Joel Halldorf

Alder: 38
  RSS

Om Joel

Følgere

Med altfor bred pensel

Publisert 13 dager siden - 1486 visninger

Om religion forårsaker krig? Virkeligheten kan ikke oppsummeres i slike sjablonger.

De siste årene har oppfatningen om at religion forårsaker krig spredt seg gjennom den vestlige verden. Det er vanskelig å diskutere emnet, for selv kloke og forstandige mennesker gjør feilslutninger når temaet kommer opp.

Syv prosent. 

Men hva sier vitenskapen? Det korte svaret er at det ikke er riktig. Leksikonet Encyclopedia of Wars har gjennomgått 1763 kriger gjennom historien og finner at bare om lag 100 - eller 7 prosent av dem - kan kalles religiøse konflikter.

I virkeligheten er det enda mer komplisert. En konflikt som gjerne beskrives som en religiøs krig er trettiårskrigen. Her har vi lært at protestanter sto mot katolikker. Men om vi titter nærmere, ser vi at det ikke er fullt så enkelt. Protestantene som kjempet mot de katolske tysk-romerske keiserne ble støttet av katolske Frankrike. Og Frankrike muliggjorde det lutherske Sveriges involvering i krigen gjennom å gi økonomisk støtte - noe som selv paven oppmuntret til.

Hvis dette hadde vært en rent religiøs krig, ville slike allianser ikke vært mulig. Så handlet da også krigen mest av alt om maktbalansen i Europa

LES OGSÅ: - Fremmedkrigere er dypt religiøse

Kan ikke skille ut. 

Mønsteret gjenkjennes når vi studerer moderne konflikter. Det er ikke mulig å skille ut religion som en særegen faktor; den er alltid del av en komplisert blanding. Forestillingen om at religion forårsaker vold er en generalisering som gjør det vanskeligere for oss å se denne kompleksiteten.

Ta for eksempel den mest åpenbare religiøse konflikten i vår tid: IS-terrorismen. Ingen kan nekte for at deres vold motiveres av religiøs tro. Men betyr det at det bare handler om religion, eller at IS oppsto på grunn av moskébesøk og Koranstudier?

Nei, bak volden er det en rekke faktorer: politiske, økonomiske og sosiale. Religion er en del av blandingen, men ikke nødvendigvis den viktigste. Den franske journalisten Didier François, som var IS-fange, forteller at diskusjonene med vaktene aldri handlet om Koranen, men alltid om politikk.

LES OGSÅ: Pris mot krigens nedrigste våpen 

Ikke religion som sådan. 

Det er sant at religiøse mennesker har gjort forferdelige ting, noen ganger motivert av deres religiøse overbevisning. Men selv når religiøs tro er involvert, er det ikke religion som sådan som er problemet, men den spesifikke troen til de som er voldelige.

Dette er viktig: Den som påstår at religion som sådan er skurken, anklager i det samme alle kristne, muslimer og jazidere som har blitt tvunget til å rømme fra IS-terroren gjennom årene. For de er også religiøse - like mye som gjerningspersonene. IS er ikke drevet av «religion», men av sin egen Salafist-tolkning av islam - en tolkning som fordømmes av de fleste muslimer.

Religion er som været, skriver den amerikanske forfatteren Karen Armstrong: Det kan forårsake en rekke ting. Én person tar til våpen på grunn av sin religion, mens andre troende motiveres til å etablere barnehjem.

LES OGSÅ: Kunne jeg blitt radikalisert? 

Gud vil tilgi dem. 

I en rapport i den arabiske kanalen SAT-7 møter vi den ti år gamle Myriam fra Qaraqoush i Irak. Hun har blitt tvunget til å forlate sitt hjem for å unnslippe IS’ terrorisme. Reporteren spør hva hun vet om disse gjerningsmennene, og Myriam svarer: «Gud elsker dem. Jeg vil ikke gjøre noe mot dem. Jeg bare ber om at Gud vil tilgi dem. Jeg tilgir dem.»

Myriams svar springer ut av hennes religiøse tro - en ganske annen enn den som motiverer volden i Midtøsten. Den som hevder at det er religion i alminnelighet som ligger bak volden, greier ikke å skille ofre fra gjerningsmenn.

Gå til innlegget

Eksempelets makt

Publisert 2 måneder siden - 780 visninger

En kirke som tar pinsen alvorlig kan aldri lokkes ut på ­nasjonalismens smale vei.

1906 var et mørkt år i USAs historie. Rasismen ble institusjonalisert i form av Jim Crow-lovene som tillot delstatene å separere svarte og hvite. Loven la grunnlaget for alt fra segregerte ­skoler til drikkevannsfontener kun for hvite.

Hengt fra lyktestolper. 

I tillegg var det brutale lynsjinger. Høsten 1906 brøt det ut opptøyer i Atlanta. Væpnede ­hvite ­
grupper angrep svarte og skjøt, slo og drepte sine ofre. Noen ble hengt fra lykte­stolper. ­Offisielt ble dødstallene oppgitt å være 25.

Mot dette mørke bakteppet er ­hendelsene samme år i et lite kapell på Azusa Street så bemerkelsesverdige. Den afrikansk-amerikanske pastoren ­William J. Seymour kom til Los Angeles i ­februar og ledet en liten kristen kirke. Seymour visste hva Jim Crow handlet om. ­Tidligere hadde han gått på en bibelskole i ­Kansas. Der måtte han vær så god og sitte på ­gangen og lytte, atskilt fra de hvite ­elevene i ­klasserommet.

«The color line», som den ble kalt, gikk også tvers gjennom kirkene. De svarte hadde sine kirker, og de hvite sine. Når de samlet seg til et møte, ble publikum gjerne delt inn i en svart og en hvit gruppe.

Gudstjeneste sammen. 

Men slik var det ikke på Azusa Street. Den moderne pinsebevegelsen ble født i et sogn hvor svarte og hvite feiret gudstjeneste sammen under ledelse av en afroamerikansk predikant.

Det provoserte. En lokal avis var opprørt av det de karakteriserte som en «skamfull blanding av raser», og mange til­reisende reagerte også. G. B. Cashwell var blant dem som reiste over hele USA for å se ­vekkelsen med sine egne øyne. Men da han kom frem, kunne han ikke få seg til å la Seymour – en svart mann! – legg hendene sine på ham. Forbitret forlot han salen.

Men om natten slåss han med Gud og sine fordommer. Dagen etter kom han tilbake. Han gikk frem til alteret og falt ned og angret. Seymour la hendene sine på ham, og alt var godt igjen.

I Jesu blod. 

«The color line» ble vasket bort i Jesu blod, som et av menighetsbarna formulerte det. På Azusa Street vasket svarte og hvite hverandres føtter før de feiret nattverd sammen. Det var et radikalt vitnesbyrd om en ny ordre. En realisering av den første pinsedagen, da Den Hellige Ånd krysset grenser og språkbarrierer.

En kirke som tar pinsen alvorlig, kan aldri låne seg bort til smal nasjonalisme.

Vi lever i ekkokamrenes tid, hvor det er enkelt å omgi seg bare med sine egne. Segregeringen øker, ikke minst i større byer som Oslo og Stockholm.

Et uvanlig syn. 

Men det finnes unntak. Malmø beskrives gjerne som en sterkt segregert by, men i kirken ­Europa­-
porten feirer hver søndag middelklasse-­svensker, sigøynere, afrikanere, ­afghanere, ­
filippinere og vietnamesere ­gudstjeneste sammen. Det er et uvanlig syn i ­dagens Sverige – men ikke i menighetene. ­Kirkene er samlingsplasser for folk fra hele verden.

Iblant kritiseres de stemmene som ­taler høyest om mangfoldets ­velsignelser – fordi de mangler erfaringen med å gjøre det. Alt er bare ord. Denne kritikken biter ikke på kirkene. Her kombineres teori og praksis. Her erfares gnisningene når ulike kulturer støter sammen, men like mye kan kirken gå god for rikdommen. Rikdommen som oppstår når ulike kulturer finner sammen.

Motvirket segregering. 

Fra Seymour til baptistpastor Martin Luther King Jr. har kirkene i løpet av 1900-tallet motvirket segregering og rasisme. Ikke bare ­gjennom ord, men ved eksempelets makt. Ved å leve og vise i praksis.

Det samme gjelder i Norden i dag. Også her og nå kan menigheter være et håpets tegn og et sted for fellesskap – i en tid der mange kjenner på maktesløsheten.

Eller som den svenske pinselederen Daniel Alm kaller det: integrasjonsglede.

Trykket i Vårt Land 15. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Den vanskelige friheten

Publisert 5 måneder siden - 336 visninger

Hva skjer med samfunnet om vi rokker på at livet er hellig?

Frihet har høy status i vår kultur, og den moderne friheten forstås negativt – det er en «frihet fra» undertrykkelse og hinder. Å være fri er å kunne gjøre hva jeg vil: Så lenge jeg ikke skader noen bør ingen kunne sette grenser for min frihet. Vi har kunnet ekspandere denne friheten nærmest uendelig det siste århundret. Vi har rett til å velge jobb, partner, bosted, og så videre. Nå gjenstår bare en grense: retten til å velge sin død. 

Spørsmålet om dødshjelp vekker sterke følelser, ettersom det er et punkt der grunnleggende verdier virker å kollidere, nemlig retten til frihet og livets hellighet. 

Om man setter den moderne friheten høyest er det vanskelig å argumentere mot dødshjelp. Samtidig innebærer dette frihetsbegrepet at en alkoholiker med penger i lomma foran et åpent vinmonopol er å betrakte som fri. Hva er en slik frihet egentlig verdt? Her blir det tydelig at liberalismen behøver å forankres i humanismen for ikke å miste fotfestet. Omfavner man dødshjelp brytes dette båndet – og det ville vært dødsstøtet for det liberale prosjektet.

I denne debatten er det tydelig hvordan lov og verdier hører sammen. Endrer man loven forandres også normene. Forbudet mot dødshjelp bygger på normen om at man ikke bør ta sitt liv, og den i sin tur hviler på verdier. Som at mitt liv er flettet sammen med andres, og at menneskeverdet er ukrenkelig.

Gode normer etablerer grunnleggende forholdsregler for livet. De er noe å holde i, særlig viktig når livet svinger. Hva hender med oss som samfunn om vi rokker på normen at livet er hellig? Våre allerede høye selvmordstall skyter nok ikke fart over en natt – men hva skjer på lengre sikt? De akademikerne og kulturprofilene som argumenterer for denne friheten risikerer kanskje ikke å bruke den utilsiktet – men det avhenger av at de har tilstrekkelig sterk kulturell kapital for å orientere seg i en verden uten normer. 

Det gjelder dog ikke alle. Statsviteren Charles Murray har vist at USAs progressive middelklasse toner ned viktigheten av normer, men selv lever etter tradisjonelle mønster når det gjelder sex, narkotika og arbeidsmoral. Spaltisten David Brooks kaller dem «bobos»: bohemer i verdier, småborgerlige i oppførsel. 

Den bohemske sekstitallsmoralen – sex og narkotika – karakteriserer i stedet utsatte områder. Her finner man familier forlatt av sine fedre, foreldre nedbrutt av misbruk, og barn som dropper ut av skolen. Mennesker med trygge forbilder og en universitetsutdanning i bagasjen gjennomgår en tilstrekkelig sterk sosialisering for å kunne orientere seg i et samfunn uten tydelige normer. Men for en del er samfunnets normer den eneste veiledningen man har.

Disse påvirkes når verdier møtes. Eliten vinner altså sin frihet på bekostning av mennesker uten samme sterke sosiale kapital. 

Allerede nå finnes rapporter om at dødshjelp påvirker svake grupper som psykisk syke, demente, misbrukere og mennesker med selvmordstanker. I Sverige dør 16 prosent alene: Om normen om at ingen bør avslutte sitt liv løses opp i, finnes det en risiko for at syke uten nettverk kjenner seg presset til å gjøre nettopp det. Eller for at personer med svake nettverk gjør det for ikke å være til bry: I Oregon angir 40 prosent forsørgelsessituasjonen sin som en grunn til å forkorte livet sitt. 

Bildet av dødshjelp handler ofte om harmoniske klinikker der pasienter rolig sovner inn omgitt av sine nærmeste. Det er ikke sånn det kommer til å se ut om det innføres. Det blir mer ensomt, mer anonymt og mye skitnere.

Trykket i Vårt land 23. mai 2018

Gå til innlegget

Omkostninger uansett

Publisert 6 måneder siden - 473 visninger

Nasjonen har gjort comeback. På godt og vondt.

Nasjonen har gjort comeback. På 1990-tallet gikk bevegelsen andre veien, og det ble snakket om opphevelsen av nasjonale grenser. Radikale ungdommer så grenser som gammeldagse frihetsbarrierer, mens neoliberale økonomer betraktet dem som økonomiske bremseklosser.

Nå ser vi i stedet en politisk og kulturell tilbakevending til nasjonen: Brexit, «America First» og den europeiske høyre­populismen er bare noen eksempler. Og det handler ikke bare om Vesten; de samme strømningene gir seg til kjenne i Øst-Europa og Asia.

Nasjonalismen har med andre ord blitt global.

Tillit og solidaritet. I Sverige ses den samme utviklingen ikke lenger bare blant populister; den har blitt mainstream. Og ikke uten grunn. For visst kan nasjonale grenser være problematiske, men innenfor nettopp disse grensene har det vist seg mulig å skape tillit og solidaritet, forhold som i sin tur muliggjør demokrati og velferd.

Historikeren Lars Trägårdh er blant dem som har understreket dette. Åsa Linderborg og Göran Greider peker på det samme i sitt nylig utkomne Populistiska Manifestet (Nature & Culture).

Nasjonens retur har altså mye for seg. Nasjonen var en stor problemløser i det 20. århundre, og vi har ennå til gode å se et bedre alternativ. Samtidig er det verdt å minne om alle utfordringene som ikke kan løses innenfor nasjonalstatens rammer.

Internasjonale mastodonter. I sin klassiker The Great Transformation viser Karl Polanyi hvordan den moderne staten bygget muskler for å matche de nasjonale selskapene som vokste opp rundt år 1900. Dilemmaet i dag er at de største selskapene ikke bare er nasjonale – men svære internasjonale mastodonter.

Og det handler ikke bare om dem: Informasjon, migrasjon og økologi er andre globale fenomener med store politiske implikasjoner.

I dag står vi derfor overfor utfordringer som er uhåndterlige for den enkelte nasjon. Økosystemer og flyktninger krever globale styringsverktøy. Her kan et (for) ensidig fokus på egen nasjon være til hinder. Som når Donald Trump trekker seg fra globale miljøavtaler, med henvisning til at USA er hans «første prioritet». Som om økokrisen ikke også vil ramme USA. For her er ingen nasjon forskånet - ikke engang et kardemomme-idyllisk Norge med aldri så mange milliarder i banken.

Derfor må det nasjonale perspektivet suppleres med utvikling av effektive globale strukturer, ellers blir politikken akterutseilt.

Et samfunn på forskjeller. Men det er ikke bare utenfra at nasjonen utfordres - en annen utfordring er enheten innenfor landets grenser. «Man kan ikke bygge et samfunn på forskjeller», uttalte Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson da han ble intervjuet i Uppsala i forrige uke.

Uppsala er i seg selv et interessant sted for en slik uttalelse, ettersom byen reflekterer den mentaliteten som bidro til kritikken mot forsamlingen Livets Ord. Visst fantes det teologiske innvendinger mot nevnte trossamfunn, men forsamlingen - bestående av baptister, Frelsesarmeens soldater og pinsevenner før dem – provoserte vel så mye fordi de ikke ble ansett som svenske nok.

Det moderne demokratiske prosjektet handler om mangfold. Ikke desto mindre har folkhemmet vært et trangt sted for samiske, psykisk syke, pinsevenner og andre «avvikere». Den svenske religionsfriheten ble ikke knesatt før i 1951, og tvangssterilisering ble praktisert i enhetens navn.

Dårlige nyheter. Nasjonens comeback kan således være dårlige nyheter for minoriteter, religiøse og andre. Det kan den undertrykkende religiøse debatten, som har preget denne våren, være et tegn på.

For like opplagt som at mangfoldet innebærer et sett utfordringer, så gjelder det samme for alternativet: Heller ikke enhetstanken kommer uten omkostninger.

Gå til innlegget

Religion er nødvendig

Publisert 7 måneder siden - 2370 visninger

Demokratiet er et system som krever mye av sine borgere: ansvar, solidaritet, toleranse og tålmodighet. Disse dydene dukker ikke opp fra intet.

Den siste måneden har religiøse spørsmål dominert den vanligvis så sekulære svenske debatten. Religiøse friskoler, statlige tilskudd til trossamfunn og bønnerop fra minareter er noen av temaene som har blitt behandlet i en rekke debatter, den ene mer opphetet enn den andre.

 

Moderne dogme. De færreste av politikerne virket forberedt på hva som ventet dem, og det er kanskje ikke så rart? At politikk og religion er adskilt og tilhører hver sine sfærer er blant modernitetens dogmer.

Men dette endrer seg. Nå snakker sosiologer om religionens av-privatisering: Troen kryper ut av den enkeltes lønnkammer og gjør seg gjeldende ute i samfunnet.

Innvandringen har gjort dette enda tydeligere. Det var ikke slik at Sverige noen gang var klinisk renset for religion – men kirketårnet, kirkeklokkene og vielsesritualene er symboler vi har blitt så vant til at vi nesten ikke merker dem. Minareter, bønneanrop og hijaber, derimot, skiller seg ut som noe nytt og, delvis, provoserende.

 

Grunnleggende spørsmål. Religiøse problemstillinger skaper debatt fordi de handler om noe mer enn bare «saken» som sådan. De løfter grunnleggende diskusjoner om samfunnets grunnlag, og setter identitet og verdier i spill.

Da er det kanskje ikke så rart at mange politikerne nøler med å gi sitt besyv. Og at mange av dem snubler.

Mange svarer på de nye utfordringene med å rope på forbud. Socialdemokraterna går til valg med uttalt hensikt om å stenge religiøse friskoler. Kristdemokraterna vil forby bønnerop, mens liberale deklamerer at de vil forby enkelte religiøse plagg.


En iboende angst. Bakgrunnen for all forbudsiveren kan best forstås slik: som en grunnleggende bekymring for samfunnets fragmentering.

Det er lett å peke på innvandring som årsaken til omslaget, men det er en forenkling.

Selv i land med betydelig mer regulert innvandring, som Norge, dukker de samme spørsmålene opp: Hva er det som skal forene borgerne i et postmoderne forbrukersamfunn der Fortellingene og ideologiene (angivelig) er døde? Hva skal være samfunnets «sammenhengskraft»?


Basert på individuell frihet. Det grunnleggende spørsmålet er om religion er en ressurs eller en trussel mot samfunnsordenen. Da Alexis de Tocqueville studerte det amerikanske, demokratiske eksperimentet på 1830-tallet, spurte han om nettopp dette: Hvordan kunne et samfunn basert på individuell frihet holde sammen? Vil ikke den logiske konsekvensen bli at folk isoleres fra hverandre og bare bryr seg om seg selv?

For oppsplittingen ligger alltid på lur, oppdaget han. Fragmenteringen. Han kalte dette demokratiets evige dilemma. Men det finnes også en motkraft: religion. «Det finnes ingen religion som ikke pålegger oss å oppfylle visse forpliktelser overfor menneskeheten», skriver de Tocqueville.

Dette er perspektiver som mangler i dagens debatt. Det skal godt gjøres å si noe entydig om et så mangefasettert fenomen som «religion», men et utgangspunkt kan være at det er bra når folk slutter opp om et større fellesskap. Dette er blant religionens funksjoner.


Nødvendige dyder. I stedet blir religion gjerne fremstilt som en trussel mot samfunnets enhet - selv om ingen kan redegjøre for hvor etikken ellers skal forankres. For demokratiet er et system som krever mye av sine borgere: ansvar, solidaritet, toleranse og tålmodighet. Disse dydene dukker ikke opp fra intet - aller minst fra liberalismen, som ikke forkynner annen moral enn du skal «realisere deg selv og ellers passe på at du ikke skader andre».

Religion er derfor ikke et nødvendig onde som demokratier i liberalismens navn er pent nødt til å akseptere. Tvert om, religion er umistelig del av grunnlaget for det samme demokratiet.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gunnar Søyland kommenterte på
KrF-måten
17 minutter siden / 3204 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
42 minutter siden / 346 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Svikter Kristelig Folkeparti velgerne?
rundt 1 time siden / 218 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 346 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 21651 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 2 timer siden / 346 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 3 timer siden / 399 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 3 timer siden / 150 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 4716 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 4 timer siden / 1823 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 4 timer siden / 225 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 4 timer siden / 346 visninger
Les flere