Knut Erik Strand

Alder: 65
  RSS

Om Knut Erik

"Kes"

Følgere

EUROPA MOT JØDENE

Publisert 4 måneder siden - 254 visninger

Fredag 14. juli 2017 har Vårt Land en samtale med den tyske historikeren Götz Aly om hans siste bok «Europa gegen die Juden (Europa mot jødene) 1880 – 1945» Uten å bagatellisere tyskernes innsats for å utrydde jødene, undersøker han her «...hvordan en hel rekke land i Europa grep krigen som mulighet til «å kvitte seg» med jødene.» Han skulle visst hvilket land han hadde kommet til: under 2.verdenskrig ble 773 av tilsammen 2000 jøder i Norge deportert til Auschwitz og de som sørget for dette var stort sett vanlige norske politifolk. Dermed vekker samtalen i Vårt Land min interesse, selv om Aly fokuserer på andre land: «...Polen, Frankrike, Romania, Ungarn, det okkuperte Ukraina og Hellas..» Altså en felleseuropeisk foreteelse, hvor langt flere enn overbeviste nazister deltok, og i land som med sine løsere allianser med tyskerne ikke var direkte styrt av dem. Et par måneder etter har jeg skaffet meg boka og begynner å lese...


For å oppdage på slutten av del 1 Fra jødespørsmålet til Holocaust at
han i 2011 ga ut boka «Warum die Deutschen? Warum die Juden? Gleichheit, Neid und Rassenhass (Hvorfor tyskerne? Hvorfor jødene? Likhet, misunnelse, rasehat» Begge bøkene utgitt på S.Fischer): «Her har jeg undersøkt den tyske forhistorien. Jeg betrakter denne studien som et nødvendig forarbeid ... for å skrive om temaet i «Europa mot jødene». Bøkene hører sammen og er delvis blitt til parallellt.» Så jeg kjøpte og leste den også og i begynnelsen av november i fjor ... vi er på overtid for en drøfting av innholdet i dem: de griper rett inn i dagens antisemittiske virkelighet.

Når oppsto begrepet «antisemittisme»? I 1880: «Det baserte seg ikke lenger på religiøse fordommer og besettelser, som ble ansett som gammelmodige, men på nasjonale, sosiale og vitenskapelig utledede argumenter. Det kom begrunnelser som i sin tid ble forstått som vitenskapelige og derfor moderne, overtatt fra antropologien, etnologien, biologien... oppfinneren av begrepet var Wilhelm Marr, en ytre venstre i forhold til den demokratiske revolusjonen i 1848, som bekymret utbrøt: «Vi er ikke lengre voksne i forhold til denne fremmede folkestammen. ... det flinke, kloke Israel kontra den late germanske tregheten...» Han mente dette stilte det sosiale spørsmålet skarpere og han var ikke alene: ««Den første antijødiske kongress av organiserte antisemitter» fant sted i Dresden i 1882.» (2017, side 21)

Begrepet kan dermed defineres som kvasivitenskapelig begrunnet / legitimert jødehat. For «semitter»? Siterer Wikipedia: «Semitter er en fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten. Betegnelsen brukes først og fremst om folk som taler, eller har talt, semittisk språk. ... Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.» 100 år etter var altså denne definisjonen blitt for vid for jødehaterne, og det er de sistes bruk av begrepet som fortsatt er gjeldende.

Hvorfor jeg drar inn dette momentet, som ikke nevnes spesifikt av Aly selv? Fordi han i begge bøkene ikke drar en rett linje fra middelalderens folkelige og nytestamentlig begrunnede jødehat (det beryktede avsnittet i ett av evangeliene, hvor mobben roper «La hans (Jesu') blod komme over våre hoder», den sene Luthers utfall mot jødene osv.) til den moderne antisemittismen. Som blir initiert, både i Tyskland og andre europeiske land, av en del av den intellektuelle eliten / folk på vei oppover i sin klassereise fra bonde- / arbeiderætt til universitetsutdannede, f.eks. (tann)leger. Jødene blir av disse sett på som konkurrenter i universitetenes «matfat» fordi de i kraft av sin marginalisering besitter en større grad av sosial mobilitet og familier som i større grad pusher barna sine til flid på skolen. At denne delen av fremadstormende akademiske eliten deretter med hjelp av propaganda klarer å vekke den latente antijødiske blodtørsten hos de brede lag av folket, forandrer ikke på dette, men gir oss ny innsikt i det moderne jødehatets genealogi.

I denne sammenhengen er «Hvorfor tyskerne? Hvorfor jødene?» interessant og aktuell lesning: Hos NSDAP, det tyske nazipartiet, besto ledersjiktet rett under Hitler ikke av «hevngjerrige tapere», noe Hitler selv ofte (bort)forklares som, men av utdannede folk på vei oppover rangstigen (hovedkapittel «Swache Masse, starke Rasse (svak klasse, sterk rase)» , underkapittel «Aufsteiger: Mein Opa und die Gauleiter» side 211-23). Den 9. juni dette året (2018) har Den Nasjonale Motstandsbevegelsen, dagens best organiserte nynazister med avdelinger i Norge Sverige Finland, en markering i Moss. Fotografiet viser velfriserte menn i piquet-trøyer, ikke tatoverte skinheads. Noen av mine fb-venner ble forbløffet (en prøvde å bortforklare: «forkledde tapere!»), ikke jeg.

Men pågikk ikke jødeforfølgelsene, om ikke uavbrutt, så med ujevne mellomrom i Europa? Jo: hvis vi ser østover. Det russiske tsarveldet gjorde instrumentelt bruk av dem for å avspore revolusjonære oppstander: «Bli med på et pogrom isteden!» (2017, 4. De bedagelige hater de bevegelige underkapittel «Jødene og den russiske elendigheten» side 77-92). Vi minnes at falskneriet «Zions vise protokoller» har sitt utspring derfra, glitrende beskrevet i Umberto Ecos roman «Gravlunden i Praha» (2010, på norsk året etter), selv om Aly ikke går inn på denne delen av antisemittismens genealogi. Han «nøyer seg» med å vise at pogromene i øst tok til for full styrke igjen etter avslutningen av 1. verdenskrig i 5. Fred, Borgerkrig, Pogrom 1918-1921 underkapitlene «Ny frihet, polsk raseri» og «Massemord i Ukraina» (side 146-179). Samtidig som de ikke-jødiske akademikerne i hele det øst-europeiske området, inklusive Hellas, fikk sine respektive myndigheter til å forskjellsbehandle stadig hardere hva angikk opptak til profesjonsstudiene – som i Frankrike.

Likevel – og her er Aly krystallklar: med nazistenes «endelige løsning av jødeproblemet» tilføres en grundighet og systematikk som ikke var der fra før: for samle den i katolikker og protestanter splittede tyske nasjonen, forener de den i et industrielt gjennombørt blot som de lykkes med, uansett om de taper krigen forøvrig (og vi ser bort fra hvor mange flere øst-slavere de slaktet samtidig). Men de gjennomførte altså ikke dette alene: øst-europeerne, inklusive nord-grekerne, gikk dem til hånde, uansett om de befant seg i okkuperte eller samarbeidende stater. Som vi alt for godt vet: nordmennene lå ikke tilbake i så henseende.

Står vi tilbake i 2018 i en europeisk mental og kulturell ødemark: vi lyktes med å fordrive / drepe jødene. Hvorfor skulle vi ikke klare det samme med den nye bølgen av islamsk innvandring / «invasjon»? Som tilsynelatende truer velferdsordningene i de respektive landene og dermed underminerer den sosiale tryggheten, dersom den kommer ut av kontroll? I dag er fremmehatet grunnlagt i underklassens sosiale angst. Noe som ikke forhindrer en velfrisert høyreekstrem elite å spille på den. Eller komme med reine antisemittiske utspill, for å understreke poenget. Vi observerer en dobbel gjentagelse av historiene Aly forteller: både om muslimene som Europas nye jøder, men samtidig om de europeiske jødene selv, de få vi har igjen.

Hadde det bare vært lett identifiserbare brølende skinheads som holdt på med dette. Så vi kunne forenkle parolen til «Vi må bekjempe fremmehatet så vi ikke føres inn i nazistiske tilstander!» Isteden har vi å gjøre med en mangefasettert høyrepopulisme – sammen med en artikulert antisemittisme som også vinner gehør hos enkelte elementer på venstresiden. Resultatet blir uansett en forråelse av samfunnet i samspill med en snikende undergraving av rettsstaten – i enkelte øst-europeiske land ikke så snikende lenger, selv om de ikke er definerbart nazistiske og kanskje aldri kommer til å bli det.

Dagens situasjon er like kompleks som den er potensielt farlig. Kanskje vi blir nødt til å slutte med bare å tenke konsekvenser: «Dersom anti-islamisme og antisemittisme, så en utvikling i retning av om ikke nazistiske, så totalitære stater!» En «sinnelagsetisk» vending er i tillegg nødvendig, hvor vi blir nødt til å konsentrere oss om og fokusere på menneskers kulturers religioners like verdi. Men som leseren ser: nå argumenter jeg i ring. Jeg slutter her.

Gå til innlegget

Prematur utmelding

Publisert 5 måneder siden - 158 visninger

I Vårt Land onsdag 27.6.18 leser jeg den triste nyheten at «prest Tom Sverre Tomren melder seg ut av MDG og inn i KrF ... Han tror MDG vil ende på liberale standpunkter når verdispørsmål som omskjæring og eutanasi (aktiv dødshjelp, red.anm) skal avgjøres fremover. ... Jeg er sliten og orker ikke stå i den eutanasi-kampen som kommer internt i MDG ...»

Noe som er sterkt beklagelig. Hvorfor melde seg inn i et parti som er bunnsolid mot aktiv dødshjelp, når spørsmålet ennå ikke er avgjort i et miljø- /naturvernparti? Lenger nede i artikkelen sier han: «Det er flere som er opptatt av menneskeverdet i MDG, og jeg tror flere vil forlate partiet ... Noe av utfordringen ved å oppvurdere naturens verdi er at man risikerer å nedvurdere menneskets verdi.»

Undertegnede er menig medlem av MDG og en av dem som nettopp er opptatt av menneskeverdet. Et par år før jeg meldte meg inn i partiet, sånn ca i 89, sto jeg på talerstolen i Studentersamfundet i Trondheim og argumenterte mot aktiv dødshjelp. Som økoanarkist øynet jeg øyeblikkelig det totalitære samfunnet som kunne utvikle seg i kjølvannet av at ressurssterke mennesker skulle få bestemme sitt nøyaktige dødsøyeblikk. Vel og merke: med andres hjelp og samfunnets / statens godkjenning uten å begå selvmordet ubemerket. Uansett hvor svak du er, vil du alltid klare å skjære opp pulsårene dine på langs eller benytte deg av andre metoder. «Men når den stakkars terminalt døende med sine ubeskrivelige smerter ikke klarer å utføre noe sånt på seg selv....» Utallige eksempler i debattinnlegg skuespill filmer... Bakstreverne som ikke vil tillate dette, må være usedvanlig brutale.

Eller se skogen for bare trær: alle dem som tross smertene og ubehaget knyttet til uhelbredelig sykdom i sluttfasen likevel klamrer seg til livet: «Én dag til!» Uten at omsorgsfulle personer står rundt deg, veit bedre hva som er ditt eget beste og som gjerne uten å si det rett ut, prøver å presse, unnskyld overbevise deg om at nå får du ta til vettet, om bare denne ene gangen.

Den betingelsesløse støtten til disse ikke ressurs-sterke men -krevende stakkarne bygger på et kompromissløst «alle mennesker er like mye verdt!». Uansett hvor «vel- eller mislykkede» hjelpetrengende sosialt dyktige eller ensomme. Det kan være religiøst, (øko)anarkistisk, dybdeøkologisk, rettsstatlig osv... begrunnet eller basert på alle disse premissene og gjerne flere på en gang.

Dessuten: å oppvurdere naturens verdi behøver ikke å nedvurdere menneskets verdi. Jeg er ikke det eneste MDG-medlemmet som har «Ærefrykt for livet!» som motto. Det er lenge siden jeg jobbet grundig med dybdeøkologi, men minnes fortsatt Einar Skjæraasens dikt «Du skal itte trø i graset». Dyre- og plantearter forsvinner i rekordfart rundt oss. Å sloss for en reversering av denne utviklingen betyr ikke å underkjenne oss selv som en av disse artene. Å sloss for dyrevelferd betyr ikke å underkjenne behovet for velferdsstaten, verken på nasjonal eller internasjonal basis.

Så Tomren: jeg «skjønner» ikke argumentet ditt. Betyr: jeg tviler ikke ett sekund på at mange økologisk bevisste samtidig relativiserer menneskets plass i økosystemet. Det jeg sier, ut fra meg selv, er at denne underkjennelsen av menneskeverdet ikke er en naturnødvendighet (beklager ordspillet) blant miljø- natur – dyrevernere, altså blant MDGs medlemsmasse. Derfor har du meldt deg ut på feil tidspunkt. Du skulle ha ventet til spørsmålet er endelig avgjort i voksenpartiet. Fordi dette ennå ikke har skjedd, må oppfordringen ikke være ut- men innmelding i MDG! Jeg oppfordrer med dette alle økologisk bevisste lesere av Vårt Land og verdidebatt.no om å melde seg inn i partiet ved første og beste anledning og bli så aktive i det som de har tid og krefter til.

 

 

Gå til innlegget

Når næringsvirksomhet er et menneskerettsspørsmål

Publisert 7 måneder siden - 461 visninger

Prolog: 24. april mailer jeg Vårt Lands redaksjon: »Ny runde Sør-Fosen reinbeitedistrikt kontra vindparkutbyggerne. Begynner 2.mai i tingrettsbygningen i Munkegata i Trondheim, garantert kl 9:00. Fosen saken er av mange blitt kalt Norges Standing Rock & er en ettsstatsskandale: utbyggingen pågår for fullt selv om rettsrundene ikke er avsluttet. Som abonnent på VL savner jeg engasjementet for Norges urbefolkning. Denne saken befinner seg i brennpunktet akkurat nå & vil være en fin anledning for dere til å «komme på banen».  Får svar: « Vårt Land skriver saker i skjæringsfeltet religion/samfunn. Vi får daglig mange gode tips som vi dessverre takker nei til fordi de ikke går inn i vår nisje. Vi forsøker for så vidt å dekke saker om Norges urbefolkning de gangene trosutøvelse og religion er et tema.» Avføder en kort bemerkning fra min side: «Bare ett poeng: når eksistensgrunnlaget for urfolket blir truet, vil ikke dette overskride det mer begrensede fokuset på deres forhold til religion?»

På tide med utfyllende opplysninger: En 3-del av omtalte reinbeitedistrikts vinterbeite, på Storheia på Fosen, er i ferd med å bli bygd ut til Norges største vindpark. Før saken er ferdigbehandlet i rettssystemet. Et brudd på et grunnleggende rettsstatlig prinsipp og dermed i seg selv en sak for VL. Detaljer følger, sitert fra en skjønnsrettsdom fra i fjor som ga utbyggeren medhold: «Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga i fire vedtak av 7.juni 2010 konsesjon til følgende vindkraftanlegg på Fosen: ...Storheia vindkraftanlegg i Bjugn og Åfjord kommune. NVE ga i vedtak av samme dato konsesjon til følgende kraftledningsanlegg: 420 kV kraftledning Namsos – Roan – Storheia....» (Leseren skjønner at vedtaket gjelder flere vindparker og en ledning til, for full oversikt: kjennelseskjønnsrett15.aug2017 er offentlig tilgjengelig.) ...vedtakene ble påklaget. NVE fant ikke grunn til å endre eller omgjøre vedtakene og sendte saken til Olje- og energidepartementet for sluttbehandling (som) fattet vedtak i klagesaken 26. august 2013. ... Med hjemmel i oreigningslova § 2. nr. 19 ga departementet samtykke til ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for bygging og drift av vindkraftverkene ... Storheia med tilhørende 132 kV ledninger og 132 kV samordnet nettilknytning sør for Roan.»

Hvorfor klage på disse vedtakene? Ser ut som en grundig prosess forut og verden trenger mer fornybar energi? Fordi de bryter med grunnleggende urfolks- og dermed menneskeretter. La oss gå videre i dommen fra i fjor, som drøfter dette og la oss konsentrere oss om FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Grunnloven § 108 «er ment å samsvare med denne»: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Men å legge beslag på en 3-del av et vinterbeite står da ikke i strid med dette? Mener skjønnsrettsdommen fra i fjor. Mener ikke undertegnede og Sør-Fosen reinbeitedistrikt ved f.eks. lederen Arvid Jåma: vil føre til at en av de 3 enhetene som utgjør gruppen med alt for stor sannsynlighet ikke vil kunne drive videre, noe som igjen etter hvert vil gå utover de 2 resterende enhetene, ettersom de er avhengige av hverandres samarbeid. Men vi snakker om reindrift, hva har dette med «språk, kultur, samfunnsliv» når dagens drivere ikke engang snakker samisk? Fordi opprettholdelsen av reindriften er en grunnleggende forutsetning for opprettholdelsen av det som nevnes i paragrafen. Desimeres denne, vil grunnlaget for samisk kultur, identitet osv. gradvis opphøre. Dette blir ikke tilstrekkelig vektlagt i dommen, som derfor er feil.

Som leseren skjønner av det lange avsnittet som presenterer saken: den er omfattende og har blant annet medført konsekvensutredninger av varierende kvalitet: noen har trukket holdbare logiske slutninger av undersøkelsene de har foretatt, andre ikke. Men som dere ser: dette dreier seg grunnleggende om urfolks- og dermed menneskeretter. Det er denne saken som dags dato står i fokus for alt for mange tilsvarende, hvor arealene for reindrift blir truet med innskrenkninger på grunn av vindparkutbygginger. At en i utgangspunktet miljøvennlig og fornybar kraftproduksjon på denne måten i dag utgjør en trussel mot samenes rett til – eksistens – er absurd og kan være vanskelig å ta inn over seg. Derfor er det medienes oppgave å beskrive denne problematikken så grundig som mulig, slik at offentligheten får et bedre innsyn i den. Vårt Land bør ombestemme seg i forhold til sine prioriteringer og møte opp i retten.

Gå til innlegget

Om straffens begrunnelse og funksjon

Publisert 10 måneder siden - 238 visninger

Vårt Land kjører denne vinteren en lesverdig debatt om straffensbegrunnelse og funksjon. Jeg blander meg opp i den med noen punkterfra et essay jeg skrev i forbindelse med hovedfaget i filosofi.

 


La oss begynne med å nevne Kant,fordi det er han som i den moderne filosofien postulerer – om enn indirekte - nødvendigheten av at mennesket – fornuftsvesenet  somhan kaller det – har en fri vilje som gjør at det kan straffes.

 


Vi kan imidlertid spore denne debatten tilbake til antikken. I alle fall Cicero formulerte det Kant i sin tur bygger på, mens Augustin i «Guds stat» avslutter diskursen:«Mennesket valgte feil ved å spise av den forbudne frukten og derfor har Gud rett til å straffe det i all evighet. Jesu' inngripen ved sin død på korset og etterfølgende oppstandelse er en benådning, ikke en frifinnelse.» I den påfølgende middelalderen må man derfor nærme seg det rettsstatlige ved å gripe tilbake til romerretten og drøfte det i en i formen teologisk sammenheng:Aquinas' rettsfilosofi. Deretter? Er det folkeretten og ikke strafferetten som utvikles, bl.a.  ved Grotius' «Krigens og fredens rett» som også griper tilbake til antikken. I opplysningstiden slår den folkerettslige tenkningen over i den menneskerettslige, som blir artikulert under den franske revolusjonen. Som Kant bivåner med skrekkblandet fryd, mens han tar fatt i straffrettens begrunnelse i sin «Kritikk av den rene fornuften» 

 


La oss høre hva han sier i B-utgaven av denne, side 582, 2.avsnitt ff.: Først prøver man å kausalforklare forbryteren via empirisk lovmessighet:"I det første henseende går man tilbake til hans empiriske karakter, tilbake til kildene, hvor man oppsøker hans dårlige oppdragelse, det onde samfunnet, til dels også en natur som ikke lar seg affisere av skamfølelse ... I alt dette forholder man seg som man nettopp gjør når man søker en rekke av bestemmende årsaker helt tilbake til en gitt naturvirkning. Om man ved dette mener å ha (årsaks)bestemt handlingen, så dadler man ikke desto mindre gjerningsmannen, og det verken for hans ulykkelige natur, de påførte omstendighetene eller det livet han hittil har ført. For man forutsetter at han kunne sette alt dette til side, hvordan det enn måtte ha seg, og anse den forutgående rekken av betingelser for ikke-skjedd. Samtidig som han burde anse denne handlingen som fullstendig ubetinget i forhold til de tidligere tilstandene, som om gjerningsmannen satte i gang en følgerekke helt av seg selv. Denne daddel grunner seg på en fornuftens lov, hvorved man anser dette som en årsak, som uansett alle nevnte empiriske betingelser både kunne og skulle ha bestemt dette menneskets adferd."

 


Denfornuftens lov Kant henviser til er vel hans kategoriske imperativ:"Handle slik at maksimen du legger til grunn for handlingen skal kunne gjelde alle andre fornuftsvesener!". Når Kant stiller dette som et absolutt krav til forbryteren, krever dette både en fellesmenneskelig nous /"lovgivende fornuft" og at denne skulle ha liggende i seg visse "forhåndsprogrammerte" handlingsmønstre.Imidlertid: det Kant ikke nevner eksplisitt her, er at forbryteren måtte velge å følge denne loven, velge å lytte til "fornuftens stemme"...i bunnen av denne tankrekken, av dette kravet, ligger det postulert en fri vilje. Dermed er vi tilbake til Ciceros drøfting av den frie viljen i forbindelse med den antikke rettsstatens begrunnelse for straff. Vi innser hvor moderne denne tenkemåten fortsatt er og hvor relevant den er for den pågående debatten i Vårt Land.

 


Vigir deretter ordet til Nietzsche og hans «Moralens genealogi» (2.avhandling, mot slutten av kapittel 7): Et hovedpoeng i boka er at internaliseringen av den ytre fysiske /pekuniære straffen en blir påført i "livsverdenen" (Et begrep Nietzsche selv ikke brukte) blir inderliggjort av individet: det blir selvstraffende. Vi får det han kaller "dårlig samvittighet". I utgangspunktet, sier Nietzsche, dreide det seg om en form for handel:det som ble definert som urett, skulle man gjøre opp for, betale for enten ved likvide midler eller med sin kropp inntil dødsstraffen:"Har disse hittidige moralens genealoger enn bare fjernt kunnet drømme om at f.eks. det viktige moralbegrepet "skyld" har sitt opphav i det høyst materielle begrepet "skylde"/"gjeld"? Eller om at straffen har utviklet seg som en gjengjeldelse helt på siden av enhver forutsetning om viljens frihet eller ufrihet? - og dette i den grad at det snarere alltid først trenges et høyt trinn av humanisering for at dyret "menneske" skal begynne å gjennomføre disse mer primitive distinksjoner mellom "forsettlig", "skjødesløs", "tilfeldig", "tilregnelig" og disses motsatser, og ta disse med i anslaget under utmålingen av straffen? Denne nå så bilIige og tilsynelatende så naturlige, så uunngåelige tanke at "forbryteren fortjener straff, fordi han hadde kunnet handle annerledes" (en klar henvisning til det vi nettopp har sitert av Kant) er en i hovedsak meget sent oppnådd, ja raffinert form for menneskelig domfellelse og [logisk] slutningsvirksomhet, som vel fortjener en [genealogisk] forklaring, på samme måten som [det må forklares] hvorfor rettferdighetsfølelsen overhodet har kommet i stand på jorden..." 

 


Nietzsche presiserer deretter det han mener kom i forkant: "...avtaleforholdet mellom fordringshaver /[kreditor] og skyldner /[debitor] ... er like gammelt som forestillingen om "rettssubjektet" i det hele tatt. Dette viser på sin side tilbake på grunnformene for kjøp,salg, bytte, handel og vandel."

 


Nietzsche berører sakens kjerne: ved etableringen av det rettsstatlige, ved en strafferett som anerkjente delinkventen som subjekt, med den respekten for vedkommendes menneskeverd(i!) dette medførte, utviklet samfunnet seg sivilisatorisk, og i et dialektisk gjensidig avhengighetsforhold til dette: menneskesjelen. Forestillingen om menneskets frie vilje oppstår i denne sammenhengen.

 


Vi legger til for egen regning: dermed oppstår en situasjon hvor handlinger må måles ut mot en kompensasjon som ikke er den samme som handlingen - dette er vesentlig for at rettferdighet som abstrakt begrep får utvikle seg: handling og kompensasjon trenger en felles transcendental målestokk for å kunne utveksles. Det er denne målestokken som domstolene benytter seg av når de nettopp «utmåler»straff. Denne virksomheten er grunnleggende i den moderne demokratiske rettsstaten. For, som Rousseau påpeker i«Samfunnspakten» (kontrakten!): borgeren er suveren i denne staten, for haun blir, hvis straffet, straffet av seg selv siden vedkommende (direkte eller indirekte gjennom det representative demokratiet, en utbrodering fra min side) gir seg selv de lovene det straffes etter.

 


Vi ser: «gjengjeldelsen» er, i sin gjennom sivilisasjonshistorien utviklede form, en nødvendig bestanddel av opprettholdelsen av den demokratiske rettsstaten. Andre begrunnelser for straff vil i beste fall tåkelegge dette, i verste fall åpne for et «godhetens» tyranni.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anita Stokkeland kommenterte på
Populismens forenklinger
7 minutter siden / 3268 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Strømmen mot kjerringa
13 minutter siden / 265 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
31 minutter siden / 25214 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5570 visninger
Rune Holt kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
rundt 1 time siden / 755 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5570 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 1 time siden / 3268 visninger
Dag Løkke kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 1 time siden / 1793 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 25214 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Strømmen mot kjerringa
rundt 2 timer siden / 265 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 2 timer siden / 1793 visninger
Les flere