Johannes Heggland

Alder: 55
  RSS

Om Johannes

Følgere

Stort behov for Aksept i Oslo

Publisert 5 dager siden

Aksepts tilbud er viktig, og for noen livsviktig, i et samfunn som har fordommer og lite kunnskap om hiv.

Samtidig som dette innlegget skrives er 14 barn og ungdom samlet hos oss på Aksept, senter for alle berørt av hiv. Barn og unge som lever med hiv er sammen for vennskap og mestring. En mor sier: “Det er tre dager hele året hvor datteren min kan være hele seg. Det er når hun er på Aksept”. Det er her vår motivasjon ligger.

Aksept mottar 12 millioner årlig fra Oslo kommune. Onsdag for 2 uker kom byrådets forslag til budsjett for 2020. Fra én dag til en annen står vårt tilbud gjennom 30 år i fare for nedleggelse. All kommunal støtte skal kuttes på 2 år. Dramatisk er bare forbokstaven. Dersom bystyret gjennomfører dette kuttet, vil det bety at Aksept legges ned. Et tilbud som i 2018 ble benyttet av over 300 mennesker som lever med hiv, hvorav ca. 60% bor i Oslo. Rundt 1500 personer var innom: pårørende, helsepersonell og de som vil ta en hiv-test.

Nå kjemper vi for finansieringen til Aksept. Ikke fordi det er et mål i seg selv at Aksept skal  eksistere. Men fordi vi ser behovet. Fordi vi vet at vi utgjør en forskjell i menneskers liv. I livet til ungdommene som har vært hos oss i flere dager, til personen som er utstøtt fra sin familie på grunn av diagnosen, i livet til kvinnen som ble feilinformert av helsepersonell og har trodd at hun kan smitte andre, i  livet til de som vil få et positivt resultat på en hiv-test i fremtiden.

Det er mye vi kan si om uforutsigbarheten og prosessen knyttet til budsjettforslaget. Men vi velger heller å opplyse om hvordan det kan være å leve med hiv, og hvorfor Aksept fremdeles har en rolle å spille.

Det har skjedd mye på hiv-feltet siden Kirkens Bymisjon startet Aksept i 1987. Mest revolusjonerende er behandlingen som gjør at man kan leve et langt og godt liv uten frykt for å smitte andre. Men for få kjenner utviklingen, og mange beskriver fremdeles møter med et helsevesen med lite kunnskap.

Hvordan det er å leve med hiv er svært individuelt. Mange som oppsøker Aksept er personer i en særlig sårbar situasjon eller periode. Barn og unge, migranter,  eldre og mennesker som har utfordringer hvor hiv-diagnosen kan bli en tilleggsbelastning.

Ikke alle som lever med hiv har behov for et tilbud som Aksept. Men vi mener Aksept fremdeles fyller et behov når over 60 nye personer har oppsøkt oss siste 1,5 år. Rundt 200 mennesker får hiv-diagnosen i Norge hvert år. Mange av de som får diagnosen har fått infeksjonen i utlandet.  Andelen med migrantbakgrunn er økende. I møte med disse endringene har vi på Aksept tilpasset oss, og i dag når vi en målgruppe få andre når. 

Det er stort behov for Aksept. Ikke det Aksept som ble startet i 1987, men et Aksept som har 30 års unik kompetanse i møte med mennesker i krise og ulike livssituasjoner, som sprer kunnskap og som skjønner komplekse og utfordrende livssituasjoner.

Aksept gir et helhetlig tilbud. Samtale- og veiledning, mestringskurs, sosiale fellesskap og møteplasser. Vi har ikke lenger en døgnavdeling, men overnattingstilbudet brukes til korttidsopphold, kurs og temauker. I tillegg driver vi forebyggende arbeid spesielt rettet mot migranter, tilbyr hurtigtest av hiv og sprer informasjon i  helse- og omsorgssektoren og i samfunnet forøvrig.

Det følger fremdeles stigma med en hivdiagnose, noe brukere på Aksept ofte forteller om. Aksepts tilbud er viktig, og for noen livsviktig, i et samfunn som har fordommer og lite kunnskap. For noen blir det å komme inn dørene på Aksept et første møte med kunnskap om egen diagnose og første møte med andre personer som lever med hiv.

Vi møter personer som vegrer seg for å teste seg. Vi møter de som først oppdager at de har en hiv-infeksjon når de blir syke. Noen kommer  når de er medisinert, men trenger tid til å forstå og akseptere at de har fått hiv. De vil snakke med folk på poliklinikken og med erfaringskonsulenter som lever i samme situasjon.

For mange er Aksept en trygg havn, et sted man kan være eller komme tilbake til når noe skjer i livet. Vi kan dokumentere at behovet fortsatt er der. Vi håper bystyret vil se det samme.

 

Johannes Heggland, assisterende generalsekretær Kirkens Bymisjon

Elisabeth Mustorp, virksomhetsleder for Kirkens Bymisjon på Aksept, senter for alle berørt av hiv

Gå til innlegget

Et liv uten rettigheter?

Publisert 12 dager siden

Vi oppfordrer våre stortingspolitikere til å sikre et regelverk som gir ureturnerbare asylsøkere tilgang til ordinært og lovlig arbeid.

I Kirkens Bymisjon møter vi ureturnerbare asylsøkere som lever i fastlåste situasjoner, uten rett til  grunnleggende helse- og sosialtjenester eller muligheten til å forsørge seg selv. En slik tilværelse er uholdbar for den enkelte, og dårlig i et samfunnsperspektiv. Ureturnerbare asylsøkere opplever ofte å være i en negativ sirkel der situasjonen stadig blir mer fastlåst, samtidig som risikoen for utnytting øker.

Denne uka står Arne Viste tiltalt i tingretten, for å ansette ureturnerbare asylsøkere gjennom sitt bemanningsbyrå Plog AS. Viste har lenge ønsket å bli tiltalt, for på den måten å få avklart i domstolen hvorvidt rett til arbeid er beskyttet under Grunnloven og menneskerettighetene.

Hvem er de ureturnerbare?

Gjennom Kirkens Bymisjons gatenære og sosiale arbeid møter vi mange ureturnerbare asylsøkere. Dette er mennesker med ønsker om en trygg og god fremtid, og som samtidig befinner seg i en umenneskelig sitasjon.

Vi møter  kvinner og menn, unge og eldre. Noen har barn. Andre kom selv til Norge som mindreårige. Noen er del av en familie der de andre har oppholdstillatelse. De kommer fra forskjellige land og har ulik bakgrunn. De forteller oss om et hjemland i krig. Om diktatur de ikke kan eller tør vende tilbake til. Redsel for å bli satt i fengsel og torturert for sin politiske overbevisning. Straff for feil legning eller religion. Noen ønsker å dra tilbake til hjemlandet, men får det ikke til. Andre har ingen familie å komme tilbake til og frykter en ensom alderdom.

Det disse menneskene har felles, er at de lever i Norge i fattigdom og uten et sikkerhetsnett basert på grunnleggende menneskerettigheter. De har ingen rett til arbeid, svært liten tilgang til helsetjenester, ingen økonomiske velferdsytelser og ingen rett til skolegang etter 16 års-alderen.

Livet uten grunnleggende rettigheter 

I Kirkens Bymisjon ser vi på nært hold hvordan en tilværelse uten rettigheter påvirker mennesker. Vi møter ressurspersoner som ønsker å bidra til samfunnet, og som forteller om hvordan det er å bo “på nåde” hos forskjellige utleiere, eller å dele på få kvadratmeter med andre i samme situasjon. Vi hører om hvordan det er å være avhengig av å få penger til husleie fra venner. ”Jeg føler meg låst, og har lite håp og drømmer igjen”, er et utsagn som Kirkens Bymisjons medarbeidere har hørt gjentatte ganger.

Tid uten innhold skaper mange vonde tanker og bekymringer. Aktivitet og mulighet til å tjene penger kan avhjelpe den håpløse situasjonen mange befinner seg i. Samfunnsmessig vil dette også være en bedre løsning enn å la svart arbeid være eneste mulighet for inntekt, eller risikere at folk blir rekruttert til kriminalitet.

Mange lever under forhold som gir store helseplager. Usikre livsforhold skaper stress, og dårlig levestandard er en sikker oppskrift på dårlig helse. Norge tilbyr ikke offentlig helsehjelp til denne gruppen, kun livreddende hjelp. I 2009 opprettet Kirkens Bymisjon og Røde Kors Helsesenteret for papirløse migranter. På helsesenteret har vi hatt pasienter der kreft har blitt oppdaget, men ikke behandlet før de har fått spredning. Andre har gått med kroniske tilstander som gradvis har blitt mer og mer invalidiserende. Tilgang til fastlege kunne ha bøtet på dette, men det er en rettighet de ureturnerbare asylsøkerne ikke har. I 2013 ble det vedtatt i Sverige at alle papirløse skulle få offentlig helsetilbud. Norge følger ikke etter, trolig i frykt for at flere skal komme hit for å få gratis behandling. Menneskerettighetene settes til side for en frykt lite tyder på at stemmer.

Når det å returnere ikke er et alternativ

Det lever mennesker i Norge som ikke kan returneres til et hjemland, samtidig som de ikke gis grunnleggende rettigheter i landet der de nå oppholder seg. Limbo er dermed en god beskrivelse av livssituasjonen.

Det er et uttalt mål at flere skal returnere etter avslag på asyl. Samtidig er det ikke alle som kan returneres.  I det siste har det dessuten vært oppmerksomhet rundt feil begått av utlendingsmyndighetene, der mennesker har blitt returnert på feil grunnlag, med alvorlige konsekvenser.

Noen velger å ikke reise til hjemlandet etter avslag. En av dem vi kjenner gjennom Kirkens Bymisjons arbeid, flyttet ut fra asylmottaket i frykt for å bli hentet av politiet. Han valgte å bo ute, også i de kaldeste månedene når gradestokken krøp ned til minus tjue grader. Om morgenen måtte han varme opp kroppen som hadde frosset fast til bakken Saken hans ble tatt opp igjen til ny behandling, og han fikk opphold. Etter mange år med lidelse og manglende rettigheter, fikk han innvilget opphold.

Rettighetskamp for ureturnerbare asylsøkere  

Kirkens Bymisjon jobber for at alle mennesker skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg. Da trenger vi et regelverk som gir mennesker tilgang til helsehjelp, og som gir ureturnerbare asylsøkere tilgang til ordinært og lovlig arbeid.  Saken mot Arne Viste er viktig på denne veien, og vi ber våre politikere på stortinget om å se til at norsk lov gir mennesker de rettighetene som trengs, i tråd med verdier i grunnloven og i internasjonale menneskerettigheter.

Gå til innlegget

Store muligheter

Publisert rundt 1 år siden

Bruksendring av kirkebygg gir store muligheter for ny og kreativ satsing med kultur, diakoni og mangfolds­fellesskap.

I et spennende innlegg i Aften­posten 30. juli drøfter Frida Maureen Hultberg og Joakim Skajaa hva kirker kan brukes til dersom de avvikles som tradisjonelle menighetskirker, noe som nå er aktuelt i Oslo. Dette­ er en viktig samtale som vi i Kirkens Bymisjon deltar i.

Alternativ bruk. 

Som Hultberg/Skajaa nevner, finnes det eksempler fra blant annet ­København for god og alternativ bruk av kirke­bygg. Men det finnes mer nærliggende eksempler vi like gjerne kan peke på, noe kirkeverge Robert Wright også gjør i sin kommentar i Aftenposten 8. august.

Da Jakobskirken i Oslo sentrum først ble besluttet revet, for deretter å bli vernet, førte dette, etter en omfattende planleggings- og finansieringsprosess, til at Kulturkirken Jakob ble etablert. Kirkelig Kulturverksted har i Kulturkirken etablert en scene som utfordrer og utvider våre forestillinger om hva en kirke kan være. Gjennom et mangfold av kunst- og kultur­uttrykk, forestillinger, utstillinger, foredrag, fester og mye mer, er Kulturkirken en plattform for stemmer og grupper som trenger en scene, et annerledes møte­sted, en bro mellom minoritet og ­majoritet, ulike tradisjoner, religioner og livssyn.

Om kort tid skal den årlige­ ­sigøynermusikkfestivalen ­arrangeres. Andre ganger er kirken hjemmescene for iranske kvinnelige artister som ikke kan gi ut musikken sin i hjem­landet. Noen kvelder sitter publikum langt framme på stolen og følger Tomm Kristiansen og hans gjester­ når viktige samfunns­temaer belyses på utradisjonelle måter. Kirkelig Kulturverksted leier kirkebygget av Oslo kirkelige fellesråd.

Åpent fellesskap. 

De som ­besøker Bymisjonssenteret i Tøyenkirken blir møtt av Kirkens­ Bymisjons ansatte og frivillige medarbeidere som hver dag strekker seg for å tilby et åpent og inkluderende fellesskap i hoved­staden, et sted der mennesker erfarer å bli sett, verdsatt og gitt muligheter for utfoldelse. Gjester kjøper rimelig, næringsrik middag i Hertzberg kro, eller de vasker klær mens de er på ­besøk. Hver helg er det mange som besøker Byfrokost, et gratis frokosttilbud for fattige tilreisende. I tillegg finnes en rekke andre ­sosiale og ­humanitære aktiviteter­ sted i dette kirkebygget som eies av Kirkens Bymisjon.

Det Jakobskirken og Tøyen­kirken har felles, er at de er kirker, og at det inviteres til gudstjeneste­feiring på litt utradisjonelle måter. Hver onsdagskveld er det hverdagsmesse i Tøyenkirken, etter at suppa er servert i kroa. Søndag kveld er det studentprestene som leder Jakobsmessene i Kulturkirken. Begge disse kirkebyggene rommer på hver sin måte noe av det mangfoldige livet som Hultberg og Skajaa etterlyser, og dette skjer innenfor rammen av det å være kirke.

I Gamlebyen kirke har Kirkens­ Bymisjon i tett samspill med den nasjonale minoriteten rom, samt departementet, etablert første versjon av Romano Kher, romsk kultur- og ressurssenter. Samtidig er vi på leting etter mer langsiktige lokaler for dette formålet.

Mangfoldige fellesskap. 

Når enkelte kirkebygg i Oslo etter alt å dømme skal avvikles som tradisjonelle menighetskirker, blir det viktig å spørre seg hvordan disse byggene kan benyttes på måter som rommer mangfoldige­ fellesskap. I 2018 er det stort behov for hus som skaper tilknytning og tilhørighet, tillit og deltakelse. Kultur og diakoni er to sentrale satsninger i det kirkelige arbeidet. Vi håper at dette kan styrkes i de planlagte endringene. ­Kirkens diakoni (sosialt arbeid/omsorgstjeneste) uttrykkes i henhold til kirkens egen diakoniplan gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Dette utgjør mye av hovedoppdraget for en kirke i vår tid.

Nytenkning. 

I Kirkens Bymisjon ser vi hver dag at det er behov for nytenkning og styrket innsats på disse områdene. Kanskje kan den varslede endringene for enkelte kirkebygg gi mulighet for slik diakonal nysatsing. Det heier vi på i Kirkens Bymisjon. Og vi bidrar gjerne.

Trykket i Vårt Land 14. august 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
23 dager siden / 1838 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1593 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
23 dager siden / 1568 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 1515 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
14 dager siden / 1404 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1348 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
12 dager siden / 1270 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
27 dager siden / 1165 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere