Jørn Maurstad

Alder:
  RSS

Om Jørn

Følgere

Steenhoff sin kritikk av Nesheim, bygger på en lite gjennomarbeidet forståelse av evangelieteksten om Jomfru Maria. Bør ikke en hellig tjeneste for mannlige prester i den katolske kirken i dag, nettopp være å hjelpe kvinner inn i prestetjenesten?

 I sitt innlegg: «kvinneprest som maktposisjon», bruker Steenhoff et innslag om Maria i et argument mot Ingebjørg Nesheim sitt tidligere innlegg angående kvinnelige prester i den katolske kirkenSom medlem av den lutherske kirke, er det interessant å følge med på debatten i den katolske kirke. Steenhoff har valgt ut det tjenende aspektet ved evangelieteksten om Maria. Han oppsummerer Nesheims argumentasjon slik: «Ingenting er vesentlig––alt er makt og valg som fremmer eller frarøver makt. Da passer Marias fiat ("la det skje som du har sagt") dårlig inn». Men evangelieteksten fra Lukasevangeliet (Luk 2,26-38) inneholder mange flere momenter. Et av disse er at Maria ble utvalgt av Gud. I vers 28 står det: «Vær hilset du som har fått nåde! Herren er med deg!». Hun ble valgt ut som en blant mange kvinner. Maria fikk også beskjed om at Herren var med henne. Dette ble også sagt til disiplene av Jesus etter oppstandelsen, når misjonsbefalingen ble gitt. Det er derfor mange likheter mellom Marias utvelgelse og den kallstanken som Nesheim fremholder for mannlige prester i den katolske kirken. 

Valget av de tolv apostlene (alle menn) var en historisk hendelse, men med et frelsende perspektiv. Valget av Maria som Jesu mor (en kvinne) var også en historisk hendelse, men med et frelsende perspektiv. Om menn i prestetjeneste skriver Steenhoff: «Jesus kalte noen få menn til prester, og han fortsetter å gjøre det i dag». Men med de likhetstrekkene som finnes mellom hvordan de historiske hendelsene plasseres i frelsesplanen, er det ingen grunn til å hevde at Jesus ikke ville kalle kvinner til tjeneste i dag, også som prester om det skulle være nødvendig. Guds utvelgelse beskrives på flere måter i Bibelen. Hans Nielsen Hauge var i Norge tidlig ute med å hevde at kvinner kunne forkynne. Han henviser til at Gud åpenbarer sin makt i svakhet. I boken ‘Bibelen, boken som formet vår kultur’ siterer Dag Kullerud følgende fra Hauge: «.. for nå vil Gud vise seg sterk i de avmektige og sterk ide svake, og gjøre det som er til intet og det som ikke er noe til noe. Når Gud derfor kaller tjenere fra det svake kjønn, og noen går imot dette, så går de imot Guds forordning». I den lutherske kirken har man noe som kalles ‘det alminnelige prestedømmet’. Dette er en tanke som åpner for at også kvinner kan være forkynnere i protestantiske kirker. 

Men om vi legger Steenhoff sin argumentasjon til grunn, så vil den katolske kirken i sin avvisning av debatten om kvinnelige prester, konstruere en innebygd selvmotsigelse. Han skriver: «Dermed står hun (Nesheim) i fare for å forfekte et syn på presteskapet som ikke dreier seg om en hellig tjeneste, men om en ren maktposisjon. Steenhoff referer også følgende: «Johannes Paul II kaller til og med foreningen mellom Adam og Eva for et “ursakrament”: Mannen og kvinnen ville ikke gitt den fulle mening hver for seg––de trenger hverandre». Når dette er tilfelle, må det også gjelde at presten (mannen) må vise sin tjeneste gjennom blant annet å gi kvinnen det hun trenger ifra ham. Spørsmålet blir da, om den katolske kirken kan se på presteskapet som en hellig tjeneste, uten samtidig å se på hva dette innebærer i forhold til kvinnen. I Marias lovsang står det blant annet om Gud: «,,og løfter opp de lave Luk2, 52». Er det noe dagens kvinner trenger så er det å få løftet opp sin verdi. Dette ble tydelig vist gjennom Nobels fredspris for 2018. Også Krf politikker Erik Lunde sin bok om «gendercide», viser dette med all tydelighet. Her kan, kvinnelige diakoner og kvinnelige prester i den katolske kirken, nettopp være med å gi kvinner verden over en økt verdi. Siden den katolske kirken finnes over hele verden, så kan nettopp det å løfte frem kvinner som prester, være den hellige tjenesten som er nødvendig i dagens verden. En tjeneste kan ikke kalles hellig hvis den ikke har som mål å bringe ut Guds rike. Utbredelsen av Guds rike blir synlig i menneskers omgivelser. I Mat11, 4 svarer Jesus: «Gå å fortell Johannes hva dere hører og ser», på Johannes sitt spørsmål ‘Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?’. For øvrig kan jeg anbefale Luthers forklaring til det åttende bud. Den vet jeg at også katolikker setter pris på, fordi den er gjengitt i en katolsk bønnebok fra 1990. Den inkluderer det å ta alt i beste mening, slik at Steenhoff ikke tolker Nesheims kritikk som at den er tenkt ut ifra ‘giftig antikristelig kultur’.

Gå til innlegget

Et viktig dokument for Frimodig kirke er 'Erklæring om den kirkelige situasjon'. Men denne erklæringen har et punkt som gir grunn til bekymring. Angående CA VII blir evangeliet redusert til en enkelt tekst.

På ressurssiden til Frimodig Kirke er ‘Erklæring om den kirkelige situasjon’ fra april 2016 lagt ut. Den utgjør en viktig del av Frimodig Kirke sitt fundament. Erklæringen angår uenigheten om samlivsetikken i Den norske kirke, og er oppsummert i åtte punkter. Jeg skal drøfte punkt 1,4, og 5.

Punkt 1. Under dette punktet står det i erklæringen: «Læren om ekteskapet som et kjønnspolært og livslangt felleskap mellom én kvinne og én mann er en del av den bibelske åpenbaring og derfor ikke noe kirken kan forandre på».

Både i historien om tornebusken hvor Gud møter Moses, og i den bruk av denne fortellingen som Jesus gjør i evangeliene, beskrives Gud med ordene «Jeg er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud». Jakob hadde som kjent to (2+2) koner. Her er monogamiet uten betydning for beskrivelsen av hvem Gud er. Etter min mening så passer ikke dette med påstanden gitt i punkt 1.

Calvin og Luther hadde ulik oppfatning av hvorvidt kirkeordningen var bestemt i Guds ord. Kirkehistorien bør mane til forsiktighet angående hva som må anses som uforanderlige åpenbaringer. Mer betenkelig er at det indirekte følger fra punkt 1, at de som har det motsatte synet er kommet frem til dette ved å forandre på kirkens ekteskapssyn. Men de blant lærenemnda (Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, offentliggjort jan 2006) som argumenterer for at kirken skal anerkjenne homofilt samliv argumenterer på en måte som ikke uten videre blir rammet av 2016 –erklæringen sin kritikk.

Punkt 4. «Det synes å være enighet om at standpunktene i denne saken er innbyrdes uforenlige. Begge lærenormer kan ikke samtidig være et sant uttrykk for Guds vilje og kirkens lære».

Selv om det er riktig at med to uforenelige standpunkt, så kan ikke begge ha rett, så har de oversett noen andre muligheter. Begge kan ta feil. Begge kan ta feil av hvem som har rett. Det er også rimelig å anta at denne saken ikke er fullt ut forstått, og at begge parter kan ha noe rett og ta noe feil. Frimodig Kirke har dermed plassert seg selv i en vanskelig posisjon.

Det som gir størst grunn til bekymring er hva som står under punkt 5.

Punkt 5 handler om hva som skal til for å erklære enhet i kirken. De skriver:

Til sann enhet i kirken er det tilstrekkelig å være enig om «evangeliets lære og forvaltning av sakramentene» (CA VII). Evangeliet i denne saken er gitt oss i Matteus 19,4-6 der Jesus selv definerer ekteskapet med disse ordene..

I lærenemnda sin diskusjon har de sagt følgende om enheten i kirken:

Vår kirkes bekjennelsesskrifter fastholder at ”til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene (CA VII).

Med ”evangeliets lære” forstår CA forkynnelsen av Guds Ord som lov og evangelium. Forkynnelsen har et innhold som er uløselig knyttet til rettferdiggjørelsen ved tro. (side 107 pdf utgaven).

Nemnda vil imidlertid understreke at enheten i kirken ifølge CA VII er betinget av konsens om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Det avgjørende spørsmål er derfor hvordan det argumenteres ut fra Skriften i spørsmålet om homofilt samliv. (side 111 i pdf utgaven).

Under punkt 5 i 2016 erklæringen blir evangeliet altså beskrevet til å gjelde kun en enkelt tekst. Frimodig kirke bruker dermed som fundament en endret oppfatning av hva enhet i kirken skal innebære. Dette gir grunn til bekymring.

Under punkt 5 i 2016- erklæringen, står det også: «Her har Jesus selv omtalt ekteskapet som kjønnspolært, monogamt og livslangt. Den nye læren er slik sett i strid med evangeliets lære, slik Jesus selv har gitt oss den». Ut i fra at de fleste seksuelle synder i hellighetsloven handler om kjønnspolære forhold, virker det urimelig at kjønnspolaritet i seg selv skulle ha vært et avgjørende punkt for denne evangelieteksten. Angående innstilingen homofile i kirken fra 1993, står det nevnt Hans Kvalbein sin uttalelse. Han mener at homoseksuelle handlinger i Bibelen forstås som synd, men beskriver Matt 19 ved å si at her svarer Jesus på hvordan skillsmisseloven skal tolkes (Kilde: Vedlegg til lærenemndas uttalelse). Det går altså an å oppfatte homofili som synd, uten å forstå Matt 19, slik 2016- erklæringen gir uttrykk for. Å påstå på grunnlag av det de skriver i punkt 5, at den nye læren er i strid med evangeliet er med andre ord ikke riktig. At de har et slikt punkt i sin erklæring, er noe jeg tar sterk avstand ifra.

Guds ord. Å påstå at man står på det kirken alltid har lært, slik det fremgår av erklæringens punkt 6, blir derfor ubegrunnet, ut ifra punkt 5 i erklæringen. Et annet forhold er at man i denne sammenhengen er lite opptatt av at kirken i sin tid gikk hen og endret på ordlyden av det sjette bud i fra, «du skal ikke drive hor» til «du skal ikke bryte ekteskapet». Denne endringen har også blitt fulgt opp i bibelselskapets bibeloversettelser. Dette var tema på bispemøte i 1963. Endringen hadde fått noen til å stille spørsmål ved om budet bare gjaldt for ektefolk (Vedlegg til lærenemndas uttalelse). Noe som tyder på at det den gang ikke var helt opplagt hvordan budet nå skulle oppfattes. Den moderne diskusjonen om homofili, har funnet sted etter at det sjette bud ble endret. Hvilken påvirkning kan dette ha hatt på oppfatningen av kirkens ekteskapssyn? Dette burde bekymre alle som er opptatt av å stå på Guds ord.

Gå til innlegget

Olof Edsinger bruker bilder fra Esra og Nehemja til å drøfte betydningen av grenser for å gi vekst til en åndelig reformasjon. Men vil ikke det kunne gi et feil bilde av kirkens sentrum?

Generalsekretær i Svenska Evangeliska Alliansen Olof Edsinger, bruker beretningene ifra Esra og Nehemja til å beskrive det han kaller kjernen i en åndelig reformasjon.

Et innenfor og et utenfor. Muren som Nehemja bygget blir brukt til å argumentere for at det trenges grenser. Det trengs et tydelig innenfor og et tydelig utenfor for å få til en åndelig reformasjon. Men så bruker han et bilde på en oppfatning av hva som er galt med selvoppfatningen i dagens kirke, som jeg stiller noen spørsmål ved. Han skriver: «Den svenske forfatteren Magnus Malm taler i en forbindelse om vår identitet som at den forutsetter både et «ja» og et «nei»: Ja: hva vi er. Nei: hva vi ikke er. Men så konstaterer han: «Likevel kan det fremdeles i fullt alvor fremføres som en troverdig oppfatning at «den kristne kirken defineres ikke av sine grenser, men av sentrum». Altså ikke av hva hun sier nei til, men bare av hva hun sier ja til. Urkirken hadde oppfattet dette som kvalifisert nonsens».

Er det riktig at kirkens sentrum bare består av et ja? Edsinger skriver ikke noe om hvordan denne oppfatningen viser seg i dagens kirkebilde. Derfor kan det være på sin plass å minne om hva kirkens sentrum innebærer. I kirkens sentrum står korset. Kirkens sentrum er forankret i den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Med til korset, hører korsets forargelse. Det var et kjent problem også for urkirken. Paulus skriver om dette i 1.Korinterbrev. At Jesus er kirkens ubestridte Herre og Mester, innebærer alltid både et ja og et nei. En annen svenske, Nathan Söderblom sier det slik: «sentrum i min teologi er Kristi kors og hans stedfortredende lidelse» (kilde De store religioner 1938, redaktør Eivind Berggrav).

Videre hevder Edsinger at Nehemjas reformer handlet om å rydde opp i sammenblandingen av det hellige og profane – at grensene ikke blir respektert. Som et eksempel bruker han Nehemjas oppgjør med blandingsekteskap. Både i Nehemjas bok og i Esras bok står det om et forbud mot å ta de fremmedes, sønner og døtre til ektefeller. Dette begrunnes i Moselovens forbud mot slike ekteskap, som var begrunnet i at dette kunne lede til avgudsdyrkelse. I Esras bok er det detaljert beskrevet hvordan konene fra de fremmede folkeslagene ble sendt bort.

Det hellige og det profane i lys av korset. I 1.Korinterbrev kap 7, står Paulus overfor et liknende problem. Noen kristne i Korint hadde ikke -troende ektefeller. Hvis Paulus skulle ha fulgt tankegangen fra Esra og Nehemja, da måtte han ha forordnet at menigheten sendte fra seg de ikke -troende ektefellene, siden det profane og det hellige nå er blandet sammen. Men det gjør han ikke. I stedet skriver Paulus: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende kvinnen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville barna deres være urene, men nå er de hellige». (1.Kor7,14). Dette er en helt annen måte å se det hellige på enn det Edsinger legger til grunn.

På korset møtes det hellige og det profane. Guds hellige kjærlighet møter menneskehetens synd. Her ligger det både et ja og et nei, som har den kraft at det kan forandre både relasjonen til Gud og til mennesker. Når Edsinger forankrer skillet mellom innenfor og utenfor kun i beretningen om Nehemjas murer, så forsvinner dette perspektivet.

Stavkirkeprekenen. Et annet bilde på menigheten som også benytter seg av en bygning, er stavkirkeprekenen fra 1200 tallet. Den tar i bruk bygge konstruksjonen til en stavkirke, for å beskrive hva en menighet er og hva et kristent liv er. Her for man et bilde, hvor både den kristen tro og det enkelte menighetsmedlem settes inn i en sammenheng. For eksempel, her er det både plass til de som blir tråkket på, og til de som gråter over andres synder. Dette perspektivet evner ikke det bildet som Edsinger bruker, å få frem. Stavkirkekonstruksjonen brukes også til å beskrive den indre kirke i den enkelte kristne. Dette siste er det viktig å minne om, at hver enkelt kristen skal med sitt liv gjøre seg til et sant tempel for den Hellige Ånd. I stavkirkeprekenen brukes døren som et bilde på innenfor og utenfor. For den enkelte kristne gir stavkirkeprekenen dessuten et bilde på hva som bestemmer innenfor og utenfor. Der skrives det at døren kan være et bilde på vår innsikt, som skjelner mellom godt og ondt, slik at vi åpner hjertene for alt som er godt (kilde: katolsk bønnebok 1990).

Lord Shaftesbury og frelsens betydning. Behovet for tydelighet, må ikke brukes til å forandre oppfatning av betydningen av kirkens sentrum. Edsinger henviser til urkirken, men det er også mye å lære fra kristne som har levd nærmere vår egen tid. Lord Shaftesbury levde i England på 1800 –tallet. Han er kjent for sitt store arbeid for sosial rettferdighet. Det var nettopp frelsens betydning for menneskets verdi, som ble motivasjonen for hans arbeid. Om ham ble det sagt: «Han har alltid forkynt Jesus Kristus og Ham korsfestet som sin virksomhets bærende grunn,..» . Hans måte å sette grenser på, var å kjempe frem lover som satte grenser for andre mennesker utnyttelse av de svake og undertrykte. (kilde Lord Shaftesbury, C.T. Ebbell 1938, Norsk Forlagsselskap). Det er altså mange måter som kirkens sentrum kan bidra til grensesetting på.

Gå til innlegget

Menighetskristne, prester og kirkevalg

Publisert 2 måneder siden

Hvordan skal uenighet om likekjønnede ekteskap håndteres lokalt i menighetene? Å gjøre nattverden mer sentral i gudstjenestene kan løfte frem nye ideer for hvordan man kan arbeide med uenigheten.

I min lokale menighet går vi til nattverd sammen, vi bekjenner sammen, selv om vi har ulikt syn på likekjønnede ekteskap. Dette gjør vi, uten å få noen støtte for det av prester eller andre ledere i den norske kirke. Jeg vil ikke nøle med å utrope oss til hverdagsheltene i kirken. For å få menighetsarbeidet til å gå rundt, så må vi samarbeide med andre medlemmer som ikke deler vårt eget ståsted i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Uansett hvilket syn en prest har på likekjønnede par, så kan det i menigheten være noen som har et annet syn. 

Det har vært lite fokus på hvordan det å ha to syn på likekjønnede par, skal gjennomføres i praksis i menighetene. En måte å tydeliggjøre dette på, kan være å legge større vekt på den delen av gudstjenesten som ikke handler om forkynnelsen. I lutherske gudstjenester har forkynnelsen stor plass, men dette kan gjøre det vanskeligere å bygge en kirketenkningen som kan bære to syn. En preken kan lett bli farget av prestens eget ståsted. Det er viktig å stå opp for retten til å ha egne meninger. Men i kirken så kan ikke dette være alt. Derfor blir det nødvendig i tiden fremover å tenke på hvordan også andre gudstjenesteelementer kan brukes.  

Å gjøre nattverden mer sentral i gudstjenesten, kan være den beste måten å bygge et fundament for å leve med uenigheten på.  Ved for eksempel å ta inn under nattverdutdelingen, en påminnelse om at Jesus Kristus er kirkens hode, og at vi er blitt en del av hans kropp. Ved å tydeliggjøre at vi er hverandres lemmer, blir det lettere å se at vi har ansvar for hverandres tro og bønneliv.  

Noen Bibel vers kan også hjelpe til med refleksjon over hvordan dette kan gjøres: 

I 1.Korinterbrev kap12 vers 20-22 står det:

20 Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. 21 Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». 22 Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.

Fra Bergprekenen finner vi: Matteus 5.vers 44-45:

44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, *velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,• og be for dem som *mishandler dere og• forfølger dere. 45 Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.  

Fra 1.Korinterbrev 13 vers 5-6 står det:

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
 er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
   6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

Foran kirkevalg blir det lett at fløyene dominerer debatten. Men alle som har sitt daglige virke i kirken, bør tenke over hvordan denne uenigheten skal håndteres i den menigheten som de har sitt arbeide i.

Gå til innlegget

De usynlige ateistene

Publisert 3 måneder siden

Nrk bør vise Khan sin film om ex-muslims.

På verdidebatt er det mange som diskuterer. Det er kristne fra ulike trossamfunn, muslimer, jøder og ateister, agnostikere og human-etikere. Men en gruppe mangler. Ateister som skriver på verdidebatt kommer ifra en kristen kulturell bakgrunn, men hvor blir det av de som er ateister med utgangspunkt i islam? 

En slik gruppe av ateister med bakgrunn fra islam er gruppen ex-muslims. Cemal Knudsen Yucel skriver 7 mars 2018 under tittelen: «Har NRK fobi mot Ex-Muslimer?» på ex-muslims.com, at nrk hadde en anledning til å løfte frem denne gruppen. Film regissøren Deeyah Khan, har laget en film kalt:«Islam’s Non-Believers (2016)». Nrk har vist tre filmer av henne, men denne om frafalne fra islam har ikke blitt vist. 

I følge Knudsen Yucel fikk Khan full støtte i fra engelske ITV for å lage denne filmen, men ikke full støtte fra nrk. Her hadde nrk hatt en glimrende mulighet til å vise frem mangfoldet i islam- kritikk til et bredt norsk publikum. 

Stemmene ifra Ex- muslims er viktige å få frem i den norske debatten. Jeg oppfordrer herved nrk til å vise filmen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere