Jon Horgen Friberg

Alder: 43
  RSS

Om Jon Horgen

Forsker ved Fafo

Følgere

Sosial kontroll: Ingen slipper unna staten

Publisert 3 måneder siden

Lemma Desta Gonamo kritiserer Fafos forskning på foreldreskap og sosial kontroll i innvandrede familier og advarer mot at staten skal legge seg opp i hvordan etniske eller religiøse minoriteter oppdrar sine barn. Det er lett å forstå Gonamos bekymring for statlig overformynderi, men det er urealistisk å tro at staten vil være nøytral når ulike idealer for familieliv og individuell autonomi kolliderer i det flerkulturelle samfunnet.

Lemma Desta Gonamo har skrevet en interessant kritikk av en nylig utgitt Fafo-rapport om foreldreskap og sosial kontroll i innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka, skrevet av undertegnede og Mathilde Bjørnset.

Gonoma mener vi generaliserer om kulturelle forskjeller mellom ulike grupper (noe vi for så vidt gjør) og at vi stigmatiserer konservativ religiøs oppdragelse ved å knytte det opp mot såkalt «negativ sosial kontroll» (noe vi strengt tatt også delvis gjør).

Jeg må innrømme at jeg ikke helt kjenner igjen beskrivelsen av rapportens innhold, men det skal jeg i hovedsak la ligge her, utover å påpeke at statistisk generalisering om gjennomsnittsforskjeller mellom grupper er en del av jobben vår, og at jeg ikke tror realistisk, ærlig og nyansert forskning – også om ting som er vanskelig – nødvendigvis virker stigmatiserende. Disse spørsmålene blir ikke borte, selv om forskere hadde skygget banen og overlatt temaet til demagoger og kulturkrigere.

Og for ordens skyld – vi har ikke studert art og omfang av «negativ sosial kontroll». Dette er et politisk definert begrep som er lite egnet som analytisk kategori. Men vi har studert normer, idealer og familiepraksiser som kan ligge til grunn for den type konflikter og motsetninger som defineres som «negativ sosial kontroll».

Det er for øvrig lett å være enig med Gonoma i at den type konservativ familieorientert oppdragelse som (i varierende grad) kjennetegner enkelte innvandrermiljøer ofte beskrives unyansert i norsk offentlighet. For mange unge i disse gruppene – som ofte må hanskes med mer motstand og fordommer i hverdagen enn andre – så er nettopp tette familiebånd en viktig verdi man ønsker å ta vare på. Bra for integreringen kan det også være. Min egen forskning tyder for eksempel på at religiøsitet og sterk familieorientering i en del innvandrergrupper er forbundet med høye ambisjoner og innsats i skolen. For de fleste er ikke utfordringen å «frigjøre seg fra», men å balansere ulike forventninger og ta vare på «det beste fra to verdener».

Men jeg må kommentere avslutningen, hvor Gonamo skriver at «poltikken ikke [bør] velge side mellom konservativ familieorientert oppdragelse og sekulær individualistisk barneoppdragelse.», og at «statlig politikk knyttet til negativ sosial kontroll [kan bli] en form for statlig sosial kontroll.» og at «Det skal ikke forekomme i verdens beste liberaldemokrati.» Så enkelt er det dessverre ikke.

Det er selvsagt greit at foreldre ønsker å oppdra sine barn i henhold til konservative religiøse og kulturelle normer. Mange unge ønsker selv å leve i tråd med strenge normer f.eks. for seksualitet og relasjoner enn det som er vanlig hos majoriteten. Det er ikke noe staten kan eller bør legge seg borti. Så langt alt vel.

Men hva hvis ungdommene ikke ønsker å leve i tråd med kravene familien stiller? Hvis de får seg en kjæreste eller vil delta på sosiale arenaer som foreldrene ikke liker? Vår studie viser at dette er relevant for ganske mange.

At foreldre foreldre prøver å oppdra sine barn i tråd med konservative normer er nemlig en ting. Problemet oppstår hvis de bruker press, tvang eller andre maktmidler som bryter med unges lovfestede rettigheter i forøket på å håndheve disse normene.

Og det er her staten kommer inn i bildet. Noe av det som skiller Norge fra mange andre land er at barn og unge har et omfattende selvstendig rettsvern uavhengig av familien. Barnekonvensjonen og norsk lov sikrer for eksempel ungdom over en viss alder ganske omfattende rettigheter, når det kommer til privatliv, venner og seksualliv.

I Norge vil derfor foreldre som bruker makt for å begrense ungdommers sosiale liv av hensyn til religiøse krav eller familiens rykte raskt risikere å havne på kollisjonskurs med loven.

Jeg skjønner Gonamos bekymring for at staten skal blande seg for mye inn i familiens kulturelle og religiøse anliggender. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at barnevern og hjelpeapparat mangler kulturell kompetanse og tråkker feil i enkeltsaker. Men vi har nå engang en stat med ambisjon om å sikre omfattende rettigheter til den enkelte. Og staten kan ikke si at noen ungdommer ikke skal ha de samme rettighetene, bare fordi foreldrene deres er født i et annet land eller tilhører en religiøs minoritet.

Her er det nødvendig med en liten digresjon, for som sosiolog er det interessant å se at «sosial kontroll» har festet seg som noe negativt. Alle – og særlig ungdom – trenger jo sosial kontroll!

Men noe av det som kjennetegner det norske samfunnet er nettopp at vi etter hvert er underlagt omfattende sosial kontroll i regi av staten. Fra fødestuen til sykehjemmet er vi omgitt av juss, byråkrati og utallige profesjoner som håndhever enda mer utallige skrevne og uskrevne regler. Nettopp det at staten – gjennom NAV, politi, barnevern, utdanning og helsevesen – sikrer trygghet og sosial orden, har muliggjort økt individualisme og personlig autonomi uavhengig av slektskap og gruppetilhørighet. For hva er vel barnekonvensjonen og norsk lov, om ikke verktøy for sosial kontroll?

I samfunn der staten er svak, vil derimot slektskap, ære og religion være mer styrende prinsipper for sosial kontroll. Dette gir naturlig nok opphav til helt andre idealer for familieliv og ikke minst ungdomstiden. Skal jeg «finne min plass» eller «finne meg sjæl»?

I en ekspanderende velferdsstat som har blitt stadig mer individualisert og rettighetsorientert, og samtidig stadig mer flerkulturell, er disse ulike idealene dømt til å kollidere (ikke minst i spørsmål om unges seksualitet og sosiale relasjoner). Hjelpeapparatet mottar i dag stadig flere henvendelser om frykt for tvangsekteskap og såkalt negativ sosial kontroll. Det er i seg selv et tegn på at det foregår endringsprosesser innad i mange miljøer. Men for norske myndigheter handler altså ikke slike saker om å «hindre sosial kontroll». Tvert imot er det ulike prinsipper for sosial kontroll som står mot hverandre. Og da er det nok urealistisk å forvente at staten skal være «nøytral».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere