Jarle Mong

Alder: 39
  RSS

Om Jarle

Følgere

Uansett hvor intenst likestillingskampen kjempes vil kvinnene stå for mesteparten av den ubetalte omsorgen i verden. Like selvfølgelig er det at de fleste terrasser i Norge vil bli spikret av menn, 90% av dekkene vil bli skiftet av menn, og bilmesser vil være mannsdominert.

Det hender jeg sitter oppe i loftstua når kona har forening. Nede i stua pågår flere samtaler på en gang. Felles for de aller fleste av samtalene er at de er sentrert rundt relasjoner. Kona mi himler med øynene når jeg på telefonen i det uendelige vurderer og kommenterer min kamerats omrokkeringer på sitt lag i Fantasy Premier League. 

Uansett hvor intenst likestillingskampen kjempes vil kvinnene stå for mesteparten av den ubetalte omsorgen i verden. Like selvfølgelig er det at de fleste terrasser i Norge vil bli spikret av menn, 90% av dekkene vil bli skiftet av menn, og bilmesser vil være mannsdominert. Kvinner er relasjonsorienterte, mens menn er mer opptatt av ting.  Om en vil balansere denne delen av kjønnsubalansen kjemper man en kamp mot skaperordningen. Når kvinner gir omsorg uten å ta betaling oftere enn menn handler dette mer om naturen enn undertrykkelse, slik nyhetsredaktør i Vårt Land Veslemøy Østrem indikerer sin kommentar i Vårt Land 2.10

Veslemøy Østrem skriver i sin kommentar 2.10 at likestillingen går i museskritt. For meg virker det imidlertid som om Østrem lider av fartsblindhet. Aldri før i verdenshistorien har vi sett maken til sjumilssteg når det gjelder likestilling. Det har skjedd mer de siste hundre år enn de foregående 1000 vil jeg påstå. I skrivende stund tyder det meste på at tempoet bare vil øke.

Østrem gir oss flere innsikter i hennes historiesyn. Hun har lenge trodd at fremgang går i en jevn kurve, sakte med noen små dumper på veien. Nå har den pågående pandemi fått Østrem til å tvile på sitt Hegelianske ”vi lever tross alt i 2020 historie syn”. Det er nok dette historiesynet som ligger til grunn når Østrem beklager over for de mange som er lei seg for at vi fortsatt har behov for debatter som dette. Har vi virkelig ikke kommet lenger? ”Vi vil alle ha fremgang, men om en er på feil vei, så handler fremgang om å ta en u-sving og gå tilbake til den riktige veien. I et slikt tilfelle er det den som snur først som er den mest progressive”, sier C.S. Lewis. Hans syn på fremgang gir et helt annet overlys.

Østrem bruker i det hele mange bokstaver på å male et dystert lerret. Pandemien har satt likestillingen på vent, det er de fattige, flyktningene, de eldste, barna og ikke minst kvinnene som lider sier hun. Dette globale fugleperspektivet er helt nødvendig for redaktørens narrativ som gir presten Mikael Bruun majoritetsmakten. Hennes oppkonstruerte illusjon er ikke så mye bedre enn det bakvendtlandet teologistudentene førsøkte å konstruere en drøy uke tidligere men kanskje en tanke mer sofistikert.

Trumfkortene i denne debatten heter likeverd og inkludering. Man kan ikke forstå at noen kan sette sin religiøse tolkning og religionsfrihet over disse verdiene. Dette er jo rett og slett oppsiktsvekkende ettersom hele bøtteballetten gjør nøyaktig det samme. Deres overbevisning om at kvinner skal kunne være prester ekskluderer Mikael Bruun fra presteembete.

Det virker å være ukjent for Østrem at det er den kompakte majoritet som til enhver tid bestemmer hvem som inkluderer og hvem som ekskluderer. Videre kan det virke som om begrepet likeverd handler om like rettigheter eller muligheter. Dette er jo en merkelig slutning. Min sønn på 13 er jo like mye verdt som meg selv om han ikke kan stemme ved kommende stortingsvalg.

Som redaktør i Vårt Land bør Østrem også ha en viss forståelse for at dynamikkene i Guds rike ser annerledes ut på en rekke områder. Jeg kan ikke møte opp på NLMs hovedkontor på Fjellhaug å forlange å bli sendt ut til Madagaskar fordi jeg bekjenner meg til den kristne tro. Dette krever et kall og en sendelse og vil aldri bli en rettighet. Det er ikke de som får flest stemmer som blir sendt ut som misjonærer. På samme måten mener Bruun at presteembete er et mannlig kall, dette har ingenting med at kvinnen er mindre verdt.  Østrems forsøk på å stille Bruuns overbevisning opp mot likeverd og inkludering er ikke mer enn et retorisk grep som ikke henger på greip.

Jeg er imidlertid ikke i tvil om at det billige knepet med å bruke inkludering og likeverd som brekkstang vil fungere. Mikael Bruun og hans likesinnede er bare de første som vil falle for inkluderingens og likeverdets sverd. Snart vil alle som ikke stiller seg bak den ”riktige vigselsliturgien” lide samme skjebne. Om det fortsatt da er igjen noen som forkynner at livet har to utganger, så vil disse selvsagt også bli bedt om å forlate skuta, for dette bryter jo med Østrems og majoritetens forståelse av inkludering og likeverd.

Østrem er imponert av de modige teologistudentene som visstnok skal ha blitt kalt sutrete og har blitt miskreditert på det verste. Å kaste mer ved på et bål som allerede brenner godt har aldri vært forbundet med mot. Å stå midt i bålet som Bruun men fremdeles stå for det man tror er sant er etter mitt syn det vi kan kalle modig. Teologistudentene risikerer ingen verdens ting. De har fått støtte av redaktører i Vårt land, biskoper, folket, ja nært sagt alle foruten noen få. Bruun på sin side står snart igjen med et stort studielån og ingen jobb å gå til.

Østrem skriver at majoritetsmakten tviholder på sin rett til å definere reglene. Det virker for meg som om hun virkelig tror at Bruun representerer majoriteten. For meg virker det som om mange ikke forstår at Bruun snart vil bli kastet ut av Dnk om han ikke innretter seg etter majoriteten, hvordan kan man da si at Bruun representerer majoritetsmakten?

Mot slutten løfter Østrem blikket og konkluderer. Hun konkluderer blant annet med at det alltid er noen som må bøye av. I denne saken er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hvem det vil bli. Noen vil måtte sette behovene sine til side sier Østrem, igjen vil det bli teologistudentene og alle de andre som får behovet sitt oppfylt.

Østrem påstår at det å være en aktør i likestillingskampen gir betydelig motstand. Dette er helt riktig andre steder i verden men ikke her på berget. Det som medfører betydelig motstand her er å stille seg i veien for likestillingslokomotivet slik Bruun har gjort. Østrem sier også at strukturendringer tar enormt med tid. I denne saken tror jeg de strukturelle endringene vil komme i ekspressfart og Bruun vil være ute av strukturen før påske.

Gå til innlegget

Svar til Nesheim og Olsen

Publisert 22 dager siden

Nesheim som klager over patriarkalsk hersketeknikk bruker hersketeknikker selv patriarker ville nøle med, når hun bevisst knytter Bruun til en type atferd han aldri har utvist.

Ingebjørg Nesheim og Svein Ove Olsen har gått hardt ut mot mitt innlegg publisert i Vårt Land 22.9. Nesheim kaller mitt innlegg «et klassisk eksempel på patriarkalsk hersketeknikk» mens Olsen mener at mitt innlegg er en «type ironiserende demagogi». Dette er helt i tråd med mine forventninger. Om man ikke går i takt klistres merkelappene på ved første anledning og man parkeres fra debatten. Nesheim som beskylder meg for å bruke en patriarkalsk hersketeknikk tar ironisk nok i bruk den mest brukte hersketeknikken nå for tiden.

Olsen tar også i bruk merkelappene og beskylder Bruun for å stå for en ”løs type fundamentalisme”. Olsen henger seg opp i at jeg har plassert studentprestene i den liberale fraksjonen. Her skurrer det ifølge Olsen. Olsen bruker mye plass på en grovinndeling av Bibelsyn som etter mitt syn ligner et grøftetildragelsesmysterium.

Olsen kan fortelle oss at det egentlig ikke er så mange liberale i norsk teologisk fauna. Med Olsens grovinndeling er det kanskje ikke så rart at det bare er Bjørn Eidsvåg og hans våpenbrødre som faller inn under denne kategorien. Olsen slår fast at det teologiske miljøet er konsensusbasert og harmoniserende tradisjonelt. Jeg går da ut i fra at lekfolk som meg selv og prester som Bruun som står for en type ”løs fundamentalisme” ikke blir regnet som verdige til være en del av det norske konsensusbaserte teologiske miljøet. Vår virkelighetsoppfatning er nemlig en helt annen.

Ifølge Nesheim skyldes avvisningen av kvinnelige prester en «inngrodd misogyni som preget det jødiske samfunnet på Jesu tid, og som apostlene og kirkefedrene tok med seg videre inn i kristendommen». Dette er et merkelig utsagn. Moseloven gav de jødiske kvinner likeverd, vern og beskyttelse på en helt annen måte sammenlignet med kvinner i omkringliggende kulturer.

Undertrykkelse av kvinner har sitt utspring i syndefallet og ikke i det jødiske samfunnet eller kirkehistorien. Uten kristendommens innflytelse i Europa ville sannsynligvis denne diskusjonen vært en umulighet. At kvinner ikke har adgang til presteembete trenger ikke ha noe med undertrykkelse å gjøre.

Nesheim beklager seg videre over den populære paven Johannes Paul II som etter manges mening ble snytt for Nobelprisen i forbindelse med avslutningen av den kalde krigen. Den populære polakken som besøkte og tilgav si egen attentatmann har ifølge Nesheim med sitt erkekonservative kvinnesyn gjort fullbyrdelsen av det frelsesverket Mesteren selv ikke klarte fullende umulig i den katolske kirke. 

Nesheim insinuerer at pavens definitive doktrine om presteembete var årsaken til at han ble helgenerklært i ekspressfart. Mon tro om ikke paven med tiden vil oppleve samme skjebne som Churchill og Holberg. Vår tids nådeløse diagnoser over fortidens menn og kvinner vil kanskje kulminere med at paven havner på historiens skraphaug og blir erklært kjetter.

”Men ordinasjon av kvinner…? Det er farlig, det!”, utbryter Nesheim ironisk. Dette har jo ingenting med problemstillingen å gjøre. Det sto nylig frem en prest i den norske kirke som sa at det slettes ikke var farlig å ligge med hverandre før man giftet seg. Det at noe er ufarlig betyr ikke dermed at det er rett og sant. Prestemangel, medlemsflukt og det faktum at det finnes skarpskodde kvinnelige teologer som Nesheim påpeker gir ingen lisens til å legge presteembete ut på anbud eller behovsprøving.

Nesheim drar videre inn et eksempel fra da Ingrid Bjerkaas ble ordinert og knytter dette til Bruun. Bruun har ikke hvest til noen i denne debatten og har gjort det motsatte av å snu på hælen og gå. Nesheim som klager over patriarkalsk hersketeknikk bruker hersketeknikker selv patriarker ville nøle med, når hun bevisst knytter Bruun til en type atferd som ikke har rot i virkeligheten. Det er sikkert noen som hveser mot Bruun også, men Bruun kan selvsagt ikke bruke denne hvesingen som et argument for sin overbevisning.

Nesheim mener at avvisningen av kvinnelige prester handler mer om patriarkalske holdninger og mannlig hegemoni enn Guds ord. Hun mener apostlenes reaksjon på samtalen Jesus hadde med den samaritanske kvinnen sier sitt. Når man konkluderer som man gjør på et slikt grunnlag er det forståelig at man trenger andre innfallsvinkler.

Når ikke tekstene er i overensstemmelse med Nesheims overbevisning må det jo være noe galt med dem. Forfatterne lider av inngrodd misogyni, tekstene har ikke blitt kopiert riktig, utvelgelsen har blitt foretatt uten kvinnelig innflytelse. Nesheim referer avslutningsvis til Turid Karlsen Seim som bekrefter Nesheims narrativ. Det ser ut til at kongstanken er å svekke Bibelens autoritet og troverdighet. Når dette er gjort kan man selv forme Bibelen etter eget forgodtbefinnende.

Gå til innlegget

Av veien, av veien, her kommer selve presten

Publisert rundt 1 måned siden

Kirken har nå blitt så fremmed for sin egen opprinnelse at den kaster ut dem som minner den om hva den engang var og var ment som.

Når man leser Julie Schjøth-Joviks frontalangrep på presten Mikael Bruun kan man få assosiasjoner til folkeeventyret om «Presten og klokkeren» som overskriften henspiller på. Schjøth-Jovik konkluderer med at det ikke bør være rom for prester i Dnk som deler Bruuns overbevisning. Schjøth-Joviks hellige vrede skiller seg fra studentprestene Anne Guro Nesteby Grette, Eva Stien og Frida Strøyer Aalborgs på særlig to områder. Schjøth-Jovik gjør ingen forsøk på å kamuflere sin vrede som en utstrakt hånd og hun bruker i langt større grad Bibelen som utgangspunkt for sin argumentasjon.

Schjøth-Jovik starter sitt innlegg med å fortelle om sin egen ordinasjon hvor fungerende sokneprest Mikael Bruun ikke deltok til hennes dårlige skjulte indignasjon. Han kunne ikke dele gleden sier hun. Bruun skal ha fortalt lokalavisen at han hadde andre gjøremål. Med sitt fravær og sine lite troverdige forklaringer var Bruun ifølge Schjøth-Jovik med på å undergrave hennes tjeneste helt i startgropen. Schjøth-Jovik setter anførselstegn foran og bak andre gjøremål i innlegget sitt. Med dette sår hun en lite kamuflert mistanke om at Bruun slett ikke er til å stole på. Med sine overbevisninger bidrar Bruun til å undergrave kvinnelige presters tjeneste påstås det.

Jeg tror ikke Schjøth-Jovik trenger å frykte for sin tjeneste i likhet med de fornærmede studentprester som stod frem i forrige uke. Slik tilstanden nå er i kirkens indre og ytre gemakker tyder alt på at Bruun med sin praksis først og fremst undergraver sin egen tjeneste. Dette er nok et forsøk på å tilrive seg offerrollen denne gang fra Schjødt-Jovik. Ser man på denne debatten i fugleperspektiv fremstår dette som ironisk.

Schjødt-Jovik viser med rette til at Jesus kritiserer måten loven praktiseres på. Jesus er kritisk til lovpraksis i blind lydighet og uten fornuft og innsikt. Jesus etterlyser klokskap og godhet i møte med loven sier Schjødt-Jovik. Man må bruke erfaringen og tolke loven ut fra den dypeste hensikt for å sikre menneskelivet gode vilkår, sier hun. Det er her Bruun feiler ifølge Schjødt-Jovik han blir stående igjen med lovens bokstav akkurat som fariseerne. Om ikke Bruun kan redegjøre for sitt syn kan han ifølge Schjødt-Jovik stå i fare for å havne i en form for selvpåført moralsk irrasjonalitet og blind lydighet.

Bruun er imidlertid i godt selskap. Kirkegaard forteller i boken «Frykt og beven» om da Gud bad Abraham om å ofre sin eneste sønn. Etter hundre år med ufrivillig barnløshet så høres dette helt irrasjonelt ut og bryter med all moral. Til tross for dette gikk Abraham til Moria fjellet ikke bare i blind lydighet men også i blind tillit, en tillit som var forankret i Abrahams egne erfaringer. Kirkegaard viser gjennom Abraham historien nettopp at troen kan være irrasjonell og kan stride med det vi oppfatter som fornuftig fra vårt perspektiv. Det er heldigvis ikke Kants kategoriske imperativ som er styrende for Guds folk men Gud, det er derfor vi kaller ham Herren. Tillitsperspektivet virker fraværende i Schjødt-Joviks fremstilling.

Etter at revolusjonistene vedtok den nye kirkeordningen i Frankrike i 1793 ble Notre Dame omdøpt til ”Tempelet av fornuften”, det viste seg å være alt annet enn fornuftig. Gud er ikke fornuftens fiende men dens opphav. Han har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den, det er imidlertid en kjensgjerning at vår fornuft er sterkt begrenset sammenlignet med Guds. 

Når det gjelder denne saken trenger man imidlertid på ingen måte legge all fornuft til side slik Schjødt-Jovik indikerer. Mener virkelig Schjødt-Jovik at Bruun som står på skuldrene til millioner av troende som har gått forut for ham deriblant kirkefedrer, helgener, reformatorer og apostler og som har hundrevis av millioner av katolikker og ortodokse i ryggen at han må være irrasjonell på grunn av sin overbevisning?

Det kan se ut til at Schjødt-Jovik konkluderer med at om ikke hun selv ser fornuften i loven og dens praksis så kan den ikke være fornuftig og til beste for menneskene. Dette er etter mitt syn uttrykk for et stort overmot. Om det hadde vært Guds suverene vilje å gjøre kvinner til hyrder for den kristne flokk ville vel Jesus han som er Veien, Sannheten og Livet sagt noe om dette, eller er det slik at selv ikke Mesteren var i stand til å tolke loven ut fra den dypeste hensikt eller i henhold til Schjødt-Joviks tolkning. Det Jesus derimot gjør er å videreføre kallelsen av menn som hyrder for Guds folk slik Gud utvalgte patriarkene, kongene og prestene og som apostlene videreførte da de valgte ut sine eldste.

Ifølge Schjødt-Jovik ville det vært en umulighet at kvinner skulle følge Jesus slik menn kunne som apostler. Hun etterlyser en større forståelse for den konteksten tekstene ble til i. Faktum er at det vrimlet av prestinner og kvinnelige religiøse ledere i den antikke verden. Den jødisk-kristne bevegelse representerer et unntak i så måte. Det er også lite som tyder på at Jesus som veltet border og stoler i tempelet, helbredet på sabbaten og til sist ble hengt på korset nettopp fordi han ikke var villig til å gå på akkord med sannheten skulle være villig til å bøye seg for datidens kjønnsrollemønster.

Schjødt-Jovik påpeker at kvinnene fulgte Jesus til korset mens disiplene (med unntak av Johannes) flyktet. Schjødt-Jovik som er opptatt av å forstå konteksten sier ingenting om at kvinnene løp en langt mindre risiko enn de mannlige disiplene som var under romersk oppsyn. Hun sier heller ikke at det var kvinnenes oppgave å olje og svøpe inn de døde kroppene.

At Maria Magdalena var den første til å fortelle om Jesu Kristi oppstandelse er ikke et argument for kvinnelig prestetjeneste. Alle har del i det allmenne prestedømmet og har kall til å vitne om evangeliet slik som kvinnene ved graven, dette har jo Bruun allerede forklart i sitt tidligere innlegg på Verdidebatt.

At kvinnene ikke fikk anerkjennelse for sitt bidrag er etter mitt syn en merkelig påstand. Deres viktige bidrag står jo ettertrykkelig nevnt i evangeliene der de mannlige disiplenes vantro og feighet blir blottet. Å ikke anerkjenne ville jo vært å utelate disse kjensgjerningene fra tekstene. At kvinnenes bidrag ble beskrevet og understreket mener jeg nettopp er å anerkjenne kvinnenes bidrag samtidig som de styrker evangelienes troverdighet.

Schjødt-Jovik krever en begrunnelse for Guds avvisning av kvinnelige prester. Den må ifølge Schjødt-Jovik ha sitt utgangspunkt i Guds godhet. Bruun har allerede gitt en begrunnelse som springer ut fra 1 Mosebok og som gjennomsyrer hele Bibelen fra start til slutt. At Bruun ikke kan gå i dybden i sin teologiske argumentasjon er helt naturlig ettersom formatet ikke tillater det. Det er imidlertid ikke mangelen på begrunnelse som er problemet her men selve begrunnelsen. Den er nemlig ikke begrunnet i Schjødt-Joviks forståelse av hva godhet er og er dermed ikke tilstrekkelig.

Katolikker og ortodokse vil hevde at bare en mann kan gi Kristus symbolikken troverdighet i liturgien. Bare kvinner kan føde barn, og bare menn kan symbolisere Kristus vil katolikker og ortodokse påpeke. Gud ble menneske i Jesus Kristus og ble inkarnert i en mannskikkelse. Om man har som utgangspunkt at kjønnspolaritet er et resultat av guddommelig intensjon og ikke sosial konstruksjon og at kvinne og mann er skapt likeverdige men forskjellige har man en mengde andre aspekter i begrunnelsen. Formatet gjør som Bruun sier en utfyllende begrunnelse umulig. Schjødt-Joviks retoriske spørsmål knyttet til kvinners intelligens, kropp og stemme får stå for hennes egen regning og trengs ikke å kommenteres ytterligere. Bruun har slått fast at dette handler om embetssyn og ikke kvinnesyn.

Schjødt-Jovik kan ikke skjønne hvorfor ikke Bruun kan lytte til den sterke gode erfaringen man har i den norske kirke med kvinnelige prester. Jeg er mildt sagt overrasket om Schjødt-Jovik tror at alle er enig i hennes oppfatning av den kirkehistoriske utvikling. Bruun kan jo ikke lytte til en erfaring han ikke innehar. For alt jeg vet kan Bruun ha stikk motsatt erfaring. Det er kanskje Bruuns manglende erfaring som hindrer ham fra å skimte loven dypeste hensikt. Schjødt-Jovik viser gjennom sin argumentasjon at hun er langt mer dogmatisk enn Bruun, selv hennes erfaringer blir ufravikelig lære for alle.

Schjødt-Jovik undrer seg til slutt over Bruuns engasjement i en kirke som så tydelig går mot hans overbevisning. Svaret på dette kan være at Bruun rett og slett er villig til å strekke seg svært langt for en kirke han fortsatt er glad i.

Bruuns innstilling og holdning står i sterk kontrast til Schjødt-Joviks knallharde krav hvor hun krever unison støtte fra alle biskoper uten noen form for reservasjonsrett for mannlige prester. Hennes holdning er slående lik prestens i eventyret, der selv Kongen blir bedt om å vike. 

«Jo lenger et samfunn beveger seg bort fra sannheten, jo mer vil de hate dem som taler den», sier George Orwell, når man ser på den pågående kampanjen mot Mikael Bruun og hans meningsfeller kan man begynne å lure på om Bruun kan har rett og om utsagnet også kan gjelde kirken.

Gå til innlegget

Ironisk ekstremisme

Publisert rundt 1 måned siden

«Det spesielle med den moderne tid er ikke at den er skeptisk, men at den er dogmatisk uten å vite det»

Anne Guro Nesteby Grette, Eva Stien og Frida Strøyer Aalborg deler i Vårt Land en alvorlig bekymringsmelding på egne vegne. De er redde for å havne på presteskapets B-lag. Grunnen er Mikael Bruun og hans likesinnede. Spesielt alvorlig ser de fremtidige prestene på det faktum at Bruun får støtte av 45 av deres kommende kollegaer. Det skulle nok ideelt sett vært færre, helst ingen kan det se ut til.

Studentprestene hevder at de utgjør mindretallet ettersom bare 36% av prestene i Dnk og langt færre i den verdensvide kirke er kvinnelige. Men det er jo ikke dette eller kirken på verdensbasis dette handler om. Dette handler om embetsteologi i den norske kirke. Tror virkelig Anne Guro, Eva og Frida at det bare er kvinnene i Dnk som anerkjenner deres prestekall? Tror de virkelig at Bruun representerer majoriteten i denne saken? Jeg kan berolige de bekymrede fornærmede med at et overveldende flertall av prestene bestående av kvinner og menn støtter opp om kvinners prestekall. Grette, Stien og Strøyer har alle biskopene på deres side, alle politikerne, hele pressen og hele folket. De hardt prøvede studentprester vil bli ønsket varmt velkommen i en kirke som selv kaller seg en folkekirke og følgelig defineres av folket. Det er ingenting som tilsier at frykten for at de ikke skal bli tatt i mot med åpne armer er reell, snarere tvert imot. Mens Anne Guro, Eva og Frida har hele Norge i ryggen, har Bruun og hans meningsfeller bare deres egen overbevisning, men hva betyr egentlig det i dagens kirkesituasjon?

Studentprestene gjør ingen forsøk på å begrunne sitt teologiske ståsted ut fra den Hellige skrift slik Bruun har gjort i et av sine innlegg. Studentprestenes desperasjon etter minoritetsrollen har en naturlig forklaring. Det er her nøkkelen til makt ligger i våre dager kan det se ut til. Studentprestene tyr til Marxistisk argumentasjon, retorikk og terminologi og ikke bibelsk. Her gjelder det for enhver pris å tilrive seg offerrollen og minoritetsidentiteten. Om man lykkes her blir det lett å vise hvem som er den undertrykte og hvem som er undertrykkeren. At man i dette forsøket blir nødt til å male et bilde av virkeligheten som minner om Prøysens Bakvendtland er ikke så nøye. Studentprestenes argumentasjon er et uttrykk for at offer/minoritet retorikken har full forkjørsrett og samtalen om hva som er sant og rett må vike. Vikeplikten som de selv er så opptatt av å tilrive seg er i realiteten en ukrenkelig forkjørsrett.

Anne Guro, Eva og Frida frykter at deres prestetjeneste vil bli innsnevret. Grunnen til dette er risikoen for at noen prester vil reservere seg. Samtidig kan studentprestene forsikre oss om at de har respekt for ulike teologiske ståsteder. De ønsker mangfold og ulike meninger men synes det er leit at denne aksepten ikke gjengjeldes av enkelte mannlige prester. Det respektløse er ifølge studentprestene at enkelte av deres kommende mannlige kolleger er villige til å omsette sitt teologiske syn og sitt embetssyn til aktiv motstand og reservasjon mot å samarbeide. Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende. Mener virkelig de kommende prester at teologisk overbevisning ikke skal ha konsekvenser for praksis? Hvilken aktiv motstand er det prestestudentene har i tankene. Det eneste Bruun har forsvart er sin rett til å reservere seg. Bruun og hans meningsfeller har for lengst innsett at deres syn ikke vil vinne frem. Det de ber om er ganske enkelt at deres teologiske overbevisning og dens praktiske konsekvenser fremdeles kan bli tålt. Når det gjelder samarbeid er jo Bruun villig til å strekke seg så langt som mulig. Hans reservasjonsrett gjør på ingen måte samarbeid umulig. Samarbeid er heldigvis ikke avhengig av teologisk overbevisning slik studentprestene insinuerer. Det er nettopp i tilfeller som dette samarbeidet settes på prøve. Her har man vært villige til å finne smidige løsninger frem til nå, men dette er de såkalte samarbeidsvillige særdeles kritiske til.

Studentprestene frykter også for utestengelse fra en rekke menigheter fordi enkelte nekter å samarbeide, feire gudstjeneste og ta nattverd (å ta nattverd er en merkelig formulering, uten at en trenger å gå nærmere inn på det). De mener at om Bruun kan fortsette å reservere seg så vil samvittighetsfrihetens hans bli total, Bruuns frihet vil ramme dem. Hva som menes her er jammen ikke godt å si. Det eneste som fremstår som noe i nærheten av totalt i denne sammenheng er ironien. Her anklages en prest som blir kritisert av en domsprost i Tromsø som i klare ordelag stiller spørsmålstegn ved Bruuns reservasjonsrett. Når Bruun begrunner sitt syn får han foreldrene til sine kommende konfirmanter på nakken. Biskopens puslete forsvar stadfester Bruuns rett men sier rett ut at hans syn er problematisk. Å da tegne et bilde av Bruun som autoritær og hans samvittighetsfrihet som total er intet annet enn paradoksalt. Det kan nesten virke som om studentprestene ikke ser bjelken i sitt eget øye. «Det spesielle med den moderne tid er ikke at den er skeptisk, men at den er dogmatisk uten å vite det», sier Chesterton, i denne sammenheng får britens utsagn nærmest et profetisk lys over seg.

Anne Guro, Eva og Frida lurer på om de førtifem som støtter Bruun mener at kvinnelige prester nok en gang skal bøye av. Jeg for min del tror det kan være mer fruktbart å bytte ut kjønnskategorier med læretilnærming her. Jeg lurer på når den såkalte liberale fraksjonen sist bøyde av. Det er uten tvil Bruun som representerer den konservative delen av Dnk som har blitt drevet fra skanse til skanse. Om ikke Bruun forkaster sin overbevisning og sverger troskap til studentprestene og den kompakte majoritet kan det se ut til at Bruun og hans medsammensvorne til sist blir drevet ut av kirken. For «ansvaret for den enkelte minsker når man har flere med seg» som Ibsen påpeker.

Studentprestene tillegger Bruun egenskaper og holdninger fullstendig uten grunnlag. De ber Bruun om å se dem i øynene og ikke bare som «kvinneprester». De betegner Bruuns og alle som er enig i Bruuns reservasjonspraksis som ekstreme. Om Bruun hadde vært i kategorien ekstrem hadde han meldt seg ut av Dnk for lenge siden. Å kalle en prest som står for en lære som et overveldende flertall i den verdensvide kirke vil stiller seg bak og som har vært enerådende helt frem til våre dager for ekstrem er faktisk langt mer ekstremt. 

Det mest ekstreme er allikevel at studentprestene kaller dette en utstrakt hånd.

Gå til innlegget

Hør Herre din tjener taler

Publisert 4 måneder siden

Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge kastet seg 21 juni inn i debatten om livets to utganger. Kommentaren er utfyllende og personlig. Kulturredaktøren i Vårt Land konkluderer med at enten blir alle eller ingen frelst.

Tilnærmingen gjennom hele kommentaren står i en sterk kontrast til den unge gutten vi leser om i 1 Samuelsbok 1. Gud er slett ingen Herre i kulturredaktørens kommentar. Borge vil isteden skape Gud i sitt eget bilde, eller et speil han vil kjenne seg igjen som han selv formulerer det. Han plasserer Gud resolutt på tiltalebenken og inntar selv dommersetet.

 For meg ser det ut til at Gud skal dømmes på grunnlag av Borges egne erfaringer. Dette må imidlertid være et sparsomt erfaringsgrunnlag ettersom Borge skriver at Gud ble borte for ham en gang i ungdommen og har siden det gjemt seg i lyset for kulturredaktøren. Til tross for dette er det erfaringen og ikke åpenbaringen redaktøren setter sin lit til. 

Bibelen og åpenbaringen synes i det hele å være nærmest irrelevant for redaktøren i denne kommentaren. Ingen bibelsitater kan ifølge Borge endre hans mening i saken sier han. Borge har allerede avsagt sin dom. Dette er en merkelig innstilling og avdekker en stor mangel på ydmykhet i møte med spørsmål av denne type etter min mening.

Den apostoliske trosbekjennelsen reduserer Borge til et frelsende smykke rundt halsen. For meg virker det som om Borge ikke ser noen sammenheng mellom trosbekjennelsen og den diskusjonen han selv har kastet seg inn i. Isteden for et garantibrev for evig liv skulle trosbekjennelsen tvert om vært en garanti og et vern mot teologi Borge er en representant for. 

Det er først når trosbekjennelser og dogmer dekonstrueres at vi ender opp med biskoper som ber om bekreftelser på at de er kristne og avisredaktører som skriver at man kan være kristen selv om man sier at man ikke er det.

Borge forteller videre at han ikke er opptatt av å gi barna en kristen oppdragelse og for han er det ikke så nøye hva barna ender opp med å tro på. Borge forteller også at han sjelden ber. Jeg synes det er besynderlig at en som sjelden ber opptrer så frimodig og uttaler seg så tydelig i krevende teologiske problemstillinger. Er ikke en teolog nettopp en som ber? Om barnas tro er irrelevant for Borge så lurer jeg på hva slags rolle tro har i Borges livssyn.

At Vårt Lands kulturredaktør tar på seg rollen som dommer og setter Gud på tiltalebenken er for meg en langt større fornærmelse mot intelligensen enn den fornærmelsen Borge sikter til. Oppstandelsen gir etter min mening langt mer mening enn Borges resonnementer. 

For meg virker det som om kjernen i evangeliet har gått Borge hus forbi. Han kan ikke skjønne hvorfor ateisten i leger uten grenser skal kunne dømmes mens synderen gå fri. Borge vil ikke akseptere en slik nåde. Både Alfsvåg og Lund har i sine innlegg i dette forumet gått i rette med Borge på dette punktet. Borge vil ha sin egen rettferdighet, mens han kaller den rettferdige Guden som åpenbarer seg i Bibelens tekster for en tyrannisk farsfigur. Nådens gåte forblir en gåte for Borge. Gud er ingen tyrannisk farsfigur men en far som ofret sin egen sønn for oss.

Da Gud ropte på Samuel, responderte Samuel med: «Tal Herre din tjener hører». Samuel visste hvem han var og han lot Gud være Gud. Hendelsen viser oss at Gud er en personlig Gud. Han vil ha en relasjon til oss. Han vil oss noe. Han ble selv menneske slik at vi skulle lære ham å kjenne. Gud leker ikke gjemsel men lukker opp for den som banker på og for den som søker ham i oppriktighet. Gjennom bønnen og åpenbaringen lærer vi å kjenne Guds vesen og natur. Gud blir ikke borte men det kan oppleves som om Gud i perioder er fjern og langt borte fra oss. I disse periodene settes vår tro på prøve og styrkes slik at den med tiden blir stadig mer slitesterk.


Borge har allerede konkludert, om ikke Gud er slik Borge selv konstruerer han, kan det egentlig bare være. Da kan Borge som han selv sier det like godt ta parti med det han kaller taperlaget. Borge bygger hele sin argumentasjon på sine egne subjektive erfaringer og meninger. Hans kommentar er i så måte skrevet i postmodernismens ånd.

Borges innlegg i debatten minner meg om fotballsupporteren som mener at manageren må bytte ut hele forsvarsrekken på grunnlag av en omgang han så forrige sesong. Det som allikevel gjør Borges kommentar interessant er at den så tydelig setter fingeren på det egentlige problemet nemlig Gud selv. Gud passer ikke lenger inn. Gud er i ferd med å bli utålelig.

Det er nettopp derfor man nå leter febrilsk etter bibelvers som kan så tvil om Jesu sine mange utsagn om livets to utganger. Borges kommentar er nok et uttrykk for at Bibelvers og åpenbaring spiller en stadig mindre rolle. Konklusjonen er allerede fattet. I homofilidebatten etterspør man klare Jesus utsagn og problematiserer Paulus. I debatten om livets to utganger klamrer man seg til generelle Paulus vers for å problematisere Jesus utsagnene. Det blir som å spille monopol uten spilleregler til tross for at Gud er Gud om alle mann var døde. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere