Jørn Maurstad

Alder:
  RSS

Om Jørn

Følgere

Hvor går Frimodig kirke?

Publisert 9 dager siden

Hva mener Frimodig kirke med å legge ut Ekteskapserklæring og oppropet 'En alvorlig trussel mot våre barn og unge' på sin hjemmeside? Har Frimodig kirke kvalitetssjekket den informasjonen som finnes der, Og samsvarer det som står med Frimodig kirkes eget ståsted? I tilfelle, hvilken konsekvens for dette for Frimodig kirkes eget forhold til Skrift og bekjennelse.

Frimodig kirke har liggende ute to opprop på sin hjemmeside. Den ene av disse er ‘Ekteskapserklæring’ og den andre er ‘En alvorlig trussel mot våre barn og unge’. I Ekteskapserklæring står det følgende: «Endringene i Den norske kirkes samlivsteologi har skjedd raskt. En 30- siders samlivsutredning som tre biskoper skrev i 1997, konkluderte slik: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære. I 2005 uttalte et enstemmig bispemøte at ekteskapet er for én mann og én kvinne. I 2006 og 2007 sa et overveldende flertall i Den norske kirkes Lærenemnd og i Kirkemøtet det samme. Store deler av Den norske kirkes lederskap har nå forlat denne forståelsen av ekteskapet, til tross for at ingen har presentert ny og overbevisende innsikt ut fra Bibelen».

Sitatet fra Ekteskapserklæring gir inntrykk av at kirken i 1997 erklærte anerkjennelse av homofilt samliv som kirkesplittende vranglære, og at det etter 2007 har skjedd en rask endring bort fra dette synet. Formålet til utvalget på de tre biskopene var å si noe om Kirkemøtevedtaket i fra 1995. Sitatet som Ekteskapserklæring gjengir, er gitt i en sammenheng angående striden om vedtaket i Bispemøtet i 1995. Det var et flertallssyn og et mindretallsyn blant biskopene angående homofilt samliv. Etter vedtaket i Bispemøtet hadde begrepet vranglære blitt brukt så ofte, at utvalget måtte si noen ord om dette. Utvalgets uttalelse kommer i en forbindelse med å avklare hvilke begrunnelser for homofilt samliv som kunne sees på som vranglære, ikke at alle begrunnelser ble vurdert slik. De samme biskopene gav uttrykk for at en måtte kunne føre en debatt om mulige sekundære løsninger i visse klart definerte situasjoner uten at kirkens enhet behøvde å være truet. (Kilder: Vedlegg til lærenemndas uttalelse fra 2006, skrevet av Joar Haga. Tunsbergsaken).

Brosjyren forteller heller ikke at nemnda i 2006 leverte en delt innstilling i synet på homofilt samliv (den gang partnerskap). Bispemøtet i 2008 kom med en uttalelse om forbønns handlinger for homofilt samlevende (BM 36/08). I en uttalelse fra Bispemøtet i 2013, ‘Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv’, finnes en flertallsinnstilling og en mindretallsinnstilling, angående hvordan kirken skal se på ekteskapet ut ifra den nye ekteskapsloven som ble vedtatt i 2008. Biskopene er enige på et viktig punkt. Nemlig skepsis til sammenkoplingen av ekteskapsloven og andre lover (BM-16/13). Det bildet som Ekteskapserklæring tegner, stemmer ikke overens med hvordan diskusjonen om homofilt samliv i kirken har foregått.

Ekteskapserklæring hevder videre at likekjønnede ekteskap er en del av en omfattende kjønnsnøytral ideologi. Sitatet fra brosjyren passer inn i en slik beskrivelse. Ekteskapserklæring kommer opp med to forhold som er problematiske. Nemlig antydningen til at det foreligger vranglære, og påstander angående en ideologi.

Frimodig kirke har også lagt ut et annet opprop som hevder en ideologisk påvirkning.  Når de handler slik, så gir det grunn til å tenke at disse to proklamasjonenes er en del av Frimodig kirkes offisielle syn. Dette blir ekstra problematisk på bakgrunn av at Frimodig kirke også har, i samarbeid med noen andre organisasjoner, utviklet et eget undervisningsopplegg for kirkelige tilsatte (Fø mine lam).

Oppropet ‘En alvorlig trussel mot våre barn og unge’, starter med å skrive at det de siste årene har vært en alarmerende økning i antallet barn og unge som føler at de er ‘født i feil kropp’. I følge oppropet har norske politikere liten kunnskap om hva kjønnskorrigerende behandling innebærer. I oppropet hevdes en ‘radikal kjønnspolitisk agenda’ som en viktig del av forklaringen på denne økningen. De skriver i oppropet at skepsisen i Sverige har økt etter dokumentaren ‘Tranståget och tonårsflickorna’ som SVT sendte (våren 2019). Med oppropet følger en lenke til en organisasjon kalt GENID.

Men hva er det reelle problemet? Nå meldes det om at det har vært en nedgang i antall unge som har søkt behandling mot kjønnsdysfori i Sverige. SVT sitt program ‘Uppdrag granskning’, har undersøkt utviklingen etter at de sendte sin dokumentar ‘Transtoget’. Uppdrag Granskning har snakket med flere sykehus/klinikker som tilbyr hjelp ved kjønnsdysfori.  Fotis Papadopoulos ved det Akademiske sykehuset i Uppsala sier at det eneste man vet er at antall søknader minsker, ikke at antall personer med kjønnsdysfori er redusert. Reduksjonen i antall settes imidlertid i sammenheng med visningen av SVT sitt program ‘Transtoget’. Han er bekymret over at det nå kan være ungdommer som ikke søker hjelp med sine problemer.

Det ble levert et opprop ‘JA til tokjønnsmodellen, NEI til radikal kjønnsideologi’, til Stortingspresidenten 10.desember. I løpet av kort tid etter måtte lederen for Fri Ingvild Endestad ut å forsvare Fri mot pedofili anklager (Dagbladet 20 desember). Hva man ellers måtte mene om Fri, grunnlag for pedofilianklager er det ikke. Krf politiker Olufsen- Mehus var aktiv i forbindelse med dette oppropet. Han skrev et innlegg på verdidebatt 3.des 2019, hvor jeg har funnet fire påstander identiske med de som ble fremsatt i det oppropet som Frimodig kirke la ut. Alle er ubegrunnet. I Olufsen-Mehus sitt innlegg, sees ‘interkjønn’ mennesker utelukkende i lys av to-kjønns modellen. Han hevder at ‘interkjønn’ er en misvisende betegnelse. Utfordringene knyttet til tidlige kirurgiske inngrep på denne gruppen, blir ikke tatt opp. En tilsvarende vinkling gjøres i et debattinnlegg i Dagen 7. jan 2020, skrevet av Gjevjon og Solheim.   

Jeg håper Frimodig kirke vil gjøre det tydelig hvordan de stiller seg til innholdet i brosjyren Ekteskapserklæring og til organisasjonen GENID. Prester som skal tjenestegjøre i Den norske kirke, må forplikte seg på Skrift og bekjennelse. Da er det viktig at Frimodig kirke ikke er med på å fremme destruktive handlingsmønstre.

Gå til innlegget

Hvor kristent er Europa?

Publisert 23 dager siden

Kan vi være kristne i et Europa, med endret politisk landskap? Ja, det kan vi. Den kristne kirke har alltid måtte kjempe med å være 'i verden, men ikke av verden'. Det er mye arbeid som kan gjøres. Kristendommens betydning måles ikke bare i antall.

Olav Hovdelien skriver på Dagen debatt mandag 8.juni en refleksjon over kristendommens stilling i Europa. Han har kalt innlegget sitt: Er Europa kristent? Han går særlig igjennom en bok skrevet av den franske samfunnsforskeren Olivier Roy. Problemene startet i opplysningstiden, men særlig er det tiden i fra seksti tallet som viser forfallet. Tegnet på forfall i kristen tro, måles i synet på abort og kjønnsnøytral ekteskapslov, synkende gudstjeneste besøk og fallende gudstro.

Det har vært kristendomsfiendtlige krefter i sving i Europa siden ateisme utviklingen i Frankrike og England på attenhundretallet. 1886 kan settes som en dato, da ‘The Victoria Institute’ ble stiftet i England, med blant annet hensikt til å motarbeide anti-kristelig filosofi. Men ideene fra opplysningstiden ble ikke uten videre sett på som fiendtlige. Tvert imot. Den Bibel-tro Hardanger prosten Niels Hertzberg så på trykkefriheten som en gave fra Den Hellige Ånd. Han innførte også koppevaksine i sin stift (Kilde Dag Kullerud: Bibelen, boken som formet vår kultur 2016).

Den mest leste bok i Norge på 1600- tallet og 1700- tallet, var den tyske presten Johan Arndts Fire bøker om den sanne kristendom. Der hevdes; «det gjelder å være kristen ikke med ord, men i gjerning og sannhet. Mange har kunnet bruke både Ord og Sakrament uten å bli et hår bedre. De falske kristne dekker seg bak denne bruken, eller føler seg sikre» (Dag Kullerud: Bibelen, boken som formet vår kultur). Hvor kristent var Europa/Norge på 1600 til 1700- tallet? Det kan man også spørre om. Johan Arndts bøker fikk stor betydning for Hans N. Hauge, og har fortsatt gyldighet i dag.

Hovdelien kritiserer de lutherske biskopene for at de, når de uttaler seg i det offentlige, handler det mest om politiske spørsmål, klima og migranter. Men når han konkretiserer frafallet fra kristen tro, da er eksemplene også politiske spørsmål, som synet på abort og den nye ekteskapsloven.

Professor i systematisk teologi ved UiO og katolikk Werner G. Jeanrod har latt seg inspirere av den norske kirke sitt motto: «Mer himmel på jord». Det fikk ham til å fundere: Hvordan kan Guds rike komme gjennom oss? Jeanrod hevder: «Bare når vi ser hverandre, også det eller dem vi helst ikke vil se. Vi har et filter foran våre øyne som siler ut det vi ikke er komfortable med. Vi ser derfor ikke våre sanne omgivelser. Det er et problem, for vi kan bare være nestekjærlig om vi også ser sannheten» (kilde katolsk.no).

Til slutt: Den Libanesiske presten Fadi Daou sier følgende: «Troen min forteller meg at selv om jeg er den eneste kristne i et rom, er Guds kongedømme likevel til stede. (…) Skal jeg vente til kristne er en majoritet for å tro på det? (Magasinet Stefanus nr. 1 februar 2020)» . Ha en god kristen dag!

Gå til innlegget

Jon Mamen har kommet med en viktig påminnelse. I samfunnet trenges Jesu ord fra Bergprekenen mer enn noen gang. Ikke la diskusjoner blant kristne stenge for dette perspektivet.

På forskning.no har professor i psykologi Leif O.E. Kennair skrevet en artikkel om en gruppe som blir kalt incels. Incels er en forkortelse for involuntary celibate. Altså menn som ønsker sex eller nære relasjoner til kvinner, men som verken får seg kjæreste eller one night stands.

Om de skriver han: Incels samler seg i nettgrupper, og klager over at de ikke får sex eller kjæreste. De skremmer med sine dårlige holdninger, men fortjener visst verken sympati eller forståelse. De kan latterliggjøres og hates.

Dette er menn som faller utenfor samfunnet. Kennair anbefaler at også denne gruppen blir møtt med empati og inkludering.

Kennair sin artikkelen passer som illustrasjon til det som Jon Mamen skrev om i sin omtale av boken Riket av Emmanuel Carrére (Kristendommen handler også om det verste i oss, 2.juni). Mamen skriver at han savner en tydeligere tale og handling fra kirkens side overfor de som begår onde handlinger.

Mammen skriver: «En forbønn for de onde skal selvfølgelig ikke være en bønn om at de må lykkes i sitt onde forsett. Men det er etter bibelens ord å be for dem som forfølger oss. Vi kan be om at de må få et annet sinn. Vi kan be om at de må se den lidelsen de er årsak til, slik at angeren våkner».

Dette er en viktig påminnelse som kristne bør ta med seg. I den pågående debatten blant kristne om likekjønnede ekteskap og annet som angår LHBT mennesker, er det lett å skape fiendebilder ut av de som mener annerledes. Derfor blir det ekstra viktig at kirken løfter tydelig frem denne siden ved Jesu forkynnelse, slik at ikke en ‘oss mot dem’ tankegang skal få ødelegge for forkynnelsen av Bergprekenen.

Gå til innlegget

Gjør en dugnad for å normalisere islam-kritikk.

Publisert rundt 1 måned siden

Fremmer NRK det livssynsåpne samfunn? Ikke så lenge de ikke forteller det norske folk om problemene som seriøse islam-kritikere sliter med.

Jarle Haugland skriver på verdidebatt 28.mai (Hvorfor var NRK sin id feiring viktig?): «Vi ønsker å gjøre Jesus synlig i medielandskapet. Betyr det at vi dermed bør være kritiske til at NRK hadde en markering av en muslimsk høytid? Nei, ikke nødvendigvis».

Videre skriver han: «I lys av dette er NRKs sending «Festen etter fasten: Id mubarak» viktig. Dette er ikke «propaganda for islam», men en allmennkringkaster som tar på alvor at vårt land består av flere ulike livssyn, og som bidrar til et livssynsåpent samfunn».

Men er Hauglands analyse riktig? Haugland problematiserer ikke noe som han antagelig ikke vet, nemlig at NRK ikke har gjort noe som helst for å fortelle det norske folk om Ex-muslims. Allerede for flere år siden hadde NRK muligheten til å gjøre dette, igjennom å støtte en dokumentar om Ex-muslimsgruppen. Men de avslo. De færreste i Norge får vite at også muslimer kan forlate eller ha ønsker om å kritisere islam. Denne gruppen mennesker lever en kummerlig tilværelse i alle europeiske land. Det er til og med vanskelig å snakke om at det er slik. Et eksempel er at NTB utelot informasjon om at en terrorist som nylig ble avslørt i Tyskland, også tuet islam-kritikere (Kilde Ex-muslims of Norway: Plageåndene det ikke snakkes høyt om). Denne informasjonen finnes i den engelsk språklige gjengivelsen av nyheten hos Time.

Så lenge det ikke er mulig å anse islam-kritikk som normalt, kan man ikke snakke om et livssynsåpnet samfunn. Dette er særlig ille på bakgrunn av NRK sine unnfallenhet på dette punktet.

Vi som er kristne er vant til å leve i et samfunn hvor ytringsfriheten gjelder for oss selv, og for de som vil kritisere det vi tror på. Sånn er det ikke for muslimer. Å skryte av NRK i denne sammenheng, betyr ikke noe annet enn å akseptere at noen mennesker i Norge, må leve liv hvor de ikke kan ta likestilling og ytringsfriheten som en selvfølge. Vi må stå opp for de i vårt samfunn som trenger hjelp til å få sagt meningene sine.

Gå til innlegget

Intersex, transpersoner og kristen tro.

Publisert rundt 1 måned siden

Det er nødvendig å se nærmere på hvordan informasjon om kjønn formidles i kristne organisasjoner. Her beskriver jeg noen grunner for hvorfor det er viktig.

Senhøstes og i vinter har det vært en diskusjon i tilknytning til en rekke politiske forslag fra Arbeiderpartiet. Dette har spesielt vært knyttet til diskusjonen rundt oppropet: «Ja til tokjønnsmodellen – Nei til radikal kjønnsideologi». I den forbindelse har Tonje Gjevjon og Randi C. Solheim, skrevet et debattinnlegg i Dagen 7.jan 2020, med tittelen: «Radikal kjønnsideologi er et angrep på samfunnets normer». Innlegget starter ut med: «Hensikten med radikal kjønnsideologi er at hele vår kultur skal bli «queer». Det er den heteroseksuelle majoritetskulturen som skal bekjempes». Innlegget er illustrert med et bilde av ballonger i mange farger og regnbueflagg.

Dette for meg til å reflektere over hvordan forhold som angår intersex og transpersoner, blir formidlet blant kristne.

Elisabeth Meling nevner i ett debattinnlegg på Dagen 17.okt 2019 (Kjønnsmangfold), at den enkle forklaringen mange kristne bruker om intersex personer, er at de er et eksempel på syndefallet, og at skapelsen er i forvrengt tilstand.

Det Bibelen har å si om evnukker kan kaste lys over denne tankegangen.

I Jes 56, 3b-5, Matt 19,12 og Apg 8,26-38 omtales evnukker. I Jesaja så står det: «Evnukken skal ikke si; Se, jeg er et tørt tre. For så sier Herren: Evnukker som holder mine sabbater, som velger å gjøre det jeg vil og holde fast på min pakt, dem gir jeg en minnetavle og et navn i mitt hus og på mine murer. Dette er bedre enn sønner og døtre. Jeg gir dem et evig navn som aldri skal slettes ut». I Matt 19,12 så sier Jesus: «For noen er evnukker fordi de har kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld». Historien i Apostelgjerningene handler om at Den Hellige Ånd veileder Filip til en evnukk, som så blir døpt og tar imot den kristne tro. Hver av disse tre tekstene står i tre forskjellige konkrete sammenhenger. Men når det kommer til det som angår Guds rike, så har de ett sammenfallende budskap; til tross for at det står ingenting om evnukker i skapelsesberetningen, så får dette ingen betydning for hvorvidt man kan få plass i Guds rike.

Som en del av sitt bakgrunnsmateriale til diskusjonen i den engelske kirke (The Church of England) angående transpersoner i 2017, nevnes det at anslagvis 1.7% av befolkningen ikke passer helt inn i det å være enten hankjønn eller hunkjønn. Denne tvetydigheten kan sees på kromosomnivå, gener, anatomi, fysiologi og seksuell utvikling. Det foreligger anbefalinger fra FN og Amnesty International om å vente med kirurgiske inngrep på intersex barn, til de er gamle nok til å selv kunne involveres i beslutningsprosessen (kilde: Matilda Wurm).

Inngunn Løkstad Salvesen skriver i et innlegg på verdidebatt 30. mai 2016 (En historisk dag på Stortinget) at følgende land har en lov som godkjenner intersex/tredje kjønn: Nepal, Pakistan, India, Bangladesh, Australia, New Zealand, Tyskland, Danmark og Malta.

I innlegget ‘Kamuflert av homoterapi’ 3. des 2019 på verdidebatt, fremstiller Olufsen-Mehus Arbeiderpartiet sine forslag, som om de utelukkende var basert på FRI- foreningens rosa kompetanse. Uten å ta stilling til de konkrete forslagene, er det likevel nødvendig å påpeke at disse forslagene følger i kjølvannet av at kastreringskravet ble fjernet i 2016 som betingelse for å kunne skifte juridisk kjønn. Bakgrunnsmateriale for denne beslutningen kan finnes i rapporten ‘Rett til rett kjønn- helse til alle kjønn’. Et hovedtema for rapporten var å diskutere helsetilbud for mennesker med kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori. Hensikten var å gi anbefalinger om hvordan endringer av praksisen med at kastreringskravet skal bort, skulle kunne gjennomføres så raskt som mulig. I rapporten nevnes at hvordan mennesker med kjønnsinkongruens blir møtt i skolen, på arbeidsplassen og ellers i samfunnet, har betydning for deres helse.

36 organisasjoner fra tre forskjellige kirkesamfunn, har gått sammen om å spre feilinformasjon om denne loven. I Brosjyren Ekteskapserklæring (3.utgave 2017) fremstilles det slik: «Den nye loven om endring av juridisk kjønn kan bli en krevende utfordring for mange barn og unge. I framtiden vil enhver stå fritt til å definere sitt kjønn ut fra følelser, og ikke biologi».  

Nina Karin Monsen skriver om transpersoner i et innlegg på Dagen debatt fredag 5.juli 2019 (Å være liberal betyr nå å ville avskaffe det kristne synet på seksualiteten). Hun skriver: «Massekroppen skal være uten kjønn (egentlig), uten skjebne (egentlig) og er på vei inn i en transemenneskelighet, styrt av overbevisningen om at fantasien er sannere enn virkeligheten. Forskjellighet er blitt det verste man vet i et samfunn som hevder å dyrke mangfoldet. Samstemte politiske eliter og mengder med kjendiser har lykkes å få mange til å tro at kropp og sjel er så atskilt, at den ene uten begrunnelse kan betvile eksistensen av den andre, og at krig mellom dem er en evig naturlig tilstand. Ånden er tatt bort. Det fullstendig tingliggjorte mennesket er nå sin egen skaper».

Men hvordan står det til med det åndelige livet hos virkelige transpersoner? Den engelske kirke (The Church of England) diskuterte i 2017, hvorvidt det skulle utarbeides et felles liturgisk materiale til bruk for å markere en velkommen til transpersoner, etter gjennomføringen av et slikt skifte. Dette problemet kom opp, fordi en av prestene i en kirke i England hadde fått en forespørsel om dåp av en som gjennomgikk en slik prosess. Denne transpersonen, strevde med de åndelige sidene ved denne prosessen og følte et behov for å komme frem for Gud på ny, med sin nye identitet. Den engelske kirken døper bare personer en gang, men den aktuelle presten løste dette på en veldig fin måte, uten å gjøre noe kompromiss med den engelske kirkens lære. Historien finnes i bakgrunnsmaterialet til diskusjonen (GS 2071A og GS 2071B).

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere