Khadra Yasien

Alder: 23
  RSS

Om Khadra

norsk-somalisk lektor-student

Følgere

En stilnet protestbølge

Publisert 13 dager siden - 253 visninger

Da Feyisa Lilesa, langdistanse løperen fra Etiopia, vant sølv i Rio 2016 reiste han armene og krysset dem i solidaritet med sin egen etniske gruppe, oromoene, i Etiopia. Det var et ikonisk øyeblikk i politikken og idretten. Slik ble han et symbol på protestbølgene som fant sted i Etiopia. Samtidig lagde han riper i lakken for et land som har lenge har blitt fremstilt i vestlig media som et eksempel til etterfølgelse for demokrati og økonomisk vekst.

Da Feyisa Lilesa, langdistanse løperen fra Etiopia, vant sølv i Rio 2016 reiste han armene og krysset dem i solidaritet med sin egen etniske gruppe, oromoene, i Etiopia. Det var et ikonisk øyeblikk i politikken og idretten. Slik ble han et symbol på protestbølgene som fant sted i Etiopia. Samtidig lagde han riper i lakken for et land som har lenge har blitt  fremstilt i vestlig media som et eksempel til etterfølgelse for demokrati og økonomisk vekst.

Oromo-befolkningen har lenge vært under en de facto permanent tilstand av eksklusjon og systematisk diskriminering. Oromoene utgjør over 34% av befolkningen, og er dermed den største etniske gruppen i Etiopia. Oromo-befolkingen har i liten grad definert seg selv om etiopiere, men snarere oromoer. Oromo-kultur og identitet har blitt lite fremstilt i etiopisk kulturliv, og den offentlige fremstillingen har alltid vært militarisert,  abstrakt og uetiopisk. Mens terrorisme er forbundet med religion i vesten, er den forbundet med etnisitet i Etiopia. Oromoene har vært offer for dette.

 

Hovedstaden som internasjonalt er kjent som Addis Ababa, er for oromoene Finfinnee og er plassert i hjertet av Oromia-delstaten i Etiopia. Til tross for deres størrelse i tall, er oromoene fortsatt en subgruppe i Etiopia. Siden 1900-tallet har oromoene vært ekskludert fra landets politikk og økonomiske vekst. Samtlige opprør og opprørsbevegelser har blitt slått ned på og oromo-intellektuelle har blitt drept, fengslet og tvunget til eksil.

 

Selv om Tigray-befolkningen i Etiopia knapt utgjør på 6-7% av befolkningen, har de siden 1990-tallet hatt makten i landet. Tigray-regimet har utnyttet de historiske uoverstemmelsene mellom amharerne og oromoene, og slik etablert et eget hegemoni. All Oromo relatert opprør har blitt fremstilt om en trussel mot føderasjonen og har blitt brukt som et politisk verktøy for å kneble all motstand og opposisjon støttet av terrorlovene. Dermed har Oromo-spørsmålet blitt Etiopias akilleshæl, og de minste krav om verdighet har blitt tolket som eksistensielle trusler av regimet. Regimet har dermed posisjonert seg selv om en moderat gruppe, i motsetning til oromoene som er ekstremistiske og amharerne som er ultranasjonalistiske.

 

Regimet har også hatt veldig tette bånd til vestlige land, hvor Etiopia har vært en viktig alliert i kampen mot terror. Dermed har få vestlige land kritisert Etiopia. Det som startet som et opprør mot privatisering og konfiskering av gods i November 2016, spredte seg som ild i tørt gress. En av hovedårsakene for spredningen av demonstrasjonene var Oromo-land som ble gjenstand for land-grabbing. Regimet solgte landområdene til de fastboende uten deres godkjennelse, og etterlot 150.000 bønder jordløse. Over en kort periode ble protestene som hadde ett formål raskt en protestbevegelse med sammensatte mål. Over natten ble en perifer konflikt flyttet til sentrum av landet, og regimet kunne ikke lukke øynene for den lenger.

 

Mister man jord i Etiopia, mister man politisk stemme og i siste instans muligheten til deltagelse. Dermed har oromoene blitt fremmedgjort i eget land. Opptøyene var et resultat av 25 års urett og sinne som kom til overflaten rettet mot Tigray-regimet. Kravene som opprørene stilte var enkle. De ville ha en slutt på landgrabbingen av oromoenes land, få rett til deltagelse i landets politiske og økonomiske affærer samt en endelig slutt på menneskerettighetsbruddene.

 

Regimet har slått ned på opptøyene, praktisert massearrestasjoner og innskrenking av presse- og bevegelsesfrihet. Videre har regimet innført unntakstilstand fra oktober og slått av internettet i landet, samt gitt militæret og sikkerhetsstyrkene ytterligere rettigheter til overvåkning i ett av verdens mest sensurerte land. 800 har mistet livet så langt, men trolig er tallet mye høyere enn angitt. 11,000 arresterte er de offisielle tallet. Landet stod i fare for etnisk basert konflikt, men regimet har stilnet opprøret.

 

Protestene har likevel forandret det politiske landskapet i Etiopia for alltid. Protestene beviste på en måte at regimet var følsomme for protestene. Dessverre var det ikke nok til å skape en varig endring. Oromo-befolkningens lidelser har for første gang på lenge fått internasjonal oppmerksomhet og verden har fått opp øynene for regimets brutalitet. Opptøyene førte til en normalisering av å ta opp temaer som var tabu for kun ett år siden, blant annet Tigray-regimets maktmisbruk og den skjeve etniske fordelingen av politisk makt.

 

Selv om regimet har stilnet opprøret nå, ulmer hatet og uretten oromoene føler fortsatt under overflaten. Hvis ikke regimet iverksetter robuste tiltak som hjelper oromoene ut av årevis med diskriminering og ekskludering, blant annet via utdanning og helst på eget språk, samt arbeid, vil et nytt opprør ikke være langt unna. Dessuten er Etiopia et land som fortsatt ikke har tatt oppgjør med den interne systematiske diskrimineringen i eget land, men snarere lukket øynene for den. Hvis regimet i Addis ikke adresserer dette ordentlig, vil de stå på stedet hvil og 35% av befolkningen vil fortsatt være de facto ekskludert.

Gå til innlegget

Jemen, en glemt krise.

Publisert 20 dager siden - 146 visninger

Den pågående krisen i Jemen som startet i 2015, har resultert i 10,000 dødsfall- mange av dem sivile. Hovedårsaken til konfliktens utbrudd er hvem som egentlig er landets legitime autoritet. Mens Houti-militsen tok makten i Sana´, tok militser og som er lojale ovenfor president Hadi kontroll i Aden. Etterhvert som Houti-miliitsen okkuperte større og større landområder, med materiell og teknisk bistand fra Iran, opprettet Saudi Arabia en koalisjon bestående av sunni-muslimske land få å få bukt med Shia-militsen. Det rikeste araberlandet kriger mot det fattigste med de øvriges stille samtykke.

 

Den pågående krisen i Jemen som startet i 2015, har resultert i 10,000 dødsfall- mange av dem sivile. Hovedårsaken til konfliktens utbrudd er hvem som egentlig er landets legitime autoritet. Mens Houti-militsen tok makten i Sana´, tok militser og som er lojale ovenfor president Hadi kontroll i Aden. Etterhvert som Houti-miliitsen okkuperte større og større landområder, med materiell og teknisk bistand fra Iran, opprettet Saudi Arabia en koalisjon bestående av sunni-muslimske land få å få bukt med Shia-militsen. Det rikeste araberlandet kriger mot det fattigste med de øvriges stille samtykke. Samtlige fredsavtaler har blitt fremforhandlet, brutt og gjenforhandlet til ingen nytte.

 

Verdenssamfunnet har snudd et blindt øye til krigen i Jemen, hvilket har oppgradert krisen fra en krise til en glemt krise. Intet annet enn salt i såret for de døde og for de overlevende. Krisen i Jemen er ikke så synlig som krisen i Syria. Det er ingen som bytter profilbildene deres til minne om de grufulle hendelsene, sulten eller de utbombede byene i Jemen.

 

Dessverre er det ikke like stor entusiasme hva angår Jemen-krisen. Det er trolig enklere for oss selv å karikere Russland som den store stygge ulven, uten å vedkjenne at våre egne stater er aktivt med på å opprettholde en krigføring mot et forsvarsløst land og folk ved å bistå med krigsmateriell til koalisjonen. De samme grusomme handlingene som finner sted i Syria, av en utsultet befolkning, henrettelser, tortur og bombing av sivile, utspiller seg også i Jemen. Mens det internasjonale samfunnet rensker samvittigheten sin ovenfor Syria, enten ved å bosette syriske flytninger eller ved å fordømme handlingene til regimet, har verdenssamfunnet både glemt og sviktet jemenittene.

 

Krisen i Jemen er større en Shia-Sunni-skille, selv om det er en vanskelig dimensjonen å overse. Blant de utløsende årsakene til konflikten var marginaliseringen og diskrimineringen av Shia-befolkning, som oppgjør halve befolkningen, eksterne aktørers innblanding og dyp misnøye med sunnidominansen i regjeringskontorene. Shiismen har posisjonert seg selv som en teologisk og politisk kraft som ikke kan bli oversett i Jemen, spesielt av et shiafobisk Saudi Arabia. Derfor prøver de også å få bukt med den, med alle mulige midler.

 

Den humanitære situasjonen er særdeles kritisk. Koalisjonen har blitt anklaget for krigsforbrytelser, tortur og vilkårlig bombing av sivile mål- hverken sykehus eller begravelser har ikke blitt spart. Bombingen har resultert i intet mindre enn mer kaos, flere interne fordrevne og et land hvis økonomi og infrastruktur er bombet sønder og sammen. Jemenittiske barn er ekstremt underernærte, og for hvert tiende minutt, dør et jemenittisk barn.

 

Prisen på dagligvarer som brød, bensin og medisiner er skyhøye. Elendig matsikkerhet og vannknappheten gjør vondt verre. Krisen i Jemen har nådd et prekært punkt hvor jemenitter må søke tilflukt i Somalia og Djibouti for å komme seg unna koalisjonens bomber. Samtidig ulmer en sultkatastrofe og det verste kolerautbruddet siden jordskjelvet i Haiti i bakgrunnen, med rundt 200.000 tilfeller av smitte.

 

Det er ingen vinnere i sikte- bare tapere. Konflikten vil aldri bli løst av amerikanskproduserte bomber, men snarere via dialog ved forhandlingsbordet. Det internasjonale samfunnet må legge press på koalisjonen, og et særlig press på saudierne, samt Houti-militsen. Gjør ikke det internasjonale samfunnet dette, fordømmer vi det jemenittiske folket til ytterligere bunnløs lidelse. Det er på høy tid at det internasjonale samfunnet tar til motmæle mot saudiernes arroganse, krenkelse av menneskeliv og manglende respekt for andre staters territorielle integritet.

Gå til innlegget

Syria, du er ikke glemt.

Publisert 4 måneder siden - 322 visninger

Seks år. Syrere verden over er overbevist om at verdenssamfunnet har glemt dem- og med all rett. Både i øst og i vest er man handlingslammet ovenfor det som utspiller seg i Syria. Syrere må vite at vi ikke har glemt, at de ikke er glemt.

Seks år. Syrere verden over er overbevist om at verdenssamfunnet har glemt dem- og med all rett. Både i øst og i vest er man handlingslammet ovenfor det som utspiller seg i Syria. Syrere må vite at vi ikke har glemt, at de ikke er glemt.

Nærmere 500,000 døde. 6,5 millioner syrere er internt fordervene og 4,5 millioner har søkt beskyttelse utenfor landets grenser. Nærmere 3,9 millioner syrere bor i områder som er vanskelig å nå. Den humanitære situasjonen er særdeles kritisk og nabolandene bærer den største byrden. 2016 var det verste året for syriske barn. Trumps innreiseforbud er salt i såret for syrere som har fått opphold eller søkt seg til USA.

Demonstrasjonene som fulgte arrestasjonen av ungdommene i Deraa var en av de utløsende årsakene til opprøret. Folket skrek i gatene ”vi vil ha våre barn satt frie og folket krevet et nytt regime”. Arrestasjonen, mishandlingen, torturen og drapene som ungdommene ble utsatt for hjemsøker Syria den dag i dag. 

I dag handler det ikke lenger om enkeltbyene Deraa, Douma, Homs, Hama, Damaskus eller Aleppo, men landet som helhet. Eller det som er igjen av Syria. Det som startet som små demonstrasjoner over hele Syria, har i dag utviklet seg til en ren proxy-krig mellom rivaliserende stormakter. 

I takt med demonstrasjonene viste regimet muskler i form av kraftig skyts. Få uker senere ble en massegrav funnet i Deraa. I dag er det ikke lett å finne noen syrere som mener oppriktig at det nærmer seg slutten på krigen. 

Uretten begått av begge sider i Syria-konflikten er endeløs. Krigsforbrytelser og ubeskrivelige sivile lidelser. Tønnebomber og kjemiske våpen er brukt systematisk og ved gjentatte anledninger, det er ikke spart på kruttet i Syria-krigen.

At det internasjonale samfunnet ikke har greid å beskytte Syria mot Assad eller ISIS, vil få syrere glemme. I diplomatiske kretser er det få som er sier høylytt  ”Assad må gå av”. Nå er det nesten ingen som kan se for seg et Syria uten Assad. For hva er vel alternativet? 

Samtidig er Den frie syriske armé på randen av kollaps. Med Trump i Det hvite hus og hans snevre syn på å kun knuse ISIS, går armeen en usikker fremtid i møte. Det nok å kjempe mot, men ikke med, og med regimets hyppige fremgang blir flere tvunget til å resignere.

Krigen i krigen handler minst like mye om ideologiske og teologiske spørsmål som politiske. Med fallet i antall moderate eller sekulære grupper i Syria har ekstremistiske grupper fått større makt på bakkenivå. Gitt at de politiske bevegelsene er så fragmenterte er ikke verdenssamfunnet i stand til å megle frem en reell og holdbar avtale med gruppene. Utallige fredssamtaler er blitt holdt og like mange signert. Og brutt.

De aller fleste avtalene har kun understreket at de ikke er verdt papiret de er skrevet på. Regimet fortsetter å inngå avtaler med det internasjonale samfunnet, samtidig som fortsetter å bombe sivile. Det er mangelen på politisk konsensus kombinert med verdenssamfunnets ambivalens som er en av de større hindringene i å løse konflikten. Et håp er å isolere Assad politisk og tvinge han til forhandlingsbordet, men vil det forandre noe?

Borgerkrigen i Syria har hatt mange tragiske milepæler. En av de desidert største var Aleppo. Det har ikke bare blitt felt tårer over Aleppo, det har også blitt feiret. Det handlet ikke kun om russernes inntreden i konflikten som forandret maktbalansen signifikant i favør av regimet.

Det handlet minst i like stor grad om vestens handlingslammelse ovenfor en av de største humanitære krisene i moderne tid. Alt vi var i stand til var å gjøre for Aleppo var å bytte profilbilde på Facebook-siden vår. Aleppo ble selvet symbolet på manglende handling fra Araber-landene, Vesten og menneskeheten som helhet.

 Er revolusjonens tid forbi? Er alt vi greier å assosiere med Syria et krigshelvete, en mislykket stat? Å erklære Syria alt dette, er å undergrave hele essensen i det som startet som opprop mot urett. Det undergraver alt syrere, både døde og levende, ofret for et bedre Syria. Det er ikke vårt bord å erklære den syriske revolusjonen død. Vår oppgave er å la syrer selv styre dette narrativet. 

Verken våpen eller militære elementer var en del av opprørets spede begynnelse. Det er gjenspeilt i slagordene som folket brukte ved diverse demonstrasjoner. ”Verdighet”, “standhaftighet”, ”rettferdighet”. Utallige aktører har forsøkt å ikke bare stilne, men også kapre revolusjonen. Bashar, ISIS, Russland. Noen av videoen som ble sendt fra Øst-Aleppo før et av de største slagene, gjenga nettopp dette ønske: Ikke glem oss, revolusjonen lever videre.

Hvem kan si at den syriske revolusjonen er død? Revolusjonen har reagert naturlig på krefter utenfor dens kontroll, blant dem borgerkrig og eksterne aktørers innblanding. Revolusjonen er ikke død av den grunn. Tanken om at revolusjonens tid er over har blitt brukt og misbrukt av diverse analytikere for å stadfeste deres syn.

Det er på høy tid at syrere selv får utale seg om revolusjonen er død eller ei. Syrere reiste seg opp mot urett og maktmisbruk, dette har de betalt dyrt for. Det er ingen vei tilbake. Hver eneste dag kjempes det store og små kamper i Syria for å få tilbake noe av verdigheten som ungdommene tørstet etter i Deraas gater.

Likevel førte militariseringen av revolusjonen til selvdestruering og utløste dermed en av de største flyktningkrisene siden 1945. 

Tross dette lever håpet om et bedre Syria videre.

Gå til innlegget

Fra sult til gryende katastrofe

Publisert 4 måneder siden - 342 visninger

Slik formulerte Nordahl Grieg det i 1936. Han var helt klar: Om nød eller sult forekommer, så skyldes det svikt. Det kunne ikke ha vært mer sant eller treffende i lys av sulten som nå herjer i Sahel-beltet, fra deler av Senegal i Vest til Somalia i Øst. Sultkatastrofen har forverret seg i det stille, og nå har den nådd flere land, flere mennesker og flere dyr. Slik har tørke blitt til sult – og sult til hungersnød.

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

 

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

 

Slik formulerte Nordahl Grieg det i 1936. Han var helt klar: Om nød eller sult forekommer, så skyldes det svikt. Det kunne ikke ha vært mer sant eller treffende i lys av sulten som nå herjer i Sahel-beltet, fra deler av Senegal i Vest til Somalia i Øst. Sultkatastrofen har forverret seg i det stille, og nå har den nådd flere land, flere mennesker og flere dyr. Slik har tørke blitt til sult – og sult til hungersnød.

 

En nasjonal katastrofe. Slik har både den norsk-somaliske statsministeren Hassan Khaire, og den nyvalgte presidenten, Mohamed Farmaajo, karakterisert situasjonen. 

 

I Sør-Sudan har FN erklært hungersnød. I Mogadishus gater har mennesker fra hele landet reist langt i søken etter mat, medisiner og rent vann. Et enslig senter i Mogadishu tok nylig inn hele 7.000 personer. Dette i tillegg til de allerede 2.6 millionene flyktningene som allerede befinner seg i Mogadishu, fordrevet av tidligere konflikter og sultkatastrofer. 

 

Den humanitære situasjonen er uutholdelig. 6.2 millioner somaliere, eller halve befolkningen, er avhengige av nødhjelp. 363.000 barn er akutt underernærte og nærmere 70.000 av de underernærte barna er avhengige av nødhjelp. Vannkilder har tørket inn. Dette har resultert i at menneskene nå må drikke vann forpestet av kolera. I vesle Baidoa tok sult – i kombinasjon med urent vann – nettopp livet av 110 individer. Ble det rapportert i norske aviser?

 

Ute av syne, ute av sinn? Hvor er det internasjonale samfunnet? Hvor er donor-landene? De som lovet at sult-katastrofer aldri skulle skje igjen. Den siste sultkatastrofen tok livet av 260.000 mennesker i Somalia. Dette er ikke den første sultkatastrofen av sitt slag i Somalia, og blir etter alt å dømme heller ikke den siste. Somalia har gjennomgått tre større katastrofer bare i løpet av de siste 25 årene. Man må spørre: Er det noen som bryr seg, sånn egentlig?

 

Alt i alt er tjue millioner mennesker i ferd med å sulte i hjel. I Sør-Sudan har eksperter fastslått at det er en menneskeskapt sultkatastrofe. FN har advart mot en gryende sultepidemi over hele Sahel-beltet. Dette har imidlertid falt for døve ører. Å presentere bilder av uttørkede vannkilder, dyreskjeletter og døde mennesker, beveger tilsynelatende ingen lenger. Som om bildene har mistet sin kraft.

 

FN og det internasjonale samfunnet fikk slående kritikk for sin håndtering av sultkatastrofen i Somalia i 2010. Den mest presise formuleringen lød slik: «Det ble gjort altfor lite – altfor sent». La oss håpe at ikke det samme gjentar seg i 2017.

 

Sultkatastrofer finner ikke sted over natten. Tegnene var der lang tid i forveien, men ingen tok seg bryderiet med faktisk å bry seg. Hvis ikke det internasjonale samfunnet mobiliserer krefter og mannskap, kommer derfor en av de verste humanitære katastrofene siden 1945 til å utspille seg rett foran øyene våre. Vi må handle, og vi må handle nå!

For til tross for omfanget, er det fremdeles håp og tid til å gjøre noe. Men ikke mye lenger. Nå trygles verdenssamfunnet om å forhindre det forferdelige. Vil vi lytte?

 

Diverse kriger og kriser gjør ikke den akutte mangelen på mat og tilgang til rent vann noe enklere. Al-Shabab, Houti-millitser og Boko Haram gjør en umulig situasjon enda mer umenneskelig og uutholdelig for alle berørte. 

 

Det verste vil være om akt tre melder sin ankomst, der katastrofen er et faktum og statsledere verden over begynner å fordele skyld for den manglende responsen. Men fatt mot – ennå er det tid. Tid til å hjelpe mødre i Somalia, Jemen, Tsjad, Nigeria, Niger og i de andre landene som er rammet. 

 

Du kan hjelpe ved å donere til Norsk Folkehjelp, Røde Kors, eller andre organisasjoner. Og husk å stille dine myndigheter til ansvar for hva de gjør – og ikke minst: hva de unnlater å gjøre. 

 

For vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 321 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 180 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 10 timer siden / 113 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 442 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 743 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 51 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 743 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4210 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 442 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 442 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4210 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 442 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 3 timer siden / 825 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 321 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 180 visninger
Les flere