Johan Velten

Alder: 71
  RSS

Om Johan

Følgere

Hva heter gud egentlig?

Publisert 4 måneder siden

I dag på morgenkvisten ble jeg oppringt av mitt barnebarn på 7 år som bor i Stockholm. På skolen hadde hun hatt religionsundervisning og fått høre om forskjellige navn på Gud, og hun mente at ett av disse navnene måtte være det riktige.

Det var et uvanlig spørsmål som ga meg mulighet til å snakke om noe som ikke er så vanlig frokost-tema: religion.

Jeg svarte at religion er en menneskelig idé som forsøker å gi svar på de største spørsmålene. Det vi kaller for skaperverket er så ubegripelig stort og komplekst at vi kan bli fullstendig lammet når vi tenker på det. I menneskesinnet ligger det latent et behov for å forstå, og når vi forsøker å forstå det ubegripelige, tyr vil til bilder og forestillinger som skaper en viss orden i vårt eget sinn. Evolusjonslæren er et viktig, men ikke tilstrekkelig bidrag til vår forståelse av dette ubegripelige. Det må være noe mer som ligger bak enn bare en uendelig rekke av gunstige utfall i en naturlig evolusjon. For å nevne et par uløste gåter kan vi konkludere med at Darwin ikke ga oss noen ledetråder til å forstå kosmos eller menneskesinnet. Eller overgangen fra organisk til bevisst liv.

Menneskesinnets fabulerende evne, behovet for å utforske, og evnen til å forestille oss bilder vi ikke har sett, kan ses som en gudegave eller nådegave. Det er denne gaven som ligger bak både vitenskap, kunst og religion. I vårt sinn er dette beslektede aktiviteter.

Den andre menneskelige idé som ligger bak religion, er vissheten om at vi skal dø. Sammen med menneskesinnets naturlige hang til depresjon, er tanken på døden så vond at den kan ødelegge livet. Det er nok bakgrunnen for at alle religioner på et eller annet vis forklarer at døden ikke er slutten, men begynnelsen på noe nytt. Noe vi ikke vet så mye om, men som sikkert er noe langt bedre enn det vi erfarer nå. Det hinsidige er noe vi bør lengte til, heller enn å frykte. Håpet er at der skal all urett rettes opp; der er det ingen sorg og ingen smerte. 

Dette håpet kan løfte sinnet på lette vinger. Derfor viser forskningen at de som har en gudstro gjennomgående er mer fornøyd med livet enn de som ikke har tilgang til slik balsam for sjelen. Det blir spesielt viktig nå livet er tungt og vi føler oss små og hjelpesløse. "O hjelpesløses hjelper, bli hos meg" er den salmen som blir mest sunget i begravelser. 

Jeg hadde ikke noe svar på spørsmålet hva er det riktige navnet? Men kanskje forklaringen allikevel var til nytte. Jeg får spørre henne om det når vi treffes.  



Gå til innlegget

Spørsmål til Harald Kronstad, BCC

Publisert 11 måneder siden

Jeg har hørt om din fine innsats for å få slutt på deler av den skadelige oppdrager-praksis som har preget Smiths Venner. Når du nå inviterer de som bærer på vonde opplevelser til å ta kontakt, hvordan er det å forstå? Har du "fullmakt" fra dagens toppleder til å gjøre noe overfor de hundrevis eller tusenvis av personer den kritikkverdige forkynnelsen og lederpraksisen har gått ut over?

Dette er en kommentar til det du siteres på i VL 28. mai. 


Personlig synes jeg det er skjemmende at du slutter deg til den etablerte praksis med fordreining av historien og «løsningsforslag» som mange vil lese som tomme ord. Jeg ser at det for tiden er hektisk aktivitet for å bedre omdømmet til BCC. Det ville nok vært mer effektivt med åpen og ærlig informasjon enn bortforklaringer, hvilket ser ut til å være BCCs mediestrategi.

Det første jeg reagerer på er at du legger skylda for den usunne barneoppdragelsen på noe du kaller «ulønnede tillitspersoner» som ikke har vært i samsvar med det man har bygget på siden Johan Oscar Smiths tid. Jeg forstår ikke hva lønn har med denne saken å gjøre. At dagens ledere hover inn helt andre summer på sin religiøse virksomhet enn hva tidligere ledere gjorde, er det et fremskritt? Betyr det at det er blitt en bedre organisasjon?

Det du skriver om «uorganiserte venneflokker uten administrasjon eller ansatte" er ren historieforfalskning. Smiths Venner har vært knallsterkt organisert og administrert, helt siden den spede begynnelse. Men det har vært organisert som et enevelde med teokratiske overtoner, og styringsrekken har vært slik:

1. Johan Oscar Smith var fra starten, rundt 1910 og frem til sin død i 1944 eneveldig leder. Han "eide" både sannheten og menigheten, selv om han offisielt mislikte navnet Smiths Venner. Derimot sa han om selv, uten blygsel, at han var "ansatt av Gud". Han var opphavsmannen til den merkelige kollektive selvforståelsen, at de var den eneste sanne menighet og derfor konsekvent omtalte seg som Menigheten. En selvforståelse som BCC i dag gjør så godt man kan for å tone ned i det offentlige rom – men ikke nødvendigvis internt.


2. Elias Aslaksen, som var JOS’ nærmeste medspiller, overtok før hans død og var eneveldig leder resten av sin levetid. Han var forfatter av Smiths Venner egen "lovsamling" - Livets Ånds Lover utgitt i 1939, hvor mye av den kritikkverdige praksis er penslet ut med en detaljrikdom det ikke er mulig å misforstå.


3. Sigur Bratlie, som ble JOS’ «svigersønn» etter hans død, skrev i 1939 boken Bruden og Skjøgen som nærmest må ses som en sammenhengende fornærmelse av alle andre kristne forsamlinger. Han styrte forsamlingen eneveldig frem til han ble senil og han overlot personlig stafettpinnen til sin kones nevø, Kåre Johan Smith.


4. Kåre Johan Smith, JOS’ sønnesønn, satte ny rekord i eneveldig styring og utrenskning av alle som hadde kritiske synspunkter på lederskapet. Litterært eller åndelig har han ikke gjort seg særlig bemerket, ut over selvbiografien han utga i 2004. En bok som han, helt i bestefarens ånd, i all beskjedenhet ga tittelen Hyrde og profet. Det er innen pengeinnsamling og eiendomsutvikling at Kåre Johan Smith gjør seg bemerket. Under hans ledelse er Smiths Venner omvandlet fra et åndelig fellesskap til et eiendomsselskap. At det nå er blitt ca. 460 selskaper under paraplyen BCC betyr ikke at det er blitt et bedre organisert trossamfunn.

Du forklarer at de som sto for den usunne forkynnelsen forlot forsamlingen på begynnelsen av 1990-tallet. Det er feil. Ingen av de som forlot forsamlingen eller ble kastet ut hadde noen særlig makt i forsamlingen. Det var Sigurd Bratlie som eneveldig styrte forsamlingen, frem til Kåre Smith ved hjelp av en såkalt vekkelse klarte å tilrane seg makten rundt 1992. Det var alle de tidligere lederne som var opphavsmenn til en usunn forkynnelse og praksis som har ført til at hundrevis – kanskje tusenvis – av personer er påført varig mén av oppveksten i Smiths Venner.

Jeg velger å utfordre deg konkret på invitasjonen om at alle som har behov for å snakke om sine opplevelser og oppveksten i Smiths Venner er velkommen til å ta kontakt, enten med BCC sentralt eller med den lokale menigheten. Dette er helt nye toner, og jeg er usikker på om du har ryggdekning hos dagens toppleder for denne invitasjonen. Jeg har dokumenterte utsagn fra ham om at medlemmene ikke skal ha noen omgang med personer som har kritiske synspunkter på forsamlingen - og det er vel nettopp dette det handler om? De som er krenket har selvfølgelig kritiske synspunkter – og disse inviterer du altså nå til å ta kontakt?

Som nevnt innledningsvis synes jeg du fortjener anerkjennelse for dine initiativ for å gi barna i Smiths Venner en mindre skadelig oppvekst. Problemet er imidlertid at krenkelsene av tidligere medlemmer fortsetter med uforminsket styrke.  De omtales med forskjellige ukvemsord og nektes adgang til BCCs sammenkomster, til og med i nære slektningers begravelser. Sett i lys av dette blir det merkelig at man nå forsøker med en "tilnærming" til andre kristne miljøer. Hva med å starte med en tilnærming til dem som er ekskludert?

I mars 2001 tok jeg et konkret initiativ overfor daværende styreleder i BCC, Sigurd Johan Bratlie, med forslag om et forsoningsmøte med dem som var blitt kastet ut og krenket på det groveste. Han likte ikke forslaget. Har du mot og autoritet til å ta initiativ til et slikt møte? Det ville å så fall være en så respektabel handling at den alene kunne gitt BCCs renommé i det offentlige rom et massivt løft. Desinformasjon og historieforfalskning er kontra-produktivt for omdømmet.

Gå til innlegget

Takk til Alf Gjøsund

Publisert rundt 1 år siden

Ditt initiativ til møte med noen av BCCs kritikere fortjener honnør. Det var konstruktivt og interessant. Det eneste «verktøy» vi har til å utvikle relasjoner, er å snakke med hverandre.,

Jeg har sympati for ditt prosjekt med å få SV ut i åpent lende, i håp om at «den store samtalen» over tid vil tvinge dem til å tenke noen nye tanker og endre både talemåter og praksis. Slik jeg ser det, må man ha et 30-års perspektiv for å kunne tro på et slikt prosjekt. Alderen tatt i betraktning, klarer ikke jeg å tenke så lange tanker. Dessuten tror jeg ikke på prosjektet. Det ville bety at de måtte gi opp de viktigste identitetssgivende markørene de har. Dersom de skulle forlate det som utgjør grunnfjellet i den kollektive selvforståelsen, hvem er de da?

Å innlede tilnærmingen til det du kaller Kristen-Norge med å bortforklare historien, er en dårlig start. Det er slik jeg leser innleggende til spaltisten Bernt Aksel Larsen. Det han skriver står i sterk kontrast til den interne praksis og forkynnelse. Det er ikke lenge siden de arrangerte «kunnskapskonkurranse» for ungdom, med basis i Sigurd Bratlies bok Bruden og skjøgen. Boken er entydig og konkluderende i sin nedvurdering av samtlige andre kristne. De er «skjøgen» og det de bedriver er altså en form for åndelig «trafficking».

Når interne realiteter er så fjernt fra det bildet spaltisten forsøker å vise frem, virker det falskt, og bidrar heller til økt forakt enn forståelse, sympati og dialog.

Når VL aldri kommer med kommentarer som kan sies å være undersøkende journalistikk, blir det ødeleggende også for avisens renomme. Å gi spalteplass til åpenbar propaganda er så fjernt fra hva man forventer av en avis som mottar pressestøtte, at man kan lure på om det er noen «ugler i mosen». Jeg tror ikke det. Min antagelse er at det stammer fra en overdreven positiv innstilling og et håp om å bidra til noe som i ettertid skulle vise seg å være en bra utvikling. Faren er til stede for at historiens dom blir det motsatte; at VL lot seg forlede, og ble godtroende medspillere for BCCs propagandaapparat.

Takk for dette møtet du arrangerte Alf. Min drøm ville vært om du kunne tatt initiativ til et forsoningsmøte mellom dagens ledere i BCC og de hundrevis av medlemmer som er fordrevet og er blitt utsatt for omfattende krenkelser gjennom årtier. (Jeg er ikke en av disse – BCC skylder meg ikke noe som helst.) De mange familierelasjoner som er blitt ødelagt av forsamlingens praksis, vitner om himmelropende mangel på etisk refleksjon og kristen moral. Min agenda er å gi storsamfunnet innsikt i realitetene i parallell-samfunnet Smiths Venner. Jeg tror det er i medlemmens interesse.

Dersom du og/eller avisen hadde klart å få til et slikt forsoningsmøte, ville historiens dom utvilsomt vært positiv. Jeg innser at dette er urealistisk. Kombinasjonen selvrettferdighet, manglende evne til å ta kritikk, kombinert med en bekymringsverdig økonomisk risikoprofil gjør nok dette til et umulig prosjekt for dagens ledere. Men dersom noen, mot alle odds, skulle være i stand til å ta et slikt initiativ, ville det kanskje nettopp vært avisen Vårt Land?

Avslutningsvis ønsker jeg både deg Alf og avisen Vårt Land lykke til med den krevende interne prosessen dere står i.

 

Gå til innlegget

BCC trenger mer business

Publisert rundt 1 år siden

I sin spalte i Vårt Land mandag 19. februar gir Bernt aksel Larsen inntrykk av at BCC har endret sin selvforståelse og sitt syn på andre kristne forsamlinger. Jeg mener dette er falskneri.

Bernt Aksel Larsen forsøker i synspunkt-spalten i VL mandag 19. februar å gi inntrykk av at BCC har skiftet spor og nå plutselig har fått respekt for andre kristne forsamlinger og innser at de kan ha noe å lære av dem. Det stemmer dårlig overens med det som forkynnes på møtene.  Fra tid til annen får jeg tilgang til lydfiler fra deres møter og i disse er absolutt intet som bekrefter det Larsen forsøker å gi inntrykk av. Smiths Venner er like fast i sin tro som før; de er de eneste virkelig kristne. Alle andre er på villspor. 

Gjennom å betale inn store pengesummer til Brunstad kan den enkelte sikre seg en plass i den ypperste åndselite som skal regjere sammen med Kristus i det hinsidige. I spalten skriver Larsen om deres store handlekraft i oppfyllingen av Jesu misjonsbefaling. Handlekraften har etter min forståelse ikke noe å gjøre med den nevnte befaling. Selv fattige familier i India og Afrika må delta i kommersiell virksomhet organisert som dugnader – eller «work-parties» som det så vakker heter i deres terminologi – for å samle inn penger til en religiøs sekt i verdens rikeste land.  Det er dette de kaller misjonering, noe jeg tror resten av det kristne Norge betrakter med hoderystende undring. 

Det er lite trolig at andre kristne forsamlinger vil respektere dette «teologiske ståsted».

Det Larsen skriver i denne spalten i VL står i så grell kontrast til det som forkynnes på møtene, at det må forstås som villedende propaganda. Jeg antar at det ligger kommersielle hensikter bak når han nå later som om man har endret ståsted i forholdet til andre forsamlinger.

Det er en umulighet for Smiths Venner å endre på dette. Tanken om at de utgjør den ypperste åndselite og er den eneste forsamlingen som virkelig har forstått «Gudsfryktens hemmelighet» er den viktigste identitetsmarkøren de har. Dersom de skulle gi opp denne selvforståelsen ville det oppstå en kollektiv identitetskrise de neppe kunne overleve. Så tilnærmingen til «den kristne storfamilien» er nok bare et spill for galleriet, for å gjøre Oslofjord Convention Centre mer spiselig som stevnelokale for andre kristne forsamlinger.

Når Larsen i sin spalte hevder at han ikke finner noe i Johan O. Smiths skriftlige materiale som skulle hindre at BCC kan anerkjenne og lære av mennesker utenfor vår menighet, uttaler han seg mot bedre vitende. Smiths forakt for andre kristne forkynnere og forsamlinger er solid dokumentert i hans egne artikler i medlemsbladet Skjulte Skatter helt fra starten i 1912 og frem til hans død i 1943. Larsen benytter altså spalten i vårt Land til aktiv desinformasjon, noe debattredaktøren Alf Gjøsund utmerket godt vet.  Allikevel får han spalteplass.

Det har ført til at jeg undrer meg over avisens etiske ståsted, og ser frem til å få høre mer om det, men frykter at mitt innlegg raskt slettes fordi det inneholder kritikk av Smiths Venner. Gjøsund kan jo, som i det forrige innlegget han slettet, etterlyse dokumentasjon fra meg som underbygger hver eneste setning i dette innlegget. 

I spalten gjør Larsen seg også til talsmann for kristne verdier.  Det kunne vært interessant å høre hvordan «kristne verdier» går sammen med den hatefulle avvisningen av de som har forlatt forsamlingen og er kritiske til "pengegaloppen". 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere