Jorunn Gleditsch Lossius

Alder:
  RSS

Om Jorunn Gleditsch

Følgere

Det livssynsåpent samfunnet anerkjenner at mennesket har et behov for å søke mening i tilværelsen – noe utover det materialistiske og verdslige. Det livssynsåpne samfunnet er i seg selv et gode, og jeg mener at tro og livssyn skal ha en naturlig plass i samfunnet vårt. Derfor er jeg stolt av at flertallet nå stiller seg bak en tros- og livssynslov som baseres på tillit til, og et grunnleggende positivt syn på, tros- og livssynssamfunnene.

Aktive og levende tros- og livssynssamfunn er et gode 

Tros- og livssynssamfunnene har alltid hatt en viktig plass i samfunnet vårt, i alle livets faser, i glede og i sorg. Det er et gode og noe som fortjener samfunnets fulle støtte. Tros- og livssynssamfunnenes sosiale innsats er viktige som samfunnsskapende kraft. Den norske kirke har vært spesielt viktig som samfunnsbygger, og er det fortsatt. Kirken har i stor grad formet det samfunnet vi lever i.

Det diakonale arbeidet som drives, i stor grad baser på frivillighet, gir håp til mange. Det norske samfunnet ville blitt fattigere uten. Historisk sett må vi ikke glemme at religion har gitt noe av de største bidragene til religions- livssynsfrihet og menneskerettigheter både i vårt land og mange andre steder i verden. Samfunnene er viktig for oss som samfunn og for enkeltpersoner.

Mange av de ­sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige, ­ og nærmere­ ­bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg – ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra.

Historisk skille mellom kirke og stat, men ikke mindre religion i samfunnet
Skillet mellom kirken og staten har vært viktig, og en seier for trosfriheten. Men det betyr på ingen måte at ikke staten skal ha en aktiv tros- og livssynspolitikk. Skillet mellom kirken og staten er ikke et skille mellom kirken og samfunnet. Å ikke lenger ha en statskirke gjør ikke religion mindre viktig i samfunnet vårt. Det gjør ikke samfunnet vårt religonsnøytralt. Statens oppgave i tros- og livsynsspørsmål skal være å tilrettelegge for at de ulike tros- og livssynssamfunnene best kan få utfolde seg. Det innebærer en tillit til disse og en tilretteleggelse for deres aktiviteter uten for mye innblanding fra myndighetene. Det er viktig i forsvaret av tros- og livssynsfriheten nettopp fordi denne friheten skal gi mulighet for fri tros- og livssynsutøvelse og et mangfold av religiøse uttrykk på samfunnenes egne premisser. Det er ikke statens oppgave å bestemme hvordan disse skal se ut. Tros- og livssynssamfunnene skal få styre seg selv, og vi skal være rause i møte med ulike religionsuttrykk.

Jeg ønsker at det skal være rom for utrykk for troen i samfunnet vårt og vil motarbeide en utvikling der tro og livssyn gjemmes bort i det private rom. For mange av oss er det vi tror på – eller ikke tror på – en viktig del av vår identitet. Jeg ønsker ikke et samfunn der vi føler at vi må legge igjen denne delen av oss hjemme, der vi streber etter en nøytralitet i samfunnet. Ingen av oss er nøytrale, og det skal vi få lov til å bære med oss også i det offentlige.

Jeg vil ikke ha et religionsnøytralt samfunn. At det er en gode og noe positivt for rausheten og mangfoldet tror jeg er misforstått. I en tid der berøringsangsten for det religiøse kan synes stigende og tro tidvis blir møtt med mistenksomhet, vil jeg oppfordre til toleranse og nysgjerrighet. Da trenger vi mer tro i det offentlig rom, ikke mindre! Norge er et flerreligiøst samfunn med tros- og livssynsfrihet for alle, og jeg vil oppfordre til nysgjerrighet, heller enn til å oppfordre til å holde religion som noe privat som ikke hører hjemme i offentligheten. Det bygger ned fordommer, øker kunnskapen og skaper et rausere samfunn med mer aksept og forståelse for andre mennesker. Et liberalt og tolerant samfunn tør å la se prege av ulike religiøse aktører, ytringer, symboler og uttrykk i vårt offentlige rom.

Likebehandling av liten og stor 

Gjennom denne loven videreføres en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk med gode finansieringsordninger som ivaretar både Den norske kirke og likebehandler alle tros- og livssynsamfunn. Samfunn med minst 50 medlemmer skal ha rett på tilskudd. Jeg er stolt av at også mindre trossamfunn skal ha lik rett på tilskudd som større.

Arbeiderpartiet har fremmet forslag om et minimum på 500 medlemmer for å få tilskudd. De gjemmer seg bak at det økningen av trossamfunn vil skape problemer for tilsyn, i stedet for å glede seg over mangfoldet som skapes og som beriker landet vårt. Det er i realiteten en struping av alle små og uavhengige menigheter, og en blir straffet for å ikke være en del av en større organisasjon. Omtrent tre fjerdedeler av norske trossamfunn ville da mistet støtten. Det vil også ramme mindre menigheter i distriktene. Jeg mener det er et direkte angrep på trosfriheten og et direkte angrep på distriktsnorge. For KrF er det helt sentralt at vi ivaretar mangfoldet og friheten menigheter ar til å organisere seg slik det passer dem!

Trossamfunnene skal få styre seg selv 

At tros- og livssynssamfunnene i så stor grad som mulig skal få styre seg selv er viktig. Disse skal ikke bli behandlet som redskap for politikere for å oppnå deres mål. Derfor er jeg veldig skeptisk til å gå inn og styre hvem som besitter hvilke verv, slik Arbeiderpartiet langt på vei tar til orde for. Tros- og livssynssamfunnene er ikke et middel, men et mål i seg selv. Av og til må vi tåle å bli utfordret på meninger som ikke passer overens med de vi selv besitter. Det er ikke statens oppgave å overstyre dette.

Et raust, livssynsåpent samfunn 

Tros- og livssynsloven er et eksempel på hvordan et raust samfunn skal håndtere og heie frem et samfunn bestående av mange ulike religiøse uttrykk. Et livssynsåpent samfunn er et gode, og det skal vi ivareta.

Gå til innlegget

Arbeiderpartiet viser gjennom sitt alternative statsbudsjett at de tror de vet bedre enn familier selv hva som er best for dem. Der er vi grunnleggende uenige. Det er ikke Arbeiderpartiet som vet best hva som er best for familiene. Det er det familiene som gjør.

I disse dager debatterer vi på Stortinget regjeringens forslag til statsbudsjett og de ulike opposisjonspartienes forslag til alternative statsbudsjetter. Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett valgt å saldere utgiftene de foreslår ved å blant annet kutte drastisk i kontantstøtta og å senke engangsstønaden. Begge deler er viktige virkemidler for å tilby familier valgfrihet, og jeg mener at disse kuttene er helt feil vei å gå. Jeg tror nemlig ikke at det finnes én mal som alle familier passer inn i. Jeg tror alle familier er ulike, og jeg har tillit til at de selv kjenner hva som passer best for dem.


Vår oppgave som politikere må være å tilrettelegge for at familiene kan løse hverdagen sin på en måte som er best mulig for dem, ikke å heve en moralsk pekefinger hvis den måten ikke er den vi «liker». KrF vil fjerne hindre som står i veien for å bygge sterke familier, for familiene er et mål i seg selv. Vi vil styrke familiene – ikke styre dem!


Alle barn er ulike. Det gjør at vi trenger ulike løsninger. Vi trenger fleksibilitet og valgfrihet for familiene fordi de selv vet hva som er best for seg og sine barn. Barns beste må alltid være det vi setter først!


At hele 60 % av barnefamiliene i Norge velger å benytte seg av kontantstøtta forteller oss at det er en kjærkommen ordning. Det er ikke alle ettåringer som er klare for å begynne i barnehagen, og mange ønsker også mer tid med barna sine mens de er små. Da må vi som politikere legge til rette for det skal være en reell mulighet, også for de som ikke tjener aller mest.


Argumentene som blir brukt mot kontantstøtta dreier seg i stor grad om at den hindrer integrering – ja, det virker som om Arbeiderpartiet tenker at bare vi fjerner kontantstøtta, så er alle integreringsutfordringer løst. Men både FAFO og Brochmannutvalget peker på at det ikke er økonomiske insentiver som får innvandrerkvinner til å ville være hjemme med barn, og at dette handler mer om kultur og verdier.


Tror virkelig Arbeiderpartiet at noen blir bedre integrert ved at vi fjerner kontantstøtta, eller rettere sagt: at vi straffer dem økonomisk? Eller er det bare sånn at dere dytter innvandrerkvinnene foran dere i kampen mot familiers valgfrihet? Jeg tror det er andre tiltak vi må gjøre for å bedre integrere innvandrerkvinner. Vi vet at det å kunne språket er avgjørende for å bli godt integrert. Derfor ønsker KrF blant annet å knytte kontantstøtta til språkopplæring.


Men det er ikke bare kontantstøtten Arbeiderpartiet kutter i. Engangsstønaden er heller ikke trygg. Engangsstønaden er en ytelse som gis dersom mor ikke har rett på foreldrepenger. Det er en viktig ytelse, men vi mener den er alt for lav, og per i dag er den ikke et reelt alternativ til foreldrepenger. KrF har lenge jobbet for å øke denne, og i de siste budsjettene har fått gjennomslag for en økning. Det er viktig for foreldre som står utenfor arbeidslivet eller som er studenter. Det er et gjennomslag jeg er veldig stolt av. Men i sitt alternative budsjett velger Arbeiderpartiet å reversere de gjennomslagene KrF har fått. Det kan da ikke være sånn – i et land som trenger at det fødes flere barn – at det bare er de som er i jobb og som har tjent opp fulle foreldrepengerettigheter som skal ha råd til å sette barn til verden? Det Arbeiderpartiet gjør her er i realiteten å straffe de barnefamiliene som i utgangspunktet har minst. Det synes jeg er blodig urettferdig!


Den familiepolitikken Arbeiderpartiet fører er både en moralsk pekefinger mot de hvis familieliv ikke passer helt med det Arbeiderpartiet mener er best for familiene, og den favoriserer de med god økonomi. Jeg ønsker at vi istedenfor skal legge bedre til rette for det familiene selv ønsker. Det er de tross alt de som kjenner best hvor skoen trykker.

Gå til innlegget

Forurensende hatprat

Publisert 7 måneder siden

Hatpraten får ikke forurense meg. Og jeg håper den ikke får forurense deg.

I Vårt Land 29. august kan vi lese om norsk-muslimske barn som må lytte til voksnes stygge og harde språkbruk om muslimer. Hatprat kan ikke forsvares med retten til ytringsfrihet. Hatprat forurenser samfunnsdebatten. Ikke bare er hatet vi snakker om en sterk følelsesmessig motvilje mot noen, men en holdning som jeg mener krenker noe av det fineste vi har - nemlig menneskeverdet.

Det bør være enkelt, men synes likevel så vanskelig. Den opphetede islamdebatten har resultert i at vi gjør skade på det mest verdifulle et land kan ha, nemlig at barna våre kan vokse opp i et samfunn med trosfrihet, uten å bli møtt av voksne som hater dem bare fordi de har en annen tro. Som kristen har jeg full forståelse for at folk utenfor min religion kan misforstå min tro. Jeg har også full forståelse for at når man for eksempel leser Bibelen uten å se den i en tidskontekst, kan man oppfatte kristendommen annerledes enn meg som har vokst opp med troen fra barndommen. Men jeg vet at kristendommen er mangfoldig, og det er noe av det beste med den. Slik er det også med islam. Islam er et mangfoldig fellesskap slik som alle andre religioner.

Religion kan misbrukes, men vi kan ikke trekke ut de mest ekstreme eksemplene og generalisere over en hel gruppe som tilhører samme religion. Det blir ikke riktig overfor kristne, og det blir ikke riktig overfor muslimer. Som kristne har vi en forståelse for hva det vil si å være en troende, uansett religion. Det er en styrke som gjør at vi kan se at hatprat og overfladisk religionskritikk ofte kan være et resultat av snever og kunnskapsløs forståelse av hva religion betyr for et menneske. «Alt som skal til for at ondskapen skal seire, er at god mennesker unnlater og å gjøre noe», er et sitat fra filosofen Edmund Burke. At vi unngår å snakke om det er trolig den viktigste årsaken til at hatprat får utvikle seg. Den nye handlingsplanen mot muslimhat gir oss mulighet til å debattere og snakke om hatet som utvikler seg, og ikke minst ramme det inn med begreper som gjør det lettere håndterlig. Det er viktig.

Verken som politiker, mor, troende eller medmenneske ønsker jeg bare å stå som tilskuer og ikke gripe inn. Jeg vil stille opp, støtte med-troende, med-mennesker og med-foreldre. Som voksne har vi et ansvar for å være gode eksempler for barna våre når vi opplever økende diskriminering og hat mot muslimer. For det å kunne være gode rollemodeller må vi søke kunnskap og dele kunnskapen med andre. Dette vil nyansere bildet og hindre at stereotypier får feste seg.

Å egge opp til hatprat forurenser samfunnsdebatten, det forurenser vårt sosiale miljø, og det ødelegger for menneskers opplevelse av å være hele mennesker i samfunnet, å ha trosfrihet og føle seg inkludert. Vi må begynne med oss selv. Hatpraten får ikke forurense meg. Og jeg håper den ikke får forurense deg.

Jorunn G. Lossius, tros- og livssynspolitisk talsperson i KrF

Gå til innlegget

Morgendagens tros- og livssynsmelding!

Publisert 9 måneder siden

Det er bygd opp stor spenning mot den nye tros- og livssynsmeldingen som slippes i morgen. Som KrF politiker på Stortinget og som medlem i familie-og kultur er spenningen ekstra stor. Vi har allerede gjennom smålekkasjer sett former av meldingen, og disse gjør meg ekstra forventningsfull.

Fra livssynsnøytralt til livssynsåpnet samfunn. Begrepet et livssynsåpent samfunn kan på en god måte beskrive KrFs visjon. Et livssynsåpent samfunn er preget av at myndighetene beskytter og støtter retten til full religionsfrihet. Et livssynsåpent samfunn er preget av at tros- og livssynsorganisasjoner har like muligheter til å fungere som aktører i det sivile samfunn. Dette innebærer igjen et prinsipp om likebehandling av tros- og livssynsamfunn. Et livssynsåpent samfunn er preget av at det er toleranse for religiøse aktører, ytringer, symboler og uttrykk i det offentlige rom.

I et livssynsåpent samfunn vil det være positivt i et samfunnsperspektiv at tros- og livssynssamfunn samarbeider og fører dialog om sin samfunnsmessige rolle. For enkeltmennesket innebærer det å kunne kjenne sin egen trostradisjon og standpunkter, samtidig som man har innsikt i andres. Det vil føre til større forståelse og dermed respekt - uten at det krenker den enkeltes ståsted.

Innenfor demokratiets ramme kan bevisst religion og livssyn utøve positive og byggende samfunnskritiske roller i samfunnet. Vi tror det derfor er positivt for samfunn og for enkeltmennesket om religion og livssyn får utvikle seg etter sin egenart. Historisk sett er det religionen som har gitt det største bidrag til religions- livssynsfrihet og menneskerettigheter både i vårt land og mange andre steder. De utøver et stort samfunnsoppdrag for velferdssamfunnet med sitt sosiale engasjement for ulike grupper og nærmiljø. Her forventer jeg at en tros- og livssynsmelding fra et departement der KrF har statsråden er tydelig på historikk samtidig som det stakes ut en fremtidsrettet tros- og livssynspolitikk med rammevilkår som gjør den bærekraftig.

Religionsfrihet. Religionsfrihet som menneskerett for den enkelte innebærer rett til fritt å velge tro eller livssyn, inkludert å beholde eller forlate det livssynet som en er vokst opp med. Dette innebærer at samfunnet må legge til rette for at et slikt valg er mulig, og at samfunnet ikke diskriminerer på grunnlag av de valg den enkelte har gjort. Selve testen på fullverdig religionsfrihet er at samfunnet og staten beskytter den/de som skifter religion eller livssyn. Nettopp denne retten er det viktig at samfunnet beskytter fordi religions- og livssynssamfunnene selv ofte vil sette denne retten til side.

Resultatet av en slik frihet vil nødvendigvis bli et samfunn som er preget av religiøst og livssynsmessig mangfold. Dersom denne retten oppleves som reell av den enkelte, må samfunnet legge til rette for det mangfoldet som oppstår ved at denne friheten blir praktisert. Jeg har forventninger til at også dette følges opp i den nye tros og livssynsmeldingen.

En helt sentral oppgave i tros og livssynspolitikken fremover må være å kunne gi den politiske tryggheten av troens plass i samfunnet vårt, samtidig som vi gir et tydelig vern av tradisjonen og kristenarven. Dette handler om tilstrekkelig kristendomskunnskap i skolen, samvittighetsfrihet i arbeidslivet, fortsatt statsstøtte til trossamfunnene, og å bevare søndagen som annerledesdag, for å nevne noen konkrete saker. Jeg vil ikke at våre barn skal vokse opp i et samfunn med berøringsangst for tro og religion! Derfor mener vi det er nødvendig med en gjennomgang av hvilken plass religion, etikk og verdispørsmål har også i norsk utdanningssektor. Vi kan ikke utdanne folk til arbeid i skole- og helsevesen uten å sørge for at de også får kunnskap om og forståelse av troens betydning i mange menneskers liv. Vi trenger psykologer, sykepleiere og lærere som møter sine pasienter og elever som hele mennesker, og da nytter det ikke å kreve at folk skal legge igjen troen sin hjemme.

Sikre barns rett til tro. Jeg innehar det ærefulle oppdrag av å være barnas representant for KrF på Stortinget. Jeg har derfor forventninger at et en KrF statsråd vil gi lys også til barnas selvstendige rett til tro. Barns tro er like verdifull som voksnes. Jeg håper meldingen i morgen vil slå fast at barn skal være tilskudds berettigede som egne selvstendige individer. Med dette vil vi fullt ut kunne anerkjenne barnas rett til tro!

Generelt slår barneloven fast at barnet fritt skal få gi uttrykk for sine synspunkter og gis stadig mer innflytelse på eget liv i takt med alder og modenhet. Fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening. Fra barn er 15 år gamle, bestemmer de selv om fritak etter opplæringsloven § 2-3a, herunder fra RLE-faget. Jeg heier på barna, og ønsker at de skal få den retten de har fortjent bare ved å være til.

Nå lusker nattens timer på, og den siste dagen avsluttes og den første startes. Jeg har forventninger til at tros- og livvsynsmeldingen skal tegne et tydelig bilde av det livssynsåpne samfunnet vi KrF har ønsket oss i lang tid. Jeg håper også at dagen i morgen viser oss alle en melding der vi er tydelig på historikk samtidig som det stakes ut en fremtidsrettet tros- og livssynspolitikk med rammevilkår som gjør den bærekraftig. Det må synes at KrF sitter med hånden på rattet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
19 dager siden / 1185 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1173 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 955 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 810 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 693 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 647 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere