Kari Henriksen

Alder: 63
  RSS

Om Kari

Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet

Følgere

Gå eller bli?

Publisert 6 dager siden

Should I stay og should I goAldri har The Clash sin sang vært mer aktuell enn i disse dager. Må justisminister Tor Mikkel Wara gå fra sin posisjon, og hvem skal i så fall ta avgjørelsen? Han selv eller Statsministeren? Saken skal etterforskes og politi og påtalemakt skal gjøre sine selvstendige vurderinger. Uavhengig av dette er saken full av utfordringer.

Hege Ulstein i Dagsaavisen er tydelig på at han må gå. Vidar Udjus i Fædrelandsvennen mener det må være opp til justisministeren selv å avgjøre. 

Ulstein begrunner sitt standpunkt med at Wara har uttalt seg om teaterstykket som er i sentrum av denne helt absurde situasjonen, at han er øverste leder for de som skal etterforske og ta ut siktelse mot sin samboer og at han selv har ytret seg i en retning av at trusselhendelsene kan ha sammenheng med teateroppsetningen. Vidar Udjus fremholder at det er Wara selv som må avgjøre om han vil fortsette. Han skal ikke heftes for det hans samboer har gjort. Udjus peker på at det er en personlig tragedie og at vi har et maktfordelingsprinsipp der rettsvesenet er uavhengig og at vi må hegne om skillet mellom politikk og jus i denne saken.

 

Aftenpostens leder den 15.3 er krass i kritikken av Statsministeren for å legge ansvar på en samfunnskritisk teatergruppe, som benytter seg av sin ytringsfrihet. Regjeringsmedlemmer har et større ansvar i den offentlige debatt enn en teatergruppe, mener avisen.

 

Det er ikke opp til de enkelte statsråder å selv velge om de skal ha sin posisjon eller ikke. Det er statsministerens ansvar og hennes plikt. Erna Solberg har valgt å bytte minister i det hun selv mente var det viktigste politiske fagfeltet ved valget i 2013 og etter terroren mot Arbeiderpartiet og AUF, seks ganger på like mange år.

 

 I de vurderinger en statsminister skal gjøre kommer hensynet til Staten, regjeringen og fagfeltet i første rekke. Alle statsråder sikkerhetsklareres for å sjekke om noe ved dem, eller deres nærmeste kan være til ugunst for Norges sikkerhet. Det er bra. Politisk gjøres det helt sikkert også grundige vurderinger av hvorvidt forhold vil kunne skade den politikken som Statsministeren og regjeringen skal fronte. 

 

Derfor er feil å si at dette er noe nåværende statsråd selv må ta stilling til. 

 

Vi lever i en tid der konspirasjonsteorier og fake-news spres nasjonalt og internasjonalt fortere enn solgangsvinden på en julidag. Spesielt er dette utfordrende for de unge. Lærere slo i NRK i vinter alarm om dette fenomenet. Unge leser teorier om at jorda er flat, at Holocaust ikke fant sted, om antisemittisk budskap og muslimhat.

 

Listhaug måtte gå av på grunn av etter konspiratorisk ytring om Arbeiderpartiet.

 

Statsministeren viste da tydelige svikt i sitt lederskap, kom sent på banen, beklagelsene var vage og slappe som et flagg på ei flaggstang i vindstille. Opposisjonen og opinionen i mediedebatten som fulgte, gav retning. Ministeren måtte til slutt gå. Både Anundsen og Amundsen er konfrontert med tidligere uttalelser og handlinger, som ligger nært opp mot å formidle konspirasjonslikenende teorier.

 

Anundsens historie med avisbrenning og egenprodusert reklamevideo for seg selv som justisminister der media omtales som uhild, og fb -statuser fra Amundsen i strid med regjeringens politikk om innvandring og innvandrere som ville vært ganske ytterliggående for en statsråd å fremme. Amundsen fikk ministerposten, sluttet å uttale seg offentlig om disse spørsmålene så lenge han var minister. Sandberg, daværende fiskeriminister og fungerende justisminister en periode, fikk også offentlig kritikk med spørsmål om en som hadde u-/bevisst tatt på seg en T-skjorte med teksten «GOOD JOURNEY/ Sea adventure», da flyktninger og migranter døde i tusenvis i Middelhavet, kunne være Norges fremste politiker for flyktning- og innvandringspolitikken.

Wara er blitt kritisert for å ikke avklare sin befatning med teleselskapet Huawei da han jobbet i First House, men ellers har han fremstått som en hardtarbeidende og mer samlende justisminister enn sine forgjengere.

 

Det er med dette som bakgrunnsteppe Statsministeren må vurdere hvorvidt hun vil gi han fortsatt tillit. Hun må vurdere Norges og regjeringens anseelse internasjonalt og nasjonalt. I hvor stor grad blir den ute i verden og her hjemme berørt, når én minister bader i Middelhavet, der tusenvis druknet, én brenner aviser og én annen poster tvilsomme og meget innvandrerkritiske ytringer på fb før og etter han fikk tillit av Statsministeren.

Hun må selvfølgelig også vurdere Wara, hans person og handlinger frakoblet det hans samboer er siktet for, men at han er øverste ansvarlig for de tjenester som skal etterforske dette må med i vurderingen. Det kan hun formelt løse med sette- statsråd og permisjonsordning.

 

Den overordnede vurderingen bør handle om: tåler Norge mer uro i Justisdepartementet? Departementet som skal skape trygghet og ro og orden i Norge og er vår fremste politiske posisjon for samhandling om internasjonal sikkerhetspolitikk og for vårt politi, våre domstoler og kriminalomsorg. Tåler vi nok en gang uro i et departement som har fått ramsalt kritikk for manglende oppfølging av beredskapen, tilstanden i kriminalomsorgen, politiet, der voldssaker blir liggende ubehandlet og der en minister ble reddet fra mistillit for manglende objektsikring i siste runde av et KrF på jakt etter regjeringsmakt?

 

Statsministeren finner ikke svar i Clash sine tekster. Let me know, should I stay or should I go/One day is fine, the next is black/If I go there will be trouble - if I stay it will be double.

 

Kanskje på tide å gjøre det som hun antydet, at Høyre selv tar over ministerposten. Men våger Erna Solberg å ta den avgjørelsen?

Gå til innlegget

Uten rom for å feile

Publisert rundt 2 måneder siden

Fordi barnevernets feil får så store følger for enkeltmennesker, må vi gjøre vårt ­ytterste for å unngå dem.

Hver gang jeg hører om ­Christoffer som døde av mishandling i 2005, fordi hjelpeapparatet ikke grep inn, får jeg fortsatt vondt i magen. Historier om at barnevernet feil­aktig har tatt barn fra sine foreldre, gjør og sterkt inntrykk. Jeg har selv møtt barn som mener de fikk livene ødelagt, ­fordi barnevernet tok dem fra foreldrene. De følte seg maktesløse, oversett, og har siden levd med ­følelsen av at deres liv ikke betyr noe.

Reparerer ikke. 

Som sykepleier i rustjenesten møtte jeg pasienter som var foreldre, men fikk ha ­barna hos seg. Mange har gitt uttrykk for at de skulle ønske barnevernet grep inn tidligere. En venn av meg fikk ­utbetalt en stor erstatning, fordi kommunen/barne­vernet ikke grep inn da vedkommende var liten. Men penger ­reparerer ikke lidelsene ved­kommende hadde.

Mine egne erfaringer underbygges av andres. Noen foreldre og barn med erfaring fra møtet med barnevernet, sier de opplever seg satt på siden. De føler seg ikke som deltakere i sin egen sak, og at ingen har tid til å forstå og lytte godt nok til deres historier. Ikke minst peker en rekke faginstanser og fagfolk på behovet for forbedringer. Arve Lerum, Phd-stipendiat ved UIS, spør om det er en kultur for hastevedtak om omsorgsovertakelse, og viser til at tallet på slike vedtak økte fra 945 til 1.555 i perioden 2008–2015.

Berettiget kritikk. 

Selv om barne­vern og sakkyndige i de fleste ­tilfeller gjør livene bedre for både foreldre og barn, og selv om de aller ­fleste ­ansatte gjør en stor og samvittighetsfull jobb, er det viktig ikke å ­avfeie kritikk. Fordi feilene får så store ­følger for ­enkeltmennesker, må vi gjøre vårt ytterste for å ­unngå dem. ­Arbeiderpartiet vil derfor ­konkretisere ­endringsforslag på fire hovedområder for å gjøre barne­vernet enda bedre.

Vi vil foreslå endringer i sakkyndigordningen for å styrke retts­sikkerheten. I media – og til oss – har foreldre og barn fortalt at de opplever sakkyndige som sandpåstrøere eller at sakkyndigvurderingene har for lite fokus på positive forhold. Endringene vi foreslår skal øke avstanden mellom tjenesten og sakkyndige og gi større muligheter til å luke bort sakkyndige som ikke er gode nok. Videre foreslår vi endringer i saksgangen rundt akuttvedtak.

Ikke gode nok. 

I dag er det den enkelte saksbehandler som fatter vedtak, noe som skal godkjennes av saksbehandlers ledelse. En stor del av kritikken som kommer fram rundt akuttvedtak, går på at ­utredningene ikke er gode nok, og at det er for få som må sanksjonere vedtaket om bruk av akuttplasseringer. I strafferetten og innen psykisk helse, er det andre regler. Der må tvangsvedtak godkjennes også av noen som ikke er ansatt i tjenesten som utferdiget begjæringen eller vedtaket.

Arbeiderpartiet er klare på ­behovet for flere ansatte i det kommunale barne­vernet. Tid er nemlig undervurdert i rettssikkerhetsdebatten. Barna og foreldrene må få tid nok til å fortelle om sin situasjon. Ansatte må ha tid og mulighet til å forstå og utrede sakene på en god måte. Med bedre tid, vil færre feil skje. Derfor må tallet på ansatte opp. Samtidig vil vi styrke utdanning og kompetanse, og sikre at tverrfaglighet blir normen i tjenesten. Dette handler ikke minst om barnevernets bredere støtteoppgave overfor barn og foreldre.

Bred reform. 

Om kort tid legges vårt forslag til en bred reform i barne­vernet fram, der innhold, ­kompetanse, organisering og rettssikkerhet for­bedres. Det ligger et betydelig arbeid bak, der vi blant annet sammen med LO har møtt aktører i og rundt barne­vernet over hele landet.

Som opposisjonsparti jobber vi grundig med å utvikle politikk på en rekke felter. Det handler om at vi vil stå best mulig rustet til å gjøre en forskjell for folk, når vi kommer i ­regjering.

Ikke minst ønsker vi å gjøre en forskjell for barn og foreldre med behov for et barnevern som ikke feiler.

Gå til innlegget

Ansvar for barnevernet

Publisert 2 måneder siden

Høyreregjeringens manglende oppfølging av barnevernet er tydelig for alle som følger med.

Høyreregjeringens ­manglende oppfølging av barne­vernet er tydelig for alle som ­følger med. I de fem årene denne regjeringen har styrt, har de først ­fjernet posten for øremerkede ­stillinger til barnevernet som Stoltenberg-­regjeringen innførte, og ikke lagt på bordet penger til en eneste stilling i det ­kommunale barnevern. Medier og tilsynsmyndigheter har levert den ene kritiske rapporten etter den andre.

Ikke tilstrekkelig. 

Kommuner, som Hofstad Helleland og Mæland nå ­utfordrer (Vårt Land, 4. januar), har tatt ansvar og bevilget penger til flere stillinger. Men de fleste er enige om at det ikke er tilstrekkelig. Oppgavene og problemene er større enn dagens ansatte kan løse. Brukerorganisasjoner og barn med erfaring fra barnevernet er tydelige: Flere voksne med bedre tid er det vi trenger i kommunalt barnevern.

Barneombudet hadde ett tydelig krav til oss på Stortinget i budsjetthøringen: flere stillinger i barnevernet. Høyreregjeringen lytter ikke til disse, men forventer at kommunene skal ta større ansvar. De tar ansvar. I motsetning til Mæland og Hofstad Helleland ­bevilger de blant annet penger til stillinger.

Riksrevisjonen har fremsatt ­alvorlig kritikk mot høyreregjeringens håndtering av Bufetats bistandsplikt i akuttsaker. Riksrevisjonen ­uttrykte også ­bekymring for omfanget av ­private aktører i akuttsaker. ­Bruken av ­kommersielle aktører er heller ikke en sak høyreregjeringen har tatt tak, men som de andre ­partiene på ­Stortinget har pålagt regjeringen å ta tak i. At hundrevis av ­millioner ­flyttes til­ ­kommersielle aktørers ­konti i ­utlandet og ikke ­kommer norske barne­vernsbarn til nytte, er ­uproblematisk for høyre­regjeringen. De ­prioriterer valgfriheten for internasjonale ­kommersielle konsern, på bekostning av valgfriheten disse pengene kunne bidratt til for barna og deres familier i barnevernet.

Jeg forventer at høyreregjeringen slutter å peke på andre når barnevernet ikke fungerer godt nok. Barna trenger at alle stiller bedre opp, også regjeringspartiene.

Ikke kommersielle. 

Arbeiderpartiet tar barnevernets utfordringer på alvor, og viser det i politisk handling. Hvert år har Arbeiderpartiet i sine alternative budsjetter på Stortinget videreført øremerkede midler til stillinger i det kommunale barnevernet; vi har styrket satsingen på kompetanse; økt midlene for å bidra til at skolegangen for barn i barnevernet skal styrkes. Og vi har fått flertall for at barnevernet i hovedsak skal drives av det offentlige og ­ideelle, ikke kommersielle drivere. Arbeiderpartiet har også økt kommunenes økonomiske rammer, med til sammen rundt tre milliarder kroner for bedre å kunne ivareta velferdsutfordringene, i stedet for å gi skattekutt til de med mest fra før. Høyreregjeringens partier har ikke støttet noe av dette.

Også Arbeiderpartiet har forventninger til barnevernet og til politikere som har ansvar for barnevernet. Det skulle bare mangle. Men forventninger og prestisje vokser ikke i et tomrom. I en tid der situasjonen i Norge går feil vei og forskjellene mellom familienes økonomi øker, er det helt nødvendig at regjeringen tar sitt ansvar for at ­forventningene skal kunne realiseres.

Gå til innlegget

KONSEKVENSER AV Å SI NEI.

Publisert 5 måneder siden

Arbeiderpartiet har i sin formålsparagraf at alle mennekser skal ha innflytelse over sine livsvilkår. Derfor har vi gått i fremste rekke for at kvinner skal få bestemme over sin graviditet og sin kropp og for at homofile skal få lovmessig rett til å være den de er.

Abortspørsmålet er fullt av etiske og moralske dilemma. Ingen politiske partier i Norge er for abort. Alle partier, bortsett fra Krf, har lagt vekt på tre forhold når de har konkludert med å tillate abort, nemlig

1. Kvinnene må ta avgjørelsen inntil uke 12

2. Selvbestemt abort reduserer død, sykdom og skade hos kvinner og på fostre.

3. Mellom uke 12 og uke 18 kan svangerskapsavbrudd innvilges under visse forutsetninger.

Det ansvaret har kvinner i Norge tatt. Likestilte, ansvarlige og selvstendige kvinner kombinert med seksualundervisning, rimelig, tilgjengelig og trygg prevensjon, god rådgiving, oppfølging og en god abortlov gir lave aborttall. I 2017 var de historisk lave. https://www.nettavisen.no/nyheter/historisk-lave-aborttall-i-norge-fortsetter-a-falle/3423427765.html

Det er en ønsket politisk utvikling. Bondevik regjeringen la fram handlingsplan mot uønskede svangerskap og svangerskapsavbrudd. Stoltenberg regjeringen fulgte opp. Siste handlingsplan gjaldt til 2015.

Hva handler abort om da? Jo, det handler om hvilken situasjon vi setter kvinner i, som selv ikke får bestemme. Hvilke konsekvenser får det for kvinnen og barnet at andre pålegger henne å bære fram et barn hun ikke ser seg i stand til å gi slik omsorg og trygghet barnet krever? Disse konsekvensene burde vi snakke mer om.

Kirkens Nødhjelp møter slike konsekvenser i sitt daglige virke. I 2017 ba de Krf arbeide for at abort ble lovlig i flere land. «– Å tro at et forbud bidrar til at aborter ikke skjer, er kunnskapsløst, og denne holdningen tar flere menneskeliv» uttalte Anne Marie Helleland. https://www.nrk.no/norge/kirkens-nodhjelp-ber-krf-kjempe-for-abort-1.13366138

Internasjonalt kjempes det nå en hard og viktig kamp for at ikke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter skal reduseres. Konservative og strengt religiøse miljøer motarbeider de fleste vedtak om slike rettigheter i internasjonale fora. WHO og FN anser retten til å ta lovlig abort som essensiell for alle kvinner over hele verden. http://www.who.int/news-room/detail/28-09-2017-worldwide-an-estimated-25-million-unsafe-abortions-occur-each-year

Gilda Sedgh, forsker på Guttmacher Institutt viser til at land med strenge abortlover/-forbud utføres det flere aborter. Rundt 7 millioner kvinner må behandles for skader etter usikre svangerskapsavbrudd i året. http://kjonnsforskning.no/nb/2015/10/maler-det-umulige-telle-lovlige-og-ulovlige-aborter

Forbud eller begrensende rettigheter til abort fører til død, fortvilelse, psykiske sykdom og i desperasjon forsøk på å fremkalle abort som skader kvinnen eller fosteret.

Nettopp fordi dette er så alvorlig, er det viktig at kvinnene selv bestemmer. Avmektige mennesker blir desperate. Sånn var det før og slik er det i land der abort er ulovlig/begrenset.

Etter uke 12 kan alvorlig sykdom eller kromosomfeil hos fosteret oppdages. Etter en sykdomsnøytral bestemmelse, § 2-c, kan abort da innvilges mellom 12. og 18. uke. I 2017 ble det iflg Folkehelseinstituttet utført 305 slike aborter. 260 fostre hadde andre alvorlige sykdomstilstander, 59 fostre hadde Downs. Å kalle dette «Downs paragraf» er derfor misvisende.

For tvilling-abort må kvinnen selv vurdere om hun kan bære fram begge eller kun ett foster innen de 12 første ukene. Fra 2016 til 2018 er det utført 25 slike aborter. 12 av fostrene bar alvorlig sykdom.

Erna Solbergs forsøk på å beholde makten ved å svikte kvinners selvbestemmelsesrett er alvorlig. Og Helseminister Høies forsøk på å skyve homofile foran seg er feil. Andre har kjempet for at helseministeren nettopp skal ha retten til selv å bestemme over sitt liv og være den han er, til tross for at mange religiøse og konservative strømninger vil nekte han å være seg selv fullt ut. Nå står han i fremste rekke for å frata kvinner den samme retten mange kvinner har kjempet fram for ham.

Arbeiderpartiet vil ikke forhandle bort kvinners selvbestemmelse for makt. Selvbestemt abort er en viktig og nødvendig rettighet for kvinner over hele verden. Det gir færre aborter, bedre helse og levekår for kvinner. Det betyr ikke at det er et enkelt valg. Men der og da veier kvinner disse etiske og moralske dilemma godt og tar sitt vanskelige valg. Ingen andre kan ta de valgene med færre konsekvenser enn kvinnene selv.

Gå til innlegget

Når vinneren svikter

Publisert 5 måneder siden

Kulturministeren føler seg som budsjettvinner. En kan da lure på hvorfor hun ikke brukte vinnerposisjonen i Regjeringen til å bidra til en god omstillingsprosess i kirka­. Stortinget la til grunn en klar intensjon om å ivareta kirkens lokale forankring og ­muligheten til å kunne følge opp i praksis. Det var en forutsetning for skillet mellom stat og kirke. Kirkens samfunnsoppdrag som arena for trosutøvelse og formidler av kultur og tradisjon er som før.

I fjor leverte høyreregjeringen et budsjettforslag som ikke tok høyde for verken reelle driftsbehov, eller forberedelsene til avvikling av kirkevalget neste år. Reaksjonene var sterke, og Arbeiderpartiet, sammen med opposisjonen, sørget for nødvendig styrking med hele 50 millioner kroner.

Stortingets anmodningsvedtak, fra ­desember 2015, knyttet til en strategi for vedlikehold av kulturhistorisk verdifulle­ kirker ble i fjor henvist til en fremtidig stortingsbehandling av ny lov om tros- og livssynssamfunn. Og regjeringen valgte i tillegg å avvikle rentekompensasjonsordningen for istandsetting av kirkebygg. Et lite men betydningsfullt bidrag, som også ble understreket i høringer. I Arbeiderpartiets 2018-budsjett foreslo vi en bevilgning til opprettholdelse av ordningen, som ble nedstemt. En manglende vedlikeholdsstrategi begrunnes i år som i fjor. Kirkebygg forfaller, Regjeringen venter og årene går.

Arbeiderpartiet vil ta med seg Norges kristne og humanistiske arv i møte med dagens mangfoldige samfunn, vi skal ikke bare la det bli ord som ble skrevet da kirken ble skilt fra staten fra 1. januar 2017. Kulturministeren kunne med fordel tatt dette på større alvor, istedenfor å kombinere sine budsjettvinnerutsagn med det som både oppleves og faktisk er et betydelig kutt i kirkebudsjettet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere