Jarl Giske

Alder: 0
  RSS

Om Jarl

Jeg er professor i biologi ved Universitetet i Bergen, underviser i evolusjon og økologi. Jeg forsker (ved hjelp av matematiske modeller) på hvordan en bestands gener tilpasses miljøet den lever i, og hvordan det fører til individer som stort sett foretar gode atferdsvalg.

Følgere

Om kritikk av en død misjonær

Publisert 7 dager siden - 302 visninger

Andreas Nordli reflekterte tirsdag (4.12) over hvorfor verden reagerte annerledes på at Jim Elliot ble drept under forsøk på misjonering av et isolert urfolk i 1956 enn vi har gjort etter at John Allen Chau ble drept da han forsøkte å gå i land på en isolert øy i Andamanene nå nylig.

Det er ingen grunn til å kritisere en død mann, men det er all grunn til å advare andre­ mot å gjøre «kulturelle og lingvistiske forberedelser» og tro at man kan overse biologi og medisin. Nordlis henvisning til at Paulus satte sin ære i å forkynne evangeliet «bare der Kristi navn ikke har vært nevnt» har begrenset nytte her, fordi Paulus ikke vandret utenfor det mikro-
bielle miljøet han var en del av.

Nordli har nok rett i at opinionens forhold til kristen misjon har endret seg betydelig på disse 60 årene. Men vår erkjennelse er også mye større av hvilken risiko for massedød John Allen Chau kunne ha utsatt øyboerne for ved å ta med seg helt fremmede mikrober i tillegg til evangeliet til disse urfolkene. Dette temaet er ikke Nordli innom, selv om det er 500 år siden vi først gjorde denne feilen i Amerika. Det kan dermed virke som Nordli heller ikke har tenkt over at misjonæren i sin iver etter­ å frelse disse sjelene kunne komme til å sende dem i døden før han kunne ha rukket å lære seg mange ord på deres språk. Selv for de som deler en virkelighetsoppfatning om livets to utganger, må vel dette være et paradoks. I alle fall ingen heltegjerning til etterfølgelse

Gå til innlegget

Subjektiv og ­objektiv mening?

Publisert 5 måneder siden - 1772 visninger

Einar Duenger Bøhns funn illustrerer at vi likevel ikke ­havner så veldig langt fra det som naturlig seleksjon har laget vår art for å holde på med.

Det har gått en debatt i Vårt Land i sommer der flere mener at det er nyttig å skille mellom en ­subjektiv og objektiv ­mening med livet. Dette er ikke så lett, og jeg ­synes innlegget til Einar Duenger Bøhn, som er professor i filosofi ved Universitetet i Agder, illustrerer problemet.

Han leter seg fram til hva som kan ­gjelde som objektive meninger med ­livet, og kommer til at slike gjøremål som å hjelpe andre eller mer generelt «å forbedre ting» kan bestå testen.

Ikke objektive formål. 

Då våkner evolusjonsbiologen i meg. Listen over gode formål som Duenger Bøhn legger frem, får meg nemlig til å tenke at dette ikke er objektive formål, men forventede formål for et individ som dels har vokst opp i vår kultur, og ikke minst tilhører vår art. Kanskje skal vi bare noen få hundre år tilbake, før folk i vår kulturkrets ville syntes at det var viktigere å gjøre noe ærerikt enn å gjøre noe godt.

Og hadde krokodiller eller katter med et trylleslag fått tildelt stor intelligens, hadde de likevel ikke tenkt som mennesker. De hadde neppe tenkt at det er helt åpenbart at meningen med livet er å forbedre noe eller hjelpe andre. Du må tilhøre en sosialt evolvert art for å havne på det sporet. Og da er det subjektivt, ikke objektivt.

Denne arten vi tilhører har gjennom evolusjonen både oppnådd ferdigheter til å tenke abstrakt og fått tilegnet emosjoner, moral og verdier knyttet til at vi er en intelligent og sosial «ape». Jeg fikk et inntrykk av at Duenger Bøhn som så mange andre debattanter overser effekten av den veldig lange evolusjons­historien vår, og ikke minst av den ganske nye, som har gjort oss til den genuine arten vi er.

Meget relevant. 

Men den lange ­historien er også meget relevant. Det går ikke an å lese eller skrive i Vårt Land uten gjennom en bevissthet. Det er ­veldig mye som kroppen vår passer på, uten at ­bevisstheten får vite om det. For bevissthetens oppgave den halve milliarden år den har vokst frem, har vært å hjelpe dyr til å ta ganske gode beslutninger. I den lange evolusjonshistorien har bevisst­heten alltid blitt evolvert i enhver art som har et snev av den til å gjøre valg som ­fører bort fra farer og til mat og andre ­ressurser, og i siste instans til etter­kommere. Alle arter har blitt evolvert til å ha både følelser og bevissthet som får individene til å like det som øker sjansen for etterkommere og frykte eller ha avsky for det som ikke gjør det.

Mennesket er i tillegg en art med svært langvarig barnepass. Og da blir den­ ­subjektive meningen med livet for den store mengden av biologisk ­evolverte mennesker ikke så langt fra det som ­Duenger Bøhn har resonnert seg fram til som en helt grei objektiv mening.

Leve slik Gud vil. 

Den andre typen svar på den objektive meningen med ­livet, er å leve slik Gud vil vi skal. Men det er ­heller ikke så veldig objektivt, for en rund­spørring i verden vil jo fort ­avsløre uenighet om hvem denne skaperen er, og hva som forventes av oss. Og ­allerede ­Sokrates skal ha sagt at dersom det er ­rasjonelt å gjøre det som de ­greske ­gudene ba dem om, så kunne gudene ­svare på hvorfor de skulle ­gjøre det. Og dersom gudene hadde et godt svar, så var det jo dette svaret som var ­begrunnelsen for hvordan de skulle leve, og ikke at ­gudene (som budbærere) hadde sagt det. Og dersom gudene ikke hadde et godt svar, sa Sokrates, så var det jo ikke rasjonelt å lytte til dem.

Så stor hjerne at vi kan svare. Sommerens debatt illustrerer at vi er en art som har fått en så stor hjerne at vi kan spørre om meningen med livet. De andre artene gjør det ikke, men de lever som om meningen med livet er etterkommerne. Vår store hjerne, gitt oss gjennom evolusjonen nettopp fordi den har bidratt til at våre forløpere fikk etterkommere, har også gitt oss tvil om meningen med livet, og gitt vår art en serie med kulturer som har litt ulike varianter av svar. Og i vår tid må vi finne vår egen. Einar Duenger Bøhn sine funn illustrerer at vi likevel ikke havner så veldig langt fra det som naturlig seleksjon har laget vår art for å holde på med.

Trykket i Vårt Land 31. juli 2018.

Gå til innlegget

Forholdet mellom ­naturvitenskap og gudstro

Publisert 5 måneder siden - 45 visninger

Løsningen må finnes ved at de gamle tekstene må leses i lys av den ­moderne tids kunnskap.

Espen Ottosen skrev 4. juli om det vanskelige forholdet mellom natur­vitenskap og gudstro. Jeg kan spissformulere dette til at vanskeligheten er sterkt avhengig av hvor bundet gudstroen skal være til tanker og tekster fra opptil et par tusen år siden.      

Ottosens uro er at evolusjonsteorien inneholder skapelse gjennom smerte og død. Det er riktig, men det er ikke noe som bare gjelder teorien om artenes opprinnelse. De vanligste måtene å dø på i dyreriket i dag er gjennom sykdom, underernæring, eller ved å bli spist. Gjerne alle tre samtidig. Det er et paradoks for meg at mange konservative kristne sier at «mikroevolusjon er OK, men makroevolusjon har ikke skjedd». For all denne lidelsen og døden og sykdommen er en del av mikro­evolusjonen: Hverdagens økologi.

‘Gud er rettferdig’. 

Denne smerten har opptatt tenkere lenge før evolusjonsteorien kom til. Så sent som i begynnelsen av 1700-tallet mente fortsatt mange­ teologer og filosofer at siden Gud er rettferdig, og dyrene er uten skyld, kan dyrene ikke være omfattet av menneskets syndefall.

Den franske filosofen Nicolas Malebranche argumenterte derfor midt på 1600-tallet med at dyr spiser uten glede og gråter uten smerte. På 1700-tallet ble dette synet vanskelig å vedlikeholde, fordi borgerne i mange storbyer kunne gå i dyrehager og se svært menneskelignende og lettforståelig adferd og ­respons hos sjimpanser, gorillaer og orangutanger.

Norsk lov sier at vi skal ta vare på dyrevelferd i hjemmene våre, i fjøsene, kyllingfarmene og endog i oppdrettsanleggene. Smerte­følelsen, om enn ikke så eksistensiell som Neymar opplever den, har vært på denne planeten i mer enn en halv milliard år. Sulten og frykten sikkert like lenge. Døden har vært her i nesten fire milliarder år, kanskje mer.

Evolusjon. 

Spørsmålet Ottosen stilte om evolusjonen var hvordan den kan ha foregått under en god gud. Men det gjelder altså like mye livet nå: Hvordan kan en god gud la så mange dyr leve og dø i smerte fordi en kvinne de ikke vet noe om en gang gjorde noe de ikke skjønner noe av?

Løsningen må nok finnes ved at de gamle tekstene må leses i lys av den moderne tids kunnskap. Det er ikke noen vei utenom, annet enn via den totale fornektelse av fysikk, geologi og biologi.

Trykket i Vårt Land 10. juli 2018.

Gå til innlegget

Gudstro og meningen med livet

Publisert 5 måneder siden - 1352 visninger

Var livet meningsløst før man begynte å tro på Gud?

Morten Marius Larsen spør om livet kan ha mening uten Gud. Dersom det var et åpent spørsmål, så er jo beste metode å finne noen som ikke tror at det finnes en gud, og så spørre dem. Larsen forteller at de fleste som ikke tror på en gud, mener at de lever meningsfulle liv, men han konkluderer med at dette må være feil.

La oss først tenke oss at et barn spør: Hvorfor flyr trekkfuglene mot sør om høsten? Hvorfor er isbjørnen hvit? Hvorfor feller bjørka løvet sitt om høsten? Hvorfor er gresset grønt? De fleste av oss kan svare på slike spørsmål, og de fleste av oss føler at vi har svart godt nok når vi har gitt funksjonelle svar: trærne feller løvet for å forberede seg på vinteren. Laksen finner tilbake til sin barndoms elv for å gyte.

Disse for å-svarene handler om biologisk mening. Det er komponenter i evolusjonens maskineri: fødsler, vekst, reproduksjon, og i noen livsformer: omsorg for avkom. Denne typen mening har oppstått av seg selv, som følge av biologisk evolusjon. Sett fra et naturvitenskapelig perspektiv er meningen til livet for bjørka og svalen å leve slik at det blir en ny generasjon. Dette er hvordan arvestoffet har utviklet seg over årmillionene.

Vi er også en slik biologisk art, og vårt arvestoff er også innrettet mot dette. Men underveis i evolusjonen fram mot vår art har hjernen vokst betydelig. Hvorfor har den det: fordi mange av våre forløpere som hadde gener som kodet for litt større hjerne enn andre individer i flokken, fikk ekstra mange barnebarn. Denne prosessen har gått i rykk og napp over mange millioner år. Det er altså en helt funksjonell biologisk forklaring på denne store hjernen som i tillegg til å finne mat og forsvare seg og sine mot farer, også kan stille dype spørsmål om formål og mening.

Det er lett å glemme at alt i den moderne verden har blitt til gradvis. Vår biologi har blitt til over veldig lang tid. Alle våre moderne begreper om formål, hensikt, og mening har gradvis blitt lettere å formulere i denne gradvis større hjernen. Tilsvarende har vår arts moralske kapasiteter økt gradvis over lang tid, og både vår tankeevne og moralske kapasitet har hatt nytte av evolusjonen av språk de siste få hundre tusen år. De australske urinnvånerne ble adskilt fra resten av menneskeheten for 65.000 år siden, og de er som oss andre når det gjelder mentale og moralske kapasiteter.

Vi vet ikke når disse dype spørsmålene først ble stilt. Noen eksistensielle spørsmål er trolig langt mer enn hundre tusen år gamle. Men de store religionssystemene som setter alt inn i helhetlige forklaringer, er bare noen få tusen år gamle. Hinduismen som er den eldste av de nåværende verdensreligionene, har tekster som går tilbake til 1700 f.Kr. Det var tidlig bronsealder i Nord-India. Gilgamesh-eposet fra Mesopotamia er 400 år yngre, og de eldste bibeltekstene 700 år yngre enn det igjen.

Før den tiden fantes det neppe helhetlige tanker som kunne holde mål til å forklare meningen med livet etter vår måte å tenke om religiøse spørsmål på. De som levde lenge før disse tankesystemene var på plass, var omtrent like dårlige som dagens ateister til å gi svar som Larsen ville vært fornøyd med.

Nå lever vi i en tid der det finnes gode religiøse svar på de dypeste spørsmål, og mange har nytte av disse. Det er også forståelig at de som har et religiøst verdensbilde, mener at et svar som ikke inneholder skaperen er for dårlig for dem selv.

Men det er vel et paradoks om individer i en art som har fått utviklet en hjerne med kapasitet til filosofiske og religiøse tanker, skal si at å leve uten å tro på en spesiell pakke av disse tankene, er meningsløst. Da må man i alle fall først erkjenne at uten alle disse eonene av meningsløse liv, hadde ingen av oss vært her i dag.

Trykket i Vårt Land 12. juli 2018.

Gå til innlegget

Det blir ikke perfekt ved evolusjon

Publisert 6 måneder siden - 1754 visninger

Tanken på det perfekte kommer ikke fra evolusjonen. Det kommer nok heller fra religionen eller fra filosofien.

Lektor Sofie Braut skrev fredag 8. juni dette i Vårt Land: «For dersom vi, slik til dømes Human-Etisk Forbund postulerer, gjennom evolusjonen er «tilpasset et liv i samfunn med andre mennesker og har utviklet en samvittighet og en evne til å leve oss inn i andres situasjon», så fattar eg ikkje at vi ikkje er betre. At vi ikkje byggjer vakre bygningar, tek vare på beitemarkene og gjer godt ustanseleg.» 

Dette er stryk i biologi, lektor Braut. Tanken på det perfekte kommer ikke fra evolusjonen. Det kommer nok heller fra religionen eller fra filosofien. Jeg skal ikke forsvare HEF, som jeg ikke er medlem i, men som professor i evolusjonsbiologi så tenker jeg at det er vi som egentlig anklages. 

Svaret er jo veldig enkelt. Vi har blitt til ved en gradvis evolusjonsprosess. Vi har i løpet av de siste få millioner år økt vår kapasitet veldig til å sette oss inn i hvordan andre har det. Jeg vet ikke om Braut tviler på disse to svarene, eller om hun bare lurer på hvorfor det ikke har blitt helt perfekt sånn helt av seg selv. Sofie Braut har jo en enkel forklaring, nemlig at det finnes en ond vilje som står imot det gode. Denne globale eller kanskje endog universelle kampen mellom to åndelige viljer vet naturvitenskapen ikke noe om. 

Evolusjonære endringer kommer av at noen dør uten å få etterkommere, mens andre får opptil flere. Slik endres genbassengene langsomt. I denne prosessen har mange av våre forløpere med evne til å ha medfølelse med sine barn, slektninger og naboer, fått overført denne egenskapen til fremtidige generasjoner. Men også de som hadde gode evner til å lure sine medmennesker, å lyve og stjele uten å bli oppdaget, å baksnakke uten å bli alles uvenn, har ofte lyktes i livet og fått mange etterkommere. 

Det er millioner av arter på Jorda, alle utsatt for evolusjonen. Ettersom historiske prosesser er ulike mellom hver art, så har også den naturlige seleksjonen tatt ulike retninger. Noen arter er mye mer sosiale enn oss, mange er mye mindre sosiale. Mange er spesialister på sine ting, men maurer bygger ikke perfekte maurtuer, og bjørner ikke perfekte hi. 

Det nærmeste vi kan kalle perfeksjonisme er når en adferd eller en anatomi må være helt ytterliggående for å tiltrekke seg en make og dermed få etterkommere. Youtube inneholder mange morsomme klipp av hvor langt evolusjonen kan drive det, dersom det er en parringsdans, et pyntet rede eller en fjærdrakt som avgjør om genene dør med eieren eller kan føres videre i neste generasjon. Sofie Braut sin refleksjon over at det vi bygger og omgir oss med ikke er perfekt, skyldes altså at det i generasjon etter generasjon ikke har vært krevd perfeksjon under makevalget.

Trykket i Vårt land 12. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77089 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43343 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34758 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27738 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22403 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22119 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20013 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19022 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 6 timer siden / 84 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 6 timer siden / 130 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 232 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 124 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 124 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 192 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 176 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 360 visninger
Les flere

Siste innlegg

Tåler Den norske kirke mer nå?
av
Reidar Holtet
rundt 3 timer siden / 69 visninger
Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 211 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 4 timer siden / 75 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 4 timer siden / 58 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 6 timer siden / 84 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 6 timer siden / 130 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 6 timer siden / 237 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 15 timer siden / 83 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 15 timer siden / 361 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 15 timer siden / 133 visninger
Les flere