Joel Halldorf

Alder: 38
  RSS

Om Joel

Følgere

Fra ramme til ideologi

Publisert rundt 1 måned siden

Når det sekulære går fra å regulere statlige institusjoner til å bli en kulturell norm, øker kravene til å rense samfunnet fra religiøse uttrykk.

I julesesongen er til og med Sverige – et av verdens mest sekulariserte land – fullt av kristendom. Ja, faktisk så fullt at fagforeningene har varslet om et nytt arbeidsmiljøproblem i handelsnæringen: de ansatte plages av å være nødt til å høre på «Glade jul» og sanger om tusen tente julelys i det uendelige.

LES OGSÅ: Livet på tynn is

Stjerner i toppen. 

Men de fleste nyter tross alt lysestaker i vinduene, engler i gardinstengene, stjerner i toppen av juletreet og Lucia-tog. Når julepynten pakkes ut av skapet, blir kristendommen synlig for alle og enhver.

Dette står imidlertid i motsetning til den pågående utviklingen i vesten. Flere forskere, blant annet Solange Lefebvre og den anglikanske kirkens forrige erkebiskop, Rowan Williams, har konstatert at sekulariseringen holder på å forandres fra å være kun juridisk til også å bli kulturell.

Det vil si: Sekulariseringen handler ikke lenger bare om det juridiske skillet mellom kirke og stat, men blir et kulturelt påbud. Religionene skal fjernes fra det offentlige rom slik at det blir strippet for religiøse uttrykk, og, som det heter: «nøytralt».

Ingen overraskelse. 

Utviklingen er egentlig ikke noen overraskelse: Det som er lov, blir også lett norm. Dette er en utfordring for samfunnet. Konsekvensene av religionsfrihet og andre liberale reformer, er samfunn preget av mangfold. Men det finnes alltid en risiko for at det sekulære, juridiske rammeverket som skulle beskytte mangfoldet, isteden blir en ideologi som alle tvinges til å følge.

I Sverige har det i løpet av de seneste årene kommet krav om at kirkeklokker skal stilne, bønnerop forbys, skoleavslutninger flyttes fra kirken og religiøse symboler fjernes helt. Når det sekulære går fra å regulere statlige institusjoner til å bli en kulturell norm, øker kravene til å rense samfunnet fra religiøse uttrykk. Et annet tegn på dette er at man stadig oftere hører mennesker som burde vite bedre, snakke om «det sekulære samfunnet» istedenfor den sekulære staten.

En årsak til denne usynliggjøringen er at religioner i dag forbindes med konflikter, undertrykkelse og i verste fall vold. Da kan det virke rasjonelt å usynliggjøre dem i håp om at de skal forsvinne, eller i det minste ikke merkes.

LES OGSÅ: Romjulsblues

Minsker spenningene. 

Flere studier peker imidlertid i motsatt retning. Forskere har for eksempel undersøkt bønnerom på universiteter og lagt merke til at dersom ledelsen har en positiv innstilling til minoriteter, minsker de religions-relaterte spenningene på campus. Om de tvert imot er motvillige og forsøker å skjule religionen, da øker konfliktnivået. Og det er ikke så merkelig: Den som ignoreres eller baktales, kjenner seg tvunget til å markere sin identitet for å vise at man ikke lar seg kue, mens den som møter anerkjennelse sjelden har samme behov.

Religiøse spenninger avvæpnes altså best ved at politikere og andre anerkjenner majoriteten av religiøse som ikke skaper problemer, men tvert imot er en ressurs i samfunnet. Dessverre har politikere i Skandinavia vanskelig for dette. I motsetning til sine internasjonale kolleger sender de for eksempel sjelden anerkjennende hilsener ved høytider som påske, Eid-al eller Yom Kippur.

Et velkomment avbrudd. 

Julen representerer et velkomment avbrudd i en utvikling mot kulturell sekularisering, og minner oss samtidig om kirkens betydning nettopp for kulturen. Uten tradisjoner får vi et samfunn som likner mer på et sterilt laboratorium enn et hjem.

Så selv om julemusikken iblant kan bli litt for mye, bør de som drømmer om et sekulært­ samfunn stille seg følgende spørsmål: Vil man virkelig leve i en verden der det er vinter, men aldri jul?

LES OGSÅ: Irak gjør første juledag til fridag

Gå til innlegget

Som får uten hyrde

Publisert 3 måneder siden

Det moderne mennesket mister fotfestet. Behovet for veiledning er akutt.

Om noen sukket «uff, han er så blå», betydde det inntil nylig at hun var misfornøyd med den politiske overbevisning til noen. Slik er det ikke lenger. Gjennom sine «omgitt av»- bøker har forfatteren Thomas Eriksson gitt fargeskalaen en ny betydning. Omgitt av idioter har solgt mer enn en halv million eksemplarer i Sverige, og er nå også tilgjengelig på norsk.

Bokens tese er at det finnes fire personligheter som hver har sin farge. Rød for dominerende, gul for kreativ, grønn for omtenksom og blå for analytisk.

LES OGSÅ: Samtidsdiagnose

Åpnet øynene deres. 

Boken har hatt stor nedslagskraft, og både ledere og vanlige folk bruker nå fargene til å kategorisere jobbsøkere, kolleger og venner. Flere sier at fargesystemet har åpnet øynene deres. Eriksson har blitt invitert til å foredra for myndigheter, store selskaper og regjeringen.

Det er bare ett problem: Alt sammen er oppspinn. Et fikst påfunn.

I Magazine Filter går reporter Madelen Pollnow gjennom Erikssons beviser og finner … ingenting. Magnus Lindwall, professor i psykologi, konstaterer at
bøkene ikke er mer vitenskapelige enn et horoskop. Hvorfor? Blant annet fordi vi mennesker er altfor komplekse til å bli redusert til noen få farger. Den som prøver vil komme ut på den andre siden med mindre innsikt enn da hun begynte. Hun vil misforstå mer enn hun lærer.

Likevel er ikke Erikssons bokserie helt uten fortjenester. Den forteller oss at vi lever i en tid som tørster etter veiledning.

Sentrum holder ikke. 

Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Det har aldri vært lett å være menneske, men å være menneske i dagens senmoderne, sekulære Skandinavia er en utfordring som slår det meste. Alt er i forandring og det er ingenting som holder igjen. Tradisjonene tynnes ut til det bare er noen få utvalgte bordtradisjoner ved høytider som står igjen. De som kunne vist vei har reist til en solkyst i Spania. Og når de kommer tilbake, stues de bort på en institusjon.

Det var ikke slik det skulle være. Det var ikke dette vi ble lovet. Modernitetens løfte var at vi skulle tre inn i en rasjonell epoke – med fornuften som ledestjerne. I stedet oversvømmes vi av humbug og ikke-vitenskapelige selvhjelpsbøker. Dette
er det moderne menneskets tragedie - overlatt til sjarlataner og livscoacher som forsøker å loppe oss.

Det er som forfatteren GK Chesterton bemerket: Den som slutter å tro på Gud, begynner å tro på hva som helst.

LES OGSÅ: Den beste religionskritikken kommer ofte fra religiøse selv

I vårt armod. 

Er alt tapt? Nei, verden er selvfølgelig ikke tom for visdom. Det finnes innsiktsfulle filosofer og kloke
poeter. Og det finnes en verdenslitteratur å lene seg på. Men flere har Stjernekamp, et knippe «influensere» og Thomas Eriksson som guide. Det er en diett som verken er til å leve av eller dø på.

Behovet for veiledning er derfor akutt. Det er ingen enkel oppgave å fortelle et sogn eller en forsamling hvordan de skal leve. Men, og nå henvender jeg meg til dere, kjære prester, alternativet er verre. Ikke slå øynene ned, og minn deg selv på at du ikke trenger å komme opp med noe nytt og «spennende».

Å stå i en tradisjon er å ha røtter. Den som snakker om den kristne tro er en mellommann – ikke en oppfinner. Du vil oppdage hvor langt du når kun ved å gjengi og utlegge det som allerede er - Bibelen.

Inderlig medynk med dem. 

Etter en rundtur i Galilea ga Jesus sine disipler i oppdrag å forkynne. Han hadde sett ting som forskrekket ham: «Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»

Jesu’ analyse er like sann i dag – og oppdraget like viktig.

LES OGSÅ: – Det er masse ateister og kristne kan enes om

Gå til innlegget

Med altfor bred pensel

Publisert 4 måneder siden

Om religion forårsaker krig? Virkeligheten kan ikke oppsummeres i slike sjablonger.

De siste årene har oppfatningen om at religion forårsaker krig spredt seg gjennom den vestlige verden. Det er vanskelig å diskutere emnet, for selv kloke og forstandige mennesker gjør feilslutninger når temaet kommer opp.

Syv prosent. 

Men hva sier vitenskapen? Det korte svaret er at det ikke er riktig. Leksikonet Encyclopedia of Wars har gjennomgått 1763 kriger gjennom historien og finner at bare om lag 100 - eller 7 prosent av dem - kan kalles religiøse konflikter.

I virkeligheten er det enda mer komplisert. En konflikt som gjerne beskrives som en religiøs krig er trettiårskrigen. Her har vi lært at protestanter sto mot katolikker. Men om vi titter nærmere, ser vi at det ikke er fullt så enkelt. Protestantene som kjempet mot de katolske tysk-romerske keiserne ble støttet av katolske Frankrike. Og Frankrike muliggjorde det lutherske Sveriges involvering i krigen gjennom å gi økonomisk støtte - noe som selv paven oppmuntret til.

Hvis dette hadde vært en rent religiøs krig, ville slike allianser ikke vært mulig. Så handlet da også krigen mest av alt om maktbalansen i Europa

LES OGSÅ: - Fremmedkrigere er dypt religiøse

Kan ikke skille ut. 

Mønsteret gjenkjennes når vi studerer moderne konflikter. Det er ikke mulig å skille ut religion som en særegen faktor; den er alltid del av en komplisert blanding. Forestillingen om at religion forårsaker vold er en generalisering som gjør det vanskeligere for oss å se denne kompleksiteten.

Ta for eksempel den mest åpenbare religiøse konflikten i vår tid: IS-terrorismen. Ingen kan nekte for at deres vold motiveres av religiøs tro. Men betyr det at det bare handler om religion, eller at IS oppsto på grunn av moskébesøk og Koranstudier?

Nei, bak volden er det en rekke faktorer: politiske, økonomiske og sosiale. Religion er en del av blandingen, men ikke nødvendigvis den viktigste. Den franske journalisten Didier François, som var IS-fange, forteller at diskusjonene med vaktene aldri handlet om Koranen, men alltid om politikk.

LES OGSÅ: Pris mot krigens nedrigste våpen 

Ikke religion som sådan. 

Det er sant at religiøse mennesker har gjort forferdelige ting, noen ganger motivert av deres religiøse overbevisning. Men selv når religiøs tro er involvert, er det ikke religion som sådan som er problemet, men den spesifikke troen til de som er voldelige.

Dette er viktig: Den som påstår at religion som sådan er skurken, anklager i det samme alle kristne, muslimer og jazidere som har blitt tvunget til å rømme fra IS-terroren gjennom årene. For de er også religiøse - like mye som gjerningspersonene. IS er ikke drevet av «religion», men av sin egen Salafist-tolkning av islam - en tolkning som fordømmes av de fleste muslimer.

Religion er som været, skriver den amerikanske forfatteren Karen Armstrong: Det kan forårsake en rekke ting. Én person tar til våpen på grunn av sin religion, mens andre troende motiveres til å etablere barnehjem.

LES OGSÅ: Kunne jeg blitt radikalisert? 

Gud vil tilgi dem. 

I en rapport i den arabiske kanalen SAT-7 møter vi den ti år gamle Myriam fra Qaraqoush i Irak. Hun har blitt tvunget til å forlate sitt hjem for å unnslippe IS’ terrorisme. Reporteren spør hva hun vet om disse gjerningsmennene, og Myriam svarer: «Gud elsker dem. Jeg vil ikke gjøre noe mot dem. Jeg bare ber om at Gud vil tilgi dem. Jeg tilgir dem.»

Myriams svar springer ut av hennes religiøse tro - en ganske annen enn den som motiverer volden i Midtøsten. Den som hevder at det er religion i alminnelighet som ligger bak volden, greier ikke å skille ofre fra gjerningsmenn.

Gå til innlegget

Eksempelets makt

Publisert 6 måneder siden

En kirke som tar pinsen alvorlig kan aldri lokkes ut på ­nasjonalismens smale vei.

1906 var et mørkt år i USAs historie. Rasismen ble institusjonalisert i form av Jim Crow-lovene som tillot delstatene å separere svarte og hvite. Loven la grunnlaget for alt fra segregerte ­skoler til drikkevannsfontener kun for hvite.

Hengt fra lyktestolper. 

I tillegg var det brutale lynsjinger. Høsten 1906 brøt det ut opptøyer i Atlanta. Væpnede ­hvite ­
grupper angrep svarte og skjøt, slo og drepte sine ofre. Noen ble hengt fra lykte­stolper. ­Offisielt ble dødstallene oppgitt å være 25.

Mot dette mørke bakteppet er ­hendelsene samme år i et lite kapell på Azusa Street så bemerkelsesverdige. Den afrikansk-amerikanske pastoren ­William J. Seymour kom til Los Angeles i ­februar og ledet en liten kristen kirke. Seymour visste hva Jim Crow handlet om. ­Tidligere hadde han gått på en bibelskole i ­Kansas. Der måtte han vær så god og sitte på ­gangen og lytte, atskilt fra de hvite ­elevene i ­klasserommet.

«The color line», som den ble kalt, gikk også tvers gjennom kirkene. De svarte hadde sine kirker, og de hvite sine. Når de samlet seg til et møte, ble publikum gjerne delt inn i en svart og en hvit gruppe.

Gudstjeneste sammen. 

Men slik var det ikke på Azusa Street. Den moderne pinsebevegelsen ble født i et sogn hvor svarte og hvite feiret gudstjeneste sammen under ledelse av en afroamerikansk predikant.

Det provoserte. En lokal avis var opprørt av det de karakteriserte som en «skamfull blanding av raser», og mange til­reisende reagerte også. G. B. Cashwell var blant dem som reiste over hele USA for å se ­vekkelsen med sine egne øyne. Men da han kom frem, kunne han ikke få seg til å la Seymour – en svart mann! – legg hendene sine på ham. Forbitret forlot han salen.

Men om natten slåss han med Gud og sine fordommer. Dagen etter kom han tilbake. Han gikk frem til alteret og falt ned og angret. Seymour la hendene sine på ham, og alt var godt igjen.

I Jesu blod. 

«The color line» ble vasket bort i Jesu blod, som et av menighetsbarna formulerte det. På Azusa Street vasket svarte og hvite hverandres føtter før de feiret nattverd sammen. Det var et radikalt vitnesbyrd om en ny ordre. En realisering av den første pinsedagen, da Den Hellige Ånd krysset grenser og språkbarrierer.

En kirke som tar pinsen alvorlig, kan aldri låne seg bort til smal nasjonalisme.

Vi lever i ekkokamrenes tid, hvor det er enkelt å omgi seg bare med sine egne. Segregeringen øker, ikke minst i større byer som Oslo og Stockholm.

Et uvanlig syn. 

Men det finnes unntak. Malmø beskrives gjerne som en sterkt segregert by, men i kirken ­Europa­-
porten feirer hver søndag middelklasse-­svensker, sigøynere, afrikanere, ­afghanere, ­
filippinere og vietnamesere ­gudstjeneste sammen. Det er et uvanlig syn i ­dagens Sverige – men ikke i menighetene. ­Kirkene er samlingsplasser for folk fra hele verden.

Iblant kritiseres de stemmene som ­taler høyest om mangfoldets ­velsignelser – fordi de mangler erfaringen med å gjøre det. Alt er bare ord. Denne kritikken biter ikke på kirkene. Her kombineres teori og praksis. Her erfares gnisningene når ulike kulturer støter sammen, men like mye kan kirken gå god for rikdommen. Rikdommen som oppstår når ulike kulturer finner sammen.

Motvirket segregering. 

Fra Seymour til baptistpastor Martin Luther King Jr. har kirkene i løpet av 1900-tallet motvirket segregering og rasisme. Ikke bare ­gjennom ord, men ved eksempelets makt. Ved å leve og vise i praksis.

Det samme gjelder i Norden i dag. Også her og nå kan menigheter være et håpets tegn og et sted for fellesskap – i en tid der mange kjenner på maktesløsheten.

Eller som den svenske pinselederen Daniel Alm kaller det: integrasjonsglede.

Trykket i Vårt Land 15. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Den vanskelige friheten

Publisert 9 måneder siden

Hva skjer med samfunnet om vi rokker på at livet er hellig?

Frihet har høy status i vår kultur, og den moderne friheten forstås negativt – det er en «frihet fra» undertrykkelse og hinder. Å være fri er å kunne gjøre hva jeg vil: Så lenge jeg ikke skader noen bør ingen kunne sette grenser for min frihet. Vi har kunnet ekspandere denne friheten nærmest uendelig det siste århundret. Vi har rett til å velge jobb, partner, bosted, og så videre. Nå gjenstår bare en grense: retten til å velge sin død. 

Spørsmålet om dødshjelp vekker sterke følelser, ettersom det er et punkt der grunnleggende verdier virker å kollidere, nemlig retten til frihet og livets hellighet. 

Om man setter den moderne friheten høyest er det vanskelig å argumentere mot dødshjelp. Samtidig innebærer dette frihetsbegrepet at en alkoholiker med penger i lomma foran et åpent vinmonopol er å betrakte som fri. Hva er en slik frihet egentlig verdt? Her blir det tydelig at liberalismen behøver å forankres i humanismen for ikke å miste fotfestet. Omfavner man dødshjelp brytes dette båndet – og det ville vært dødsstøtet for det liberale prosjektet.

I denne debatten er det tydelig hvordan lov og verdier hører sammen. Endrer man loven forandres også normene. Forbudet mot dødshjelp bygger på normen om at man ikke bør ta sitt liv, og den i sin tur hviler på verdier. Som at mitt liv er flettet sammen med andres, og at menneskeverdet er ukrenkelig.

Gode normer etablerer grunnleggende forholdsregler for livet. De er noe å holde i, særlig viktig når livet svinger. Hva hender med oss som samfunn om vi rokker på normen at livet er hellig? Våre allerede høye selvmordstall skyter nok ikke fart over en natt – men hva skjer på lengre sikt? De akademikerne og kulturprofilene som argumenterer for denne friheten risikerer kanskje ikke å bruke den utilsiktet – men det avhenger av at de har tilstrekkelig sterk kulturell kapital for å orientere seg i en verden uten normer. 

Det gjelder dog ikke alle. Statsviteren Charles Murray har vist at USAs progressive middelklasse toner ned viktigheten av normer, men selv lever etter tradisjonelle mønster når det gjelder sex, narkotika og arbeidsmoral. Spaltisten David Brooks kaller dem «bobos»: bohemer i verdier, småborgerlige i oppførsel. 

Den bohemske sekstitallsmoralen – sex og narkotika – karakteriserer i stedet utsatte områder. Her finner man familier forlatt av sine fedre, foreldre nedbrutt av misbruk, og barn som dropper ut av skolen. Mennesker med trygge forbilder og en universitetsutdanning i bagasjen gjennomgår en tilstrekkelig sterk sosialisering for å kunne orientere seg i et samfunn uten tydelige normer. Men for en del er samfunnets normer den eneste veiledningen man har.

Disse påvirkes når verdier møtes. Eliten vinner altså sin frihet på bekostning av mennesker uten samme sterke sosiale kapital. 

Allerede nå finnes rapporter om at dødshjelp påvirker svake grupper som psykisk syke, demente, misbrukere og mennesker med selvmordstanker. I Sverige dør 16 prosent alene: Om normen om at ingen bør avslutte sitt liv løses opp i, finnes det en risiko for at syke uten nettverk kjenner seg presset til å gjøre nettopp det. Eller for at personer med svake nettverk gjør det for ikke å være til bry: I Oregon angir 40 prosent forsørgelsessituasjonen sin som en grunn til å forkorte livet sitt. 

Bildet av dødshjelp handler ofte om harmoniske klinikker der pasienter rolig sovner inn omgitt av sine nærmeste. Det er ikke sånn det kommer til å se ut om det innføres. Det blir mer ensomt, mer anonymt og mye skitnere.

Trykket i Vårt land 23. mai 2018

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere