Kari Henriksen

Alder: 64
  RSS

Om Kari

Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet

Følgere

Berøringsangst eller viktig samtale?

Publisert 5 dager siden

Diskusjonene om rammer og grenser mellom religionsfrihet og demokratiets grunnleggende verdier er livsviktige for et levende demokrati. Et demokrati kan ikke fungere uten religionsfrihet. Religionsfrihet er avhengig av et velfungerende demokrati.

Et kjent retorisk grep er å forsøke å vri debatten til det du vil snakke om, selv om temaet er noe annet. 

Men det er også mer finurlig retorikk som har samme formål. Nemlig å skape et innbilt fiendebilde. I det siste har jeg vært i mange debatter om religions- og livssynspolitikk. Der har jeg merket meg at både  familieministeren og hans statssekretær benytter begrepet «berøringsangst». Det ene var med henvisning til en debatt om hvorvidt skolelag skal få avholde møter i skoletida. Hvilke rammer som skulle gjelde for dette? Skal man få servere boller på møtene? Ministeren brukte begrepet berøringsangst for å forklare motstanden mot dette. Implisitt, de som skapte debatt om dette, var har en eller annen udefinerbar (?) angst for troen, budskapet, eller kristendommen? Den andre episoden kom i en samtale der muslimske ledere fremførte uro for at flere muslimske kvinner opplevde seg diskriminert når de søkte jobb fordi de brukte hijab og at dette førte til at de ikke fikk jobben de ønsket. Statssekretærens svar var «berøringsangst». Hun sa noe sånt som at det er beklagelig det er så mye berøringsangst mot religiøse symboler blant folk, og trakk inn debatten der en nyhetsreporter på TV brukte kors for mange år siden.

I tros- og livssynsmeldinga som regjeringa nettopp har avgitt til Stortinget, diskuteres forholdet mellom religion og trosfrihet opp mot andre verdier samfunnet bygger på, menneskerettighetene, barne- og kvinnekonvensjonene. Hvor går grensen mellom disse verdiene? 

Når religiøse og teologiske verdier møter universelle og humanistiske verdier kan det altså oppnå konflikter, slik vi har sett det i saken om skolelag og hijab på jobb. At noen problematiserer dette handler ikke om berøringsangst. Det handler om en viktig demokratisk rett og plikt til å nettopp diskutere hvor grensene skal gå og hvordan disse verdiene skal vektes mot hverandre. Og den debatten skal foregå i det offentlig rom, meninger skal brytes med respekt for hverandres syn, med klokskap og forstand.

Hvilken plass religiøse symboler skal ha i det offentlige rom er det viktig å diskutere, uten å tillegge andre meninger som frykt eller redsel for selve innholdet i religionen eller troen. Diskusjonene om rammer og grenser er livsviktige i et demokrati. Et demokrati kan ikke fungere uten religionsfrihet. At ethvert menneske har en ukrenkelig verdi er en menneskerett, alle har rett til å være den de er, tro på det de tror på og mene det de mener uten å møte på sanksjoner. Men det er likevel rammer for dette. Det store fellesskapet har laget et felles normsett, en kontrakt, kan man si, gjennom våre lover. Disse er samfunnets felles retningslinjer for akseptert oppførsel. Ytringer skal ikke være hatefulle. LHBTI folk skal ikke diskrimineres for å være den de er. Teologi og tro skal ikke styres av politikere. 

I denne demokratiske samtalen er det ulike syn på hvordan dette skal omformes til praktiske kjøreregler i hverdagslivet. Skal forkynnelse være tillat som sier at homofili er synd? Er hijab tillat på jobb? Hvilke regler skal gjelde for organisert aktivitet i skoletida? 

Diskriminering i arbeidslivet skal ikke skje. Likevel er det i enkelte yrker forbud mot heldekkende ansiktsplagg og religiøse klessymboler. Som i nyhetsformidlingen på TV, i politi og domstolene. Dette handler om å finne de gode balansene mellom det å skulle legge til rette for tillit i alle miljøer og bidra til å skape et større fellesskap. 

På skolene er det tillatt med organisert aktivitet som ikke er direkte skolerelatert. Forskrifter og regler for dette er gitt og de skal tolkes inn i en praktisk hverdag.


Å beskylde de ansvarlige for håndhevinga av disse reglene for å ha berøringsangst mener jeg er et feilspor.  Underliggende kan jeg forstå begrepet som et forsøk på å skille troende og ikke troende på en unødvendig måte. For jeg forstår ikke meningen med ordet. De som tar opp disse sakene enten de er for eller mot, er vel så langt fra bundet av berøringsangst som noen. Å diskutere disse grensene er livsviktige for et demokrati. For viktige til å bli forsøkt begrenset til at det handler om berøringsangst.

Gå til innlegget

Din stemme ved kirkevalg er viktig.

Publisert 25 dager siden

De fleste av oss har tre valg å ta til høsten. Vi skal velge politikere til kommunen, de som skal forvalte våre ressurser til beste for oss, enten det gjelder næringsutvikling, skole, eldreomsorg eller barnevern. Vi skal velge politikere til fylkeskommunen, som skal forvalte ressursene som skal brukes på veier, videregående skoler, regional næringsutvikling og landbruk. Det er to viktige valg, og jeg håper alle leser programmer og stemmer på begge listene.

Så er det, for oss som er medlem av folkekirka, et tredje valg. Nemlig kikrkevalget. Nå som kirka er fristilt fra staten, er det avgjørende at alle som vil kirka vel, bidrar til det ved å avgi sin stemme. En viktig forutsetning for skille av kirke og stat, var at kirka skulle være demokratisk styrt, dens styrende organer skulle være representative og den skulle avholde åpne og demokratiske valg. Selv var jeg utmeldt av kirka i mange år, jeg var på en måte trygg på at staten sørget for at den var slik, en åpen og demokratisk folkekirke. Når den ble fristilt, valgte jeg å melde meg inn. En av mine hovedbegrunnelser var at jeg ville støtte de kreftene i kirka som jobber for det jeg tror på, som vi ha en folkekirke med rom og plass for alle. Som ser på mennesker som likeverdige fullt ut, som anerkjenner at Gud skaper oss forskjellige uten at vi skal skille dem inn i fullverdige medlemmer og delvis medlemmer ut fra rettigheter til kirkas handlinger. Enten det er vigsel, lederskap eller forkynnelse. Jeg ville være med på det laget. Alle skal ha en plass og være anerkjent for den de er i vår kirke. Kirka skal være et hellig rom og en hellig møteplass for alle troende, og den skal være et samlingssted og en ramme rundt viktige hendelser i alle folks liv. Barne- og ungdomsarbeid, brylluper og begravelser, sorg- og forsoningsarbeid. Ikke minst skal kirka oppfylle grunnlovens krav en en folkekirke, tilstede der folk bor. Kirka er ikke hel uten menighet. Menigheten er ingenting dersom den ikke utgår fra folk som tilhører kirka, som vil kirka vel og som ønsker å bidra til dette. Kirka og dens arbeid nært folk, der de bor og lever sine liv, er en del av våre store og små fellesskap. Den er arbeidsgiver og en viktig kulturbygger i lokalsamfunn. Derfor er forholdet mellom folk og kirke viktig og derfor er kirkevalget viktig. Jeg oppfordrer alle som er glade i folkekirka til å stemme ved årets kirkevalg. Jeg skal stemme på lista til Åpen folkekirke. Jeg vil ikke risikere at vedtak om likekjønnet vigsel likestilt med tokjønnet skal reverseres. Jeg vil være med på å gjøre kirka rausere, åpnere og mer inkluderende. Jeg vil vise at jeg bryr meg om kirkas arbeid og kirkas plass i lokalsamfunnet. Så, når du er i valglokalet, bruk de få minuttene ekstra til å avgi din stemme ved kirkevalget også. Godt valg! 

Gå til innlegget

Politiske sommerfrierier

Publisert rundt 1 måned siden

Søndag er en dag de fleste av oss bruker annerledes enn de andre ukedagene. Den gir rom for mer familieliv og fellesskap, frivillig engasjement, idrett og kulturliv.

Til tross for at Stortinget nettopp har slått fast at søndagen i Norge skal være fridag for flest mulig, dukker det stadig opp forslag om søndagsåpne butikker. Denne gang fra FrPs Bård Hoksrud, som i Vårt Land (9.7)  sier: «Vi ønsker å endre loven» og «vi skal ikke regulere og forby».

Kanskje høres det bekvemt ut. Noen og enhver av oss har sikkert stått en søndag og glemt noe fra handlelista. Men, skal det være viktigere enn at vi har tilrettelagt for en felles fridag i uka?

Det er mye vi kan trenge mer av i vårt samfunn. Flere dager å handle på kommer langt ned på lista over det. Å minske ulikhetene og forskjellene som øker, å bedre tilretteleggingen for fellesskap, redusere ensomhet og inkludere flere er derimot eksempler på viktige behov. Vi trenger mer politisk lederskap som ser helhet og sammenheng, ikke billige politiske frierier.

Kari Henriksen, Arbeiderpartiet

Gå til innlegget

Gå eller bli?

Publisert 5 måneder siden

Should I stay og should I goAldri har The Clash sin sang vært mer aktuell enn i disse dager. Må justisminister Tor Mikkel Wara gå fra sin posisjon, og hvem skal i så fall ta avgjørelsen? Han selv eller Statsministeren? Saken skal etterforskes og politi og påtalemakt skal gjøre sine selvstendige vurderinger. Uavhengig av dette er saken full av utfordringer.

Hege Ulstein i Dagsaavisen er tydelig på at han må gå. Vidar Udjus i Fædrelandsvennen mener det må være opp til justisministeren selv å avgjøre. 

Ulstein begrunner sitt standpunkt med at Wara har uttalt seg om teaterstykket som er i sentrum av denne helt absurde situasjonen, at han er øverste leder for de som skal etterforske og ta ut siktelse mot sin samboer og at han selv har ytret seg i en retning av at trusselhendelsene kan ha sammenheng med teateroppsetningen. Vidar Udjus fremholder at det er Wara selv som må avgjøre om han vil fortsette. Han skal ikke heftes for det hans samboer har gjort. Udjus peker på at det er en personlig tragedie og at vi har et maktfordelingsprinsipp der rettsvesenet er uavhengig og at vi må hegne om skillet mellom politikk og jus i denne saken.

 

Aftenpostens leder den 15.3 er krass i kritikken av Statsministeren for å legge ansvar på en samfunnskritisk teatergruppe, som benytter seg av sin ytringsfrihet. Regjeringsmedlemmer har et større ansvar i den offentlige debatt enn en teatergruppe, mener avisen.

 

Det er ikke opp til de enkelte statsråder å selv velge om de skal ha sin posisjon eller ikke. Det er statsministerens ansvar og hennes plikt. Erna Solberg har valgt å bytte minister i det hun selv mente var det viktigste politiske fagfeltet ved valget i 2013 og etter terroren mot Arbeiderpartiet og AUF, seks ganger på like mange år.

 

 I de vurderinger en statsminister skal gjøre kommer hensynet til Staten, regjeringen og fagfeltet i første rekke. Alle statsråder sikkerhetsklareres for å sjekke om noe ved dem, eller deres nærmeste kan være til ugunst for Norges sikkerhet. Det er bra. Politisk gjøres det helt sikkert også grundige vurderinger av hvorvidt forhold vil kunne skade den politikken som Statsministeren og regjeringen skal fronte. 

 

Derfor er feil å si at dette er noe nåværende statsråd selv må ta stilling til. 

 

Vi lever i en tid der konspirasjonsteorier og fake-news spres nasjonalt og internasjonalt fortere enn solgangsvinden på en julidag. Spesielt er dette utfordrende for de unge. Lærere slo i NRK i vinter alarm om dette fenomenet. Unge leser teorier om at jorda er flat, at Holocaust ikke fant sted, om antisemittisk budskap og muslimhat.

 

Listhaug måtte gå av på grunn av etter konspiratorisk ytring om Arbeiderpartiet.

 

Statsministeren viste da tydelige svikt i sitt lederskap, kom sent på banen, beklagelsene var vage og slappe som et flagg på ei flaggstang i vindstille. Opposisjonen og opinionen i mediedebatten som fulgte, gav retning. Ministeren måtte til slutt gå. Både Anundsen og Amundsen er konfrontert med tidligere uttalelser og handlinger, som ligger nært opp mot å formidle konspirasjonslikenende teorier.

 

Anundsens historie med avisbrenning og egenprodusert reklamevideo for seg selv som justisminister der media omtales som uhild, og fb -statuser fra Amundsen i strid med regjeringens politikk om innvandring og innvandrere som ville vært ganske ytterliggående for en statsråd å fremme. Amundsen fikk ministerposten, sluttet å uttale seg offentlig om disse spørsmålene så lenge han var minister. Sandberg, daværende fiskeriminister og fungerende justisminister en periode, fikk også offentlig kritikk med spørsmål om en som hadde u-/bevisst tatt på seg en T-skjorte med teksten «GOOD JOURNEY/ Sea adventure», da flyktninger og migranter døde i tusenvis i Middelhavet, kunne være Norges fremste politiker for flyktning- og innvandringspolitikken.

Wara er blitt kritisert for å ikke avklare sin befatning med teleselskapet Huawei da han jobbet i First House, men ellers har han fremstått som en hardtarbeidende og mer samlende justisminister enn sine forgjengere.

 

Det er med dette som bakgrunnsteppe Statsministeren må vurdere hvorvidt hun vil gi han fortsatt tillit. Hun må vurdere Norges og regjeringens anseelse internasjonalt og nasjonalt. I hvor stor grad blir den ute i verden og her hjemme berørt, når én minister bader i Middelhavet, der tusenvis druknet, én brenner aviser og én annen poster tvilsomme og meget innvandrerkritiske ytringer på fb før og etter han fikk tillit av Statsministeren.

Hun må selvfølgelig også vurdere Wara, hans person og handlinger frakoblet det hans samboer er siktet for, men at han er øverste ansvarlig for de tjenester som skal etterforske dette må med i vurderingen. Det kan hun formelt løse med sette- statsråd og permisjonsordning.

 

Den overordnede vurderingen bør handle om: tåler Norge mer uro i Justisdepartementet? Departementet som skal skape trygghet og ro og orden i Norge og er vår fremste politiske posisjon for samhandling om internasjonal sikkerhetspolitikk og for vårt politi, våre domstoler og kriminalomsorg. Tåler vi nok en gang uro i et departement som har fått ramsalt kritikk for manglende oppfølging av beredskapen, tilstanden i kriminalomsorgen, politiet, der voldssaker blir liggende ubehandlet og der en minister ble reddet fra mistillit for manglende objektsikring i siste runde av et KrF på jakt etter regjeringsmakt?

 

Statsministeren finner ikke svar i Clash sine tekster. Let me know, should I stay or should I go/One day is fine, the next is black/If I go there will be trouble - if I stay it will be double.

 

Kanskje på tide å gjøre det som hun antydet, at Høyre selv tar over ministerposten. Men våger Erna Solberg å ta den avgjørelsen?

Gå til innlegget

Uten rom for å feile

Publisert 7 måneder siden

Fordi barnevernets feil får så store følger for enkeltmennesker, må vi gjøre vårt ­ytterste for å unngå dem.

Hver gang jeg hører om ­Christoffer som døde av mishandling i 2005, fordi hjelpeapparatet ikke grep inn, får jeg fortsatt vondt i magen. Historier om at barnevernet feil­aktig har tatt barn fra sine foreldre, gjør og sterkt inntrykk. Jeg har selv møtt barn som mener de fikk livene ødelagt, ­fordi barnevernet tok dem fra foreldrene. De følte seg maktesløse, oversett, og har siden levd med ­følelsen av at deres liv ikke betyr noe.

Reparerer ikke. 

Som sykepleier i rustjenesten møtte jeg pasienter som var foreldre, men fikk ha ­barna hos seg. Mange har gitt uttrykk for at de skulle ønske barnevernet grep inn tidligere. En venn av meg fikk ­utbetalt en stor erstatning, fordi kommunen/barne­vernet ikke grep inn da vedkommende var liten. Men penger ­reparerer ikke lidelsene ved­kommende hadde.

Mine egne erfaringer underbygges av andres. Noen foreldre og barn med erfaring fra møtet med barnevernet, sier de opplever seg satt på siden. De føler seg ikke som deltakere i sin egen sak, og at ingen har tid til å forstå og lytte godt nok til deres historier. Ikke minst peker en rekke faginstanser og fagfolk på behovet for forbedringer. Arve Lerum, Phd-stipendiat ved UIS, spør om det er en kultur for hastevedtak om omsorgsovertakelse, og viser til at tallet på slike vedtak økte fra 945 til 1.555 i perioden 2008–2015.

Berettiget kritikk. 

Selv om barne­vern og sakkyndige i de fleste ­tilfeller gjør livene bedre for både foreldre og barn, og selv om de aller ­fleste ­ansatte gjør en stor og samvittighetsfull jobb, er det viktig ikke å ­avfeie kritikk. Fordi feilene får så store ­følger for ­enkeltmennesker, må vi gjøre vårt ytterste for å ­unngå dem. ­Arbeiderpartiet vil derfor ­konkretisere ­endringsforslag på fire hovedområder for å gjøre barne­vernet enda bedre.

Vi vil foreslå endringer i sakkyndigordningen for å styrke retts­sikkerheten. I media – og til oss – har foreldre og barn fortalt at de opplever sakkyndige som sandpåstrøere eller at sakkyndigvurderingene har for lite fokus på positive forhold. Endringene vi foreslår skal øke avstanden mellom tjenesten og sakkyndige og gi større muligheter til å luke bort sakkyndige som ikke er gode nok. Videre foreslår vi endringer i saksgangen rundt akuttvedtak.

Ikke gode nok. 

I dag er det den enkelte saksbehandler som fatter vedtak, noe som skal godkjennes av saksbehandlers ledelse. En stor del av kritikken som kommer fram rundt akuttvedtak, går på at ­utredningene ikke er gode nok, og at det er for få som må sanksjonere vedtaket om bruk av akuttplasseringer. I strafferetten og innen psykisk helse, er det andre regler. Der må tvangsvedtak godkjennes også av noen som ikke er ansatt i tjenesten som utferdiget begjæringen eller vedtaket.

Arbeiderpartiet er klare på ­behovet for flere ansatte i det kommunale barne­vernet. Tid er nemlig undervurdert i rettssikkerhetsdebatten. Barna og foreldrene må få tid nok til å fortelle om sin situasjon. Ansatte må ha tid og mulighet til å forstå og utrede sakene på en god måte. Med bedre tid, vil færre feil skje. Derfor må tallet på ansatte opp. Samtidig vil vi styrke utdanning og kompetanse, og sikre at tverrfaglighet blir normen i tjenesten. Dette handler ikke minst om barnevernets bredere støtteoppgave overfor barn og foreldre.

Bred reform. 

Om kort tid legges vårt forslag til en bred reform i barne­vernet fram, der innhold, ­kompetanse, organisering og rettssikkerhet for­bedres. Det ligger et betydelig arbeid bak, der vi blant annet sammen med LO har møtt aktører i og rundt barne­vernet over hele landet.

Som opposisjonsparti jobber vi grundig med å utvikle politikk på en rekke felter. Det handler om at vi vil stå best mulig rustet til å gjøre en forskjell for folk, når vi kommer i ­regjering.

Ikke minst ønsker vi å gjøre en forskjell for barn og foreldre med behov for et barnevern som ikke feiler.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere