Jarle Mong

Alder: 38
  RSS

Om Jarle

Følgere

Hør Herre din tjener taler

Publisert 9 dager siden

Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge kastet seg 21 juni inn i debatten om livets to utganger. Kommentaren er utfyllende og personlig. Kulturredaktøren i Vårt Land konkluderer med at enten blir alle eller ingen frelst.

Tilnærmingen gjennom hele kommentaren står i en sterk kontrast til den unge gutten vi leser om i 1 Samuelsbok 1. Gud er slett ingen Herre i kulturredaktørens kommentar. Borge vil isteden skape Gud i sitt eget bilde, eller et speil han vil kjenne seg igjen som han selv formulerer det. Han plasserer Gud resolutt på tiltalebenken og inntar selv dommersetet.

 For meg ser det ut til at Gud skal dømmes på grunnlag av Borges egne erfaringer. Dette må imidlertid være et sparsomt erfaringsgrunnlag ettersom Borge skriver at Gud ble borte for ham en gang i ungdommen og har siden det gjemt seg i lyset for kulturredaktøren. Til tross for dette er det erfaringen og ikke åpenbaringen redaktøren setter sin lit til. 

Bibelen og åpenbaringen synes i det hele å være nærmest irrelevant for redaktøren i denne kommentaren. Ingen bibelsitater kan ifølge Borge endre hans mening i saken sier han. Borge har allerede avsagt sin dom. Dette er en merkelig innstilling og avdekker en stor mangel på ydmykhet i møte med spørsmål av denne type etter min mening.

Den apostoliske trosbekjennelsen reduserer Borge til et frelsende smykke rundt halsen. For meg virker det som om Borge ikke ser noen sammenheng mellom trosbekjennelsen og den diskusjonen han selv har kastet seg inn i. Isteden for et garantibrev for evig liv skulle trosbekjennelsen tvert om vært en garanti og et vern mot teologi Borge er en representant for. 

Det er først når trosbekjennelser og dogmer dekonstrueres at vi ender opp med biskoper som ber om bekreftelser på at de er kristne og avisredaktører som skriver at man kan være kristen selv om man sier at man ikke er det.

Borge forteller videre at han ikke er opptatt av å gi barna en kristen oppdragelse og for han er det ikke så nøye hva barna ender opp med å tro på. Borge forteller også at han sjelden ber. Jeg synes det er besynderlig at en som sjelden ber opptrer så frimodig og uttaler seg så tydelig i krevende teologiske problemstillinger. Er ikke en teolog nettopp en som ber? Om barnas tro er irrelevant for Borge så lurer jeg på hva slags rolle tro har i Borges livssyn.

At Vårt Lands kulturredaktør tar på seg rollen som dommer og setter Gud på tiltalebenken er for meg en langt større fornærmelse mot intelligensen enn den fornærmelsen Borge sikter til. Oppstandelsen gir etter min mening langt mer mening enn Borges resonnementer. 

For meg virker det som om kjernen i evangeliet har gått Borge hus forbi. Han kan ikke skjønne hvorfor ateisten i leger uten grenser skal kunne dømmes mens synderen gå fri. Borge vil ikke akseptere en slik nåde. Både Alfsvåg og Lund har i sine innlegg i dette forumet gått i rette med Borge på dette punktet. Borge vil ha sin egen rettferdighet, mens han kaller den rettferdige Guden som åpenbarer seg i Bibelens tekster for en tyrannisk farsfigur. Nådens gåte forblir en gåte for Borge. Gud er ingen tyrannisk farsfigur men en far som ofret sin egen sønn for oss.

Da Gud ropte på Samuel, responderte Samuel med: «Tal Herre din tjener hører». Samuel visste hvem han var og han lot Gud være Gud. Hendelsen viser oss at Gud er en personlig Gud. Han vil ha en relasjon til oss. Han vil oss noe. Han ble selv menneske slik at vi skulle lære ham å kjenne. Gud leker ikke gjemsel men lukker opp for den som banker på og for den som søker ham i oppriktighet. Gjennom bønnen og åpenbaringen lærer vi å kjenne Guds vesen og natur. Gud blir ikke borte men det kan oppleves som om Gud i perioder er fjern og langt borte fra oss. I disse periodene settes vår tro på prøve og styrkes slik at den med tiden blir stadig mer slitesterk.


Borge har allerede konkludert, om ikke Gud er slik Borge selv konstruerer han, kan det egentlig bare være. Da kan Borge som han selv sier det like godt ta parti med det han kaller taperlaget. Borge bygger hele sin argumentasjon på sine egne subjektive erfaringer og meninger. Hans kommentar er i så måte skrevet i postmodernismens ånd.

Borges innlegg i debatten minner meg om fotballsupporteren som mener at manageren må bytte ut hele forsvarsrekken på grunnlag av en omgang han så forrige sesong. Det som allikevel gjør Borges kommentar interessant er at den så tydelig setter fingeren på det egentlige problemet nemlig Gud selv. Gud passer ikke lenger inn. Gud er i ferd med å bli utålelig.

Det er nettopp derfor man nå leter febrilsk etter bibelvers som kan så tvil om Jesu sine mange utsagn om livets to utganger. Borges kommentar er nok et uttrykk for at Bibelvers og åpenbaring spiller en stadig mindre rolle. Konklusjonen er allerede fattet. I homofilidebatten etterspør man klare Jesus utsagn og problematiserer Paulus. I debatten om livets to utganger klamrer man seg til generelle Paulus vers for å problematisere Jesus utsagnene. Det blir som å spille monopol uten spilleregler til tross for at Gud er Gud om alle mann var døde. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Ja vi elsker alle i dette landet

Publisert rundt 2 måneder siden

«Surrogati, surrogatitei jeg ønsker meg et landsted ved sjøen og en livmor i Bombay» synger Ole Paus, nå kan SV bidra til at livmoren snart befinner seg i Ålesund.

Den siste tiden har vist oss at menneskeverdet i vårt samfunn fortsatt står sterkt. Over hele landet har man på alle plan vist offervilje og tatt ansvar. Sammen har vi gitt avkall på grunnleggende behov nettopp for å beskytte og verne om de svakeste og mest sårbare mellom oss. Tiltak som får omfattende konsekvenser blant annet for økonomi og næringsliv har blitt iverksatt nettopp fordi vi i Norge mener at mennesket har en iboende ukrenkelighet og umistelige menneskerettigheter bare i kraft av å være menneske. Dette gjelder også gamle med flere underliggende sykdommer eller mennesker med andre utfordringer som gjør dem mer sårbare. Kampen mot Covid 19 har også vært en kamp for menneskeverdet.

Parallelt med denne kampen trues paradoksalt nok det vi nå alle kjemper for. Frp, Ap og SV har inngått et forlik i Stortinget om liberalisering av bioteknologiloven. Sammen skaper trekløveret flertall for en kraftig liberalisering av lovverket.  Om Frp, Ap og SV får viljen sin vil forslagene bli stemt gjennom uten særlig offentlig debatt allerede 26 mai. Forslagene fra den politisk absurde alliansen er så radikale at de definitivt burde utredes, man har all mulig grunn til å undres over forslagsstillernes hastverk.

Krf har som eneste parti stått på barrikadene og kjemper nå en innbitt og prisverdig kamp mot forslag som representerer et klart linjeskifte fra den gjeldende bioteknologiloven fra 2003 som bygger på prinsippet om menneskets ukrenkelige verdi og ønsket om å motvirke diskriminering. Forliket innebærer at en NIPT-test skal tilbys alle gravide kvinner, dette gjør det mulig å avlese mulige kromosomfeil allerede i uke ni i svangerskapet. Assistert befruktning for enslige tillates, det settes ingen aldersgrense og forbudet mot å utlevere sæd etter givers død oppheves. Flertallet vil også tillate mitokondriedonasjon når metoden er trygg og forsvarlig, barn kan i praksis fødes med arvestoff fra tre foreldre. Foreløpig konkluderer heldigvis 13 av 14 medlemmer i bioteknologirådet med at kunnskapen om metoden med mitokondriedonasjon er for mangelfull.

Om Frp, Ap og SVs forslag blir vedtatt vil man i praksis iverksette et system som minner om en ”kvalitetskontroll” av alle innbyggere. Langt flere tilfeller av Downs syndrom vil bli avdekket og den eneste behandlingen den gravide vil bli tilbudt er abort, mennesker uten utviklingsavvik har dermed flere rettigheter enn mennesker med utviklingsavvik. I Danmark og på Island har tilbudet om tidlig ultralyd resultert i 9 av 10 barn med Downs syndrom velges bort. Mens vi i skrivende stund gjennomfører en landsomfattende dugnad nettopp fordi vi ikke ønsker et sorteringssamfunn forsøker nå Ap, Frp og SV å opprette et før freden har senket seg. 

Forslaget innebærer også et brudd med FNs barnekonvensjon § 7 som sier at ”Barnet ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem”. Istedenfor å svekke barns rettigheter burde staten være et vern mot dette. Likestillingsargumentet har preget debatten om bioteknologi. Diskusjonen nærmer seg en parodi når den blir redusert til spørsmålet om hvorfor man ikke kan donere egg når man kan donere sæd. At barnet ikke har en stemme i denne debatten er mildt sagt avslørende.

"Du skal ikke anse andre mennesker som et blott og bart middel til å oppnå dine egne mål, men også som et formål i seg selv", sa den tyske filosofen Immanuel Kant. Når barn konstrueres og avlives på laboratorier og nye familie strukturer designes for å imøtekomme menneskers ønsker og behov er man ikke bare i ferd med å dekonstruere den tradisjonelle familietanken. Man bryter også med et bærende etisk prinsipp som lenge har rådd grunnen i vår vestlige sivilisasjon. For å møte behov og ønsker svekker man de biologiske båndene mellom foreldre og barn som frem til vår tid har vært selvsagte. 

Arbeiderpartiet er ifølge seg selv opptatt av at ”alle skal med”. ”En fremtid der alle skal med” har vært partileder Jonas Gahr Støres mantra. Denne saken illustrerer at dette slett ikke gjelder alle. Arbeiderpartiet ser igjen ut til å havne i den vanlige grøften hvor nytteverdien seirer over egenverdien. Frp fronter seg ofte med kristne symboler og utgir seg for å være en forsvarer av kristne grunnverdier. Denne saken viser at symbolene bare er symboler. Det mest oppsiktsvekkende er allikevel at SVs har snudd i denne saken. De svakes og undertryktes forkjemper synes helt å glemme de stemmeløse i denne kampen. Partiet har tidligere sagt nei til eggdonasjon ettersom kvinner vil få betalt, av en eller annen grunn ser det nå ut til at frykten for utnyttelse av kvinner har forsvunnet. Om eggdonasjon tillates fjernes en viktig skanse mot surrogati, dette burde være et stort tankekors for SV. «Sur­ro­ga­ti, sur­ro­ga­ti­tei jeg øns­ker meg et land­sted ved sjøen og en liv­mor i Bom­bay» synger Ole Paus, nå kan SV bidra til at livmoren snart befinner seg i Ålesund.

Vi lever i en tid der man ser etter nye muligheter. Den teknologiske utviklingen gjør det mulig å stadig åpne nye dører. Det er dermed ikke sagt at alle dører bør åpnes. Etikken må styre teknikken og det vil fremover kreve en stor innsats for å holde noen dører forsvarlig lukket. Historien og erfaringer fra andre land viser oss at om døren settes på gløtt, er veien kort til vidt gap. ”I fremtiden kommer ikke mennesker til å vise sin storhet ved det de gjør, men ved det de avstår fra å gjøre”, sa filosofen og Norgesvennen Ludvig Wittgenstein for snart hundre år siden. Hans ord fremstår nå nærmest som profetiske. Mitt håp er at Stortingsflertallet vekkes i tide slik at døren kan låses og nøklene kastes i Nordsjøen.

Gå til innlegget

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter

Publisert rundt 2 måneder siden

Biskop Halvor Nordhaug oppfordrer til å ”veie våre ord” og til å ta vare ”på det store alvoret”. Hva vil så dette føre til? Hva om vi blir så opptatt av å veie våre ord at vi går glipp av selve alvoret?

”Alle alle vil vi ha med, vil vi ha med til himlen” var en av de første sangene jeg lærte i tidlige barneår. Vi sang den flittig på søndagsskolen, på barnelag og guttelag. Allerede som liten gutt forstod jeg intuitivt hvorfor vi ville ha med så mange som mulig til himmelen. I himmelen skulle alt bli bra. Alternativet kalte de voksne fortapelsen, jeg forstod at det burde unngås for enhver pris. Min mor fylte opp hele Caravellen med barn i gata som ville være med på barnelaget. Hun fortalte meg at det ble sådd små frø på barnelaget som etter hvert kunne vokse og bli tro som førte barn hjem der de hørte hjemme. Min mor hadde lest misjonsbøkene til Asbjørn Aavik og var fylt med denne ”hellige uroen” for de som ikke kjente Jesus. Hun hadde dårlig tid, så mange som mulig måtte slå følge på himmelveien før det var for sent.

Nå mange år etterpå er jeg takknemlig for den enkle teologien jeg fikk næring av som liten gutt på et lite bedehus. Det handlet om liv og død, lys og mørke, himmel og fortapelse men aller mest om Jesus som hadde frelst oss til og fra noe. Jeg fikk med meg noe i ryggsekken som har vist seg slitesterkt. Når jeg i dag ser hva slags teologi som konstrueres på universiteter og høyskoler rundt om i landet slår det meg hvor annerledes den er.

Søndagskolelærerne åpnet veien til Jesus, sannhetene var så lette å gripe, det kjentes så naturlig. Nå synes alt så komplisert så vanskelig, kontrastene forsvinner i skoddeheimen. For meg virker det som om evangeliet mister sin brodd i takt med studiepoengene som hoper seg opp.

Det siste nye utslaget kommer fra biskop Halvor Nordhaug. I sin siste bok ”Men hva med de andre” pusser biskopen støvet av den eldgamle tanken om at alle vil ende opp i himmelen. Universalismens vind har blåst gjennom hele kirkehistorien med ulik styrke fra Origenes i det tredje århundre til Barth i det tjuende. Nå ser det ut til at den kalde trekken igjen har nådd kirkebenkene i den norske kirke.

”Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den”, sier Jesus i evangeliet etter Matteus. Jeg husker ennå hvordan den brede og den smale veien ble illustrert på søndagsskolen. Ingen taler mer om livets to utganger enn nettopp Jesus. På bedehuset ble jeg fortalt at det var for å advare oss, gjøre oss ekstra oppmerksomme. Biskopen har imidlertid blitt usikker. Kan Jesus ha tatt feil? Har han misforstått? Kanskje kjenner vi Faderen bedre enn Sønnen selv?

”Våre venner som lengter etter å kvitte seg med evig dom burde slutte å krangle med Gud og heller adlyde Guds bud mens det ennå er tid”, sa kirkefaderen Augustin. ”De største farene i det tjuende århundre vil bli: en tro uten Den Hellige Ånd, kristne uten Kristus, tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenopprettelse, politikk uten Gud og himmel uten et helvete”, sa William Booth helt på slutten av sitt liv. Augustins og Booths utsagn taler profetisk inn i vår kontekst. Evangeliet er de gode nyhetene fordi Guds nåde frelser oss fra Guds vrede.

Jeg har fulgt debatten i kjølvannet av Nordhaugs bok med stor interesse. Flere har pekt på de eksegetiske utfordringene i forbindelse med alles endelige frelse noe også Nordhaug i motsetning til sin kollega Tor B. Jørgensen erkjenner. Nordhaug havner i en slags mellomposisjon og vil hente inn ”mer overgripende bibelske motiver”.  Rolf Kjøde påpeker med rette at denne argumentasjonen har blitt brukt som brekkstang tidligere.

Sofie Braut viser i sitt innlegg i Vårt Land hvordan Nordhaugs konklusjon «Vi kan ikke finne løsningen» passer inn i en postmoderne virkelighetsforståelse. Ifølge Braut blir konsekvensene av Nordhaugs konklusjoner en slags belærende kunnskapsløshet, der sannheten er i subjektivitetens vold. Å appellere til objektive sannheter blir oppfattet som arrogant. Jeg tror Braut har helt rett og vil fortsette litt lenger ned den stien Braut har tråkket opp.

Biskopen oppfordrer til å ”veie våre ord” og til å ta vare ”på det store alvoret”. Hva vil så dette føre til? Hva om vi blir så opptatt av å veie våre ord at vi går glipp av selve alvoret? Slik jeg ser det var det ikke avveiningene og spenningene Jesus var mest opptatt av å bevare. Jesu forkynnelse er tydelig og klar, den skjærer gjennom oss som et tveegget sverd og frembringer vidt forskjellig reaksjoner også fra hans samtidige. Når Jesus lærer oss å be, lærer han oss ikke å be om at alle skal bli frelst slik biskopen oppfordrer oss til. Isteden  for å be om at alle må blir frelst må vi be om at så mange som mulig skal komme til tro på Ham som er Veien til frelse.

En tåkelegging av sannheten om livets to utganger får vidtrekkende konsekvenser. Livets to utganger minner oss om behovet for hellighet og tilgivelse. Jesu frelsesverk blir stort for oss. Det er jo blant annet Jesu klare ord om mennesker som vil gå fortapt som gjør at vi fylles med det Aavik kaller en ”hellig uro”, jeg tror læren om at alle skal bli frelst til slutt vil ha motsatt effekt.

Nordhaugs tvilende universalisme truer etter min mening en viktig drivkraft til både indre og ytre misjon og er dessverre det motsatte av det det gir seg ut for å være. Det ser tilsynelatende ut som godhet og kjærlighet for alle mennesker, men dette er tynn kamuflasje. John Lennons “no hell below us” er kanskje en forlokkende fremtidsvisjon men har ingen forankring i Bibelen.

Det det egentlig er, er et sidespor som vi kjenner så godt fra før, det leder mot ytterligere privatisering av troen og nedtoning av evangeliet. “For førti år siden stoppet vi å tro på helvete, for tjue år siden stoppet vi å tro på himmelen” påpekte en britisk journalist på sekstitallet. Jeg tror at universalismen ikke bare vil nøye seg med å sette en strek over helvete, men etterhvert også himmelen. Universalismens avskrivelse av livets to utganger og Nordhaugs formaninger om varsomhet er et effektivt middel mot frimodighet, som etter mitt syn er sårere tiltrengt enn på lenge.

Livets to utganger er ikke noe vi skal ta lett på. Sannheten må alltid forkynnes i kjærlighet. Det er mye vi ikke vet og ikke vil få vite men langt fra alt ligger i det skjulte. Vi skal ta oss i vare for å forsøke å oppklare mysteriet for “Gud er alltid større”. Samtidig skal vi vokte oss vel for den andre grøfta der liksom alt ligger i det skjulte. Et gammelt arabisk visdomsord kan sette oss på sporet.

 “Han som ikke vet, og som ikke vet at han vet, er en narr, sky ham!

 Han som ikke vet, og som vet at han ikke vet, er uvitende, gi ham lærdom

 Han som vet, og som ikke vet at han vet, har falt i søvn, vekk ham.

Men han som vet, og som vet hva han vet, er en vis mann, følg ham”.

Jeg respekt og forståelse for at mange har kvaler med læren om livets utganger. I noen tilfeller kan det være et sunnhetstegn. Dette gir oss imidlertid ikke lisens til å revidere evangeliets tekster etter eget forgodtbefinnende og tidsånden. Istedet må vi ta opp vårt kors, noen av oss vil måtte kjempe med disse kvalene gjennom hele trosreisen. Først når vi kommer helt hjem, vil vi kunne se hele bildet.  John Bunyan har forsøkt å se for seg hvordan dette vi se ut i boken ”En Pilgrims vandring”: ”Da så jeg at det var en vei til helvete, selv fra himmelens porter”.

Gå til innlegget

Da abortloven ble vedtatt med en stemmes overvekt i 1978 hadde den bare støtte av 36% i befolkningen, i 2010 var denne 76% og i dag kanskje enda mer. Det mest oppsiktsvekkende er at kirken som var abortlovens fremste motstander nå i klare ordelag gir loven sin tilslutning. Hva har skjedd? Hvordan har dette vært mulig? Hvor vil dette ende?

Biskopenes uttalelse viser at et av de siste moralske forsvarsverkene nå har brutt sammen. Provosert abort er ikke lenger synd eller etisk forkastelig, det er en rettighet, det er nå også en rettighet kirken vil gi sitt bifall til.

Dette står i grell kontrast til biskop Lønnings kommentar da Lønning gikk av som biskop i Borg i 1975 i protest mot abortloven. ”Abortloven er en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn mot ikke bare den kristne visjon av menneskeverdet, men mot hele vår humanistiske vesterlandske tradisjon”. Lønning påpekte videre at dehumaniseringen av fosteret ville smitte over på vår behandling av syke og gamle. Lønning talte med to røster: Hyrderøsten og profetrøsten.

Tankegods.

Hva slags tankegods og verdier ligger bak dagens abortlov som biskopene nå ikke lenger protesterer mot? Den lov Veiteberg karakteriserer som et gode. I sin bok ”Norge vårt Norge” (at boken ikke har fått særlig respons eller vekket debatt forteller litt om åndsfattigdommen her til lands)kommer Kaj Skagen med en interessant analyse av utviklingen. Ettersom dette formatet ikke tillater en fullstendig gjennomgang vil jeg nøye meg med noen drypp fra den utviklingen Skagen skisserer.

I kapittelet ”Frigjøringen av pattedyret” innleder Skagen med å si at det er kristendommens fall som er bakgrunnen for den kulturelle og seksuelle revolusjon som nådde massene i vestlige samfunn. Skagen mener at protesten mot den kristne livsordningen kom som en følge av individualismens fremvekst. ”Ved at menneskene vokste i myndighet og tok fornuften mer i bruk ble kristendommen og gudsbegrepet svekket som basis for samfunnet og livet. Det var en frigjøringsprosess som også rettet seg mot ekteskapsinstitusjonen”.

Protest.

Den sterkeste protesten kommer ifølge Skagen fra feministbevegelsen. En av de første kvinnesaksforkjemperne Katti Anker Møller ”betraktet forbudet mot fosterfordrivelse som et angrep på kvinnens frihet, og mente at det hang sammen med tidligere tiders eiendomsforhold: Siden mannen eide kvinnen, eide han også fosteret, slik at fosterutdrivelse stred mot mannens eiendomsrett. Men idet kvinnen i moderne tid trer ut av slaveriet under mannen og blir en selvstendig personlighet, blir fosteret hennes eiendom, som hun kan rå med som hun vil. Grunnlaget for all frihet er rådighet over egen kropp og hva som er i den”.

For å bygge opp under sin argumentasjon bragte Katti Anker på banen en mengde skrekkhistorier om ulovlige, livsfarlige og ofte mislykkede fosterutdrivelser. Dette er jo fremdeles viktige strategier og kommer til syne i biskopenes kommentar der tvilsomme påstander som at barn ble nektet dåpen løftes frem. Fra statlig side kamuflerer man ved hjelp av termer som fosterreduksjon, ifølge Skagen var dette noe også Anker var opptatt av. ”Videre benyttet hun seg av vitenskapelige termer som i formen omdefinerte barn fra udødelige sjeler til produkter, slik at barnebegrensningen falt inn under industriproduksjonens logikk.. Når kvinnen var produsent og barnet produkt, stod kvinnen for den halve formue hele driftskapitalen og alt arbeidet. Anker mente at fordelingen av arbeid og eiendom gav kvinnen råderetten over produktet og retten til å bestemme om fosteret skulle leve”. Skagen konkluderer med at man her får et paradigmeskifte: ”Fra å se barn som en gudgitt oppgave ser man nå barn et individuelt prosjekt”.

Skarpeste kritikere. 

En av Ankers skarpeste kritikere var den katolske Sigrid Undset ifølge Skagen. ”Hun forstod at et bedriftsøkonomisk perspektiv på kjønn, ekteskap og seksualitet og fødsel truet hva hun oppfattet som en intuitiv viten om eksistensen av en høyere, åndelig orden samt det moralske kompass som støtter seg på denne intuisjonen. Undset mente at Ankers omtale av moderskapet som slavearbeid eller lønnsarbeid innebar en nedvurdering av vanlige menneskers sjelsliv og ekteskapelige relasjoner”. Undset var overbevist om at Anker ikke ville målet for sitt arbeid. Skagen understreker at det var nettopp i Ankers retning utviklingen ville gå.

Skagen peker på ”at teknologiske fremskritt i annen halvdel av det tjuende århundre gjorde det lettere å gripe inn i graviditet og svangerskap, samtidig som kristendommens sammenbrudd som kulturell makt gjorde slike inngrep mer akseptable. Kulturrevolusjonen i 1968 og nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet førte til at det ble lagt mindre vekt på fremtiden og fellesskapet og større vekt på øyeblikket og individet. Motsetningen mellom en selvrealisering som krevde seksuell frihet uten livslange personlige forpliktelser, og en biologi og et lovverk som ikke gav full garanti mot unnfangelse og fødsel av barn som i utgangspunktet var verken planlagt eller ønsket, ble akutt”. Skagen slår fast at det oppstår en sterk allianse mellom ”kulturradikalismens vekt på den kortsiktige seksuelle selvrealisering, kvinnebevegelsens kamp for likestilling mellom kjønnene og vitenskapen med dens geniale teknologier”.

Knefall. 

Biskopenes utspill representerer etter mitt syn et knefall for ovennevnte krefter. Kulturradikalismen ”vil realisere seg selv gjennom den erotiske utlevelse, som positivisten vil hjelpe frem med objektiv fysiologisk kunnskap og avpersonifisert teknikk. Men den fulle frihet krever i tillegg naturvitenskapelig utviklet teknologier som kan gi herredømme over unnfangelse, svangerskap og fødsel”, er resultatet av Skagens analyse. Istedenfor å snakke om ”å bli tatt på alvor i den offentlige debatten” og ”skape et godt debattklima” burde kirken med all dens kraft stått opp mot disse kreftene.

Det er i det hele lite som tyder på at kirkens ledelse er så opptatt av et godt debattklima, meningsmangfold og demokrati. Man omgir seg med honnørord men virkeligheten er en helt annen. Den nylige bispeutvelgelsen i Stavanger viste med all tydelighet at det er rå makt som gjelder, mye tyder på at den kompakte majoritet blir stadig hardere.

Det paradoksale. 

I skrivende stund virker det for meg som om kirken kjemper de kamper som har politisk appell, miljøkampen er et godt eksempel. Det virker ikke som om man ser det paradoksale i at man kjemper for dyr og planter samtidig som man lar mennesket i stikken. Igjen vil jeg sitere Knudsen: ”kan vi utslette menneskebarn, så er det klart vi også må kunne ødelegge elver skoger og dyrearter”. Det virker på mange måter som om kirken er i strid med seg selv, den store sammenhengen er ute av syne.

Man kjemper like paradoksalt for kvinnens frihet og rettigheter, mens fosteret overlates til seg selv. God kristen verditenkning spriker ikke i så forskjellige retninger. Med all frihet følger et ansvar og med alle rettigheter følger plikter.

Friheten er løgnens kanskje mest effektive forkledning. Kanskje er den friheten vi har sett konturene av en stund ikke noe annet enn det Knudsen omtaler som Nietzsches overmenneske. ”Mennesket er i ferd med å bli sin egen skaper, sin egen norm og sitt eget mål. Det Nietzsche vel aldri våget å tro, var at kirkens maktglade herskerskap i vinningsoptimal taushet skulle berede grunnen for overmennesket”. I en tid der frihet ofte defineres som friheten til å gjøre hva en vil, når en vil, hvor en vil, med hvem man vil så lenge man ikke skader andre, skulle man forvente at kirken tok til motmæle isteden er kirken med på å legitimere utviklingen.

Hoffteologene. 

For hoffteologene finnes det ingen unnskyldning ifølge Knudsen. ”De vet inderlig godt hva som skjer ved våre sykehus. De vet også inderlig godt at Skriften de er kallet til å forpakte i ett og alt baserer seg på det grunnsyn at menneskelivet er hellig fra unnfangelse til død. Likevel foretrekker de å klamre seg fast anseelsen og det gode selskap”.

Jeg tror det ser annerledes ut i dag. For meg ser det ut som om disse kreftene nå har infiltrert kirken sakte men målbevisst og sikkert gjennom flere år. Særlig feminiseringen av kirken kommer godt til syne. Feminismen som kommer til uttrykk er i Ankers ånd. Den er preget av kamp, bitterhet og krav. Den er en motsats til den femininiteten Bibelen løfter frem med Maria som det fremste eksempel.

Sterke motkrefter. 

Innad i kirken finnes det fortsatt sterke motkrefter, blant fotfolket og blant presteskapet finnes fortsatt profetrøsten. Historien viser oss at kirken gang på gang har blitt fornyet av bevegelser internt. For meg ser det ut til at disse profetrøstene får mindre og mindre innflytelse. Om dette fortsetter tror jeg fremtiden ser dyster ut, et sideblikk til Sverige gir oss muligens en pekepinn.

De ideer og tanker som ligger bak kirkens retningsvalg er som jeg har forsøkt å vise ikke rotfestet i kristne verdier. Brønnen det hentes vann fra er hedenskapets og gudløshetens brønn. ”Hvor det ikke er plass til mennesker er det heller ikke plass til Gud. Jungelens lov er lovløshet. Det er den sterkestes rett hele veien, og staten vil i det lange løp vise seg aller sterkest”, sa Børre Knudsen.

”Gud ligner ingenting: Han har ett bilde og det er Menneskesønnen. Vi bærer hans bilde. I mennesket møter du Gud. Å slå et annet mennesket er en majestetsfornærmelse. Å drepe et annet menneske er mer enn en fornærmelse. Det er det samme som å forkynne at Gud er død. Gjennom abortloven har Stortinget i praksis avsatt Vår Herre, og latt samfunnet tre inn i Guds sted”, var Knudsens nedslående konklusjon.

Resultatet. 

Det fatale resultat av denne sørgelige utviklingen er ifølge Skagen denne: ”idet mannen og kvinnen beskytter sitt samliv mot unnfangelsen, verner de seg selv mot fosteret både fysisk med prevensjon og mentalt med frykten for unnfangelsen. Slik blir fosteret både som mulighet og realitet, utstøtt fra mannens og kvinnens fellesskap. Når de to mislykkes i å holde fosteret ute, kan de redde seg med lovverket som også har trukket seg tilbake fra fosteret, og en stat som er beredt til å fjerne det så raskt og smertefritt som mulig, i en offentlighet som snakker så lite som mulig om hele forløpet. Både mannen, kvinnen og myndighetene trekker seg tilbake fra det tidligere uønskede fosteret som dermed havner i en form for fredløshet”.

Frem til nå har kirken stått med den fredløse, det gjør den ikke lenger. Den fredløse står derimot ikke alene. Sammen med den fredløse står den allmektige. Få uttrykker det bedre enn Sigvart Dagsland.

Bilder blotter sin hud
Ord fra Guds munn blir te kjøtt og blod
Blør fra såret du ser
I himmelen lever en stemme

En stemme for de stemmeløse

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere