Jarle Mong

Alder: 37
  RSS

Om Jarle

Følgere

Da abortloven ble vedtatt med en stemmes overvekt i 1978 hadde den bare støtte av 36% i befolkningen, i 2010 var denne 76% og i dag kanskje enda mer. Det mest oppsiktsvekkende er at kirken som var abortlovens fremste motstander nå i klare ordelag gir loven sin tilslutning. Hva har skjedd? Hvordan har dette vært mulig? Hvor vil dette ende?

Biskopenes uttalelse viser at et av de siste moralske forsvarsverkene nå har brutt sammen. Provosert abort er ikke lenger synd eller etisk forkastelig, det er en rettighet, det er nå også en rettighet kirken vil gi sitt bifall til.

Dette står i grell kontrast til biskop Lønnings kommentar da Lønning gikk av som biskop i Borg i 1975 i protest mot abortloven. ”Abortloven er en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn mot ikke bare den kristne visjon av menneskeverdet, men mot hele vår humanistiske vesterlandske tradisjon”. Lønning påpekte videre at dehumaniseringen av fosteret ville smitte over på vår behandling av syke og gamle. Lønning talte med to røster: Hyrderøsten og profetrøsten.

Tankegods.

Hva slags tankegods og verdier ligger bak dagens abortlov som biskopene nå ikke lenger protesterer mot? Den lov Veiteberg karakteriserer som et gode. I sin bok ”Norge vårt Norge” (at boken ikke har fått særlig respons eller vekket debatt forteller litt om åndsfattigdommen her til lands)kommer Kaj Skagen med en interessant analyse av utviklingen. Ettersom dette formatet ikke tillater en fullstendig gjennomgang vil jeg nøye meg med noen drypp fra den utviklingen Skagen skisserer.

I kapittelet ”Frigjøringen av pattedyret” innleder Skagen med å si at det er kristendommens fall som er bakgrunnen for den kulturelle og seksuelle revolusjon som nådde massene i vestlige samfunn. Skagen mener at protesten mot den kristne livsordningen kom som en følge av individualismens fremvekst. ”Ved at menneskene vokste i myndighet og tok fornuften mer i bruk ble kristendommen og gudsbegrepet svekket som basis for samfunnet og livet. Det var en frigjøringsprosess som også rettet seg mot ekteskapsinstitusjonen”.

Protest.

Den sterkeste protesten kommer ifølge Skagen fra feministbevegelsen. En av de første kvinnesaksforkjemperne Katti Anker Møller ”betraktet forbudet mot fosterfordrivelse som et angrep på kvinnens frihet, og mente at det hang sammen med tidligere tiders eiendomsforhold: Siden mannen eide kvinnen, eide han også fosteret, slik at fosterutdrivelse stred mot mannens eiendomsrett. Men idet kvinnen i moderne tid trer ut av slaveriet under mannen og blir en selvstendig personlighet, blir fosteret hennes eiendom, som hun kan rå med som hun vil. Grunnlaget for all frihet er rådighet over egen kropp og hva som er i den”.

For å bygge opp under sin argumentasjon bragte Katti Anker på banen en mengde skrekkhistorier om ulovlige, livsfarlige og ofte mislykkede fosterutdrivelser. Dette er jo fremdeles viktige strategier og kommer til syne i biskopenes kommentar der tvilsomme påstander som at barn ble nektet dåpen løftes frem. Fra statlig side kamuflerer man ved hjelp av termer som fosterreduksjon, ifølge Skagen var dette noe også Anker var opptatt av. ”Videre benyttet hun seg av vitenskapelige termer som i formen omdefinerte barn fra udødelige sjeler til produkter, slik at barnebegrensningen falt inn under industriproduksjonens logikk.. Når kvinnen var produsent og barnet produkt, stod kvinnen for den halve formue hele driftskapitalen og alt arbeidet. Anker mente at fordelingen av arbeid og eiendom gav kvinnen råderetten over produktet og retten til å bestemme om fosteret skulle leve”. Skagen konkluderer med at man her får et paradigmeskifte: ”Fra å se barn som en gudgitt oppgave ser man nå barn et individuelt prosjekt”.

Skarpeste kritikere. 

En av Ankers skarpeste kritikere var den katolske Sigrid Undset ifølge Skagen. ”Hun forstod at et bedriftsøkonomisk perspektiv på kjønn, ekteskap og seksualitet og fødsel truet hva hun oppfattet som en intuitiv viten om eksistensen av en høyere, åndelig orden samt det moralske kompass som støtter seg på denne intuisjonen. Undset mente at Ankers omtale av moderskapet som slavearbeid eller lønnsarbeid innebar en nedvurdering av vanlige menneskers sjelsliv og ekteskapelige relasjoner”. Undset var overbevist om at Anker ikke ville målet for sitt arbeid. Skagen understreker at det var nettopp i Ankers retning utviklingen ville gå.

Skagen peker på ”at teknologiske fremskritt i annen halvdel av det tjuende århundre gjorde det lettere å gripe inn i graviditet og svangerskap, samtidig som kristendommens sammenbrudd som kulturell makt gjorde slike inngrep mer akseptable. Kulturrevolusjonen i 1968 og nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet førte til at det ble lagt mindre vekt på fremtiden og fellesskapet og større vekt på øyeblikket og individet. Motsetningen mellom en selvrealisering som krevde seksuell frihet uten livslange personlige forpliktelser, og en biologi og et lovverk som ikke gav full garanti mot unnfangelse og fødsel av barn som i utgangspunktet var verken planlagt eller ønsket, ble akutt”. Skagen slår fast at det oppstår en sterk allianse mellom ”kulturradikalismens vekt på den kortsiktige seksuelle selvrealisering, kvinnebevegelsens kamp for likestilling mellom kjønnene og vitenskapen med dens geniale teknologier”.

Knefall. 

Biskopenes utspill representerer etter mitt syn et knefall for ovennevnte krefter. Kulturradikalismen ”vil realisere seg selv gjennom den erotiske utlevelse, som positivisten vil hjelpe frem med objektiv fysiologisk kunnskap og avpersonifisert teknikk. Men den fulle frihet krever i tillegg naturvitenskapelig utviklet teknologier som kan gi herredømme over unnfangelse, svangerskap og fødsel”, er resultatet av Skagens analyse. Istedenfor å snakke om ”å bli tatt på alvor i den offentlige debatten” og ”skape et godt debattklima” burde kirken med all dens kraft stått opp mot disse kreftene.

Det er i det hele lite som tyder på at kirkens ledelse er så opptatt av et godt debattklima, meningsmangfold og demokrati. Man omgir seg med honnørord men virkeligheten er en helt annen. Den nylige bispeutvelgelsen i Stavanger viste med all tydelighet at det er rå makt som gjelder, mye tyder på at den kompakte majoritet blir stadig hardere.

Det paradoksale. 

I skrivende stund virker det for meg som om kirken kjemper de kamper som har politisk appell, miljøkampen er et godt eksempel. Det virker ikke som om man ser det paradoksale i at man kjemper for dyr og planter samtidig som man lar mennesket i stikken. Igjen vil jeg sitere Knudsen: ”kan vi utslette menneskebarn, så er det klart vi også må kunne ødelegge elver skoger og dyrearter”. Det virker på mange måter som om kirken er i strid med seg selv, den store sammenhengen er ute av syne.

Man kjemper like paradoksalt for kvinnens frihet og rettigheter, mens fosteret overlates til seg selv. God kristen verditenkning spriker ikke i så forskjellige retninger. Med all frihet følger et ansvar og med alle rettigheter følger plikter.

Friheten er løgnens kanskje mest effektive forkledning. Kanskje er den friheten vi har sett konturene av en stund ikke noe annet enn det Knudsen omtaler som Nietzsches overmenneske. ”Mennesket er i ferd med å bli sin egen skaper, sin egen norm og sitt eget mål. Det Nietzsche vel aldri våget å tro, var at kirkens maktglade herskerskap i vinningsoptimal taushet skulle berede grunnen for overmennesket”. I en tid der frihet ofte defineres som friheten til å gjøre hva en vil, når en vil, hvor en vil, med hvem man vil så lenge man ikke skader andre, skulle man forvente at kirken tok til motmæle isteden er kirken med på å legitimere utviklingen.

Hoffteologene. 

For hoffteologene finnes det ingen unnskyldning ifølge Knudsen. ”De vet inderlig godt hva som skjer ved våre sykehus. De vet også inderlig godt at Skriften de er kallet til å forpakte i ett og alt baserer seg på det grunnsyn at menneskelivet er hellig fra unnfangelse til død. Likevel foretrekker de å klamre seg fast anseelsen og det gode selskap”.

Jeg tror det ser annerledes ut i dag. For meg ser det ut som om disse kreftene nå har infiltrert kirken sakte men målbevisst og sikkert gjennom flere år. Særlig feminiseringen av kirken kommer godt til syne. Feminismen som kommer til uttrykk er i Ankers ånd. Den er preget av kamp, bitterhet og krav. Den er en motsats til den femininiteten Bibelen løfter frem med Maria som det fremste eksempel.

Sterke motkrefter. 

Innad i kirken finnes det fortsatt sterke motkrefter, blant fotfolket og blant presteskapet finnes fortsatt profetrøsten. Historien viser oss at kirken gang på gang har blitt fornyet av bevegelser internt. For meg ser det ut til at disse profetrøstene får mindre og mindre innflytelse. Om dette fortsetter tror jeg fremtiden ser dyster ut, et sideblikk til Sverige gir oss muligens en pekepinn.

De ideer og tanker som ligger bak kirkens retningsvalg er som jeg har forsøkt å vise ikke rotfestet i kristne verdier. Brønnen det hentes vann fra er hedenskapets og gudløshetens brønn. ”Hvor det ikke er plass til mennesker er det heller ikke plass til Gud. Jungelens lov er lovløshet. Det er den sterkestes rett hele veien, og staten vil i det lange løp vise seg aller sterkest”, sa Børre Knudsen.

”Gud ligner ingenting: Han har ett bilde og det er Menneskesønnen. Vi bærer hans bilde. I mennesket møter du Gud. Å slå et annet mennesket er en majestetsfornærmelse. Å drepe et annet menneske er mer enn en fornærmelse. Det er det samme som å forkynne at Gud er død. Gjennom abortloven har Stortinget i praksis avsatt Vår Herre, og latt samfunnet tre inn i Guds sted”, var Knudsens nedslående konklusjon.

Resultatet. 

Det fatale resultat av denne sørgelige utviklingen er ifølge Skagen denne: ”idet mannen og kvinnen beskytter sitt samliv mot unnfangelsen, verner de seg selv mot fosteret både fysisk med prevensjon og mentalt med frykten for unnfangelsen. Slik blir fosteret både som mulighet og realitet, utstøtt fra mannens og kvinnens fellesskap. Når de to mislykkes i å holde fosteret ute, kan de redde seg med lovverket som også har trukket seg tilbake fra fosteret, og en stat som er beredt til å fjerne det så raskt og smertefritt som mulig, i en offentlighet som snakker så lite som mulig om hele forløpet. Både mannen, kvinnen og myndighetene trekker seg tilbake fra det tidligere uønskede fosteret som dermed havner i en form for fredløshet”.

Frem til nå har kirken stått med den fredløse, det gjør den ikke lenger. Den fredløse står derimot ikke alene. Sammen med den fredløse står den allmektige. Få uttrykker det bedre enn Sigvart Dagsland.

Bilder blotter sin hud
Ord fra Guds munn blir te kjøtt og blod
Blør fra såret du ser
I himmelen lever en stemme

En stemme for de stemmeløse

Gå til innlegget

Tåkefyrster i skoddeheimen

Publisert 3 måneder siden

Alf Gjøsund bidrar etter mitt syn til ytterligere tåkelegging i innlegget ”Ytterpunktene og nyansene”. Det kommer fort frem at Gjøsund selv tar på seg rollen som den nyanserte mens Espen Ottesen blir tildelt rollen som agitator. Mens Gjøsund ser nyansene tordner Ottesen med prinsipielle slagord.

I sin kommentar har Gjøsund definitivt konteksten på sin side. Prinsippenes tid er som kjent forbi. Varmt og kaldt, lys og mørke er noe som hører fortiden til. Honnørordene i dag er sammensatt, mangesidigog kompleksitet. Nå kan det se ut som om også spørsmålet om abort dras inn i denne tvetydige tåkeheimen av kirken selv.

Et annet mandat

Biskopene påpeker i sin uttalelse at de vil skape et annet debattklima. Gjøsund har stor forståelse for dette: ”Ett lite feiltrinn – og uttalelsen ville utløst et raseri i den offentlige debatten. Det er svært forståelig at bispemøtet har ønsket å unngå dette”

Hvorfor i all verden er det viktig for kirken å ikke utløse raseri i den offentlige debatten? Er det ikke tvert imot særdeles urovekkende at kirken aldri gjør nettopp dette. Når sluttet evangeliet å vekke anstøt? Om Mesteren hadde fulgt Gjøsunds råd ville vi ikke hatt noe å navigere etter i dette spørsmålet. 

Gjøsund spør retorisk etter hensikten med en slik uttalelse. Kirkens mandat har aldri vært å blidgjøre den kompakte majoritet. Freddy Kalas er opptatt av å være jovial, kirken er ikke nødt til å ta slike hensyn.

 Bøyde av

Gjøsund virker å være på linje med biskopene når de tar et underlig oppgjør med seg selv. ”Her legger biskopene vekt på tonen og polariseringen som har preget abortdebatten. Hva er det folk husker fra denne debatten? Selvsagt den mest ekstreme bruken av virkemidler. Når kirken innrømmer og beklager at den var med på å ødelegge dialogen på 1970-tallet, betyr det selvsagt ikke at den mener at alle motargumenter var legitime. Dette handler om å feie for egen dør”.

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i denne beskrivelsen og er totalt uenig. Kirken burde etter mitt syn vært tydeligere og mindre unnvikende i debatten på 70-tallet. Det var Børre Knudsen og Ludvig Nessa som var villige til å bruke ekstreme virkemidler. Kirken som sådan gjorde lite, de gjorde som de har gjort de siste tiårene, de bøyde av som Peer Gynt.  

Kirken kan ikke innrømme noe de ikke har gjort. Man trenger ikke beklage at man sa det som var i samsvar med sin forståelse og overbevisning. At dette var utålelig for sterke feministgrupper gjør ikke at man blir nødt til å feie for egen dør. 

Jeg for min del vil hevde at kirken opptrådte langt mer verdig, saklig og respektfullt enn sine meningsmotstandere under debatten på 70-tallet. Å beklage at man stod opp for livet og sannheten er et knefall for sterke motkrefter. Det gir næring til uriktige beskyldninger og en ensidig historisk beskrivelse.

Ordet, ikke politikken

 Gjøsund sier videre at ”Bak biskopenes uttalelse ligger et viktig premiss: Det er ikke politisk mulig å stramme inn dagens abortlov.”Hvorfor i all verden uttaler biskopene seg innefor et slikt premiss. Hva som er politisk mulig er relevant for et politisk parti som Krf men når ble dette styrende for kirken? Tenk om Jesus skulle uttale seg innefor slike rammer. Kirkens fremste våpen er ordet og kraften i ordet, om ordet skal innrammes av det politisk mulige mister det brodden og surdeigskraften. 

Jesus må alltid være kirkens forbilde i ett og alt. Jeg vil ikke spekulere i hvordan Bergprekenen ville sett ut i en postmodernistisk språkdrakt. ”Vik bak meg satan”, sa Mesteren til en av sine aller nærmeste. I tempelet veltet han pengevekslernes bord,  og den rike mannen gikk bedrøvet bort etter å ha snakket med Jesus. I disse krenkningstider kan man ta seg i å lure på hvordan det hadde gått med Jesus ”if he was one of us”

Ingenting i evangeliene tyder på at Jesus var så fryktelig opptatt av et godt debattklima. Overalt hvor Jesus gikk møtte han motstand fra ulike grupper. ”Tror dere at jeg har kommet for å skape fred på jorden? Nei, heller snarere strid og splittelse!” Jesus er ikke opptatt av å sikre seg på alle bauger og kanter. I sin siste bok etterlyser Oskar Skarsaune Jesus og spør retorisk om folkekirkene har glemt ham. Jeg tror han har et godt poeng. 

Vrir og vender

Gjøsunds kommentar er bare med på å bekrefte kritikken mot bispemøtets uttalelse. Uttalelsen fra biskopene er så uklar og unnvikende at Gjøsund må bruke det meste av kommentaren sin på å forklare oss hva biskopene egentlig har ment. Uansett hvordan Gjøsund vrir og vender på dette kommer man ikke bort fra at dette er et linjeskifte. Man går fra tydelighet til utydeliget, fra klar til uklar. Uttalelsen er skrevet i tåkefyrstenes gråe farge. Jeg måtte selv lese biskopenes uttalelse både to og tre ganger før jeg fikk en vag fornemmelse av hva de måtte mene. 

Jeg tror jeg snakker på vegne av mange. Halvor Nordhaugs spede forsøk på å forklare hva de har ment tyder på at biskopene selv er litt usikre. Uttalelsen er etter mitt syn et produkt av misforstått feminisme og resignert maskulinitet.

Jesu enkle talemåte

Den skarpskodde britiske kommentatoren Chesterton uttalte at når det kom til livets viktigste spørsmål hadde han større tiltro til ”the common man” enn til ”the theorist”. Selv i en tid hvor visdom ofte forveksles med studiepoeng vil jeg gi Chesterton min tilslutning. Einstein sier at vår intuitet er en hellig gave og at ”the ratial mind is a faithful servant”. Han konkluderer med at vi har skapt et samfunn ”that honors the servant and has forgotten the gift”. Jeg tror muligens det avdøde geniet har rett. 

Når det gjelder spørsmålet om retten til liv var min avdøde farfar som var fisker og garnbøter med folkeskolen som eneste studentbevis aldri et øyeblikk i tvil. Verken ideer eller teorier hadde fortrengt det den amerikanske grunnloven kaller selvinnlysende sannheter. 

Når jeg leser Gjøsund og bispeuttalelsen ser jeg få spor av ”the sacred gift” eller med bibelsk språk, loven som står skrevet i menneskenes hjerter. Språket og budskapet står i en grell kontrast til Jesu enkle og klargjørende talemåte.Jesus traff mennesker på dypet, hans ord møtte en gjenklang hos menneskenes innerste lengsler, det er selve motsatsen til tåkelegging.

En profetisk røst

”Vi har ikke flere spørsmål å stille. Vi har lett etter spørsmål i de mørkeste hjørner og på de fjerneste topper. Vi har funnet alle spørsmål som kan bli funnet. Det er nå på tide å oppgi letingen etter flere spørsmål og isteden begynne å lete etter svar”. Chestertons oppfordring er etter min mening enda sårere tiltrengt i dag.

 Vi trenger ikke mer tåkelegging, vi trenger ikke problematisere ytterligere, det menneskene trenger mer enn noe annet er svar å navigere etter i en tid som preges av stor forvirring. Her ligger en av kirkens fremste oppgaver. 

Kirken skal være en profetisk røst et sannhetens lys uavhengig av omgivelsene og den rådende tidsånd. Det er i forhold til dette mandatet biskopene kommer til kort. ”Tal Herre din tjener hører” er dessverre byttet ut med”Hør Herre din tjener taler”.

Gå til innlegget

Et ekko fra en hyrderøst

Publisert 3 måneder siden

"Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig......" skrev Sigbjørn Obstfelder i diktet "Jeg ser" i 1893. Etter mange år i Amerika kom ingeniøren og dikteren hjem til gamlelandet. Gjensynet ble preget av angst og fremmedgjøring. Bispemøtets nylige bidrag i den pågående abortdebatten fikk meg til å tenke på Obstfelders beskrivelse..

Festskriftet til Børre Knudsen har tittelen: «Som en ild går Åndens ord». En av bidragsyterne er Niels Christian Geelmuyden. Han forteller følgende anekdote: «Ved oppholdets slutt tilbød han seg å kjøre meg til Bardufoss flyplass. Det skulle på magisk vis gi boken (En prest og en plage) den perfekte avslutning. Han fulgte meg inn på flyplassen, og insisterte på å vente til flyets avgang sørover. Vi satt i kafeteriaen og snakket sammen mens lokalet fyltes av ventende passasjerer. Knudsen satt med ryggen vendt mot menneskemassen, vel vitende om at han er og blir blant Norges mest forhatte mennesker i nyere tid. Mange vil ha lurt på hva som har drevet ham i alle disse nederlagsbefengte årene. Svaret var bokstavelig talt nærmere enn man skulle tro. En fremmed kvinne la plutselig en konvolutt foran Knudsen, og forsvant i folkemengden før noen av oss rakk å reagere. «En liten takk,» stod det med skjev og hastig skrift utenpå konvolutten. Knudsen åpnet brevet, leste innholdet og viste meg så dette, drivende våt i de store øynene. «Kjære Børre Knudsen», stod det. «Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet her i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det».

Jeg hører stadig vekk at abortkampen er en tapt sak og at det er mer fruktbart med en annen innfallsvinkel. Denne korte fortellingen minner meg på at kampen alltid må kjempes fordi en klar stemme for de stemmeløse faktisk redder liv. Den kan være avgjørende uansett hvor kompakt den kompakte majoritet synes å være. Denne saken vil aldri bli en tapt sak.

Knudsens ord og handling står i en sterk kontrast til biskopenes nylige uttalelse som verken gav assosiasjoner til ild eller Ånd. Når jeg leser Geelmuydens beretning om Knudsen blir jeg fylt av ærefrykt, den enkle fortellingen treffer en grunntone av lengsel på sjelens dyp. Det er som en røst som roper fra ørkenen. Etter å ha lest bispeuttalelsen meldte tomheten og mismotet seg. Man har gjort som Peer Gynt, bøyd av.

Knudsen var ikke biskop formelt sett men handlet som en, og viste oss hva et hyrdemandat innebærer. For øyeblikket ser det ut til at hyrdene går bakerst i saueflokken. De breker med ukjent aksent og beklager seg over at de er sauer mens de leder flokken mot ødemarken, hvor ulvene hilser velkommen. Eller som Knudsen selv uttaler i filmen "En prest og en plage": «I gamle dager gikk hyrden først i flokken og flokken fulgte etter. Så fant han det tryggest å gå midt i flokken. I våre dager går han sist i flokken og sier: Bæææ!». Knudsen var profetisk til det siste.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4973 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4748 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2593 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2307 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1791 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1752 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1513 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1370 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1301 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
8 dager siden / 1191 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere