Joel Halldorf

Alder: 40
  RSS

Om Joel

Følgere

Å utrydde fienden

Publisert 3 måneder siden

Hva kan skje dersom kollegaer som krangler slår i hjel konflikten med kjærlighet i stedet for å involvere fagforeningen?

Her om dagen satt jeg sammen med en eldre venn ved kjøkkenbordet vårt. Han fortalte om en konflikt på arbeidsplassen sin. En irritert kollega syntes at hun burde hatt hans jobb, og hun begynte å motarbeide ham og baktale ham på alle måter både profesjonelt og privat.

Jeg bestemte meg, mintes vennen min, for å elske i hjel konflikten. Han var spesielt vennlig, hjalp henne når han hadde mulighet og oppmuntret henne på ulike måter. Til slutt ble det umulig for henne å holde fast ved sin avsky. Hun snudde, og de ble gode kolleger.

Møte bomber med hjerter?

Det er en vakker historie, kanskje til og med rørende. Men i dag betraktes den nok dessverre som naiv. Vi advares regelmessig mot alle psykopater der ute, for ikke å snakke om IS-terrorister og høyreekstremister. Lykke til med å møte bomber med hjerter!

Selvsagt finnes det mørke i tilværelsen som ikke lar seg elske bort uansett. Forherdede hjerter som forblir ubevegelige i møte med aldri så store kjærlighetserklæringer. Men at vi begynner å gjøre ekstreme situasjoner til norm, er et problem. Fanatikere kan ikke være utgangspunktet for hvordan vi håndterer relasjoner i hverdagen.

Tilværelsen er krig

Pessimismen rimer likevel godt med mange ideologier som hevder at tilværelsen i bunn og grunn er en krig. Konservatismen snakker gjerne om menneskets mørke, og en del liberalister beskriver verden som en alles kamp mot alle. Nylig møtte jeg en kjent svensk marxist og spurte hvordan hun så på kirkenes betydning for å skape et godt samfunn. Dere har hjertet på rett sted, men er for veike for revolusjonen, svarte hun.

Sånn hørtes det også ut på 1800-tallet. Både frikirkene og arbeiderbevegelsen ville erstatte det udemokratiske samfunnet med et mer humant. Men arbeidsbevegelsen mente at konflikt og revolusjon var påkrevd, mens kirkene søkte konsensus.

Kirkelig metode

De ulike metodene var begrunnet i ulike verdensbilder. For Karl Marx var krigen det grunnleggende i tilværelsen, og klassekampen var den selvfølgelige metoden. Kirken var enig i at verden var en fallen verden, men mente at skapelsen var grunnleggende god. Derfor kunne kjærligheten vinne kamper som krigen bare gjorde verre.

Til slutt ble det arbeiderbevegelsen snarere enn frikirkene som formet det moderne Sverige. Men interessant nok var metoden mer kirkelig enn marxistisk: Det som blir kalt den svenske samstemmigheten er bygget på troen på at dialog er mulig.

Anmeldelses-iver

Min venn ved kjøkkenbordet funderte på hva som hadde hendt dersom han hadde tatt konflikten han opplevde til fagbevegelsen i stedet. Kanskje hadde de funnet en god måte å løse den på – kanskje plassert dem på to ulike avdelinger – men den hadde neppe blitt løst. For krig er ikke konfliktløsning. Krig skaper fred gjennom å utrydde fienden.

Dessverre er det stadig oftere der vi ender. Vi har lett for å bli krenket, og den som blir det oppmuntres til å anmelde. Derfor anmelder foreldre barnehageansatte, ansatte sine sjefer, studenter sine lærere eller lærebøker. I Sverige har antallet omsorgstvister som havner i rettsapparatet blitt fordoblet de siste årene. De ansvarlig svarer på sin side med flere regler og mer byråkrati for å unngå uklare tilfeller som kan forårsake anmeldelser.

Jus og etikk

Anmeldelsessamfunnet er konsekvensen av at tilværelsen betraktes som en krig der den eneste måten å få sin rett – og rettigheter har vi som kjent mange av – er å sloss for den. Derfor kjemper vi, og uten noen større betenkeligheter, ettersom vi anser at vi fører en rettferdig krig.

Men våre stadige stridigheter forandrer ikke bare vår egen situasjon, men omstøper hele samfunnet: Byråkratiet skyver unna det mellommenneskelige, og jussen erstatter etikken.

Gå til innlegget

Autoritetene Knutby trengte

Publisert 4 måneder siden

Hvor lang var avstanden fra Knutby til vanlige kristne menigheter? Det har jeg fundert på siden skuddene falt og menighetens hemmeligheter havnet i tabloidavisenes overskrifter.

Knutby dominerer igjen svenske medier. Femten år etter det grusomme mordet blir nye overgrep avdekket. Menigheten lukket seg og utviklet en usunn kultur der mishandling ble en del av hverdagen. Nå står tre tidligere pastorer tiltalt, og rettssalen er full av journalister.

Velkjent og fremmed. For oss pinsevenner er Knutby både noe fullstendig fremmed og skremmende velkjent. Henførelsen, det tette fellesskapet og karismatiske ledere er lett å kjenne igjen. Sånt finnes i de fleste menigheter. Samtidig var noe veldig feil. Men hva var det egentlig som gikk galt?

Hvor lang var avstanden fra Knutby til vanlige kristne menigheter? Det har jeg fundert på siden vinteren 2004 da skuddene falt og menighetens hemmeligheter havnet i tabloidavisenes overskrifter.

Autoriteter manglet. Når noen sporer av i religionens verden, er det ofte makt som angis som årsak. Det er sant også her, men ikke slik som vi ofte tror. For riktignok var det sånn at Åsa Waldau, Helge Fossmo og de andre pastorene hadde for mye makt. Men det var fordi andre autoriteter manglet.

Menigheten trodde at den var seg selv nok og hadde derfor isolert seg. Man hadde
verken kontakt med pinsebevegelsen
eller den øvrige kristenheten. Knutby hadde
paradoksalt nok trengt mer makt, ikke mindre, men fra andre aktører. Biskoper eller andre med makt til å gripe inn.

Det samme gjelder for teologien. Problemet i Knutby var ikke for mange dogmer, men for få. Årsaken til at merkelige lærer som den om Kristi brud ble til, var at man ignorerte den kristne tradisjonen. Knutby anså seg ikke bundet av hva kirken hadde trodd til alle tider, men ga seg lov til å være kreativt nyskapende. Utvikling er, som bekjent, ikke alltid det reklamen lover.

Overbevisende. Når pastorene i Knutby kunne virke så overbevisende på utallige svenske journalister og lede en hel
menighet på villspor, var det fordi det de sa minner mistenkelig om vanlig kristendom. De siterte Bibelen og brukte uttrykk som helligjørelse, omvendelse og frelse. Men for å oppdage problemet er det ikke nok å høre på hva de sier. Man må også høre hva de utelater.

Religiøse tradisjoner er bygd opp på samme måte som et økosystem der ulike
sannheter balanserer mot hverandre. Såkalte vranglærer oppstår ikke i første rekke på grunn av nye ideer, men i at man tar en sannhet ut av sin sammenheng og overbetoner den.

De store, religiøse tradisjonene har kunnet veilede mennesker gjennom tusen­vis av år takket være sin kompleksitet og mangetydighet. Fanatisme derimot, bygger på rasjonalisme og søker entydighet. Man tar en del av sannheten og gjør den til hele sannheten. Denne metoden forener IS-krigere, kristne sektledere og en hel del politisk ekstremisme.

Eget økosystem. Det var dette som skjedde i Knutby. Man plukket biter av den kristne tradisjonen, spesielt fra den pinsekarismatiske grenen, og skapte sitt eget økosystem. Bitene kjenner enhver pinsevenn igjen selv om Knutby hadde en forkjærlighet for de mer obskure elementene. Men de ble sammenføyd til en helt annen helhet.

Irenaeus konstaterte allerede på 100-tallet at det var slik sektene arbeidet. Tenk deg, skrev han, en mosaikk som forestiller en konge. Fanatikerne tar
bitene og legger dem i et nytt mønster sånn at de likner en rev.

Det er derfor Knutby er så forvirrende
for oss pinsevenner: Vi kjenner igjen
bitene, men ikke bildet.

Gå til innlegget

Den plutselige kyskhet

Publisert over 1 år siden

Det er ingen tilfeldighet at en kultur preget av redsel rygger unna det intime, og foretrekker det bekvemme og risikofrie.

Unge sexdebuterer stadig senere og antall tenåringsgraviditeter går ned – det er de gode nyhetene. Men de er en del av en større trend som både overrasker og uroer mange: Den seksuelle aktiviteten synker i vesten.

Sex er i dag mer tillatt og tilgjengelig enn noensinne: Det finnes få tabuer og mange datingapper. Så hvorfor denne plutselige kyskhet?

Overraskende utvikling

Det er en utvikling ingen hadde forutsett. Konservative har fryktet at fraværet av moral skulle lede til seksuelt kaos og sosialt sammenbrudd. Progressive har forventet seg mer og bedre sex i den seksuelle revolusjonens kjølvann.

Begge tok feil. Fraværet av grenser fikk en helt annen effekt enn den forutsette. Debutalderen har gått opp, og de andre tallene går nedover. Herunder antallet aborter – spesielt tenåringsabortene. Men det gjør altså også den seksuelle aktiviteten, særlig blant unge.

Dette behøver selvfølgelig ikke være negativt. Det er mulig å leve et meningsfullt liv uten sex. Men det som ser ut til å skje er at sex minsker, mens onani, internettpornografi og ufrivillig ensomhet øker - mange steder dramatisk.

Erstattet av virtuell interaksjon

Journalisten Kate Julian undersøkte nylig sammenhengen for det amerikanske tidsskriftet The Atlantic. Hennes konklusjon er at det seksuelle møtet har blitt erstattet av virtuell interaksjon: «Internett har gjort det enkelt å tilfredsstille basale sosiale og seksuelle behov. Dermed blir motivasjonen til å gå ut i den virkelige verden og jage etter det så mye mindre.»

Teknikken temmer driftene. Interaksjon på nettet er bekvem og relativt risikofri, mens fellesskap i det virkelige livet er uoversiktlig og kaotisk. Den som flørter kan bli avvist, og den som åpner seg kan risikere å bli forlatt. Men prisen for denne bekvemmeligheten er tapet av intimitet.

Det kommer til å koste oss dyrt. Den psykiske uhelsen kommer til å øke, og med isolering følger ofte politisk ekstremisme. I tillegg innebærer det at vi mister en del av vår menneskelighet.

Friksjonsfrie relasjoner

For den virtuelle verden er utmerket for underholdning, distraksjoner og informasjonsutbytte – men ellers ganske begrenset. Selvfølgelig går det an å utvikle nærhet over nettet, men det meste av aktiviteten er betraktende, kjølig og upersonlig. Relasjonene er friksjonsfrie: Avfølg den som poster merkelige statusoppdateringer, sveip til venstre på Tinder, blokker ubekvemme følgere på Twitter.

Men det ubekvemme, usorterte og uryddige er en del av dem vi er, og dette gjør krav på en plass i vårt fellesskap med andre. Vi er ikke bare den informasjonen som enkelt kan samles inn om våre liv: fødselsdato, skostørrelse og vekt. Vi er mye mer, til og med mye mer enn vi kan sette ord på. Og det er i møtene med den andre at det fremtrer, og ofte i den kommunikasjon som skjer uten ord: Tonefall, kroppsspråk, blikk og berøring. I sånne møter blir vi synlige, ikke bare for andre, men også for oss selv. Derfor trenger vi relasjoner, ikke bare interaksjon. Selvfølgelig er det risikabelt, krevende og utleverende. Men det er gjennom relasjoner vi blir personer.

Rygger unna det intime

Det er ingen tilfeldighet at en kultur så preget av redsel som vår rygger unna det intime, og foretrekker det bekvemme og risikofrie. I en sånn kultur blir sex på skjerm stadig mer etterspurt – eller seksuelle møter som bare handler om kropp og nytelse, ikke sjel og relasjon. Men dette er å forminske seksualiteten og, i en forlengelse av dette, seg selv. Det er ingen tilfeldighet at et av bibelens ord for sex, det hebraiske jada, både betyr samleie og det å lære et annet menneske å kjenne.

I det seksuelle møtet er vi både åpne mot og utleverte til hverandre. Det er skremmende, men livgivende.

Gå til innlegget

Fra ramme til ideologi

Publisert over 1 år siden

Når det sekulære går fra å regulere statlige institusjoner til å bli en kulturell norm, øker kravene til å rense samfunnet fra religiøse uttrykk.

I julesesongen er til og med Sverige – et av verdens mest sekulariserte land – fullt av kristendom. Ja, faktisk så fullt at fagforeningene har varslet om et nytt arbeidsmiljøproblem i handelsnæringen: de ansatte plages av å være nødt til å høre på «Glade jul» og sanger om tusen tente julelys i det uendelige.

LES OGSÅ: Livet på tynn is

Stjerner i toppen. 

Men de fleste nyter tross alt lysestaker i vinduene, engler i gardinstengene, stjerner i toppen av juletreet og Lucia-tog. Når julepynten pakkes ut av skapet, blir kristendommen synlig for alle og enhver.

Dette står imidlertid i motsetning til den pågående utviklingen i vesten. Flere forskere, blant annet Solange Lefebvre og den anglikanske kirkens forrige erkebiskop, Rowan Williams, har konstatert at sekulariseringen holder på å forandres fra å være kun juridisk til også å bli kulturell.

Det vil si: Sekulariseringen handler ikke lenger bare om det juridiske skillet mellom kirke og stat, men blir et kulturelt påbud. Religionene skal fjernes fra det offentlige rom slik at det blir strippet for religiøse uttrykk, og, som det heter: «nøytralt».

Ingen overraskelse. 

Utviklingen er egentlig ikke noen overraskelse: Det som er lov, blir også lett norm. Dette er en utfordring for samfunnet. Konsekvensene av religionsfrihet og andre liberale reformer, er samfunn preget av mangfold. Men det finnes alltid en risiko for at det sekulære, juridiske rammeverket som skulle beskytte mangfoldet, isteden blir en ideologi som alle tvinges til å følge.

I Sverige har det i løpet av de seneste årene kommet krav om at kirkeklokker skal stilne, bønnerop forbys, skoleavslutninger flyttes fra kirken og religiøse symboler fjernes helt. Når det sekulære går fra å regulere statlige institusjoner til å bli en kulturell norm, øker kravene til å rense samfunnet fra religiøse uttrykk. Et annet tegn på dette er at man stadig oftere hører mennesker som burde vite bedre, snakke om «det sekulære samfunnet» istedenfor den sekulære staten.

En årsak til denne usynliggjøringen er at religioner i dag forbindes med konflikter, undertrykkelse og i verste fall vold. Da kan det virke rasjonelt å usynliggjøre dem i håp om at de skal forsvinne, eller i det minste ikke merkes.

LES OGSÅ: Romjulsblues

Minsker spenningene. 

Flere studier peker imidlertid i motsatt retning. Forskere har for eksempel undersøkt bønnerom på universiteter og lagt merke til at dersom ledelsen har en positiv innstilling til minoriteter, minsker de religions-relaterte spenningene på campus. Om de tvert imot er motvillige og forsøker å skjule religionen, da øker konfliktnivået. Og det er ikke så merkelig: Den som ignoreres eller baktales, kjenner seg tvunget til å markere sin identitet for å vise at man ikke lar seg kue, mens den som møter anerkjennelse sjelden har samme behov.

Religiøse spenninger avvæpnes altså best ved at politikere og andre anerkjenner majoriteten av religiøse som ikke skaper problemer, men tvert imot er en ressurs i samfunnet. Dessverre har politikere i Skandinavia vanskelig for dette. I motsetning til sine internasjonale kolleger sender de for eksempel sjelden anerkjennende hilsener ved høytider som påske, Eid-al eller Yom Kippur.

Et velkomment avbrudd. 

Julen representerer et velkomment avbrudd i en utvikling mot kulturell sekularisering, og minner oss samtidig om kirkens betydning nettopp for kulturen. Uten tradisjoner får vi et samfunn som likner mer på et sterilt laboratorium enn et hjem.

Så selv om julemusikken iblant kan bli litt for mye, bør de som drømmer om et sekulært­ samfunn stille seg følgende spørsmål: Vil man virkelig leve i en verden der det er vinter, men aldri jul?

LES OGSÅ: Irak gjør første juledag til fridag

Gå til innlegget

Som får uten hyrde

Publisert over 1 år siden

Det moderne mennesket mister fotfestet. Behovet for veiledning er akutt.

Om noen sukket «uff, han er så blå», betydde det inntil nylig at hun var misfornøyd med den politiske overbevisning til noen. Slik er det ikke lenger. Gjennom sine «omgitt av»- bøker har forfatteren Thomas Eriksson gitt fargeskalaen en ny betydning. Omgitt av idioter har solgt mer enn en halv million eksemplarer i Sverige, og er nå også tilgjengelig på norsk.

Bokens tese er at det finnes fire personligheter som hver har sin farge. Rød for dominerende, gul for kreativ, grønn for omtenksom og blå for analytisk.

LES OGSÅ: Samtidsdiagnose

Åpnet øynene deres. 

Boken har hatt stor nedslagskraft, og både ledere og vanlige folk bruker nå fargene til å kategorisere jobbsøkere, kolleger og venner. Flere sier at fargesystemet har åpnet øynene deres. Eriksson har blitt invitert til å foredra for myndigheter, store selskaper og regjeringen.

Det er bare ett problem: Alt sammen er oppspinn. Et fikst påfunn.

I Magazine Filter går reporter Madelen Pollnow gjennom Erikssons beviser og finner … ingenting. Magnus Lindwall, professor i psykologi, konstaterer at
bøkene ikke er mer vitenskapelige enn et horoskop. Hvorfor? Blant annet fordi vi mennesker er altfor komplekse til å bli redusert til noen få farger. Den som prøver vil komme ut på den andre siden med mindre innsikt enn da hun begynte. Hun vil misforstå mer enn hun lærer.

Likevel er ikke Erikssons bokserie helt uten fortjenester. Den forteller oss at vi lever i en tid som tørster etter veiledning.

Sentrum holder ikke. 

Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Det har aldri vært lett å være menneske, men å være menneske i dagens senmoderne, sekulære Skandinavia er en utfordring som slår det meste. Alt er i forandring og det er ingenting som holder igjen. Tradisjonene tynnes ut til det bare er noen få utvalgte bordtradisjoner ved høytider som står igjen. De som kunne vist vei har reist til en solkyst i Spania. Og når de kommer tilbake, stues de bort på en institusjon.

Det var ikke slik det skulle være. Det var ikke dette vi ble lovet. Modernitetens løfte var at vi skulle tre inn i en rasjonell epoke – med fornuften som ledestjerne. I stedet oversvømmes vi av humbug og ikke-vitenskapelige selvhjelpsbøker. Dette
er det moderne menneskets tragedie - overlatt til sjarlataner og livscoacher som forsøker å loppe oss.

Det er som forfatteren GK Chesterton bemerket: Den som slutter å tro på Gud, begynner å tro på hva som helst.

LES OGSÅ: Den beste religionskritikken kommer ofte fra religiøse selv

I vårt armod. 

Er alt tapt? Nei, verden er selvfølgelig ikke tom for visdom. Det finnes innsiktsfulle filosofer og kloke
poeter. Og det finnes en verdenslitteratur å lene seg på. Men flere har Stjernekamp, et knippe «influensere» og Thomas Eriksson som guide. Det er en diett som verken er til å leve av eller dø på.

Behovet for veiledning er derfor akutt. Det er ingen enkel oppgave å fortelle et sogn eller en forsamling hvordan de skal leve. Men, og nå henvender jeg meg til dere, kjære prester, alternativet er verre. Ikke slå øynene ned, og minn deg selv på at du ikke trenger å komme opp med noe nytt og «spennende».

Å stå i en tradisjon er å ha røtter. Den som snakker om den kristne tro er en mellommann – ikke en oppfinner. Du vil oppdage hvor langt du når kun ved å gjengi og utlegge det som allerede er - Bibelen.

Inderlig medynk med dem. 

Etter en rundtur i Galilea ga Jesus sine disipler i oppdrag å forkynne. Han hadde sett ting som forskrekket ham: «Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»

Jesu’ analyse er like sann i dag – og oppdraget like viktig.

LES OGSÅ: – Det er masse ateister og kristne kan enes om

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
8 dager siden / 2956 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1859 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
5 dager siden / 1565 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 1058 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1045 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
16 dager siden / 635 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere