke. Samtlige fredsavtaler har blitt fremforhandlet, brutt og gjenforhandlet til ingen nytte.

 

Verdenssamfunnet har snudd et blindt øye til krigen i Jemen, hvilket har oppgradert krisen fra en krise til en glemt krise. Intet annet enn salt i såret for de døde og for de overlevende. Krisen i Jemen er ikke så synlig som krisen i Syria. Det er ingen som bytter profilbildene deres til minne om de grufulle hendelsene, sulten eller de utbombede byene i Jemen.

 

Dessverre er det ikke like stor entusiasme hva angår Jemen-krisen. Det er trolig enklere for oss selv å karikere Russland som den store stygge ulven, uten å vedkjenne at våre egne stater er aktivt med på å opprettholde en krigføring mot et forsvarsløst land og folk ved å bistå med krigsmateriell til koalisjonen. De samme grusomme handlingene som finner sted i Syria, av en utsultet befolkning, henrettelser, tortur og bombing av sivile, utspiller seg også i Jemen. Mens det internasjonale samfunnet rensker samvittigheten sin ovenfor Syria, enten ved å bosette syriske flytninger eller ved å fordømme handlingene til regimet, har verdenssamfunnet både glemt og sviktet jemenittene.

 

Krisen i Jemen er større en Shia-Sunni-skille, selv om det er en vanskelig dimensjonen å overse. Blant de utløsende årsakene til konflikten var marginaliseringen og diskrimineringen av Shia-befolkning, som oppgjør halve befolkningen, eksterne aktørers innblanding og dyp misnøye med sunnidominansen i regjeringskontorene. Shiismen har posisjonert seg selv som en teologisk og politisk kraft som ikke kan bli oversett i Jemen, spesielt av et shiafobisk Saudi Arabia. Derfor prøver de også å få bukt med den, med alle mulige midler.

 

Den humanitære situasjonen er særdeles kritisk. Koalisjonen har blitt anklaget for krigsforbrytelser, tortur og vilkårlig bombing av sivile mål- hverken sykehus eller begravelser har ikke blitt spart. Bombingen har resultert i intet mindre enn mer kaos, flere interne fordrevne og et land hvis økonomi og infrastruktur er bombet sønder og sammen. Jemenittiske barn er ekstremt underernærte, og for hvert tiende minutt, dør et jemenittisk barn.

 

Prisen på dagligvarer som brød, bensin og medisiner er skyhøye. Elendig matsikkerhet og vannknappheten gjør vondt verre. Krisen i Jemen har nådd et prekært punkt hvor jemenitter må søke tilflukt i Somalia og Djibouti for å komme seg unna koalisjonens bomber. Samtidig ulmer en sultkatastrofe og det verste kolerautbruddet siden jordskjelvet i Haiti i bakgrunnen, med rundt 200.000 tilfeller av smitte.

 

Det er ingen vinnere i sikte- bare tapere. Konflikten vil aldri bli løst av amerikanskproduserte bomber, men snarere via dialog ved forhandlingsbordet. Det internasjonale samfunnet må legge press på koalisjonen, og et særlig press på saudierne, samt Houti-militsen. Gjør ikke det internasjonale samfunnet dette, fordømmer vi det jemenittiske folket til ytterligere bunnløs lidelse. Det er på høy tid at det internasjonale samfunnet tar til motmæle mot saudiernes arroganse, krenkelse av menneskeliv og manglende respekt for andre staters territorielle integritet.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 471 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
2 minutter siden / 4550 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
6 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
24 minutter siden / 4550 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
32 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4550 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4550 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4550 visninger
Les flere