Johanna Engamo

Alder:
  RSS

Om Johanna

Følgere

Utenforskap

Publisert rundt 2 måneder siden

Med jevne mellomrom publiseres leserinnlegg og reportasjer som handler om mennesker som på ett eller annet vis har forlatt sin tro eller endret måten de praktiserer den. Det stilles også stadig spørsmål til trossamfunn og organisasjoners verdigrunnlag, hva som må etterleves for å kunne være ansatt og i noen tilfeller frivillig i kristen aktivitet. Enkelte ganger handler det om noe så enkelt som kjønn, kan kvinner ordineres til eldste og pastorer? Andre ganger handler det om samlivsetiske spørsmål, kan enslige foreldre, skilte og samboende tjene i vår forsamling og hvordan forholder vi oss til homofilt samliv?

Etter å ha vært svært aktiv i kristent arbeid som barn og i ungdomstid og å ha jobbet i kristne sammenhenger i mange år, er jeg nå utenfor. Jeg er både menighets- og kirkeløs, min kristne aktivitet grenser til det minimale. Derfor gjør jeg meg noen tanker når disse temaene kommer opp, tanker jeg har lyst til å dele. 

Guds menighet er jordens største under. Menigheten skal være en familie og jeg liker tanken på et familiefellesskap der man har tilhørighet ikke på grunn av men på tross av. Jeg elsker bildet av Gud som far, faren som lengter etter sine barn og løper i mot dem med åpne armer så snart de vender hjemover – selv om det skulle stride mot all skikk og bruk. 

Hva er det så som skurrer når jeg hører at menigheten er en familie? Når jeg hører at alle er velkommen, uansett hvordan en har det? Hvorfor klarer jeg ikke å svelge det?

I fortellingen om den bortkomne sønnen planlegger sønnen å legge seg helt flat for faren når han kommer hjem. Jeg har sett for meg hvordan han går og pugger på hjemveien, og hvordan han igjen og igjen spiller scenen med sin far i hodet. Men han kan ikke ha sett for seg det som faktisk skjedde, og slik Jesus forteller historien rakk han jo ikke å si halvparten av det han hadde planlagt. Han hadde en forestilling om hvordan faren ville reagere. Men han tok feil. 

 Jeg har en forestilling av hva Gud tenker om det jeg sier og gjør, og lar meg fort styre av en vurdering utenfra. Den bortkomne sønnen hadde en forventning til hvordan faren skulle reagere, og hvilken straff han skulle måtte ta. Men han fikk en helt annen reaksjon. Jeg har mine forventninger til hvordan Gud tenker og reagerer på meg og mitt liv, jeg kan fort tenke at jeg gjør handlinger som han ikke liker eller rister på hodet av. Og det er godt å ha en rettesnor å forholde seg til for å vite hvordan man skal leve. Min bekymring er at det fort kan bli en begrensning. 

I forbindelse med taler og bibeltimer jeg har holdt, har jeg søkt på svar på hvorfor tidligere aktive kristne er blitt borte. En av mine teorier har vært denne: I oppveksten lærte vi mye om synd, hva vi skulle gjøre og ikke, gode moralske retningslinjer. Men jeg er redd for at når livet kom opplevde mange f.eks. forelskelse og begjær og klarte ikke å stå imot. Noen ble samboere. Alkohol ble for fristende å smake og nyte. Noen likte bedre å gå ut og danse enn å gå på gudstjeneste. Jeg tror at for mange ble bildet av Gud ikke den lengtende faren som tar imot uansett hva, men at Gud, materialisert i menigheten, ikke ville ta dem imot pga. at de valgene de hadde tatt ikke sto i samsvar med det de hadde lært. Dermed var det ikke rom for dem som aktive lenger og de trakk seg unna. 

Selv har jeg gått gjennom en skilsmisse og etter hvert som alderen og erfaringene har skredet på er jeg blitt mer undrende. Det har ført til at jeg ikke lenger klarer å svare for oppleste sannheter, det er som at verden er blitt mer nyansert etter hvert som livet ble vanskeligere å leve. Jeg har innsett at ingenting er svart/hvitt, vi er alle forskjellige og står her i denne verden med ulike utgangspunkt. Nå stiller jeg spørsmål til all definisjon av synd, jeg tenker at det er opplagt at det er synd å gjøre handlinger som skader andre mennesker. Men utover det? Jeg har prøvd å stille spørsmål, men opplever at det er vanskelig fordi man ikke skal stille spørsmål, man skal sitte på svarene. De riktige svarene. Og min opplevelse er at vi uniformeres og skal gå i takt. Det knebler, det gjør at noens liv blir satt utenfor og istedenfor å inkludere ekskluderer vi fra det kristne fellesskapet, det skapes et utenforskap.

Når jeg ser på meg selv i dag ser jeg en kvinne som ikke passer inn. Jeg passer ikke inn i den forståelsen av kristendom som jeg er vokst opp med og har levd med og etter. Når jeg har fokus på evangeliet, på Jesus og på den lengtende faren – da er det frigjørende. Da kan jeg puste. Og selv om min opplevelse er at alt jeg sier og gjør blir vurdert av noen utenfra som til tider kan oppleves fordømmende eller i overkant styrende, har jeg heldigvis aldri noe som helst problem med å tenke at Gud ser alt jeg er og gjør. Gud er ikke problemet mitt. Det er når jeg ser meg selv i lys av det jeg opplever er manges definisjon av kristen tro at jeg får pusteproblemer. Jeg opplever at det ikke er rom for hele meg. Jeg opplever at GUD har rom for hele meg. Jeg opplever ikke at kristne har det. 

Som mennesker er vi vanemennesker, vi liker rutiner og regler. Jeg er redd vi begrenser hverandre, eller at vi med å begrense Gud til en annen enn den faren vi møter i liknelsen holder hverandre borte fra det kristne fellesskapet. Vi vil så gjerne forstå, kjenne igjen, det vi kan og vet er det tryggeste. Jeg er redd for at vi som kristne skal tro at vi sitter på alle svarene. At vi har alle løsningene. Ja, vi har Jesus, ja vi skal få tro at han er veien til Far som lengter etter alle. Men vi kan ikke definere hvordan sønnen skal oppføre seg eller hvem han er – Gud gjør uventede ting, han elsker forbi det vi forstår. Alltid på tross av, aldri på grunn av. Jeg vet at han tåler meg og at jeg kan leve åpent for ham om alt, men vi tåler ikke hverandre. Det er vår begrensning, det må vi leve med. VI forstår ikke dybden og bredden. GUD er alltid større. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere