Jorunn Gleditsch Lossius

Alder:
  RSS

Om Jorunn Gleditsch

Følgere

Det skal være trygt å tro

Publisert 10 dager siden

Berit Aalborg setter religiøs rasisme på dagsorden i sin kommentar i Vårt Land den 17.06.20. Ingen skal bli diskriminert, forfulgt eller på noen som helst måte være i fare på bakgrunn av religiøs overbevisning i Norge i dag. Vi må derfor ta oss tid til å se på hvordan noe slikt likevel kan skje.

Som politikere og som samfunn holder vi ytringsfriheten høyt som et demokratisk grunnlag og et viktig prinsipp. Vi verdsetter den i alle dens farger og former. Likevel kan vi ikke fortsette å snakke om rasisme uten å se på hvor slike holdninger gror og når slike holdninger går fra ytring til å utgjøre en fare for andre.

Berøringsangst og frykt for å stigmatisere eller å røre ved prinsippene for ytringsfriheten, gjør at vi ofte ikke vi tør se på religiøs ekstremisme i et ytringsfrihetsperspektiv. I lys av rasismedebatten aktualiserer spørsmålet seg om det er en konflikt mellom å sikre trosfriheten og samtidig akseptere ytringsfriheten. Vi må tørre å utfordre balansen i disse viktige prinsippene fordi det skal være trygt å tro i Norge.

Bak ytringer av ekstreme holdninger i samfunnsdebatten står ytringsfriheten sterkt, og det skal den. Dette er prinsipielt – man skal kunne ytre ekstreme holdninger i et land som Norge. Det er først når holdningene blir til handling at ytringsfrihetens prinsipp blir brutt. Ser vi til trosfriheten som en menneskerett for den enkelte, innebærer denne en rett til fritt å velge tro eller livssyn, men også å beholde eller forlate det livssynet som en er vokst opp med. Dette innebærer at vi som samfunn må legge til rette for at et slikt valg er mulig, og at samfunnet ikke diskriminerer på grunnlag av de valg den enkelte har gjort. Selve testen på en fullverdig religionsfrihet er at samfunnet og staten beskytter dem som gjennom sin trosidentitet viser sin religion eller sitt livssyn i det offentlige rom uten å bli møtt med intoleranse for troens plass i samfunnet.

KrF mener at et livssynsåpent samfunn innebærer at myndighetene beskytter og støtter retten til full religionsfrihet. Et livssynsåpent samfunn må samtidig være preget av at det er toleranse for religiøse aktører, ytringer, symboler og uttrykk i vårt offentlige rom. Innenfor demokratiets ramme kan et bevisst forhold til religion og livssyn bidra med både samfunnsbyggende og samfunnskritiske innspill. Jeg tror derfor det er positivt for både samfunn og enkeltmennesket om religion og livssyn får utvikle seg etter sin egenart. Historisk sett må vi ikke glemme at religion har gitt noen av de største bidragene innenfor menneskerettigheter – både her hjemme og ute i verden.

En helt sentral oppgave for å minske den religiøse rasismen i samfunnet fremover må være å kunne gi troen en naturlig plass i samfunnet vårt. Det er en politisk oppgave. Det kan handle om blant annet tilstrekkelig samvittighetsfrihet i arbeidslivet, fortsatt statsstøtte til trossamfunnene eller søndagen som fortsatt annerledesdag, for å nevne noe. Vi må senke terskelen for tro i offentligheten og i samfunnet vårt. Ikke fordi vi skal sause sammen religion og politikk – som er det motsatte av hva KrF gjør i regjering – men fordi gudstro er en grunnleggende del av verdensbildet.

Jeg vil ikke at våre barn skal vokse opp i et samfunn med berøringsangst for tro og religion. Derfor mener jeg det også er nødvendig med en gjennomgang av hvilken plass religion, etikk og verdispørsmål skal ha også blant de andre partiene i tiden fremover. For er vi blitt et samfunn som stimulerer til religiøs intoleranse, så trengs KrF mer enn noen gang.

Gå til innlegget

I Vårt Land 3. april tar FrPs Himanshu Gulati til orde for å fjerne all statsstøtte til tros- og livssynssamfunn. Han argumenterer med at tro er en privatsak og at støtten finansierer en aktivitet som ikke alle innbyggere drar nytte av. Både forslaget og argumentasjonen vitner om en uhyre snever forståelse av hva tro- og livssynssamfunnene betyr for samfunnet.

Norge er preget av tillit mellom folk og relativt små forskjeller. Vi har stort frivillig engasjement. I disse dager er vi kanskje stoltere en noen gang over «nasjonalordet» - dugnad. Det er flere grunner til at samfunnet vårt har disse kvalitetene, men det er liten tvil om at et godt organisert og aktivt organisasjonsliv, et sterkt sivilt samfunn, er en av dem. Det er like liten tvil om at tro- og livssynssamfunnene både historisk og i vår tid utgjør en viktig del av dette unike sivilsamfunnet. Tro- og livssynssamfunnene i vårt samfunn kan ikke plasseres i en krok og merkes «privatsak».

Å kutte den økonomiske støtten ville ramme mange små trossamfunn i hele landet, men det vil være spesielt dramatisk for Den norske kirke. Denne kirken har en helt spesiell plass i vår historie og i vårt samfunn. En stor del av befolkningen er medlem, og mange lokalsamfunn ville mistet sitt eneste aktive trossamfunn dersom den norske kirke skulle bli tvunget til å bare drive «lønnsomme» menigheter. For mange andre trossamfunn utgjør statsstøtten bare en liten del av inntektene, mens økonomien i praksis baserer seg på at medlemmene bidrar. Likevel er statsstøtten viktig. Det handler om et prinsipp om likebehandling med Den norske kirke.

Gulati argumenterer med at det er samlende for tros- og livssynssamfunn med dugnadsfinansiering. Det har han helt rett i, men jeg må si jeg stusser over at FrPs tro- og livssynspolitiske talsperson ikke har fått med seg at det er nettopp frivillig aktivitet og dugnadsarbeid som holder liv i de lokale menighetene i dag. Statsstøtten er ikke til hinder for det. Tvert imot – å fjerne statsstøtten ville kunne ta knekken på masse frivillig arbeid fordi man mistet den ene ansatte som koordinerer arbeidet og kanskje tilgangen på lokaler.

Jeg har dyp respekt for at troen for enkelte mennesker er svært personlig og noe man opplever som privat. Men dersom vi som samfunn begynner å se på tro og livssyn som noe utelukkende privat, og som ikke angår fellesskapet, da mister vi noe verdifullt.

Jeg ønsker å beholde et livssynsåpet samfunn. Et samfunn der vi lar tro og livssyn være en naturlig del av samfunnet vårt, der vi har rom for tro og uttrykk for tro i det offentlige rom. Det vil hjelpe oss å skape raushet og forståelse for hverandre, og bidra til kunnskap og toleranse for hverandres tro og kultur. Dette er verdier vi skal heie frem og tilrettelegge for, og statsstøtten til tro- og livssynssamfunn er en del av den tilretteleggingen.   

Argumentet om at fellesskapet ikke skal bruke penger på noe som ikke kommer alle til gode fremstår merkelig. Det er altså ikke slik at alt vi bevilger av midler over statsbudsjettet kommer absolutt alle innbyggere direkte til gode. Eksempelvis vil det ikke komme en som ikke har barn til gode at staten har økonomiske støtteordninger for barnefamiliene, men det betyr jo ikke at vi skal fjerne barnetrygden. Det kommer fellesskapet som helhet til gode.

KrF vil fortsette med støtte til tros- og livssynssamfunnene fordi vi mener det er riktig bruk av fellesskapets midler, både på grunn av hva disse trosfellesskapene betyr for enkeltindividene, men også fordi de er en samfunnsbyggende kraft med det alt de tilbyr av fellesskap, barne – og ungdomsaktiviteter, rusarbeid, diakoni, integreringsarbeid - for å nevne noe. Å bruke fellesskapets midler til å understøtte dette arbeidet er ikke noe å skamme seg over, tvert imot: det er en prioritering jeg er stolt av!

Gå til innlegget

Det livssynsåpent samfunnet anerkjenner at mennesket har et behov for å søke mening i tilværelsen – noe utover det materialistiske og verdslige. Det livssynsåpne samfunnet er i seg selv et gode, og jeg mener at tro og livssyn skal ha en naturlig plass i samfunnet vårt. Derfor er jeg stolt av at flertallet nå stiller seg bak en tros- og livssynslov som baseres på tillit til, og et grunnleggende positivt syn på, tros- og livssynssamfunnene.

Aktive og levende tros- og livssynssamfunn er et gode 

Tros- og livssynssamfunnene har alltid hatt en viktig plass i samfunnet vårt, i alle livets faser, i glede og i sorg. Det er et gode og noe som fortjener samfunnets fulle støtte. Tros- og livssynssamfunnenes sosiale innsats er viktige som samfunnsskapende kraft. Den norske kirke har vært spesielt viktig som samfunnsbygger, og er det fortsatt. Kirken har i stor grad formet det samfunnet vi lever i.

Det diakonale arbeidet som drives, i stor grad baser på frivillighet, gir håp til mange. Det norske samfunnet ville blitt fattigere uten. Historisk sett må vi ikke glemme at religion har gitt noe av de største bidragene til religions- livssynsfrihet og menneskerettigheter både i vårt land og mange andre steder i verden. Samfunnene er viktig for oss som samfunn og for enkeltpersoner.

Mange av de ­sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige, ­ og nærmere­ ­bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg – ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra.

Historisk skille mellom kirke og stat, men ikke mindre religion i samfunnet
Skillet mellom kirken og staten har vært viktig, og en seier for trosfriheten. Men det betyr på ingen måte at ikke staten skal ha en aktiv tros- og livssynspolitikk. Skillet mellom kirken og staten er ikke et skille mellom kirken og samfunnet. Å ikke lenger ha en statskirke gjør ikke religion mindre viktig i samfunnet vårt. Det gjør ikke samfunnet vårt religonsnøytralt. Statens oppgave i tros- og livsynsspørsmål skal være å tilrettelegge for at de ulike tros- og livssynssamfunnene best kan få utfolde seg. Det innebærer en tillit til disse og en tilretteleggelse for deres aktiviteter uten for mye innblanding fra myndighetene. Det er viktig i forsvaret av tros- og livssynsfriheten nettopp fordi denne friheten skal gi mulighet for fri tros- og livssynsutøvelse og et mangfold av religiøse uttrykk på samfunnenes egne premisser. Det er ikke statens oppgave å bestemme hvordan disse skal se ut. Tros- og livssynssamfunnene skal få styre seg selv, og vi skal være rause i møte med ulike religionsuttrykk.

Jeg ønsker at det skal være rom for utrykk for troen i samfunnet vårt og vil motarbeide en utvikling der tro og livssyn gjemmes bort i det private rom. For mange av oss er det vi tror på – eller ikke tror på – en viktig del av vår identitet. Jeg ønsker ikke et samfunn der vi føler at vi må legge igjen denne delen av oss hjemme, der vi streber etter en nøytralitet i samfunnet. Ingen av oss er nøytrale, og det skal vi få lov til å bære med oss også i det offentlige.

Jeg vil ikke ha et religionsnøytralt samfunn. At det er en gode og noe positivt for rausheten og mangfoldet tror jeg er misforstått. I en tid der berøringsangsten for det religiøse kan synes stigende og tro tidvis blir møtt med mistenksomhet, vil jeg oppfordre til toleranse og nysgjerrighet. Da trenger vi mer tro i det offentlig rom, ikke mindre! Norge er et flerreligiøst samfunn med tros- og livssynsfrihet for alle, og jeg vil oppfordre til nysgjerrighet, heller enn til å oppfordre til å holde religion som noe privat som ikke hører hjemme i offentligheten. Det bygger ned fordommer, øker kunnskapen og skaper et rausere samfunn med mer aksept og forståelse for andre mennesker. Et liberalt og tolerant samfunn tør å la se prege av ulike religiøse aktører, ytringer, symboler og uttrykk i vårt offentlige rom.

Likebehandling av liten og stor 

Gjennom denne loven videreføres en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk med gode finansieringsordninger som ivaretar både Den norske kirke og likebehandler alle tros- og livssynsamfunn. Samfunn med minst 50 medlemmer skal ha rett på tilskudd. Jeg er stolt av at også mindre trossamfunn skal ha lik rett på tilskudd som større.

Arbeiderpartiet har fremmet forslag om et minimum på 500 medlemmer for å få tilskudd. De gjemmer seg bak at det økningen av trossamfunn vil skape problemer for tilsyn, i stedet for å glede seg over mangfoldet som skapes og som beriker landet vårt. Det er i realiteten en struping av alle små og uavhengige menigheter, og en blir straffet for å ikke være en del av en større organisasjon. Omtrent tre fjerdedeler av norske trossamfunn ville da mistet støtten. Det vil også ramme mindre menigheter i distriktene. Jeg mener det er et direkte angrep på trosfriheten og et direkte angrep på distriktsnorge. For KrF er det helt sentralt at vi ivaretar mangfoldet og friheten menigheter ar til å organisere seg slik det passer dem!

Trossamfunnene skal få styre seg selv 

At tros- og livssynssamfunnene i så stor grad som mulig skal få styre seg selv er viktig. Disse skal ikke bli behandlet som redskap for politikere for å oppnå deres mål. Derfor er jeg veldig skeptisk til å gå inn og styre hvem som besitter hvilke verv, slik Arbeiderpartiet langt på vei tar til orde for. Tros- og livssynssamfunnene er ikke et middel, men et mål i seg selv. Av og til må vi tåle å bli utfordret på meninger som ikke passer overens med de vi selv besitter. Det er ikke statens oppgave å overstyre dette.

Et raust, livssynsåpent samfunn 

Tros- og livssynsloven er et eksempel på hvordan et raust samfunn skal håndtere og heie frem et samfunn bestående av mange ulike religiøse uttrykk. Et livssynsåpent samfunn er et gode, og det skal vi ivareta.

Gå til innlegget

Arbeiderpartiet viser gjennom sitt alternative statsbudsjett at de tror de vet bedre enn familier selv hva som er best for dem. Der er vi grunnleggende uenige. Det er ikke Arbeiderpartiet som vet best hva som er best for familiene. Det er det familiene som gjør.

I disse dager debatterer vi på Stortinget regjeringens forslag til statsbudsjett og de ulike opposisjonspartienes forslag til alternative statsbudsjetter. Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett valgt å saldere utgiftene de foreslår ved å blant annet kutte drastisk i kontantstøtta og å senke engangsstønaden. Begge deler er viktige virkemidler for å tilby familier valgfrihet, og jeg mener at disse kuttene er helt feil vei å gå. Jeg tror nemlig ikke at det finnes én mal som alle familier passer inn i. Jeg tror alle familier er ulike, og jeg har tillit til at de selv kjenner hva som passer best for dem.


Vår oppgave som politikere må være å tilrettelegge for at familiene kan løse hverdagen sin på en måte som er best mulig for dem, ikke å heve en moralsk pekefinger hvis den måten ikke er den vi «liker». KrF vil fjerne hindre som står i veien for å bygge sterke familier, for familiene er et mål i seg selv. Vi vil styrke familiene – ikke styre dem!


Alle barn er ulike. Det gjør at vi trenger ulike løsninger. Vi trenger fleksibilitet og valgfrihet for familiene fordi de selv vet hva som er best for seg og sine barn. Barns beste må alltid være det vi setter først!


At hele 60 % av barnefamiliene i Norge velger å benytte seg av kontantstøtta forteller oss at det er en kjærkommen ordning. Det er ikke alle ettåringer som er klare for å begynne i barnehagen, og mange ønsker også mer tid med barna sine mens de er små. Da må vi som politikere legge til rette for det skal være en reell mulighet, også for de som ikke tjener aller mest.


Argumentene som blir brukt mot kontantstøtta dreier seg i stor grad om at den hindrer integrering – ja, det virker som om Arbeiderpartiet tenker at bare vi fjerner kontantstøtta, så er alle integreringsutfordringer løst. Men både FAFO og Brochmannutvalget peker på at det ikke er økonomiske insentiver som får innvandrerkvinner til å ville være hjemme med barn, og at dette handler mer om kultur og verdier.


Tror virkelig Arbeiderpartiet at noen blir bedre integrert ved at vi fjerner kontantstøtta, eller rettere sagt: at vi straffer dem økonomisk? Eller er det bare sånn at dere dytter innvandrerkvinnene foran dere i kampen mot familiers valgfrihet? Jeg tror det er andre tiltak vi må gjøre for å bedre integrere innvandrerkvinner. Vi vet at det å kunne språket er avgjørende for å bli godt integrert. Derfor ønsker KrF blant annet å knytte kontantstøtta til språkopplæring.


Men det er ikke bare kontantstøtten Arbeiderpartiet kutter i. Engangsstønaden er heller ikke trygg. Engangsstønaden er en ytelse som gis dersom mor ikke har rett på foreldrepenger. Det er en viktig ytelse, men vi mener den er alt for lav, og per i dag er den ikke et reelt alternativ til foreldrepenger. KrF har lenge jobbet for å øke denne, og i de siste budsjettene har fått gjennomslag for en økning. Det er viktig for foreldre som står utenfor arbeidslivet eller som er studenter. Det er et gjennomslag jeg er veldig stolt av. Men i sitt alternative budsjett velger Arbeiderpartiet å reversere de gjennomslagene KrF har fått. Det kan da ikke være sånn – i et land som trenger at det fødes flere barn – at det bare er de som er i jobb og som har tjent opp fulle foreldrepengerettigheter som skal ha råd til å sette barn til verden? Det Arbeiderpartiet gjør her er i realiteten å straffe de barnefamiliene som i utgangspunktet har minst. Det synes jeg er blodig urettferdig!


Den familiepolitikken Arbeiderpartiet fører er både en moralsk pekefinger mot de hvis familieliv ikke passer helt med det Arbeiderpartiet mener er best for familiene, og den favoriserer de med god økonomi. Jeg ønsker at vi istedenfor skal legge bedre til rette for det familiene selv ønsker. Det er de tross alt de som kjenner best hvor skoen trykker.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
16 dager siden / 1456 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 1284 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
26 dager siden / 1281 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 822 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 820 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
25 dager siden / 560 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere