John Peder Egenæs

Alder:
  RSS

Om John Peder

Følgere

Krav til næringslivet

Publisert 27 dager siden

For å bekjempe moderne slaveri må Norge gå foran med den beste loven. Næringsliv og myndigheter må bidra.

Næringslivet må ta s­tørre ­ansvar i arbeidet mot ­moderne slaveri, ­skriver næringsministeren og ­barne- og familieministeren i Vårt Land 18. mars. Amnesty ­International er selvsagt enig, og er glade for at ­regjeringen vil utrede en lov.

Koboltindustrien

Vi husker at fredsprisvinner Denis Mukwege ­rettet ­verdens søkelys mot arbeids­forholdene i koboltindustrien i ­Kongo da han mottok Nobels fredspris i ­desember. Mer enn femti prosent av verdens kobolt finnes i Kongo, og ­kobolt er en nødvendig ingrediens i litiumbatterier som brukes i mobilene, PC-ene og elbilene våre.

Barn så unge som syv år arbeider ved gruvene. Og fjortenåringer ­jobber nede i selve gruvene opptil 24 timer i strekk for 1–2 dollar dagen. Både voksne og barn som arbeider med å utvinne kobolt, risikerer å få alvorlige helseskader på grunn av koboltstøvet de puster inn, og for å bli utsatt for alvorlige ulykker, og endog for å dø i koboltgruvene.

Gjennom mobiltelefoner, PC-er og elbiler angår disse menneskerettsbruddene oss alle direkte. Derfor ­deltar Amnesty Internationals general­sekretær denne uken på Nordic EV Summit, verdens ­største konferanse for elbilbransjen, hvor vi får ­anledning til å snakke til elbil­produsenter fra hele verden om ­problematikken. Vi merker stor ­interesse, og flere ­produsenter har tatt grep for å bedre forholdene i sine leverandørkjeder. Det er altså mulig!

Utreder en lov

Faren er imidlertid at det bare er de beste i klassen som tar tak. Det er derfor vi trenger at ­stater setter tydelige krav til ­næringslivet, som næringsministeren og barne- og familieministeren tar til orde for i sitt innlegg. Derfor er Amnesty glade for at regjeringen nå utreder en lov som skal bekjempe moderne slaveri. ­Dette – å gå fra frivillighet til ­bindende lov – har vi og mange andre etterspurt lenge. Det vil redusere risiko for menneske­rettighetsbrudd. Det vil også føre til ­likere konkurransevilkår blant ­bedrifter.

Som Ropstad og Røe Isaksen ­skriver, er ikke Norge først ute med slike reguleringer. I tillegg til ­Australia og Storbritannia, har også Frankrike innført det vi kan kalle en menneske­rettighetslov for næringslivet. Den franske loven kom to år etter den ­britiske, og Norge vil også ha mye å lære av denne loven. Den krever at ­selskaper over en viss ­størrelse ikke bare må kartlegge ­risiko for menneske­rettighetsbrudd, men også vise at de har innført tiltak for å ­hindre at det skjer, og ha systemer for ­oppreisning til eventuelle ofre. Denne metoden kjenner mange selskaper ­allerede fra FNs veiledende prinsipper og fra OECDs retningslinjer.

Hele bredden

I lys av lov­utviklingen internasjonalt bør ­regjeringen i ­arbeidet med den nye ­norske loven se på hele bredden av denne typen lover i flere land. Vi ­håper ­regjeringen setter ned et eget offentlig utvalg med sivilsamfunns­-
representasjon. Det vil bidra til at Norge kan gå fra å være ­etternøler til å få en pionerrolle: ­Målet må 
være at Norge får den mest ­effektive loven mot moderne slaveri, 
menneske­rettighetsbrudd og miljø­ødeleggelse.

John Peder Egenæs

Generalsekretær i Amnesty 
International i Norge

Gå til innlegget

Ingen høyttaler til alle

Publisert 7 måneder siden

Norske medier er nødt til å ha en løpende vurdering om hvem de vil slippe til i sine spalter og på andre flater.

Jeg er for en vid fortolkning av ytringsfriheten. Men jeg er også tilhenger av no-platforming. Det vil si at medier,­ ­arrangører av diskusjoner og ­andre former for ­offentlig ordskifte beslutter at de ikke vil slippe til enkelte aktører fordi de fremmer brudd på menneskerettighetene eller krenker mennesker.

I løpet av de siste dagene har Sumaya Jirde Ali og Mari Skurdal skrevet klokt og balansert om dette med utgangspunkt i en debatt Klassekampen ­arrangerte, der de inviterte Helge Lurås fra Resett til å delta.

Innspill til debatten. Sumaya Jirde Ali argumenterer for at ­Resett-redaktøren ikke burde fått den plattformen på grunn av sin rolle i samfunnsdebatten. Mari Skurdal er mer åpen for at alle som er med å skape og fortolke vår politiske samtid bør få slippe til i debatter og spalter. Jeg kan på ingen måte opptre som noen overdommer i denne saken. Ytringsfriheten er ingen absolutt rettighet, den må hele tiden fortolkes. Derfor der dette bare et innspill.

Men spørsmålet om no-platforming er uhyre viktig. Tilfellet­ Infowars i USA belyser det. Der har vi en nettside med svært mange lesere som sprer det de aller fleste oppfatter som ren og skjær løgn, med klare politiske hensikter. Det var derfra løgnen om at Hilary Clinton drev en pedofili-ring fra bakrommet på en pizzarestaurant kom fra for eksempel.

Nylig bestemte alle de store plattformene for sosiale medier å stenge Infowars ute fra deres univers. Dette skapte stor debatt om ytringsfriheten i USA. Det er viktig å understreke at ingen har snakket om å forby nett­siden, men den slipper ikke lenger­ til på mange plattformer der de ­tidligere spredde sine saker.

Hvem de vil slippe til. Jeg støtter de aktørene som besluttet å gjøre dette, og jeg tror medier og andre i Norge er nødt til å ha en løpende vurdering om hvem de vil slippe til i sine spalter og på andre flater. Selv om det er snakk om aktører med en høy og tydelig stemme i samfunnsdebatten. Ja, spesielt når det er sånne aktører.

La meg begrunne. For det første er det ikke sånn at disse ­aktørene ikke har full ytringsfrihet. De har ofte egne ytringsplattformer som leses og deles flittig. Disse plattformene brukes ofte til å piske i opprørt vann. Dette så vi et åpenbart eksempel på i Lurås' svar til Sumaya Jirde Ali. Her blåste han i «hunde­fløyten» sin ved å bruke ordet Fatwa, og dermed gikk hundene til angrep i kommentarfeltene.

For meg er Lurås' handling en større trussel mot ytringsfriheten enn en eventuell utestenging av ham fra Klassekampen ville være. Jeg lurer på hvor mange Lurås indirekte kneblet ved å skremme dem bort fra det ­offentlige ordskiftet med den ­artikkelen og påfølgende «redigerte» kommentarfelt?

La være å invitere. Det jeg ender opp med å mene er at det ikke er et angrep på ytringsfriheten å la være å invitere enkelte stemmer inn i spalter, sendinger eller offentlige debatter. De stemmene som åpent eller kodet pisker opp hatet i kommentarfelt og på ­gatene kan til et punkt få gjøre det i sine egne medier, uten at det kan kreves av seriøse aktører at de må skru på høyttaleren for dem.

De fleste politiske standpunkt har talspersoner som kan hevde sin mening uten bevisst å skape hat mot andre. Det er de som fortjener et publikum som støtter dem eller argumenterer mot dem.

John Peder Egenæs

Generalsekretær 
i Amnesty International i Norge

Gå til innlegget

Oljefondet som lakmustest

Publisert 11 måneder siden

Stortinget må granske om investeringene i Saudi-Arabia er i strid med Oljefondets etiske retningslinjer.

Skrevet av John Peder Egenæs Generalsekretær Amnesty International og Ina Tin Seniorrådgiver i Amnesty International

Høsten 2017 utøvde norske diplomater god, norsk utenrikspolitikk da de satt i en rettssal i Saudi-Arabias hovedstad, Riyadh, og fulgte rettsprosessen mot menneskerettighetsforkjemperen Mohammed al-Otaibi.

Han hadde fått asyl i Norge våren 2017, da han sto i fare for å bli stilt for en terrordomstol på grunn av sitt fredelige arbeid for menneskerettighetene. På vei fra Doha til Oslo ble han likevel stoppet og deportert til et fengsel i Saudi-Arabia.

14 års fengsel. 

Viljen til å gi ham beskyttelse i Norge og de norske diplomatenes tilstedeværelse under rettsprosessen, hindret ikke at saudiske myndigheter dømte ham til 14 års fengsel. Norske utenriksstasjoner har i oppdrag å støtte og beskytte lokale menneskerettighetsforkjempere. Norge har gått i bresjen for å øke FNs innsats for dem som står på barrikadene for slike verdier over hele verden. Utenrikspolitikken hviler på prinsipper om menneskerettigheter og demokrati. Spørsmålet er om Oljefondets investeringer i Saudi-Arabia er i samsvar med denne utenrikspolitikken.

I 2015 gikk Oljefondet inn i det saudiske markedet og ble deleier i 34 selskaper. Fondet kjøpte blant annet aksjer i det statskontrollerte saudiske telekomselskapet, Saudi Telecom Company, som er involvert i overvåkningsvirksomheten til saudiske myndigheter. Teleoperatører er pålagt å monitorere og overvåke sine kunder, og myndighetene anvender målrettet overvåkning av menneskerettighetsforkjempere.

Ubehagelig forbindelse. 

Hvis de norske diplomatene hadde fulgt en annen rettsprosess i Saudi-Arabia i fjor høst, hadde de blitt konfrontert med forfølgelsen av en menneskerettighetsforkjemper som har en ubehagelig norsk forbindelse: Både i avhør og i tiltalebeslutningen mot menneskerettighetsforkjemperen Abdulaziz al-Shubaily la myndighetene frem utskrifter av kommunikasjon som de utelukkende kunne kjenne til gjennom overvåkning.

Mobilabonnementet til al-Shubaily var knyttet til Saudi Telecom Company. I en telefonsamtale hadde han diskutert en demonstrasjon og i e-poster hadde han gitt informasjon om brudd på menneskerettighetene til Amnesty International. Høsten 2017 falt den endelige terrordommen mot ham: Åtte års fengsel og ytterligere åtte års forbud mot å bruke sin ytringsfrihet på nettet. Under kronprins Mohammed bin Salman har forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere økt og rommet for ytringsfrihet har blitt borte.

Medansvar for krenkelser. 

Oljefondet skal ikke investere i selskaper som bidrar til brudd på menneskerettighetene. Stortinget har sørget for å etablere gode etiske retningslinjer for fondets investeringer. Men historien om investeringen i det statskontrollerte Saudi Telecom Company er en indikasjon på at de etiske retningslinjene likevel ikke hindrer at fondets investeringer gir Norge et medansvar for krenkelser av menneskerettighetene.

I ettertid har det vist seg forvalterne av Oljefondet, NBIM, fikk kalde føtter. Etter at Amnesty gjorde dem oppmerksom på sammenhengen mellom Saudi Telecom Company og straffeforfølgelsen av saudiske aktivister, solgte fondet seg ut av Saudi Telecom Company. Det er positivt at de lyttet til vår dokumentasjon.

Men saken avdekker at vi, norske borgere, ikke kan være sikre på at investeringene til Oljefondet faktisk er i samsvar med menneskerettighetsprinsippene som skal ligge til grunn for norsk politikk, inkludert investeringene til Oljefondet. NBIM har et mandat om størst mulig avkastning til lavest mulig risiko, men det er ingen åpenhet om de risikoanalysene fondet foretar før de går inn i nye markeder og nye selskaper. Stortinget har definert hvilken risiko forvalterne av fondet ikke skal ta – nemlig å investere i selskaper som bryter menneskerettighetene. I dag har Oljefondet utvidet investeringene i Saudi-Arabia.

Ikke lenger tillit. 

Amnesty gransket ett av de 34 selskapene fondet ble aksjeeier i fra 2015. Fondet solgte seg ut av STC, men kjøpte seg samtidig inn i ni nye selskaper på det saudiske markedet. Vi har dessverre ikke lenger tillit til at fondet har sikret seg at virksomheten til disse totalt 42 selskapene er i tråd med de etiske retningslinjene for fondet.

Ballen ligger i finanskomiteen som i disse dager behandler oljefondsmeldingen. Det er Stortingets ansvar å sikre at ikke Oljefondet bidrar til brudd på menneskerettighetene, direkte eller indirekte.

 Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere