Joel Halldorf

Alder: 38
  RSS

Om Joel

Følgere

Den vanskelige friheten

Publisert rundt 1 måned siden - 319 visninger

Hva skjer med samfunnet om vi rokker på at livet er hellig?

Frihet har høy status i vår kultur, og den moderne friheten forstås negativt – det er en «frihet fra» undertrykkelse og hinder. Å være fri er å kunne gjøre hva jeg vil: Så lenge jeg ikke skader noen bør ingen kunne sette grenser for min frihet. Vi har kunnet ekspandere denne friheten nærmest uendelig det siste århundret. Vi har rett til å velge jobb, partner, bosted, og så videre. Nå gjenstår bare en grense: retten til å velge sin død. 

Spørsmålet om dødshjelp vekker sterke følelser, ettersom det er et punkt der grunnleggende verdier virker å kollidere, nemlig retten til frihet og livets hellighet. 

Om man setter den moderne friheten høyest er det vanskelig å argumentere mot dødshjelp. Samtidig innebærer dette frihetsbegrepet at en alkoholiker med penger i lomma foran et åpent vinmonopol er å betrakte som fri. Hva er en slik frihet egentlig verdt? Her blir det tydelig at liberalismen behøver å forankres i humanismen for ikke å miste fotfestet. Omfavner man dødshjelp brytes dette båndet – og det ville vært dødsstøtet for det liberale prosjektet.

I denne debatten er det tydelig hvordan lov og verdier hører sammen. Endrer man loven forandres også normene. Forbudet mot dødshjelp bygger på normen om at man ikke bør ta sitt liv, og den i sin tur hviler på verdier. Som at mitt liv er flettet sammen med andres, og at menneskeverdet er ukrenkelig.

Gode normer etablerer grunnleggende forholdsregler for livet. De er noe å holde i, særlig viktig når livet svinger. Hva hender med oss som samfunn om vi rokker på normen at livet er hellig? Våre allerede høye selvmordstall skyter nok ikke fart over en natt – men hva skjer på lengre sikt? De akademikerne og kulturprofilene som argumenterer for denne friheten risikerer kanskje ikke å bruke den utilsiktet – men det avhenger av at de har tilstrekkelig sterk kulturell kapital for å orientere seg i en verden uten normer. 

Det gjelder dog ikke alle. Statsviteren Charles Murray har vist at USAs progressive middelklasse toner ned viktigheten av normer, men selv lever etter tradisjonelle mønster når det gjelder sex, narkotika og arbeidsmoral. Spaltisten David Brooks kaller dem «bobos»: bohemer i verdier, småborgerlige i oppførsel. 

Den bohemske sekstitallsmoralen – sex og narkotika – karakteriserer i stedet utsatte områder. Her finner man familier forlatt av sine fedre, foreldre nedbrutt av misbruk, og barn som dropper ut av skolen. Mennesker med trygge forbilder og en universitetsutdanning i bagasjen gjennomgår en tilstrekkelig sterk sosialisering for å kunne orientere seg i et samfunn uten tydelige normer. Men for en del er samfunnets normer den eneste veiledningen man har.

Disse påvirkes når verdier møtes. Eliten vinner altså sin frihet på bekostning av mennesker uten samme sterke sosiale kapital. 

Allerede nå finnes rapporter om at dødshjelp påvirker svake grupper som psykisk syke, demente, misbrukere og mennesker med selvmordstanker. I Sverige dør 16 prosent alene: Om normen om at ingen bør avslutte sitt liv løses opp i, finnes det en risiko for at syke uten nettverk kjenner seg presset til å gjøre nettopp det. Eller for at personer med svake nettverk gjør det for ikke å være til bry: I Oregon angir 40 prosent forsørgelsessituasjonen sin som en grunn til å forkorte livet sitt. 

Bildet av dødshjelp handler ofte om harmoniske klinikker der pasienter rolig sovner inn omgitt av sine nærmeste. Det er ikke sånn det kommer til å se ut om det innføres. Det blir mer ensomt, mer anonymt og mye skitnere.

Trykket i Vårt land 23. mai 2018

Gå til innlegget

Omkostninger uansett

Publisert rundt 2 måneder siden - 467 visninger

Nasjonen har gjort comeback. På godt og vondt.

Nasjonen har gjort comeback. På 1990-tallet gikk bevegelsen andre veien, og det ble snakket om opphevelsen av nasjonale grenser. Radikale ungdommer så grenser som gammeldagse frihetsbarrierer, mens neoliberale økonomer betraktet dem som økonomiske bremseklosser.

Nå ser vi i stedet en politisk og kulturell tilbakevending til nasjonen: Brexit, «America First» og den europeiske høyre­populismen er bare noen eksempler. Og det handler ikke bare om Vesten; de samme strømningene gir seg til kjenne i Øst-Europa og Asia.

Nasjonalismen har med andre ord blitt global.

Tillit og solidaritet. I Sverige ses den samme utviklingen ikke lenger bare blant populister; den har blitt mainstream. Og ikke uten grunn. For visst kan nasjonale grenser være problematiske, men innenfor nettopp disse grensene har det vist seg mulig å skape tillit og solidaritet, forhold som i sin tur muliggjør demokrati og velferd.

Historikeren Lars Trägårdh er blant dem som har understreket dette. Åsa Linderborg og Göran Greider peker på det samme i sitt nylig utkomne Populistiska Manifestet (Nature & Culture).

Nasjonens retur har altså mye for seg. Nasjonen var en stor problemløser i det 20. århundre, og vi har ennå til gode å se et bedre alternativ. Samtidig er det verdt å minne om alle utfordringene som ikke kan løses innenfor nasjonalstatens rammer.

Internasjonale mastodonter. I sin klassiker The Great Transformation viser Karl Polanyi hvordan den moderne staten bygget muskler for å matche de nasjonale selskapene som vokste opp rundt år 1900. Dilemmaet i dag er at de største selskapene ikke bare er nasjonale – men svære internasjonale mastodonter.

Og det handler ikke bare om dem: Informasjon, migrasjon og økologi er andre globale fenomener med store politiske implikasjoner.

I dag står vi derfor overfor utfordringer som er uhåndterlige for den enkelte nasjon. Økosystemer og flyktninger krever globale styringsverktøy. Her kan et (for) ensidig fokus på egen nasjon være til hinder. Som når Donald Trump trekker seg fra globale miljøavtaler, med henvisning til at USA er hans «første prioritet». Som om økokrisen ikke også vil ramme USA. For her er ingen nasjon forskånet - ikke engang et kardemomme-idyllisk Norge med aldri så mange milliarder i banken.

Derfor må det nasjonale perspektivet suppleres med utvikling av effektive globale strukturer, ellers blir politikken akterutseilt.

Et samfunn på forskjeller. Men det er ikke bare utenfra at nasjonen utfordres - en annen utfordring er enheten innenfor landets grenser. «Man kan ikke bygge et samfunn på forskjeller», uttalte Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson da han ble intervjuet i Uppsala i forrige uke.

Uppsala er i seg selv et interessant sted for en slik uttalelse, ettersom byen reflekterer den mentaliteten som bidro til kritikken mot forsamlingen Livets Ord. Visst fantes det teologiske innvendinger mot nevnte trossamfunn, men forsamlingen - bestående av baptister, Frelsesarmeens soldater og pinsevenner før dem – provoserte vel så mye fordi de ikke ble ansett som svenske nok.

Det moderne demokratiske prosjektet handler om mangfold. Ikke desto mindre har folkhemmet vært et trangt sted for samiske, psykisk syke, pinsevenner og andre «avvikere». Den svenske religionsfriheten ble ikke knesatt før i 1951, og tvangssterilisering ble praktisert i enhetens navn.

Dårlige nyheter. Nasjonens comeback kan således være dårlige nyheter for minoriteter, religiøse og andre. Det kan den undertrykkende religiøse debatten, som har preget denne våren, være et tegn på.

For like opplagt som at mangfoldet innebærer et sett utfordringer, så gjelder det samme for alternativet: Heller ikke enhetstanken kommer uten omkostninger.

Gå til innlegget

Religion er nødvendig

Publisert 3 måneder siden - 2313 visninger

Demokratiet er et system som krever mye av sine borgere: ansvar, solidaritet, toleranse og tålmodighet. Disse dydene dukker ikke opp fra intet.

Den siste måneden har religiøse spørsmål dominert den vanligvis så sekulære svenske debatten. Religiøse friskoler, statlige tilskudd til trossamfunn og bønnerop fra minareter er noen av temaene som har blitt behandlet i en rekke debatter, den ene mer opphetet enn den andre.

 

Moderne dogme. De færreste av politikerne virket forberedt på hva som ventet dem, og det er kanskje ikke så rart? At politikk og religion er adskilt og tilhører hver sine sfærer er blant modernitetens dogmer.

Men dette endrer seg. Nå snakker sosiologer om religionens av-privatisering: Troen kryper ut av den enkeltes lønnkammer og gjør seg gjeldende ute i samfunnet.

Innvandringen har gjort dette enda tydeligere. Det var ikke slik at Sverige noen gang var klinisk renset for religion – men kirketårnet, kirkeklokkene og vielsesritualene er symboler vi har blitt så vant til at vi nesten ikke merker dem. Minareter, bønneanrop og hijaber, derimot, skiller seg ut som noe nytt og, delvis, provoserende.

 

Grunnleggende spørsmål. Religiøse problemstillinger skaper debatt fordi de handler om noe mer enn bare «saken» som sådan. De løfter grunnleggende diskusjoner om samfunnets grunnlag, og setter identitet og verdier i spill.

Da er det kanskje ikke så rart at mange politikerne nøler med å gi sitt besyv. Og at mange av dem snubler.

Mange svarer på de nye utfordringene med å rope på forbud. Socialdemokraterna går til valg med uttalt hensikt om å stenge religiøse friskoler. Kristdemokraterna vil forby bønnerop, mens liberale deklamerer at de vil forby enkelte religiøse plagg.


En iboende angst. Bakgrunnen for all forbudsiveren kan best forstås slik: som en grunnleggende bekymring for samfunnets fragmentering.

Det er lett å peke på innvandring som årsaken til omslaget, men det er en forenkling.

Selv i land med betydelig mer regulert innvandring, som Norge, dukker de samme spørsmålene opp: Hva er det som skal forene borgerne i et postmoderne forbrukersamfunn der Fortellingene og ideologiene (angivelig) er døde? Hva skal være samfunnets «sammenhengskraft»?


Basert på individuell frihet. Det grunnleggende spørsmålet er om religion er en ressurs eller en trussel mot samfunnsordenen. Da Alexis de Tocqueville studerte det amerikanske, demokratiske eksperimentet på 1830-tallet, spurte han om nettopp dette: Hvordan kunne et samfunn basert på individuell frihet holde sammen? Vil ikke den logiske konsekvensen bli at folk isoleres fra hverandre og bare bryr seg om seg selv?

For oppsplittingen ligger alltid på lur, oppdaget han. Fragmenteringen. Han kalte dette demokratiets evige dilemma. Men det finnes også en motkraft: religion. «Det finnes ingen religion som ikke pålegger oss å oppfylle visse forpliktelser overfor menneskeheten», skriver de Tocqueville.

Dette er perspektiver som mangler i dagens debatt. Det skal godt gjøres å si noe entydig om et så mangefasettert fenomen som «religion», men et utgangspunkt kan være at det er bra når folk slutter opp om et større fellesskap. Dette er blant religionens funksjoner.


Nødvendige dyder. I stedet blir religion gjerne fremstilt som en trussel mot samfunnets enhet - selv om ingen kan redegjøre for hvor etikken ellers skal forankres. For demokratiet er et system som krever mye av sine borgere: ansvar, solidaritet, toleranse og tålmodighet. Disse dydene dukker ikke opp fra intet - aller minst fra liberalismen, som ikke forkynner annen moral enn du skal «realisere deg selv og ellers passe på at du ikke skader andre».

Religion er derfor ikke et nødvendig onde som demokratier i liberalismens navn er pent nødt til å akseptere. Tvert om, religion er umistelig del av grunnlaget for det samme demokratiet.


Gå til innlegget

Lesetips

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
29 minutter siden / 20 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Avlatshandelen i Vennesla
av
Leif Gunnar Sandvand
rundt 24 timer siden / 1111 visninger
25 kommentarer
Bokanmeldelse med skylapper?
av
Lyder Storhaug
rundt 24 timer siden / 466 visninger
20 kommentarer
VGs karakterdrap
av
Bjarte Ystebø
1 dag siden / 581 visninger
6 kommentarer
Ute av verden
av
Andreas Ribe
2 dager siden / 2161 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
29 minutter siden / 20 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Judas anger!
av
Torbjørn Ustad
rundt 1 time siden / 38 visninger
1 kommentarer
En bokser hviler ut
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 3 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Med ansvar for religion
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 48 visninger
0 kommentarer
Verdiløse menn
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 504 visninger
8 kommentarer
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
av
Øyvind Hasting
rundt 16 timer siden / 167 visninger
4 kommentarer
Venstres Høyre-problem
av
Berit Aalborg
rundt 19 timer siden / 310 visninger
2 kommentarer
Rett til liv - heile livet
av
Aase Maren Østgaard
rundt 21 timer siden / 683 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
1 minutt siden / 167 visninger
Ingar Eriksen kommenterte på
Verdiløse menn
8 minutter siden / 504 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
14 minutter siden / 860 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Verdiløse menn
21 minutter siden / 504 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Verdiløse menn
24 minutter siden / 504 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
En bokser hviler ut
25 minutter siden / 83 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ute av verden
rundt 1 time siden / 2161 visninger
Torbjørn Ustad kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
rundt 1 time siden / 167 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hva skal vi med De ti bud i 2018?
rundt 1 time siden / 442 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas anger!
rundt 1 time siden / 38 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas fulgte Jesus men gikk fortapt.
rundt 1 time siden / 692 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 1 time siden / 860 visninger
Les flere